RG-1997-606

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-09-04
Publisert:	RG-1997-606 (106-97)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-3502 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01304 A og LB-1995-01305 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, HR-1997-00168K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Caspersen jr.). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung). Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Caspersen jr.).
Forfatter:	Lagdommer Øystein Hermansen, formann, Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Byfogd Terje Reinholt Johansen
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §372, Skifteloven (1930) §22, §51, §9, Foreldelsesloven (1979) §9, Ekteskapsloven (1991) §71

Dom:

Saken gjelder erstatning for påstått tap grunnet Oslo skifteretts behandling av et fellesbo.

A ble separert fra sin ektefelle, B, den 18 januar 1983. Den 31 januar s.å. begjærte hun fellesboet skiftet offentlig ved Oslo skifterett. Av forskjellige årsaker trakk det ut før boet ble sluttet og utloddet den 8 juni 1994.

Ved stevning datert 15 april 1992 til Oslo skifterett, reiste A søksmål mot staten v/ Justisdepartementet med krav om erstatning begrenset oppad til kr 400 000, senere redusert til kr 275 000. A fremholdt at boet skulle ha vært sluttet senest ved årskiftet 1987/1988, og at skifterettens sendrektige behandling hadde påført henne et økonomisk tap. Dette tapet krevet hun erstattet av staten som arbeidsgiver, jf skadeserstatningsloven §2-1. Konkret refererte tapet seg til en leilighet som A mente skifteretten burde ha solgt tidligere, på et tidspunkt da markedet for boliger var bedre. Videre ble krevd erstatning for tapte renter og økte advokatutgifter som ikke ville ha påløpt om skifteretten hadde behandlet boet med forsvarlig fremdrift.

Staten v/Justisdepartementet bestred at at det var grunnlag for et erstatningskrav.

Oslo byrett avsa dom 23 desember 1994 med slik domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale erstatning til A med kr 15000,- femtentusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har i rett tid anket dommen til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett. Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og inngitt aksessorisk motanke for så vidt gjelder beløpet staten ble idømt å erstatte A.

A har i anken og motanken lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Justisdepartementet betaler til A erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 255000,-.

2. Staten v/Justisdepartementet erstatter A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Staten v/Justisdepartementet har i anken og motanken lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 13 til 15 august 1996. Den ankende part, A, møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, var representert ved sin prosessfullmektig. Kontorsjef Ole Chr. Wenstøp Sørensen ved Oslo skifterett fulgte hele ankeforhandlingen. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Under Oslo skifteretts behandling av fellesboet til A og hennes tidligere ektefelle, B, er det fra skifterettens side begått en rekke ansvarsbetingende unnlatelser. A er påført tap i tilknytning til salg av en av boets eiendommer, en leilighet i - - - 10 (tidligere - - -veien 79), samt i form av unødige advokatutgifter. Staten hefter for tapet som arbeidsgiver i medhold av skadeserstatningsloven §2-1.

Aktsomhetsnormen som følger av domstolsloven §200 kommer ikke til anvendelse i denne sak. Bestemmelsen må antas å regulere dommeravgjørelser som kan angripes ved rettsmiddel. I nærværende sak er det tale om unnlatelser fra skifterettens side, og det er noe annet. Subsidiært hevdes at skifteretten har opptrådt så kvalifisert klanderverdig at vilkårene for ansvar etter domstolsloven §200 er oppfylte.

Om aktsomhetsnormen bemerkes for øvrig at skifteretten har monopol på sin virksomhet, og borgerne betaler et gebyr for rettens bistand. Det må derfor kunne stilles krav til bobehandlingens kvalitet. Utgangspunktet er ellers at det finnes konkrete regler som skifteretten har brudt. Skifteloven §9 er en bestemmelse som regulerer også annet enn skifterettens kompetanse. Den bestemmer også hva skifteretten skal avgjøre. Skifteloven §51, slik den lød frem til 1991, påla også skifteretten en plikt til å selge en eiendel når dette ble krevet av en av partene, og det ikke var godtgjort grunner for unntak. Det vises til Holmøy/Lødrup: Ekteskapsloven (1994) 449 i tilknytning til ekteskapsloven §71. Ved regelbrudd blir det i henhold til teori og rettspraksis fort konstatert ansvar.

