Rt-1971-1330

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-12-09
Publisert:	Rt-1971-1330
Stikkord:	Oppløsning av sameie
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 185B/1971
Parter:	Lars Risvold (advokat Erling Ueland - til prøve) mot Lilly Maria Nødland (høyesterettsadvokat Anders Rekve)
Forfatter:	Endresen, Stabel, Blom, Mellbye, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §198, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §135, §158, Sameigelova (1965) §11, §15, Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §142, §147, §148, §150, §155, §156, §157, §159, §162, §173, §175, Skifteloven (1930) §50

Dommer Endresen: Lars Nødland Risvold og Lilly Maria Nødland - som har vært gift med hverandre, men nå er skilt - har ifølge Gulating lagmannsretts rettskraftige dom av 27. januar 1966 eid eiendommen gnr. 38 bnr. 692 og 693 i Madla, Stavanger, i vanlig sameie med en halvdel på hver.

I medhold av lov om sameige av 18. juni 1965 §15 annet og tredje ledd begjærte Lilly Maria Nødland ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Anders Rekve tvangsauksjon avholdt til oppløsning av sameiet og vedla forslag til auksjonsvilkår. Lars Risvold erklærte seg enig i at sameiet ble oppløst ved auksjon, og Stavanger namsrett avsa 17. juli 1968 kjennelse om at eiendommen skulle selges etter reglene for tvangsauksjon.

Det oppstod tvist mellom partene blant annet om hvorvidt auksjonen skulle holdes av Stavanger namsrett eller av lensmannen i Håland som namsmann. Tvisten fikk sin avgjørelse ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13. desember

Side:1331

1968, gjengitt i Rt-1968-1348 flg., og Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. januar 1969, hvoretter auksjonen skulle holdes av namsretten.

Med utgangspunkt i det forslag til auksjonsvilkår som tidligere var fremlagt av høyesterettsadvokat Rekve, utarbeidet namsretten et utkast til auksjonsvilkår som ble sendt partene i rekommandert brev. På auksjonsmøtet som ble holdt 22. mai 1969, møtte Lars Risvold og for fru Nødland høyesterettsadvokat Rekves kontordame. Namsdommeren leste opp utkastet til auksjonsvilkår og gav de tilstedeværende anledning til å uttale seg. Risvold protesterte mot avholdelsen av auksjonen, idet han hevdet at eiendommen tilhørte ham alene. Bakgrunnen for denne protest var at Risvold til tross for lagmannsrettsdommens avgjørelse i 1966 om at partene hadde eiendommen i sameie, senere har hevdet at han var eneeier - dette i henhold til en uttalelse i separasjonsdom avsagt i 1957 om at eiendommen hørte til hans særeie. Namsretten fant ikke å kunne ta protesten til følge. Noen protest mot innholdet av utkastet til auksjonsvilkår fremkom ikke, og auksjonsvilkår ble fastsatt i samsvar med utkastet. Fru Nødland avgav deretter ved sin fullmektig et bud på kr. 153.000, Lars Risvold et bud på kr. 153.100.

I prosesskrift av 31. mai 1969 til namsretten meddelte høyesterettsadvokat Rekve at han antok Risvolds bud på vilkår av at det ved bankgaranti eller kontanter ble stilt sikkerhet for kjøpesummen og for de fordringer med fru Nødland som kreditor som var påheftet Risvolds eierdel, samt for auksjonsomkostningene. Namsretten sendte 19. juni 1969 prosesskriftet til forkynnelse for Risvold med en ukes tilsvarsfrist. I et brev av samme dag bad namsretten Risvold om snarest mulig å uttale seg om spørsmålet om sikkerhetsstillelse. Etter at han var innkalt til møte i namsretten angående stadfestelse av auksjonsbud, svarte Risvold retten i brev av 24. juni 1969 at han i aller høyeste grad beklaget at han så seg nødsaget til å nedlegge den mest bestemte protest mot nevnte møte for forhandlinger om hans auksjonsbud for hans eiendom som bare ble avgitt for at ikke andre og skulle komme opp i ubehageligheter som ham og dermed nye rettssaker.

