RG-1995-931

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1995-01-16
Publisert:	RG-1995-931 (147-95)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hadeland og Land herredsrett Nr. 92-00045 B (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00488 B (se RG-1995-931).
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Harald Løvenskiolds dødsbo og Carl Otto Løvenskiold Lunner Almenning (Prosessfullmektig: Advokat Otto Chr. Hagemann, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Odd Jarl Pedersen, rettens formann. Skjønnsmenn: Jordskiftekandidat Trond Lyftingsmo. Allmenningsbestyrer Per Berg Eid. Herredsskogmester Hans Inngjerdingen. Gårdbruker Hans Fredrik Hommelstad
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, Oreigningsloven (1959) §8, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2

Saken gjelder overskjønn over Hadeland og Land herredsretts erstatningsfastsettelse i anledning ny trase for riksvei 4 fra Akershus grense til Grua. Herredsretten avhjemlet skjønn den 19. november 1993 for 10 takstnummer. Av disse begjærte Harald og Carl Otto Løvenskiold som sameiere av takst nr. 2 overskjønn. Under saksforberedelsen for lagmannsretten døde Harald Løvenskiold slik at hans dødsbo trådte inn som part. Den andre eiendom som begjærte overskjønn var takstnr. 5, Lunner Almenning.

Takstnummer 2, gnr. 115 bnr. 1 og 2 i Lunner er en del av Løvenskiolds skogeiendommer som er på i alt ca 366000 da. Av dette erverves ca 161 da til ny riksvei 4, og det beslaglegges areal til driftsveien. Dessuten eksproprieres rett til å bruke private veier i anleggsperioden og Strekanhytta innløses. Eierne har alle aksjer i Fossum Bruk som driver sagbruk av virke fra egne skoger og innkjøpt tømmer.

Skjønnretten fastsatte slike erstatninger:

1. Skoggrunn kr 2,16 pr. m2

2. Tapt foredlingsgevinst "35000,-

3. Kantskader og arronderingsulemper "15000,-

4. Fordyret drift "20000,-

5. Bruk av private veger (Jensrudvegen, Nordmarksvegen, Doblervegen/veg til Skillingen) "102000,-

6. Vegrett for takstnr. 3. "1.000,-

7. Strekanhytta "50000,-

Takstnummer 5, gnr. 79 bnr. 2 i Lunner er en del av Lunner Almenning. Det er en skogeiendom på 92900 da. Det eksproprieres ca 189 da til ny riksvei og utbedring av den gamle riksvei. Videre beslaglegges det arealer til driftsveier. Dessuten eksproprieres rett til å bruke private veier i anleggstiden, og Rundelshytta blir berørt. Lunner Almenning driver eget sagbruk på Lunner. Skjønnsretten fastsatte slike erstatninger:

1. Skoggrunn (påstandens pkt. 1) kr 2,34 pr. m2

2. Skoggrunn (postandens pkt. 2) "2,30 pr. m2

3. Skoggrunn (påstandens pkt. 3) "2,10 pr. m2

4. Skoggrunn (påstandens pkt. 4) "2,30 pr. m2

5. Tap av foredlingsgevinst "41000,-

6. Kantskader og arronderingsulemper "18000,-

7. Fordyret drift "2.500,-

8. Bruk av privat veg Rundelen "15000,-

9. Verdiforringelse hytteeiendom "100000,-

Begge overskjønnsbegjæringene gjelder samme erstatningsposter. De har akseptert skjønnsrettens fastsettelse av erstatningene for skoggrunnen (fastsatt etter realisasjonsprinsippet med grunn og venteverdi), men har begjært overskjønn for tapt foredlingsgevinst. Skjønnsretten har gitt h.h.v. kr 35000,- og kr 41000,- i erstatning fordi skogeierne går glipp av fortjenesten ved å foredle virket i eget sagbruk. Tapet er fastsatt ut fra merkostnadene ved innkjøp av tilsvarende tømmerkvantum. Skogeierne har anført at den utmålte erstatning er for lav. Videre har de begjært overskjønn over de fastsatte erstatninger for kantskader og for driftsulemper som følge av veianlegget. I anleggsperioden brukte staten skogeiernes driftsveier. Underskjønnet fastsatte erstatninger som de mener er for lave. Begge de saksøkte har også angrepet skjønnsrettens erstatningsfastsettelser over hyttene. Endelig har de begjært overskjønn over herredsrettens fastsettelse av erstatninger til juridisk og teknisk hjellp.

Løvenskiold og Lunner Almenning har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes så langt det er begjært.

