RG-1997-1659

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-07-05
Publisert:	RG-1997-1659 (300-97) *
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-00240 A/14 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00880 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per G. Buxrud). Motpart: Advokat B (Prosessfullmektig: Advokat Tor M. Kindem).
Forfatter:	Lagdommer Karin Stang, Ekstraordinær lagdommer Grete Gørvell Halvorsen, Førstebyskriver Brit Seim Jahre
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Aksjeloven (1976) §12-10

Dom:

A kjøpte 3. juni 1988 alle aksjene i selskapet AS X. Saken gjelder spørsmål om advokatansvar i anledning av advokat Bs bistand ved dette kjøp.

Selger var C som hadde stiftet AS X i 1972. Selskapet drev handel med formingsmateriell til blant annet skoler. C annonserte i januar 1988 selskapet til salgs under "Bil.mrk." og overlot deretter det videre salgsarbeide til advokat B, som hadde ytet ham juridisk bistand gjennom flere år. B og C var også venner og hadde kjent hverandre siden ungdommen.

A, som på dette tidspunkt var arbeidsledig, svarte på annonsen. Han hadde tidligere drevet eget agenturfirma og dessuten arbeidet med salg og markedsføring. B hadde bl.a. hjulpet A med avvikling av agenturfirmaet og As søster D var også klient hos B. B hadde i tillegg vært advokat for As mor og stefar. I januar 1988 var B advokat for A og D som var selvskiftende hovedarvinger etter stefaren, E.

Etter å ha svart på annonsen ble A kjent med at B hadde salgsoppdraget. Bs advokatfullmektig, F, opplyste til A at prisen for aksjene var kr 400000 kontant. F lovet A førsterett og formidlet kontakt mellom A og C. A arbeidet i selskapet fra begynnelsen av februar og frem til han kjøpte aksjene i selskapet. A leverte 3. mars 1988 et "Tilbud/Forslag vedr. eventuell overtakelse av firmaet" med følgende ordlyd:

1. Beskrivelse av dagens situasjon.

1.1 AS X har en meget anstrengt likviditet, selv om egenkapitalen er positiv.

Alle midlene er bundet opp i varelageret, som i 1987 var større enn vareforbruket. Lageret må derfor minskes relativt fort. Situasjonen i dag er at firmaet trekker opp kassakreditten mer og mer, for å holde driften gående.

1.2 Utestående fordringer synes å være sikre, da den vesentlige del av kundemassen består av skoler.

1.3 Varelagertellingen pr. 31. desember 87 synes å vise stor nøyaktighet. Lagerbeholdningen bærer heller ikke preg av særlig ukurante varer.

1.4 Regnskapet for 1987 er ennå ikke revidert, men det skal iflg. regnskapsfører G skje ganske snart. Uklart hvordan interimskonto og differansekonto skal gjøres opp, iflg. G. Disse har imidlertid ingen betydning for driftsresultatet, iflg. G.

2. Kortsiktig målsetting ved en eventuell inntreden i driften.

2.1 For at firmaet i fremtiden skal være "liv laga", må følgende skje snarest:

2.1.1 fallet i omsetningen stoppes opp,

2.1.2 få omløp på varelageret,

2.1.3 styrke salgsaktivitetene,

2.1.4 blåse nytt liv i rutiner som går på - purring av utestående - omfanget av varekjøringen - kontroll med kostnadene. Renere linjer mellom AS og privat.

3. Tilbud til C.

3.1 I løpet av 1987 er situasjonen for AS X blitt forverret, og dermed også den økonomiske risiko ved en overtakelse.

Imidlertid har firmaet grunnlag for en god inntjeningsevne, i et relativt beskyttet marked, og med stort sett sikker betalingsevne hos kundene.

Med øket omsetning, burde det derfor ligge muligheter for en sunn drift.

3.2 A går inn i driften som konsulent omgående, for å styrke salgsvirksomheten. Lønnsbetingelse/godtgjørelse avtales underveis.

3.3 Fortsatt opsjon på overtakelse pr. 01. januar 89 avtales skriftlig.

Det gjelder også ved en eventuell ikkeovertakelse, dersom det i løpet av 1988 ikke synes liv laga for firmaet.