I brev til namsretten av 25. juni 1969 meddelte høyesterettsadvokat Rekve at fru Nødland trakk tilbake sin anmodning om at hennes bud på kr. 153.000 måtte bli stadfestet dersom Risvold ikke stilte sikkerhet som krevd.

På rettsmøte i namsretten 27. juni 1969 vedrørende stadfestelse av auksjonsbudet møtte Lars Risvold og høyesterettsadvokat Rekve. På forespørsel om hvorvidt han ønsket og kunne stille sikkerhet for riktig oppfyllelse av sitt bud på kr. 153.100, uttalte Risvold at han ikke ønsket å stille sikkerhet for budet. Rekve meddelte deretter at Risvolds bud etter dette ikke kunne antas, og begjærte samtidig ny auksjon holdt. Videre ble protokollert: «Ved den nye auksjon vil det bli krevet at Nødland Risvold straks stiller sikkerhet for de bud han eventuelt måtte avgi jfr. tvf.l. §135. Det henvises i den anledning til de erfaringer

Side:1332

som er gjort ved nærværende auksjon og til hans brev til namsretten av 24. juni 1969 som viser at hans bud ikke har vært alvorlig ment.» Etter at protokollasjonen var ferdig og det protokollerte opplest, gav Risvold uttrykk for at han ønsket stadfestelse og å stille betryggende sikkerhet for sitt bud innen den følgende dag kl. 12. Høyesterettsadvokat Rekve bemerket at hvis det innen nevnte tid ble stilt garanti i form av kontanter eller bankgaranti, skulle han komme tilbake til spørsmålet. Risvold stilte ikke sikkerhet innen det nevnte tidspunkt.

Høyesterettsadvokat Rekve begjærte 5. desember 19692. gangs auksjon holdt. På auksjonsmøtet 17. januar 1970 møtte høyesterettsadvokat Rekve for fru Nødland og Lars Risvold sammen med høyesterettsadvokat John Parr. Risvold protesterte mot auksjonen og viste blant annet til dom av 1957, hvoretter eiendommen tilhørte ham alene. Namsretten fant ikke å kunne ta protesten til følge. Auksjonsvilkår ble deretter fastsatt overensstemmende med dem som var fastsatt på auksjonsmøtet 22. mai 1969; forslag til slike vilkår var på forhånd tilstilt partene i rekommandert brev. Høyesterettsadvokat Rekve bød deretter kr. 130.000 for eiendommen, Lars Risvold kr. 130.100. Under de fortsatte forhandlinger fikk partene adgang til å uttale seg om antakelsen og stadfestelsen av de avgitte bud. Namsretten gjorde i samsvar med tvangslovens §147 annet ledd oppmerksom på at innvendinger kunne komme for sent hvis de ikke ble fremsatt i selve rettsmøtet, og at grunnen for enhver innvending måtte oppgis. Høyesterettsadvokat Rekve forlangte i medhold av auksjonsvilkårenes §5 at Risvold måtte stille sikkerhet straks hvis det skulle bli aktuelt å begjære stadfestelse av hans bud; dette fant han nødvendig på grunn av de erfaringer han hadde gjort i saken. Høyesterettsadvokat John Parr hevdet at det ikke var adgang til å kreve at sikkerhet for budet ble stilt. Namsretten viste i sine bemerkninger til at Risvold under forhandlingene om stadfestelse av hans bud på 1. gangs auksjon hadde ønsket å stille sikkerhet, men at det ikke lyktes innen den frist som var satt. Retten viste videre til at høyesterettsadvokat Rekve på samme rettsmøte hadde bebudet at det ved neste auksjon ville bli krevd at Risvold straks skulle stille sikkerhet for de bud han eventuelt måtte gi. I medhold av auksjonsvilkårenes §5 besluttet retten å pålegge Risvold straks å stille sikkerhet for sitt bud på eiendommen på kr. 130.100. Lars Risvold hevdet at dette ikke kunne pålegges ham og tilføyde at han forøvrig ikke kunne stille betryggende sikkerhet. Etter dette avviste retten hans bud i medhold av tvangslovens §142 nr. 3. Deretter begjærte høyesterettsadvokat Rekve på vegne av fru Nødland hennes bud på kr. 130.000 stadfestet.

