RG-1996-851

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-26
Publisert:	RG-1996-851 (153-96)
Stikkord:	Samboerforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Midt-Trøndelag herredsrett Nr. 95-00014 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00429 A. (Se RG-1996-851)
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Krangsaas, Trondheim). Motpart: Bs dødsbo, v/bostyrer advokat Terje Engebretsen, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Hilda Gerd Kolbjørnsen, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Kst.lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Inge Kolberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180

Saken gjelder pengekrav fra gjenlevende samboer mot avdød samboers dødsbo.

A (A) er født i 1923. Han vokste opp som enebarn hos sine foreldre på X gård i Y.

B (B) er født i 1914. Hun flyttet inn på gården i 1948. Ett år senere forlovet hun seg med A.

I 1953 overtok A gården. Foreldrene flyttet til sommerstua. A og B bodde i våningshuset og levde som ugifte samboere i 44 år. De to var sammen om gårdsdriften.

I desember 1990 fikk B et såkalt drypp. I henimot tre år var hun stadig syk. Hun kunne ikke lenger ta del i gårdsarbeidet og ble periodevis pleietrengende. Sensommeren 1993 ble hun innlagt på Y sykehjem hvor hun døde 19. september 1993.

A og B har ingen barn. De opprettet ikke skriftlig samboeravtale eller testamente. Det ble innledet offentlig skifte av Bs bo ved Midt-Trøndelag skifterett. Under bobehandlingen oppsto det tvist mellom A og de 20 legal-arvingene etter B.

Tvisten ble overført i søksmåls former ved at A uttok stevning til Midt-Trøndelag skifterett 16. januar 1995 mot arvingene (dødsboet).

I boet var det ikke registrert nevneverdige aktiva ut over bankinnskudd i Bs navn:

a. Konto ****-**-***** i Fokus Bank med saldo kr 135.298,09 ved dødsfallet. Den 19. november 1993 tok A ut kr 40.000,-, hvoretter det gjensto kr 95.298,09.

b. Konto ****.******* i Postbanken med saldo kr 42.089,15 ved dødsfallet.

c. Konto ****.******* i Postbanken med saldo kr 550.000,- ved dødsfallet.

Partene er enige om at det på de to konti i Postbanken (b og c) var innestående i alt kr 630.657,10 pr. 16. november 1993.

I skiftetvisten nedla A slik påstand i stevningen:

"1. De 20 saksøkte dømmes til å betale A alt innestående med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente på boets bankkonto i Fokus Bank, eller etter rettens fastsettelse.

2. De 20 saksøkte dømmes til å betale A halvparten av alt innestående på boets konto i Postsparebanken med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente, eller etter rettens fastsettelse.

3. De 20 saksøkte dømmes til å betale A kr 194.400,- med tillegg av 12% p.a. rente fra 17. juni 94 og til betaling skjer, i vederlag for pleie av B, eller rettens fastsettelse.

4. De 20 saksøkte dømmes til å betale A begravelseskostnadene ved Bs begravelse med kr 13.620,- med tillegg av 12% p.a. rente fra 17. juni 94 og til betaling skjer, eller etter rettens fastsettelse.

5. A tilkjennes saksomkostninger"

Under hovedforhandlingen i skifteretten ble påstanden endret til:

"1. Prinsipalt:

Bs dødsbo dømmes til å betale til A alt innestående med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente på boets bankkonto i Fokus Bank, eller etter rettens fastsettelse.

Subsidiært:

Bs dødsbo dømmes til å betale til A halvparten av alt innestående på boet konto i Fokus Bank med tillegg av den tid enhver tid gjeldende bankrente, eller etter rettens fastsettelse.

2. Bs dødsbo dømmes til å betale til A halvparten av alt innestående på konto i Postsparebanken med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente, eller etter rettens fastsettelse.

3. Bs dødsbo dømmes til å betale til A kr 194.400,- med tillegg av 12% rente fra 17. juni 94 og til betaling skjer, i vederlag for pleie av B, eller etter rettens fastsettelse.

4. Bs dødsbo dømmes til å betale til A begravelseskostnadene ved Bs begravelse med kr 13.620,- med tillegg av 12% rente fra 17. juni 94 og til betaling skjer, eller etter rettens fastsettelse.

5. A tilkjennes saksomkostninger."

De 20 arvingene (dødsboet) nedla slik påstand i tilsvaret:

"1. De 20 saksøkte frifinnes.