3.4 A påtar seg i løpet av 1988, ingen økonomiske forpliktelser.

3.5 Driften av AS X i løpet av 1988 planlegges fortløpende sammen med C.

3.6 Dersom overtakelse finner sted, settes prisen til kr 400000, ved overtakelse av samtlige aksjer i AS X. Betalingen finner sted ved en pensjonsordning til C, som beløper seg til kr 80000 pr. år i 5 år, fra og med 1989.

Den 3. juni ble det inngått avtale mellom A og C om kjøp av aksjene i selskapet. De inngikk samtidig en særavtale hvoretter C den kommende 5-års periode fikk rett til en pensjonsutbetaling. Det ble videre avtalt at A skulle stille en bankgaranti på kr 500000 som sikkerhet for pensjonen. Da dette ikke var mulig for A, aksepterte C pantesikkerhet i As hytte.

Sommeren 1989 trengte AS X ny driftskapital og A solgte hytten. B foresto salget og tilbakeholdt kr 60000 av kjøpesummen til dekning av Cs pensjonskrav som var misligholdt. C fikk etter salget ny pantesikkerhet i As privatbolig. Det ble utstedt en pantobligasjon på kr 460000 som ble tinglyst i hans selveierleilighet i Gabelsgate.

Etter at A hadde overtatt aksjene hevdet han flere ganger overfor B at regnskapet for 1987, som dannet grunnlaget for avtalen om aksjekjøpet, var uriktig. B ga uttrykk for at avtalen kunne revideres dersom A dokumenterte feil i regnskapet. Høsten 1989 kontaktet A advokat Buxrud som siden har bistått A i en rekke tvister. AS X innstilte sin virksomhet i 1992.

A reiste 21. januar 1991 sak mot C med krav om reduksjon av prisen på aksjene i AS X fastsatt etter rettens skjønn. C ble frifunnet ved Oslo byretts dom av 27. januar 1992. Dommen ble påanket og Eidsivating lagmannsrett avsa 18. mars 1994 dom, hvoretter C ble pålagt å avlyse pantobligasjonen i as selveierleilighet. Lagmannsretten fant at pensjonsavtalen var i strid med aksjeloven §12-10 sjette ledd og at sikkerheten for denne dermed var ugyldig, jf avtaleloven §36.

A og D tok 5. januar 1992 ut stevning mot B, for hans mangelfulle behandling av stefarens bo. Erstatningskravet mot B, vedrørende aksjekjøpet i AS X, ble trukket inn i saken. Men under hovedforhandlingen 29., 30. november og 1. desember 1993 besluttet byretten å utsette behandlingen av dette krav i påvente av rettskraftig dom i søksmålet mot C.

Oslo byrett avsa den 23. november 1994 dom i saken vedrørende aksjekjøpet med slik domsslutning:

1. Advokat B frifinnes.

A erstatter advokat B saksomkostninger med kr 30000 - trettitusenkroner. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

Advokat Per G. Buxrud har på vegne av A rettidig påanket dommen til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt den 18. og 19. juni 1996, der begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Sakens nærmere sammenheng fremgår for øvrig av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part - A - har i hovedsak anført:

Byretten har bygget sin avgjørelse på uriktig faktum og gal bevisbedømmelse. Videre har byretten tatt feil når den ikke har funnet at advokat B har opptrådt erstatningsrettslig uaktsomt.

Det påhviler en advokat en rekke plikter av aktiv karakter. B har ikke opptrådt uavhengig og lojalt overfor A. Han har heller ikke foreholdt A sitt eget syn på kjøpsavtalen og oppfylt sin rådgivning- og opplysningsplikt. B har tilskyndet sin klient til å inngå en avtale om å overta en forretningsvirksomhet som var "pill råtten" og som satte hans hjem i fare.

