RG-1993-531

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1992-09-16
Publisert:	RG-1993-531 (86-93)
Stikkord:	Eiendom
Sammendrag:
Saksgang:	- Nord-Gudbrandsdal jorskifterett Nr. 2/1985 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01143 A.
Parter:	Ankende part: Christian Sulheim (Prosessfullmektig: Advokat Elling Christian Follestad, Gjøvik). Ankemotparter: 1. Lomseggen sameie v/styret 2. Knut Larsen 3. Olav M. Bø 4. Ketil Gutubø 5. Kjell Krøkje 6. Kjell Kirkestuen 7. Jarleif Bergheim 8. Øystein Kvamme 9. Gunnar Vole 10. Aage Stee 11. Sylfest Aukrust 12. Lars Juvstad 13. Arne Galde 14. Sevald Kvamme 15. Syver Ole Marstein 16. Olav J. Galde 17. Bjørn Mundhjeld 18. Trygve Husom 19. Oddmund Slålien 20. Eiliv Slålien 21. Sigurd Stenersen 22. Magne M. Røhr 23. Magnhild S. Skamsdalen 24. Bjørnar Brustuen 25. Hanna Runningshaugen 26. Torgeir Nerjordet 27. Hilda og Arne Lien 28. Anne og Oluf Kvålshagen 29. Martin Holmestad 30. Sigurd Eggen 31. Nils Repp 32. Ola Magnar Hoft 33. Odd Erik Aukrust 34. Pål Ragnar Paulsen 35. Olav Hansen 36. Knut Vole 37. Arne Per Kvålshagen 38. Erik Pettersen 39. Ola Andvord 40. Jomar Torkveen 41. Nils Foss 42. Hans Kvamme 43. Olav Vange 44. Tarjei Øverbø 45. Ola Aukrust 46. Odd Reidar Bråten 47. Odd Arne Akslen 48. Tor Egil Borgen 49. Nils O. Haugen 50. Marit Krøkje's dødsbo v/Per A. Krøkje i uskifte 51. Arve Håvard Vangen 52. Lars Bakkom 53. Ingvar Garmo 54. Arne Sveine 55. Marit S. Wiker 56. Helge Solbakken 57. Anders O. Sveen 58. Harald Kleiven 69. Olav Resvold 60. Torstein Bosmen 61. Ola Synstnes 62. Kristen Storlien 63. Odd Arne Kroken 64. Per Eggen 65. Margit M. Bråtet 66. Håkon Kolden 67. Alf Erik Borgen 68. Håkon Wiker 69. Ragnar Bakkeberg 70. Lom Kommune 71. Lars Eivind Sulheim Prosessfullmektig: Advokat Jesper Holte, Lillehammer 72. Arild Øygard 73. Peder Hosarøygard 74. Jarle Valderhaug 75. Ola Tykket 76. Emma Biløygard 77. Arild Haugen 78. Nils Bjarne Lund 79. Anders Kroken (Eggen) 80. Kjell Madsen 81. Torhild Ekre 82. Nils Magne Brandsar 83. Borghild Fallings dødsbo v/S. Garmo i uskifte 84. Hans Nørstnes Graffer 85. Ivar Aasen 86. Håkon Skjåk 87. Magnhild Teigen 88. Bergljot Helstad Hobbelsland 89. Eiliv Graffer 90. Stein Magne Skjedsvoll 91. Unni Marie og Wilfred Reinschmidt 92. Oddbjørn Hanslien 93. Gudmund Runningen 94. Per Kveen 95. Ranveig Sletten 96. Erling H. Bakkeberg (Prosessfullmektig: Ingen).
Forfatter:	1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899), Tvistemålsloven (1915) §174, §175, §180, §184, §72, Hevdslova (1966) §2, Jordskifteloven (1979) §2, §88

Saken gjelder en tvist om eiendomsrett i fjellet mellom Øvre Sulheim, gnr 133 bnr 1 i Lom kommune ved Christian Sulheim på den ene siden og Lomseggen sameie på den annen side.

Den 11. mars 1985 fremsatte Lomseggen sameie krav om rettsutgreing i medhold av jordskifteloven §2h og grensegangsforretning i medhold av §88. Det omtvistede areal, lokalt benevnt Leikseterfjellet, er opplyst å utgjøre om lag 35000 da. Arealet ligger mellom Øvre Sulheims seter, Leiksæter, og kommunegrensen mot Skjåk. Eieren av Øvre Sulheim, Christian Sulheim, hevder at arealet hører under hans eiendom som eneeie, mens medlemmene av Lomseggen sameie hevder at arealet ligger i sameie mellom deres eiendommer.

