RG-1995-300

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-08-08
Publisert:	RG-1995-300 (45-95)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Flekkefjord herredsrett Nr 91-241 - Agder lagmannsrett LA-1993-00714 A.
Parter:	Ankende part: Flekkefjord kommune, Sokndal kommune (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor N. Rekve). Ankemotpart: Åna-Sira Fiskarlag, Per Sand, Roy Log, Oddvar Sand (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon R. Gundersen).
Forfatter:	1. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup 2. Lagdommer Erling Strand 3. Tilkalt dommer, sorenskriver Jørn Ree
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §16

Saken gjelder hvorvidt Flekkefjord og Sokndal kommuner har plikt til å sette i stand og drive et anlegg bestående av en fiskekum og saltvannstilførsel og om det foreligger erstatningsplikt til fiskere fordi dette ikke er utført.

I forbindelse med Åna-Sira skjønnet i 1970-årene ble det fra Sokndal og Flekkefjord kommuner (heretter kommunene) og fra fiskerihold krevet at det som del av skjønnsforutsetningene skulle medtas plikt til å sikre saltvannsforsyning til oppbevaring av fisk i fjorden.

Bakgrunnen var at reguleringen i Åna-Sira ville føre til 1,5 mill kbm mer ferskvann pr år, og med vannføring til andre årstider.

I 1974 var det 38 fiskere i Åna-Sira på B-tabellen. B-tabellen er en oversikt over antall registrerte fiskere i kommunen. Av disse var det 6 fiskere som hadde leveranser til Fiskernes Salgslag, og for 5 takstnummeres vedkommende ble opplyst at de drev snurrevadfiske.

Snurrevadfiskere hadde tidligere lagret levende torsk i nøter i Åna-Sira slik at fisken kunne leveres videre levende. Dette gav og gir ca 1/3 bedre priser enn hodekappet og sløyet fisk. Man hadde også oppbevart krabbe og hummer på denne måten. Etter reguleringen kom det for meget ferskvann i fjorden til at dette var mulig.

Kommunen anbefalte konsesjon på vilkår at det ble tatt hensyn til fiskernes behov. Industrikomiteen fremhevet dette behovet i sin innstilling (Innst S 216 (1962-63) 597). Sira-Kvina Kraftselskap, heretter kalt SKK, protesterte mot tiltaket, og plikt til tiltak ble ikke medtatt i konsesjonsbetingelsene.

I forbindelse med underskjønnet og videre i forbindelse med overskjønnet ble krevet tiltak for å avbøte ulempene for fiskerne i medhold av vassdragsreguleringsloven §19.

Det ble subsidiært krevet erstatning for tap.

SKK bestred at det var hjemmel for erstatning i vassdragreguleringsloven §16 nr 3, og hevdet at det manglet forholdsmessighet mellom tiltakets kostnad og nytte slik at det heller ikke kunne hjemles plikt til tiltak i vassdragreguleringsloven §19.

Overskjønnet delte seg ved vurderingen av om SKK skulle pålegges plikt til tiltak i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av fire skjønnsmenn, konkluderte med at SKK var forpliktet til følgende:

"1. Sira-Kvina Kraftselskap pålegges å sørge for tilførsel av saltvann frem til de eksisterende fiskekummer på Norges Makrellags eiendom i det vesentlige overensstemmende med beskrivelse som er gitt av professor Gunnar Sundnes i brev av 15. oktober 1974 og av Kraftselskapet i brev av 26. november 1974 med bilag, idet det i tillegg gis mulighet for uttak på saltvannsledningen for tilførsel av saltvann til eventuelle fiskekummer eller andre anlegg som fiskerne selv måtte ønske å anordne i eller ved Rolighetsbukten.

2. Anlegget som må være ferdig i driftsklar stand innen 1. oktober 1978, skal eies og disponeres av Flekkefjord og Sokndal kommuner som forutsettes å treffe avtale med Åna-Sira Fiskarlag samt Norges Makrellag og/eller Fiskernes Salgslag om anleggets drift.

3. Sira-Kvina Kraftselskap tilpliktes å betale Flekkefjord og Sokndal kommuner et årlig tilskudd på kr 15000,- til anleggets drift, vedlikehold og amortisasjon med virkning fra 1. oktober 1978."

Begrunnelsen var blant annet den betydningen det hadde både for de enkelte fiskeres næringsgrunnlag og dermed også for lokalsamfunnet i Åna-Sira saltvannstilførselen ble sikret. Man bygget på et forslag fremsatt av professor Sundnes. Det ble vist til at fisket har vært av avgjørende betydning for bosettingen i Sira-Kvina, og til at kravet om tiltak også hadde vært fremsatt av kommunene (dengang Hidra kommune, som nå er slått sammen med Flekkefjord kommune).

Mindretallet, bestående av justitiarius Gullestad og en av skjønnsmennene, mente at vassdragreguleringsloven §16 nr 3 ikke gav hjemmel til å pålegge tiltak i denne saken. De fant det videre åpenbart at tiltaket ikke var av slik fordel for almene interesser som vassdragreguleringsloven §19 nr 1 og konsejonsbetingelsene punkt 14 forutsatte. Mindretallet fant også at kostnadene ved tiltaket under enhver omstendighet ville være uforholdsmessig i forhold til fordelene.

SKK anket overskjønnets avgjørelse om plikt til tiltak inn for Høyesterett. Fiskerne, fiskelagene og kommunene opprettholdt kravet, og krevet erstatning for det tilfellet at plikten til gjennomføring av tiltaket ikke ble opprettholdt.

Mens anken stod for Høyesterett, kom i stand forhandlinger mellom SKK og kommunene. Fiskeridirektoratet og fiskeriorganisasjonene ble involvert.

Det ble inngått følgende avtale ferdig undertegnet i desember 1978:

AVTALE

"1. Sira-Kvina Kraftselskap betaler til Flekkefjord og Sokndal kommuner et beløp stort kr 800000,- - - kroner åttehundretusen 00/100- - som fullt og endelig oppgjør til avløsning av det tiltak Kraftselskapet er pålagt ved overskjønn (XVIII) for Åna-Sira avhjemlet 11. mars 1977 under avsnitt VIII D nr 3 punktene 1, 2 og 3.

Beløpet skal anvendes til bygging av anlegg for tilførsel av sjøvann for oppbevaring av levende fisk i Åna-Sira som beskrevet i Fiskeridirektoratets brev av 18. oktober 1978 - bilag 1.

