RG-1995-1231

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-04-25
Publisert:	RG-1995-1231 (204-95)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 93-00484 - Gulating lagmannsrett LG-1994-00775 A. (Se RG-1995-1231).
Parter:	ANKENDE PART: 1. Turid Brathetland 2. Siv Elen Brathetland 3. Mari Brathetland (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). MOTPART: Felleskjøpet Rogaland Agder (Prosessfullmektig: Advokat Endre Skjørestad, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Lunde, Ekstraordinær lagdommer Rein, Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeloven (1902) §48a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §5-1, §5-2

Saken dreier seg om krav på oppreisningserstatning til etterlatte etter dødsulykke, jfr skadeserstatningsloven §3-5.

Etter en arbeidsulykke den 6. januar 1992 hvor Tom Kåre Brathetland omkom, gikk de etterlatte, ektefellen Turid Brathetland og barna Siv Elen og Mari Brathetland, til sak mot Felleskjøpet Rogaland Agder, med krav om erstatning for ikke økonomisk skade; oppreisning.

Stavanger byrett avsa 22. mars 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Felleskjøpet Rogaland Agder dømmes til innen 14 - fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale Turid Brathetland kr 100000 - kronerhundretusen, Siv Helen Brathetland kr 50000 - kronerfemtitusen, og Mari Brathetland kr 50000 - kronerfemtitusen.

2. Felleskjøpet Rogaland Agder betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Turid, Siv Helen og Mari Brathetland med kr 65000,- kronersekstifemtusen- ."

Om saksforholdet for byretten vises til byrettens domsgrunner.

Turid Brathetland erklærte på egne og barnas vegne den 25. mai 1994 anke til Gulating lagmannsrett over byrettens dom punkt 1, i det det hevdes å være feil ved byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse derved at erstatningene er utmålt for lavt. Felleskjøpet Rogaland Agder tok til motmæle og har erklært aksessorisk motanke i det det hevdes ikke å være grunnlag for erstatning.

Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Stavanger 27 - 31. mars 1995. Turid Brathetland og administrerende direktør i Felleskjøpet Rogaland Agder, Erik Eik, gav partsforklaringer. Det ble avhørt 20 vitner og lagmannsretten foretok åstedsbefaring. For lagmannsretten forelå en del nye dokumenter. I det vesentlige står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Om den faktiske side ved saken vises til byrettens dom, men nevnes dog her:

Den 6. januar 1992, på Felleskjøpet Rogaland Agders produksjonsanlegg på Kvalaberget i Stavanger, ble kran sør på Kvalabergkaien nyttet til persontransport. Det ble den nå og da nyttet til, i dette tilfelle ved at en personkorg med tre mann i ble heist opp ca 20 meter over kaien langs en siloside. Dette for at en motor montert utvendig på en silo skulle repareres av elektrikere. Kranfører var Tom Brathetland som fulgte med i korgen og førte kranen via et radiostyrt kontrollanlegg. De var først oppe i 0700 tiden om morgenen og foretok en midlertidig reparasjon, senere nærmere 1000 tiden skulle motoren repareres mer permanent. Da arbeidet var utført og personkorgen med de tre om bord skulle låres ned, virket ikke kranen. Det er noe uklart hva som så skjedde. Men en har etter vitneutsagnene forsøkt å trykke både på "opp" og "ned" knappen på kontrollboksen uten at noe umiddelbart skjedde. Dog satte kranmotoren seg plutselig i gang kort etter og heiste personkorgen oppover. Resultatet var at korgen ble trukket opp mot kranarmen slik at wiren røk, og personkorgen med de 3 mann i falt ned på kaien. Tom Brathetland omkom. De to øvrige overlevde, men fikk lengre sykehusopphold/sykemeldinger. Kranmotoren var utstyrt med to stoppmekanismer. Den ene, en induksjonsstopper, virket slik at når wiren var trukket inn til et visst punkt, reagerte følere på en slik måte at strømkretsen for videre innhiving ble koblet ut, mens en altså skulle kunne kjøre motoren i motsatt retning, dvs gi ut wire og senke personkorgen. Den andre stoppmekanismen, var en mekanisk stoppbrems som virket noe etter at punktet for induksjonsstopperen var passert. Denne skulle virke slik at strømmen mekanisk ble koblet ut og da slik at motoren bremset opp og kranen ikke lenger kunne kjøres i noen retninger. I dette tilfelle har induksjonsbremsen enten ikke virket slik den skulle, eller av uforklarlige årsaker må følerne ha passert stoppunktet. Når så motoren har fortsatt å trekke inn wire har den mekaniske stopper ikke kunnet virke fordi den var ute av stilling. Resultatet var da gitt, motoren, som er svært kraftig, har fortsatt å trekke inn wire til personkorgen traff bommen, og fortsatt innhiving førte til at wiren som var festet i personkorgen røk.