Nord-Gudbrandsdal jordskifterett avsa 19. desember 1990 dom i grensegangsssaken med slik domsslutning:

I. Fjellområdet innover frå Leiksetra til så høgt opp som ca der 1500 meters kota går, jf. nøyaktigare fastlegging av grensa nedafor, tilhører øvre Sulheim, gnr. 133, bnr. 1, eigar Christian Sulheim.

Fjellområdet vidare innover til kommunegrensa mellom Lom og Skjåk tilhører Lomseggen sameige.

Grensebeskrivelse:

Grensa mellom øvre Sulheim, gnr. 133, bnr. 1 og Lomseggen sameige starter i elva Sula i nordre ende av grensa mellom Lomseggen sameige og nedre Sulheim,. gnr. 132, bnr. 1 i eit punkt som ligg 905 m.o.h. Frå her følgjer grensa Sula til der elva Lenda renn ned i denne. Frå dette elvekrysset går grensa i rett line til det høgste punktet (røys) på Skilnadshovdehaugane, vidare i rett line til høgdepkt. 1430 m.o.h. som ligg vel halvvegs mot Geitryggen. Grensa går vidare til eit punkt 100 m vest for vatnet på 1480 m.o.h. og 50 m sør for elva som renn ut i dette vatnet, vidare i rett line til toppen av liten haug på ca 1520 m.o.h., vidare i rett line til eit punkt på ein liten rygg 130 m sørsøraust for høgdepkt. 1535 m.o.h., vidare i rett line til eit elvekryss i den vestre greina av Lenda like ned for 1480 meters kota. Grensa går vidare i rett line til den omtalte steinen i Bjøllungshøskaret, vidare i rett line til røys oppå steinblokk på Langranden, og vidare i rett line til grenserøys mot Vesleøygard på Rundkampen.

Jordskifteretten vil tillate mindre avvik frå denne grensefastsettinga dersom det under avmerkinga viser seg at ein da vil få ei meir praktisk grense. Grensa må i alle tilfelle avmerkast slik at heile vatnet på 1480 m.o.h. blir liggande på eigedomen til øvre Sulheim.

II. Lomseggen sameige blir dømt til å betale kr 10000,- til Christian Sulheim til dekning av ein del av sakskostnadene hans.

Advokat Elling Follestad har på vegne av Christian Sulheim påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ankeerklæringen, datert 15. februar 1991, er rettet mot 93 motparter som er medlemmer av Lomseggen sameie. Videre har advokat Jesper Holte på vegne av Lomseggen sameie og 66 medlemmer av sameiet erklært anke 19. februar 1991. Denne anke er etter ankefristens utløp utvidet med 4 parter, Håkon Wiker, Ragnar Bakkeberg, Lom kommune og Lars Eivind Sulheim, slik at den omfatter i alt 70 parter i tillegg til Lomseggen sameie. For øvrig fyller begge ankeerklæringer vilkårene for selvstendig anke. Under ankeforberedelsen har Eiliv Graffer og Stein Magne Skjedsvoll gjort oppmerksom på at de ikke har anket, mens Nils Bjarne Lund har bedt om å bli strøket som part. De resterende ankemotparter til Sulheims anke har ikke tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i kommunehuset i Lom 18., 19., 21., 24., 25. og 26. august 1992. Den 20. august 1992 ble rettsmøte holdt på Øvre Sulheim med påfølgende befaring av tvisteområdet. Det fremgår av rettsboken hvem som var til stede. Partsforklaring ble gitt av Christian Sulheim, Ola Magnar Hoft, Olav Jonasson Galde, Kjell Krøkje, Alf Erik Borgen, Kåre Kroken, Sylfest Aukrust, Aage Brynjulf Stee, Bjørn Munhjeld og Lars Eivind Sulheim. Det ble avhørt 27 vitner. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert. Befaringen av tvisteområdet ble foretatt med oppgang fra Øvre Sulheim til Leiksæter og nedgang fra Bjøllungshøskardet øst for Rundkampen til Kvamsgrenda. Det ble videre foretatt befaring med bil fra Nørstnes til Lom, Solsidevegen fra Lom til Flåklypa og deretter til Slåligrenda i Bøverdalen. Prosessfullmektigene og partene fikk anledning til å uttale seg under befaringene.