Flekkefjord og Sokndal kommuner står ansvarlig for at anleget blir bygget og for å sikre en forsvarlig fremtidig drift av anlegget. Kraftselskapet er uten ethvert ansvar for anleggets konstruksjon, utførelse og gjennomføring (såvel teknisk/økonomisk som fremdriftsmessig) og for anleggets fremtidige drift.

Det omforenede beløp deponeres av Kraftselskapet i en av partene godkjent bank 1. mars 1979. Eventuell avkastning blir å tillegge kapitalen. Beløpet skal disponeres som byggelån og forfaller til utbetaling etterhvert som anlegget kommer til utførelse - jfr. vassdragreguleringsloven §16 pkt. 5, femte ledd.

Mulig innestående beløp etter at tiltaket er fullført skal kunne disponeres av Flekkefjord og Sokndal kommuner i felleskap tl fordel for fiskeriinteressene i Åna-Sira.

2. Ankesaken heves som forlikt. Sira-Kvina Kraftselskap dekker ankemotpartens utgifter til juridisk bistand og de private ankemotparters direkte utlegg i forbindelse med ankesaken etter oppgave."

Avtalen ble underskrevet av SKK, begge kommunene, Norges Makrellag, Fiskernes Salgslag og de øvrige takstnummere, herunder partene i denne saken, bortsett fra Roy Log.

Den avtalte sum, kr 800.000.-, ble deretter 1. mars 1979 overført fra SKK og satt på rentebærende konto. Tiltaket ble igangsatt av kommunene og kostet ferdig kr 908.279,-. På grunn av rentetillegget hadde man totalt kr 908.662,- til disposisjon slik at prosjektets bygging gikk opp i opp med dette beløpet, det vil si et overskudd på kr 382,- for kommunene.

Selve tiltaket som ble bygget, avvek noe fra professor Sundnes forslag. Tiltaket innebar at det ble lagt en ledning fra Å-gapet inn i fjorden til Roligheten. Der var pumpestasjon og fiskekum. Driften kom i gang senhøstes 1981. Da begynte problemene også.

Under høststormene 1981 ble slangen revet løs fra fundamentet ved inntaket. Dette ble ordnet. I 1983 ble slangen huket opp i forbindelse med mudringsarbeid foretatt av Flekkefjord kommune. Anlegget ble da midlertidig satt ut av funksjon, og man vet ikke om ledningen da ble skadet.

I 1983 ble ledningen kuttet i samråd med Fiskeridirektoratet. Årsaken var at mudder ble suget inn i pumpen fordi det hadde bygget seg opp masse ved inntaket i Å - gapet. Kuttingen var ikke vellykket. Det ble for meget ferskvann i inntaket ved full kjøring av aggregatene i SKK. Man prøvet å samordne kjøring og pumping, og da gikk det bedre.

Men fiskekummen lekket, og i 1988 ble kummen reparert for kr 69.500 eksl merverdiavgift ved at man forsøkte å støpe en slags ekstra såle. Dette ble betalt av kommunene.

Reparasjonen var lite vellykket, og 12 september 1988 skrev advokat Kristian G Andersen på vegne av fiskerne og klaget, samtidig som det ble varslet mulig erstatningskrav.

I 1991 ble spørsmålet om saltvannsanlegget drøftet i begge kommuner. Teknisk etat i Flekkefjord beregnet at forbedringene ville koste kr 500 000,-, eventuelt høyere om ledningen må legges på land. Kommunene var av den oppfatning at fiskerne burde overta ansvaret for saltvannsanlegget selv, og begge kommuner vedtok at man ikke lenger kunne påta seg å bevilge midler til istandsetting og fremtidig drift av anlegget.

Stevning ble uttatt av fiskerne 18 juli 1991.

I forbindelse med saksforberedelsen for herredsretten ble partene enige om behovet for en sakkyndig utredning. Kommunene betalte Østlandskonsult AS for en rapport som også ble fremlagt for herredsretten.

Østlandskonsults tilråding innebar 3 ulike alternativ for ledning, to av dem baserte seg på ledning i fjorden frem til Å -gapet, mens det tredje var basert på at slangen ble lagt i fjell og at man ville få inntak direkte fra fjell. Alternativ B, som fremsto som det beste alternativ, var basert på ledning i fjorden hele veien. Det ble kostnadsberegnt til kr 1.008.000,- i 1993, eks merverdiavgift. Alternativ C, ledning i fjell, ble kostnadsberegnet til kr 1.691.500,- i 1993. I tillegg ville komme utgifter til istandsetting av kum, som ble foreslått gjort ved å bygge ny inni den gamle og å heve kummens høyde med 75 cm. Dette ble beregnet til å koste kr 285.000,- eks mva.

Flekkefjord herredsrett avsa dom i saken 7 juni 1993 med slik domsslutning:

"1. Flekkefjord og Sokndal kommuner er i henhold til avtale datert desember 1978 mellom Sira- Kvina Kraftselskap på den ene side og Flekkefjord og Sokndal kommuner, Åna-Sira Fiskarlag, Norges Makrellag, Fiskernes Salgslag og i alt 34 fiskere forpliktet til å istandsette eksisterende saltvannskummer på Norges Makrellags eiendom ved Åna-Sira med tilhørende tilførselsledning for saltvann og pumpeanlegg innen 1. desember 1993, samt å forestå forsvarlig fremtidig drift og vedlikehold av anlegget.

2. I erstatning til saksøkerne betaler de saksøkte følgende: Per Sand: kr 24108,- for 1989, kr 20253,- for 1990, kr 83458,- for 1991, kr 57327,- for 1992 og kr 73165,- for 1993, med tillegg av 10 % rente fra forfall den 31. april det enkelte år til betaling skjer. Roy Log: kr 9644,- for 1989, kr 4300,- for 1990, kr 22393,- for 1991, kr 27337,- for 1992 og kr 40840,- for 1993, med tillegg av 10 % rente fra forfall den 31. april det enkelte år til betaling skjer. Oddvar Sand: kr 1400,- for 1988, kr 8400,- for 2989, kr 11200,- for 1990, kr 14000,- for 1991 og kr 7000,- for 1992, med tillegg av 10 % rente fra forfall den 01. august det enkelte år til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen ble rettidig anket av Flekkefjord og Sokndal kommuner ved deres prosessfullmektig, h.r.advokat Tor N. Rekve.

Ankemotpartene, Åna-Sira Fiskarlag, Per Sand, Roy Log og Oddvar Sand, tok ved sin prosessfullmektig h.r. adv Jon R. Gundersen til motmæle og påstod stadfestelse av herredsrettens dom.

