RG-1994-12
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-13 |
| Publisert: | RG-1994-12 (2-94) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bodø byrett nr 570/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00563 A - Høyesterett HR-1993-00572K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Tor Allan Furnes (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arntzen, Bodø) Ankemotpart: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Meyer, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Grete Thue, formann, Lagdommer Einar Rege, Lagdommer Dag Bugge Nordén |
| Lovhenvisninger: | Oreigningsloven (1959) §24, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §180, §6 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmål om rettighetshaveren etter en avtale om transport av masser fra et steinbrudd har krav på erstatning ved ekspropriasjon av eiendommen.
Ved kgl resolusjon av 6. oktober 1989 fikk Forsvarsdepartementet tillatelse til ekspropriasjon av eiendommen gnr 32 bnr 17 i Bodø for etablering av ammunisjonslager. Kjell Vading drev etter tinglyst avtale med grunneieren steinbrudd på eiendommen. Rettighetene bortfalt ved ekspropriasjonen, og det ble inngått minnelig overenskomst mellom ham og Forsvarsdepartementet om erstatningsoppgjøret.
Tor Allan Furnes og Peder Mortensen inngikk 21. mai 1987 avtale med Vading om transport av masser fra steinbruddet. Avtalen hadde en løpetid på 5 år og var uoppsigelig fra Vadings side. Etter å ha mottatt varsel om ekspropriasjon, gjorde Vading i august 1988 gjeldende at avtalen var bortfalt. Furnes og Mortensen bestred dette og reiste sak mot Vading ved Bodø byrett med krav om erstatning. Ved byrettens dom av 9. august 1989 ble Vading frifunnet.
Tor Allan Furnes har dernest ved stevning til Bodø byrett den 21. august 1991 reist sak mot staten ved Forsvarsdepartementet med krav om erstatning for det tap som oppsto ved at transportavtalen falt bort, i stevningen begrenset oppad til kr 8 millioner. Under saksforberedelsen ble partene enige om at pådømmelsen skulle deles i medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd, slik at det først ble avgjort om staten er erstatningspliktig på grunn av ekspropriasjonsinngrepet.
Byretten avsa 5 mai 1992 dom med slik slutning:
"1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Om saksforholdet forøvrig vises til byrettens dom.
Tor Allan Furnes har i rett tid påanket byrettens dom. Anken gjelder kun rettsanvendelsen. Staten v/Forsvarsdepartementet har tatt til motmæle. Ved brev av 2. juli 1992 søkte Furnes om adgang til å bringe saken direkte inn for Høyesterett etter tvistemålsloven §6 annet ledd. Ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 24. september 1992 ble søknaden avslått.
Ankeforhandling ble holdt 30. mars 1993 i Bodø. Også for lagmannsretten er pådømmelsen delt slik at avgjørelsen av kravets omfang er utsatt. Det ble under ankeforhandlingen dokumentert en del skriftlig materiale. Saken står i samme stilling som for byretten.
Tor Allan Furnes har i hovedsak anført:
Den aktuelle transportavtalen hadde i dette tilfelle så nær tilknytning til den eksproprierte eiendom og steinbruddet som ble drevet der, at Furnes har krav på erstatning i henhold til grunnloven §105, sammenholdt med oreigningsloven §24 når hans rettigheter etter avtalen falt bort som direkte følge av ekspropriasjonsinngrepet.
Furnes hadde sammen med Mortensen inngått en 5 års uoppsigelig transportkontrakt som han bygget hele sin virksomhet på. Avtalen forpliktet ham til å stille med alt nødvendig transportmateriell, og medførte store investeringer. Hans rettigheter etter avtalen må anses rettslig vernet etter det hovedprinsipp grunnloven §105 bygger på. Enkeltpersoner som rammes av det offentliges ekspropriasjonsinngrep, bør ha erstatning. Det er urimelig å pålegge Furnes et tap ved tvangsinngrep til fellesskapets nytte.
Spørsmålet om hvilke rettigheter som er vernet ved ekspropriasjon utledes av rettspraksis. Det bestrides at rettspraksis har trukket opp grenser som vil bli utvidet ved at Furnes gis erstatning. Rettspraksis viser at man ikke kan trekke noe avgjørende skille mellom "tinglige" og "obligatoriske" rettigheter. Det vises til Rt-1967-78 og Rt-1969-786. Det foreligger ingen klare dommer hvor erstatning for obligatoriske krav ikke er gitt. Rt-1955-571 "Tercerodommen" er for spesiell til å trekke slutninger ifra. Dommen gjaldt erstatning etter rekvisisjon i krigstid, og det gis ingen klar begrunnelse for hvorfor erstatning ikke ble gitt.