2. Saksøkeren pålegges å erstatte de saksøkte deres utgifter til teknisk og juridisk bistand i anledning av overskjønnssaken.

Staten v/Samferdselsdepartementet har ikke begjært overskjønn, men har anført at erstatningene er satt for høyt. Staten har nedlagt slik påstand:

Overskjønnet fremmes.

Hovedforhandling ble holdt i Lunner rådhus den 1. - 3. november 1994. Retten foretok befaring sammen med partene og prosessfullmektigene. Det formelle grunnlag for inngrepet fremgår av underskjønnet. For overskjønnet gjelder de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for underskjønnet. Også de spesielle skjønnsforutsetningene er de samme, men for Lunner Almenning stilte staten opp ny forutsetning at "Veivesenet påtar seg å sikre tilfredsstillende, herunder både kvantitativt, og kvalitativt vannforsyning inn i Rundelshytta".

Foredlingsgevinsten.

Staten har anført at begge ekspropriatene eier sagbruk som overtar virket fra egen skog. De har begge hugget virket i veitraseen og nyttiggjort seg skurtømmeret i sagbruksproduksjonen og for så vidt fått foredlingsgevinsten. I tillegg har de fått erstatning grunn- og venteverdi. Det tap de lider er således at de mister snau skogmark for produksjon av virke til sine sagbruk. Arealet som er berørt av anlegget, er hos begge ca 250 da. Andelen av skurtømmer kan settes til ca 70%. De får en reduksjon i årlig tilvekst på ca 100 m3 nyttbart virke i sine sagbruk. De har ikke sannsynliggjort at det foregår noe reelt bytte av massevirke mot sagvirke. For at det skal oppstå foredlingstap er forutsetningen at alt virke fra egne skoger blir utnyttet i egen bedrift.

De kvanta som går tapt er så små at bedriftene har mulighet til å foreta full tilpassing ved å øke uttaket fra gjenværende skog. Avståelsen av ekspropriasjonsarealene har ikke praktisk betydning for balansekvantumet i de betydelige skogeiendommer. Erstatningene for skoggrunnen er fastsatt med en kapitaliseringsrentefot som forutsetter at erstatningsbeløpet reinvesteres i skogen. Det gir en øket tilvekst som langt overstiger tapet av ekspropriasjonsarealene.

Under enhver omstendighet vil tapet inntre først om 50-100 år. Det årlige tap må derfor neddiskonteres over 75 år, og med en kapitaliseringsrente som ligger over 5%. Det er tale om næringsdrivende som har store industrielle bedrifter.

Hvis det oppstår noe tap, kan det i alle fall kompenseres ved å foreta dekningskjøp, slik at det blir merutgiftene ved å måtte kjøpe hos andre skogeiere som utgjør tapet i form av høyere priser og økte transportomkostninger. Staten gjør gjeldende at slike dekningskjøp kan foretas i distriktet.

Skogeierne har anført at de lider et tap fordi de som følge av ekspropriasjonen får redusert tilgang på virke fra egen skog. Hverken Løvenskiold eller Lunner Almenning er selvforsynt med virke fra egen skog slik at hver kubikkmeter virke som tapes i egen skog må kjøpes utenfra. Skjønnsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at erstatningsvirket kan kjøpes i distriktet. Dekningskjøpene må foretas i Sverige slik at tapet består i økte transportomkostninger og høyere innkjøpspriser. Skjønnsretten har oversett at massevirke blir byttet med sagtømmer, kubikkmeter mot kubikkmeter. Merutgiftene ved å måtte kjøpe i Sverige utgjør kr 135,- pr. m3.

Tapet beregnes ved å gjøre et tillegg i grunn- og venteverdiregningene med et beløp som tilsvarer merkostnadene ved å gjøre dekningskjøpene. Det må benyttes samme kapitaliseringsrente som for skogerstatningen. Skjønnsretten la 3,5% til grunn.

Ingen av bedriftene har aktuelle tilpassingsmuligheter. De har vært i gjennom en rasjonliseringsprosess slik at det ikke er mulig å øke fortjenesten uten at de får øket kvantum trevirke. Heller ikke i skogen er det mulig å øke tilveksten. Det som kan gjøres for å øke tilveksten innenfor de restriksjoner som gjelder innenfor markagrensen, er gjort. De investeringer som kan gjøres fører til sparte utgifter slik at de er uten betydning for foredlingstapet.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Foredlingstapet utgjør den fortjeneste en sagbrukseier lider ved ikke å kunne utnytte virke fra egen skog i sin virksomhet. Hverken Løvenskiold eller Lunner Almenning er selvforsynt med skurtømmer fra egne skoger. Løvenskiold har i de siste 6 år brukt i gjennomsnitt 33000 m3 fra egen skog og i tillegg kjøpt 132000 m3 utenfra. Tilsvarende har Lunner Almenning i de siste 6 år i gjennomsnitt tatt 11700 m3 fra egen skog og kjøpt 48000 m3 utenfra. For begges vedkommende utgjør egenandelen ca 25%.