2. De 20 saksøkte tilkjennes saksomkostninger."

Under hovedforhandlingen i skifteretten ble påstanden endret til:

"1. Bs dødsbo frifinnes i forhold til saksøkerens påstand nr. 1-3.

2. Bs dødsbo tilkjennes saksomkostninger."

Midt-Trøndelag skifterett avsa 30. mai 1995 dom med slik domsslutning:

1. Bs dødsbo frifinnes for saksøkerens påstand pkt 1 og 2.

2. Bs dødsbo plikter innen 14 dager å betale til A et vederlagskrav på kr 10.000,-.

3. B dødsbo plikter innen 14 dager å betale til A kr 13.620,- med tillegg av 12% renter fra 17. juni 94 til betaling skjer.

4. Hver av partene dekker sine saksomkostninger."

A anket i rett tid dommen til Frostating lagmannsrett og nedla slik påstand:

"1. Prinsipalt

Bs dødsbo dømmes til å betale til A alt innestående med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente på boets bankkonto i Fokus Bank, eller etter rettens fastsettelse.

Subsidiært

Bs dødsbo dømmes til å betale til A halvparten av alt innestående på boets konto i Fokus Bank med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente eller etter rettens fastsettelse.

2. Bs dødsbo dømmes til å betale til A halvparten av alt innestående på konto i Postsparebanken med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente eller etter rettens fastsettelse.

3. Bs dødsbo dømmes til å betale til A kr 194.400,- med tillegg av 12% rente fra 17. juni 94 og til betaling skjer, i vederlag for pleie av B, eller etter rettens fastsettelse.

4. Bs dødsbo dømmes til å betale til A begravelseskostnadene ved Bs begravelse med kr 13.620,- med tillegg av 12% rente fra 17. juni 94 og til betaling skjer, eller etter rettens fastsettelse.

5. A eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger."

Påstanden ble noe endret under ankeforhandlingen, jf nedenfor.

Boet tok til motmæle og nedla slik påstand i anketilsvaret:

"1. Skifterettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Bs dødsbo frifinnes i krav om vederlag.

3. Bs dødsbo tilkjennes saksomkostninger for skifte og lagmannsrett."

Også boet endret sin påstand under ankeforhandlingen, jf nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 13. oktober 1995. Lagmannsretten mottok forklaringer fra A, bostyrer advokat Terje Engebretsen, to arvinger og ytterligere to vitner.

A hevder i det vesentlige:

A og B hadde et normalt samboforhold i 44 år. Hun var ikke en ansatt husholderske.

Han overtok gården etter foreldrene, praktisk talt uten heftelser. Som samboere drev de gården, nærmest i kompaniskap. Utenom drev A med litt handel - kjøpte og solgte hester og gamle ting som han reparerte. A betalte innkjøp til gården og husholdningen.

B mottok ikke husholdningspenger, men beholdt selv inntekter ved salg av egg og kopplam.

Etter hvert ble det slik at han investerte og forbrukte sine midler, mens hun sparte og satte penger i banken.

A mener at de hadde en felles og sammenblandet økonomi, og det må få konsekvenser for oppgjør av dødsboet.

Til den korrigerte påstanden anfører A:

Innskuddet i Fokus Bank (tidligere Bøndenes Bank) var opprinnelig på avrundet kr 52.000,-, hvorav kr 40.000,- kom fra ham. Med årlige renter siden 1982 steg beløpet til kr 135.298,09. Han eier således 40/52 deler av kontoen, hvorav han allerede har hevet kr 40.000,- like etter dødsfallet. Dette er den prinsipale anførsel.

Subsidiært må man - siden samboerne hadde en felles og blandet økonomi - likedele innestående beløp. Også for dette tilfellet fratrekkes de kr 40.000,- som han har hevet.

Ut fra samme grunnlag - at de hadde en felles og blandet økonomi - krever A halvparten av de samlede innskudd i Postbanken. Opprinnelig gjaldt det én konto. Men fra mai 1993 ble det opprettet en tilleggskonto med bedre forrentning.

Det er av underordnet betydning at bankkontiene sto i Bs navn og på hennes selvangivelse.

A viser til dommer inntatt i RG-1978-85, RG-1979-750, RG-1988-8 og Rt-1982-1102.