B var As advokat, da han påtok seg å formidle salg av selskapet AS X. Han var samtidig Cs advokat og har ikke opptrådt uavhengig og dermed overtrådt sin lojalitetsplikt i forhold til A. Ved inngåelse av avtalen la A til grunn at han overtok et solvent selskap. Han fant senere ut at han overtok et selskap som drev for kreditorenes regning. Det ble avdekket rot i selskapets regnskaper herunder i leverandør - og kundereskontro. Selskapets underskudd pr. årsskiftet 1988 økte i perioden frem til kontraktsinngåelsen. Dette var ikke i samsvar med partenes forutsetninger.

B hadde inngående kjennskap til selskapets økonomiske stilling og burde ha advart A. Det var B som foreslo at kjøpesummen kunne gjøres opp ved årlige pensjonsutbetalinger til C. Lagmannsretten har funnet at avtalen var lovstridig, og advokat B har misligholdt sin rådgivningsplikt.

Det er påfallende at B alltid bekrefter de forskjellige avtaler som er inngått mellom partene. Salgsavtalen korresponderer verken med det brev som B sendte A samme dag eller med tilleggsavtalen. Pensjonen ble fastsatt forskjellig i de tre dokumenter. B måtte forstå at selskapet, hvor C aldri hadde tatt ut lønn, ikke hadde økonomi til å dekke en årlig pensjon til C. Dette pliktet B å opplyse A om.

Det fremgår av selskapets balanse pr. årsskifte 1988 at A kjøpte en kortsiktig gjeld, som det var umulig for ham å innfri. Kassekreditten og leverandørgjelden var nesten kr 900000 og omsetningen bare kr 1100000. Kassakreditten viste seg å være trukket med kr 100000 mer enn balansen viste. Som advokat pliktet B å vurdere regnskapet og advare A mot kjøpet.

Det står i avtalen at regnskapet for 1988 var vedlagt. Det var det ikke.

A ønsket ikke å heve kjøpet. Det var ikke et problem for ham at han ble aksjeeier. Problemet var at han måtte stille realsikkerhet. B ga A feil råd da A kjøpte selskapet og måtte stille realkausjon. A trodde at B var hans advokat og ivaretok hans interesser. Han inngikk avtalen i tillit til at B hadde kjennskap til selskapets økonomiske stilling og hadde vurdert kjøpet som gunstig for ham. B var ikke bare megler, han var advokat for begge, både kjøper og selger. Han opptrådte aktivt ved kontraktsinngåelsen. Han førte ikke partene sammen. C var der nesten aldri, og A forhandlet ikke med C. A hadde bare B å forholde seg til og hadde tillit til ham. Det var uaktsomt av B å råde A til å undertegne avtalen.

Selv om B skulle bli hørt med at han bare har ført partene sammen, har han som advokat nøyaktig samme undersøkelsesplikt, jf Nils Nygard,1979: Skade og ansvar, side 413-422 og Rt-1959-1172.

Bs uaktsomhet har påført A et samlet tap på kr 1080915. Da han solgte hytten gikk salgsbeløpet, etter at C hadde fått dekket noe av sitt pensjonskrav, inn i selskapet. Dette var kr 476801, som nå er tapt. Videre innfridde As svigerfar en del av kassakreditten kr 244114, og i tillegg omfatter tapet et gjeldsbrevlån i Fokus Bank AS på kr 360000.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

B dømmes til å betale erstatning til A oppad begrenset til kroner 1 million, samt erstatning for sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten - B - har særlig anført:

Den ankende part blander sammen grunnlag og faktum. Det må tas utgangspunkt i de fakta som var tilgjengelige for partene på kontraktstidspunktet. Videre må det være årsakssammenheng mellom As forutsetninger og tapet.

Det er korrekt at B før han fikk i oppdrag å gjennomføre salget av aksjene i AS X, var advokat både for A og C. Begge klienter kjente til dette og visste om hverandre, fordi C hadde vært en nær venn av As søster, D.

Det er ikke ført bevis for at regnskapet ikke ga et riktig bilde av selskapets økonomiske stilling. B la til grunn at regnskapet var korrekt. B hadde ingen holdepunkter for at det skulle være noe galt med 1987-regnskapet. Det kan ikke kreves at en advokat, uten at det foreligger mistanke eller signaler om at noe er galt, selvstendig skal foreta kontroll av et revidert regnskap.

