RG-1997-1647

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-02-25
Publisert:	RG-1997-1647 (283-97)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00198 og LH-1996-00851 A.
Parter:	Ankende part: 1. Bjarne Nilsen 2. Sverre Gjertsen (Prosessfullmektig: Advokat John Kr. Rismark, Trondheim). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Roald Engeness, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Dag Nafstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §176, §180, Sjømannsloven (1975) §40, Forsinkelsesrenteloven (1976), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Yrkesskadeforsikringsloven (1989)

Saken gjelder spørsmålet om erstatning etter løsemiddelskader.

A har reist søksmål mot brødrene Sverre Gjertsen og Bjarne Nilsen for tap som følge av skade han mener å være påført som følge av bruk av løsemidler i maskinrommene på M/S "M. Nilsen", der han arbeidet i perioden 1977-1987.

A er født i 1935. Han har i sitt yrkesaktive liv stort sett vært fisker og maskinist på fiskebåter. Fra 1960 til 1976 var han fisker og maskinist på M/S "Sørøyværingen". I 1976-77 arbeidet han ved Hammerfest Elektrisitetsverk, før han i 1977 ble ansatt på M/S "M. Nilsen". Også der var han fisker og maskinist, hvorav av størsteparten av tiden gikk med til maskinarbeid.

A ble sykmeldt 11. oktober 1987. Han forlot da M/S "M. Nilsen", og har senere ikke vært i arbeid. A mener at han i sitt arbeid som maskinist er blitt skadet ved bruk av løsemidler til rengjøring i maskinrommene. Den eksponering av løsemidler han ble utsatt for ombord på M/S "M. Nilsen" har vært en nødvendig betingelse for de skader han har i dag, og erstatningskravet er reist mot Gjertsen og Nilsen som redere og arbeidgivere.

Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen har vært fiskere i hele sitt yrkesaktive liv, og har siden 50-årene eiet fiskebåt sammen. De er i dag pensjonister. I 1971 ervervet de fiskebåten M/S "M. Nilsen". Dette er en 112-fots snurper på 231 brt. Båten er bygget i 1967 og ble ombygget i 1978, hvor den ble forlenget og utstyrt med ny motor. Videre ble den ombygget i 1985. Båten ble solgt i 1992. Båten ble drevet som et partrederi med brødrene som eneste deltakere.

Stevning ble tatt ut for Hammerfest byrett 7. juni 1991. Søksmålet omfattet også selskapet Bjarne Nilsen A/S, som etter det opplyste sto registert som eier fra 1990. Saken mot selskapet er ble hevet i forbindelse med herredsrettens behandling. Søksmålet forøvrig ble for herredsretten begrenset til spørsmålet om ansvar forelå, slik at selve erstatningsfastsettelsen ikke var gjenstand for pådømmelse, jf tvistemålsloven §151 annet ledd.

Herredsretten avsa 28. januar 1994 dom med slik slutning:

"1. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen kjennes erstatninsansvarlig for 90% av skaden A er påført etter bruk av løsemidler ombord i MS "M. Nilsen".

2. Partene dekker hver sine omkostninger og er ansvarlig for utgiftene til meddommere og oppnevnte sakkyndig med like stort beløp."

Nilsen og Gjertsen har påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken er rettet mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. A har erklært motanke for så vidt erstatningsansvaret var begrenset til 90% av skaden. Lagmannsretten avsa 10. november 1994 dom hvoretter Nilsen og Gjertsen ble frifunnet. Lagmannsretten bygget på at As krav var foreldet.

A anket dommen inn for Høyesterett, som 13. september 1996 avsa slik kjennelse:

"Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse av saken."

Kjennelsen er avsagt under dissens 4-1.

Saken er deretter brakt i gang igjen for lagmannsretten. Hovedforhandling ble avholdt i Tromsø 13. og 14. februar 1997. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt fem vitner og en rettsoppnevnt sakkyndig. Saken står i det vesentlige i samme stilling som ved lagmannsrettens forrige behandling.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler ved de tidligere behandlinger av saken vises til de respektive avgjørelser.

Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen har i det vesentlige anført:

Det erkjennes at de skader A har pådratt seg skyldes løsemidler blant annet ombord på M/S "M. Nilsen". Det bestrides imidlertid at det foreligger ansvarsgrunnlag. Det foreligger verken ulovfestet objektivt ansvar eller skyldansvar.