Lilly Maria Nødlands bud på kr. 130.000 ble deretter stadfestet ved namsrettens kjennelse av 30. januar 1970. I kjennelsen nevnes at rettsboken fra auksjonsmøtet den 17. januar 1970 var sendt partene med anmodning om at mulige bemerkninger måtte bli sendt retten innen én uke, og at Lars Risvold i brev av 28.

Side:1333

januar 1970 hadde nevnt en rekke forhold som lite hadde med spørsmålet om stadfestelse å gjøre. Retten bemerket videre at den ikke fant at det var noe åpenbart misforhold mellom eiendommens verdi og budets størrelse; den bygde dette blant annet på at skattetaksten for eiendommen var kr. 74.200.

Lars Risvold påanket stadfestelseskjennelsen til Gulating lagmannsrett som 4. desember 1970 avsa dom med slik domsslutning.

«Namsrettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Lars Risvold til Lilly Maria Nødland kr. 1.200, - tolv hundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynning av dom.»

Om saksforholdet for øvrig vises til lagmannsrettens domsgrunner.

Lars Risvold har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har i det vesentlige fremsatt de samme anførsler for Høyesterett som for lagmannsretten. Lagmannsretten har etter hans syn ikke drøftet disse anførsler på en fyllestgjørende måte. De tidligere retter har ikke tatt tilbørlig hensyn til at det her ikke dreiet seg om en tvangsauksjon til inndrivelse av et tvangskraftig gjeldskrav, men om en auksjon til oppløsning av sameie. Herav må følge - hevdes det - at sivilrettslige regler om oppløsning av sameie går foran tvangslovens regler. Om betalingsregler som kunne vært brakt til anvendelse, har den ankende part vist til de vanlige regler om eiendomssalg, til reglene i sameielovens §11 fjerde ledd som gir Risvold rett til også i et tilfelle som det foreliggende å kreve å få innløse det solgte innen en frist på 6 uker, og til reglene i skiftelovens §50 som gir adgang til å kreve betalingshenstand mot pant. Han har også pekt på at advokat Ueland i brev til høyesterettsadvokat Rekve av 31. mai 1968 og til namsretten av 23. juli 1968 har gitt uttrykk for hva auksjonsvilkårene burde inneholde, og at namsretten pliktet å ta hensyn til dette. Den ankende part har videre anført at det beror på en misforståelse når lagmannsretten har lagt til grunn at det for lagmannsretten ikke var gjort gjeldende at det var et åpenbart misforhold mellom budet og verdien av eiendommen. Dette ble gjort gjeldende for lagmannsretten, og det gjøres også gjeldende for Høyesterett. Lars Risvold har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Namsrettens kjennelse, hvorved ankemotpartens bud stort kr. 130.000,-over gnr. 38, bnr. 692 og 693 ble godtatt, oppheves.

2. Ankepartens bud stort kr. 130.100.- stadfestes.

Subsidiært:

Saken hjemvises til namsretten til fortsatt behandling av de avgitte bud, eventuelt uten hensyn til de avgitte bud.

Atter subsidiært:

Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.

I alle tilfeller:

Ankeparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:1334

Lilly Maria Nødland har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes, dog således at Lars Risvold tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stavanger byrett hvor Lars Risvold har forklart seg som part og høyesterettsadvokat Anders Rekve som vitne. Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Som følge av prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid å burde gjøre nærmere rede for mitt syn.

Jeg nevner først at tvangslovens §162 fastsetter begrensninger i adgangen til å gjøre innvendingsgrunner gjeldende som ankegrunner. Den som har unnlatt i rette tid å fremsette innvending mot stadfestelse, er etter denne bestemmelse avskåret fra å gjøre det med mindre han gjør sannsynlig at han uten egen skyld har manglet kjennskap til den omstendighet som begrunner innvendingen. Unntak gjelder også i visse tilfelle når retten skulle ha nektet stadfestelse etter §155. Jeg går ikke nærmere inn på i hvilken utstrekning innsigelser i denne ankesak rammes av disse bestemmelser. Som følge av de særegne forhold i saken finner jeg nemlig grunn til å redegjøre for at innvendingene under ingen omstendighet kan føre frem.