Om det nærmere saksforhold vises til jordskifterettens dom. Det ble under befaringen av tvisteområdet klarlagt at det ligger en steinbu ved Sultjern (1546 m) og ikke ved vann (1480 m) som angitt av jordskifteretten. Saken står for øvrig i samme stilling som for jordskifteretten.

Den ankende part, Christian Sulheim, har i det vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for jordskifteretten.

Jordskifteretten tar feil når den har fastsatt grensen for Øvre Sulheim til koten i 1500 meters høyde. Eiendommen omfatter hele Leikseterfjellet, fra seteren til Skjåk kommunegrense langs høyeste fjellrygg. Grunnlaget er okkupasjon, festnet rettsoppfatning, subsidiært hevd.

Øvre Sulheim er eldst i området. Gården har tilhørt samme ætt siden om lag 1150. Leikseterfjellet var eierløst da det i de eldste tider ble tatt i bruk av Øvre Sulheim. Det var ingen der før. Leiksæter står sentralt når det gjelder bruken. Seteren tilhører Øvre Sulheim og har vært eneste seter i området. Den er omhandlet i matrikkelen fra 1668. Seterdriften pågikk til 1950årene. Øvre Sulheim har fra gammelt av hatt Leikseterfjellet som sitt eget.

Det er vanlig at eiendomsretten går fra dal til høyeste fjell. Leikseterfjellet er topografisk et sammenhengende område med høyeste fjellrygg som naturlig grense. Øvre Sulheim har i motsetning til ankemotpartene god adkomst til tvisteområdet.

Øvre Sulheims rådighet har vært eksklusiv og det er ikke ved utskillelse av bruk etablert sameie i tvisteområdet. Det er ikke påvist at andre har brukt området som eier eller sameier.

Leikseterfjellet hører naturlig til Leiksæter og har fra gammelt av vært brukt av Øvre Sulheim til beite for husdyr, sau og geit. Andre gårdbrukere har leiet beiterett av Øvre Sulheim. Øvre Sulheim har selv drevet jakt og har vært alene om å leie ut området til småviltjakt med hund. De har satt ut fiskeyngel i Sultjernene, fisket der og brukt og vedlikeholdt fiskebua. Øvre Sulheim har også etablert vannveg og tatt mose i området.

Jordskifteretten tar feil når den anser Lomseggen sameie som ett tingsrettslig sameie for ett geografisk område. Medalen, Galdegrenda, Slåligrenda, Rydningsgrenda, Nørstnesgrenda, Nedre Bøverdalen og Kvamsgrenda er grendesameier med hvert sitt fjellområde. Grendene utpekte sine tillitsmenn i forbindelse med Høyfjellskommisjonens behandling. I følge skjøte, tinglyst 5. april 1979, fra Eilev til Lars Eivind Sulheim har Nedre Sulheim rettigheter i Storhø - og Bakkebergfjellets sameie.

Ankemotpartenes bruk av Leikseterfjellet er beskjeden, vesentlig til streifbeiting. Det er uklart hvordan de mener å ha ervervet sameierett. Flere av gårdene er enten ikke med i saken eller de har ikke anket. Om partsstillingen bemerkes at tvistemålsloven §72 om prosessfellesskap ikke gjelder sameieforhold.

Eierne av Øvre Sulheim har alltid oppfattet Leikseterfjellet som eneeie. Dette kommer til uttrykk i Christian Grindvolds skriv 9. juli 1928 til Høyfjellskommisjonen. Han fikk kjøtt som betaling da Lom tamreinlag i 1920-årene leiet området av fjellstyret og han krevet senere erstatning for skade voldt ved beiting i havnegangene. Christian Sulheims oppfatning om eiendomsretten fremgår av Bondebladet 17. desember 1974. Sulheims oppfatning ble uten innsigelser lagt til grunn i Høyfjellkommisjonens kjennelse 3. september 1935. Opptatte forklaringer den gang viser at det forelå en festnet rettsoppfatning om Øvre Sulheims eierrett. Det vises særlig til forklaringer av Akslen, Kvamme, Bu og Lund. At Statens påstand om statsalmenning ble imøtegått med at området var privat sameie, er uten betydning i nærværende sak. Videre vises til Ola Magnar Hofts rettslige erkjennelse for jordskifteretten 3. oktober 1989 om at Leikseterfjellet tilhører Øvre Sulheim, jfr. tvistemålsloven §184. Jordskifteretten tar feil når den med støtte i Per Otto Holstads angivelse av det jaktområde han leiet av Øvre Sulheim, og det forhold at kartet fra Trygve Ruud ikke ble fremlagt, er kommet til at Øvre Sulheim ikke er eneeier i snaufjellet.

