RG-1995-714

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-10-03
Publisert:	RG-1995-714 (117-95)
Stikkord:	Bidrag
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 92-09343 A/55 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02098 A og LE-1993-02099 A (se RG-1995-714) - Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet.
Parter:	Sak nr. 93-02098 A: Ankende part: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Otto J. Berg). Sak nr. 93-02099 A (motanke): Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Otto J. Berg). Motpart: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, formann, Lagdommer Erik Møse - Mindretall: Lagdommer Jan Hein Eriksen
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §80, §81, §84, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §180, Barneloven (1981) §54, §56, §79, §85, §92, §94

Saken gjelder krav om revisjon av underholdsbidrag.

A er født xx.xx.1934 og opprinnelig engelsk statsborger. B er født xx.xx.1931. De giftet seg 25 august 1956. I ekteskapet var det fem barn, tre døtre født henholdsvis i 1957, 1960 og 1961, samt tvillinggutter født i 1973. Ektefellene ble separert ved Asker og Bærum herredsretts dom av 24 juni 1986 og er senere skilt. B ble da frifunnet for å betale underholdsbidrag, men etter anke fastslo Eidsivating lagmannsrett ved dom 16 september 1988 at han skulle betale underholdsbidrag til A med kr 3000 pr måned med virkning fra 1 januar 1987. Bidraget var fastsatt uten tidsbegrensning.

Etter separasjonen fikk A bruksrett til ektefellenes tidligere felles enebolig i Bærum. Hun bodde der frem til året 1992, da huset ble solgt som et ledd i skifteoppgjøret mellom dem. B kjøpte huset for kr 1450000 og bor der nå. A fikk ved skifteoppgjøret i juni 1992 utbetalt kontant kr 720593.

Etter at A flyttet fra huset, bodde hun på X-hjemmet. Senere kjøpte hun en leilighet i Parkveien i Oslo. Hun har stort sett bodd hos sine døtre. A er uten inntektsgivende arbeid. B driver et aksjeselskap som selger verneutstyr.

B forsøkte å få endret underholdsbidraget ved administrativ behandling, men fylkesmannen traffødt xx.xx.1991 vedtak om at ektefellebidraget fortsatt skulle løpe med kr 3000 pr måned med virkning fra 1 januar 1987. Etter klage ble vedtaket stadfestet av Barne- og familiedepartementet 18 november 1991. Fra begrunnelsen gjengis:

Departementet legger vekt på at ekteskapet var langvarig, og A var hjemmeværende med partenes barn.

Hun er nå uføretrygdet og dermed ute av stand til å ta inntektsgivende arbeid. Departementet legger til grunn at nivået for uføretrygden står i sammenheng med en manglende deltakelse i arbeidslivet.

Selv om Bs økonomiske situasjon har endret seg noe siden ektefellebidraget ble fastsatt første gang, er det fortsatt store forskjeller mellom partenes inntektsforhold. Etter en helhetsvurdering av partenes økonomiske situasjon og forholdene ellers, finner departementet det derfor rimelig at bidraget løper som fastsatt av lagmannsretten. ...

Departementet finner det ikke rimelig å tidsbegrense bidraget.

I april 1992 søkte B om at ektefellebidraget skulle bortfalle. A gjorde gjeldende at avgjørelsen burde treffes av retten. Fylkesmannen fant at saken var av en slik karakter at den burde behandles av domstolene, jf ekteskapsloven §56 sjette ledd og barneloven §54 annet ledd (b).

B uttok stevning for Oslo byrett 19 november 1992 og begjærte samtidig midlertidig avgjørelse i bidragsaken. A tok til motmæle i begge saker og gikk dessuten til motsøksmål med krav om at bidraget skulle forhøyes med virkning fra 1 desember 1992. B krevde seg frifunnet i motsøksmålet.

Oslo byrett avsa 26 april 1993 dom med slik slutning:

Hovedsøksmålet:

B betaler bidrag til A med kr 3000 pr. måned frem til 1. januar 1997.