Han fastholder også sitt vederlagskrav. Han pleiet B i 27 måneder innenfor tidsrommet 14. desember 1990 - 14. september 1993. Hun trengte stell og omsorg døgnet rundt. Han har forsiktig beregnet kravet til kr 10,- pr. time, dvs kr 240,- pr. døgn. Med 30 dager i måneden blir samlet krav for 27 måneder kr 194.400,-.

Det var lite hjelp å få fra det offentlige da B ble syk. Hans innsats har ført til besparelser for henne og således boet. Vederlagskravet er ikke stort, og man bør også ta i betraktning det langvarige samboforholdet og at Bs arvinger er relativt fjerne - en søster i Sverige og ellers nevøer og nieser som har besøkt henne lite.

Vederlagskravet er basert på restitusjons-, berikelses- og rimelighetshensyn. A viser til rettspraksis - Rt-1984-497 og RG-1969-660.

Begravelsesomkostningene er godtatt av boet. A har nedlagt slik revidert påstand for lagmannsretten:

"1. Prinsipalt:

Bs dødsbo dømmes til å betale til A 40/52 -deler av innestående kr 135.298,- på konto nr. ****-**-***** i Fokus Bank med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente, eller etter rettens fastsettelse. Til fradrag går kr 40.000,- med renter fra 19. november 93.

Subsidiært:

Bs dødsbo dømmes til å betale til A halvparten av innestående kr 135.298,- på konto nr. ****-**-***** i Fokus Bank med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente, eller etter rettens fastsettelse. Til fradrag går kr 40.000,- med renter fra 19. november 93.

2. Bs dødsbo dømmes til å betale til A halvparten av alt innestående kr 630.657,10 på to konti i Postsparebanken pr. 16. desember 93 med tillegg av den til enhver tid gjeldende bankrente eller etter rettens fastsettelse.

3. Bs dødsbo dømmes til å betale til A kr 194.400,- med tillegg av 12% p.a. rente fra 17. juli 94 og til betaling skjer, i vederlag for pleie av B eller etter rettens fastsettelse.

4. A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten."

Bs dødsbo hevder i det vesentlige:

Det bestrides ikke at A og B var samboere i 44 år, men de hadde ikke felles og blandet økonomi. Når samboforhold opphører, det være seg ved brudd eller død, er hovedregelen at hver tar sitt. Her foreligger ikke avtale eller annen rettsstiftende handling som medfører unntak. Den som påberoper seg unntak fra hovedregelen, har bevisbyrden. Samboere betraktes som enslige, jf Rt-1982-1102 og Rt-1984-497.

Under samlivet gjorde B en solid arbeidsinnsats, ikke minst når A var i skogen eller reiste på handel. Hun stelte hus, gård og dyr, helt til hun ble syk på 1990-tallet. Hun fikk ikke husholdningspenger, men hadde kost og losji og dessuten noe inntekt ved salg av egg og kopplam. Senere fikk hun også alderspensjon. Hun satte penger i banken, men det ble også gjort større uttak de senere årene.

A eier gården. Han har investert gårdsinntektene der - i bygninger, redskaper, dyr, oppdyrking, fiskedam etc.

Samboerne levde spartansk. B var et par turer i året i Trondheim. Ellers fikk hun bl.a. klær av slektninger. I stor grad hadde A og B naturalhusholdning.

De holdt klart fra hverandre hva de eide; det fremgår av selvangivelsene. B hadde ikke nevneverdige eiendeler ut over bankinnskuddene, men de disponerte hun til gjengjeld suverent over.

Det bestrides at A eier 40/52 av innskuddet i Fokus Bank. Han har tidligere hevdet at han overlot kr 40.000,- til B mellom 1960 og 1970; senere uttalt at det var nærmere 1980. Kontoen ble opprettet i 1982. Ifølge A skulle pengene brukes til kjøkkeninnredning - i et hus som aldri ble oppført. Hans utsagn er ikke tilstrekkelig bevis for at han er medeier av kontoen.

Som nevnt har ikke partene hatt sammenblandet økonomi mht. eiendeler. Derfor blir det heller ikke aktuelt å likedele Bs bankinnskudd. Skulle formuen likedeles, hadde samboerne all foranledning til å ordne dette formelt gjennom det 44 år lange samlivet, ikke minst under de siste tre år da B skrantet.