Som subsidiært grunnlag anføres eiendomshevd i medhold av lov om hevd §2. Øvre Sulheim har i hevdstiden utøvet eksklusiv bruk i god tro og har hatt Leikseterfjellet som sitt eget.

Atter subsidiært anføres at det ikke bevokste fjellområde er hevdet som impediment i samsvar med Høyfjellskommisjonens uttalelse om at goldfjellet må betraktes som et impediment i de private eiendomsstrekninger.

Grensen i syd og vest trekkes langs Sula over Skilnadhovdehaugene og Geitryggen til Sandgrovhø og slik at Sultjern omfattes av Øvre Sulheims eiendom. Grensen i øst trekkes sydover fra Storivilen til Bjøllungshøskardet og Langranden hvor det er nedsatt merkesteiner for Øvre Sulheims eiendom.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

I. Chr. Sulheim er som eier av Sulheim Øvre, g.nr. 133, br.nr. 1 i Lom, eier av området vist på kart datert 26. august 1992, med i hovedsak slik grensebeskrivelse: Grensen følger elva Sula til et punkt rett syd for Skilnadshovdhaugene (1385), går derfra over høyeste punkt (røys) på den søndre haug, fortsetter derfra i rett linje mot vest over høyden 1430 og videre over røys på Geiteryggen, deretter i rett linje til sydvestre hjørne på det vestre (største) Sultjern, går derfra i rett linje til høyeste punkt på Sandgrovhø.

Fra Sandgrovhø følger grensen kommunegrensen mot Skjåk til Storvilen, derfra i sydsydvestlig retning til oppreist stein i Bjøllungsskaret, derfra i rett linje til grenserøys mot Vesleøygard på Rundkampen.

II. Chr. Sulheim tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten med kr 73159,- med 18 % rente fra 3. januar 1991 og til betaling skjer, samt for lagmannsretten i h.t. omkostningsoppgave.

Ankemotpartene, Lomseggen sameie m.fl. har også i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for jordskifteretten.

Lomseggen sameie har partsevne som felles organ for sameierne. Medlemmene har gårder som støter til Lomseggen. Fjellet er ett sammenhengende sameie og det er ikke grunnlag for grendesameier. Lomseggen sameie har vedtektsfestet styre og årsmøte og har egen økonomi. Beslutningen om saksanlegg er fattet med vedtektsmessig flertall i årsmøtet.

Jordskifteretten tar feil når den legger til grunn at Øvre Sulheim er eneeier av området over skoggrensen. Det bestrides at Øvre Sulheim er eldst i området og at gården er blitt eier av tvisteområdet ved okkupasjon. Steinene på Skilnadhovdehaugene, Geitryggen, Bjøllungshøskardet og Langranden er ikke merkesteiner for Øvre Sulheims eiendomsområde. Det er for øvrig presumsjon for fellesskap i høyfjellet.

Øvre Sulheim har ikke utøvet eksklusiv bruk som eneeier. Leiksæter ligger i gårdens private skog og er utgangspunkt for bruken av fjellet. Seter- og havnerett er bruksretter som ikke gir grunnlag for eiendomsrett til beitestrekningene, jfr. NL 3-12-3. Det er under enhver omstendighet feil at jordskifterettens grense er trukket høyere enn beitebruken tilsier.

Nær Leiksæter har Sulheim ervervet enerett. Lenger opp er bruken ikke eksklusiv. Andre har brukt området til beite, jakt, fiske, vannveg og mosetak. Området er ikke leiet ut til beite, men Øvre Sulheim har fått betaling for å stille gjetere til disposisjon. Det er ikke klart at Øvre Sulheim har leid ut jaktrett, selv om jegerne har betalt kost og losji på Leiksæter. Lom tamreinlag har betalt leien til fjellstyret for reinbeiting i området. Hevd er da utelukket.