Reduksjonen i egen skogproduksjon medfører under disse forutsetninger tap som tilsvarer dekningsbidraget for den siste kubikkmeter som brukes. For Lunner Almenning utgjorde dekningsbidraget for perioden 1987-92 i gjennomsnitt kr 300,- pr. m3 og for Fossum Bruk kr 143,- pr. m3. Dette tapet har vanlig ekspropriasjonsrettslig vern når skogeieren også eier sagbruket. Staten har erkjent at Løvenskiold må identifiseres med Fossum Bruk i denne sammenheng.

Men også for tapt foredlingsgevinst gjelder plikten for ekspropriaten til å innrette seg slik at tapet blir minst mulig. Det kan gjøres ved å øke avvirkningen i egen skog. Men for Løvenskiold og Lunner Almenning er situasjonen den at årlig avvirkning tilsvarer balansekvantum. Skal derfor avvirkningen økes, må det skje gjennom tiltak som øker produksjonen på gjenværende areal, og for at de skal omfattes av tilpassingsplikten må det være tiltak som ikke ville ha blitt utført uten inngrepet. I motsatt fall ville den økede avkastning ha kommet til nytte i produksjonen uavhengig av ekspropriasjonen. Lagmannsretten er ut for dette enig med skogeierne i at det ikke er aktuelle regningsvarende investeringsobjekter i skogen.

En annen måte å opprettholde produksjonskapasiteten på, er å foreta dekningskjøp ved kjøp av skurtømmer. Derved oppnås den samme bruttogevinst som ved uttak fra egen skog, men nettogevinsten blir mindre som følge av økte utgifter til transport og eventuelt høyere innkjøpspriser. Såfremt merutgiftene ved eksternt dekningskjøp er lavere enn dekningsbidraget, plikter ekspropriaten å foreta slike kjøp, og merutgiftene skal erstattes.

Ved erstatning utmålt etter prinsippet om redusert balansekvantum hvor standskogen blir stående, inntrer tapet fra første år. Sagbruket mister et årlig kvantum som tilsvarer reduksjonen i balansekvantum, og tapet fremkommer ved å legge meromkostningene på det årlige tap - se Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 30. august 1993 i sak nr. 92-00770 B (Vindflommyra). I denne sak er situasjonen en annen fordi ekspropriatene har hugget og utnyttet standskogen på de avståtte areal. Virket er foredlet i ekspropriantenes sagbruk slik at de har fått foredlingsgevinsten av dette. Men de har ikke fått utnyttet foredlingsgevinsten for yngre produksjonsskog.

De kubikkmasser som etter dette går tapt for sagbruksproduksjonen, må erstattes ved fremtidig dekningskjøp. Imidlertid legges dagens situasjon til grunn i det en prisstigning som skyldes inflasjon vil bli hensyntatt i kapitaliseringsrenten og det er ikke sannsynlig at det vil skje noen økning i priser og utgifter ut over realprisutviklingen. Lagmannsretten legger til grunn at dekningskjøp ut fra markedssituasjonen vil måtte foretas i Sverige. Merutgiftene settes etter dette til kr 125 for Løvenskiold og kr 135 for Lunner Almenning som ville hatt kortere transport fra veitrassen til eget sagbruk. Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort at det er noe marked for å bytte skur mot massevirke.

Herredsrettens rentefot på 3,5% er fastsatt ut fra den tidligere praksis for skogerstatning som ble fulgt inntil Høyesteretts dom av 3. mai 1994. Ifølge den dom skal en objektivisert kapitaliseringsrente for skog ikke ligge lavere enn 5%, men høyere hvis en vurdering av avkastningen i næringen skulle gi grunnlag for en høyere rentefot. I dette tilfelle driver skogeierne også næringsvirksomhet i form av store sagbruk. Foredlingstapet rammer eierne qua næringsdrivende slik at de må vurderes som slike med en noe videre tilpasningsplikt enn hva den rene skogbruker og lønnsmottaker har. Nedbetaling av gjeld, investeringer i fast eiendom og aksjefond er eksempler på investeringer som er tilgjengelige. Men det må også tas hensyn til det lange tidsrom som gjelder i denne sak, og til at det skal tas et visst hensyn til inflasjonen. Ut fra dette er lagmannsretten blitt stående med 5,5% som riktig rente i denne sak.

