RG-1997-186

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-03-11
Publisert:	RG-1997-186 (31-97)
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr: 92-10265, 92-010338 - Agder lagmannsrett LA-1996-00267 K.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Erik Samuelsen).
Forfatter:	Lagdommerne Åse Berg, Trude Sæbø, Inge Hobæk
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §198, §108, §214, §215, §88, Tvistemålsloven (1915) §105, §109, §384, Straffeprosessloven (1981) §438

Oslo byrett avsa 10. november 1995 kjennelse med slik slutning:

"Advokat A dømmes for overtredelse av domstolsloven §198 annet ledd til en bot til statskassen, stor kr 5000,-, subsidiært 5 dager fengsel."

Den uttalelsen som foranlediget domfellelsen, ble fremsatt i prosesskrift fra advokat A av 26. september 1995. Foranledningen var en inhabilitetsinnsigelse advokat A hadde fremsatt mot byrettsdommer B. Byretten har begrunnet avgjørelsen slik:

"Den uttalelse retten har reagert på er følgende, sitat: "...det (er) heller ikke egnet til å styrke tilliten til retten at det fra Justisdepartementet ikke vil bli gitt ytterligere forlengelse utover 31. desember 95 av administrators funksjon som hjelpedommer ved Oslo byrett, hensett til administrators alder" ... I denne uttalelse ligger det en insinuasjon om at dommeren p.g.a. sin alder ikke er skikket til å administrere saken. - -

Advokaten synes å mene at en prosessfullmektig har plikt til å sørge for at en dommer som han mener er for gammel, fratrer. - -

Retten finner at advokat A har gjort seg skyldig i overtredelse av domstolsloven §198 annet ledd ved å fremsette den ovenfor refererte usømmelige uttalelse overfor dommer B. Advokaten synes å mene at dommeren tar feil når han har vurdert det som fullt forsvarlig å administrere saken. Som advokat A er kjent med er det Oslo byrett som tar initiativet til oppnevnelse av pensjonerte dommere. Advokaten synes derfor å anse Oslo byrett ute av stand til å vurdere om dommeren kan gjøre tjeneste i det tidsrom oppnevningen gjelder for. - - -

Avslutningsvis bemerkes at det er viktig at domstolene påser at det ikke er sakens parter som avgjør hvilken dommer som behandler saken. Advokatens uttalelser om dommer B, samt tidspunktet uttalelsene falt på, kan tyde på at advokaten forsøker å styre denne del av prosessen. Dommer B har vært saksforberedende dommer i saken i ca 2 år. Det ble sendt innkalling til hovedforhandling 7. juli 1994, altså ca 15 måneder før saken skulle iretteføres. Innsigelsene mot dommeren fremkom først 26. september 1995, altså under 2 uker før hovedforhandlings start. Saken ble deretter stanset, med de ulemper dette medfører for saksavviklingen ved domstolen. Som nevnt av advokat A var det satt av inntil 12 uker til hovedforhandling. Ved at partene ventet med å stanse saken til 3 dager før hovedforhandlingen skulle ha startet, har de effektivt forhindret en forsvarlig ressursutnyttelse og saksavvikling."

Før kjennelsen ble avsagt, ble advokat A varslet om at byretten overveide å "reagere" på den foran siterte setningen i advokatens prosesskrift av 26. september 1995. Dette ble gjort i brev av 12. oktober 1995, og advokaten avga uttalelse til spørsmålet i brev av 31. oktober 1995. Advokat A anførte her bl.a.:

"Hensett til saksforberedelsen i de konkrete saker, har jeg i forhold til mine klienter plikt til å peke på de nevnte forhold - særlig fordi disse saker er uhyre omfattende - langvarige og komplekse. - - - Det er mulig at det for den aktuelle dommer kan føles ubehagelig at det pekes på slik(e) forhold. Av hensyn til klienten må imidlertid dette være fullt ut på sin plass. Jeg viser forsåvidt til våre etiske regler punkt 4.1. som lyder: "En advokat skal opptre korrekt i forhold til prosesslovgivningen og vise respekt for retten og domstolene. Innenfor disse rammer bør advokaten vise en frimodig og selvstendig holdning overfor retten. Advokaten har således både rett og plikt til å utøve nødvendig kritikk av retten i en sømmelig form." Under hensyntagen til det som er passert under saksforberedelsen i denne saken, er derfor mine anførsler både saklige og relevante og derfor nødvendige for å fremme klientens interesser. Dersom retten sikter mot rettergangsstraff ved uttrykket "reagere" ber jeg om særskilt meddelelse."