Ingen av de kumulative vilkår som i rettsteorien er stilt opp for ulovfestet objektivt ansvar er oppfylt. Når det gjelder skyldansvar kan Gjertsen og Nilsen ikke klandres på noen måte. De har ikke initiert innkjøp av løsemidler til rengjøring. Videre har de ikke hatt noen oppfordring til å kontrollere As bruk av disse midlene. A hadde en selvstendig stilling ombord. Det er mulig A har gått unødvendig langt i sitt renhold i maskinrommene, og derfor har brukt løsemidler i større utstrekning enn det som var nødvendig. Videre hadde verken Gjertsen eller Nilsen nødvendig kunnskap om løsemidlenes helseskadelige effekt. Det vises forøvrig til at selv ikke blant leger var skadeeffekten alminnelig kjent før midt på 80-tallet.

Under enhver omstendighet må erstatningen falle bort eller reduseres som følge av As egen medvirkning. Anførselen om erstatningsbortfall som følge av aksept av risiko frafalles imidlertid for lagmannsretten.

Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen har for lagmannsretten - både i hovedanken og motanken - lagt ned slik påstand:

"1. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen frifinnes.

2. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen tilkjennes saksomkostninger både for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er korrekt, både i sitt resultat og i sine premisser, - med det unntak at det ikke skulle ha vært foretatt noen reduksjon av ansvaret som følge av medvirkning fra A. Årsakssammenheng foreligger, hvilket også er erkjent av Nilsen og Gjertsen. Videre er det erkjent at det heller ikke er grunnlag for ansvarsbortfall som følge av aksept av risiko.

Det foreligger ansvarsgrunnlag. For det første foreligger ulovfestet objektivt ansvar og under enhver omstendighet skyldansvar.

Med hensyn til ulovfestet objektivt ansvar gjøres gjeldende at det må foretas en helhetsvurdering av hvor det er rimelig å plassere risikoen for den skade som har inntruffet. I dette tilfellet er rederiet nærmere til å bære tapet enn A. Det forelå en klar risiko for skader ved bruk av løsemidler. Risikoen kommer også til uttrykk ved forskrifter av 15. februar 1963 om oppbevaring av giftstoffer ombord i skip. Disse forskriftene var Nilsen og Gjertsen pliktige til å gjøre seg kjent med, og det må også legges til grunn at de faktisk var kjent med forskriftene. Det vises også til sjømannsloven av 1975 §40 om skipsførerens ansvar for å verne mannskapet mot ulykker og helseskader. Bjarne Nilsen var også skipsfører om bord.

I den perioden A var ombord ble det tilsammen brukt anslagsvis 400 liter Mobilsol og 40 liter lencitil. Betydelige mengder av dette ble brukt i maskinrommene. Avluftingen var ikke tilstrekkelig til å verne A mot helseskader.

De kumulative vilkår som i rettsteorien er stilt opp for ulovfestet objektivt ansvar, er kun hjelpebegreper. Det overordnede synspunktet er spørsmålet om risikoplassering.

Under enhver omstendighet har Nilsen og Gjertsen opptrådt uaktsomt og er ansvarlige på skyldgrunnlag. Det forelå en påviselig risiko ved bruk av løsemidler. Gjertsen og Nilsen var kjent med denne, og de skulle ha sørget for at bruken av løsemidler ikke foregikk på den måte og i den omfang at A ble skadet.

A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"1. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen kjennes erstatningsansvarlig for skaden A er påført etter bruk av løsemidler i MS "M. Nilsen."

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, for lagmannsretten og for Høyesterett samt for lagmannsretten i fortsettelsessaken."

Påstanden må ansees å omfatte såvel hovedanken som motanken.

Lagmannsretten bemerker:

Et nødvendig vilkår for å ilegge erstatningsansvar er at det foreligger et ansvarsgrunnlag. A har for lagmannsretten anført to alternative ansvarsgrunnlag. Det er ulovfestet objektivt ansvar og skyldansvar. Lagmannsretten drøfter disse hver for seg.

Først bemerker imidlertid lagmannsretten at den skade A har pådratt seg må ansees å skyldes bruk av løsemidler, - i det vesentlige til rengjøring. Skaden er todelt, nemlig toksisk polynevropati (nedsatt funksjon av varig karakter i de perifere nerver) og kronisk toksisk encefalopati (varig skade av hjernen).