Ankende parter, ved Turid Brathetland ved advokat Pål Mitsem har i hovedtrekk anført:

Kjernen i saken, og årsak til ulykken, var at årskontrollen for kran sør på Kvalaberget var unnlatt foretatt av arbeidsgiveren i over 3 år. Bedriften plikter aktivt å forvisse seg om at kontroll er foretatt. Manglende kontroll er ikke oversett eller glemt på en unnskyldelig måte, det er tvert imot en bevisst unnlatelse fra bedriftens side. Det var åpent diskutert og kjent for de som hadde ansvaret at fristen for kontroll var overskredet, jfr møtet den 13. november 1991. Dette grunnes i en bevisst prioritering av at produksjonen skulle gå uhindret fremfor å ivareta sikkerheten til de ansatte. Det er klar sammenheng mellom unnlatelse av å holde kontroll og den ulykken som skjedde. Dersom kontroll var holdt og utstyret testet forskriftsmessig ville de automatiske stoppbremser vært justert og virket på ulykkesdagen. Det har ingen hensikt i å spekulere i om induksjonsstopperen egentlig virket eller om det er tilstrekkelig i forhold til forskriftene om en av bremseanordningene ville tilfredsstille kontrollkravene. Poenget er at ved utført kontroll ville systemet vært sjekket av fagpersonell. Det vesentlige er at en hadde lovforskrifter som påla kontroll og som ble ignorert og der er en klar sammenheng mellom unnlatelsen og ulykken. Det må ved vurdering av ulykken og saksforholdet legges vekt på de forklaringer som ble gitt umiddelbart etter ulykken. Sentralt er det forhold at hvis induksjonsstopperen hadde virket skulle ikke personkorgen ha kunnet fortsette oppover. Det bestrides at Tom Brathetland selv har bidratt til ulykkesforløpet på en slik måte at dette får betydning hverken for ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng eller utmåling. Etter omstendighetene kan det ikke anses som uaktsomt at han overlot kontrollboksen til Rømo som tidligere hadde reparert den. Det hevdes at en rekke enkeltpersoner innen Felleskjøpet Rogaland Agder har opptrådt uaktsomt i grovere eller simplere form. Uansett må dette samlet bli å bedømme som grov uaktsomhet i det det markert avviker fra det forsvarlige også når en ser hen til den risiko og de skademulighetene som forelå. Det vises til de enkeltpersoner som var involvert, Rømo, Øvrehus, Hegreberg, Johnsen, Lund Eriksen, Bekken og Jacobsen.

Prinsipalt hevdes at det etter skadeserstatningsloven §3-5 kan ilegges oppreisningsansvar for bedriften som sådan. Ordlyden "den som" er ikke til hinder for dette. Det foreligger heller ikke rettspraksis som avviser denne mulighet. Det er helt vanlig at juridiske personer som sådanne ilegges et rettslig ansvar slik som for eks innen strafferetten, jfr straffeloven §48a. Hvis man ikke kan nytte skadeserstatningsloven §3-5 direkte, må den i alle fall kunne nyttes analogisk. Subsidiært hevdes at bedriften kan ilegges oppreisningserstatning etter reglene for det såkalte "organansvar". Avgjørende er her personkretsen som bedriften kan identifiseres med. Hvor arbeidsgiver delegerer sin lovbestemte plikt på sikkerhetsområdet, så delegeres også muligheten for å pådra seg organansvar på samme måte. Man må se på funksjonene til de som skal identifiseres. Man kan ikke her se på hvem som hadde fullmakter til å forplikte selskapet økonomisk. Det må aksepteres at en i større bedrifter går nedover i ledelsessystemet, det er her nødvendig å delegere, en kan ikke tillate at store bedrifter slikt sett kan delegere seg vekk fra ansvar. Ved organansvar kan en nytte reglene om anonyme og kumulative feil på samme måte som for arbeidsgiveransvaret.

Vedrørende anken hevdes at byretten har utmålt for lave erstatninger. Der er ikke konsekvens i rettssystemet når ærekrenkede personer som føler ubehag for å møte en advokat etter avisomtale skal tilkjennes hundretusener av kroner i oppreisning, mens etterlatte etter dødsulykker forvoldt ved grov uaktsomhet avspises med småbeløp. Utmåling må vurderes i lys av forholdene. Felleskjøpet Rogaland Agder har tross alt godtatt en bot på kr 300000,- etter ulykken. Hensyn til skadevolder tilsier en romslig utbetaling, Felleskjøpet Rogaland Agder har årsomsetning på kr 1,5 milliarder med jevnlige årsoverskudd på over kr 25 millioner. For skadelidte vises til at de ikke bare har tapt ektemann og far, men som konsekvens av ulykken er familien blir ytterligere splittet opp etter at Siv Elen måtte plasseres på institusjon. Bedriften har bevisst preferert produksjon fremfor sikkerhet, og dette må få betydning ved vektlegging av det preventive moment ved erstatningsutmålingen.

Subsidiært i forhold til ansvarsgrunnlaget etter skadeserstatningsloven §3-5 vises til at bedriften har påtatt seg ansvar for de av de ansatte som har opptrådt grovt uaktsom. Dette slik at en prejudisielt skal vurdere om ansvarsgrunnlag foreligger overfor en eller flere av de ansatte, i så tilfelle "trer" bedriften inn i deres sted. På dette grunnlag har byrettens flertall gitt ankende parter medhold. Det bestrides at det nå kan påberopes den eventuelle lemping som de direkte skadevoldere kunne ha anført.

Ankende parter har nedlagt slik påstand:

I anken

1. Stavanger byretts dom, punkt 1, stadfestes med den endring at erstatningen fastsettes efter lagmannsrettens skjønn med inntil kr 500000,- til Turid Brathetland, inntil kr 350000,- til Siv Elen Brathetland og inntil kr 250000,- til Mari Brathetland.