Før Høyfjellskommisjonen var man ikke opptatt av eiendomsrett til fjellområdet. Det ble forutsatt at dette lå i fellesskap. Forlikene mellom Røisheim og Netosætringene i 1841, Sulheim og Gutubø i 1876 og Nord-Gudbrandsdal herredsretts dom i 1885 i sak mellom Netosætringene og Bakkeberg gjaldt bare beiterett.

Verken Øvre Sulheim eller andre har i forbindelse med Høyfjellskommisjonens behandling nevnt noe om eneeie i fjellet. I oppsummeringen 9. desember 1931 fra Statens prosessfullmektig fremgår at "spørsmålet (er) om det er almenning eller privat sameie i Lomseggspartiet". Det fremgår ikke av kommisjonens kjennelse at noen del av området er eneeie. Beitestrekningene anses som "heimefjell" og "heimraster" for gårdene. I møtebok 9. april 1949, undertegnet av Christian Grindvold m.fl., heter det at fjellstrekningen av Høyfjellskommisjonen er avgjort å være privat sameie.

Det bestrides at protokollasjonen under årsmøtet i Lomseggen sameie 25. januar 1985 og Ola Magnar Hofts uttalelse for jordskifteretten 3. oktober 1989 kan tolkes som en rettslig erkjennelse om at Leikseterfjellet er eneeie for Øvre Sulheim. Uttalelsen er gitt på bristende forutsetninger, idet Christian Sulheim hadde gitt uttrykk for at eierforholdet kunne dokumenteres. De nevnte hadde heller ikke fullmakt til å forplikte sameiet.

Det er under ingen omstendighet grunnlag for Øvre Sulheims krav om eiendomsrett til snaufjellet. Etter Per Otto Holstads forklaring var dette ikke jaktterreng som Sulheim mente å kunne leie ut. Området har uklare grenser og er av betydelig utstrekning. Impedimentshevd må anses utelukket.

Ankemotpartene har nedlagt slik endelig påstand: 1. Grensen for Øvre Sulheim, gnr. 133 bnr. 1 i Lom, går i en rett linje fra Sula over høydepunkt på 1164 m.o.h. til høydepunkt 1252 m.o.h., derfra i nord-østlig retning i rett linje til grenserøys mot Vesleøygard på Rundkampen. 2. Sameierne i Lomseggen ved Lomseggen Sameies styre tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker om partsstillingen at Lomseggen sameie ved styret må anses for å ha partsevne i saken. Lagmannsretten behøver derfor ikke gå inn på spørsmålet om det foreligger ett tingsrettslig sameie for ett sammenhengende fjellområde eller om det foreligger grendevise sameier som anført av Christian Sulheim. Disse spørsmål og delingsforholdet bør som rettsutgreiing behandles av jordskifteretten i første instans under en fortsatt jordskiftesak, jfr. jordskifteloven §2h.

Det er på det rene at medlemmene av Lomseggen sameie, som alle har eiendommer som støter til fjellpartiet, har organisert seg i et rettsfellesskap for å ivareta sine interesser i fjellet. Vedtekter er gyldig vedtatt av deltakerne i konstituerende møte 11. februar 1964. Fellesskapet har egen økonomi. Styret og årsmøtet kan etter vedtektene fatte flertallsvedtak med bindende virkning for alle medlemmene. Saksanlegget ble besluttet av årsmøtet 25. januar 1985. Årsmøtet var lovlig innkalt og det fungerende styre var lovlig valgt. I følge §1 i vedtektene er formålet "å ta vare på grunneigarane sine interesser som gjeld hamnespørsmål, jakt og fiske m.m. (frå allmenningsgrensa i vest til grensa mot Skjåk i aust)". Lagmannsretten legger til grunn at årsmøtet hadde anledning til å fatte vedtak om å kreve grensegang for å få fastsatt eiendomsgrensen, selv om dette ikke er nevnt uttrykkelig i vedtektene. Det vil være unaturlig å kreve at gårdeierne skulle sammenkalle til fellesmøte utenfor det organiserte fellesskap for å beslutte saksanlegg for deltakerne. Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i Rt-1931-582 og Mads Henry Andenæs, Sameier og selskaper, 1977 85.

