RG-1996-1299
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-22 |
| Publisert: | RG-1996-1299 (262-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett Nr. 93-1913 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01903 K. |
| Parter: | Kjærende part: Torill Aas m.fl. (Prosessfullmektig: Frithjof B. Sigmond). Kjæremotpart: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Statens vegvesen Akershus (Prosessfullmektig: Svein Arild Pihlstrøm). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen, lagdommer Eystein F. Husebye, lagdommer Fritz Borgenholt |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §46, §4, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Plan- og bygningsloven (1985) §26 |
Saken gjelder krav om partsstilling ved ekspropriasjon.
For å fremføre vei- og jernbane til hovedflyplassen på Gardermoen har staten vedtatt reguleringsplan som forutsetter grunnavståelse fra en rekke eiendommer. For strekningen Kverndalen - Gardermoen og Kverndalen - Lie påstevnet staten den 28 oktober 1993 skjønn for å få fastsatt erstatningene. Alle eiere med eiendommer som skulle avstå grunn til tiltakene, ble gjort til parter. Under skjønnsrettens behandling krevet ytterligere fire eiere å få partsstilling. Deres eiendommer ligger utenfor det område som er regulert til trafikkområde, men de ligger så nær veien og banen at de blir påført nærføringsulemper. De fire grunneierne vil ha partsstatus i skjønnet for å fremme krav om erstatning etter naboloven §9 jf §2.
De fire eiendommene er berørt av reguleringen gjennom reguleringsbestemmelsenes §10:
Miljøverndepartementets retningslinjer om vegtrafikkstøy ved planlegging etter plan- og bygningsloven, jfr. rundskriv T-879 og T-1/86,skal legges til grunn for gjennomføringen av reguleringsplanen.
Støykjermer og -voller som skal bygges, fremgår av plankartet og egen støyrapport. For eiendommer som etter de fastlagte tiltakene likevel får utendørs støynivå på over 55 dBA, skal tilbud om lokal skjerm og/eller fasadetiltak vurderes i forbindelse med gjennomføring av reguleringsplanen. Hvilke eiendommer dette gjelder fremgår av plankartet og støyrapporten. Det endelige omfang av lokal avskjerming og/eller fasadetiltak fastlegges av utbygger, i samsvar med ovennevnte retningslinjer.
Støyskjermingstiltak for eksisterende bebyggelse som vist på planen, skal være iverksatt før veg- og jernbaneanleggene tas i bruk.
Alle de fire eiendommene som krever partsstatus får et utendørs støybidrag fra veien og banen på over 55 dBA, og det er i støyrapporten forutsatt lokale bygd lokale støyskjermer på eiendommene. De mener derfor at de med hjemmel i skjønnsloven §4 annet ledd kan kreve partsstatus.
Er eiendom eller rettighet som ledd i en ekspropriasjon, jfr. §46 tatt i besittelse uten at erstatningsspørsmålet i sin helhet er avgjort, kan vedkommende eier eller rettighetshaver ved skjønnsbegjæring kreve skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatningen.
Nedre Romerike herredsrett kom til at grunneierne ikke hadde krav på partsstilling og avsa den 29. juni 1995 kjennelse med slik slutning:
Kravet om partsstilling for Torill Aas, Bård Aas, Geir Aas og Trym Aas tas ikke til følge
Torill,Bård, Geir og Trym Aas har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating Lagmannsrett. De har anført at de har krav på partsstilling og ikke skal behandles som naboer. De foreslåtte støytiltak er stadfestet i reguleringsplanen slik som det fremgår av reguleringsbestemmelsenes §10, og de planlagte støyskjermer som er angitt på kartverket, skal være iverksatt før vei- og jernbaneanleggene tas i bruk. Det er således ikke noe tilbud slik staten anfører.
Tiltakene medfører at staten må sette opp støyskjermer på deres eiendommer. Forpliktelsen følger av at skjermingen er satt som en betingelse for gjennomføringen av reguleringsplanen. Staten har akseptert at støyskjermene ikke kan settes opp uten at grunneierne får erstatning. Ut fra dette vil staten måtte ta disse eiendommene i besittelse.
Torill, Baard, Geir og Trym Aas har nedlagt slik påstand:
1. Nedre Romerike herredsretts kjennelse i sak nr. B 01913/93 oppheves.
2. Krav om partsstilling for Torill Aas, Baard Aas, Geir Aas og Trym Aas tas til følge.
3. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til motmæle, og har anført at skjønnsrettens avgjørelse er korrekt. Plikten til å gjennomføre lokale støyskjermingstiltak for eiendom som ellers ikke berøres av anlegg, gir ikke eierne krav på partsstilling i skjønn. Reguleringsbestemmelsene skal sikre at kostnadene ved de beskyttelsestiltak som det blir gitt tilbud om, dekkes av staten. Det skal imidlertid ikke eksproprieres rett til å oppføre lokale støyskjermer overfor grunneiere som får tilbud om slike tiltak. Ekspropriasjonsmessig gjennomføring av slike tilbud til enkelte grunneiere er ingen forutsetning i reguleringsplanen eller i reguleringsbestemmelsene. Grunneierne avgjør selv om de vil godta tilbudet om lokale støyskjermingstiltak.