Noen slik særskilt meddelelse ble ikke gitt. Byretten sier om dette i kjennelsen at advokat A ved rettens brev av 12. oktober 1995 fikk slikt varsel som han etter loven har krav på.

Advokat A v/h.r.advokat Erik Samuelsen har påkjært byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. I kjæremålserklæringen er Den offentlige påtalemyndighet oppført som kjæremålsmotpart. Da byrettsdommer B tidligere har vært lagdommer og lagmann ved daværende Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett, er kjæremålssaken overført derfra til Agder lagmannsrett.

Advokat A v/h.r.advokat Samuelsen har i hovedsak anført:

Byretten avgjørelser bygger på uriktig faktum, idet verken objektive eller subjektive vilkår for rettergangsstraff foreligger. Også lovanvendelsen er feil. I tillegg er avgjørelsen beheftet med saksbehandlingsfeil.

Den siterte setningen i prosesskriftet av 26. september 1995 må ses i sammenheng med den forutgående inhabilitetsinnsigelsen. Sitatet gir ikke noe dekkende inntrykk av meningsinnholdet når det gjengis isolert og tatt ut fra sammenhengen. Det må være klart at uttalelsen verken har noen usømmelig form eller er fremsatt på usømmelig måte. Det straffbare forhold må derfor i tilfelle bestå i at uttalelsen har et "usømmelig innhold", jfr. domstolloven §198 annet ledd.

Om bevisbedømmelsen er sammenfatningsvis anført: Det er ikke grunnlag for å karakterisere uttalelsen som noen "insinuasjon", slik byretten har gjort. Advokat A har i det hele tatt ikke gitt uttrykk for slike oppfatninger m.h.t. dommer Bs skikkethet etc. som byretten tillegger ham. Det er også helt uten grunnlag å oppfatte advokat A dithen at skal ha forsøkt "å styre hvilken dommer som behandle(r) saken." Det advokat A har gjort, er å argumentere for at dommer B ikke skulle behandle saken. Advokat A har heller ikke noe ansvar for at saken ble stanset kort tid før hovedforhandlingen skulle starte. Stansningsspørsmålet ble tatt opp av en av de andre advokatene og drøftet mellom denne og en av de øvrige advokatene i saken før det ble tatt opp med advokat A. Stansning etter tvistemålsloven §105 er for øvrig en lovbestemt rett partene har og som står dem fritt å gjøre bruk av endog etter at hovedforhandling er innledet.

Om rettsanvendelsen er anført:

"Kjæremålsretten må legge til grunn som grunnlag for adokat As uttalelse den siterte setning i prosessskriftet 26. september 95 og kun den. Rettens antagelser av hva advokat A måtte legge i uttalelsen, er det ikke holdepunkter for å bygge på.

Det er feil lovtolkning fra rettens side når retten har lagt til grunn at advokat As uttalelse har et "usømmelig innhold" slik dette uttrykket må forstås i domstolloven §198 annet ledd 2. straffalternativ.

"Usømmelig" er et meget sterkt negativt ladet ord. En fellelse for usømmelig opptreden innebærer en massiv verdidom over handlingen. I Universitetsforlagets "Bokmålsordboka" 2 utg. (1994) er "usømmelig" anført som synonym bl.a. for "umoralsk, usedelig".

Uttrykket "usømmelig uttalelser" retter seg først og fremst mot uttalelser som er utilbørlig i sin form, hvilket advokat As uttalelser ikke er, jf. Jens Edvin A. Skoghøy, "rettergangsstraff", Advokatforeningens småskriftserie nr. 51, annen utgave Oslo 1994 31.

Bestemmelsen er i rettspraksis tolket til å omfatte også uttalelser som er ærekrenkende fordi de er usanne. Det heter videre hos professor Skoghøy:

"Men for at en ærekrenkende uttalelse som ikke er utilbørlig i sin form, skal belegges med rettergangsstraff, må uttalelsen være innholdsmessig klart uriktig og samtidig åpenbart krenkende". (l.c.s. 31, nest siste avsnitt).