Motsøksmålet:

B frifinnes.

Begjæring om midlertidig forføyning:

A frifinnes.

I alle tilfelle:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom.

A har i rett tid anket over byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det gjøres gjeldende at bidraget skal forhøyes etter rettens skjønn. B har motanket og krever seg fritatt for å betale bidrag. Han har dessuten begjært midlertidig avgjørelse etter ekteskapsloven §92. Eidsivating lagmannsrett avsa 11 november 1993 kjennelse om at kravet om midlertidig avgjørelse ikke skulle tas til følge.

Ankeforhandling ble avholdt 1 september 1994. Partene og tre vitner avga forklaringer.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger ingen særlige grunner etter ekteskapsloven av 4 juli 1991 §84 som tilsier at bidraget skal nedsettes eller bortfalle. Forarbeidene gir støtte for dette syn. Ekteskapet var langvarig, og dessuten var As helse alvorlig svekket. Det er derfor ikke grunnlag for å begrense varigheten av bidraget i inntil tre år, jf §81. Fra lovgiverhold er det uttrykt bekymring for situasjonen til kvinner som skilles etter langvarig ekteskap, jf stortingsdokument nr 8:10 (1993-94) om forslag fra fire stortingsrepresentanter om deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse. Dette er en oppfølging av likestillingsombudets notat av september 1993 om kvinners økonomiske situasjon etter skilsmisse for så vidt gjelder deler av pensjonspoeng, bidrag og vederlagskrav. Det er også vist til Rt-1992-1098, hvor det ble fastsatt et høyt bidrag uten tidsbegrensning til en hustru som på mange måter var i samme situasjon som A.

A har et klart bidragsbehov. Hun lever på uførepensjon og vil i 1994 brutto få utbetalt kr 61116 pr år. Når hun får folketrygd, vil den utgjøres av minstepensjon og særtillegg som i 1993-kroner utgjør kr 58583 pr år. Hun har ikke mulighet for tilleggsinntekter, idet hun ifølge fremlagt legeerklæring ikke har krefter til å ta betalt arbeid på grunn av psykiske og fysiske skader. Av de kr 750000 som ble utbetalt i skifteoppgjøret av 1992, gikk kr 400000 til kjøp av leilighet. Resten er gått med til lån til barna og bidrag til deres utdannelse i utlandet.

Det er ikke skjedd noen dramatiske endringer i Bs betalingsevne siden lagmannsrettens dom i 1988. Inntektene fra bedriftens omsetning er riktignok redusert, men han har fortsatt betydelige kapitalinntekter. At han nå velger å avvikle firmaet, vil ikke føre til noen reell nedgang. Det ligger en betydelig kapital i bedriften. Han eier flere boliger og må ansees å ha en formue nærmere kr 2000000. Hans fremtidige pensjonsinntekter vil være gode. Ifølge utregninger vil han fra folketrygden få utbetalt kr 127812 pr år. Det foreligger heller ikke andre grunner til at bidraget bør nedsettes eller bortfalle. Derimot bør det forhøyes til kr 4500, hensett til hennes særlige behov.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Det av Eidsivating lagmannsrett i dom av 16. september 1988 fastsatte månedlige bidrag stort kr 3000, - forhøyes etter rettens skjønn med virkning fra 1. desember 1992, og slik at bidraget fastsettes uten tidsbegrensning.

2. Den ankende part frifinnes i motanken.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

B har betalt kr 3000 siden 1986, dvs mer enn dobbelt så lenge som lovens hovedregel om tre år, jf §81. Det følger av forarbeidene til ekteskapsloven og litteraturen at det skal settes frist for bidrag, eventuelt at det skal reduseres etter hvert. Bare i sjeldne tilfelle skal unntaksbestemmelsen om bidrag utover tre år anvendes. Hensett til dette har de forslag som er fremsatt med sikte på lovendringer liten vekt.