På grunnlag av de foretatte registreringer i veilinjen er alders- og bonitetsfordelingen etter avskogningen utledet, og det framtidige tap ved dekningskjøp er så diskontert til nåtidsverdi på de enkelte alders- og bonitetsklasser. Sagtømmeruttaket ved sluttavvirkning er satt til 70%. Det er ikke regnet med sagtømmeruttak ved framtidige tynningshogster.

På dette grunnlag settes erstatningene for tap ved framtidig dekningskjøp til

For Løvenskiold Vækerø kr 60000 For Lunner Almenning "65. 000

Kantskader.

Staten har anført at herredsretten har foretatt en forsvarlig vurdering.

Grunneierne har anført at kantskadene er betydelige og at de beløp skjønnsretten har fastsatt ikke dekker de tap som vil oppstå. Det er krevet ersttning for kantskade i klasse III, IV og V, jfr. Svenkeruds utredning.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Når det hugges en veitrase gjennom en etablert skog, vil vekstforholdene for de trær som blir stående i kantene bli endret. Det skyldes at lys- og fuktighetsforholdene blir endret, og trær som har tilpasset seg forholdene før veien ble bygd, blir utsatt for tørke og vindfall. Også grunnvannspeilet blir påvirket av veianlegget der den legges i skjæring. Det oppstår også skade som følge av at salt renner av fra veien til skogbunnen. Endelig fører den nye kantsituasjonen til redusert virkeskvalitet som følge av tennar og mere kvist. Det er gammel skog med store trær som har vanskeligst for å tilpasse seg.

De konkrete skader er det ikke mulig å fastslå med nøyaktighet. En del skader er allerede inntrådt. Lagmannsretten er henvist til et erfaringsbasert skjønn ut fra de konkrete forhold. Med et så bredt hugstbelte og med en vei som ligger relativt mye i skjæring gjennom de eldste bestander, finner skjønnsretten at en kantsone på 10 m påvirkes slik at verditilveksten blir redusert med 50%.

Løvenskiold har fått en strekning på 5,6 km i hugstklasse III, IV og V som medfører at totalt 28 da påvirkes. Av dette var ca 10 da i hugstklasse 3 og resten i klasse 4 og 5. Erstatningen settes til kr 35000. Det er brukt en kapitaliserungsrent på 5 % i det det ikke er anført holdepunkter som kan begrunne en høyere eller lavere rentesats; jf. Høyesteretts kjennelse av 3. mai 1994.

For Lunner Almenning påvirkes tilsvarende 23 da. Av dette er 15 da hugstklasse 3. Det er mere skjæringer enn hos Løvenskiold. Erstatningen settes til kr 30000. Dessuten får Lunner Almenning kanter langs driftsveien i Rundelen skog. Veien er relativt smal og ligger beskyttet. Det er ikke tatt hensyn til anleggsskader på trær. Erstatningen settes til kr 5000.

Driftsulemper.

Staten har anført at skjønnsrettens erstatningsutmåling er riktig.

Løvenskiold har anført at det er 5 areal med produktiv skog som får lengere driftsvei. Tilleggsutgiftene for 100 m lenger driftsvei er kr 1,75 pr. m3 uten bark, og gjennomsnittlig produksjonsevne på 0,47 m3 pr. da er redusert med 15% for lump og avfall.

De 5 areal som får økt driftsveilengde er ca 60 da ved Stokkvedbro som må drives 500 m lengere.

Ved Skibroa har 200 da fått forlenget driftsvei med 300 m og den nye vei tyngre i kjøreretningen (ved profil 5100).

Dekningsområdet for driftsvei fra Skillingselven og nordover langs riksvei 4 får i gjennomsnitt ca 500 m lengere driftsvei. Arealet utgjør 390 da.

Dekningsområdet for veien sør for Skillingselva på 160 da vil få i gjennomsnitt ca 500 m lengere driftsvei.

Ved Dobbleveien, øst for riksveien får 160 da 400 meter lengre driftsvei.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Løvenskiold blir påført økte omkostninger ved at areal som følge av ekspropriasjonen får lengere driftsveier. Denne utgift har de krav på å få erstattet. Utgiftene påløper når de aktuelle areal skal avvirkes. Ved utmålingen må det derfor ut fra bonitet og alderssammensetning for hver bestand som rammes, skjønnes over når avvirkningen vil bli foretatt. Ved fastsettelsen av de økte driftsutgifter er det prisnivået på avvirkningstidspunktet som er avgjørende. Dernest må det foretas en neddiskontering. Når det gjelder prisnivået på avvirkningstidspunktet blir den del av det høyere prisnivå som skyldes inflasjon hensyntatt ved at diskonteringsrenten blir satt så lavt at den i det vesentlige kompenserer for inflasjonen. Kapitaliseringsrenten settes til 5%. Ut fra dette settes erstatningen til kr 50000.

