RG-1996-1469
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Skjønn |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-12 |
| Publisert: | RG-1996-1469 (289-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hadeland og Land herredsrett NR: 92-0480 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02443 A (Se RG-1996-1469) |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Nils Edvard Thorsted Stenersen) |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, §3-5, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §229, §230, §62, §180 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter skadeforvoldelse.
A er nabo av B på X. De er født i h.h.v. 1965 og 1968. Om kvelden 12. mai og natt til 13. mai 1989 var de - uavhengig av hverandre - på diskoteket "Æ" på Z, der de begge drakk endel øl. Det oppsto uoverensstemmelser mellom A og hans yngre halvbror, og A skallet til halvbroren slik at denne begynte å blø. B fikk rede på dette og fant å ville ta det opp med A som da hadde forlatt diskoteket i sin bil sammen med en del venner. A var passasjer i bilen. B var passasjer i en annen bil, og partene traff hverandre på en bensinstasjon i nærheten. Det er en viss uenighet mellom dem om hva som der skjedde, men det er på det rene at de skiltes uten at det hadde kommet til noen voldsanvendelse av alvorlig karakter.
Bilen med B fulgte senere på kvelden/natten etter As bil til Y, men det er uenighet om hvorvidt B og hans venner direkte forfulgte As bil og prøvde å presse den av veien. Det er imidlertid ikke bestridt at B ved Y "julte opp" A, selv om det er en viss uenighet om graden av voldsutøvelse og om hvem som slo først.
Ved Hadeland og Land herredsretts dom av 1. juni 1990 ble B dømt til fengsel i 60 dager for overtredelse av straffeloven §229 første ledd, annet straffalternativ og drukkenskapsloven §17, jf straffeloven §62 og §230. I tiltalebeslutningen het det om grunnlaget for tiltalen forsåvidt angår straffeloven §229:
"Natt til 13. mai 1989 på X slo og sparket han A flere ganger i hodet og på kroppen slik at han fikk brudd i overkjeven, hevelse rundt begge øyne, hovent venstre kinn, bloduttredelse ved venstre øye, hoven korsrygg og nedsatt følsomhet i tennene og venstre del av overleppen og nesen. Skaden hadde til følge at han ble arbeidsudyktig i over 2 uker."
Selv om retten fant B skyldig etter tiltalen, fremgår det av dommen at retten ikke fant det bevist at det var B som slo først, og retten fant heller ikke tilstrekkelig bevis for at A var blitt sparket av B mens han lå nede.
Etter hendelsen ble A behandlet på sykehus for de fysiske skadene han hadde pådratt seg, og han ble senere henvist av sin lege til behandling ved psykiatrisk poliklinikk for sine psykiske plager. Han kom under attføring, og var ikke istand til å gjenoppta arbeidet med trening av hester som han akkurat hadde begynt med da episoden med B inntraff.
A henførte sine økonomiske og psykiske problemer til det overfall han hadde vært utsatt for fra Bs side, og gikk til sivilt søksmål mot ham med krav om erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til h.h.v. kr 200000.- og kr 500000.-. B påsto seg frifunnet.
Hadeland og Land herredsrett med sorenskriveren i Valdres som settedommer, avsa den 26. mai 1993 dom i saken med slik slutning:
"1. B dømmes til å betale A oppreisning med kr 10000.- - titusen kroner -, og frifinnes for øvrig. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Retten fant at As psykiske plager var massive og invalidiserende, men fant ikke tilstrekkelig godtgjort at det var årsakssammenheng mellom disse plagene og Bs nedslagning av ham, eller i alle fall at de psykiske skader var så perifere i forhold til den skadevoldende handling, at det ikke var rimelig grunn til å holde B ansvarlig. På bakgrunn av de trygdeutbetalinger som A hadde mottatt etter sykmeldingen, og beslutningen om overføring til attføring fant retten det heller ikke bevist at A hadde hatt noe inntektstap som følge av de fysiske skadene.
A, som nå er uføretrygdet, anket saken. Hovedforhandling ble avholdt 7. og 8. november 1995 i Hamar. Partene forklarte seg, og det ble ført 10 vitner, hvorav 5 er nye for lagmannsretten. Det ble ellers foretatt dokumentasjon og bevisførsel som rettsboken viser. Som sakkyndig for lagmannsretten var oppnevnt psykiater Harald Kleppe som avga forklaring.
Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Når det gjelder å fastslå hendelsesforløpet natten mellom 12. og 13. mai 1989, er retten ikke bundet av den avsagte straffedom, men kan legge til grunn det faktum som den finner bevist i saken her, hvor tvilsrisikoen er annerledes enn i en straffesak.
