RG-1993-503
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-31 |
| Publisert: | RG-1993-503 (81-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-00953 A/55 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-02444 A - (Anken nektet fremmet til Høyesterett HR-1993-00088). |
| Parter: | Ankende part: Sameiet X-veien (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans Vilhelm Haug). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §151, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1 |
A, født xx.xx.1965, ble den 15. februar 1987 alvorlig skadet i forbindelse med at hun falt ut av et vindu mellom 2. og 3. etasje i eiendommen X-veien Oslo. Saken gjelder hennes krav om erstatning hos gårdeieren, sameiet X-veien, for de skader hun pådro seg ved fallet. Stevning i tvisten ble uttatt den 12. februar 1990 og etter at det under saksforberedelsen ble truffet avtale om deling av pådømmelsen, slik at retten i første omgang bare skulle behandle ansvarsspørsmålet og ikke erstatningsutmålingen, jfr. tvistemålsloven §151 annet ledd, avsa Oslo byrett den 09. juni 1991 dom i saken med slik domsslutning:
1. Sameiet X-veien v/Svanhild Bakke, Birger Hexeberg, Brita Meyer og Gulbrand Bakke er ansvarlig for skaden A ble påført 15. februar 1987.
2. Hver av partene dekker egne omkostninger.
Sameiet X-veien (nedenfor sameiet) har i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Sameiet X-veien v/Brita Meyer, Gulbrand Bakke og Carl-Olav Hexeberg frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Endringen i partsforholdet på sameiersiden skyldes at sameierne Svanhild Bakke og Birger Hexeberg er avgått ved døden etter byrettens dom.
A (nedenfor A) har tatt til motmæle og har i saken nedlagt slik endelig påstand:
1. Sameiet X-veien v/Brita Meyer, Gulbrand Bakke og Carl-Olav Hexeberg er in solidum ansvarlig for skaden som A ble påført 15. februar 1987.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.
Ankeforhandlinger ble holdt i Oslo i dagene 10. til 12. juni 1992. Under ankeforhandlingen møtte den ankende part v/sameier Gulbrand Bakke og ankemotparten personlig. Tilstede var dessuten partenes prosessfullmektiger. Det ble avhørt i alt 13 vitner og det ble foretatt åstedsbefaring i X-veien. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Den ankende part, sameiet X-veien, hevder at byretten har tatt feil både ved sin rettsanvendelse og ved sin bevisbedømmelse. Dets anførsler kan sammenfatningsvis gjengis som følger:
Ved vurderingen av spørsmålet om sameiet handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å sikre trappevinduet bedre må retten ta standpunkt til 2 sentrale faktiske forhold:
a) Hva som skjedde med A like før fallet og
b) hvorvidt og eventuelt i hvilken grad hun ved anledningen var beruset.
Hva angår situasjonen før fallet foreligger følgende 4 muligheter:
1. A satt i vindusposten og mistet balansen da hun lente seg bakover og falt ut.
2. Hun stod i trappen i samtale med Løkken, lente seg under samtalen mot vinduet og falt ut.
3. Hun gikk opp trappen og støttet seg først til veggen og senere til vinduet som ga etter slik at hun falt ut.
4. Hun snublet i et trappetrinn, mistet balansen og falt ut. Av disse alternativer må nummer 1 anses som mest sannsynlig, nummer 2 og 3 som noe mindre sannsynlig og nummer 4 som det minst sannsynlige.
Hva angår As mulige beruselse må det efter bevisførselen legges til grunn at hun ved fallet var beruset og det i en slik grad at rusen var en medvirkende årsak til ulykken. At hun var beruset i en slik grad støttes blant annet av følgende forhold:
Uttalelser fra Løkken og fra henne selv i politirapporter av henholdsvis 19. februar 87 og 25. mars 87. Den alminnelige erfaring at alkoholkonsumet hos deltagere på en fest som den aktulle, der det av 40 gjester blant annet ble konsumert i alt 80 flasker musserende vin, er nokså likt. At hun ved anledningen i det hele tatt kunne prestere å falle ut av vinduet, jfr. at hun i edru tilstand og uavhengig av hvilken situasjon 1-4 hun befant seg i, åpenbart ville ha slått ut med armene da hun tapte balansen og dermed forhindret fallet.