Bruk av private veier.

Staten har anført at eierne ikke har lidt noe økonomisk tap som følge av bruken. Den erstatning herredsretten har utmålt for selve bruken av veiene er altfor høy, og står ikke i noe rimelig forhold til de kapitalkostnader eierne har hatt ved anlegg av skogsveiene.

Eierne har anført at det følger av Høyesteretts dom i Rt-1976-1362 at ekspropriaten skal betale vederlag for bruk av private veier. Det er etablert et prisnivå på ca kr 10,- pr. tonn/km. Herredsretten har sett bort fra den praksis som ble dokumentert. Det vederlag herredsretten har satt utgjør kr 2,50 for Løvenskiolds veier og kr 3,75 for Lunner Almennings veier.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Staten har lagt fram oppgaver over bruk av private veier. Hos Løvenskiold har staten kjørt Jensrudveien over 400 m for frakt av 28191 tonn og Nordmarksveien/Doblerveien/vei til Skillingen over 6500 m for frakt av 4131,5 tonn med tillegg av 5631,5 tonn de første 500 m. Hos Lunner Almenning har staten brukt Rundelsveien med bro over 50 m for frakt av 150000 tonn.

Staten har satt veiene i minst like god stand som da bruken begynte. Eierne har således ikke lidt noe økonomisk tap som følge av bruken. Men det følger av Høyesteretts dom i Rt-1976-1362 at eieren har krav på et vederlag for bruken. Vederlaget skal fastsettes ut fra hva en vanlig bruker antas å ville betale for en tilsvarende bruk. Herunder må det tas hensyn til den kapital som er nedlagt i veien og som avspeiles i veiens standard. Videre må det tas hensyn til hvor lang strekning som er brukt. Det skal også sees hen til brukens omfang og arten av den transport som gjennomføres.

I skjønnspraksis har det vært satt en pris på kr 10,- pr. tonn pr. km. Det blir kr 10,- hvis det fraktes ett tonn over 1000 m. Kjøres det således en 10 tonns lastebil blir prisen kr 100,-pr. tur pr. km, og kr 10,- hvis det kjøres en privatbil.

Lagmannsretten er enig i dette som et rimelig vederlag for en slik tur. Men dette utgangspunkt kan ikke brukes ukritisk når det gjelder store massetransporter.

Erstatningen som skal gis, skal være vederlag for bruken av den kapital som grunneieren har lagt i den veien som nyttes. Anleggskostnaden for Jensrudveien anslås til ca kr 300 pr l.m. En veistrekning på 400 m vil koste kr 120000. På Jensrudveien er det transportert 28191 tonn. Basert på kr 10,-/tonn/km vil samlet erstatning komme opp mot kr 120000. En slik erstatning vil gå langt ut over et rimelig vederlag for nedlagt veikapital. Lagmannsretten setter erstatning for bruk av Jensrudveien til kr 2,-/tonn/km.

På Nordmarksveien/Doblerveien er et mindre kvantum masse kjørt over en større lengde. Erstatningen settes til kr 2,50/tonn/km.

I Lunner Almenning har veivesenet nyttet Rundelveien med bru for transport av 150000 tonn i 50 m lengde. Erstatningen settes til kr 1,50 tonn/km.

Erstatning Løvenskiold: Jensrudveien kr 23000 Nordmarksveien/Doblerveien kr 74000 kr 97000

Erstatning Lunner Almenning: Rundelveien kr 11000

Hyttene.

På Løvenskiolds eiendom sto en hytte, "Strekanhytta", som er revet. Den lå mellom tidligere trasé for riksvei 4 og jernbanelinjen, ca 2 km syd for Stryken stasjon og ca 6 km fra Harestua. Hytta var oppført på naturtomt. Ytterveggene var laftet tømmerplank pluss utvendig panel og taket var tekket med bølgeblikkplater. Bygget sto på gråsteinspilarer. Bruttoarealet utgjorde 72 m2 fordelt på gang, entre og 3 rom. Hytta hadde tregulv, vegger/himlinger av laftet plank, utedo, ingen kjøkkeninnredning, ikke innlagt strøm. I tillegg var det et mindre uthus på 30 m2 oppført i uisolert bindingsverk og med tak tekket med bølgeblikkplater. I takst avholdt i juni 1992 heter det om vedlikeholdet at takplatene er dårlige. Råte i utvendig panel, spesielt mot syd. Råte i vindskier. Vindu på søndre side er dårlig. Takås på sydvestre hjørne helt råteskadet. Betydelig råte i kledning på uthus.