A ble utsatt for en forsettlig skadeforvoldelse av grov art fra Bs side, og denne skadeforvoldelse var helt uprovosert. Han ble slått og sparket, også mens han lå nede, med de fysiske følger som ble nevnt i tiltalen mot B, og han var uten mulighet til å forsvare seg. Som en følge av denne nedslagningen fikk han betydelige psykiske skader og har vært uten lønnet arbeid siden hendelsen. De fysiske skadene er stort sett reparert, bortsett fra at A fremdeles har plager med korsryggen. Når det gjelder omfanget av de psykiske plagene, vises det til den sakkyndiges erklæring og vitneprov som ikke etterlater tvil om at A har en invalidiserende psykisk lidelse som gjør ham 100% arbeidsufør, og som fører til en redusert livsutfoldelse. Det er gått mer enn 6 år siden hendelsen, og dette innebærer at prognosen for A nå er dårligere enn den kunne synes å være da herredsretten behandlet saken. Den sakkyndige støtter uten forbehold As påstand om at de psykiske plagene er en direkte følge av hendelsene natten til 13. mai 1989.
Det kan ikke være tvil om at denne skadeforvoldelsen er erstatningsbetingende. Det er en direkte årsakssammenheng mellom skadeforvoldelsen og As psykiske plager, og disse plagene har påført og vil fortsette å påføre A et økonomisk tap samtidig som hans liv i stor grad har blitt ødelagt. Da B gjennomførte det uprovoserte angrepet på A, måtte han være klar over at det - foruten de fysiske skader som slagene og sparkene måtte medføre - også var påregnelig at A ville kunne få problemer av psykisk art som følge av volden og situasjonen den ble utøvet i.
Når det gjelder As økonomiske tap, kan dette være vanskelig å fastslå. Selvangivelsene for de to siste årene før hendelsen viser en brutto inntekt på h.h.v. kr 159000 (1987) og kr 148000 (1988). Hans uføretrygd er nå på ca kr 85000.- pr. år. I 1989 hadde A begynt på en karriere som hestetrener, noe han alltid har hatt sterk interesse for. Det er usikkert hva dette yrkesvalget ville gitt av inntekt i fremtiden, men dersom lønnsutviklingen ville blitt svært negativ, som påstått av B, ville A under enhver omstendighet kunnet gå tilbake til yrket som sveiser. Han har sveisesertifikat og har arbeidet som sveiser både i Nordsjøen og på fastlandet. Inntektsmessig ville han som sveiser nå ligget på en årsinntekt på ca kr 250000, og han er en ung mann som skulle hatt et langt yrkesliv foran seg. Når han begrenser sitt krav på erstatning for økonomisk tap til kr 200000.-, er det ikke å ta for hardt i.
Når det gjelder erstatning for ikke-økonomisk skade, mener A at vilkårene for slik erstatning er til stede både etter skadeserstatningsloven §3-2 (ménerstatning) og §3-5 (oppreisning). Det er ikke tvil om at A har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Erstatning skal da etter §3-2 første ledd fastsettes ikke bare ut fra ménets størrelse og art, men også under hensyntagen til skadens betydning for den personlige livsutfoldelse. I forhold til oppreisningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-5 understreker A at handlingen fra Bs side var forsettlig og representerte et hensynsløst angrep på forsvarsog sakesløs person. Det beløp som er angitt i påstanden, kr 500000, er stort i forhold til den rettspraksis som foreligger på området, men retten må se hen til at det er et ungt menneske som har fått sitt liv ødelagt. I tillegg kommer at B har trakassert og truet A, tildels alvorlig, etter at erstatningssøksmålet kom opp.
Han nedla slik påstand:
1. B dømmes til å betale til A erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 200000.-.
2. B dømmes til å betale oppreisning til A begrenset etter rettens skjønn oppad til kr 500000.-.
3. B dømmes til å erstatte sakens omkostninger for herredsretten til det offentlige og for lagmannsrett til A
Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Utgangspunktet for rettens vurdering av erstatningsspørsmålet må være handlingen og dens følger. Det er A som har bevisbyrden både for at handlingen har funnet sted som påstått, for årsakssammenheng mellom skaden og handlingen og for hvilket tap som skal erstattes.