Det vises for så vidt til Rt-1939-229 og Rt-1971-1330. Professor Skoghøy viser på side 35 i sin avhandling til uttrykket "upassende uttalelser" i første ledd. Ved fremstillingen av dette uttrykket i avhandlingens side 25, er vist til at ved avgjørelsen av om bestemmelsen er overtrådt, må det tas hensyn til at det er tale om en straffebestemmelse. Ikke ethvert avvik fra det som i rettstradisjon må oppfattes som den ideelle norm, kan belegges med straff. Det er bare klare, mer markerte avvik som kan straffes. Det vises i denne forbindelse til Skoghøys kritikk av den løse gjerningsbeskrivelse i domstolloven §198 annet ledd, l.c.s.90.

En advokat må under rettergang til beskyttelse av sin parts interesser - etter omstendighetene både være berettiget og forpliktet til overfor retten å påpeke objektivt konstaterbare fakta knyttet til alder, som ledd i en argumentasjonsrekke for hvorvidt en dommer bør fratre eller ikke. Advokat A argumenterte overfor retten med at advokat B skulle fratre som inhabil. Som inhabilitetsgrunn ble anført domstolsloven §108, idet det ble gjort gjeldende at det forelå "andre særegne omstendigheter" som er "skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet". Rettspraksis viser at avgjørelser etter domstolsloven §108 er skjønnsmessige og at avveiningskriteriene sjelden er skarpe. Det kan ikke ses bort fra at dommerens alder - særlig der denne er høy og dommeren om kort tid skal gå av - kan være et relevant argument som faktisk kan være utslagsgivende ved den helhetsvurdering som skal foretas av retten, om dommeren skal fratre som inhabil eller ikke.

Skulle retten mot formodning komme til at alder ikke er et relevant argument ved en slik helhetsvurdering, er det et langt stykke herfra til å straffe den advokat som har argumentert på denne måte ved å henvise nærmest ordrett til Justisdepartementets seneste oppnevningsbrev av dommer B. Når dette er gjort på en saklig og nøktern måte, må dette ligge innefor advokaters ytringsfrihet overfor retten og være noe retten må akseptere. En slik ytring kan ikke karakteriseres som usømmelig - når den fremsettes åpent, i en sømmelig form og i en sammenheng der den inngår i en argumentasjon der hensikten åpenbart er å argumentere for et bestemt resultat - ikke å opptre usømmelig eller fornærme verken domstol eller den aktuelle dommer.

Som det er redegjort nærmere for i brevet til byretten av 31. oktober 1995 har advokat A og hans part opplevet at dommer B har ledet saksforberedelsen på en i flere henseender uvanlig måte. Det er nok uvanlig av en dommer, i den utstrekning det har foregått i denne sak, å ha lange telefonsamtaler med prosessfullmektigene. Det er likeledes uvanlig av en dommer, som har fått sin avgjørelse omgjort av overordnet domstol, å kritisere disse overordnede domstoler overfor en av advokatene i saken. Det er også uvanlig av en dommer å oppnevne som fagkyndig meddommer utenfor utvalgene etter domstolsloven §88, en person som en av prosessfullmektigene meget sterkt ber dommeren styre utenom på grunn av personlige forhold. Det er også uvanlig av en dommer å oppnevne som meddommer utenfor utvalgene en dommer som ikke har noen formell utdannelse innenfor revisjon, når det er tale om å bedømme arbeid utført av en statsautorisert revisor. Det er også uvanlig av en dommer å oppnevne som meddommer en person som også har en langt dårligere revisjonsfaglig praksis enn den/de statsautoriserte revisorer hvis handlinger er gjenstand for pådømmelse i saken. Det er også uvanlig å oppnevne som meddommer en person dommeren ikke er sikker på er habil. Det antas også å være uvanlig å oppnevne som meddommer en person dommeren har samarbeidet med i ledelsen av et selskap i samme bransje som den aktuelle sak gjelder, når det aktuelle selskap ble avviklet på grunn av tap pådratt i den periode meddommeren var administrerende direktør.