Løvenskiold har for lagmannsretten frafalt kravet om verdsettelse av hytta etter gjenanskaffelsesverdien, og har i stedet krevet omsetningsverdien som fritidshytte. En hytte på egen tomt nær Harestuvannet ville i markedet ha gitt det flerdobbelte av de kr 50000,- skjønnsretten har satt.

Lagmannsretten er kommet til at hytta med en tomt på ca 700 m2, har sin høyeste verdi solgt som fritidseiendom. Hytta hadde en dårlig beliggenhet mellom gamle veitrase og jernbanen, og med utsikt til et skjemmende pukkverk. Den var også preget av dårlig vedlikehold, jf. beskrivelsen ovenfor. Ut fra dette setter lagmannsretten omsetningsverdien til kr 50000.

Lunner Almennings hytte, "Rundelshytta", er ikke fjernet, men blir sterkt påvirket av den nye riksvei. Den ligger på en østvendt skrånende naturtomt, ca 200 m på vestsiden av gammel trase for riksvei 4, ca 2 km nord for Harestua. Hytta er oppført på gråsteinsmur, i bindingsverk, med trebjelkelag som etasjeskillere og i taket dekket med korrugerte plater. Den hadde en enkelt carport på 12 m2 bygd inntil hytta. Uthus på ca 22 m2 er oppført i uisolert bindingsverk uten fundamentering. Det er kondemnabelt. Vedlikeholdet av hytta er bra. Som følge av veianlegget er hyttas vannforsyning fra brønn ødelagt. Staten har satt opp skjønnsforutsetning om ny vannforsyning for det tilfelle at den ikke ble innløst, jf. side 4.

Lunner Almenning har krevet hytta innløst etter oreigningsloven §8, og krevet den erstattet etter gjenanskaffelsesprinsippet. Den har vært i bruk som overnattingssted for arbeidere som har hatt oppdrag for almenningen. Hytta har vært stilt til gratis disposisjon, men det har medført lavere utgifter på almenningens hånd. Alternativ overnatting ville ha vært på Olavsgaard hotell som ligger 4.5 mil sydover.

Lagmannsretten bemerker at det er et vilkår for utvidet ekspropriasjon etter oreigningsloven §8 at hytta mister en vesentlig del av sin verdi. Herunder skal det foretas en sammenlikning av verdien av hytta som ledd i bruken av resteiendommen, jf. Rt-1972-763. Skjønnsretten kom til at det ikke var tilfelle fordi hytta fortsatt kunne brukes som overnattingssted for arbeidere som har oppdrag, slik at verdien på eierens hånd ikke var vesentlig redusert, selv om den objektive salgsverdi var det. Lagmannsretten er enig med herredsretten. Verdiforringelsen som følge av naboskapet til veien settes til kr 80000, jf. naboloven §2. Hytta hadde en fri og pen beliggenhet før anlegget. Nå har den fått en meget sjenerende nærhet til en stor og meget sjenerende fylling.

Erstatningsfastsettelsene:

Takstnummer 2:

Foredlingsgevinst kr 60000

Kantskader "35000

Driftsulemper " 50000

Bruk av private veier " 97000

Hytte "50000

Takstnummer 5:

Foredlingsgevinst kr 65000

Kantskader "35000

Bruk av veier "11000

Hytte "80000

Saksomkostninger for skjønnsretten.

For skjønnsretten krevet de saksøkte erstating for utgifter til dekning av salærkrav fra Svenkerud Skog AS. Kravet var på kr 125484,-. Av dette godtok skjønnsretten kr 95000,-.

De saksøkte har anført at herredsretten har lagt til grunn at Svenkerud Skog AS tidligere har fått utbetalt kr 48030,-. Det riktige tall er imidlertid kr 38030,-. Rettens misforståelse har åpenbart medført at fastsettelsen på kr 95000,- ligger kr 10000,- for lavt - selv etter rettens egen vurdering - og egentlig skulle vært kr 105000,-.

Herredsretten begrunner for øvrig sin nedsettelse av omkostningsbeløpet med at den sakkyndiges oppdrag har hatt et omfang som langt overstiger det som har vært nødvendig for skjønnets gjennomføring. Skjønnsretten sier at den bare i liten utstrekning har hatt bruk for det materiale som Svenkerud Skog AS har utarbeidet, når unntas skogfaglige utredninger.