Kritikken reist mot As advokat vedrørende hans opptreden under bobehandlingen, kan ikke få betydning for erstatningskravet. Om noen del av kritikken skulle være berettiget, har advokatens handlemåte uansett ikke medført at bobehandlingen er blitt forsinket.

A fremmet i brev av 20 oktober 1987 til skifteretten krav om salg av leiligheten, men skritt i denne retning fant sted først i 1991 da den også ble overdratt til A, jf kjøpekontrakt datert 10 mai s å. Det var intet grunnlag for skifteretten til å tro at A på noe tidspunkt hadde avgitt en bindende viljeserklæring om at hennes tidligere ektefelle skulle overta leiligheten. Skiftedommerens antagelse om at det forelå slik viljeserklæring beror antakelig på en misforståelse av brevet datert 22 april 1986 fra Bs første advokat, Fenger Grønn, til skifteretten.

Det erkjennes at det i senere korrespondanse med skifteretten med fordel kunne ha vært sagt uttrykkelig at det ikke forelå en bindende viljeserklæring. As standpunkt måtte imidlertid fremstå som klart, idet det fra hennes side ble krevet salg av leiligheten. Dersom skifteretten var i tvil skulle den ha satt en frist for B til å reise skiftetvist. Staten kan ikke høres med at den kunne ha kommet i erstatningsansvar overfor B dersom den hadde solgt leiligheten i 1987; man hadde fått markedspris og således ikke lidt noe tap. Skifteretten kan selvsagt ikke kritiseres for ikke å ha besørget salg i de korte perioder det var et stående tilbud fra A til B om å overta leiligheten, men skifteretten hadde all oppfordring til dette ellers i den aktuelle perioden.

As tap i forbindelse med salg av leiligheten er kr 125 000. Beløpet utgjør halvparten av differansen mellom påregnelig salgspris ved årsskiftet 1987/1988, kr 550 000 i følge opplysning fra eiendomsmegler Sande i brev 21 mai 1991, og salgssummen i 1991 på kr 310 000, med fradrag for meglerutgifter på kr 10 000. Staten kan ikke høres med anførselen om at A ikke har lidt noe økonomisk tap, fordi hun som kjøper av leiligheten vant tilbake det hun tapte som loddeier. Bruksverdien var den samme både i 1987 og 1991, men i følge skifteloven §51 har en loddeier krav på salgssummen. I denne sammenheng må for øvrig legges til grunn at A ikke hadde noen interesse i å overta leiligheten i 1987. Hun var da nylig flyttet tilbake til Haugesund. Heller ikke kan staten høres med at A medvirket til tapet ved ikke å la mannen overta leiligheten til skiftetakst. Forutsetningen for at hun skulle ha en plikt til å handle slik måtte være at hun hadde innsikt i hvordan eiendomsmarkedet utviklet seg i Oslo. Det var ingen grunn til at hun skulle ha det. I tillegg til ovennevnte beløp kreves erstattet renter av tapet på leiligheten for årene 1988 til 1996, anslagsvis kr 90 000. - Det kreves ikke som i byretten erstatning for tapte renter annet enn på dette punkt.

A er blitt påført økte advokatutgifter på grunn av skifterettens mangelfulle behandling av fellesboet. Konkret pekes blant annet på at det gikk to et halvt år fra skiftetvist om hvorvidt nevnte leilighet tilhørte boet ble reist av B til tvisten ble avgjort ved kjennelse. Videre ble skiftetvist reist av A i mai 1987 først avgjort av skifteretten i mars 1991. Kjennelsen ble anket av A. Men selv om saken lå klar for oversendelse til lagmannsretten i september 1991, ble den første ekspedert dit i juli året etter. Unnlatelsen er i strid med tvistemålsloven §372. Samtidig med oversendelse av ankesaken burde skifteretten ha fortsatt behandlingen av de øvrige uløste spørsmål i boet.

