RG-1994-1014
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-18 |
| Publisert: | RG-1994-1014 (150-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettskraft, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. november 1993 i kjæremålssak nr. LE-1993-02871 K. |
| Parter: | Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag (advokat Harald S. Kobbe) mot A (advokat Trygve Fjeld). |
| Forfatter: | Lagdommerne Einar M. Olsen, Dag Stousland, Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §436, Avtaleloven (1918) §36, Skifteloven (1930) §27, Skifteloven (1930) |
I forbindelse med offentlig skifte av A og B's fellesbo har Kongsberg skifterett overskjøtet boets eiendom Skytterveien 6 i Kongsberg til Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag, jfr. om saksforholdet avgjørelse i Rt-1993-131. A reiste ved stevning av 18. februar 1993 til Kongsberg byrett søksmål mot Kongsberg skifterett og ekteparet Rilvaag. Overfor ekteparet Rilvaag har hun i prosesskrift 30. juni 1993 lagt ned slik påstand:
1. Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag dømmes til å overskjøte eiendommen Skytterveien 6, gnr. 8217, bnr. 13 i Kongsberg til A mot en refusjon av erlagte kr. 950.000.
2. Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag dømmes til å erstatte A dokumenterte utgifter fra 25. september 1992 etter rettens nærmere avgjørelse.
3. A tilkjennes saksomkostninger.
Ekteparet Rilvaag har påstått søksmålet avvist. Om dette spørsmålet avsa Kongsberg byrett, settedommer Peter Blom, den 13. september 1993 kjennelse der saken ble fremmet overfor disse. Samtidig hevet byretten saken for så vidt gjaldt søksmålet mot Kongsberg skifterett, som A hadde trukket tilbake.
Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag har påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. De gjør i det vesentlige gjeldende:
A's søksmål er i realiteten et angrep på skifterettens salg av eiendommen. Kravet om tilbakeskjøting av eiendommen til A for 950.000 kroner representerer en omgjøring av det salg skifteretten gjennomførte.
Adgangen til å angripe skifterettens avgjørelser er sterkt begrenset mens skiftebehandlingen pågår. Det er sikker rett at hensiktsmessigheten og rimeligheten vedrørende en beslutning ikke kan angripes, verken ved anke eller kjæremål, jfr. Rt-1949-586, Rt-1949-589 og Rt-1951-672. Derimot kan man ved kjæremål få prøvet om en beslutning av skifteretten er ulovlig, jfr. skiftelovens §27. A påkjærte skifterettens beslutning om salg til Rilvaag, men betalte ikke gebyr for kjæremålet, slik at det ikke kom til behandling.
I denne situasjonen er et søksmål til underkjennelse av skifterettens forføyninger utelukket, jfr. Augdahl: Skifteloven med kommentar (1956) side 93. Når et søksmål som angriper skifterettens beslutning om salg av et av boets aktiva på denne måten er avskåret, må det samme gjelde et søksmål mot skifterettens medkontrahent. En annen løsning vil åpenbart åpne for en omgåelse av de begrensninger i søksmålsadgangen som følger av skiftelovens §27.
Byretten synes å ha lagt avgjørende vekt på motpartens anførsel om at ekteparet Rilvaag ikke var i god tro. Anførslen synes å gjelde at Rilvaags hadde kjennskap til at A ønsket å benytte seg av sin forkjøpsrett dersom hun hadde råd til dette, samt at de selv opprinnelig hadde satt en tidsfrist for sitt bud på 950.000 kroner. Poenget er her at disse omstendighetene var kjent for Kongsberg skifterett. På denne måten blir også disse anførslene et angrep på gyldigheten av skifterettens
Side:1016
vedtak om først å anta Rilvaags bud på eiendommen, og så i ettertid å gjennomføre salget. Også dette er en omgåelse av skiftelovens §27.
Dersom søksmålet likevel blir fremmet, må saken under enhver omstendighet begrenses slik at A ikke kan gjøre gjeldende forhold som ville kunne være kjæremålsgrunner etter skiftelovens §27, eller som måtte være utelukket som slike grunner etter samme bestemmelse. Det nedlegges subsidiær påstand i samsvar med dette. I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Saken avvises i forhold til Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag.
Subsidiært: Saken fremmes forsåvidt gjelder forhold som ikke er kjæremålsgrunner etter skiftelovens §27 eller som er avskåret som sådanne.