Lomseggen sameie har som nevnt evne til å opptre som part i saken på vegne av samtlige medlemmer av fellesskapet. Det enkelte medlems rettslige interesse i saken ivaretas av fellesskapet. Dette medfører at lagmannsretten av eget tiltak må avvise ankesaken for så vidt gjelder ankemotpart nr. 2 - 96. Det har ingen betydning for spørsmålet om avvisning som følge av manglende rettslig interesse at en av de oppførte ankemotparter har begjært seg strøket, at noen også står som ankende parter og at enkelte har anket etter fristens utløp.

Lagmannsretten er, når det gjelder realiteten i saken, kommet til samme resultat som jordskifteretten med den korreksjon som følger av at Sultjernene ikke anses som eiendomsområde for Øvre Sulheim. Lagmannsretten kan for øvrig i det vesentlige tiltre jordskifterettens begrunnelse.

Lomseggpartiet er et utpreget fjellområde mellom Bøverdalen i Lom og Lundadalen i Skjåk. Fjellområdet nord for kommunegrensen tilhører Skjåk bygdealmenning. Nærværende sak gjelder fjellområdet syd for kommunegrensen som går mellom Hesthø (2021 m), Sandgrovhø (1956 m), Moldulhø (2044 m), Lendfjellet (1973 m) og Storivilen (2068 m). Området støter i vest til Leir- og Bøverdal statsalmenning etter en grense trukket fra Hesthø sydover til Runningsfjellet og Jenteskardsknappen. I statsalmenningen ligger 25 Netosætre som har havnerett i det nevnte fjellområde. I øst grenser området til private skogteiger øst for Eggjapiken (1524 m). Fjellpartiet utgjør etter det opplyste i alt om lag 100000 da.

Eiendommene, som er med i saken, ligger ved foten av fjellet på Bøverdalens solside og langs Ottavann fra Lom sentrum til Nørstnes ved kommunegrensen. Bøverdalens solside er innmark og skog. Dalsiden er skogbevokst opp til 1100-1200 meters høyde. Herfra er det gress-, lyng- og krattbevokste strekninger innover til snaufjellet. Dalsiden er meget bratt og adkomsten fra gårdene til fjellet er på de fleste strekninger svært vanskelig.

Tvisteområdet, Leikseterfjellet, ligger inne i det nevnte fjellparti og utgjør som nevnt om lag 35000 da. Tvisteområdet har ikke grense mot statsalmenningen. Navnet har sammenheng med Øvre Sulheims seter, Leiksæter, og er kjent i bygden. Navnet Leikseterfjellet er etter det opplyste ikke angitt på noe kart. Øvre Sulheim ligger ved Bøvra i om lag 500 meters høyde. Fra gården er det sammenhengende skog og innmark opp til Leiksæter, som ligger i om lag 900 meters høyde. Øvre Sulheims skog går noe høyere enn skogen for øvrig i området. Leiksæter er eneste seter i området. Leikseterfjellet er de strekninger som ligger opp for seteren. Den nærmere utstrekning er tvisten i saken. Terrenget fra seteren skråner jevnt innover fra nordsiden av Sula til foten av snaufjellet med sammenhengende og gode beiter på hele strekningen. Også et godt stykke oppover fjellsiden er det spredte beiter. Adkomsten fra seteren til beitestrekningene er meget lett. For øvrig er området tungt tilgjengelig fra hele strekningen mellom Slåligrenda og Nørstnes. Snaufjellet er bratt med breer og fonner. Avstanden fra beitegrensen til vannskillet mot Lundadalen varierer, men kan anslås til 2-3 km, jfr. Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1935.

Skilnadhovdehaugene (1385 m), som sammen med den fot de står på kalles Skilnadhovde, ligger mellom Lenda og Langsula, om lag 1-2 km vest for det sted hvor Lenda renner ut i Sula. Vest for Skilnadhovde ligger en høyderygg, Geitryggen (1631 m). Vest for Geitryggen ligger flere vann, herunder Sultjernet (1546 m), hvor steinbua ligger. Syd for Skilnadhovde, utenfor tvisteområdet, kommer Stordalen inn fra sydvest. I nordøstlig retning er det fra Skilnadhovde sammenhengende og gode beitestrekninger til fjellryggen Bjøllungshø (1482 m). Avstanden mellom denne ryggen og Sula anslås til 3-4 km. Dette beiteområde er gjennomskåret av en fjellrygg, Langranden (1434 m), som ligger i retning fra vest mot øst. Mellom Bjøllungshø og Lomseggpartiet ligger et kort dalsøkk, Bjøllungshøskardet. Øst for dette skardet, utenfor tvisteområdet, ligger beitestrekningene i Nordre og Søre Bol.