I løpet av bobehandlingen har A gjentatte ganger blant annet anmodet skifteretten om salg av - - -veien 10, om å innhente bankutskrifter og opplysning om forsikringspolisers gjenkjøpsverdi, om å medvirke til avklaring av spørsmål vedrørende en båt m/tilhenger samt en combicamp, om å innkalle til skiftesamlinger og om å gå over til skriftlig saksbehandling. Skifteretten har i stor grad enten helt unnlatt å besvare henvendelser, eller avstått fra å foreta de adekvate handlinger. Generelt var det sterkt klanderverdig at skifteretten ikke økte tempoet i bobehandlingen etterhvert som årene gikk. Unødvendige advokatutgifter i perioden 1985 til 1993 anslås til kr 40 000, hvorav 10 000 gjelder konferanser og samtaler mellom advokaten og A.

Ingen del av As erstatningskrav er foreldet, verken den del av tapet som knytter seg til salg av leiligheten eller den del som gjelder økte advokatutgifter. Når det gjelder det siste vises til at A ikke hadde kunnskap om kravets størrelse før advokatens regning ble sendt henne i juni 1995.

Verken betraktninger omkring hovedårsakslæren eller skadelidtes medvirkning kan gi grunnlag for reduksjon eller bortfall av As erstatningskrav. Det samme gjelder det forhold at A ved utlodningen kan ha fått mer i renter enn hun strengt tatt hadde krav på i forhold til B. Det har ingen betydning ved aktsomhetsvurderingen at den første skiftedommeren som behandlet boet ble syk, at B selv var syk eller at Bs første advokat trakk seg. Det er ikke grunnlag for kritikk av A eller hennes advokat, verken for de forhold som ble tatt opp, for de tidspunkter forhold og krav ble tatt opp på, eller for at det ikke ble utvist større forliksvilje.

Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Som ny anførsel for lagmannsretten anføres prinsipalt at det som fant sted før den 15 april 1989 - tre år før stevning ble uttatt - er foreldet. Under enhver omstendighet foreligger det i denne sak ikke grunnlag for erstatningsansvar.

Skifteretten skal ikke være en vanlig servicesentral for parter som ikke kan bli enige om oppgjøret av et fellesbo, spesielt der partene er representert med advokat. Først og fremst skal skifteretten megle mellom partene, deretter skal den ta standpunkt til skiftetvister. Det må aksepteres at skiftedommere har forskjellig stil, uten at man kan si at den ene er mer riktig enn den andre. Det man har krav på er vanlig god behandling.

Som ny anførsel for lagmannsretten gjøres gjeldende at ansvar for dommerhandlinger er spesialregulert i domstolsloven §200. Det skal noe mer til for å statuere ansvar etter denne bestemmelsen, enn etter skadeserstatningsloven §2-1 og høyesterettspraksis vedrørende ansvar for offentlig service- og kontrollvirksomhet. Selv om domstolsloven §200 første ledd direkte angår den enkelte tjenestemann, må den også få betydning for statens ansvar; ansvaret må bygge på skadeserstatningloven §2-1 mens aktsomhetsnormen må fastlegges ut fra domstolsloven §200.

Når det gjelder den første erstatningsposten, salget av leiligheten i - - -veien 10, anføres at skifteretten ikke har handlet erstatningsbetingende uaktsomt. Skifteretten hadde god grunn til å tro at A hadde tilsagt at B skulle få leiligheten på sin lodd. Dette ble heller aldri direkte imøtegått fra As side. Dermed ville skifteretten utsette seg for et erstatningsansvar overfor den andre parten i skiftet, hvis den foretok et salg uten samtykke. Selv om det ved kjennelse ble lagt til grunn at leiligheten tilhørte fellesboet, var Bs mor videre ikke part i denne saken og hun sto fortsatt som formell hjemmelshaver. Denne problemstillingen ble det aldri reagert på fra As side. Selv etter at B samtykket til salget, oppsto det problemer med å få morens underskrift på overdragelsesdokumentene.