Også vederlagskravet avvises. As hjelp til B var en normal innsats som ikke gikk ut over hans egen gårdsdrift/arbeid. B fikk også betydelig hjelp fra det offentlige. As innsats har ikke ført til noen besparelser for henne eller boet, og han selv har ikke lidt noe økonomisk tap. Årsaken til at han trappet ned gårdsdriften var dels hans egen høye alder, dels at hjelpen fra B uteble.

For øvrig var ikke B så pleietrengende som A vil ha det til.

Det ble dessuten brukt tilsammen kr 139.000,- av Bs konti i de senere år. Ikke minst de kr 90.000,- som han uttok i 1992 må tas i betraktning ved vurderingen av vederlagskravet. Prinsipalt mener boet at det ikke er rom for noe vederlagskrav, selv om motanken er frafalt.

Subsidiært anfører boet at skifterettens dom på dette punkt er riktig. Et eventuelt vederlagskrav bør ikke settes høyere enn til kr 50.000,-, og det må motregnes med de kr 40.000,- som A uttok fra Bs konto etter dødsfallet.

Boet har nedlagt slik revidert påstand:

"1. Skifterettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Bs dødsbo tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og er i det vesentlige enig i skifterettens begrunnelse.

A og B var samboere uten skriftlig avtale om økonomiske forhold og uten at de skrev testamente, hver for seg eller sammen. A er ikke arving etter B og anses derfor som kreditor for sitt krav. Derfor må det være korrekt at partsforholdet på saksøktesiden ble endret under skifterettens behandling, fra de 20 arvingene til dødsboet som sådant.

I det følgende vurderer lagmannsretten det økonomiske forholdet mellom samboerne mens B levde. Lagmannsretten er enig i boets rettslige utgangspunkt. Hovedregelen er at samboere hver for seg blir eneeiere av det de bringer med seg eller erverver mens samboforholdet består. Det de eventuelt erverver eller skaper sammen, blir sameie. For så vidt betraktes de økonomisk som enslige. Unntak er betinget av avtale eller annet rettsstiftende grunnlag. Som boet påpeker, er det den som hevder unntak fra hovedregelen som må bevise avvikende eierforhold.

Det er ikke bestridt at A er eneeier av X gård, som han overtok etter foreldrene, og alt det som gjennom årene er anskaffet til gården - innbo, traktorer, redskaper, husdyr etc. Ifølge selvangivelsen hadde han pr. 1. januar 1993 også bankinnskudd på ca kr 30.000,-.

B etterlot seg intet av verdi ut over de tre bankinnskuddene. Kontiene var opprettet i hennes navn. De ble i sin helhet oppført på hennes selvangivelser, og det var hun selv som disponerte de innestående beløp mens hun levde. I den utstrekning A eller andre gjorde uttak, var det med hennes fullmakt.

For kontoen i Fokus Bank er det fremlagt bankbok og utskrifter. Et beløp på kr 52.368,56 ble innsatt 15. juni 1982 i daværende Bøndernes Bank. Kontoen fortsatte å løpe med nytt nr. etter innfusjonering i Fokus Bank. Det opprinnelige innskuddet ble tillagt rente hvert år. Ellers var det ikke bevegelser på kontoen, og saldoen ved dødsfallet var som det fremgår kr 135.298,09.

Det er uklart hvor det opprinnelige innskuddet kom fra - om det var Bs sparepenger, et beløp overført fra annen konto; om det delvis var penger mottatt fra A eller ervervet på annen måte. Etter bevisførselen finner imidlertid ikke lagmannsretten holdepunkter for at andre enn B var eier av det over 10 år gamle bankinnskuddet ved dødsfallet.

I Postbanken (tidligere Postsparebanken) hadde hun opprinnelig én konto. Fullstendige kontoutskrifter er fremlagt under ankesaken. Kontoen ble opprettet i januar 1981 i forbindelse med at B ble alderspensjonist fra februar samme år. Partene er enige om at det eneste som har gått inn på kontoen er hennes pensjon fra Folketrygden og årlige renter. Siden 1981 har det vært følgende uttak:

November 1982 kr 30.000,-

Januar 1988 kr 10.000.-

April 1992 kr 1.000,-

September 1992 kr 90.000,-

Juni 1993 kr 8.000.- kr 139.000,-.

Etter fordeling på to konti, var altså innestående i Postbanken kr 630.657,10 pr 16. november 1993. Det er lite tvilsomt at midlene ble betraktet som hennes, mens hun levde.