I brev som den ankende parts prosessfullmektig har vist til, har han tidligere gjort gjeldende at auksjonen skulle holdes som en intern auksjon hvor bare de to parter skulle kunne delta. Av sameielovens §15 annet ledd fremgår det imidlertid klart at salget skal skje etter vanlige regler for tvangsauksjon hvor også utenforstående tredjemenn skal ha anledning til å by.

Den ankende parts prosessfullmektig har videre gjort gjeldende at det ved utformingen av auksjonsvilkårene skulle vært tatt hensyn til at det her dreiet seg om oppløsning av sameie; han har i denne forbindelse vist til forslag vedrørende auksjonsvilkårenes innhold som han fremsatte i 1968. Til dette er å si at auksjonsreglene må formes under hensyntagen til at også utenforstående tredjemenn kan opptre som bydere. Men dernest - og det er i hvert fall avgjørende - har utkastet til auksjonsvilkår før begge auksjoner vært sendt partene, vilkårene er blitt opplest på auksjonsmøtene, og partene har fått anledning til å uttale seg uten at noen innvending har vært reist.

Den ankende part har gjort gjeldende at det her var unødvendig å kreve sikkerhet for hans auksjonsbud, idet det fremgår av tvangslovens §173 at eiendommen igjen uten søksmål kan settes under tvangsauksjon dersom kjøperen ikke oppfyller de forpliktelser som skal avgjøres med penger, likesom han etter lovens §175 ikke kan få auksjonsskjøte før han har oppfylt sine forpliktelser etter auksjonsvilkårene. Til dette er å si at meningen med lovens ordning med sikkerhetsstillelse er å sikre at det kan foretas et endelig oppgjør mellom partene uten at den som

Side:1335

har penger til gode, skal måtte holde ytterligere auksjoner for å få sitt tilgodehavende. Risvold var allerede gjennom auksjonsvilkårenes §5 blitt varslet om at sikkerhetsstillelse kunne bli krevd. Det har versert en rekke rettssaker mellom partene, og Risvold har i enkelte av disse fremsatt store erstatningskrav mot fru Nødland. Det synes derfor beføyet at fru Nødland har villet sikre seg ved å gjøre bruk av den ordning loven har etablert vedrørende sikkerhetsstillelse.

Risvold har videre gjort gjeldende at det var utilstedelig å kreve at han i auksjonsmøtet 17. januar 1970 skulle stilt sikkerhet straks, og har i denne forbindelse pekt på at han også ved l. gangs auksjon fikk for kort frist - bare én dag. For å ta det siste først: det fremgår av opplysningene i saken at Risvold allerede 21. juni - med én ukes frist til å uttale seg - mottok varsel om at ankemotparten ville kreve sikkerhetsstillelse, uten at han reagerte før han på rettsmøtet 27. juni 1969 uttalte først at han ikke ønsket å stille sikkerhet og dernest - da forhandlingene nærmest var forbi - bad om å få stille betryggende sikkerhet innen en frist på én dag. Hva angår kravet i rettsmøtet 17. januar 1970 om at Risvold straks skulle stille sikkerhet, bemerkes at det fremgikk allerede av protokolltilførselen i rettsmøtet den 27. juni 1969 at slikt krav ville bli fremsatt. Når spørsmålet om antakelse av auksjonsbudet var blitt reist på auksjonsmøtet, var det etter bestemmelsen i tvangslovens §135 annet ledd full adgang til å kreve at sikkerhet ble stilt på auksjonsmøtet, jfr. bestemmelsene i lovens §148 annet ledd og §150 hvorav fremgår at et auksjonsbud kan antas på auksjonsmøtet. Kravet om at sikkerhet skulle stilles straks, var derfor i samsvar med loven.