Videre er det et grunnlag for frifinnelse at A ikke har oppfylt sin plikt til å begrense et eventuelt tap. Skifteretten foreslo at verdien av leiligheten kunne fastsettes ved skiftetakst, som ville ha tilsvart den reelle markedsverdi. På denne måten kunne A ha sikret seg den historiske toppris. Dette avslo imidlertid As advokat i brev 18 august 1988 til skifteretten.

A har i det hele ikke lidt noe tap i forbindelse med salget av den aktuelle leiligheten. Det A har tapt som loddeier vant hun dobbelt i egenskap av kjøper. Det er ikke nødvendig for retten å vurdere sannsynlighetsgraden for om A ville ha kjøpt leiligheten også noen år tidligere. Det er tilstrekkelig å konstatere at det er tale om en og samme person.

Også når det gjelder As anførsel om at boet generelt er sluttet for sent, slik at hun er påført unødige advokatutgifter, bestrides at skifteretten har handlet uforsvarlig. Utgangspunktet er som nevnt at partene ikke har krav på en optimal saksbehandling, bare en alminnelig god saksbehandling. Det var kritikkverdig av skifteretten ikke å besvare henvendelsene fra As advokat i 1985. Likevel er det tvilsomt om denne handlemåten rammes av domstolsloven §200 . Det var muntlig kontakt i den aktuelle perioden. Det som ble tatt opp i advokatens brev synes også å fremstå som noe meningsløst. Forholdet er under enhver omstendighet foreldet.

Før boet skulle sluttes var det ingen behov for å innhente mer nøyaktige tall om bankkonti og forsikringspolisers gjenkjøpsverdi, enn de tall som fremgikk av fremlagte selvangivelser. Skifteretten kan ikke bebreides for foretatte valg mellom avholdelse av skiftesamling og skriftlig behandling. Ved vurderingen av skifterettens behandling av skiftetvisten reist av A i 1987 som ble avgjort av skifteretten i 1991, må det ses hen til at B var psykisk lidende og i lange perioder uten advokatbistand. Det var nødvendig å foreta bevisopptak, som først ble avholdt 14 september 1988.

Skifteretten handlet i strid med tvistemålsloven §372 ved å vente med å sende ankesaken over til ankedomstolen. Byretten synes å ha lagt til grunn at handlemåten dermed var uforsvarlig. Det riktige må imidlertid være å ta stilling til om skifterettens handlemåte - til tross for brudd på en lovbestemmelse - hadde en fornuftig og forsvarlig hensikt. Dommeren utsatte oversendelsen fordi hun mente det var grunnlag for et generalforlik i boet. Bakgrunnen for dette var at partene hadde signalisert forliksvilje, og en del forhold var gjennom årene blitt forlikt. Skiftedommeren hadde også oppdaget en rekke tvistepunkter som måtte avklares. Videre så hun anken som forholdsvis nyttesløs, noe det senere forlik i lagmannsretten bekreftet; det økonomiske resulatat for A ble dårligere enn om skifterettens kjennelse var blitt stående. Partene ble ved skifterettens brev av 31 desember 1991 orientert om at ankesaken ikke var blitt oversendt lagmannsretten. Til tross for dette reagerte As advokat først i april året etter.

As advokat skrev gjennom årene en rekke brev om en båt m/tilhenger og en combicamp. Det var kritikkverdig av skifteretten ikke å besvare brev vedrørende disse forhold, men ikke slik at det var grunnlag for ansvar. Disse gjenstander gjaldt forholdsvis uvesentlige verdier og de beste grunner talte for å ta stilling til uenigheten om disse sammen med andre gjenstående tvistepunkter. Hele denne problematikk ble for øvrig løst i tilknytning til rettsmøtet 14 januar 1991. Under enhver omstendighet er krav knyttet til disse forhold klarligvis foreldet.