I denne situasjon må det være forståelig og akseptabelt - i relasjon til domstolsloven §198, annet ledd - at advokaten i en setning viser til departementets oppnevningsbrev og de skranker dette trekker opp. Ved telefonisk henvendelse til departementet for å få avklaret praksis ved oppnevnelse av pensjonerte dommere, fikk advokat A inntrykk av at oppnevnelse av en dommer som hadde en slik alder, var uvanlig.

Det vises også til Advokatforeningens etiske regler punkt 4.1 som angir at advokaten bør vise en frimodig og selvstendig holdning overfor retten. I denne sak, der advokat A varslet retten om at retten var i ferd med å inhabilisere seg selv gjennom forhåndsstandpunkt til sentrale spørsmål, jf. advokat As prosesskrift 24. februar 94, og advokat A videre har sendt kopi av neste prosesskrift til byrettens justitiarius, jf. prosesskrift 31. august 95, må det være anledning for advokat A til, uten å bli idømt rettergangsstraff, å henvise til dommer Bs alder i forbindelse med inhabilitetsanførselen."

Om skyldkravet er anført at A ikke har handlet forsettlig. Det subjektive straffbarehetsvilkår er således ikke oppfylt. Byretten har for øvrig ikke drøftet dette spørsmålet.

Om saksbehandlingen er anført:

"Retten gjorde ikke advokat A oppmerksom på at den uttalelse han ble bedt om å gi, skulle benyttes i en sak retten allerede hadde tatt under forberedelse med sikte på rettergangsstraff for advokat A. Det varsel som er gitt til advokat A i brev 12. oktober 1995 fra avdelingsleder, byrettsdommer Wenche Skjæggestad, inneholdt ikke på en tilstrekkelig klar måte en oppfordring for advokat A til å gi kommentarer til spørsmålet om ileggelse av rettergangsstraff.

Når retten på forhånd hadde funnet at den siterte setningen inneholdt usømmelige uttalelser om dommer Trygve

B, burde retten konkret gjort advokat A opppmerksom på hva man ønsket at han skulle uttale seg om, herunder også henvist til den relevante hjemmel, domstolloven §198 annet ledd. Advokat A har i sitt brev 31. oktober 1995 utdypet inhabilitetsinnsigelsene mot administrator, jfr. brevets punkt 2 side 2-4. Advokat A har også bedt om å bli gjort særskilt oppmerksom på om retten siktet til rettergangsstraff ved uttrykket "reagere" i rettens brev 12. november 1995. A ville i så fall inngitt bemerkninger i forhold til reglene om rettergangsstraff, dersom han ble gjort oppmerksom på at det var dette retten ønsket. Dette må ha vært klart for byretten fra det tidspunkt advokat

As brev 31. oktober 1995 ble mottatt i retten. I en sak som gjelder straff, bør kravet til rettssikkerhet tilsi at advokat A fikk anledning til å gi kommentarer i forhold til den straffebestemmelse retten allerede hadde tatt saken under behandling etter. Det er derfor feil saksbehandling når advokat A ikke fikk vite at retten hadde funnet at den siterte setning inneholdt usømmelige uttalelser om dommer B, som retten også fant anstøtelige, jfr. fremstillingen i rettsboken side 2, første avsnitt under rettens bemerkninger.

Det må følge av domstolloven §215 at retten i et tilfelle som det foreliggende klart og utvetydig gir varsel om hva det er man ønsker uttalelse om. Det var i denne sak på ingen måte tidsnød, og det fremgår som nevnt av advokat As brev, at han ikke har forstått at retten ba om uttalelse om rettergangsbot.

I den foreliggende sak var det dessuten klart mulig for retten å be om uttalelse, også etter at man hadde mottat advokat As brev.

Det gjøres gjeldende at saksbehandlingsfeilen har hatt betydning for kjennelsens innhold, jf. tvistemålsloven §384, slik at kjennelsen må oppheves.

Det kan reises spørsmål om det er rettslig anledning til å idømme rettergangsbot etter at saken er stanset etter avtale mellom partene, jfr. tvistemålsloven §105. Etter denne bestemmelse kan hverken prosesshandlinger eller dommerhandlinger da foretas i den periode saken er stanset. Det er feil etter den kjærende parts oppfatning når retten på bakgrunn av reelle hensyn setter klar ordlyd til side og finner at retten likevel har kompetanse til å foreta den dommerhandling som ligger i å forberede og avgjøre rettergangsbotspørsmålet.