A fikk regnskapet før han ga sitt "tilbud" av 3. mars 1988. Han hadde adgang til å innhente råd fra fagkyndige og konsulterte en siviløkonom H, som bodde i samme eiendom som A.

B har ved salg av aksjene ivaretatt både kjøpers og selgers interesser på en forsvarlig måte. Det er ikke riktig at A ikke hadde noen forutsetninger for å vurdere selskapet, dets regnskap og verdiene. A hadde lang salgserfaring. Gjennom 10-12 år hadde han drevet eget aksjeselskap. "Tilbudet" av 3. mars 1988 viser at han foretok en grundig analyse av både aktiva- og passivasiden i selskapet. Det vises her også til As beskrivelse av seg selv i søknaden til Fokus Bank AS om forhøyelse av kassekreditten.

Det fremgår av kontrakten at regnskapet var gjennomgått av begge parter.

A var på kjøpstidspunktet så sikker på sine egne markedsføringsegenskaper, samt sin kones faglige kunnskaper at han kjøpte selskapet selv om regnskapet av 1987 viste at selskapet ikke ga tilstrekkelige inntekter til å leve av. Det var As egen optimisme som gjorde at han kjøpte. Han var klar over at selskapets inntekter måtte økes og at dette kunne ta tid, jf hans budsjett til Fokus Bank AS.

Det er ikke ført bevis for at B kjente til at regnskapet for 1987 var uriktig, dersom dette virkelig er tilfelle. B hadde våren 1988 ikke hatt noen muligheter for å avdekke feil i regnskapet, selv om han hadde foretatt undersøkelser. A hadde selv langt bedre forutsetninger og muligheter for å avdekke feil og kontrollere de enkelte regnskapsposter.

For at B skal kunne holdes ansvarlig må han kunne bebreides. Her er intet å bebreide B i forbindelse med overdragelsen av selskapet, og han må derfor frifinnes for As erstatningskrav.

For øvrig kan A ikke gjøre større rettigheter/ansvar gjeldende mot B, enn han kunne mot C. Når A mener at kjøpet var mangelfullt, kunne han krevet hevning og erstatning. Han har forsømt dette og kan ikke gå på B.

Kjøpesummen ble hovedsakelig dekket via en pensjonsordning for C. Det er ikke ført bevis for at det er B som har anbefalt denne løsning. Det er ingen tvil om at denne løsning var gunstigst for A, som ikke hadde noen kapital.

A hevder også at B er ansvarlig for rådgivning i forbindelse med salg av hans hytte. Heller ikke dette er det noen holdepunkter for. B anbefalte salg av hytten da selskapet ble kjøpt, fordi det var behov for ny driftskapital i selskapet. Da A senere innså at det var behov for ytterligere kapital, var det han selv som ønsket å selge hytten. I 1989 hadde B ingen forutsetninger for å vurdere om salgssummen for hytten burde skytes inn i selskapet. Det var As egen vurdering og valg å fortsette driften i 1989.

Fokus Bank AS sa opp selskapets lån fordi disse var misligholdt. Det var dette som førte til nedleggelse av selskapets virksomhet. Det er ikke påvist årsakssammenheng mellom uoverensstemmelser i regnskapet på kjøpstidspunktet og det at selskapet måtte innstille virksomheten. B mener at årsaken til at selskapet måtte avvikles, skyldes at As prognose for selskapets inntjening slo feil.

Det er ikke sannsynliggjort at A har lidt et tap som følge av Bs eventuelle uaktsomhet. Det påståtte tap er ikke dokumentert, og det foreligger ikke årsakssammenheng. Selskapet ble avviklet etter 4 års drift med et begredelig resultat, men dette har intet å gjøre med regnskapet for 1987. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byrettes dom stadfestes.

2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

A krever erstatning av B, fordi han hevder at B tilskyndet ham til å kjøpe AS X og senere tilskyndet ham til å selge hytten. Videre hevder A at B ikke har ivaretatt hans interesser, slik han pliktet som advokat. Under enhver omstendighet burde han ha frarådet ham å kjøpe aksjene i selskapet, fordi det av selskapets regnskaper klart fremgikk at det ikke hadde mulighet for å betale pensjonsforpliktelsen.