Staten vil for øvrig slutte seg til byrettens generelle betraktninger om Bs sykdom, vanskene med å få partene til å enes og As manglende forliksvilje, som delårsaker til at bobehandlingen har trukket ut.

Avslutningsvis anføres at det ikke er årsakssammenheng mellom de forhold skifteretten eventuelt kan bebreides for som uforsvarlige og et tap på As hånd. Eksempelvis er det tvilsomt om A er påført noen ekstrautgifter som følge av at ankesaken ikke tidligere ble oversendt lagmannsretten. Så sent som i 1991 og 1994 reiste A nye skiftetvister.

Det må videre et stykke på vei være riktig av domstolen å anvende hovedårsakslæren. Dersom den alt overveiende årsak til den lange saksbehandlingstiden ligger utenfor skifterettens ansvarsfelt, må det være riktig ved løsningen av ansvarsspørsmålet å se bort fra den begrensede forsinkelsen som skyldes skifteretten.

Ved beregningen av As tap må det også trekkes inn at hun tjente på at boet ble sluttet senest mulig. Ved utlodningen ble hun nemlig godskrevet et betydelig beløp i renter, uten at dette refererte seg til noen kapital hun hadde krav på.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn byretten og skal bemerke:

1. Ansvarsgrunnlag.

I henhold til skadeserstatningsloven §2-1 hefter staten som arbeidsgiver for skade voldt forsettlig eller uaktsomt av en skiftedommer. Lagmannsretten legger til grunn at det skal mer enn vanlig uaktsomhet til for at staten i denne situasjon skal bli erstatningsansvarlig.

Ved den nærmere fastleggelsen av aktsomhetsnormen har byretten tatt utgangspunkt i de krav Høyesterett oppstilte til fyrvesenet i Tirrannadommen, jf Rt-1970-1154. Høyesterett ga i denne dommen uttrykk for at feil og forsømmelser måtte fremstå som et "betydningsfullt avvik" for å kunne lede til ansvar. Lagmannsretten viser for så vidt også til Spanordommen i Rt-1991-954 som bygger opp under at det skal noe til før staten blir ansvarlig i forbindelse med offentlig service- og kontrollvirksomhet.

Domstolsloven §200 inneholder imidlertid en særbestemmelse om ansvar for "offentlige tjenestemenn, prosessfullmektig" m fl for handlinger begått "under rettergang eller tvangsfullbyrdelse". Det følger av forarbeidene til lovbestemmelsen, se Innst. 1912 35, at uttrykket offentlig tjenestemenn omfatter blant annet dommere. Uttrykket "under rettergang" omfatter også skiftebehandling, jf Rt-1937-330. Bestemmelsen - som lagmannsretten finner kommer til anvendelse i denne sak - oppstiller som vilkår for ansvar at vedkommende dommer har gjort seg skyldig i "forsømmelig eller annet utilbørlig forhold". I Rt-1990-214 har Høyesterett brukt uttrykksmåten "kvalifisert klanderverdig forhold" som krav til ansvar etter denne bestemmelsen.

Det kan ikke ses at forholdet til domstolsloven §200 er kommentert i forarbeidene til skadeserstatningsloven. Uten å gå inn på en nærmere analyse, legger lagmannsretten til grunn at den aktsomhetsnorm som følger av høyesterettspraksis i tilknytning til offentlig service- og kontrollvirksomhet, er tilnærmet sammenfallende med den norm som kan utledes av domstolsloven §200. Noen grunn til å skille mellom om søksmål reises direkte mot den enkelte dommer eller staten som arbeidsgiver, kan ikke ses å foreligge.