Når retten har foretatt dommerhandling i en periode den etter rettergangslovgivningen er avskåret fra å foreta dette, må også dette føre til opphevelse av kjennelsen."

A har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Advokat A frifinnes for rettergangsstraff.

2. Subsidiært:

Oslo byretts kjennelse av 10. november 1995 oppheves.

I begge tilfeller:

3. Det offentlige tilpliktes å erstatte advokat A sakens omkostninger, herunder omkostninger til rettsgebyr m.v."

Kjæremålsmotparten, Den offentlige påtalemyndighet, har ikke inngitt tilsvar.

Oslo byrett har i anledning kjæremålet uttalt i skriv av 11. desember 1995:

"Retten har lagt til grunn at det med uttrykket "prosesshandlinger" i tvistemålsloven §109 siktes til prosesshandlinger og dommerhandlinger som har tilknytning til selve saksforholdet. I den foreliggende sak oppsto det to spørsmål løsrevet fra det egentlige saksforhold, hvorav det ene var spørsmålet om ileggelse av rettergangsbot,

Hensikten med stansningen er etter hva advokat Stang Heffermehl den 29. september meddelte dommer B at partene ville forsøke å komme frem til et forlik. Det er ikke uvanlig at saker som stanses ikke igangsettes igjen. Det må være rimelig klart at partene ikke kan avskjære rettens adgang til å ilegge rettergangsbot ved å stanse saken.

Spørsmålet om hvorvidt det foreligger en usømmelig uttalese fra advokat As side må sees i lys av den særlige respekt retten har krav på. Advokat A har vært klar over hva han skrev. Altså foreligger det forsett. Det kan ikke være plass for noen unnskyldelig rettsvillfarelse. Det kan heller ikke sees at uttalelsen om dommer

Bs alder har noen relevans i forhold til partenes interesser.

Dommer Bs forhold under saksforberedelsen trekkes forøvrig inn i kjæremålet på en måte som gjør det naturlig at han selv kommenterer de enkelige punkter."

Lagmannsretten finner det unødvendig å referere nevnte notat fra dommer B ettersom dette ikke spesielt omhandler uttalelsen som har resultert i rettergangsboten, men først og fremst saksforberedelsen og de øvrige inhabilitetsinnsigelsene. Dette er spørsmål som lagmannsretten ikke skal ta stilling til.

A har i to senere prosesskrift utdypet sine anførsler samt kommentert uttalelsen fra dommer B. Videre er det vedr. bruken av pensjonerte dommere vist til departementets rundskriv av 22. januar 1982 samt Høyesteretts uttalelser i kjennelse av 9. februar 1996 og dom referert i Rt-1984-980. Det anføres at det fremlagte materialet viser at oppnevning av pensjonister som dommere er et såvidt spesielt forhold at en advokat etter omstendighetene både vil ha rett og plikt til å ta spørsmålet opp med retten. Under enhver omstendighet må det kunne sluttes fra det fremlagte materialet at en advokat uten å bli straffet for usømmelig adferd kan ta spørsmålet om en dommers alder opp med retten på en saklig måte.

Lagmannsretten skal innledningsvis bemerke at lagmannsretten har vurdert om ikke byrettens avgjørelse om rettergangsbot må oppheves under henvisning til at avgjørelsen er truffet etter at saken var stanset. Når en sak er stanset som i dette tilfellet, kan prosesshandlinger ikke foretas, hverken dommerhandlinger eller partshandlinger, bortsett fra prosesshandlinger som er foranlediget av selve stansningen, jfr. Tore Schei: Tvistemålsloven 245. Spørsmålet reiser seg derfor om ikke byretten var avskåret fra å ilegge rettergangsboten, jfr. domstolloven §214. Byretten kunne imidlertid ha anmeldt forholdet til påtalemyndigheten dersom byretten mente at det forelå et graverende tilfelle. Om kompetansespørsmålet har byretten uttalt:

"Retten finner at reelle hensyn taler for at det i stansningstiden er anledning til å ta standpunkt til om rettergangsstraff skal ilegges for uttalelser som har fremkommet i prosesskrift som innkom retten før saken ble begjært stanset. I motsatt fall ville usømmelige uttalelser fremsatt overfor retten eller en part kunne gå upåtalt, i og med at en reaksjon bør komme i rimelig tid etter at uttalelsen ble fremsatt."