I tillegg til at B har betalt bidrag i denne perioden, gav han A en tilleggsfordel på kr 100000 ved at han bød kr 200000 over høyeste bud da han kjøpte deres felles bolig i forbindelse med skifteoppgjøret. Dessuten har hun fått alt innbo og løsøre til en anslått samlet verdi av kr 100000, til tross for at det ifølge rettsforliket i skifteretten skulle deles i minnelighet. De kr 750000 hun fikk utbetalt ved skifteoppgjøret, er til dels forbrukt på unødvendige utgifter.

Firmaets inntekter er blitt redusert pga et avisoppslag om ekteskapskonflikten der han ble negativt fremstilt i forbindelse med et intervju med A. B er dessuten blitt syk og firmaet vil dermed opphøre i løpet av kort tid. Idag får han utbetalt kr 6500 i sykepenger. Han betaler kr 4000 i bidragsgjeld. Han er avhengig av leieinntekter fra sitt hus i Porsgrunn og sin leilighet i Bogstadveien, men slike inntekter - som nå utgjør ca kr 85000 - kan variere og er usikre i fremtiden. Det vil ikke være stor forskjell i situasjonen for B og A. Hans utbetaling fra folketrygden vil trolig ikke utgjøre mer enn kr 100000.

A har ikke behov for fortsatt bidrag. Utgangspunktet må være at uføretrygden skal dekke hennes livsopphold. I 1993 har hun levet av den og renter. Hun er ikke i noen spesiell situasjon sammenlignet med andre uføretrygdede. Situasjonen i den sak som er inntatt i Rt-1992-1098 skiller seg på flere punkter fra denne sak. Bidrag er først og fremst ment som støtte i en overgangsperiode, og A må sørge for tilleggsinntekter selv. Hensett til sin utdannelse og de muligheter hun har hatt for å få arbeid, må hun kunne få en viss inntekt. Legeerklæringen er halvannet år gammel, og hun virker bedre nå.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. B frifinnes i hovedanken.

2. B fritas for å betale bidrag til A med virkning fra 1/12-1992.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten vil bemerke:

Ekteskapsloven av 1991 trådte ikraft 1 januar 1993. Ifølge §94 nr 2 annet punktum gjelder §79 til §85 i sak om endring eller opphevelse av bidrag når avgjørelsen treffes etter ikrafttredelsestidspunktet. Bestemmelsene i den nye lov legges dermed til grunn. Samtidig bemerkes at det meget langt på vei er samsvar mellom den gamle og den nye ekteskapslov.

Ved dom 16 september 1988 fastsatte Eidsivating lagmannsrett Bs bidrag til A til kr 3000 pr måned uten tidsbegrensning med virkning fra 1 januar 1987. Ved avgjørelsen ble det tillagt vekt at hun var 54 år gammel og under ekteskapet ikke hadde hatt selvstendig inntektsgivende arbeid, men i en viss utstrekning hadde deltatt i mannens bedrift og til dels hadde oppebåret lønn for det. Det hadde også betydning at omsorgsarbeidet med barna hadde vart lenge, samt at hun etter den siste fødselen hadde fått ryggplager som forringet arbeidsmuligheten. Grunnvilkårene for å få rett til bidrag etter samlivsbrudd fremgår nå av §79 annet ledd og er fortsatt oppfylt.

Ifølge §84 kan hver av partene kreve at fastsatt bidrag blir endret dersom særlige grunner foreligger. Spørsmålet blir om det siden lagmannsrettsdommen har inntrådt så betydelige endringer at det er grunnlag for revisjon. Utmålingen av et fortsatt bidrag skal skje på grunnlag av den bidragsberettigedes behov og den bidragspliktiges betalingsevne, jf §80. Det blir også spørsmål om varigheten av et eventuelt bidrag, jf §81.