Herredsretten har dermed oversett at en vesentlig del av det arbeide som er utført og fremlagt av Svenkerud Skog AS knytter seg til erstatningsposter som det først under inkaminasjonsmøtet ble enighet om å holde utenfor skjønnsbehandlingen og overlate til en "kommisjon" bestående av Vegvesenets ing. Reidar Bostad og forstkandidat Halvor Svenkerud. At retten ikke har benyttet dette materiale kan imidlertid ikke frita saksøkeren for å dekke omkostningene ved å fremskaffe de relevante opplysninger.

Under inkaminasjonsmøtet ba skjønnsretten om regnskapstall i forbindelse med tapt foredlingsgevinst. De saksøkte bekreftet at tallmaterialet ville bli fremskaffet, men at det nødvendigvis måtte analyseres og kommenteres dersom det skulle ha noen verdi som grunnlag for beregningen av tapt foredlingsgevinst. Det ble også sagt klart fra at en slik analyse nødvendigvis ville medføre ekstraomkostninger.

Herredsretten anfører til dette på 40 at offisielle regnskaper/avdelingsregnskaper ville gitt den nødvendige informasjon, uten nærmere utredning/analyse fra den sakkyndiges side.

De saksøkte kan ikke akseptere at herredsretten først ber om et materiale og deretter avslår å betale for den nødvendige bearbeiding.

Spørsmålet om hva som må anses som "nødvendig" utgift til teknisk bistand etter skjønnsloven §54 må vurderes ut fra hvorledes rettens forespørsel måtte oppfattes av de saksøkte som ble pålagt å supplere det allerede fremlagte materiale.

For lagmannsretten gjør de derfor gjeldende at herredsretten har tatt feil når omkostningsoppgaven fra Svenkerud Skog AS er redusert, og at differansen på kr 30484,-mellom omkostningsoppgaven og det tilkjente beløp må erstattes ved overskjønnet med 12% p.a. fra avhjemlingen av underskjønnet 19. november 93 til rettskraftig overskjønn.

Staten har anført at skjønnsrettens avgjørelse er riktig.

Lagmannsretten har fått dokumentert det materiale den sakkyndige la fram under inkaminasjonen den 19. august 1993 og tilleggsmaterialet om foredlingsgevinst fremlagt den 21. september 1993. Utgangspunktet er at ekspropriaten har krav på å få dekket nødvendige utgifter. Hva som er nødvendig må vurderes konkret og skjønnsmessig. Utgangspunktet vil være sakens omfang, vanskelighetsgrad og inngrepets betydning for ekspropriatens skal også vurderes mot hva som ordnes og tilrettelegges av faktisk materiale og beregninger fra eksproprianten. Nødvendigheten skal vurderes fra ekspropriatens synsvinkel. Det er hans behov for å få fremlagt eget materiale eller kontrollert materiale fremlagt av eksproprianten som er avgjørende. Men vurderingen er objektiv slik at det blir spørsmål om hvilke utgifter som med rimelighet fortonet seg som nødvendig for denne ekspropriant.

I denne sak er det tale om skogfaglig og bedriftsøkonomisk bistand i forbindelse med tapt foredlingsgevinst. Svenkerud Skog A/S har krevet kr 125484. Herredsretten godtok kr 95000. Når det gjelder skog, er en riktig erstatningsfastsettelse avhengig av de forstlige data. De ble fremlagt av staten sammen med beregninger av erstatningene. Lagmannsretten er enig med ekspropriatene i at det avgjørende ikke er om skjønnsretten har nytte av materialet, jf. det som er sagt ovenfor. Det gjelder særlig utgiftene til dokumentasjon av dekningsbidraget. Ekspropriatene hadde et klart behov for å påvise at de hadde et dekningsbidrag som oversteg merkostnadene med å kjøpe tømmer. Men etter lagmannsrettens skjønn har det fremlagte materiale et omfang som overstiger hva som er rimelig for disse ekspropriatene å fremskaffe. Det samme gjelder de skogfaglige utredningene. De er omfattende og med en del generelt stoff som må kunne forutsettes kjent for en skjønnsrett. Utredningen går også for mye inn på reent juridiske problemstillinger, som f.eks. utredningen om kapitaliseringsrente. På den annen side har Svenkerud utført en hel del arbeid som både har vært nødvendig for ekspropriatene og nyttig for skjønnsretten og overskjønnsretten. Herunder har lagmannsretten tatt hensyn til ekspropriatenes anførsel innledningsvis om at partene opprinnelig hadde tatt sikte på et oppgjør i minnelighet. Ut fra en konkret vurdering av det fremlagte materiale finner lagmannsretten at skjønnsretten har kommet frem til et riktig resultat selv om lagmannsretten har en noe avvikende begrunnelse. Beløpet må dog tillegges kr 10000, jf. ovenfor, d.v.s. i alt kr 105000.