I tilknytning til det mer generelle spørsmål om aktsomhetsnorm bemerkes ellers at det ikke finnes lovbestemmelser som nærmere regulerer skifterettens hovedgjøremål, som er å megle mellom partene og avgjøre eventuelle tvister, med det endelige siktemål å fordele boets verdier mellom partene. Dette gjelder også skifteloven §9 som bare regulerer skifterettens kompetanse. Denne mangelen på lovregulering gjelder både med hensyn til hurtighet i behandlingen og når det gjelder valg av midler for å løse de nevnte oppgaver. I denne sammenheng vil således As synspunkter om regelbrudd som moment ved fastleggelsen av terskelen for erstatningsansvar ikke gi noen veiledning.

I det følgende drøfter lagmannsretten i tidskronologisk rekkefølge de deler av bobehandlingen partene spesielt har fokusert oppmerksomheten omkring, før bobehandlingen forøvrig kommenteres avslutningsvis.

2. Skifterettens unnlatelse av å besvare brev omkring 1985.

I 1985 skrev As advokat seks brev til skifteretten om forskjellige (tviste)spørsmål, herunder om innhenting av bankutskrifter, om en båt m/tilhenger samt en combicamp, om forskuddsutlodning m m. Ingen av disse brev ble besvart av skifteretten dette året, men det ble utbetalt et forskudd til A den 26 juni 1985 på kr 200 000. I årene 1986 til 1989 kunne det også gå til dels lang tid før brev ble kommentert av skifteretten. Optimal bobehandling har det i denne perioden ikke vært tale om, og skifterettens passivitet i 1985 er og direkte kritikkverdig. Etter lagmannsrettens vurdering er det alene den sistnevnte passivitet som det kan være aktuelt å vurdere som erstatningsbetingende. Et standpunkt til dette spørsmålet forutsetter imidlertid blant annet også en vurdering av karakteren av de brev som ble sendt og de krav som ble fremsatt. En slik vurdering finner lagmannsretten ikke nødvendig å foreta, idet et krav om erstatning for unødvendig påførte advokatutgifter under enhver omstendighet må anses foreldet.

Tanken om å kreve erstatning av det offentlige på grunn av skifterettens behandling av boet ble først nevnt av As advokat i brev av 3 mars 1988 til skifteretten, og gjentatt flere ganger senere. Lagmannsretten finner at utgangspunktet for foreldelsesfristen på tre år må løpe fra dette tidspunkt idet A da hadde "nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige" i henhold til foreldelsesloven §9 nr 1. Forhold som alene kan tilbakeføres til før 3 mars 1988 må således anses foreldet den 3 mars 1991. Stevning i saken ble tatt ut 15 april 1992. Det forhold at As advokat først har fakturert klienten for arbeidet den 16 juni 1995, kan ikke få betydning for foreldelsesfristens utgangspunkt. A kunne og burde ha skaffet seg kunnskap om sin egen advokats krav allerede i 1988.

3. Leiligheten i - - -veien 10 (tidligere - - -veien 79)

Ved skifterettens kjennelse av 24 februar 1986 ble det i forholdet mellom A og B avgjort at den aktuelle leilighet tilhørte partenes fellesbo, og ikke Bs mor som sto som hjemmelshaver i grunnboken. Byretten har grundig gjort rede for hva som fant sted av samtaler og skriftlig korrespondanse mellom partene og skifteretten, både forut for kjennelsen og senere frem til kjøpekontrakt ble undertegnet av A den 10 mai 1991. Det vises til byrettens dom.