Lagmannsretten vurderer først Bs bidragsevne. Det er på det rene at omsetningen i hans aksjeselskap er redusert. Ifølge resultatregnskapet for 1988 utgjorde salgsinntektene av varer og tjenester kr 2173466, mens de tilsvarende tall for 1989 var kr 1808315, for 1990 kr 1741211, for 1991 kr 1532652 og for 1992 kr 1122457. Det bemerkes særlig at det har vært et markert fall i omsetningen fra 1990, da Barne- og familiedepartementet vedtok ikke å endre det bidrag som var fastsatt av lagmannsretten i 1988. Resultatrapporten for 1992 viser et underskudd stort kr 78767. I 1993 var salgsinntektene kr 847433, og det forelå et overskudd stort kr 1538. Som følge av omsetningssvikten har B tatt ut stadig mindre lønn til seg selv, henholdsvis kr 114567 i 1992 og kr 89142 i 1993. I 1994 ble han sykmeldt. Hans søknad om uføretrygd er ikke avgjort. Aksjeselskapet er en enmannsbedrift. Det er all grunn til å tro at fortsatt sykdom vil måtte føre til at driften før eller senere må avvikles. Fra 15. mars 1994 har B fått utbetalt sykepenger med kr 6500 pr måned. I tillegg mottar han ca kr 85000 i årlige leieinntekter fra sine faste eiendommer. Det er noe uenighet mellom partene om hva han vil få i folketrygd. Ut fra de fremlagte opplysninger legger lagmannsretten til grunn at han vil få utbetalt mellom kr 100000 og 127812 pr år.

På denne bakgrunn kan det fastslås at Bs inntekter er betydelig redusert siden 1988. Samtidig må det has for øye at det i bedriften ligger verdier som B kan ta ut eller omplassere i tilfelle avvikling. Det vises til bedriftens balansekonto pr 31 desember 1993. Dessuten har han hus i Porsgrunn, leilighet i Bogstadveien, hytte, samt den tidligere felles bolig han kjøpte i forbindelse med skifteoppgjøret.

De viktigste endringer i As situasjon sammenlignet med 1988 er at felleseiet er oppløst, hun har fått det vesentligste av innboet og løsøret og fikk i juni 1992 utbetalt kr 720593. Disse midler er dels gitt som lån eller gave til barna, dels anvendt til kjøp av leilighet. Forøvrig har hun idag ikke formue. Inntekten er nå uførepensjon som i 1994 utgjør kr 61116 årlig. Hennes folketrygd vil - ifølge de opplysninger som foreligger i saken - utgjøre kr 58583.

Det har vært reist spørsmål om A kan skaffe seg andre inntekter. Det fremgår av fremlagte attester at hun har husstellutdannelse fra England, og at hun i 1983 gjennomgikk arbeidsmarkedsopplæring i kontorlære og maskinskrivning. Det er fremlagt legerklæring av 3 mars 1993 om at hun absolutt ikke har krefter til å ta betalt arbeid. Hun har arbeidet på et kontor i noen måneder, men måtte gi opp. Lagmannsretten legger til grunn at A tross sin svekkede helse etterhvert vil kunne gjennomføre deltidsarbeid som ikke er krevende psykisk og fysisk når den opprivende ekteskapssaken er kommet mer på avstand. Riktignok begrenses hennes muligheter av et vanskelig arbeidsmarked for middelaldrende kvinner, men det er opplyst at hun tidligere har avslått et par arbeidstilbud, bl a i husstell. Også hjemmeundervisning i engelsk kan være aktuelt. Det er vanskelig å anslå størrelsen av slike mulige tilleggsinntekter, men de vil uansett være små.

Slik situasjonen foreligger for partene idag, finner lagmannsretten det klart at det ikke kan bli tale om å øke Bs bidrag, særlig hensett til den inntektsreduksjon som har inntrådt for ham. Spørsmålet blir om det skal reduseres eller bortfalle, eventuelt tidsbegrenses.