Hovedforhandling for Agder lagmannsrett ble avholdt i Flekkefjord 21-23 juni 1994. For de ankende parter møtte ordførerne Egil Normann Eek i Flekkefjord og Thorleif Peder Støle i Sokndal. Per Sand, Oddvar Sand og Roy Log møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt ett vitne og retten foretok befaring til fiskekumanlegget på Roligheten i Åna-Sira. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Dokumentasjonen vil bli vist til i den utstrekning den får betydning for lagmannsrettens resultat.

De ankende parter, Sokndal og Flekkefjord kommuner, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Forpliktelsen er å anse som bortfalt på grunn av omstendigheter som dekkes av den ulovfestede revisjonsadgangen for pålagte tiltak, og også i avtaleloven §36. Under enhver omstendighet er det grunnlag for å revidere kommunenes forpliktelser. Det foreligger ikke grunnlag for erstatningsplikt.

Kommunene inngikk avtalen om å bygge og drive saltvannsanlegget som et direkte resultat av den tiltaksforpliktelse som SKK var blitt pålagt i overskjønnet. Bakgrunnen var den samme, formålet var det samme, og den tekniske løsningen er tilnærmelsesvis den samme som overskjønnet la til grunn. Kommunen har også oppfylt sin plikt etter denne avtale.

Det er ikke ualminnelig å løse en tiltaksforpliktelse med avtale. Som eksempel er vist til avtale mellom Troms Kraftforsyning og Kåfjord kommune om isbryting i Kåfjord.

Adgangen til å revidere tiltak etter vassdragreguleringsloven §19, fremgår av rettspraksis. Det er vist til Rt-1972-262 (Sundsbarm) og Rt-1983-661 (Tokke-Vinje). I den sistnevnte dommen ble akseptert at en tiltaksordning som innebar tømmerdrifttransport måtte kunne tolkes slik at den kunne tilpasses endringer i økonomisk, teknisk og driftsmessig forstand, forutsatt at ikke partene ble pålagt for store byrder. Det er rom for elastisitet.

Tiltaket i denne sak ble pålagt ut fra almene hensyn. Disse hensyn vil endre seg over tid. De almene hensyn som var begrunnelsen for tiltaket i forhold til vassdragsreguleringsloven §19 foreligger ikke lenger. Hva som er "almene interesser" kan skifte med utviklingen, slik at forpliktelsene kan revideres i lys av dette. Det er vist til Rt-1972-560 (Aurland) hvor mindretallets talsmann på 567 gav uttrykk for at hva som ligger i almene interesser kan skifte med utviklingen og oppfatningen i et skiftende samfunn.

Også avtaleloven §36 hjemler grunnlag for bortfall av avtalen, subsidiært revisjon. Det er blant annet vist til Jo Hov: Avtalerett kap 21, 276 flg.

Etter loven, praksis rundt denne og slik vilkårene er beskrevet i teorien kan det i den brede rimelighetsvurdering som domstolene skal foreta legges vekt på blant annet at det på avtaletidspunktet ikke var mulig å forutsi den utvikling som har skjedd.

Det var en ensidig bebyrdende disposisjon i forhold til fiskerne. Det må også legges vekt på at kommunen ikke hadde plikt til å engasjere seg.

I dette tilfellet har det vært en annen utvikling enn hva partene la til grunn ved avtaleinngåelsen både når det gjelder de faktiske, de økonomiske og de samfunnsmessige hensyn.

De faktiske forhold har vist seg å være annerledes enn man med rimelighet kunne forventes å kunne forutse. Anlegget har ikke fungert på grunn av spesielle naturgitte årsaker. De tekniske løsninger man har i dag er basert på hva man i ettertid har lært om de faktiske forhold.

Det må tillegges vekt at de løsninger man nyttet i 1979 ble basert på et nært samarbeid med fiskerne, deres organisasjoner og Fiskeridirektoratet. Kommunene kan ikke klandres den tekniske løsningen som ble valgt.

Fiskerne skulle stå for tilsynet. Fiskernes salgslag er gått konkurs, og vedlikeholdet kan ikke utføres som forutsatt. Dette har også ført til tyngende kår for kommunen.

De økonomiske forhold har også endret seg. Kommunens forpliktelser har allerede blitt vesentlig tyngre enn forutsatt da avtalen ble inngått. De midler man fikk til disposisjon medgikk i sin helhet og dekket oppføringen. Noe mer enn dette var det ikke meningen at anlegget skulle koste kommunene. Senere har kommunene likevel påkostet anlegget kr samlet kr ca kr 120.000 eks merverdiavgift. Kommunene har gjort det som med rimelighet kan forlanges innen den sum som kommunene den gang mottok.

Nytt anlegg koster opp mot 1,6 mill eksl merverdiavgift. Hvis partene hadde visst at anlegget måtte subsidieres med dette i tillegg til de midler som ble tilført fra SKK, ville kommunene neppe ha påtatt seg ansvaret. Det er derfor ikke rimelig å ensidig belaste kommunene alene for denne risiko.

Det er en vesentlig endring i den økonomiske situasjonen for motpartene. Fisket har ikke lenger den samme betydning som inntektsgrunnlag. Begrunnelsen for overskjønnsrettens flertall var blant annet at det var 38 fiskere i begge kommuner. I dag er det registrert 13 fiskere i begge kommuner, 9 i Flekkefjord, men reelt sett er bare 8, og 5 i Sokndal. I 1974 var det 5 takstnr, parter, som leverte fisk til Fiskernes Salgslag og benyttet kummen. Nå er det 2, samt at det er hevdet at det er en tredje som har startet opp med snurrevadfiske. Tidligere var også flere aktive fiskerorganisasjoner. Medlemsmassen i fiskeorganisasjonen har en annen fordeling nå. Av dagens 28 medlemmer i Fiskarlaget er 14 pensjonister. De som fisker i dag, klarer seg økonomisk også uten anlegget.

Mengden av fisk som fiskes kan ikke være avgjørende, det må være antallet fiskere. Det er tilfeldig hvor mye fisk man får, det skyldes forholdene i havet.

De almene hensyn som var begrunnelsen for tiltaket er ikke lenger tilstede.

Det er kommunene som regelmessig vil representere de almene interesser. De representative organers vurderinger må derfor tillegges vekt. Begge kommunestyrene har gjennom sine beslutninger enstemmig gitt uttrykk for at tyngden av de almene interesser er blitt svekket slik at fortsatt påkostning ikke lenger er riktig bruk av kommunens midler.