Lagmannsretten antar at reelle hensyn i en sak som dette ikke kan tillegges avgjørende vekt, jfr. Rt-1995-734 flg. Lagmannsretten finner det imidlertid unødvendig å ta stilling til kompetansespørsmålet, idet den aktuelle uttalelsen under enhver omstendighet ikke finnes å ha et slikt innhold eller form at det er grunn til å reagere med rettergangsbot.

Uttrykket "usømmelige uttalelser" i domstolloven §198 annet ledd antas i første rekke å rette seg mot uttalelser som er ærekrenkende fordi de er klart uriktige og samtidig åpenbart krenkende samt andre uttalelser som er utilbørlige i sin form. En ærekrenkende uttalelse som er sann, kan også rammes dersom uttalelsen er klart injurierende og irrelevant for saken, jfr. Jens Edvin Andreassen: Rettergangsstraff kap. 2.

Den aktuelle uttalelsen inneholder ingen usannhet med hensyn til dommerens alder eller departementets standpunkt når det gjelder spørsmålet om ytterligere oppnevnelse av dommeren som hjelpedommer. Spørsmålet er derfor om uttalelsen er klart utilbørlig i sin form eller klart irrelevant for saken og samtidig åpenbart krenkende. Lagmannsretten finner at dette ikke er tilfellet, selv om lagmannsretten vanskelig kan se at en dommers alder i seg selv er av betydning i forhold til domstolloven §108. Det må imidlertid være tillatt av en part å reise spørsmålet om en pensjonert dommer som er oppnevnt som hjelpedommer - eventuelt som ekstraordinær dommer i lagmannsretten - bør fratre på grunn av sakens spesielle karakter og omfang, slik det her ble påberopt, i alle fall uten å risikere å bli ilagt rettergangsbot. Etter lagmannsrettens oppfatning burde imidlertid den kjærende part ha tatt opp saken direkte med domstolens leder i stedet for å nytte dommerens alder/oppnevning som en habilitetsinnsigelse dersom han mente at vedkommende dommer ikke burde ha saken, blant annet på grunn av omfanget. Det var avsatt inntil 12 uker til hovedforhandlingen. Lagmannsretten er enig med byretten i at den kjærende part burde ha tatt opp spørsmålet på et langt tidligere tidspunkt, men denne omstendighet kan ikke tillegges vekt ved vurderingen av om uttalelsen kan anses "usømmelig".

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at byrettens avgjørelse om rettergangsbot bør oppheves.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at byretten burde ha gitt den kjærende part anledning til å uttale seg på nytt før byretten traff sin avgjørelse, spesielt fordi han i sin uttalelse av 31. oktober 1995 ba om særskilt meddelelse dersom byretten vurderte å ilegge rettergangsstraff. Ettersom en rettergangsbot er å anse som straff, er det viktig at den det gjelder, får anledning til å uttale seg, også om selve straffespørsmålet. Lagmannsretten finner det imidlertid unødvendig under henvisning til det som er nevnt overfor, å ta stilling til om dette er en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av avgjørelsen.

Kjæremålet har ført frem, og saksomkostninger bør tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §438. Det vises til at overprøving av rettergangsbøter, også hvor dette er ilagt i forbindelse med behandlingen av sivile saker, må skje etter reglene for straffekjæremål, jfr. Rt-1995-736. Den kjærende part har krevet sine omkostninger dekket med til sammen kr 15000, inkludert et salærkrav på kr 10000. Lagmannsretten finner kravet for høyt, og presiserer at det kun er utgiftene i forbindelse med kjæremålet som i dette tilfellet kan kreves dekket. Uttalelsen av 31. desember 1995 som A ga til byretten oppfattes å gjelde kun selve habilitetsinnsigelsen og må holdes utenfor. Lagmannsretten finner det heller ikke rimelig at A får dekket sine egne utgifter i tillegg til prosessfullmektigens salær. Omkostningene fastsetter etter dette skjønnsmessig til kr 10000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens avgjørelse om rettergangsbot oppheves.

2. I saksomkostninger betaler det offentlige 10000 - titusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.