Jordskifteretten har fastsatt grensen med utgangspunkt i Sula, Skilnadhovdehaugene, koten i 1500 meters høyde, Bjøllungshøskardet, Langranden og Rundkampen. Lagmannsretten er etter befaringen kommet til at dette er en naturlig avgrensning av et sammenhengende fjellområde. Grensene er tilstrekkelig klare og entydige. Topografisk er området tydelig adskilt fra andre beitestrekninger i syd og øst. Sulegjelet er svært vanskelig å passere. Skilnadhovde er, som forliket i 1841 viser, blitt ansett som grense mellom Øvre Sulheim og Netosætringenes havnerett i Stordalen. Bjøllungshøskardet er en naturlig grense mot tilstøtende havnestrekninger i Nordre og Søre Bol.

Sameiet har anført at beitestrekningene i Lomseggen er felles for gårdbrukerne og at dyrene går om hverandre. Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke se at dette har vært ordningen i Leikseterfjellet. Det vises til forklaringer opptatt av Høyfjellskommisjonen, spesielt fra Nils Akslen, Tjøstulv Sevaldsen Kvamme og Tor Olsen Bu. Leiksæter har fra gammelt av vært sentral når det gjelder bruksutøvelsen i området. Det er påvist at seterdriften opphørte i begynnelsen av 1950-årene etter å ha pågått i hvert fall fra 1668. Bruksutøvelsen har i hovedsak vært eksklusiv selv om det er opplyst at andres fe og sau ved enkelte anledninger har kommet inn i området, spesielt fra Nordre og Søre Bol, gjennom Bjøllungshøskardet. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at eieren av Øvre Sulheim alltid har ment at beiteretten var eksklusiv og at den er blitt respektert i tvisteområdet. Det vises til Nils Akslens forklaring for Høyfjellskommisjonen om at han i 1897 og 1898 gjetet fremmed geit (gjetling) for Øvre Sulheim i Leikseterfjellet.

Sameiet har anført at seterretten bare gir grunnlag for bruksrett og at Øvre Sulheims bruk ikke går lenger enn forenlig med utøvelsen av seterens rettigheter og eventuell sameierett. Lagmannsretten finner å måtte understreke at spesielle forhold gjør seg gjeldende i det omtvistede område. Leiksæter har i om lag 300 år vært alene i området og seterdriften har som nevnt vært den dominerende bruksutøvelse. Seterdriften har som nevnt medført enerådighet over beitet. Bruksutøvelsen har langt på veg uttømt eiendomsrettens praktiske innhold. Det dreier seg om en eksklusiv disponering av et naturlig avgrenset område som går lenger enn forenlig med utøvelsen av sameierett. Rådighetsutøvelsen har vært alminnelig kjent av andre gårdbrukere, som langt på veg har holdt seg borte fra området. Den må ses som uttrykk for eiendomsrett. Lagmannsretten legger til grunn at eierne av Øvre Sulheim har etablert eiendomsrett i tvisteområdet. Det er naturlig å anta at eiendomsforholdet i sin tid ble bestemt av de topografiske forhold og seterdriften. En totalvurdering medfører etter lagmannsrettens oppfatning at det har oppstått et særskilt eiendomsområde for Øvre Sulheim. Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i Rt-1974-468, se side 470, og Rt-1988-503, se side 511.

Når det gjelder jaktretten, bemerkes at inntil jaktloven av 1899 var de fleste former for småviltjakt uten hund fri. Lagmannsretten legger imidlertid vekt på at Øvre Sulheim i de siste om lag 70 år har vært alene om å leie ut området til småviltjakt med hund.

Fiske i tvisteområdet synes å ha hatt liten betydning. Det fiske Øvre Sulheim har drevet i Sultjernet, hvor det er en steinbu av ukjent opprinnelse, er meget begrenset. Lagmannsretten legger til grunn at vannet ligger utenfor Øvre Sulheims naturlige eiendomsområde og at fisket ikke kan anses som utslag av eiendomsrett. Lagmannsretten er kommet til at grensen må trekkes slik at eiendomsretten ikke omfatter vannene. Det er ikke godtgjort at det fra Øvre Sulheims side er beitet i dette området i tilstrekkelig grad til at de har ervervet eiendomsrett på dette grunnlag.