Når det gjelder forbruk, tar lagmannsretten som utgangspunkt at A og B har levd som samboere siden 1948/49. De har for en stor del hatt naturalhusholdning og levd spartansk. Ut over noen kjøpte matvarer er det brukt ytterst lite til møbler, klær og personlige ting ellers.

A forvaltet gårdens inntekter og utgifter. Foruten disse er det opplyst at han gjennom årene har solgt elgkjøtt - han har angivelig deltatt i felling av 353 elger. Videre har han arbeidet i skogen, og han har drevet handel med hester, og brukte ting som han gjerne har reparert.

B på sin side har hatt inntekter ved eggsalg - grovt regnet 350 kg pr. år - og inntekter ved salg av 2-6 kopplam i året. Hun har gjort noen småinnkjøp av mat m.v., men ellers hatt svært lite utgifter gjennom årene.

A og B har tydeligvis vært like arbeidssomme på gården. I lagmannsretten har A karakterisert henne som "et morskt kvinnfolk" og skrytt av hennes innsats inne og ute frem til hun ble syk ved årsskiftet 1990/91. Gården var på 68 dekar innmark i 1953; oppdyrket til 125 dekar i dag. Der er 132 dekar utmark, og de har hatt opptil 9 kyr, dessuten ungnaut, 28 sauer og dessuten hester.

Lagmannsretten ser det slik, at de frem til 1990/91 arbeidet like mye for det daglige forbruk, og at det for så vidt var blandet økonomi for den del. A innkasserte de vesentligste gårdsinntektene, men dekket også de vesentligste utgiftene. B mottok beskjedne gårdsinntekter, og hadde tilsvarende små utgifter. På denne måten ble det en balanse mht inntekter og forbruk.

Når det derimot gjelder formue, holdt de klare retningslinjer. Gården hadde A arvet, praktisk talt uten heftelser. Den forble hans eneeie sammen med det som i årenes løp er anskaffet. A opplyser at han nå har 6 traktorer og dessuten maskiner og redskaper som er vanlige på en går i dag. Han har investert ca kr 100.000,- i en fiskedam. Buskapen er for tiden redusert til 5 ungnaut. Det har imidlertid aldri vært bestridt at han er eneeier av disse aktiva og av sitt bankinnskudd på ca kr 30.000,- pr. 1. januar 1993.

På den annen side var B eneeier av sine bankinnskudd. For det første de opprinnelige kr 52.368,56 i Fokus Bank. For det andre pensjonen som gikk inn i Postbanken, og som samboerne pga sitt arbeid og tilvante levesett var uavhengige av; i hvert fall frem til B ble syk ved årsskiftet 1990/91. Det meste av Bs formue er altså tiloversbleven pensjon og renter.

A var ca 9 år yngre og ble ikke alderspensjonist med folkepensjon før i 1991. På dette tidspunkt trappet han ned gårdsdriften ved at han gradvis sluttet med melkekyr og sauer. Det hadde dels sammenheng med at B ikke lenger var i stand til å hjelpe med melking etc., og formodentlig dels sammenheng med at A selv hevet pensjon.

Lagmannsretten konkluderer med at samboerne hadde atskilte formuer. A gis ikke medhold i sin påstands punkt 1 og 2.

I det følgende behandler lagmannsretten A vederlagskrav. Han har særlig begrunnet dette med et langt samboforhold, og med at han de siste årene hjalp B da hun var sterkt pleietrengende. Det må presiseres at det ikke på noe tidspunkt ble avtalt mellom dem at han skulle ha noen godtgjørelse for sin innsats. Lagmannsretten finner det heller ikke naturlig at to mennesker som har levet sammen et langt liv, avtaler slikt vederlag i forbindelse med løpende stell og omsorg.

Høyesterett har imidlertid uttalt i en dom inntatt i Rt-1984-497 at det kan være rom for vederlagskrav ved oppløsning av samboforhold. Vedkommende sak gjaldt oppløsning inter vivos, og førstvoterende uttalte bl.a. i den enstemmige dommen:

"Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. "