Den ankende part har videre anført at han i strid med loven ble pålagt å stille sikkerhet for hele sitt auksjonsbud - kr. 130.000,- mens sikkerhetsstillelsen skulle vært begrenset til den halve del av kjøpesummen som fru Nødland hadde krav på. Han har vist til at det i rettsboken av 17. januar 1970 er protokollert at retten besluttet «å pålegge Lars Risvold straks å stille sikkerhet for sitt bud på eiendommen på kr. 130.000». Ifølge tvangslovens §159 annet ledd kommer det som er foregått på rettsmøtene ved avgjørelsen av spørsmålet om stadfestelse bare i betraktning når det fremgår av rettsboken; ankemotparten er da -anfører han - avskåret fra å gjøre gjeldende at det på rettsmøtet skulle være blitt sagt at kravet om sikkerhetsstillelse bare gjaldt det halve beløp. I denne forbindelse har den ankende part vist til at det i forbindelse med kravet om sikkerhetsstillelse for auksjonsbudet på 1. gangs auksjon endog ble krevd at han skulle stille sikkerhet for de heftelser som hvilte på hans halvdel av eiendommen. Til det sist nevnte kan anføres at det på grunn av Risvolds holdning aldri kom til drøftelse hvor stort beløp det skulle stilles sikkerhet for. Når det gjelder protokollasjonen av 17. januar 1970, er forholdet det samme. Som protokollert ble det pålagt Risvold å stille sikkerhet for sitt bud på

Side:1336

kr. 130.000, men da han uttalte at dette ikke kunne pålegges ham, kom det aldri til avgjørelse hvor meget av budet det skulle stilles sikkerhet for, og da heller ikke til noen tvist om hvor vidt den tilbudte sikkerhet var fyllestgjørende, jfr. tvangslovens §135 tredje ledd. Jeg anser det uantakelig at Risvold, som på rettsmøtet var bistått av advokat, ikke skulle være klar over at det bare var fru Nødlands halvdel av kjøpesummen det skulle stilles sikkerhet for. Det fremgikk av auksjonsvilkårenes §2 bokstav b at det var dette beløp som skulle betales. Det fremgår av hans partsforklaring ved bevisopptaket at han har forsøkt å skaffe bankgaranti, og det må også under dette arbeid med å skaffe sikkerhet nødvendigvis være blitt klargjort at det var hustruens halvdel sikkerhetsstillelsen gjaldt.

Som nevnt har den ankende part også påberopt at han i henhold til sameielovens §11 fjerde ledd hadde krav på å få en frist på seks uker. Bestemmelsene i §11 gir imidlertid bare regler om en sameiers rett til å innløse en medeiers part når denne er avhendet, og kommer overhodet ikke til anvendelse i det tilfelle som her foreligger.

Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende at stadfestelse skulle vært blitt nektet fordi det er et åpenbart misforhold mellom auksjonsbudet og verdien av eiendommen, jfr. tvangslovens §158 annet ledd. Namsretten har tatt stilling til spørsmålet og lagt til grunn at det ikke foreligger noe slikt misforhold. Det fremgår av §158 annet ledds annet punktum at denne avgjørelse av namsretten overhodet ikke kan gjøres til gjenstand for anke, jfr. Rt-1931-1165 flg.

Den ankende part har også anført at kjennelsen om stadfestelse av fru Nødlands auksjonsbud må oppheves fordi han som sameier hadde rett til å nekte stadfestelse. Denne anførsel kan ikke føre frem. Etter §6 i de regler om tvangssalg til oppløsning av sameie som i medhold av sameielovens §15 fjerde ledd er gitt ved kongelig resolusjon av 25. mai 1966, er det den som har fremsatt kravet om oppløsningssalg - i dette tilfelle fru Nødland -, som skal avgjøre om et auksjonsbud skal antas. Heller ikke kan det - som anført av Risvold - reises kritikk mot namsrettens stadfestelse av fru Nødlands bud med den begrunnelse at retten har behandlet partene ulikt, idet det ikke ble pålagt fru Nødland å stille sikkerhet for hennes bud. Risvold kunne etter tvangslovens §135 første ledd, jfr. også auksjonsvilkårenes §5, ha krevd at hun skulle stille slik sikkerhet, men det har han ikke gjort. Namsretten kan ikke av eget tiltak gi pålegg om dette.