2. Stavanger byretts dom punkt 2, stadfestes med det tillegg at det skal betales 12 % rente av sakens omkostninger for byretten, kr 65000,- fra 10. april 1994 til betaling skjer.

3. Felleskjøpet Rogaland Agder betaler sakens omkostninger for hovedanken til Turid, Siv Elen og Mari Brathetland.

I motanken

1. Turid Brathetland, Siv Elen Brathetland og Mari Brathetland frifinnes.

2. Felleskjøpet Rogaland Agder betaler saksomkostninger for motanken til Turid Brathetland, Siv Elen Brathetland og Mari Brathetland.

Ankemotparten, Felleskjøpet Rogaland Agder, ved advokat Endre Skjørestad, har i hovedtrekk anført:

Det erkjennes at den årlige kontroll i henhold til forskriftene ikke er overholdt. Men det bestrides at unnlatelsen er grovt uaktsom i relasjon til ulykken. Det bestrides å være årsakssammenheng mellom at kontrollen ikke er holdt i tide og uhellet som skjedde. Det var ikke mulig for de som skulle få kontrollen på plass å overskue at unnlatelsen kunne føre til en ulykke av den karakter det her er tale om. Det bilde ankende parter prøver å skape av bedriften er uholdbart. Bedriften har lagt opp et omfattende system for kontroll, vedlikehold og sikkerhet. På ingen måte har bedriften latt disse elementer av driften flyte, eller utvist likegyldighet i så måte. På ulykkesdagen hadde heisen vært brukt om morgenen og da virket alt som det skulle. Det var ved annen gangs oppheising ulykken skjedde. En vil aldri få noen fullgod forklaring på hva som egentlig skjedde umiddelbart forut for ulykken. De ansatte har vurdert heisen som sikker innretning som de kjente og hadde tillit til. Der var ingen kjente mangler eller defekter ved heisen. Årlig kontroll eliminerer ikke muligheten for feil og mangler. Heisen hadde to sett endestoppere, forskriftene krever kun endestopper, dvs ett sett - ikke to. En alminnelig kontroll slik en nå kjenner det ville neppe avslørt feil ved induksjonsstopperen, den virket om morgenen. En ulykke som denne kunne skjedd også kort etter en årlig kontroll. Uansett er det det løpende tilsyn som skal foretas etter forskriftene viktig, dette er overholdt. Årskontroll er kun en av mange kontroller. Det bestrides at det var over 3 år siden kontrollen ble utført sist, det rette må være vel ett år før, dvs ca juni 1990. Generelt hevdes det at det ikke er opptrådt grovt uaktsomt av noen av Felleskjøpet Rogaland Agders ansatte. En ulykke slik som her er ikke noen nærliggende følge av manglende årskontroll. Det forhold at bedriften har godtatt et forelegg på kr 300000,- er ikke relevant å trekke inn. Kravet er der alminnelig uaktsomhet, og godtakelsen må vurderes ut fra at en ønsket å skape ro om ulykken og å legge det hele bak seg for godt. Ved uaktsomhetsvurderingen for den enkelte må en og se hen til hvordan situasjonen fortonte seg for dem der og da, da det hele skjedde. Man var i en fase med omlegging av sikkerhetsrutinene og kontrollsystemet. Målsettingen var klar om å få det hele ferdig innen utgangen av 1991. At der oppstår forsinkelser slik at noe utsettes kan ikke i seg selv bedømmes som uaktsomt. Det har aldri stått på ressurser med hensyn til sikkerhet ved selskapets anlegg. Det bestrides at sikkerhet er gått på bekostning av produksjonen. Også skadelidtes rolle må vurderes og trekkes inn. Å overlate kontrollpanelet i den situasjon som oppstod må sies å være uaktsom opptreden og må få betydning både for vurdering av ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Det må i så måte stilles rolleforventninger også til skadelidte. Det bestrides at de personer som har vært direkte involvert kan omfattes av organansvaret. Det vises til Ole Lunds artikkel i arkiv for sjørett bind 8, som med tilslutning av Nils Nygaard i Skade og Ansvar, viser at en uansett ikke kan gå lenger ned i organisasjonen enn til avdelingsjefsnivå. Selv dette er tvilsomt. For identifikasjonen må en se hen til om den ansatte hadde fullmakt til å representere selskapet utad. Der er en rekke funksjoner som delegeres nedover, endog helt ned til "golvplanet" i bedriften, men det kan ikke føre til at reglene om organansvar utvides tilsvarende. Dette vil føre til at en ad bakveien innfører oppreisningsansvar som del av arbeidsgiveransvaret hvilket etter rettspraksis er utelukket.

Vedrørende anken, utmålingsspørsmålet - vises til at Felleskjøpet Rogaland Agder har vist vilje til å få til en minnelig ordning, men har ikke lykkes. Det bestrides ikke at familien Brathetland har hatt en vanskelig tid og har et savn. Utmålingen vil være skjønnsmessig preget og en må her ta med i vurderingen medvirkning, jfr skadeserstatningsloven §5-1 som er en generell regel som gjelder også for vårt tilfelle. Det er ikke krav til kvalifisert uaktsomhet som grunnlag for medvirkning, enhver uaktsomhet er nok og skal hensyntas. Det bestrides at en ved utmåling kan se hen til rettspraksis i ærekrenkelsessaker, andre hensyn gjør seg der gjeldende. Vedrørende tilsagnet fra Felleskjøpet Rogaland Agder om å ta over det erstatningsansvar enkeltpersoner ansatt i selskapet måtte bli ilagt, så må utsagnet tolkes slik at alle de innsigelser de ansatte måtte kunne komme med, herunder krav om lemping, må tas med ved en utmåling på dette grunnlag.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

I anken

Stavanger byretts dom stadfestes.