Det har i saken vært fremført at skaden også delvis kan tilbakeføres til forgiftning av hydrogensulfid som følge av forråtnelse av fisk i lasterommet ved enkelte anledninger, ved bruk av formalin til konservering av fisk under føring, bruk av bensin til fjerning av mark i lasterommet og til et mulig uhell i 1985 hvor freon slapp ut ukontrollert fra en kjølekompressor i det ene maskinrommet. Lagmannsretten finner ikke bevist at disse fire forhold - hvorav de tre førstnevnte gjelder fra tiden om bord på M/S "Sørøyværingen" - kan ha ført til den skade A har fått. Den sakkyndige, avdelingsoverlege Tor Viggo Hansen har opplyst at hvis A hadde vært eksponert for freon, så måtte han ha blitt bevisstløs dersom det skulle ha vært tale om slike mengder at det ville lede til varige skader. Det ville dessuten først og fremst ha vært lungeskader. A har ikke opplyst at han ved den aktuelle anledningen ble bevisstløs, selv om han mener å ha blitt noe omtåket. Den sakkyndige har videre pekt på at etter det man vet i dag, vil formalin ikke kunne påføre hjerneskader. Lagmannsretten bygger videre på As egen oppfatning. Han mente at hydrogensulfid - i den grad det var et problem - var noe som sjauerne ble utsatt for, og ikke han som maskinist. Bruk av bensin var noe han hadde hørt rykter om, men for øvrig ikke kjente til.

Lagmannsretten tillegger det ikke betydning for spørsmålet om ansvarsgrunnlag at rederiet i brev til Storebrand Norden 29. oktober 1987 og i meldinger til Folketrygden av s.d. samt 3. november 1987 har angitt at A er løsemiddelskadet som følge av arbeid i maskinrommene om bord. Dette er opplysninger som A gav til rederiets kontorsekretær, Anne-Britt Lyder i forbindelse med at han hadde vært hos lege og ble sykmeldt. Å videreformidle disse opplysningene i skademeldinger kan ikke ansees som noen erkjennelse av ansvar, og under enhver omstendighet hadde Lyder ikke kompetanse til å forplikte rederiet på et slikt punkt.

Ulovfestet objektivt ansvar.

Det bemerkes innledningsvis at en skade som den foreliggende, i dag ville ha vært dekket under den tvungne yrkesskadeforsikring med hjemmel i lov av 16. juni 1989. For eldre skader vil man imidlertid måtte falle tilbake på det ulovfestede erstatningsansvar.

Ulovfestet objektivt ansvar er utviklet på grunnlag av langvarig rettspraksis. Det kan etter gjeldende rett neppe stilles opp faste vilkår for når ansvar foreligger. Det må derfor foretas en samlet vurdering der enkelte momenter er mere fremtredende enn andre, og der de enkelte momenters vekt kan variere etter den konkrete saks særpreg. Ansvarsformen kan langt på vei sies å bygge på risikobetraktninger og interesseavveininger. Et overordnet synspunkt blir om Nilsen og Gjertsen er nærmere enn A til bære den aktuelle skaderisikoen.

I den juridiske teori har man sammenfattet rettspraksis slik at ansvar er betinget av at den risiko som har realisert seg i en skade, må skrive seg fra en drift eller innretning. Den må dessuten være stadig i den betydning at den er tilstede som en konstant risiko ved vedkommende virksomhet. Videre må den være typisk i den forstand at den særpreger den aktuelle virksomhet. I sammenheng med dette må risikoen fremstå som ekstraordinær for skadelidte, idet den representerer et upåregnelig faremoment ut over den allminnelige dagliglivets risiko som enhver skadelidt må tåle uten erstatningsrettslig vern.

Den klassiske variant av denne ansvarsformen er der hvor skaden skyldes en uunngåelig skaderisiko ved vedkommende driftsform eller innretning. I denne saken er det ikke slik, fordi bruken av løsemidler ombord beror på et valg mellom flere måter å drive rengjøring o.l. på. Bruk av løsemidler var derfor ikke noe nødvendig innslag i driften ombord, og dersom slike midler skulle brukes ville man ha kunnet redusere helsefaren ved forskjellige forholdsregler.

Alternative varianter av ansvarsformen er ansvar for teknisk svikt, manglende sikkerhetstiltak, manglende teknisk oppdatering eller manglende vedlikehold. I denne siste kategori kommer også det som er blitt kalt "ansvar for uforsvarlig ordning". Det vises til Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utgave 258-259. På flere punkter tangerer man i slike tilfelle det rene skyldansvaret. Det eventuelle objektive ansvar i denne saken må i tilfelle ligge innenfor disse alternative former.