Jeg må til slutt ta standpunkt til et særskilt spørsmål som er oppstått under ankebehandlingen:

I forbindelse med sin prøving av anken etter tvistemålslovens §373 fant Høyesteretts kjæremålsutvalg i skriv av 19. april 1971 å måtte ta opp overfor advokat Erling Ueland - den ankende parts prosessfullmektig - spørsmålet om å ilegge ham bot etter domstollovens §198 annet ledd på grunn av endel uttalelser

Side:1337

som han hadde fremkommet med, dels i ankeerklæringen, dels under en senere brevveksling med Utvalget. Uttalelsene var rettet mot namsrettens og lagmannsrettens behandling av saken, og mot motpartens prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Rekve. De uttalelser Utvalget festet seg ved var følgende: Fra ankeerklæringen:

1) «Av høyesterettsadvokat Rekve's standpunkt til dette tilbudet og av hans senere framferd, kan utledes at hans hensikt var noe annet enn å medvirke til at hver av partene fikk sin halvpart av eiendommens verdi.

Hensikten var å skaffe sin part større verdier. Han vet at den ankende part er en nedbrutt mann, og dette har han utnyttet - til nå med hell.

2) Et krav om sikkerhet når det ikke er behov for det, er bare sjikane.

Lagmannsrettens senere bemerkning om at «den ikke hadde holdepunkt for å fastslå at sikkerhetsstillelse var unødvendig» er meningsløs.

3) Det synes helt uforståelig at namsretten har tatt alvorlig høyesterettsadvokat Rekve's begrunnelse i prosesskrift av 31/5 1969 for sikkerhetsstillelsen. Det var en kjempebløff.

4) Lagmannsretten anfører at det ikke er påstått å være noe åpenbart misforhold mellom bud og verdi. Dette er uriktig.

Se underskrevnes innlegg av 18/3-1970. Rekve alene må stå som hjemmelsmann for en slik anførsel.

Den fremlagte takst syner klarest Rekve's hensikt. I en naiv form, som burde vakt mistanke, setter han fram krav om sikkerhet bare i den hensikt å få kjøpe eiendommen for noe over halv pris og forvansker herunder både faktum og jus.»

Fra Innlegget av 7. april 1971:

5) «Før dette hadde retten nektet å godta et bindende bud på kr. 153.100,-.

Et slikt resultat er en rettsstat uverdig.

6) Den lyver for seg selv som ikke vedgår dette etter å ha sett dokumentene:

1. At resultatet virker korrupsjonsartet.

7) At påbudet om sikkerhetsstillelse var ren sjikane, fordi det bare rettet seg mot den ene part.

8) At sjikanen og ulovligheten forsterkes ved at garantien skulle gjelde den hele kjøpesum.

9) ... Kravet var gullkantet og h.r.advokat Rekve selv ville kunne kreve inn et ganske feitt inkassosalær.

Den som vil påstå at en annen løsning er mulig, er ikke sannferdig.

10) Jeg har ved dette innlegget først og fremst ønsket å påpeke at en avgjørelse som blir tatt uten at de framsatte ankegrunner blir drøftet, ikke er en hederlig avgjørelse.»

Advokat Ueland svarte på Utvalgets henvendelse i et prosesskrift til Høyesterett av 23. april 1971. Han fastholdt alt hva

Side:1338

han hadde sagt «om høyesterettsadvokat Rekves framferd i denne sak», men modifiserte og avdempet i noen grad de uttrykk han hadde brukt om domstolene. Han unnskyldte seg med at han var blitt krenket i sin rettsbevissthet ved den måte hans part var blitt behandlet på. Hans klander overfor domstolene gjaldt - sa han - «i det vesentlige bare den ting at argumentene ikke er drøftet». For øvrig inneholdt prosesskriftet en kommentar til hver enkelt av de uttalelser Utvalget hadde påtalt. Kommentarene falt i alt vesentlig sammen med advokatens syn på ankesakens realitet, slik det er kommet til uttrykk i argumentasjonen for lagmannsretten og - senere - for Høyesterett.