Lagmannsretten kan ikke se at skifteretten, etter at A først fremmet krav om salg av leiligheten den 20 oktober 1987 til salget fant sted i mai 1991, kan kritiseres på en måte som vil innebære ansvar for staten. Rett nok må det anses mindre tilfredsstillende at skifteretten først i brev av 22 juli 1988, etter ytterligere tre brev fra As advokat, kommenterte spørsmålet om salg. Erstatningsbetingende uaktsomt bedømmes det imidlertid ikke å være. I sistnevnte brev fra skifteretten ble det tatt opp to problemstillinger som hver for seg innebar en komplikasjon i forhold til et eventuelt salg av leiligheten til en utenforstående. For det første viste retten til at A tidligere skulle ha akseptert at B overtok leiligheten, og at han siden ikke hadde samtykket til et salg, men tvertom budt kr 225000 for leiligheten. For det andre ble det påpekt at Bs mor fortsatt satt med hjemmel til leiligheten. Hvis hun ikke samtykket til overdragelsen måtte det anlegges sak mot henne. I den videre korrespondanse fra As advokat ble anmodningen om salg fastholdt, men de to nevnte problemstillinger ble ikke kommentert.

I skifteloven §51, slik den lød i det aktuelle tidsrommet 1987 - 1991, var det oppstilt flere unntak fra utgangspunktet om at hver ektefelle kunne kreve salg av eiendeler tilhørende fellesboet. Unntak gjaldt blant annet der det forelå en gyldig viljeserklæring; for skifte av fellesbo vil dette si en avtale mellom ektefellene. Etter lagmannsrettens vurdering var det nærliggende av skifteretten å legge til grunn at det mellom A og B var inngått en bindende avtale om at sistnevnte skulle overta leiligheten på sin lodd, og slik at det bare gjensto å få fastsatt verdien den skulle ha. Bs advokat kommenterte i brev 22 april 1986 til skifteretten Bs interesse i å overta leiligheten, og brevet kan leses slik at det mellom partene forelå en underliggende avtale om dette. Det hevdes at en slik utlegning må bero på en misforståelse fra skifterettens side. Til dette bemerkes at A aldri imøtegikk at det forelå en avtale; hun nøyde seg med å fastholde kravet om salg, også når B senere skriftlig ga uttrykk for at det forelå et løfte eller en avtale om forholdet.

Ved flere anledninger både forut for og i tidsrommet 1987 til 1991 fremmet A tilbud til B om å overta leiligheten til ulike priser og under ulike forutsetninger. Forholdet anses egnet, sammen med det øvrige, til å underbygge en berettiget tro hos skiftedommeren om at det forelå en avtale. Ved den samlede vurdering av skifterettens behandling som lagmannsretten må foreta, må det også ses hen til at det i årene 1987 til 1991 var perioder der det forelå stående tilbud til B fra A om å overta leiligheten.

Til dette kommer at Bs mor som hjemmelshaver til leiligheten, kunne vanskeliggjøre et salg. Hun hadde tidligere støttet sønnen og gjort gjeldende at hun var den reelle eier av leiligheten. Også dette forhold synes å ha vært motiverende for de overveielser som ble foretatt av skifteretten og de utspill som ble gjort overfor partene. Til bildet hører for øvrig det forhold at sykdom medførte at ansvaret for bobehandlingen måtte overtas av en ny dommer. Vedkommende måtte ha tid til å sette seg inn i sakens ulike sider.

Samlet fremstår skifterettens behandling på dette punkt som klart forsvarlig. Noe grunnlag for erstatning foreligger følgelig ikke. Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på statens øvrige grunnlag for frifinnelse på dette punkt.

4. Utsettelsen av å oversende ankesaken.

Etter skifteloven §22 første ledd får blant annet tvistemålsloven fjerde del anvendelse på tvister for skifteretten. Tvistemålsloven §372 som står i nevnte del bestemmer at saksdokumentene skal oversendes ankedomstolen etter utløpet av tilsvarsfristen.

I Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (bind II) side 296 heter det at saken skal oversendes "straks". Klarligvis vil imidlertid en rekke omstendigheter kunne berettige en mindre forsinkelse i forhold til et slikt utgangspunkt. Videre må det også være berettiget å stille spørsmål om fravik av lengre varighet kan aksepteres ut fra skifterettens spesielle situasjon; de forhold skifteretten treffer avgjørelse om vil ofte bare være del av et større problemkompleks.