Ved vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i at den nye ekteskapslov §81 fastslår at bidrag som hovedregel skal fastsettes for inntil tre år, men at bidrag kan fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning dersom ekteskapet har vært langvarig eller det foreligger særlige grunner ellers. Det fremgår av forarbeidene at hovedregelen kom inn bl a pga det økende antall skilsmisser og de stadig flere kortvarige ekteskap, samt ønsket om å understreke at ektefellene etter separasjon eller skilsmisse bør være økonomisk uavhengige av hverandre, jf Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 47 første spalte. De to første hensyn gjør seg ikke gjeldende i denne sak. Da ektefellene ble separert i 1986, hadde ekteskapet vart i 30 år. Hustruen hadde vært hjemme og tatt seg av fem barn. I noen grad hadde hun bistått i mannens bedrift, først uten vederlag, senere mot lønn. Hun hadde ikke annen yrkesvirksomhet. Ifølge forarbeidene gir slike forhold grunnlag for å fravike treårsregelen på grunnlag av ekteskapets varighet. I samme retning taler at hennes helse er svekket, jf proposisjonen side 47 annen spalte. Lagmannsretten finner dermed at det er vel i samsvar med de hensyn som lå til grunn ved utformingen av den nye ekteskapslov §84 at bidraget i denne sak er fastsatt utover tre år.

Spørsmålet blir hvor lenge bidraget skal løpe og hvilken størrelse det skal ha. Disse spørsmål henger sammen, jf Rt-1992-1098 (side 1101-02) der resultatet ble tidsubegrenset bidrag (kr 5.000) etter 21 års ekteskap siden ektemannen hadde en betydelig inntekt. De faktiske forhold her ligger noe anderledes an. B har nå betalt bidrag i syv år. Hans inntekter er redusert og hans helse svekket. Disse forhold må få følger for bidraget. Riktignok har han formue i form av fast eiendom, jf foran. Men etter lagmannsrettens syn vil det ikke i denne sak være riktig å fastsette bidraget slik at han tvinges til å realisere sine aktivaposter for å betale bidrag. Det tillegges her vekt at han i forbindelse med skifteoppgjøret bød kr 200000 over høyeste bud på deres felles bolig og dermed øket As andel med kr 100000, samt at hun uttok praktisk talt alt innbo tross rettsforliket i skifteretten om at innboet skulle deles i minnelighet.

En mulighet er å redusere det månedlige bidragsbeløp, men fortsatt la det løpe uten tidsbegrensning. Et alternativ er å opprettholde det nåværende beløp på kr 3000, men fastsette en tidsbegrensning, f eks ti år. Byretten valgte den siste løsning og la vesentlig vekt på den nye treårsregel i §81 første ledd første punktum. På bakgrunn av de prinsipielle uttalelser i Rt-1992-1098 (side 1102 siste avsnitt) legger lagmannsretten til grunn at unntaksbestemmelsen i §81 første ledd annet punktum ikke avviker fra de retningslinjer som ble fulgt i rettspraksis vedrørende ekteskapsloven av 1918 ved fastsettelse av tidsubegrensede bidrag. I Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 44 ble det vist til Rt-1974-342, Rt-1980-1699 og Rt-1987-467, der resultatet ble tidsubegrenset bidrag hvor ekteskapets lengde var henholdsvis 20, 28 og 27 år. I denne sak har ekteskapet vart hele 30 år, men mannens helse og inntekter er svekket.

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen tvilsom. Flertallet, lagdommerne Gussgard og Møse, er blitt stående ved at bidraget bør reduseres til kr 1500 med virkning fra 1 november 1994 uten at det begrenses i tid. Bs endrede økonomiske situasjon og svekkede helse tilsier en revurdering av bidragets størrelse. Samtidig er det på bakgrunn av ekteskapets lange varighet, As alder, helsetilstand og fremtidige inntektsmuligheter særlig grunn til å opprettholde bidragsforpliktelsen på ubestemt tid. B vil - tross sin inntektsreduksjon - fortsatt stå sterkere økonomisk enn A både før og etter at de går over til å motta folketrygd. Et bidrag i denne størrelsesorden vil han kunne bære, samtidig som hun har behov for det. Flertallet finner støtte for sitt resultat i den rettspraksis som er nevnt foran, samt Lødrup: Familieretten (1992) side 85 annet avsnitt og 89 tredje avsnitt.