Det bestrides at sameiet handlet uaktsomt når det ikke sørget for å sikre vinduet mot en ulykke som den foreliggende. At sameiet ikke handlet uaktsomt støttes av følgende forhold: Vinduets plassering var lovlig etter byggeforskriftene som gjaldt da gården ble oppført i 1895. Den var fortsatt lovlig også da ulykken inntraff i 1987. De nye byggeforskrifter fra 1985 med krav om brystningshøyde på 70 cm var ikke gjort gjeldende for den aktuelle trappeoppgang, og noe pålegg fra bygningsmyndighetene om sikring av vinduet var ikke gitt, heller ikke ved aprobasjonen av de 2 loftsleiligheter som ble innredet i gården i 1986/87. Det er tidligere aldri kommet klager fra leieboerne og det er tidligere aldri inntruffet ulykker grunnet vinduets plassering. Tilsvarende plassering av trappevinduer uten sikring finnes også og må anses godtatt i et større antall andre gårder i Oslo fra samme periode.
Ansvar etter skyldregelen er dessuten utelukket fordi det ikke er påvist årsakssammenheng mellom den påtalte brystningshøyde på 51 cm og skaden. Det må antas at ulykken ville inntruffet også med en brystningshøyde på 70 cm slik kravet er etter dagens regelverk. A har bevisbyrden for at den nødvendige årsakssammenheng her var tilstede, og skulle retten være i tvil gjøres gjeldende at denne bevisbyrde ikke er oppfylt.
Ansvar for sameiet kan heller ikke pålegges på objektivt grunnlag. Vilkåret for slikt ansvar er at det foreligger en typisk, stadig og ekstraordinær risiko, jfr. Nygård: Skade og ansvar side 249 i.f., og disse vilkår er ikke oppfylt. Om dette er nærmere anført:
Risikoen for at en person faller ut av vinduet i en trappeoppgang er ikke typisk for driften av en boliggård, jfr. som motsetning gesimsfall eller mønefall.
Heller ikke kan det sies at vinduet representerer noe stadig eller permanent faremoment. Det vises forsåvidt til Stagboltdommen i Rt-1948-719, referert hos Nygård l.c. side 252, hvorav fremgår at et stadig risikomoment "særkjennes ved at det ut fra en statistisk bestemt påregnelighetsbetraktning fra tid til annen uungåelig fører nærmere bestemte ulykker med seg". Dette er her ikke tilfelle.
Sett fra As side representerte vinduets plassering heller ikke noen ekstraordinær risiko. Alle vet at i slike trappeoppganger finnes vinduer og A hadde særlig grunn til å være oppmerksom på forholdet i og med at hun tidligere samme aften flere ganger hadde gått i trappen. At risikoen ikke var ekstraordinær følger også av at den ikke kunne sies å overstige det som dagliglivet vanligvis fører med seg av fare, jfr. Svingdørdommen, Rt-1966-1532, referert hos Nygård l.c. side 256-257. Dette illustreres blant annet ved at et meget betydelig antall personer, anslagsvis ca 1-2 millioner i årenes løp har passert trappen uten at noen ulykke er skjedd.
Objektivt ansvar kan heller ikke ilegges etter reglene om ansvar for uforsvarlig ordning. Vinduets plassering innebærer ikke noen form for uforsvarlig ordning, og de aktuelle dommer om slikt ansvar gjelder arbeidsgiveransvar og er også av denne grunn uten interesse for den foreliggende sak.
Subsidiært er anført at en eventuell erstatning i alle fall må bli å nedsette etter reglene om skadelidtes medvirkning i skadeserstatningsloven §5-1. Det vises til det som foran er anført om As beruselse ved anledningen, idet det hevdes at hun ved å hensette seg i denne berusede tilstand selv har medvirket til at ulykken inntraff. Hensett til beruselsens betydning for at skaden skjedde må erstatningen skjønnsmessig reduseres med 50 %. Dette må gjelde uansett om det ilegges ansvar etter skyldregelen eller på objektivt grunnlag.
Ankemotparten A slutter seg til byrettens dom som hun hevder er riktig bortsett fra at hun burde vært tilkjent saksomkostninger. Hennes anførsler kan sammenfatningsvis gjengis som følger:
Hva angår det faktiske forhold erkjennes det at A ved anledningen hadde drukket noe alkohol, men det bestrides at hun av den grunn var blitt beruset og i alle fall ikke i en slik grad at dette hadde betydning for ulykken. Dette støttes av forklaringene både fra vitnet Løkken og fra A selv. Ingen av de politirapporter, henholdsvis av 19. januar 1987 og 25. mars 1987 som motparten har påberopt seg, kan i den forbindelse tillegges betydning. Med hensyn til den siste har vitnet Løkken senere benektet å ha uttalt seg slik politiet har referert, og hva angår den første så har to av sykehusets vedkommende bekreftet at A på dette tidspunkt var for sterkt skadet til å avgi noen pålitelig forklaring.