Fjellstyrets utleie av området til tamreindrift i 1920-årene kan etter lagmannsrettens syn ikke tillegges betydning ved avgjørelsen av eiendomsspørsmålet. Dette var en praktisk måte å utnytte fjellet på, og den kan ikke ses som utslag av en oppfatning om at Øvre Sulheim ikke var eneeier.

Steinene på Skilnadhovdehaugene, Langranden og i Bjøllungshøskardet har en uklar opprinnelse. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at steinene ikke uten videre kan ses å være ledd i en grensemerking av Øvre Sulheims eiendomsområde.

Et trekk av begrenset interesse er at Øvre Sulheim har tilrettelagt anlegg for vannveg fra Lenda. Det dreier seg om et kanalsystem for vann til gården og vannhjul på Leiksæter. Distriktet er nedbørfattig og flere gårder har vannveg i Lomseggspartiet. Det er opplyst at også Vekkjøygården får vann fra bassenget i Leikseterfjellet. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at vannvegen for Øvre Sulheim ikke kan anses som utslag av eiendomsrett. Det samme gjelder for mosetak.

Partene har, ut over det som er nevnt foran, i betydelig grad gått inn på en del uttalelser og forklaringer som ble avgitt i forbindelse med Høyfjellskommisjonens behandling som begynte i 1922, uten at lagmannsretten kan se at materialet er egnet til å belyse spørsmålet om Øvre Sulheim har eiendomsrett til tvisteområdet.

Det gjenstår å ta standpunkt til anførselen om at Øvre Sulheim er eneeier av fjellområdet over 1500 meter. Høyfjellskommisjonen har i kjennelsen 3. september 1935 avgjort at arealet ikke er statsalmenning, men at "det goldfjell det her er tale om ligger slik til og er så smalt at det må betraktes som et impediment i de private eiendomsstrekninger". Noen særbruk fra Øvre Sulheims side er ikke godtgjort. Det er ingen opplysninger om at de har drevet jakt, fiske eller hatt reindrift i området.

Øvre Sulheim har anført at deres bruk av tilstøtende områder gir grunnlag for impedimentshevd. Lagmannsretten finner med grunnlag i befaringen at de geografiske og topografiske forhold tilsier at området ligger i fellesskap. Arealet er av jordskifteretten målt til 18100 da og har en lengde på om lag 8 km langs kommunegrensen. Eiendomsrett for en enkelt gård til et så betydelig og sammenhengende fjellområde kan ikke anses ervervet ved impedimentshevd. Det tilføyes at lagmannsretten, som jordskifteretten, har trukket grensen for Øvre Sulheims eiendom noe høyere enn forenlig med beitebruken, og således i noen grad har anvendt impedimentsbetraktninger i den forbindelse.

Jordskifterettens dom punkt I blir etter dette å stadfeste med den endring at Sultjernene ikke omfattes av Øvre Sulheims eiendom. Grensen trekkes mot nordvest fra Skilnadhovdehaugene i rett linje mot høyde 1535 meter til den krysser jordskifterettens grenselinje.

Saksomkostninger for jordskifteretten tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende annet ledd i bestemmelsen. Det bemerkes spesielt at sameiet ved lagmannsrettens dom har vunnet noe mer enn det ville ha fått ved å ta imot forlikstilbudet som ble fremsatt i jordskifteretten 3. oktober 1989.

Sameiets anke har bare delvis ført frem og saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Sulheims anke har vært forgjeves, men lagmannsretten legger til grunn at det foreligger slike særlige omstendigheter som er omhandlet i §180 første ledd. Sameiets anke gjorde det rimelig at også Sulheim fikk prøvet sitt krav fullt ut i lagmannsrettssaken. I medhold av §180 annet ledd, jfr. §175 tilkjennes ikke saksomkostninger i forbindelse med avvisningskjennelsen.

Dommen og kjennelsen er enstemmige.

Slutning:

1. Jordskifterettens dom punkt I stadfestes med den endring i grensebeskrivelsen at grensen trekkes mot nordvest fra Skilnadhovdehaugene i rett linje mot høyde 1535 meter til den krysser jordskifterettens grenselinje.

2. Saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

1. Ankesaken avvises for så vidt gjelder ankemotpart nr. 2 - 96.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.