Når det gjelder kravet om erstatning for ekspropriatenes egne utgifter er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn skjønnsretten. Lagmannsretten presiserer innledningsvis at det ikke gjelder utgifter til selve gjennomføringen av skjønnssaken, men til utgifter og tap i forbindelse med tilretteleggingen av selve inngrepet for å redusere ulemper. Lagmannsretten bemerker at ekspropriaten i denne sak er blitt trukket aktivt med i planleggingsfasen for å finne løsninger som er tjenelig for begge parter. Det gjelder særlig planløsningen for driftsveiene. Slike utgifter faller i prinsippet inn under skjønnsloven §54, jf. Dragsten/Vislie side 320-321.

Lunner Almenning har krevet kr 118022 basert på 523 timer. Lagmannsretten har vurdert kravet. Ut fra lagmannsrettens skjønn basert på omfanget av det konkrete inngrep og hva som erfaringsmessig medgår av tid til slikt arbeid, er timeanslaget for høyt. Erstatningen settes skjønnsmessig til kr 60000 som nødvendig utgift.

Løvenskiold har krevet erstatning for 350 timer. Erstatningen settes til kr 60000, jf. det som ovenfor er anført.

Begge de saksøkte har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. De har begge oppnådd et bedre resultat enn for skjønnsretten. Kravet tas til følge, jf. skjønnsloven §54a lit. a.

Advokat Hagemann har levert omkostningsoppgave på kr 41710. Herav utgjør salæret kr 40000. Omkostningsoppgaven godtas.

De saksøkte har også krevet dekket utgifter til det sakkyndige vitne, Halvor Svenkerud. Han har i omkostningsoppgaven anført at hans arbeid har bestått av 2 forberedende møte (14 t), forberedende arbeid i hovedsak, utredninger, skjønnsforb. etc. (32 t), rettsmøter og skjønnsbef. 3 dager (24 t) avsluttende arbeider, vurdering av overskjønn (6 t). Sekretærarbeide utgjør 12 timer. 76 timer a kr 475,- kr 36700.- 12 " sekr arb. a kr 237,50 " 2850.- 1460 km a kr 3,05 " 4453.- Utlegg til kopiering, tlf., fax, bomavg., parkering (Oslo), porto etc. "1.350.- 1 overnatting " 350.-

Sum kr 45703.-

Lagmannsretten bemerker at det ikke for overskjønnet var noen nye problemstillinger som krevde utredninger. Svenkeruds arbeid har bestått i å tilrettelegge for lagmannsretten det materiale som allerede var utarbeidet for underskjønnet. I tillegg kommer tidsforbruket under hovedforhandlingen. Lagmannsretten finner ikke å kunne godta hele kravet, jf. skjønnsloven §54 første ledd. Ut fra det arbeid som allerede var utført for underskjønnet, kan ikke lagmannsretten ut fra det materialet som er lagt frem i tilleggsutdraget se at det var nødvendig med mer enn en dags forberedende arbeid inkludert sekretærarbeidet.

Lagmannsretten finner heller ikke at det var nødvendig at han deltok under befaringen, og særlig ikke under prosedyren. De saksøkte i denne sak besatt selv tilstrekkelig sakkunnskap til fullt ut sammen med sin prosessfullmektig å kunne ivareta sine interesser på betryggende måte under befaringene. Det var også partsrepresentantene som i alt hovedsak veiledet retten om de spørsmål som var gjenstand for befaring.

Ut fra dette finner lagmannsretten at den sakkyndige har overdrevet sitt engasjement ut over det som skjønnes nødvendig for partene. Det var tilstrekkelig at han møtte og avga forklaring i tilknytning til den fremlagte betenkning. Etter dette godtas kr 22000 for salær og utgifter.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler for så vidt det er begjært oveskjønn til Harald Løvenskiolds dødsbo og Carl Otto Løvenskiold de erstatninger som ovenfor er bestemt.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler for så vidt det er begjært overskjønn til Lunner Almenning de erstatninger som ovenfor er bestemt.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn til de saksøkte v/advokat Otto Chr. Hagemann 63.710 - sekstitretusensyvhundreogti - kroner.