De almene hensyn tilsier uansett ikke lenger behov for tiltak i Åna-Sira. Det er færre fiskere nå enn i 1981. Overskjønnet vurderte at andre kunne ha nytte av tiltaket. Det har man ikke sett har skjedd.

Det er færre beboere i Åna-Sira nå. I 1974 bodde i Åna-Sira-området på Flekkefjordsiden 194 og Sokndal 162 personer, tilsammen 356 personer. I dag er de tilsvarende tall 110 og 194, tilsammen 304 personer. Økningen på Sokndal-siden skyldes at kommunen på grunn av midler tilført blant annet fra SKK har gjort det attraktivt for personer med arbeid i Flekkefjord å bosette seg i Åna-Sira, og dette har ikke noe med fiskerinæringen å gjøre.

I rimelighetsvurderingen må også legges vekt på at kommunen har ønsket å komme frem til en løsning. Det er vist til Rt-1990-500 - Periscopus - hvor forlikstilbud ble vektlagt. Når alt går galt, må det også påligge rettighetshaverne en plikt til å bidra for å komme frem til en løsning. Kommunene har tilbudt seg å betale istandsettelsen, men forutsatte samtidig at fiskerne overtok ansvaret for anlegget for fremtiden. For å gjøre dette mulig, var man innstilt på å opprette et fond med innsats kr 100.000,- fra hver kommune til å dekke vedlikeholdsutgiftene. Dette var basert på at fiskerne også selv ydet kr 100.000,- til fondet tatt fra de midler de var tilkjent i erstatning.

Erstatning

Det foreligger ikke erstatningsgrunnlag. De interesser det her gjelder, er ikke erstatningsrettslig vernet. Selv om retten skulle finne grunnlag for avtalerevisjon, foreligger ikke erstatningsgrunnlag.

Bakgrunnen for tiltaket var at overskjønnsretten la til grunn at det forelå en allemannsrett. Det var derfor man anvendte vassdragreguleringsloven §19. Et eventuelt tap er basert på at en allemannsrett faller bort. Men bortfall av en allemannsrett er ikke erstatningsmessig vernet, jf Rt-1969-1220, (Malangendommen) og Rt-1973-705, (Krokedalsdommen) hvor fredning av laksefiske ikke gav rett til erstatning. Det blir samme vurdering selv om kommunen her trer inn i SKKs opprinnelige forpliktelse.

Om man ser bort fra betydningen av at det gjelder bortfall av en allemannsrett, er forutsetning for erstatning i alle fall at misligholdet av avtalen er vesentlig. Det er det ikke i denne sak. Kommunen har gjort det som er rimelig for å få anlegget til å fungere. Fiskerne må ta sin del av ansvaret ved at de aksepterte den løsning som ble valgt.

Erstatningskravet er uansett for stort. All fisk kan ikke forventes holdt levende til den kommer i kum, og all fisk kan ikke forventes levert levende videre til markedet. Her er stor usikkerhet. Dessuten er ikke vannkvaliteten like dårlig hele året. Fiskerne har heller ikke gjort hva de har kunnet for å redusere tapet. De kan blant annet levere levende fisk andre steder, eller fiske med annen redskap. Det er en plikt til å innrette seg for å minske tapet.

Dette må tilsi at partene ikke har lidt tap som kan erstattes. 30 % fradrag for dette, slik herredsretten har gjort, er uansett altfor lite.

Det skal ikke svares renter av et eventuelt erstatningsbeløp. Det trengs en særlig hjemmel for dette. Det er vist blant annet til Augdahl 5. utgave side 32, Kruger: Pengekrav 209 (s 351 flg i 1978-utg) og Lov og Rett 1975 125 flg, og Rt-1970-1308, 1973 136 og Rt-1990-1226.

Renteberegningen er også for høy. Om man nytter gjennomsnittsrente, er den for høy på grunn av fallet i renten den siste tiden. Det bestrides at det er grunnlag for mer enn vanlig prosessrente.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Flekkefjord og Sokndal kommuner frifinnes.

2. Åna-Sira fiskarlag v/ formann Per Sand, Per Sand, Roy Log og Oddvar Sand dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Flekkefjord kommune og Sokndal kommune for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotpartene, Åna-Sira Fiskarlag, Per Sand, Roy Log og Oddvar Sand, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger vesentlig mislighold av plikt til oppfyllelse av en ordinær privatrettslig avtale. Verken i henhold til rettspraksis knyttet til vassdragreguleringsloven §19 eller etter avtaleloven §36 er grunnlag for revisjon.

Misligholdet medfører erstatningsplikt og plikt til å sette i stand i henhold til avtalen.

Tiltak gitt i medhold av vassdragreguleringsloven §19 er ikke relevant å sammenligne med. Avtalen i denne saken må ses isolert. Kommunen trådte inn etter eget ønske, og kommunen valgte å forplikte seg i form av avtale overfor de berettigete. Selv om avtalen har sin bakgrunn i tiltaket, og det er en rekke likheter mellom tiltaket og avtalen, ble det anlegget kommunen bygget basert på en annen teknisk løsning. Kommunen påtok seg å stå som byggherre for anlegget.

Hensynet til fiskerne hadde stor betydning under konsesjonsbehandlingen, og kommunene ivaretok fiskernes interesser ved blant annet å anbefale konsesjon under forutsetning av at deres interesser ble ivaretatt.Det var hensynet til fiskerne og lokalbefolkningen som talte for denne avtaleløsningen i stedet for å avvente en langvarig avgjørelse fra Høyesterett.

På avtaletidspunktet hadde fiskerne behov for å få avklaring. Denne avtalen var den avgjørende forutsetning for at fiskerne aksepterte å trekke anken.

Avtalen med kommunene innebar at kommunene på eget ansvar skulle overta et selvstendig ansvar for å oppfylle vilkårene. Det fremgår av omstendighetene rundt avtaleinngåelsen og avtalens ordlyd at kommunen var fullt innforstått med at de påtok seg dette ansvaret. Det er blant annet vises til at etter avtalen "garanterer" kommunen for fremtidig drift- og vedlikeholdskostnader.

Det var også slik kommunene i årene etterpå selv oppfattet avtalen.

Yrkesfiskerne ble direkte parter i den avtalen som kommunen inngikk med SKK.