Ansvarsspørsmålet må avgjøres etter erstatningsrettens alminnelige ulovfestede culparegel, ut fra en samlet vurdering av alle konkrete omstendigheter i saken.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at B gjennom flere år hadde vært Cs advokat. Likeledes legges til grunn at A og hans søster, D, var klienter hos B, da AS X i januar 1988 ble avertert til salgs. Det er således på det rene at B våren 1988 hadde et klientforhold til både selger og kjøper. Det følger av advokatforeningens etiske regler at en advokat ikke kan representere to eller flere klienter med motstridende interesser, jf Den Norske Advokatforening, Håndbok del VIII 1987, Harald Halvorsen: God advokatskikk og kollegiale regler side 39 flg. Så lenge klientene ikke har motstridende interesser er der imidlertid ikke noe i veien for at en advokat kan representere to klienter.

Ved eiendomshandel har selger og kjøper normalt sammenfallende interesser i å få salget gjennomført, og det er derfor nokså vanlig at en advokat bistår begge med gjennomføring av de formelle sider ved salget. Det kan imidlertid lett oppstå situasjoner, hvor den ene part har et særligt bistandsbehov, og da plikter advokaten å sørge for at enten selger eller kjøper får sin egen uavhengige advokat.

For C og A var det også i begges interesse å få salget gjennomført. Retten legger til grunn at de begge visste om hverandre, og at de begge var klienter hos B. A har anført at B har sviktet sin lojalitet-, opplysnings- og undersøkelsesplikt og derved opptrådt uaktsomt. B har ikke gitt ham den juridisk bistand han pliktet. A har forklart at han stolte på B i ett og alt og at han trodde at "de spilte på samme lag". B forklarte på sin side at hans bistand ved overdragelse av selskapet bestod i at han ordnet alt det formelle. Han utarbeidet avtalen etter partenes ønske, samt satte opp generalforsamlingsprotokoll og styreberetning for selskapet på grunnlag av det regnskapsmateriale han fikk utlevert.

A har tydeligvis forventet at B skulle sette sig inn i kjøpers posisjon, i langt større grad enn han gjorde. Det avgjørende for uaktsomhetsvurderingen vil være om B har ivaretatt As interesser på en forsvarlig måte. Selvom B i dette tilfelle kan kritiseres for å ha bistått begge, er dette ikke nok til å fastslå uaktsomhet. Retten viser til Rt-1995-1350, hvor det uttales at det i utgangspunktet gjelder et strengt uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Men at det dog er et visst spillerom før kritikkverdige handlinger kan anses som erstatningsbetingende uaktsomme.

A har forklart at han kontaktet Bs kontor etter å ha lest annonsen om at AS X var til salgs, og at fullmektig F ga ham diverse opplysninger om selskapet, herunder at prisen var kr 400000. A ble videre lovet en fortrinnsrett. F forklarte at det var han som førte A og C sammen. A begynte å arbeide for AS X i første uke av februar, og han inga etter ca en måned et "Tilbud/forslag vedrørende eventuell overtakelse av firmaet" datert 3. mars 1988. Han understreket i sin forklaring at dette "tilbud" var utarbeidet av ham selv. Det fremgår her at A allerede da var klar over de vesentligste forhold av betydning for å vurdere selskapets økonomiske stilling. A hadde kontaktet regnskapsføreren, gjennomgått regnskapet for 1987 som var klart for revisjon, vurdert hva som var nødvendig for å få til en lønnsom drift m.m. "Tilbudet" viser klart at A forsto at han tok en økonomisk risiko og at selskapets likviditet var anstrengt, jf punktene 1.1 og 3.1.

A overleverte "tilbudet" til B. Først to og en halv måned senere satte B opp en avtale mellom ham og C. C og A var begge til stede på Bs kontor da avtalen ble undertegnet den 3. juni 1988. Det fremgår av avtalen at regnskapene var tilgjengelige og at A hadde hatt anledning til å gjennomgå disse. Lagmannsretten legger dette til grunn.