Staten har nedlagt slik påstand:
1. Nedre Romerike herredsretts kjennelse i sak B 01913/93 stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Grunneierne krever partsstatus for å fremme krav om erstatning for nærføringsulemper. De vil kreve erstatning for de ulemper de blir påført fra driften av banen og veien. Det materielle grunnlag for et slikt krav er naboloven §9 jf §2. Utgangspunktet er at et slikt krav må fremmes som søksmål for herredsretten. Det følger av at det å påføre en nabo ulemper, ikke i seg selv er et ekspropriasjonsinngrep, jf Rt-1967-1556 (Fru Syvertsen). Men hvis naboen må avgi eiendoms- eller rådighetsrett til ekspropriasjonstiltaket, kan han som ekspropriat fremme erstatningskravet på naborettslig grunnlag, jf Rt-1975-580 (Gran - Ileveien). Han kan kreve erstatning for de ulemper som skriver seg fra tiltaket selv om det ikke er noen årsaksammenheng mellom ulempene og ekspropriasjonsinngrepet.
Når eksproprianten selv ikke krever grunn fra eller rettigheter på eiendommene for å gjennomføre reguleringen, kan grunneierne bare få partsstatus hvis det foreligget et særskilt rettsgrunnlag. Grunneierne har påberopt seg statens forpliktelser etter reguleringsbestemmelsene.
Det følger av plan- og bygningsloven §26 at det ved reguleringsplan i nødvendig utstrekning kan gis bestemmelser om utforming og bruk av arealer og bygninger i reguleringsområdet og det kan settes vilkår for bruken for å fremme reguleringen. I dette tilfelle er Miljødepartementets retningslinjer om støy stilt opp som et krav til tiltakshaveren. Bruken av veien og banen er gjort avhengig av at staten oppfyller de skjermingskrav som er pålagt i reguleringsbestemmelsene av hensyn til tilstøtende boligareal. De fire eiere som krever partsstatus, har eiendommer som omfattes av bestemmelsene om lokale skjermingstiltak.
Det er på det rene at reguleringsbestemmelsene pålegger staten forpliktelse om støyskjermingstiltak. For det første plikter staten å bygge de skjermer og voller som er vist innenfor planen. Og i følge §10a) annet ledd, kan ikke veien tas i bruk før de er bygd. Eiendommene til de eiere som krever partsstatus, har eiendommer som ligger utenfor regulerings- planen. Forpliktelsen overfor dem er at de skal få tilbud om lokal støyskjerm. Det innebærer at staten må bekoste skjermen. Men hvis eieren takker nei til tilbudet, får ikke staten i følge reguleringsbestemmelsen noen plikt til ekspropriere rett til å ha skjermen stående. Dette følger av ordlyden i bestemmelsen når det heter at de skal ha tilbud om skjerming. Grunneierne har vist til Borgarting Lagmannsretts overskjønn av 21 august 1995. Men i den sak ble behandlet reguleringsbestemmelser som ga pålegg om at tiltakshaveren fysisk skulle bygge skjermene. I denne sak er statens forpliktelse en annen. Lagmannsretten er kommet til at staten bare har plikt til å gi dem tilbud om skjerm. Når det er den rettslige situasjon, er det i alle fall ikke grunnlag for gi dem partsstatus i det skjønn staten har påstevnet. Det er staten som avgjør om eiendommene skal utsettes for det inngrep som i tilfelle vil gi dem partastatus og derigjennom rett til å fremme det naborettslig erstatningskrav under skjønnssaken.
Skjønnsloven §4 annet ledd er ikke anvendelig. Den forutsetter at ekspropriasjonsinngrep er satt i verk som ledd i en ekspropriasjon. Bestemmelsen tar sikte på den situasjon at staten skulle bestemme seg for å ekspropriere rett til å ha skjermene stående på de fire eieres eiendommer og har fått forhåndstiltredelse. Hvis da staten skulle forsømme å påstevne skjønn for å få fastsatt erstatningene kunne grunneierne påstevne skjønn med staten som saksøker.
Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens kjennelse må bli å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at kjæremotpartene bør betale saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter at de kjærende parter bør fritas for saksomkostningsansvaret.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Nedre Romerike herredsretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torill Aas, Baard Aas, Geir Aas og Trym Aas 2000 - totusen - kroner til staten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.