De reelle hensyn for vederlagskrav er ikke svakere for gjenlevende samboer når den andre dør. Lagmannsretten legger til grunn at B fra desember 1990, fra hun var nesten 76 år gammel, og til hun døde 19. september 1993, nesten 80 år gammel, mottok daglig og omfattende hjelp og omsorg fra A. Han var i denne perioden mellom 67 og 70 år, og altså selv i høy alder, slik at arbeid - herunder løft og stell - var slitsomt. Ved siden av skulle han skjøtte gårdsdriften - andre folk var det ikke på gården. Våningshuset er beskrevet som svært enkelt og gammeldags. Der er ikke innlagt wc og vann finnes bare på kjøkkenet. B var i lange perioder sengeliggende; først pga et såkalt drypp, senere pga bekkenbensbrudd, helvetesild og lårbensbrudd. I perioder var hun uklar. Til tider var hun oppegående, men ellers lå hun; måtte vaskes og stelles i sengen og holdt ikke på avføring. Etter hvert ble hjemmesykepleie og hjemmehjelper engasjert, men bare for korte besøk på et par timer hver gang. B var på rekonvalesens på Betania Sykehjem og innlagt på Regionsykehuset i Trondheim og Y sykehjem. Sammenlagt dreide det seg imidlertid ikke om mer enn noen måneder. Lagmannsretten finner bevist at A innsats strakk seg over 27 måneder, slik som påstått, og at det hovedsakelig var A som hjalp B. Hennes slektninger bodde langt unna og det er forståelig at de hadde begrenset anledning til å bistå.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å utpensle nærmere den innsats A tydeligvis har gjort etter beste evne, og heller ikke de tjenester som B mottok fra det offentlige helsevesen. Det er ikke kurant med vederlag ved oppløsning av samboforhold, men gode grunner tilsier at A må tilkomme et vederlag fra dødsboet.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at det ikke er alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper som begrunner et vederlag, men rimelighetsbetraktninger. Likesom skifteretten mener lagmannsretten at det må foretas en totalvurdering der bl.a. arvingenes interesser veies opp mot et rimelig krav fra den gjenlevende samboer. Bs arvinger er en søster i Sverige, og ellers nevøer og nieser som hun har hatt relativt beskjeden kontakt med. Samboforholdet har tilsynelatende vært godt, og dessuten meget langvaring. A innsats de senere årene står sentralt, og han sitter alene igjen på gården, i høy alder og med lite likvider.

A har opplyst at det var han som mottok de kr 90.000,- som ble uttatt fra Bs konto i Postbanken i september 1992. Han hevder at han på denne måte fikk refundert ca kr 65.000,- som han gjennom de forutgående 10 årene hadde betalt i skatt/restskatt for B. Dessuten dekket beløpet utlegg til medisiner og andre spesielle anskaffelser mens hun var syk. Videre har A to måneder etter B død hevet kr 40.000,- fra hennes konto i Fokus Bank. Han hevder at han hadde disse pengene til gode, fordi han en eller annen gang før 1982 overlot et tilsvarende beløp som hun skulle kjøpe kjøkkeninnredning for. Nytt hus med det påtenkte kjøkken ble imidlertid aldri oppført. A mener at B må ha satt de kr 40.000,- i banken og at de fortsatt var hans. Dette har verken skifteretten eller lagmannsretten funnet bevist, jf ovenfor.

Når vederlaget utmåles, har lagmannsretten på den ene side tatt i betraktning at A faktisk ble tilført kr 90.000,- kort tid før B døde. På den bakgrunn er lagmannsretten enig med skifteretten i at et vederlagskrav pr. i dag passende bør settes til kr 50.000,-. Videre er lagmannsretten enig i at boet må kunne motregne med de kr 40.000,- A hevet etter dødsfallet. Han har ikke på tilfredsstillende måte underbygget sin rett til det beløpet. Følgelig blir konklusjonen som i skifterettens domsslutning - boet pålegges å betale et vederlag på netto kr 10.000,- til A. Heller ikke det tredje punkt i påstanden hans har ført frem.

Når det gjelder saksomkostninger, har A tapt ankesaken fullstendig. Boet har under ankeforhandlingen klargjort sin påstand, idet motanken for vederlagskravet ikke er opprettholdt. Lagmannsretten kan ikke se at den opprinnelige motanken har medført meromkostninger med saken. På denne bakgrunn må A betale fulle saksomkostninger for lagmannsretten til boet etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Hilda Gerd Kolbjørnsen har fremsatt omkostningskrav på kr 23.637,-, hvorav salær utgjør kr 20.000,-. Omkostningene anses å ha vært nødvendige og kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Skifterettens dom, domsslutningens punkt 1, 2 og 4 stadfestes.

2. A betaler til Bs dødsbo v/bostyrer advokat Terje Engebretsen saksomkostninger for lagmannsretten med 23.637 - tjuetretusensekshundreogtrettisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.