Et sentralt aspekt ved den risiko som danner grunnlag for ansvar, er at man må bygge på den erfaringskunnskap som var tilstede frem til skadetidspunktet. Dette synes å fremgå av "ubåtdommen" i Rt-1973-1364. Det vises også til Nygaard 265. Vesentlig på dette punkt blir det da at skadevirkningene av løsemidler var lite kjent frem til midten av 80-årene. Lagmannsretten anser at i det tidsrom skaden utviklet seg, dvs. fra 1977 til 1988, kunne Nilsen og Gjertsen ikke forventes å vite så mye om løsemidlenes skadeevne at de hadde oppfordring til å være spesielt på vakt mot bruk av slike. Den sakkyndige for lagmannsretten, avdelingsoverlege Tor Viggo Hansen har opplyst at først tidlig eller på midten av 80-årene ble graden og karakteren av løsemidlenes farlighet alminnelig kjent blant medisinere. A har opplyst at løsemidler kom i bruk blant maskinister i fiskeflåten mot slutten av 60-årene. Det gjelder vel også generelt at det var omtrent på denne tiden at omfanget av løsemidler øket både i tilbud og etterspørsel. Det tar normalt mange år å utvikle varige skader ved bruk, og dette vises ved at det tok lang tid før helsevesenet fikk kontakt med og tilstrekkelig kunnskap om disse skadene.

Et grunnleggende vilkår for ansvar er at Nilsen og Gjertsen har nødvendig tilknytning til den risiko som har realisert seg i en skade. Som redere og for Bjarne Nilsens vedkommende også som skipsfører, er det rimelig klart at de hadde slik tilknytning.

Lagmannsretten går så over til å drøfte de nærmere vilkår for ansvar.

Det må ansees at risikoen for løsemiddelskader ikke er typisk for driften av et mindre fiskefartøy som M/S "M. Nilsen". Bruk av løsemidler er ikke noe fremtredende element i det daglige liv om bord. Reparasjoner og større malingsarbeider settes bort til verksteder, og det er helst i slike situasjoner at løsemidler brukes i noen utstrekning. A har opplyst at han i løpet av sine ti år om bord malte maskinrommet to ganger. Dette skjedde visstnok ikke etter ordre, men helst som følge av at A var en meget energisk og samvittighetsfull maskinist. Den sakkyndige har også opplyst at A er det første tilfelle han har hørt om med løsemiddelskader fra fiskeflåten. Derimot har han hørt om enkelte tilfeller fra handelsflåten. I handelsflåten er det dog gjennomgående tale om langt større skip med tildels en annen driftsform ombord.

Skaden synes å ha oppstått mere som følge av uheldige sammentreff av forskjellige omstendigheter. Det var liten kunnskap om løsemidler og deres skadeevne. A var nøye med renhold og foretrakk de mere effektive - og derved farligere - rengjøringsmidler. Rederne/skipperen hadde ikke uten videre oppfordring til å passe på bruken av løsemidler. Som det vil fremgå nedenfor om skyldansvar, var det A selv som kjøpte inn midlene og organiserte sin egen bruk av dem. For å konstatere objektivt ansvar må skaden fremtre som et erfaringsmessig resultat av den aktuelle virksomhet. Når skaden heller fremtrer som resultat av tidsbestemte, uavhengige enkeltfenomener som her, taler det mot ansvar. Det vises her til Rt-1948-719 og henvisningen til Kristen Andersen i TFR 1948 99 flg.

Heller ikke kan man si at det foreligger en stadig risiko, som gjerne formuleres som et vilkår for objektivt ansvar. I kravet om stadighet ligger at det må være tale om skader som erfaringsmessig oppstår i den driften eller ved innretningen ansvaret er knyttet til. Slik er det ikke i denne saken, og det vises for så vidt til det som er sagt ovenfor.