Det kan ikke trekkes slutninger angående As beruselse fra de øvrige gjesters alkoholkonsum. A var ikke noen typisk deltager på den aktuelle fest, idet hennes alkoholkonsum, når hun drakk, alltid var moderat og maksimalt ca 2 glass vin.
Retten kan derfor se bort fra at A ved anledningen var beruset.
Hva dernest angår den faktiske situasjon for A før fallet, må vitnet Løkkens forklaring legges til grunn slik også byretten har gjort. Det er ingen grunn til å betvile riktigheten av denne forklaring som også er den eneste som foreligger idet A selv intet husker. I følge denne forklaring var A ved anledningen på vei opp trappen i samtale med Løkken som kom noen få trinn etter og hadde blikket halvt vendt mot ham. Under sin gang i trappen støttet hun seg til veggen. Fallet skjedde som følge av at hun kom i ubalanse, enten fordi hun ved passeringen av vinduet støtte seg til dette, og vinduet så ga etter, eller fordi hun snublet på et av trinnene. Dette tilsvarer alternativ 3 eller 4 i følge ankepartens fremstilling. I følge Løkkens forklaring må det kunne sees bort fra ankepartens alternativ 2 og særlig alternativ 1, at A forut for fallet hadde sittet i vinduskarmen.
Hva dernest angår ansvarsgrunnlaget hevdes det som for byretten at ansvar foreligger både på culpagrunnlag og på objektivt grunnlag. Om culpagrunnlaget anføres nærmere:
Det er ikke riktig som hevdet av sameiet at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom vinduets plassering og As fall. Det var nettopp vinduets lave plassering i forhold til trappetrinnet som muliggjorde fallet. Byretten har riktig lagt til grunn at sameiet handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å sikre vinduet. Ved å unnlate dette handlet sameiet i strid med aktsomhetskravet slik dette er utformet i rettspraksis. Av denne praksis fremgår at ansvar vanligvis er ilagt når ett eller flere av følgende forhold har foreligget: Betydelig risiko for skade, risiko for stor skade, adgang til ved enkle midler å forebygge skaden, synbar og påregnelig mulighet for skade, overtredelse av lovforskrifter eller offentlige pålegg. Ansvar for sameiet har støtte i denne praksis da det i saken foreligger omstendigheter som dekker samtlige de her nevnte 5 forhold. Blant annet må det også legges til grunn at det før ulykken var gitt pålegg fra bygningsmyndighetene om å ruste opp trappen til den standard som gjaldt ifølge de nye bygningsforskrifter fra 1985.
At det fra As side foreligger medvirkningsansvar som kan medføre reduksjon av erstatningen bestrides. Hennes opptreden i trappen kan i det hele tatt ikke bebreides henne, da hun ikke var beruset og ellers opptrådde helt ut som en vanlig leieboer ville ha gjort under gang opp trappen. Et medvirkningsansvar må også være utelukket selv om hun var beruset i lettere grad. Så lenge hun som her gikk oppover trappen på normal måte var hun beskyttet av gårdeierens uaktsomhetsansvar på samme måte som en vanlig edru person.
Sameiet er i alle fall ansvarlig på objektivt grunnlag. Ved vurderingen av spørsmålet om objektivt ansvar må retten ikke bare se hen til om skaderisikoen var typisk, stadig og ekstraordinær. Retten må også vurdere om skaden kunne vært unngått med enkle midler, om skadetapet kunne vært pulverisert gjennom ansvarsforsikring samt foreta en interesseavveining med tilhørende rimelighetsvurdering.
Om de enkelte av disse momenter anføres nærmere:
Risikoen for å falle ut av et vindu som det aktuelle må anses som påregnelig og typisk for virksomheten knyttet til drift av en boliggård. Risikoen er stadig og tilbakevendende idet den er til stede hver gang en person går i trappen. Vinduet representerte et ekstraordinært faremoment for alle som beferdet trappen, dette fordi det er plassert flere meter over bakken med tilsvarende fare for betydelig skade ved fall. Skaden kunne vært unngått ved enkle midler, eksempelvis ved montering av en stang tvers over vinduet. Det er fullt mulig å forsikre seg mot skaden, noe som i dette tilfellet også var gjort. Totalt sett tilsier en alminnelig rimelighetsvurdering at sameiet er nærmest til å bære risikoen for begivenheten som utløste skaden.