B bestrider ikke at han sloss med A natten til 13. mai 1989. Han understreker at A er kjent for å ha et ubendig sinne, og han mener at han ble provosert ved at A slo først, selv om han innrømmer at han gikk ut over den voldsutøvelse som i den aktuelle situasjon kunne aksepteres eller forsvares. Dette fremgår også av det faktum at han ikke har motanket herredsrettens dom. Ved angrepet fra A ble han så provosert, at det svartnet for ham, og det er da tvilsomt om han i det hele tatt kan sies å ha utvist noen form for uaktsomhet eller forsett ved den etterfølgende handling. Han mener imidlertid at det faktum at han ble provosert, under enhver omstendighet må få betydning for rettens standpunkt til omfanget av erstatningsplikten dersom retten kommer til at slik plikt foreligger. Han viser til prinsippet om nedsettelse av erstatningsbeløpet som en følge av skadelidtes medvirkning.
B betviler imidlertid at As eventuelle problemer i dag skyldes hendelsen i mai 1989. Han mener bevisførselen har vist at A er manipulerende, og at uttalelsen fra hans behandlende lege er fremkommet som et resultat av dette. Det er etter Bs syn ført bevis for at A allerede før hendelsen hadde såvidt store personlighetsproblemer eller -avvik at han under enhver omstendighet ville kunne få slike psykiske problemer som han hevder han har i dag. Han viser bl.a. til at A var sykmeldt av psykiske årsaker på det tidspunkt skaden inntraff. B understreker for øvrig at retten ikke er bundet av den sakkyndiges erklæring eller av andre uttalelser som er fremlagt i retten, jf Rt-1932-862.
Selv om retten skulle komme til at det er årsakssammenheng mellom hendelsen og As skader, er skadene ikke påregnelige. Den sakkyndige har i retten uttalt at det opptrer psykiske skader i en situasjon som den A var oppe i, i ca 10% av tilfellene. Da kan det ikke hevdes at skadene er påregnelige. Det vises også til det som er anført foran, at A på forhånd var så lite psykisk sterk at hans reaksjon på det som hendte, heller ikke av den grunn var påregnelig. Han viser ellers til Rt-1967-697, Rt-1973-1364 og til Rt-1974-41.
Når det gjelder As økonomiske tap, mener B at A gjennom uføretrygden er sikret en viss inntekt uansett. Han har tidligere ikke hatt fast arbeid av lengre varighet. Hans inntekt etter 13. mai 1989 er egentlig større enn inntektene hans var tidligere, og han ville som hestetrener ikke kunnet gjøre regning med å tjene mer enn det som uføretrygden i dag gir ham. Han har ikke lidt noe økonomisk tap frem til i dag, og han har heller ikke noe fremtidig tap.
Om oppreisningskravet viser B til premissene i herredsrettens dom som han slutter seg til.
For øvrig avviser B at han på noen måte har trakassert eller truet A.
Han nedla slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner det bevist at B og hans venner forfulgte As bil langs riksvei 4 natt til 13. mai 1989, og at B forsettlig slo ned A ved Y. Retten legger således til grunn at det var B som oppsøkte A for å "ta" ham. Etter bevisførselen under hovedforhandlingen finner retten at angrepet var uprovosert, og at B påførte A de fysiske skader som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Retten finner det også bevist - ut fra de fysiske skader som A ble påført, bl.a. skadene i korsryggen - at B fortsatte å slå og sparke A etter at denne lå nede. Retten finner det likeledes bevist at A har fått betydelige psykiske skader, og at disse er direkte forårsaket av nedslagningen natt til 13. mai 1989. Den diagnose som den sakkyndige stiller i sin rapport, samsvarer godt med uttalelsene fra As behandlende lege, Bente Gauslaa, og fra psykolog Inger Jakobsen. Inger Jakobsens uttalelse av 14. januar 1992 til As prosessfullmektig ble dokumentert under hovedforhandlingen og er inntatt i herredsrettens dom.
Fra den sakkyndiges rapport av 31. august 1995 hitsettes konklusjonen:
"Undersøkte har en invalidiserende psykisk lidelse som på undersøkelsestidspunktet har en utforming slik en ser den hos personer med vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser. Det kan ha foreligget visse sårbarhetsfaktorer hos undersøkte, i form av varhet for urettferdighet, evt. også en viss umodenhet. Undersøktes aktuelle psykiske tilstand ville likevel ikke ha oppstått uten den katastrofale livshendelse som forfølgelsen og nedslagningen natt til den 13. mai 1989 representerte for ham."
Retten kan ikke se at det foreligger forhold eller omstendigheter i saken som gir grunnlag for å trekke en annen konklusjon om årsakssammenhengen enn den sakkyndiges. Retten understreker at den ut fra den sakkyndiges rapport og hans uttalelse under hovedforhandlingen ikke finner at det er sammenheng mellom As sykdom i dag og årsaken til at han på tiden for nedslagningen var sykmeldt.