Etter at anken var henvist, henledet Utvalget i et brev av 6. mai 1971 Høyesteretts oppmerksomhet på forholdet og tilføyde:

«Utvalget er etter en fornyet overveielse av spørsmålet om bøteleggelse blitt stående ved at advokat Uelands uttalelser - såvel de i ankeerklæringen som de senere - bør vurderes under ett, og at det vil være riktigst og mest hensiktsmessig, at denne vurdering blir foretatt av Høyesterett i forbindelse med ankeforhandlingen i saken. Når Utvalget er kommet til dette resultatet, skyldes det også at advokat Ueland i sitt siste innlegg i stor utstrekning har henvist til momenter som vedkommer realiteten i saken, og at det derfor synes naturlig at spørsmålet om en mulig reaksjon i henhold til domstolsloven blir prøvet i samband med pådømmelsen av saken.»

Under ankeforhandlingen for Høyesterett ble advokat Ueland atter gitt anledning til å uttale seg angående spørsmålet om ileggelse av bot etter domstollovens §198 annet ledd. Hans uttalelse ble i rettsboken protokollert slik:

«Når det gjelder min uttalelse angående domstolenes behandling av saken så har det aldri vært min tanke å påstå at domstolene har ment å legge uriktige rettssetninger eller bevis til grunn for sine avgjørelser. Uttalelsene er fra min side bare ment å gå på det rent saklige, nemlig resultatet og den begrunnelse eller unnlatelse av begrunnelse som jeg fant i saken. Angående mine anførsler forsåvidt angår høyesterettsadvokat Rekve har jeg ikke mer å tilføye.»

Også advokat Rekve fikk anledning til å uttale seg, men hadde intet å bemerke.

Jeg finner at advokat Ueland ved de tidligere refererte uttalelser har gjort seg skyldig i et forhold som rammes av domstollovens §198 annet ledd. Hans kritikk av namsretten og lagmannsretten har fått en til dels grovt fornærmelig form, og hans omtale både av de to domstoler og av høyesterettsadvokat Rekve må anses i høy grad usømmelig. Jeg tilføyer at de opplysninger som er fremkommet for Høyesterett i forbindelse med behandlingen av anken, ikke på noen måte er egnet til å underbygge den krasse kritikk av namsretten og lagmannsretten og heller ikke uttalelsene om høyesterettsadvokat Rekve. Som det fremgår av hva jeg har sagt om realiteten i saken, finner jeg ikke godtgjort noen saksbehandlingsfeil eller annet kritikkverdig

Side:1339

forhold fra de tidligere instansers side. Namsrettens og lagmannsrettens avgjørelser er etter min mening tilstrekkelig begrunnet.

Advokat Ueland har tidligere fått påtale i Høyesterett for upassende uttalelser i en ankeerklæring, jfr. Rt-1958-26 på side 30. Jeg anser hans forhold nå så grovt at det er nødvendig å reagere med en bot.

Under hensyn til at advokaten senere har avdempet sine uttalelser om namsretten og lagmannsretten, antar jeg at boten passende kan settes til kr. 500.

Hva realiteten angår, må lagmannsrettens dom stadfestes, og etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 må den ankende part erstatte motparten dennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lars Risvold til Lilly Maria Nødland 8.000 - åtte tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Advokat Erling Ueland dømmes for overtredelse av domstollovens §198, annet ledd til en bot til statskassen stor 500 - femhundre - kroner, eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 3 - tre - dager.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Mellbye og Eckhoff: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei, Arnt Haarberg og Einar Melander): - - -

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre fram.

Kjennelsen som er påanket og som stadfestet Lilly Maria Nødlands bud på kr. 130.000,- inneholder også begrunnelse for at Lars Risvolds bud på kr. 130.100,- ble avvist. Det heter om dette i rettsboken:

«Etter begjæring av saksøkeren og i medhold av auksjonsvilkårene ble det pålagt Lars Risvold å stille sikkerhet for sitt bud på kr. 130.100,-.

Han hevdet at dette ikke kunne pålegges ham. Han kunne forøvrig ikke stille tilfredsstillende sikkerhet.

Etter dette ble hans bud avvist av namsretten.»