Det er tvilsomt om det er adgang til revisjon av pålagte tiltak etter vassdragreguleringsloven. Uansett er denne langt snevrere og mer begrenset enn det som følger av avtaleloven §36. Det er vist til Rt-1950-590, særlig 592, hvor det heter at det ikke er tvilsomt at skjønnsretten må treffe en avgjørelse som er endelig bindende med mindre det foreligger grunnlag for gjenopptakelse.

De øvrige dommer gir heller ikke grunnlag for å hevde at det foreligger en generell revisjonsadgang av tiltak. Uttalelsen i Rt-1972-560 (Aurland) av mindretallets talsmann om de skiftende forhold gjaldt synet på hvilke interesser som er berettiget å beskytte ved at det kan fastsettes tiltak, og gjaldt ikke revisjon av et allerede fastsatt tiltak. Verken Rt-1972-262 (Sundsbarm) eller Rt-1983-626 (Tokke/Vinje) dreiet seg direkte om adgang til å revidere pålagte tiltak fordi man mente det ble for kostbart.

Det er heller ikke grunnlag for lempning etter avtaleloven §36. Det forelå ikke omstendigheter på avtaletidspunktet som i etterhånd gjør det urimelig å fastholde avtalen, og det foreligger heller ikke etterfølgende omstendigheter av en slik karakter at det er urimelig å kreve oppfyllelse og erstatning på det nåværende tidspunkt.

I avtalen var det en rimelig balanse mellom partenes interesser. SKK ønsket å bli fri, fiskerne fikk raskt et anlegg, og kommunen fikk midler til å løse et alvorlig problem knyttet til lokalsamfunnet.

Det foreligger ikke relevante endrede omstendigheter verken av faktisk, økonomisk eller annen art. Det var velkjent også under planleggingsfasen at Å-gapet er komplisert område. Avtalen ble inngått etter at SKK hadde begynt å slippe økede vannmasser i elven.

De faktiske forhold har forøvrig ikke endret seg vesentlig siden avtalen ble inngått. Det var 3 snurrevadfiskere, nå er det to samt en til som er i ferd med å starte opp. Færre bosatte kan ha sammenheng med at vilkårene for næringsfiskerne er redusert. Uansett kan endringer eller nedgang i folketallet ikke gi kommunen rett til å gå fra sine avtalemessige forpliktelser.

Situasjonen innen fiskerinæringen for snurrevadfiskere er ikke nevneverdig endret siden 1970-årene og da avtalen ble inngått. Snurrevadfiskernes interesser var bestemmende og avgjørende for at avtalen ble inngått. Fisket har stor betydning for dem som driver det. Resultatene svinger, og det har blant annet vært et oppsving siste år. Fisket i dag utgjør kvantummessig om lag det samme som i 1967-71.

Avtalen er etter sitt innhold evigvarende så lenge det er fiskere i Åna-Sira.

Imidlertid valgte kommunen en annen og rimeligere løsning enn den som ble pålagt i overskjønnet. Professor Sundnes' forslag, som flertallet i overskjønnet bygget sin avgjørelse på, var allerede i 1974 kostnadsberegnet til kr 980.000 eksl mva. Det er god sammenheng mellom det som i sin tid ble pålagt av overskjønnet og det som Østlandskonsult foreslo i 1993. De forhold som er anført for revisjon kunne med rimelighet ha vært innsett ved avtaleinngåelsen. Det er vist til Hov 292, 293. Kommunene både kunne og burde ha vært klar over risikoen ved et slikt anlegg. Fiskerne hadde ikke forutsetninger for å se risikoen, men det var heller ikke grunn for dem til å vurdere dette særskilt da kommunen tok ansvaret.

Avtalen innebærer et selvstendig ansvar for kommunen. Den senere utforming var basert på kommunens interesse både i tiltaket og å få pengene raskt inn på egen rentebærende konto.

Kommunene mottar betydelige beløp i konsesjonsavgifter. I perioden 1980 - 1993 har kommunene samlet mottatt 47 1/4 mill kroner. Men det er bare snurrevadfiskerne som i særdeleshet er berørt av utbyggingen. Det er derfor rimelig at kommunen står for driften av anlegget.

Det er ikke grunnlag for å identifisere yrkesfiskerne med Fiskernes Salgslag. For yrkesfiskerne var det tiltaket pålagt overfor SKK som var avgjørende. Om Fiskernes Salgslag skulle misligholde sitt daglige ansvar, kan det ikke klandres fiskerne. Plikten ligger fortsatt på kommunenes hånd. Da Fiskernes Salgslag gikk konkurs, var det kommunene som måtte tre inn i de forpliktelser som Salgslaget har hatt.

Det er også slik kommunene selv har sett det tidligere. Kommunen kan ikke bli fri sitt ansvar ved å sette arbeid bort til noen som misligholder.

Det er ikke holdepunkter for å legge til grunn at yrkesfiskerne aksepterte den løsning som kommunen valgte og derved har mistet sine rettigheter etter avtalen.

Det har ikke inntruffet senere omstendigheter som tilsier irregulær utvikling eller at avtalen har blitt urimelig byrdefull.

De skader og derved de utgifter som har vært knyttet til anlegget, skyldes også delvis kommunene, blant annet i forbindelse med mudringsarbeidet da ledningen ble hevet. Kommunene kunne ha valgt å holde mudringsselskapet ansvarlig. I stedet har de overlatt de reelle kostnadene til fiskerne. Det må også ses hen til de etterfølgende forhold fra kommunenes side. Mudringsarbeid førte til at ledningen ble skadet uten at kommunene undersøkte dette nærmere. Ved reparasjonen av kummen var kommunene byggherre.

Frem til 1988 bestred ikke kommunene sin vedlikeholdsplikt. Det fremgår blant annet av dokumentene knyttet til Sokndal formannskaps vedtak av 23. juni 1988 da man vedtok å betale 50 % av kostnadene ved utbedring, samtidig som man besluttet å henstille til SKK å overta det fremtidige vedlikehold av anlegget.

Det har ikke senere vært reelle forhandlinger med fiskerne. Kommunene fremsatte som krav overfor fiskerne at fiskerne skulle overta på et tidspunkt da kommunene var klar over at systemet ikke fungerte. Fiskerne har imidlertid ikke ønsket å ta over risikoen ved anlegget.