Det taler også mot ansvar at det her snakk om skade som følge av løsemidler som tildels er i alminnelig salg og bruk, - også i private hjem. Det er i saken opplyst at de midler A har vært eksponert for, er forskjellige varianter av whithe spiritlignende løsemidler. For A fremsto ikke dette som en risiko utelukkende knyttet til arbeidsforholdet. Slik sett representerer bruk av løsemidler ikke egentlig en klassisk ekstraordinær risiko, når det heller ikke er tale om en virksomhet hvor bruk av slike midler er typisk. I denne saken må man da ta hensyn til at det er tale om en risiko som et stykke på veg og i en viss forstand er en del av dagliglivets risiko. Det blir da et spørsmål om graden av risiko i As arbeid i forhold til risikoen i dagliglivet, hvor det også er en viss omgang med slike midler. Her er det selvsagt en klar gradsforskjell, men den er dog begrenset. Det er et argument mot ansvar. Det vises her til Nygaard 274-275.

For at ansvar skal pålegges kreves det også at den eventuelle risiko fremtrer som ekstraordinær for skadelidte. Det er i en rekke høyesterettsdommer om objektivt ansvar pekt på at denne ansvarsformen tar sikte på å verne skadelidte mot faremomenter som han ikke kunne forutse. A hadde imidlertid selv alminnelig kunnskap om løsemidler ut fra datidens erfaringer og viten. Han var klar over at dette var giftige midler. Han kjente til det ubehag som fulgte med ved bruk av løsemidler i større mengder, i trange rom og over lengere tid. A kjente selvsagt ikke - like lite som andre - den videregående helsefarlige effekt av midlene, men han var dog alminnelig oppmerksom på at midlene måtte omgåes med en viss forsiktighet. Selv om dette ikke er noe avgjørende moment i den samlede vurdering, så taler det dog med en viss styrke mot ansvar.

Det kan anføres at Nilsen og Gjertsen skulle ha satt iverk tiltak for å hindre eller minske skaderisikoen. De sikringstiltak som hadde vært mest aktuelle dengang var bedre avlufting i maskinrommene, etter hvert også verneutstyr, men også simpelthen å pålegge A å redusere bruken av løsemidler. Som nevnt var det alternative rengjøringsmidler tilgjengelige.

Til forventningen om sikringstiltak er å bemerke at Nilsen og Gjertsen som følge av As selvstendige stilling og den generelt manglende kunnskap om helsefaren ved løsemidler, ikke hadde så sterk oppfordring til å iverksette sikringstiltak, selv om slike ville ha kunnet minske risikoen.

I den samlede vurdering legger lagmannsretten også vekt på at det først og fremst er de som produserer, markedsfører og omsetter løsemidler som har oppfordring til å være klar over midlenes farlighet og advare mot dette. Det er også produsentene og de forskjellige omsetningsledd som har den økonomiske gevinst, og det synes urimelig og tilfeldig dersom et i dette tilfelle lite partrederi skulle måtte bære risikoen for de skader midlene kan føre til.

Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten ikke at Nilsen og Gjertsen er nærmere enn A til å bære risikoen ved den bruk som er gjort av løsemidler i maskinrommene ombord på M/S "M. Nilsen". Påstanden om ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag fører derfor ikke frem.

Skyldansvar.

Lagmannsretten går så over til å drøfte om Nilsen og Gjertsen kan være ansvarlige på skyldgrunnlag. Det er i norsk erstatningsrett en alminnelig skyldregel, som innebærer at den som har opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig, blir erstatningsansvarlig for den skade han derved har forårsaket. Et grunnleggende vilkår for skyldansvar er at det forelå en risiko for skade, - i dette tilfellet en risiko forbundet ved bruk av løsemidler i maskinrommene på M/S "M. Nilsen". De senere års medisinske forskning viser at så er tilfelle. Bruk av løsemidler krever påpasselighet ved dosering, verneutstyr og tilstrekkelig utlufting. Ved mer eller mindre langvarig bruk uten å iaktta disse forholdsregler, vil varige hjerne- og nerveskader oppstå.

Videre må Nilsen og Gjertsen som påstått ansvarlige, ha hatt en slik tilknytning til risikoen at de hadde oppfordring til å handle for å avverge skade. Om dette vises til det som er sagt ovenfor om objektivt ansvar. I tillegg legges det for skyldansvar vekt på at det er tale om en relativt liten båt med oversiktlige forhold hva angår arbeidsoppgaver og annen organisering. Nilsen og Gjertsen hadde det overordnede ansvar for driften av skipet og arbeidsordningen om bord. Dette må også omfatte spørsmålet om hvilke kjemiske midler som skulle brukes, f.eks. til rengjøring. Nødvendig tilknytning til risikoen underbygges også av sjømannsloven §40, som stiller krav om tiltak for å sikre et trygt arbeidsmiljø om bord.