De ankende parter tilpliktes in solidum å erstatte Felleskjøpet Rogaland Agder sakens omkostninger for Lagmannsretten.

I motanken

Felleskjøpet Rogaland Agder frifinnes.

De ankende parter tilpliktes in solidum å erstatte Felleskjøpet Rogaland Agder sakens omkostninger for Byretten og Lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten forsåvidt som lagmannsretten øker de av byretten fastsatte erstatninger.

Det finnes formålstjenlig først å behandle motanken som gjelder ansvarsgrunnlaget og kravet til årsakssammenheng.

Lagmannsretten legger til grunn at dersom bedriften hadde fulgt opp de årlige kontroller av heisanordningen, herunder kontroll av bremse- og stoppmekanismene, ville ulykken etter all sannsynlighet ha vært unngått. Ved regelmessig ettersyn og kontroll, med testing av utstyret ved praktiske prøver med arbeidsbelastning, skulle de to bremseanordninger som kranens motor/winch var utstyrt med, ha forhindret at personkorgen ble trukket opp til den støtte mot kranbommen og wiren røk. Etter bevisførselen for lagmannsretten, finner en at hverken den mekaniske endestopper eller induksjonsstopperen har virket. Da personkorgen, med 3 mann i, ble heist opp til det var ca 1/2 meter klaring til kranbommen, skulle induksjonsstopperen, om den hadde virket forskriftsmessig, i seg selv ha forhindret at wiren kunne bli trukket ytterligere inn på trommelen (og ved det at personkorgen skulle kunne heves mer). Anordningen var konstruert slik at strømkretsen for innhiving ikke skulle virke, men at winchen ville kunne gi ut wire, dvs senke personkorgen. Det har ikke vært mulig å klarlegge nøyaktig hvorfor den ikke virket. Testing etter ulykken kan tyde på at det ved belastning oppstod en så stor klaring ved følerne at induksjonsbremsen ikke virket. Men uansett skulle den mekaniske endestopper, om den var riktig innstilt og plassert, ha forhindret ulykken. Riktig innstillet bryter den strømmen for hele motoren, og da på et punkt før hele wiren er trukket inn og mantelen er kommet opp til kranbommen. Slik den mekaniske bremse var innstillet, er det klart at den ikke kunne virke og når induksjonsbremsens følere først var passert, så var ulykken slikt sett uunngåelig.

Felleskjøpet Rogaland Agder har innrømmet, og er enig i, at den mekaniske bremse ikke var korrekt innstilt samt at årskontroll ikke var holdt. Der er uenighet om det var gått vel ett år eller vel 3 år siden siste kontroll. Dette har etter lagmannsrettens oppfatning mindre betydning. Det avgjørende er at kontroll ikke var holdt og slik lagmannsretten bedømmer det; jevnlig kontroll ville ha avdekket feilinnstillingene. Likevel bemerker lagmannsretten at den etter bevisførselen legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig dokumentert at en fullstendig årskontroll ble holdt i 1990, og at det derfor må regnes som mest sannsynlig at det var gått over 3 år siden siste årskontroll.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten at Felleskjøpet før ulykken var klar over at kontroll ikke var utført. Det vises til vitnet Tor Lund Eriksen, assisterende SVK (Sikkerhet-VernKontroll)sjef på Felleskjøpet som for lagmannsretten forklarte at han i forbindelse med en hovedvernerunde den 13. november 1991 tok opp spørsmålet om manglende kontroll av kranen. Det ble da konstatert at papirene ikke var i orden på kranen, dvs at kontroll ikke var utført, og han påla leder for avdelingen å sørge for å ordne dette innen en uke. Det ble bekreftet på stedet at det ville bli ordnet. Lund Eriksen hadde en slags forståelse, begrunnet eller ei, av at en ikke ville benytte kranen til persontransport på den tiden, slik at å nedlegge uttrykkelig forbud mot personbruk av den grunn for ham fortonte seg som unødvendig.

Kontrollen på lossetårn sør ble imidlertid ikke utført innen en uke slik det var enighet om. Hvorfor er vanskelig å si, men mye kan tyde på at en ikke helt tok dette alvorlig, muligens på grunn av at en anså omleggingen til det nye sikkerhets- og kontrollsystemet så pass godt i gang at kontrollene ville uansett bli utført om ikke så lenge. I så fall har det foregått en alvorlig feilvurdering. På samme måte kan det beskrives det forhold at det ikke ble sjekket etter en uke om kontroll var utført.

For lagmannsrettens vurderinger er det da og slik at det "gamle" system med kontroll og oppfølging var mangelfullt og utilfredstillende. Det hele kunne drive uten skikkelig kontroll og oppfølging fra ledelsens side. Dette var en alvorlig svikt i rutinene og av de av bedriftens ansatte som hadde ansvar for sikkerhet og kontroll.