Alt i alt er det efter dette ikke tvilsomt at sameiet også på objektivt grunnlag må være ansvarlig for den inntruffne skade.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder det faktiske hendelsesforløp umiddelbart før fallet, finner lagmannsretten, som byretten, å måtte legge vitnet Løkkens forklaring til grunn. Det vises forsåvidt til referatet av denne forklaring inntatt under referatet av As anførsler ovenfor. For lagmannsretten står det som mest sannsynlig at A falt efter at hun først hadde snublet på et trappetrinn og så mistet balansen (alternativ 4 ovenfor). Retten må anta at hun ikke var oppmerksom på hvor hun satte foten på trinnet, dels fordi hun snudde seg bakover mens hun gikk, dels også fordi hun ved anledningen var lettere beruset.
Fra As side er anført at sameiet må være ansvarlig for skaden både på culpagrunnlag og etter reglene om objektivt ansvar. Retten vil først behandle spørsmålet om det foreligger ansvar på culpagrunnlag.
Ifølge A burde sameiet ha innsett at slik vinduet var plassert, var det fare for at personer som passerte trappen kunne falle ut. Sameiet handlet derfor uaktsomt når det ikke sørget for å sikre vinduet. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Retten er kommet til at det efter omstendighetene ikke kunne bebreides sameiet som uaktsomt at vinduet ikke ble sikret, idet retten også finner å kunne tiltre sameiets begrunnelse for dette standpunkt slik denne er gjengitt ovenfor. Også lagmannsretten finner således at det ved aktsomhetsvurderingen må tillegges betydelig vekt at vinduets plassering, uten særlig sikring, ikke var i strid, hverken med det aktuelle regelverk eller med noe pålegg om endring/sikring fra myndighetenes side. Basert på vitneforklaring fra ingeniør Hegna i Oslo kommune må retten legge til grunn at noe slikt pålegg heller ikke ble gitt da bygningsmyndighetene samtykket i innredning av de nye loftsleiligheter i 1986/87. Videre finner også lagmannsretten å måtte vektlegge at det aldri tidligere hadde inntruffet ulykker eller fremkommet klager fra leieboere grunnet vinduets plassering. For sameiets vurdering måtte det nødvendigvis også være av betydning at tilsvarende vindusplassering også forefinnes i en rekke andre gårder i Oslo fra samme periode.
Alt i alt og hensett til samtlige de her nevnte forhold kan det efter omstendighetene ikke sees at sameiet handlet uaktsomt ved ikke å sikre det aktuelle vinduet. Påstanden om ansvar for sameiet på culpagrunnlag kan efter dette ikke tas til følge.
Retten må efter dette ta standpunkt til anførselen om at sameiet i alle fall er ansvarlig efter reglene om det objektive ansvar.
Lagmannsretten er kommet til at vilkårene for objektivt ansvar ikke er tilstede. Om slikt ansvar skal kunne ilegges må skaderisikoen vær stadig, typisk og ekstraordinær, jfr. Nygård l.c. side 249 i.f. Som sameiet finner også lagmannsretten at den aktuelle skaderisiko ikke tilfredsstilte noen av disse kriterier. Risikoen er ikke typisk for leiegårdsdrift og den var heller ikke ekstraordinær sett fra As side. Retten tiltrer også sameiets begrunnelse for dette standpunkt slik den er referert ovenfor.
Foranlediget av As anførsel om at det ved en alminnelig rimelighetsvurering må legges til grunn at sameiet er nærmest til å bære risikoen for den skadeutløsende begivenhet, bemerkes at lagmannsretten heller ikke er enig i dette. Avgjørende forsåvidt er at A i noen grad selv er å bebreide for at ulykken inntraff. At ulykken skjedde har åpenbart sammenheng med at A ved anledningen befant seg i en situasjon som var spesiell, særlig fordi hun ikke hadde blikket festet forover og kunne se hvor hun satte foten, jfr. rettens foranstående vurdering av den faktiske situasjon før fallet. At sameiet også i en slik situasjon skulle være nærmere til å bære risikoen enn hun selv kan, som retten ser det, ikke være riktig.
Sameiet må efter dette bli å frifinne. Saksomkostninger er ikke påstått og blir derfor ikke å tilkjenne hverken for byrett eller for lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Det bemerkes at domsavsigelsen er blitt forsinket grunnet reisefravær hos dommerne.
Slutning :
1. Sameiet X-veien ved Brita Meyer, Gulbrand Bakke og Carl-Olav Hexeberg frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og for lagmannsrett.