Et ytterligere vilkår for ansvar er at Nilsen og Gjertsen kunne ha handlet annerledes og da på en slik måte at risikoen ikke hadde realisert seg i skade. Rent faktisk kunne de nok ha iverksatt vernetiltak og/eller beordret mindre bruk av løsemidler, men det forutsetter at de hadde slik kunnskap om risikoen at de hadde oppfordring til å handle. I dette ligger også at risikoen må ha vært tilstrekkelig synbar for Nilsen og Gjertsen. For ansvar må det kreves at Nilsen og Gjertsen hadde tilstrekkelig kunnskap både om den bruk som ble gjort av løsemidler ombord og om løsemidlenes skadeevne. Det vises til det som er sagt om dette ovenfor under behandlingen av objektivt ansvar. Nilsen og Gjertsen hadde rent faktisk ikke rimelige muligheter til å bli tilstrekkelig oppmerksomme på risikoen.

Til dette kommer at A selv tok initiativ til å kjøpe inn og bruke løsemidler i sitt arbeid. A hadde som tidligere nevnt en relativt selvstendig stilling. Nilsen og Gjertsen hadde således ikke noen umiddelbar kontakt med bruken av løsemidler i maskinrommene. Bruken av løsemidler ellers på båten var begrenset til noe bruk på dekk og for øvrig utendørs. Slik bruk påkalte ikke spesiell oppmerksomhet fra Nilsen og Gjertsen. Før løsemidlene ble introdusert ble det brukt mere ordinære vaskemidler som PEP og forskjellige skurepulvervarianter. Disse var også i bruk parallelt med løsemidlene, men det må anses som bevist at A i det vesentlige foretrakk å bruke løsemidler, ettersom disse var langt mere effektive og lettet arbeidet. På den annen side har en av de øvrige maskinister som hadde arbeidet på M/S "M. Nilsen" - Emil Wilhelmsen - forklart i lagmannsretten at han for sin del brukte PEP o.l. også etter at løsemidlene ble introdusert. Det var således ikke noen selvfølge at A skulle bruke løsemidler, - eller bruke det i slike mengder og under slike forhold som han antakelig har gjort.

Man må ta i betraktning at ansvarsplassering også etter skyldregelen i bunn og grunn innebærer en risikoplassering. Man må da også se hen til skadelidtes eget forhold, - forøvrig uten at man derved kommer over i spørsmålet om medvirkning. Som følge av As nokså selvstendige stilling, var Nilsen og Gjertsen ikke nærmere til å kjenne til risikoen ved bruk av løsemidler enn A selv. Det var A som hadde den direkte kontakt med disse midlene og som selv kjente omfanget av bruken. Det er ikke verken anført eller bevist at han ved noen anledninger besværet seg overfor Nilsen og Gjertsen på en slik måte at disse hadde oppfordring til å sette seg nærmere inn i bruken av løsemidler og eventuelle skadevirkninger. Også skyldregelen tar i en viss grad sikte på å verne skadelidte mot upåregnelige skader. Skadelidtes eget forhold i relasjon til skyldregelen er på illustrerende måte kommet til uttrykk bl.a. i Høyesteretts dom i Rt-1964-446. Det må etter gjeldende rett stilles visse krav også til skadelidte ut fra hans kunnskap om eller forhold til risikoen. Dersom risikoen er like mye eller lite kjent for skadelidte som for den påstått ansvarlige, tilsier det tilbakeholdenhet med å pålegge ansvar. Slik forholder det seg i denne saken.

A har anført at dagjeldende forskrifter av 15. februar 1963 om oppbevaring og bruk av visse giftige stoffer om bord på skip taler for at Nilsen og Gjertsen var kjent med eller burde vært kjent med løsemidlenes farlighet. Nilsen og Gjertsen skulle derfor ha opptrådt annerledes. Forskriftene retter seg først og fremst mot oppbevaring og utlevering av giftige stoffer. Det er ikke noen bestemmelser i forskriftene som tyder på at alminnelig bruk av løsemidler er farlig på den måte og i den grad som senere erfaring viser. Illustrerende i så måte er det daværende Direktoratet for sjømenns innledende kommentarer til forskriftene, hvor det bl.a. heter om bruk av væsker som utvikler giftig damp:

"Dampene samler seg fortrinnsvis ved gulvet eller trenger ned i lavereliggende rom da de er tyngere enn luft. Den som er ansvarlig for utlevering av slike stoffer, må være særlig oppmerksom på dette og gi de nødvendige instruksjoner dersom stoffet skal brukes til arbeide i trange og dårlig ventilerte rom, hvor konsentrasjonen av flyktige, giftige stoffer lett blir særlig høy. Spesielt under arbeide med giftige stoffer som lett fordamper kan det under slike arbeidsforhold som nevnt være viktig at en ekstra mann står på vakt utenfor arbeidsplassen og følger arbeidet. Den som som har med utlevering av giftige stoffer, bestemmer om slik vakt er nødvendig."

Det synes her å være tale om å hindre bevisstløshet o.l., uten at de snikende langtidsvirkninger man i dag kjenner, har vært et tema ved forskriftenes utforming. Videre regulerer forskriftenes §5 merking av emballasjen for giftige stoffer. Den spesifikke helseskade er det imidlertid sagt lite om, og intet i relasjon til de langtidsvirkinger det her er tale om. Disse var da heller ikke - som det fremgår ovenfor - kjent på denne tiden.

Det er intet som tyder på at om disse forskriftene i og for seg hadde vært fulgt, så ville bruken av løsemidler i maskinrommene ha fått en annen karakter og et annet omfang. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at disse forskriftene får særlig betydning.

Samlet sett finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å pålegge ansvar etter skyldregelen.

Etter dette fører ingen av de to anførte ansvarsgrunnlag frem, og Nilsen og Gjertsen må bli å frifinne.

Hovedanken har ført frem. Nilsen og Gjertsen har krevet saksomkostninger både for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett. Det følger av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 første ledd at A må pålegges å erstatte dem sakens omkostninger i hovedanken. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom, og det er heller ikke for øvrig grunnlag for anvendelse av unntaksregelen i §172 annet ledd. Den aksessoriske motanken har vært forgjeves, men kan ikke ansees å ha medført meromkostninger.

I forhold til omkostningene for Høyesterett og for herredsretten må lagmannsretten legge til grunn sitt sluttresultat, og det følger da av tvistemålsloven §172 første ledd at A også må pålegges å dekke disse.

Videre påløp det omkostninger ved forrige behandling i lagmannsretten. Også disse må avgjøres ut fra sluttresultatet. Lagmannsretten kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å oppheve omkostningene ved den første behandlingen, enn si tilkjenne A omkostninger, - selv om han fikk medhold i sin anke til Høyesterett over spørsmålet om kravet var foreldet. Det kan ikke bebreides Nilsen og Gjertsen at de for lagmannsretten forrige gang også påberopte foreldelse som et alternativt frifinnelsesgrunnlag.

Advokat Rismark har fremlagt omkostningsoppgave på kr 302153,80. Av dette er kr 206000,- salær og kr 70918,- omkostninger. I tillegg har advokat Rismark beregnet rente av saksomkostningene for herredsretten og for forrige behandling i lagmannsretten. Renter er beregnet med 12% pro anno.

Med forbehold for rentekravet legges oppgaven til grunn i hht. tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten bemerker i anledning innsigelsen fra advokat Engeness, at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å redusere salæret for Høyesterett på grunn av advokatskifte. Det var nødvendig for Nilsen og Gjertsen å skifte prosessfullmektig for Høyesterett.

Renter kan beregnes i slike tilfelle, og da fra tidligst to uker etter vedkommende doms forkynnelse, jfr. Schei, Tvistemålsloven, bind I 367. Det er tatt hensyn til det i den fremlagte beregning. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke er grunnlag for den rentesats som er lagt til grunn for kravet. Rentekravet bygger ikke på forsinkelsesrenteloven satser, men derimot på tvistemålsloven §176. Det vises også til Rt-1992-395. Renter skal på det grunnlag beregnes på en slik måte at den vinnende part holdes skadesløs, og må da ansettes til en sats som kompenserer likviditetstapet. Etter lagmannsrettens oppfatning er normalnivået for rentetapserstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §10 3. punktum representativt.

Lagmannsretten foretar på denne bakgrunn en samlet ansettelse av saksomkostningene for alle retter med kr 290000,-, jfr. tvistemålsloven §176.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett med kr 290000,- - tohundreognittitusenkroner -.

Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.