2. Kjell Eivind og Gunn Jorunn Rilvaag tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Kjæremålsmotparten, A, har blant annet anført:
Søksmålet er grunnet på at det ikke forelå noen bindende gjensidig forpliktende avtale vedrørende eiendommen før skifteretten leverte fellesboet tilbake til ektefellene. Det anføres at skifteretten nok må ha trodd at slik bindende, gjensidig forpliktende avtale forelå, og at skifteretten av denne grunn oppfattet det som en plikt å følge opp med senere inngåelse av kjøpekontrakt og utferdigelse av skjøte. Et søksmål begrunnet i at denne oppfatningen bygger på en misforståelse fra skifteretten, er det ikke adgang til å avvise. Videre slutter kjæremålsmotparten seg til byrettens bemerkninger om at saken må fremmes for så vidt gjelder den subsidiære anførselen knyttet til avtalelovens §36. I denne sammenheng må A ha adgang til å komme med alle de faktiske og rettslige anførsler som kan ha betydning for bedømmelsen av «forholdene ved avtalens inngåelse» og «omstendigheter forøvrig».
Derimot erkjenner kjæremålsmotparten at de samme rettslige og faktiske anførsler ikke vil kunne benyttes for å få direkte opphevet som ugyldig ved inngåelsen den eller de avtaler som retten måtte finne at skifteretten hadde inngått da boet ble levert tilbake.
Det er ikke lagt ned noen påstand i tilsvaret.
Lagmannsretten bemerker:
A har krevet fullbyrdelsesdom for at ekteparet Rilvaag skal overskjøte Skytterveien 6 til henne. Hun har senere også krevet fullbyrdelsesdom for erstatning for «dokumenterte utgifter fra 25. september 1992». A har utvilsomt rettslig interesse i å fremme disse kravene.
Kongsberg skifteretts beslutninger om å skrive under på kjøpekontrakt med ekteparet Rilvaag og å utstede skjøte til dem, er rettskraftige, jfr. Rt-1993-131. Dette innebærer ikke i seg selv at det foreliggende søksmålet mot ekteparet Rilvaag må avvises, bare at Kongsberg byrett ved behandlingen av søksmålet må legge de rettskraftige avgjørelsene til grunn uten nærmere prøvelse (rettskraftens positive virkning).
Eventuell hjemmel for å avvise søksmålet må etter dette være tvistemålslovens §436, som avskjærer adgangen til å reise søksmål «i anledning av rettslige avgjørelser».
Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for avvisning av søksmålet. Selv om saksøkeren i kjæremålstilsvaret har gjort nærmere
Side:1017
rede for hvilke anførsler søksmålet støtter seg på, er disse anførslene fortsatt ikke helt klare. Det synes imidlertid som om saksøkeren anfører at ekteparet Rilvaag var uberettiget til å overta eiendommen, selv om det legges til grunn at skifterettens beslutninger ikke er ugyldige. Lagmannsretten kan ikke se noe grunnlag for å avvise det kravet som her fremmes. Videre synes saksøkeren å anføre som grunnlag for sitt krav at det ikke foreligger noen endelig avtale mellom skifteretten og ekteparet Rilvaag om overføring av eiendommen. Disse anførslene er uklare, men også her blir det etter lagmannsrettens syn eventuelt spørsmål om å legge skifterettens rettskraftige avgjørelser til grunn, ikke spørsmål om avvisning. Saksøkeren gjør subsidiært gjeldende at kjøpsavtalen må settes til side i medhold av avtalelovens §36. Heller ikke her er det noe nødvendig vilkår for at søksmålet skal føre fram, at skifterettens avgjørelser anses ugyldige. En pretensjon om at avtalelovens §36 kan gjøres gjeldende av andre enn avtalepartene, hører det til realitetsspørsmålet å avgjøre.
De kjærende parter har subsidiært lagt ned påstand om at saken bare fremmes «for såvidt gjelder forhold som ikke er kjæremålsgrunner etter skiftelovens §27 eller som er avskåret som sådanne». Denne påstanden gjelder imidlertid ikke spørsmålet om å fremme de krav A har reist, men spørsmålet om hvilke anførsler og bevis hun har anledning til å gjøre gjeldende til støtte for kravene. Noen avgjørelse om dette har byretten ikke truffet, og denne delen av kjæremålet må avvises.
A har ikke krevet seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken. Det er ikke grunn til å ta de kjærende parters krav om saksomkostninger til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse punkt 2 stadfestes.
2. De kjærende parters subsidiære påstand avvises.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.