I rettsboken for auksjonsmøtet 17/1 1970 for 2. gangs auksjon er anført:

«I forbindelse med auksjonsmøtet den 22/5-69 jfr. dok. 30 a var spørsmålet om sikkerhetsstillelse for det bud Lars Risvold den gang avga framme.

Under forhandlingene om stadfestelse av Lars Risvolds bud, jfr. rettsbok av 27.6.69, dok. 40, ønsket han å stille sikkerhet for budet, men det lykkes ikke innen den frist som var satt. I det samme rettsmøte hevdet saksøkeren at det ved ny auksjon ville bli krevet at Lars Risvold straks stilte sikkerhet for de bud han eventuelt måtte avgi.

Namsretten beslutter i medhold av auksjonsvilkårenes §5 å pålegge

Side:1340

Lars Risvold straks å stille sikkerhet for sitt bud på eiendommene på kr. 130.100,-.

Lars Risvold hevdet at dette ikke kunne pålegges ham.

Han kunne forøvrig ikke stille betryggende sikkerhet.

Lars Risvolds bud blir etter dette å avvise i medhold av tvfl. §142, nr.3.

............» -

Lagmannsretten kan ikke finne at det var feil av namsretten å kreve sikkerhet av Lars Risvold. Beslutningen om dette er truffet etter hjemmel i auksjonsvilkårenes §5 som det ikke er gjort innvending mot.

Den omstendighet at Risvold var eier for 1/2 del og at eiendommen i seg selv sto som sikkerhet inntil skjøte ble gitt, kan ikke frita for kravet om sikkerhet. - Etter auksjonsvilkårenes §5 gjaldt kravet til sikkerhet det Lilly Maria Nødland skulle ha.

Namsretten besluttet å pålegge Risvold å stille sikkerhet og lagmannsretten har ikke holdepunkt for å fastslå at sikkerhetsstillelse var unødvendig eller at den kunne stilles i form av en pantobligasjon i eiendommen, eller på annen bestemt måte.

Risvold hevdet i namsretten 30/1-70 at det ikke kunne pålegges ham å stille sikkerhet og hans prosessfullmektig hevdet ifølge rettsboken «at det ikke var adgang til å kreve at sikkerhet for budet ble stillet».

Etter det synes det å ha vært liten oppfordring til å drøfte bestemte former for sikkerhet.

I anken gjøres det også gjeldende at Lilly Maria Nødland ikke har stillet noen sikkerhet for sitt bud og at namsretten ikke har krevet det. Budet burde derfor vært avvist om partene sto likt, hevdes det.

Om Lilly Maria Nødlands bud heter det i stadfestelseskjennelsen.

«Høyesterettsadvokat Anders Rekve begjærte på vegne av saksøkeren hennes bud på kr. 130.000.- stadfestet. Retten viser til rettsbok av 17. januar 1970, dok. 47.

Rettsboken ble sendt partene med anmodning om at mulige bemerkninger måtte bli sendt retten innen 1 - en uke.»

Det ble ikke, innen ukesfristen, etter det som er opplyst, fremsatt krav fra Risvold eller hans advokat om at Lilly Maria Nødland skulle stille sikkerhet for sitt bud og det var intet som skulle gi namsretten oppfordring til å kreve sikkerhet hos Lilly Maria Nødland for budet.

Den omstendighet at Risvold er sameier i og bor i det hus som ble solgt ved tvangsauksjon, antas ikke å gi ham rett til å tre inn i Lilly Maria Nødlands bud etter sameielovens §11 fjerde ledd, som påstått.

Lars Risvold og Lilly Maria Nødland bor begge i huset idet de eier huset i vanlig sameie. Utover det antas ingen av dem å ha spesielle rettigheter som leieboere av betydning for spørsmålet om stadfestelse av auksjonsbudet.

For lagmannsretten er det ikke gjort gjeldende at det er noe åpenbart misforhold mellom eiendommens verdi og budets størrelse og lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen omstendighet som etter tvangslovens §155, §156, §157, §158 kan gi anledning til å nekte stadfestelse av Lilly Maria Nødlands bud på kr. 130.000,-.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. - - -