Mindretallet, lagdommer Eriksen, er blitt stående ved at byrettens avgjørelse bør stadfestes, slik at B betaler kr 3000 månedlig frem til 1 januar 1997. Det legges da vekt på at han har svekket helse, og at inntektsforskjellen mellom dem er redusert. I denne situasjon synes det mest i samsvar med de hensyn som lå til grunn ved utarbeidelsen av den nye lov at det noe frem i tid settes sluttstrek for Bs bidragsplikt. A vil da ha mottatt støtte i en betydelig overgangsperiode og dessuten ha mulighet for å innrette seg etter den nye situasjon, jf foran om muligheten for tilleggsinntekter. Det legges til grunn at B frem til opphørstidspunktet vil kunne betale et bidrag i denne størrelsesorden, som reelt sett vil bli redusert pga skattemessige forhold.

Byretten avgjorde saksomkostningsspørsmålet under ett for hovedsøksmål og motsøksmål. Saksomkostninger ble ikke tilkjent, under henvisning til tvistemålsloven §172 annet ledd. Omkostningene skulle ha vært avgjort særskilt for hovedsøksmål og motsøksmål. Etter byrettens resultat skulle da omkostningene ha vært avgjort etter tvistemålsloven §174 i hovedsøksmålet og etter §172 i motsøksmålet og i begjæringen om midlertidig forføyning.

Lagmannsretten skal avgjøre saksomkostningene for begge instanser. Det er det materielle utfallet av saken i lagmannsretten som skal legges til grunn.

I ankesaken må såvel hovedanken som motanken anses dels vunnet og dels tapt. A har i hovedanken vunnet frem med at bidraget ikke skal tidsbegrenses, men har ikke fått medhold i at bidraget skal forhøyes. I motanken har B ikke vunnet frem med at han skal fritas for å betale bidrag fra 1 desember 1992, men bidraget er blitt redusert med virkning fra 1 november 1994 og motanken må dermed anses delvis å ha ført frem.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at partene bør bære hver sine omkostninger i såvel hovedsøksmålet som motsøksmålet for byretten og i hovedanken og motanke for lagmannsretten. For hovedsøksmålet i byretten og for anke og motanke i lagmannsretten følger dette av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd. Når det gjelder motsøksmålet i byretten, som A har tapt fullstendig, jf tvistemålsloven §172, antar lagmannsretten at motsøksmålet ikke kan sies å ha medført økte saksomkostninger for B.

B krevet i ankeerklæringen midlertidig avgjørelse etter ekteskapsloven §92 for å bli fritatt for bidrag fra 1 desember 1992. I tilsvaret unnlot A å nedlegge særskilt påstand om saksomkostninger i tilknytning til lagmannsrettens behandling av begjæringen, idet det ble anført at omkostningsspørsmålet bør avgjøres under ett i forbindelse med selve ankesaken. I lagmannsrettens kjennelse av 11 november 1993 er omkostningsspørsmålet ikke omtalt. Det må antas at dette skyldes at retten har ment å ville utsette avgjørelsen i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd.

B fikk ikke medhold i sitt krav om midlertidig avgjørelse, og lagmannsretten finner at han må dekke motpartens omkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Hjort har fremlagt omkostningsoppgave hvor beløpet er spesifisert til kr 3000. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er avsagt under dissens.

Slutning:

I hovedanken:

1. Bs bidrag til A reduseres til 1500 - ettusenfemhundre - kroner med virkning fra 1 november 1994.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I motanken:

1. A frifinnes.

2. I saksomkostninger i forbindelse med krav om midlertidig avgjørelse betaler B til A 3000 - tretusen - kroner innen to uker etter forkynnelsen av denne dom. For øvrig bærer hver av partene sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.