Samfunnsmessig og bedriftsøkonomisk er investering i anlegg hensiktsmessig. Avtalen har ikke utviklet seg urimelig.Kommunen påtok seg forpliktelsen i 1978, utgiftene har for eksempel vært kr 3.750 pr kommune pr år. Om kommunene allerede i 1978 hadde foretatt utbedringen etter Østlandskonsults beregninger, vil kostnadene pr kommune beregnet over 20 år, 1978 - 1998, bli kr 34.250,- pr år. Kommunenes subjektive opplevelse av hva som er rimelig er uansett ikke relevant, jf Hov: Avtalerett 277.

Det er ingen andre enn yrkesfiskerne i Åna-Sira som har ulemper av betydning. Det må ses hen til at bare Flekkefjord kommune i de samme 20 år vil motta ca 60 millioner kroner i konsesjonsavgifter.

Selv om avtalen er langsiktig, må tas hensyn til at anlegget hittil ikke har vært til særlig belastning for kommunen hittil. Østlandskonsults forslag vil føre til meget rimelig vedlikeholdsutgifter.

Partenes stilling er iflg Hov: Avtalerett 289 relevant. Her må ses hen til kommunenes økonomi i forhold til fiskernes. Kommunene har også best kompetanse til å forestå drift og vedlikehold av et slikt anlegg.

Oppfyllelse er fullt mulig. Det er plikt for kommunen til å ivareta de interesser som blir berørt. Det har i realiteten gått 10 år uten at kommunene har gjort noe etter at anlegget ikke lenger kunne brukes.

Erstatningskravet Kommunens mislighold av avtalen medfører erstatningsplikt. Dette understrekes av at kommunene mente at fiskerne hadde særrettigheter siden de ble gjort til parter i avtalen.

Når det gjelder tapsberegningen, er det for alle partene levert oppgaver over all fisk som er levert fra 1989, og hvor det fremgår at all denne fisken kunne ha vært levert levende. Skagerakfisk, som er mottaksorganisasjonen nå, har mottaksplikt. Inntekten ville være ren netto da utgiftene er de samme enten man leverer levende eller slaktet. Det er ulønnsomt å levere fisk andre steder. Fiskerne har forøvrig måttet levere fisk andre steder, slik at de har tilpasset seg.

Det aksepteres forøvrig at kravene fra før 1989 er foreldet. Herredsrettens fradrag på 30 % i tapsberegningen er for høyt, men aksepteres. Under enhver omstendighet må kommunen være forpliktet til å betale erstatning inntil det tidspunkt har kommet som innebærer at kommunene kan få medhold i at det foreligger grunnlag for revisjon av avtalen.

Det er ikke grunnlag for å lempe erstatningen. Selv om tiltaket opprinnelig skulle ha hatt sitt utspring i en allemannsrett som ikke er erstatningsrettslig vernet, har dette ikke betydning i forhold til den avtalemessige forpliktelse som kommunen har.

Det er et løpende krav på erstatning.

Når det gjelder rentetapet, vises til Bergsåker: Pengekravsrett, 77 hvor han gir uttrykk for at det er tilstrekkelig for rentekrav at det har en akspetabel rettslig begrunnelse. Renten bør her som gjennomsnitt settes til 10 %, under enhver omstendighet prosessrente fra 18 juli 1991 og frem til nå.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, har herredsretten tatt feil når den har latt hver av partene bære sine omkostninger. Saksanlegget skyldes kommunenes mislighold, slik at det ikke var fyldestgjørende grunn til å la denne saken komme for retten.

Det er lagt ned slik påstand:

"1. Flekkefjord herredsretts dom av 7. juni 1993 stadfestes for så vidt gjelder domslutningens punkt 1 og 2 - dog slik at det under punkt 1 fastsettes ny frist for istandsettelse av anlegget, og slik at erstatningsbeløpene under punkt 2 blir å ajourføre i samsvar med tapsoppgavene for sesongen høsten 1993 / vinteren 1994 og forøvrig frem til ferdigstillelse.

For det tilfelle at krav på rentetapserstatningen ikke tilkjennes, påstås moraranter fra forkynnelsen av stevningen - det vil si 1. august 1991.

2. Flekkefjord og Sokndal kommuner dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten.

Spørsmålene for lagmannsretten er i hvilken grad den avtale som ble inngått blant annet mellom kommunene og fiskerne er fortsatt bindende for partene slik at fiskerne kan kreve oppfyllelse av den samt erstatning for mislighold, eller om den kan revideres i medhold av avtaleloven §36 eller annet ulovfestet grunnlag.

Det rettslige utgangspunkt er klarligvis at avtaler skal holdes. Lagmannsretten må ta standpunkt til om det foreligger slike vesentlige endrede forutsetninger og/eller etterfølgende forhold som gjør at det vil være urimelig helt eller delvis å opprettholde avtalen, jf avtaleloven §36, eller om det er en ulovfestet adgang til å revidere tiltak som er fastsatt i medhold av vassdragreguleringsloven §19.

Det bemerkes at forutsetningen for kommunenes ensidige vedtak om at avtalen ikke lenger skulle forplikte dem, og at de stilte som vilkår at fiskerne skulle overta risiko for anlegget før kommunene ville istandsette anlegget, i alle fall måtte være at det forelå rettslig grunnlag for revisjon eller bortfall av avtalen.

Når det gjelder den eventuelle ulovfestede adgang til å revidere tiltak etter vassdragreguleringsloven §19, har kommunene vist til Rt-1972-262 (Sundsbarm). Høyesterett fant der at vassdragreguleringsloven §19 nr 4 punkt 1 gav hjemmel for revisjon. De opprinnelige tiltaksbestemmelser i den saken hadde et eget punkt om revisjon. Saken gjaldt videre direkte skjønnsrettens kompetanse til å komme tilbake til spørsmålet, og gir derfor liten veiledning i denne saken. Dommen i Rt-1983-262 (Tokke/Vinje) åpner imidlertid for adgang til at revisjon kan skje ved en tolking av selve tiltaksordningen. Det ble også gitt uttrykk for at denne måtte kunne tolkes mer elastisk når tiltaksordningen ikke innebar hjemmel for revisjon enn om man hadde hatt en slik hjemmel.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til omfanget av en slik eventuell revisjonsadgang etter vassdragreguleringsloven §19. Om det er en viss adgang til revisjon av tiltak gitt i medhold av vassdragreguleringsloven §19 nr 1, går denne neppe videre enn den adgang til revisjon av avtalevilkår som avtaleloven §36 måtte hjemle.

Spørsmålet blir om det i medhold av avtaleloven §36 enten viser seg å foreligge omstendigheter på avtaletidspunktet eller etterfølgende omstendigheter som har forrykket situasjonen mellom avtalepartene på en slik måte at det vil være urimelig å gjøre avtalen gjeldende.