At A selv visste om risikoen ved å overta AS X og selv var pådriver for kjøp av selskapet, fremgår likeledes av hans brev av 10. mai 1988 til søsteren hvor han skrev at firmaet passet bra for ham og hans kone, men at det var mye som må rettes opp, før det kunne bli et bra levebrød ut av firmaet. A skrev videre at med hans kunnskap om drift og markedsføring og konens innsikt i produkter og markedsbehov hadde de et bra utgangspunkt.

Det var etter rettens oppfatning naturlig at B, ut fra "tilbudet", gikk ut fra at A selv hadde vurdert de relevante sider ved overtakelsen. Da avtalen ble inngått hadde A arbeidet ytterligere noen måneder i selskapet. Selvom A i sin forklaring fremholdt at han kun hadde kjørt varer og arbeidet på lageret, er lagmannsretten av den oppfatning at dette ga A ennå bedre innsikt i selskapets virksomhet, og bedre grunnlag og forutsetninger for å vurdere "verdiene" i selskapet. A kunne ikke forvente at B på denne bakgrunn selvstendig skulle foreta undersøkelser om selskapets regnskaper, dets drift og muligheter for inntjening i fremtiden. A var klar over at han kjøpte et selskap som var for nedadgående og tok den økonomiske risiko dette var. Lagmannsretten finner det ikke bevist at B forsto eller burde forstått at det kunne være feil i regnskapene.

A hadde i januar 1988 gått arbeidsledig en stund og var selv ivrig for å overta selskapet. Han hadde stor tro på egne evner til å selge og markedsføre selskapets produkter, samtidig som han hadde mulighet for å dra nytte av sin kones faglige kompetanse. A var optimistisk og hadde tro på at han skulle kunne utvikle selskapets drift og øke dets omsetning. Retten finner det sannsynlig at dette var avgjørende for hans kjøp. Dette fremgår både av hans søknad av 7. juli 1988 til Fokus Bank AS, hvor A presenterer seg selv og begrunner hvorfor han ønsker å overta selskapet, og av det vedlagte arbeidsbudsjettet for 1988. Det er ikke ført bevis for at B tilskyndet A til å kjøpe aksjene.

A hadde ingen kontanter og foreslo allerede i sitt "tilbud" at betaling skulle skje gjennom en pensjonsordning. Det er uklart for retten om han av eget tiltak foreslo en slik betalingsmåte. Lagmannsretten slutter seg imidlertid på dette punkt til byrettens bemerkninger på side 26.

Lagmannsretten finner ikke at B kan bebreides for at A i 1989 måtte selge sin hytte for å skaffe kapital til den videre drift av selskapet. B har forklart at han allerede i 1988 da selskapet ble kjøpt rådet A til å finansiere ny driftskapital ved salg av hytten. Det anses bevist at han selv ønsket å selge hytten i 1989. Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke kan anses som uaktsomt at B ikke frarådet ham å selge. Advokat B hadde i 1989 ingen forutsetninger for å vurdere dette spørsmål.

Ut fra en samlet vurdering av alle konkrete omstendigheter i saken, finner lagmannsretten ikke bevist at B tilsidesatte sine plikter som advokat for A. Han tilskyndet ham heller ikke til å inngå en uforsvarlig avtale. B har ikke handlet erstatningsbetingende uaktsomt. I denne vurdering har retten tatt hensyn til at B opptrådte i egenskap av advokat og under de strenge krav som stilles til profesjonsansvaret.

Til slutt bemerkes at A ikke har dokumentert sitt tap og at det ikke er bevist at det foreligger årsakssammenheng.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes A å betale de saksomkostninger B har hatt for lagmannsretten. Særlige forhold som tilsier anvendelse av unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd foreligger ikke. Advokat Tor M. Kindem har fremlagt omkostningsoppgave hvorav kr 25000 utgjør salær. Det er ikke krevd ytterligere omkostninger. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 25000 -tjuefemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra denne doms forkynnelse.