På den annen side er det etter rettspraksis ikke noen nødvendig betingelse for erstatning at man er innehaver av en subjektiv rettighet i den eksproprierte eiendom. Det vises til Rt-1957-400 "Skibakkedommen", hvor høyesterett ga erstatning uten å ta stilling til om det forelå noen særrett til de eiendommene som ble ekspropriert, og praksis vedrørende allemannsrettigheter. Av interesse har også Rt-1963-866 "Bergen Sandsilo", som har adskillig likhet med nærværende sak ved at det ble gitt erstatning for en rettighetene etter en transportkontrakt. I den saken var virksomheten organisert slik at transportkontrakten fortsatt var på den opprinnelige rettighetshavers hånd, men det vil være en tilfeldig fordel for staten om organiseringen av virksomheten skulle være avgjørende. Det vises fra den alminnelige erstatningsrett til "Furunkulosedommen" i Rt-1992-453 hvor Høyesterett ga erstatning til parter som ble indirekte berørt ut fra et slikt synspunkt.
Erstatningsvern for Furnes vil heller ikke medføre større avgrensingsproblemer enn de som alt foreligger. Grensene for erstatningsvernet er i bevegelse mot at en større krets av rettigheter anses vernet, og en har ikke strengere krav i ekspropriasjonsretten enn i alminnelig erstatningsrett. Furnes hadde foretatt betydelige investeringer og bygget hele sin virksomhet på kontrakten. En rett etter en langsiktig og uoppsigelig kontrakt, kan ikke sammenlignes med arbeidskontrakter eller andre kontrakter som kan sies opp på kort varsel.
Det er ikke riktig å legge vekt på de økonomiske konsekvenser for det offentlige. Dersom staten ikke kan bære økonomiske tap som følge av et ekspropriasjonsinngrep, skulle tiltaket ikke vært iverksatt. Furnes rammes like tungt som om transportkontrakten var direkte ekspropriert, og alminnelig rettsbevissthet tilsier at han tilkjennes erstatning.
Tor Allan Furnes har lagt ned slik påstand:
"1. Staten v/Forsvarsdepartementet er erstatningsansvarlig for det tap Tor Allan Furnes er påført som følge av statens ekspropriasjon av eiendommen gnr. 32 bnr. 17 i Bodø.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet erstatter Tor Allan Furnes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Staten v/Forsvarsdepartementet har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig i resultatet, og i hovedsak også i premissene, riktignok slik at det spørsmål som foreligger til avgjørelse ikke byr på slik tvil som byretten gir uttrykk for. Statens anførsler kan for lagmannsretten oppsummeres slik:
Grunnloven §105 og oreigningsloven §24 løser ikke spørsmålet om hvilke rettigheter som er vernet ved ekspropriasjon. Spørsmålet er etter motivene til den sistnevnte bestemmelse overlatt til rettspraksis.
Etter rettspraksis kan man ikke utelukke at obligatoriske rettigheter tilkommer erstatning ved ekspropriasjon, men dette vil sjelden være tilfelle. Det avgjørende er om rettigheten har en tilstrekkelig konkret og nær tilknytning til eiendommen. Kontraktsmessige krav har ikke vern med mindre de direkte relaterer seg til den eksproprierte eiendom, slik at det dreier seg om en rett til selve eiendommen eller rettigheten. Det er ikke nok at man baserer seg på en avtale med innehaveren av en beskyttet rettighet, og at retten indirekte har tilknytning til den virksomhet som drives på eiendommen. Selv om staten erkjenner at grensene kan være vanskelige å trekke i enkelte tilfelle, er man i nærværende sak klart utenfor rammen av det ekspropriasjonsrettslige vernet.
Staten har til støtte for sitt syn spesielt vist til Rt-1955-571. Selv om "Tercerodommen" gjaldt et spesielt tilfelle, må den restriktive linje anses fulgt i senere praksis. Av interesse er særlig Rt-1973-1268, selv om "Flymanøverdommen" gjaldt skadeserstatning. At obligatoriske krav bare unntaksvis tilkommer erstatning ved ekspropriasjon, er også uttalt i teorien av Fleischer, Lov og Rett 1964 449 og Norsk Ekspropriasjonsrett (1978) side 414.
De avgjørelse hvor erstatning er tilkjent uten at Høyesterett har lagt vekt på om rettighetene kunne karakteriseres som obligatoriske eller tinglige, bekrefter den restriktvive linje "Tercerodommen" er uttrykk for. Dommene i Rt-1967-78 og Rt-1969-787 gjaldt begge rettigheter direkte knyttet til den aktuelle eiendom. Rt-1963-866 (Bergen Sandsilo) gjaldt et nokså spesielt saksforhold. Det var ingen tvil om at Bergen Sandsilo som innehaver av eneretten til utnyttelse av et sandtak, hadde krav på erstatning ved ekspropriasjon av eiendommen. Av premissene på side 873 fremgår det at selskapet fikk erstatning med den begrunnelse at den delvise fremleie av rettighetene og også transportavtalen var et ledd i selskapets samlede utnyttelse av sine rettigheter i eiendommen. Når Bergen Sandsilo utvilsomt var ekspropriat, hadde selskapet krav på erstatning for påregnelig konsekvenstap, uten hensyn til om tapet knyttet seg til bortfall av obligatoriske rettigheter. Saksforholdet i nærværende sak er derfor på avgjørende punkter forskjellig fra alle de tre omtalte dommene.