I lys av av avtaleloven §36, vil det avhengig av tidens utvikling, trolig være en viss grense for omfanget av forpliktelser som kan pålegges i medhold av en i utgangspunktet evigvarende avtale. Denne grense er imidlertid ikke nådd.

Lagmannsretten finner ikke at det foreligger omstendigheter rundt selve avtaleinngåelsen som tilsier at avtaleloven §36 kan komme til anvendelse.

Det er etter bevisføringen ikke tvilsomt at det ble inngått en bindende avtale i 1978/79 ved at kommunene ensidig påtok seg å etablere og drive anlegget. Fiskerne skulle nyte godt av dette, mens fiskeorganisasjone skulle ha noen mindre tilsynsplikter.

Denne avtalen er, som begge parter er enige om for lagmannsretten, en privatrettslig og egen avtale i forhold til det tiltaket som overskjønnet påla SKK.

Både forhandlingene som fant sted forut for avtaleinngåelsen før ankesaken ble hevet fra Høyesterett og den etterfølgende håndtering av saken fra kommunenes side viser at kommunene også selv mente å påta seg forpliktelser overfor fiskerne i medhold av avtalen.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at også kommunene var klar over at det på grunn av de naturgitte forhold kunne være vanskelig å anlegge tiltaket. Kommunene inngikk likevel avtalen, og de var klar over forpliktelsens innhold. De tok ingen forbehold verken med hensyn til varighet, totale kostnader eller bortfall/revisjon av avtalen dersom antall fiskere ble redusert ut over det beskjedne antall snurrevadfiskere som det også var i 1981. Selv om fiskerne gjennom sine organisasjoner tok del i planleggingen, var kommunene byggherrer. De tok alle beslutninger.

De etterfølgende omstendigheter er heller ikke av en slik karakter at de kan gi grunnlag for revisjon av avtalen. Økonomisk sett har anlegget blitt dyrere enn kommunene forutsatte. Men sett på bakgrunnen av og forutsetninger for avtalen er det nettopp denne risiko kommunene tok på seg da de inngikk avtalen.

Rent faktisk har situasjonen neppe endret seg vesentlig for de som er snurrevadfiskerne. Det var få snurrevadfiskere og krabbe/hummerfiskere den gang, nå er de noe færre, men fisket som næringsvei betyr trolig like meget nå for de fiskerne som saken gjelder nå som da avtalen ble inngått. Inntektene har variert, avhengig av fiskemengden i havet, men ikke slik at de har lagt ned sin næring.

Antall bosatte i lokalsamfunnene kan ikke ha vesentlig betydning så lenge det fortsatt er en viss bosetting der. Kommunene har bevisst tatt en risiko, og må ta ansvaret når det ikke går som planlagt. De etterfølgende uheldige omstendigheter er også omstendigheter som kommunene må ta en viss del av ansvaret for. Det vises til at de bevisst valgte en enklere løsning enn foreslått i overskjønnet.

Fiskerne kan ikke sies å ha mistet sine rettigheter ved at de deltok i planleggingen sammen med fiskeriorganisasjonene og fiskerimyndighetene. Det er ikke opplyst at fiskerne tok del i selve prosjekteringen av anlegget. Det stod kommunene for.

Skadene på ledningen kan ha vært forårsaket av Flekkefjord kommune i anledning mudring. Reparasjonen av kummen var også mangelfull, og her er heller ikke vist til at kommunene reagerte overfor entrepenøren.

Det innebærer at når det i dag er behov for et fullstendig nytt anlegg, skyldes dette ikke bare den tekniske løsning som kommunene valgte, men også manglende oppfølgning.

Istandsetting av nytt anlegg er utvilsomt kostbart. Men på bakgrunn av det beskrevne, kan ikke lagmannsretten se det annerledes enn at dette er en del av de avtalemessige forpliktelser som det ikke er urimelig at kommunene fortsatt skal bære. Det er ikke mer rimelig at fiskerne skal bære denne byrden.

Lagmannsretten bemerker imidlertid at det ved denne misligholdsvurderingen neppe er grunn til å se hen til det beløp som kommunene tilkjennes i konsesjonsavgifter. Det er neppe grunnlag for å si at det bare er fiskerne som er berørt av utbyggingen i kommunene. Et inngrep som vannkraftutbygging innebærer generelt en ulempe for hele eller store deler av kommunesamfunnet, selv om bare de færreste er erstatningsrettslig eller på annen måte vernet i anledning utbyggingen. Avgiftene tilfaller hele det sosiale fellesskap som kommunen utgjør. Avgiftene som tilfaller kommunen kan likevel ha betydning i den relasjon at kommunen på avtaletidspunktet mente å ha økonomisk anledning til å gå inn i avtalen. Kommunen opprettholdt på den måten også sitt politiske ansvar overfor fiskerne og lokalsamfunnet ved at de sikret gjennomføring av det tiltaket de hadde sett som nødvendig for at tillatelse til konsesjon skulle gies.

Lagmannsretten finner på bakgrunn av de konkrete omstendigheter som ligger til grunn for avtalen ikke grunnlag for å lempe på kommunens ansvar fordi det i utgangspunktet er en ensidig bebyrdende avtale for kommunene. Dette var kommunene også klar over ved avtaleinngåelsen.

Det bemerkes også at det ikke ses grunn til særskilt å vektlegge de forhandlingstilbud kommunene har fremkommet med. Tilbudet gir svakere vern for fiskerne enn det de har krav på etter avtalen, og vil lempe risiko for fremtidig drift over på fiskerne.

Lagmannsretten finner derfor at kommunens forpliktelse til å sette anlegget i stand fortsatt består, og at denne plikten til å sikre drift og vedlikehold er misligholdt.

Erstatning: Vassdragreguleringsloven §19 nr 1 gir i seg selv ikke hjemmel for erstatning, jf Ot.prp.nr.50 (1991-92) 72 om bakgrunnen for endringen av annet ledd i 1983.