Og nettopp her er vi ved kjernen i problemstillingen. Det er tale om organiseringen og utførelsen av "sikkerhet" for de ansatte i deres arbeid. Det er helt sentrale oppgaver som bedriften har i forhold til sine ansatte og som lovgiver gjennom sin lovgivning, direkte i formell lovs form eller gjennom forskrifter stadig har innskjerpet og utbygget. Nettopp på dette området er det et strengt krav til bedriftene om organisering og gjennomføring av sikkerhetsbestemmelsene i forhold til sine ansatte.

Forsåvidt kan en si at skifte av ledelse i Felleskjøpet Rogaland Agder har vist dette. Noe av det første den nytilsatte administrerende direktør, Erik Eik, gjennomførte og satte i gang da han kom til Felleskjøpet Rogaland Agder, var en gjennomgang og reorganisering av alt som hadde med sikkerhet, miljø og kontroll. På dette området kunne han bygge på erfaringer fra oljeindustrien hvor en allerede hadde iverksatt slike tiltak år tilbake.

Uten at det i seg selv har vært noe hovedtema under lagmannsrettens behandling synes det som om at dette arbeid nå er i god gjenge og fungerer - nettopp på området kontroll og oppfølging - noe som sviktet i forhold til kran sør på Kvalabergkaien. Der hadde en fremdeles det "gamle" system - og i denne overgangsfase, som strakk seg over en lengre periode, ble dette oversett.

I vurderingen av organansvaret er problemstillingen hvem av de ansatte som kan henregnes til organet og som sådan kan "binde" et selskap til organansvar. Dette i motsetning til det alminnelige arbeidsgiveransvar hvor enhver ansatt i utgangspunktet kan påføre arbeidsgiveren ansvar om de øvrige vilkår er til stede.

Det har fra ankemotparten, under henvisning til Ole Lunds artikkel om rederansvaret i arkiv for sjørett, bind 8, vært fremhevet at en må se på om bedriftens ansatte, som den skal identifiseres med, har adgang til å opptre på vegne av selskapet utad. Det at en utad fremtrer som overordnet og har fullmakt til å binde selskapet er et kriterium på hvem som kan "binde" selskapet til et organansvar. Ut fra dette skulle således identifikasjon ikke kunne skje nedover i organisasjonen, for Felleskjøpet ikke lenger ned enn til avdelingsdirektørene.

Lagmannsretten vurderer dette, i relasjon til vår problemstilling og sak, noe annerledes. Dette fordi rederansvaret og begrensningen av det, som Ole Lund behandler i sitt arbeid, først og fremst er en analyse ut fra ansvar utad. Da er det naturlig å se nærmere på og søke å legge vekt på om den ansatte, for identifikasjon med eier/reder, kunne opptre utad med bindende virkning.

Imidlertid er det i nærværende sak ikke tale om et såkalt ansvar utad - det er mer et spørsmål om ansvar innad i organisasjonen, ansvar innad i forhold til bedriftens egne ansatte. For veiledning må en her mer se hen til kriteriet "gjøremålets viktighet, ikke på personen som sådan". I så måte vil en da også i nevnte teoretiske fremstilling kunne søke en viss veiledning: " ... og for de feil som begås ved utøvelse av disse gjøremål (de viktigste gjøremål som vanligvis lå til rederen) må han ha et ubegrenset personlig ansvar, selv om han har overlatt disse funksjoner til andre", l.c. side 317. Funksjonens viktighet er da av avgjørende betydning. I denne sak er det tale om sikkerhet til de ansatte, jfr bemerkningene foran. Visse funksjoner er så viktige at identifikasjon bør skje. Dette må gjelde uansett hvem som utfører gjøremålene, slik også Ole Lund side 327/328. Lagmannsretten er langt på vei enig i disse synspunkter og kan forsåvidt også vise til Nils Nygaard, skade og ansvar 4. utg side 236 som fremhever at ved organansvar må det tas standpunkt til om den aktuelle person på topplanet kan regnes å handle i egenskap av organ under utføring av en type gjøremål, samtidig som han kan regnes som (vanlig) arbeidstaker i en annen type gjøremål. I tvilstilfelle må en se nærmere på om hans "gjeremål eller funksjon er slik at vedkommande i den aktuelle relasjonen må identifiserast med selskapet eller organisasjonen", jfr Nygaard side 236.

Lagmannsretten kommer med dette utgangspunkt til at en rekke personer i denne saken, hvor det er tale om sikkerhet for og vern av de ansatte, må henføres under den personkrets som danner identifikasjonsgrunnlag for et organansvar. Det gjelder de som hadde et overordnet og utførende ansvar for sikkerhet ved selskapets anlegg, men og de som følge av den praktiske organisering var direkte delegert myndighet til å følge opp og gjennomføre kontroll av at sikkerhetsrutinene ble fulgt.

Etter rettspraksis og teori synes det å være allmenn enighet om at for at grov uaktsomhet skal kunne konstateres må det foreligge et markert avvik fra det forsvarlige. Lagmannsretten er enig i dette og legger det til grunn for sine vurderinger. Hvorvidt det foreligger et markert avvik fra det forsvarlige må videre bedømmes og vurderes under hensyntagen til både risiko for skade, skadetype, om det er tale om alvorlig form for skade, men og om det foreligger klare handleregler på området. I denne saken er det uten videre klart at det var tale om risiko for meget alvorlige skader, skjedde det først noe i den situasjon hvor personkorgen var 15- 20 meter over bakken, var det stor fare for dødsfølge. Det forelå også klare handleregler i form av forskrifter om årlig kontroll og interne instrukser om dette. Etter rettspraksis vil brudd på tryggingsregler lett bli å henføre under grov uaktsomhet, jfr eksempelvis Rt-1924-486 (Heisførerdommen). Likeså om skadevolder har fått oppfordring om å hindre skade skal det ikke mye til å rubrisere unnlatelsen som grov, jfr Nygaard 226. For tilfellet av en kombinasjon mellom særkunnskap, nærliggende risiko for stor skade sammen med overtredelse av tryggingsregler skal det da ikke mye til før en må karakterisere handlemåten som et markert avvik fra det forsvarlige, og dermed grovt uaktsom.