Reelle hensyn taler mot en utvidelse av rekkevidden for erstatningsansvaret. Utvides vernet til også å gjelde parter ekspropriaten har inngått avtaler med, vil det innebære en dramatisk utvidelse av erstatningsvernet og åpne for erstatning for fjerne og avledede tap, samtidig som grensen vil bli svært vanskelige å trekke. Det er til illustrasjon vanskelig å se at Furnes kan komme i noen annen stilling enn f eks ansatte som mister arbeidet ved ekspropriasjon av bedriften.
Selv om det ikke har avgjørende betydning for resultatet, styrkes dette etter statens oppfatning ytterligere ved en konkret bedømmelse av innholdet av Furnes og Mortensens rettigheter etter kontrakten med Vading. Det fremgår av byrettens dom i saken mot Vading at avtalen ikke ga dem noen rett som var eksklusiv i forhold til ham, og at den heller ikke ga noen garanti for hvilket kvantum som skulle produseres eller transporteres hvert år. Byretten la derfor til grunn at Furnes og Mortensen ikke hadde krav på erstatning for tap som skyldes driftsinnskrenkninger som følge av uforutsette omstendigheter.
Rettspraksis om allemannsretters stilling ved ekspropriasjon er etter statens oppfatning av liten betydning for nærværende sak. Problemstillingen i disse sakene har ikke vært om den nødvendige tilknytning til en eiendom forelå, men om det overhodet forelå en rettighet med ekspropriasjonsrettslig vern. Det samme gjelder avgjørelsen om tålt bruk i Rt-1957-400.
Staten v/Forsvarsdepartementet har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom, domslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse byretten har gitt, riktignok slik at lagmannsretten for sin del ikke finner avgjørelsen tvilsom. Lagmannsretten kan også fullt ut tiltre statens anførsler, slik de er gjengitt ovenfor på side 5-8 i lagmannsrettens dom, og finner det tilstrekkelig å bemerke følgende:
Verken grunnloven §105 eller oreigningsloven §24 løser spørsmålet om hvilke særlige rettigheter som har vern ved ekspropriasjon. Av motivene til oreigningsloven §24 fremgår at den nærmere avgrensning er overlatt til rettspraksis. Det vises til Ot.prp.nr.43 (1957) side 95.
Det følger av Høyesteretts praksis, se f eks uttalelser i Rt-1963-866 og Rt-1967-78, og har også støtte i den nevnte uttalelse i proposisjonen til oreigningsloven, at rettsvernet ved ekspropriasjon ikke umiddelbart beror på rettighetens klassifisering som "tinglig" eller "obligatorisk" etter tradisjonell terminologi. At Furnes' rettigheter etter transportavtalen er av obligatorisk karakter, et subsumsjonsspørsmål som i nærværende sak ikke byr på noen tvil, er således ikke en tilstrekkelig betingelse for å nekte Furnes krav på erstatning når avtalen faller bort som følge av statens erverv av eiendommen med steinbruddet. Vurderingstemaet er i stedet om det er en så nær forbindelse mellom transportavtalen og det staten tilegner seg at erstatning bør ytes.
Lagmannsretten finner at spørsmålet må besvares benektende. Transportavtalen gir ikke Furnes noen selvstendig rett til utnyttelse av eller rådighet ellers over den eiendom som eksproprieres, men er avledet av den virksomhet som drives på eiendommen gjennom avtale med rettighetshaveren Kjell Vading. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at man ved å statuere erstatningsplikt for eksproprianten i et tilfelle som dette, ville foreta en betydelig utvidelse av de grenser som etter etablert rettsoppfatning er trukket opp for rettighetsvernet ved ekspropriasjon. Det er riktignok så at disse grensene ikke i enhver henseende er klare, noe flere av de rettsavgjørelser partene har omtalt illustrerer, men nærværende sak fremstår ikke som noe grensetilfelle. At det ikke kan påvises noen høyesterettsdom som uttrykkelig avskjærer et erstatningskrav i et parallelt tilfelle, til tross for at problemstillingen ikke kan være sjeldent forekommende, er uttrykk for at løsningen ikke har vært ansett som tvilsom i praksis.
Anken har vært forgjeves, og Tor Allan Furnes må i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte statens omkostninger for lagmannsretten. I motsetning til byretten finner lagmannsretten at staten i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd også må tilkjennes saksomkostninger i første instans. Det rettsspørsmål saken gjelder byr ikke på slik tvil at Furnes hadde fyldestgjørende grunnlag for saksanlegget.
Advokat Meyer har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten som samlet lyder på kr 30028,-, fordelt med salær kr 23250,- og omkostninger kr 6774,-. Oppgaven godtas. Omkostningene for byretten fastsettes i samsvar med oppgave av 27. mars 1992 til kr 21573,50, hvorav salær med kr 16750.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.
2. Tor Allan Furnes dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Staten v/Forsvarsdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 30028,- - trettitusenogtjueåtte 00/100 - kroner og for byretten 21575,50 - tjueentusenfemhundreogsyttfem 50/100 - kroner.