Den sakkyndige har i retten opplyst at den aktuelle type skade, en posttraumatisk stressforstyrrelse (angstlidelse), kan opptre i de tilfellene der et voldsoffer har vært i samme situasjon som A, nemlig hvor han har vært helt underlegen og ute av stand til å rømme eller selv påvirke sin situasjon på noen måte, og hvor han føler seg truet på livet. Den sakkyndige anslår at omfattende og varige/langvarige psykiske skader forekommer i ca 10% av tilfellene. B har av den grunn hevdet at skaden ikke var påregnelig. Påregnelighetskravet i saker av denne type er imidlertid etter rettens syn ikke knyttet direkte til hvor ofte en slik skade opptrer, men mer til i hvilken utstrekning skaden i det hele tatt ligger innenfor det man kan anse som en rimelig mulighet, i motsetning til det som må anses som noe mer i retning av hendelige uhell. Retten finner det lite tvilsomt at det, etter en objektiv vurdering, måtte fortone seg som påregnelig at A, etter den medfart han fikk, også ville få omfattende psykiske skader. Det er tale om en meget grov legemsbeskadigelse som, etter rettens mening, lett kunne fått enda alvorligere følger enn den fikk.
Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at As psykiske skader er av sekundær art, men understreker samtidig at herredsrettens bevismateriale var annerledes enn det materiale som foreligger for lagmannsretten. Lagmannsretten har således funnet at Bs angrep på A representerer en erstatningsbetingende skadeforvoldelse og at de psykiske skadevirkningene var påregnelige.
A har krevet erstatning for sitt økonomiske tap og for ikkeøkonomisk skade.
Hans krav om dekning av økonomisk tap er knyttet til tapt inntekt og til tap i fremtidig erverv, jf skadeserstatningsloven §3-1, og er begrenset oppad til kr 200000.-.
I årene 1987 og 1988 hadde A en bruttoinntekt opp mot h.h.v. 160000 og 150000 kroner, og det er etter rettens syn grunn til å anta at han ville hatt det tilsvarende inntjeningspotensiale i årene etter dette. Retten er enig med A i at dersom arbeidet som hestetrener viste seg å være lite innbringende, ville han alltid kunne falle tilbake på sveiseyrket, der inntektsnivået etter det opplyste i dag ligger på mellom 200000.- og 300000.- kroner.
Retten antar at han i hvert fall de par første år som trener ville hatt reduserte inntekter, og legger til grunn at han ikke har hatt noe inntektsmessig tap når det sees hen til hans inntekter fra folketrygden. For årene deretter legger lagmannsretten til grunn at han ville hatt en inntekt på omtrent samme nivå som den han hadde før hendelsen i mai 1989. Erstatning for lidt inntektstap skal fastsettes til summen av de årlige nettotap med tillegg av skatt, og med tillegg av renter for nettotapet.
Når det gjelder tap i fremtidig inntekt, legger retten - på bakgrunn av det inntrykk retten har fått under hovedforhandlingen, både gjennom As egen forklaring, og også gjennom vitners og den sakkyndiges uttalelse - til grunn at As vanskeligheter i arbeidsmessig sammenheng vil vare enda noen år. Selv om han fremdeles har store psykiske vanskeligheter, mener retten det er grunn til å anta at han gradvis blir bedre. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilket inntektsmessige tap han totalt vil få. Erstatning for tap i fremtidig erverv skal fastsettes som et kapitalisert nettotap med tillegg for skatteulempe.
Når kravet om erstatning for samlet økonomisk tap er begrenset til kr 200000.-, finner retten det ikke påkrevet å søke å beregne As totale tap, idet det under enhver omstendighet vil ligge høyere enn dette beløp. Av beløpet på kr 200000 finner retten skjønnsmessig å ville henføre kr 130000.- til lidt inntektstap og kr 70000.- til tap i fremtidig erverv.
A har nedlagt påstand om oppreisning med kr 500000.-. I sine anførsler har han støttet dette bl.a. på skadeserstatningsloven §3-2. Lagmannsretten legger til grunn at hans påstand omfatter såvel ménerstatning som oppreisning.