Ut fra de betraktninger og vurderinger lagmannsretten har gjort ovenfor vedrørende organansvaret og den personkrets som i et tilfelle som i denne sak bedriften må identifiseres med, finner en at personkretsen må omfatte både administrerende direktør ved Felleskjøpet, produksjonsdirektøren, produksjonssjefen, både SVK sjefen og nestkommanderende ved SVK avdelingen, K/S (kvalitetsikring) koordinatoren og silolederen. Alle disse syv personer hadde ledende stillinger innen Felleskjøpet Rogaland Agder generelt, eller ved produksjonsanlegget ved Kvalaberg (hvor også hovedkontoret ligger). Det pekes særlig på, under henvisning til lagmannsrettens generelle vurdering, at disse personer stod sentralt innen området kontroll og sikkerhet ved bedriften, og hadde som sådan et overordnet ansvar for dette, både for opplegg og organisering, men og oppfølging og kontroll med at arbeidet ble utført.

Lagmannsretten finner ikke at Olav Harald Rømo, materiellforvalter i teknisk avdeling, i denne forbindelse kan identifiseres med bedriften. Dog bemerkes, da han av byretten er en av dem som er funnet å ha opptrådt grovt uaktsom, at lagmannsretten her ikke deler byrettens vurdering. Rømo bebreides sterkt for at han, da en ikke fikk personkorgen ned, å ha trykket på "opp"-knappen på kranens radiostyrte kontrollboks. I ettertidens lys kan nok det være å anse som uaktsomt. Men han må vurderes ut fra den situasjon som oppstod der og da. Man fikk ikke kranen til å virke, Tom Brathetland gav ham kontrollboksen med en bemerkning, "forsøk du som har reparert kontrollboksen før". Når Rømo så bl.a. trykker på "opp"-knappen, om mulig for å få bevegelse og start på kranmotoren, skulle det, om de doble endestoppere hadde virket, ikke ha kunnet ført til noen farlig situasjon. Slikt sett var det fra Rømo's side en handling utført nærmest på impuls i en trengt situasjon, og hvor en ikke overså de mulige konsekvenser. Dette kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke betegnes som noe markert avvik fra det forsvarlige slik situasjonen da var og dermed heller ikke grovt uaktsomt.

Også ved organansvar for oppreisning er der rom for såkalte anonyme og kumulative feil, slik det er kjent fra arbeidsgiveransvaret. Dog vil det for anonyme feil kunne bli noe problematisk ved organansvaret i det ikke alle ved bedriften kan henføres til organet. I denne sak er det ikke aktuelt. Derimot bemerker lagmannsretten at ser en på de feil som er begått av de personer lagmannsretten har henført til personkretsen som kan identifiseres med bedriften for organansvar, står det for lagmannsretten som lite tvilsomt at en samlet sett må karakterisere skadeforvoldelsen som grovt uaktsom. Sentrale personer i bedriften har unnlatt å sørge for den nødvendige årskontroll, sentrale personer for sikkerhet og oppfølging i denne forbindelse har endog vært fullt ut på det rene med at kran sør på Kvalaberget, som leilighetsvis ble benyttet til persontransport, ikke var kontrollert og påtok seg endog å ordne dette på ordre. Videre ble denne ordre ikke fulgt opp etter utløpet av den frist som var satt for utførelse av arbeidet. Det pekes her på at nestkommanderende ved SVK avdelingen, Tor Lund Eriksen, den 13. november 1991 ga beskjed til tilstedeværende K/S koordinator (som også var verneombud) Hegreberg og siloleder Øvrehus om at årskontroll måtte foretas innen en uke. Man var da helt på det rene med at kontroll ikke var utført slik forskriftene tilsa. At dette ble pålagt med frist innen en uke tyder også på at man var oppmerksom på viktigheten av kontrollen. Produksjonssjef Gunnar Jan Johnsen hadde en sentral posisjon og rapporterte direkte til produksjonsdirektøren. Etter vitneførselen forstår en hans posisjon på det sentrale området for denne sak, som at han hadde ansvar for kontroll og oppfølging bl.a. av offentlige forskrifter. Det er den manglende aktivitet og undersøkelse som han kan bebreides for. Johnsen har forklart at han regnet med at kontrollene ble utført siden han ikke hørte noe. Ved årsskiftet 1991/1992 har han bl.a. visst at flere enheter ved produksjonsanlegget ikke var kontrollert og gjennomgått, herunder kran sør.