Denne saken omhandler imidlertid ikke tiltak etter denne loven. Denne saken gjelder rett til erstatning som følge av mislighold av en privatrettslig avtale. Det skal ikke tas standpunkt til hvorvidt selve inngrepet som reguleringen innebar, har medført erstatningsplikt overfor fiskerne. Selv om det er store likhetstrekk mellom tiltaksforpliktelsen og avtalen, må legges avgjørende vekt på at kommunene har forpliktet seg direkte overfor fiskerne i avtalen til å bygge og drive anlegget. Denne forpliktelsen er å anse som vesentlig misligholdt i alle fall fra 1989. Manglende oppfyllelse av kontrakt er etter alminnelige kontraktsrettslige regler erstatningsbetingende. Selv om avtalen er ensidig bebyrdende for kommunene, er det nettopp dette ansvaret kommunene påtok seg ved å "garantere". Det vises forøvrig til Augdahl: Obligasjonsrett 1978 kap 19, særlig 234 med notehenvisning.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, legges til grunn den samme tapsberegning som herredsretten har foretatt. Oppgavene fra partene legges til grunn, men med skjønnsmessig fradrag 30 %. Erstatningsbeløpene må oppjusteres for å medta siste år.

For siste år legges til grunn følgende tapsoppgaver:

Per Sand, tap kr 141 514, som avkortes med 30 %, og utgjør da kr 99 060,-

Roy Log, tap kr 209 611, som avkortes med 30 %, og utgjør da kr 146 728,-.

Oddvar Sands tap er skjønnsmessig anslått til kr 100 000,- for 1988 - 1994. I herredsretten ble han tilkjent samlet kr 42 000,- for 1988 - 1992, basert på et krav på kr 60 000,-. Det er ikke dokumentert at tapet for 1993/94 har vært spesielt mye større enn tidligere. Kravet kr 40 000,- bør derfor reduseres til kr 20 000,-. Med 30 % fradrag blir erstatningen kr 14 000,-.

Kommunene antas i dette tilfellet å ha plikt til å betale renter av erstatningskravet, bygget på mislighold av en kontraktsmessig forpliktelse. Det vises til Bergsåker: Pengekravsrett - Utvalgte emner 75 - 77 og 79. Herredsretten la til grunn 10 % som gjennomsnitt. Lagmannsretten opprettholder dette, i det det bemerkes at dagens morarentenivå er 12 %. Erstatning blir å tilkjenne fra 1988/89, slik herredsretten har gjort. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, har anken vært forgjeves, slik at tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse ved lagmannsrettens behandling av saken. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som bør frita for erstatningsplikten.

Lagmannsretten finner i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd at saksomkostninger også bør tilkjennes for herredsretten, i det saken slik lagmannsretten ser den, ikke har budt på særlig tvil. Det er heller ikke andre omstendigheter som bør føre til annet resultat.

H.r.advokat Gundersen har innlevert omkostningsoppgaver kr samlet kr 271.098. Samlet omkostningsoppgave for herredsretten var kr 122.538,- hvorav salær er opplyst å utgjøre kr 112.000,- I tillegg er krevet 12 % renter av beløpet kr 122.538,- For lagmannsretten utgjør omkostningskravet kr 133.856,- hvorav kr 125.000,- er salær for lagmannsretten.

Saken var omfattende særlig med hensyn til faktum. Hovedforhandling i herredsretten tok 2 dager, og hovedforhandling i lagmannsretten tok 3 dager,i tillegg kom reise til og fra Oslo/Flekkefjord. Likevel synes salærkravet noe høyt for begge instanser for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. De ankende parters prosessfullmektig har for øvrig også beregnet seg høye salærer. Ved vurderingen av salærkravet for herredsretten er blant annet lagt vekt på at saken ble behandlet over 2 rettsdager. Selv om sakens faktiske omfang ble ytterligere utvidet for lagmannsretten, og hr adv Gundersen måtte forberede seg på anførsler som delvis ble frafalt først under hovedforhandling for lagmannsretten, var det ikke vesentlige nye anførsler for lagmannsretten. Forberedelsene til lagmannsretten har innebåret 4-5 prosesskrift i tillegg til anketilsvaret, men dette er blant annet oversendelse og noe bearbeidelse av tallmateriale fremskaffet av partene. Ved vurderingen er tatt hensyn til at de vinnende parter var saksøkere for herredsretten. Det er tatt høyde for denne sakens spesielle karakter og omfang.

Lagmannsretten finner at salæret passende bør settes til kr 90.000,- for herredsretten og kr 100.000,- for lagmannsretten.

I tillegg tilkjennes de vinnende parter det gebyr som er innbetalt ved herredsretten. Etter det opplyste fra Flekkefjord sorenskriverembete utgjør dette kr 2.520,-

Samlet tilkjennes partene kr 224.281,- i saksomkostninger. Beløpet fremkommer ved at omkostningskravet for herredsretten, kr 122.538,- hvorav kr 10.538,- utgjør utgifter, således reduseres med kr 22.000 og tillegges gebyret kr 2.520,-. Av dette beløpet, kr 103.058,- beregnes 12% rente fra 14 dager etter forkynnelsen av herredsrettens dom, som var 9. juni 1993. Det vil si at renten beregnes fra 23. juni 1993 til 23. juni 1994, da hovedforhandling i lagmannsretten ble avsluttet, og som antas å være i samsvar med kravet. Rentebeløpet beregnes til kr 12.367,-. Samlet erstatning for saksomkostninger i herredsretten utgjør da kr 115.425,-. Beløpet for lagmannsretten utgjør etter at salæret reduseres med kr 25.000,- inkludert omkostninger kr 133.856,- - kr 25.000 = kr 108.856,-. Det totale omkostningsansvar blir etter dette summen av kr 115.425 + kr 108.856,-, dvs kr 224. 281,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Flekkefjord herredsretts dom stadfestes angående domssslutningens punkt 1 og 2, dog slik at i punkt 1 fastsettes frist for oppfyllelse til 1. juli 1995.

2. I erstatning for 1993/1994 dømmes Flekkefjord og Sokndal kommuner in solidum å betale til :

- Per Sand: erstatning kr 141.514,- etthundreogførtientusenfemhundreogfjorten - med tillegg av 10 % rente fra forfall 31. april 1994 inntil betaling skjer.

- Roy Log: erstatning kr 146.728 - etthundreogførtisekstusensyvhundreogtjueåtte - med tillegg av 10 % rente fra forfall 31. april 94 inntil betaling skjer.

- Oddvar Sand: erstatning kr 14000 - fjortentusen- med tillegg av 10 % rente fra forfall 01. august 93 inntil betaling skjer.

3. Flekkefjord og Sokndal kommuner dømmes in solidum til erstatte Åna-Sira Fiskarlag, Per Sand, Oddvar Sand og Roy Log innen 2 -to - uker etter dommens forkynnelse saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten kr 226.618 - tohundreogtjuesekstusensekshundreogatten-.