Ved vurderingen av kravet om erstatning for ikkeøkonomisk skade, har retten kommet til at vilkårene for tilkjennelse av ménerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2 ikke er tilstede. Det er ikke tvilsomt at A har fått en medisinsk skade som har nedsatt hans livskvalitet betydelig. Retten har imidlertid ikke funnet det sannsynliggjort at denne tilstanden vil være varig, jf foran. Selv om det ikke er noe krav for tilkjennelse av ménerstatning at de medisinske problemer må antas å vare livet ut, må det likevel være tale om en formodning om at tilstanden vil være relativt langvarig. Det er nå gått seks år siden hendelsen, og retten ser ikke bort fra at A vil ha psykiske problemer i enda noen år. Problemene vil imidlertid etter all sannsynlighet avta gradvis. Retten viser i den forbindelse til at A nå ikke isolerer seg i samme utstrekning som han gjorde i de første partre årene etter hendelsen. Han har etter den sakkyndiges oppfatning også gjenvunnet en viss optimisme når det gjelder fremtiden. Selv om tidsperspektivet er usikkert, er retten kommet til at bedring i løpet av noen år er såvidt sannsynlig at lidelsen ikke kan betraktes som varig i relasjon til skadeserstatningsloven §3-2.
Retten finner imidlertid at vilkårene for tilkjennelse av oppreisning etter skadeserstatningloven §3-5 første ledd er tilstede. Det er ikke tvilsomt at bestemmelsens krav om forsettlig eller grovt uaktsom skadeforvoldelse er innfridd. Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet må det etter vanlig praksis bl.a. sees hen til den utviste skyld. Man står her overfor et tilfelle av uprovosert, grov voldsutøvelse. Den foranledning som B har oppgitt for i første omgang å oppsøke A etter besøket på "Æ", fremtrer som et påskudd til å "ta" A. Dette er forhold som retten har lagt vekt på ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet.
Ved fastsettelse av oppreisningens størrelse skal det også tas et visst hensyn til Bs økonomi. B er postførstebetjent i fast stilling. Han tjener etter det opplyste ca kr 120000 - 130000 kroner pr. år. Retten er etter en totalvurdering av hans økonomi og den utviste skyld kommet til at oppreisningsbeløpet passende bør settes til kr 40000.-.
Avslutningsvis vil retten nevne at den finner det bevist at A har vært utsatt for en viss trakassering fra deler av miljøet på X, herunder at det er blitt fremsatt tildels alvorlige trusler mot ham. Retten finner det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om i hvilken utstrekning B direkte eller indirekte står bak denne trakasseringen, men går ikke videre inn på spørsmålet, idet det ikke under noen omstendighet ville hatt betydning for utmålingen av oppreisningsbeløpet.
Den ankende part har fått medhold i sitt krav om erstatning for økonomisk tap.
Når det gjelder kravet om erstatning for ikkeøkonomisk skade, ligger den tilkjente erstatning vesentlig lavere enn det påståtte maksimalbeløp. Etter rettspraksis innebærer imidlertid ikke dette i seg selv at det må konstateres at saken dels er vunnet og dels tapt, i og med at erstatningen skal fastsettes etter rettens skjønn. Retten er likevel kommet til at det er tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 som får anvendelse. A presiserte under hovedforhandlingen at han krevde erstatning både etter skadeserstatningsloven §3-2 og §3-5. Når retten har funnet at vilkårene ikke var tilstede for tilkjennelse av ménerstatning, bare for oppreisning, må A anses for å ha dels vunnet, dels tapt saken i relasjon til tvistemålsloven §174 første ledd. Retten finner imidlertid likevel å ville tilkjenne ham saksomkostninger etter §174 annet ledd. Lagmannsretten viser til at As utgifter i det vesentlige gjelder de grunnleggende problemer i saken: spørsmålet om årsakssammenheng og påregnelighet i forholdet mellom skadeforvoldelsen og As psykiske skader, og at B slik sett har tapt saken på de punkter som har voldt den vesentlige del av saksomkostningene.
Etter det resultat lagmannsretten har kommet til i ankesaken, bør B også tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsretten.
Advokat Holden har levert omkostningsoppgave som viser i alt kr 66045 for lagmannsretten, herav salær kr 46000.-., og kr 22730.- for herredsretten. Ankemotparten har ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgaven, som legges til grunn. Den sakkyndige, lege, spesialist i psykiatri, Harald Kleppe, har levert salæroppgave, stor kr 14700.-. I tillegg er det påløpt omkostninger til innstevnede vitner med i alt kr 1538,75. Saksomkostninger for lagmannsretten blir etter dette kr 82283,75 som tilkjennes A. Saksomkostninger for herredsretten, kr 22730.-, tilkjennes det offentlige.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B dømmes til å betale erstatning til A med kr 200000.- - tohundretusenkroner.
2. B dømmes til å betale oppreisning til A med kr 40000.- - førtitusenkroner.
3. B dømmes til å betale sakens omkostninger til A med i alt kr 82283,75.- åttitotusentohundreogåttitre 75/100 kroner - og til det offentlige med i alt kr 22.730.- - tjuetotusensyvhundreogtredvekroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.