Hva gjelder produksjonsdirektøren, Ola Bekken og administrerende direktør Erik Eik, har de begge en slik posisjon i organisasjonen at en ikke kan forvente at de skulle ha detaljkjennskap til hvordan kontrollene rent praktisk ble gjennomført eller i hvilken grad og hvilke enheter som manglet kontroll til enhver tid. De kan således ikke knyttes direkte til ulykken på samme måte som de øvrige ovenfor nevnte personer. De har begge et mer overordnet ansvar for at det legges opp til sikre og gjennomtenkte rutiner for sikkerhet og kontroll som kan beskytte de ansatte i deres arbeidsmiljø. Forsåvidt er det nettopp dette særlig Erik Eik satte i gang og gjennomførte etter han tiltrådte som administrerende direktør den 1. april 1990, et arbeid som på det nærmeste var fullført da ulykken inntraff. Om en skulle bemerke noe til toppledelsen måtte det være at de i større grad skulle ha forvisset seg om, eller pålagt de øvrige impliserte, at i en slik overgangsfase mellom to systemer, måtte søke å unngå at visse funksjoner nærmest "falt mellom to stoler". Dette gjelder også Jacobsen, SVK sjefen, som i så måte etter lagmannsrettens oppfatning hadde et særlig ansvar.

Lagmannsretten viker noe tilbake for å gå nærmere inn på hver enkelt av de impliserte for å kunne karakterisere deres handlinger eller unnlatelser for grovt uaktsomme. Dette bl.a. fordi det synes såpass klart at samlet vurdert må hva som er skjedd karakteriseres som et markert avvik fra det forsvarlige og grovt uaktsomt. Da lagmannsretten, etter dens foranstående drøftelser, må henregne den nevnte personkretsen til hva en i denne saken må kalle organet, så leder dette naturlig til at en finner at bedriften Felleskjøpet Rogaland Agder blir å pålegge oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-5.

Lagmannsretten finner det uten videre klart at det foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom skadeforvoldelsen og de skadevoldende handlinger/unnlatelser. Det vises her til lagmannsrettens innledende bemerkninger i premissene.

Fra ankemotparten har det vært hevdet at den forulykkede, Tom Brathetland, selv har utvist uaktsomhet og av den grunn kan ikke ansvar pålegges, subsidiært må erstatning reduseres. Lagmannsretten finner ikke grunn til å bebreide Tom Brathetland. Han har som kranfører, på vanlig måte i bedriftens tjeneste, kjørt kranen med personkorgen hvor to elektrikere skulle opp for å reparere en motor ca 20 meter over bakken på utsiden av en silo. Slik saken er opplyst synes det som om induksjonsbremsen i alle fall har virket når kranen var uten belastning. Om han har prøvekjørt først så kunne ikke feilinnstillingen av den mekaniske brems heller oppdages. Når situasjonen så tilspisset seg, korgen var heist så høyt opp en kunne og kranen ikke virket da en skulle ned, er det en ikke helt unaturlig reaksjon å overlate kontrollpanelet til en som tidligere hadde reparert det, jfr bemerkningen "forsøk du som har reparert denne tidligere". Det er forøvrig heller ikke avklaret om det egentlig var den påfølgende trykk på "opp"-knappen som satte kranen i gang igjen. Noen aksept av risiko vurdering kommer for øvrig ikke på tale, noe også ankemotparten er enig i. Etter dette får den forulykkedes egen aktivitet eller mangel på sådan ingen betydning hverken for ansvarsgrunnlag eller ved utmålingen.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til finner en det unødvendig å gå nærmere inn på hvorvidt oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-5 kan pålegges en bedrift som sådan, uavhengig av det såkalte organansvar. Likeledes er der ingen foranledning til nærmere å vurdere ansvar på grunnlag av at Felleskjøpet Rogaland Agder har påtatt seg ansvar for dem av sine ansatte som eventuelt kunne holdes ansvarlig direkte for oppreisningserstatning, og om utmålingen i så tilfelle ville måtte reduseres for mulig bruk av lempingsregelen i skadeserstatningsloven §5-2.

Det bemerkes vedrørende utmåling av oppreisningserstatning, som er hovedanken i saken, at ankende parter har mottatt, gjennom Felleskjøpet Rogaland Agders forsikringsselskaper og yrkesskadeforsikringsordningen erstatning for det økonomiske tap etter forsørgertapet. Dog nevnes at de erstatninger som er utbetalt er etter faste satser og med de begrensninger lovgivningen setter. Det har dog ikke vært fokusert på under ankeforhandlingen i hvilken grad erstatningsutbetalingene som er foretatt dekker det reelle økonomiske tap. Selv om oppreisning er en ikke økonomisk erstatning ville en nok kunne ha sett hen til, som et moment, det faktiske lidte tap og de faktiske utbetalinger, som ledd i en helhetsvurdering. Imidlertid har ikke lagmannsretten ut fra slik saken har vært prosedert, noen foranledning til å gå nærmere inn på dette. Lagmannsretten utmåler derfor oppreisningsbeløpene uavhengig av de øvrige erstatninger som er utbetalt til ankende parter.

Rettspraksis vedrørende oppreisning for forsørgertap er meget sparsom, og til dels av eldre dato, og gir liten veiledning. En noe bedre veiledning kan det derfor være å se hen til tilfeller hvor det er den direkte skadelidte som er blitt tilkjent erstatning. Eksempelvis dommen i Rt-1938-769 hvor fotgjenger etter alvorlig påkjørsel fikk utbetalt kr 10000,- hvilket i dagens pengeverdi skulle utgjøre omtrent kr 240/250000,-. Ser en hen til nyere dommer som gjelder ærekrenkelse og oppreisning i den forbindelse, er lagmannsretten langt på vei enig med de ankende parter i at det kan synes lite samsvar mellom de utbetalinger som er pålagt som følge av at den ærekrenkede føler ubehag og har det vanskelig etter avisomtale, sammenlignet med nivået etter rettspraksis for de som er påført enten direkte store smerter og operasjoner etter skader forvoldt grovt uaktsomt. Tilsvarende om en ser på de etterlatte som mister en eller flere av sin nærmeste i familien etter grov uaktsom skadeforvoldelse. Imidlertid er hensynene bak regelsettene og utmålingspraksis noe forskjellig slik at en direkte sammenligning neppe fører så langt.

Lagmannsretten er kommet til, etter en helhetsvurdering, at Turid Brathetland tilkjennes kr 250000,- mens de to barna tilkjennes for Siv Elen kr 150000,- og Mari kr 100000,-. Det ses her hen til at Turid Brathetland etter at ektemannen forulykket, ikke lenger var i stand til å ta seg av det eldste barnet, Siv Elen. Siv Elen lider av cerebral parese og trenger utstrakt hjelp for å kunne klare seg. Når faren ikke kunne hjelpe til maktet ikke Turid Brathetland lenger å ha Siv Elen hjemme, med det resultat at hun i dag bor på institusjon. Den nære kontakt med det eldste barnet er dermed brutt. På denne måte har Turid Brathetland opplevet ulykken som om familien ble delt to ganger, hun har mistet sin ektemann og hennes eldste barn har som følge av dette måtte flytte ut til et institusjonsliv. Lagmannsretten finner videre at Siv Elen bør ha en noe større erstatning enn søsteren Mari. Selv om også Mari lider av at faren er borte, hun har etter det opplyste fremdeles direkte ettervirkninger av ulykken ved stadig nattevåke og angst, så vil dette etter hvert forta seg, livet vil tross alt gå videre for henne og mer og mer gå over i en såkalt normaltilværelse. Men for Siv Elen er situasjonen annerledes. Hun er ikke i stand til å kommunisere med omverdenen på vanlig måte. Bare gjennom nærkontakt med foreldrene kunne hun klare å gi uttrykk for følelser. Det er da naturlig at dette i første rekke skjer gjennom nær kontakt med både far, mor og søster. Tapet av faren reduserer dette, noe som for henne må ha stått sentralt for hennes livsopplevelse. Når hun nå er flyttet til institusjon, en etter lagmannsrettens oppfatning direkte følge av farens bortgang, så har hun i tillegg tapt den daglige kontakt og omgang med både mor og søster.

De ankende parter har etter dette vunnet frem i anken og blir å frifinne i motanken.

I anken har ankende parter fått medhold i at den av byretten utmålte erstatninger økes, lagmannsretten har foretatt en skjønnsmessig vurdering, og saksomkostningsavgjørelsen blir å vurdere ut fra tvistemålsloven §172, jfr §180 annet ledd i det ankende parter anses for i anken å ha vunnet fullt ut. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger omstendigheter som gjør at unntaksregelen i §172 annet ledd bør nyttes.

I motanken har Felleskjøpet Rogaland Agder tapt saken fullt ut og tilpliktes etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr §180 annet ledd, å erstatte motpartene deres omkostninger med motanken.

Advokat Mitsem har levert saksomkostningsoppgave totalt kr 132867,- hvorav salær utgjør kr 102000,-. Omkostningene er fordelt med kr 33216,. på anken og kr 99650,- på motanken. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven og fordelingen mellom anke og motanke til grunn i det den anser omkostningene som nødvendige for å få saken betryggende utført og fordelingen tilsvarer noenlunde omfanget av arbeid med anke og motanke.

For byretten ble ankende parter tilkjent sakens omkostninger og etter det resultat lagmannsretten er kommet til blir det å stadfeste. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til omkostningsoppgaven for byrettens behandling. I overensstemmelse med ankende parters påstand tilkjennes renter av omkostninger for byretten fra oppfyllelsesfristen slik byrettens domsslutning er utformet.

Selv om resultatet av lagmannsrettens behandling blir en delvis stadfestelse av byrettens dom finner en det formålstjenlig å utforme ny domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I ankesaken:

1. Felleskjøpet Rogaland Agder dømmes til innen 2 -touker fra dommens forkynnelse å betale Turid Brathetland kr 250000 - kronertohundreogfemtitusen, Siv Elen Brathetland kr 150000 - kroneretthundreogfemtitusen, og Mari Brathetland kr 100000 - kronerhundretusen.

2. Felleskjøpet Rogaland Agder betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for byretten til Turid, Siv Elen og Mari Brathetland med kr 65000,- kronersekstifemtusen- tillagt 12 % rente fra 10. april 1994 til betaling skjer."

3. Felleskjøpet Rogaland Agder betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for lagmannsretten til Turid, Siv Elen og Mari Brathetland med kr 33216,- kronertrettitretusentohundreogseksten 00/100.

I motanken:

1. Turid Brathetland, Siv Elen Brathetland og Mari Brathetland frifinnes.

2. Felleskjøpet Rogaland Agder betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for lagmannsretten til Turid, Siv Elen og Mari Brathetland med kr 99650,- kronertnittinitusensekshundreogfemti 00/100.