Lagmannsretten kan ikke se avgjørende grunner som kan tilsi at skiftedommeren får en slik utsettelsesadgang, uansett om formålet skulle være som her å få i stand et forlik. Dette må gjelde uansett ankens kvalitet eller forhold forøvrig. Lagmannsretten lar det imidlertid stå åpent om skiftedommeren etter uttrykkelig avtale med partene kan bruke noe tid på å forfølge forliksmuligheter før ankesaken oversendes.

Det var således en feil av skiftedommeren å unnlate å oversende ankesaken til lagmannsretten etter mottakelsen av tilsvaret til motanken fra As advokat datert 5 september 1991. Det kan imidlertid ikke dermed, slik byretten har gjort, sluttes at det er tale om en forsømmelse som kan gi grunnlag for erstatning. Omstendighetene for øvrig, spesielt dommerens motiver for å avvente, samt partenes opptreden, må trekkes inn og vektlegges ved bedømmelsen av hvorvidt unnlatelsen kan bebreides skiftedommeren som kvalifisert klanderverdig.

Heller ikke på dette punkt finner lagmannsretten det nødvendig å ta stilling til om terskelen for ansvar er overskredet. Retten kan nemlig ikke se at det fra As side er godtgjort at denne forsinkelsen har påført henne noe økonomisk tap. Det vises til at forholdet bare i helt begrenset utstrekning er kommentert i brev 3 april 1992 fra As advokat, mens det for øvrig ble fokusert på andre uløste problemer. Det nevnes også at utgifter som kan knyttes til selve forsøket fra skiftedommeren på å få til et forlik i det aktuelle tidsrom, ikke vil stå i årsaksammenheng med unnlatelsen av å oversende ankesaken. Lagmannsretten kommer under neste punkt tilbake til forsvarligheten av dette forsøket på forlik.

5. Bobehandlingen for øvrig.

Det gikk over 11 år fra boet ble åpnet i 1983 til det ble sluttet og utloddet i 1994. Denne meget lange saksbehandlingstiden har som tidligere nevnt hatt flere årsaker.

Av forhold som særlig har medført at avslutning av boet har trukket ut, nevnes for det første at As tidligere ektefelle var mye syk. Det er opplyst at han hadde flere opphold på psykiatrisk institusjon. I en periode var han også uten bistand fra advokat. Det kan ut fra det foreliggende synes som om skifteretten har tatt særlig hensyn til disse forhold. Lagmannsretten kan ikke se at de aktuelle skiftedommere kan bebreides for at de ikke opptrådte mer "hardhendt" overfor B, blant annet med hensyn til å sette frist for å reise skiftetvist og kommentere andre spørsmål. Skifterettens bestrebelser på til ulike tider å få til en minnelig ordning må også bedømmes i dette lys.

I ettertid kan det ses at skifterettens leder med fordel kunne ha grepet inn slik at en annen dommer hadde overtatt og mer aktivt fulgt opp bobehandlingen i de perioder dommeren med ansvaret for boet var syk, spesielt i periodene 26 september 1983 til 16 juli 1984 og videre fra oktober 1986 til oktober 1987. Men som nevnt ovenfor vil krav om erstatning for økte advokatutgifter påløpt før mars 1988 under enhver omstendighet være foreldet.

Det må også legges til grunn som en generell betraktning at det etterhvert oppsto et anselig antall tvistepunkter, samtidig som ingen av partene viste særlig vilje til å enes. Det ble således tvistet om både store og små verdier.

Sett hen til det spillerom skiftedommeren må ha til skjønnsmessig å velge den fremgangsmåten vedkommende mener er mest hensiktsmessig, kan ikke lagmannsretten se at det er forhold for øvrig i saken, etter mars 1988, som kan tillegges de impliserte dommere som erstatningsbetingende klanderverdig. Denne vurderingen omfatter blant annet skifterettens besvarelse av brev, valg mellom å innkalle til skiftesamling eller fortsette med skriftlig behandling, behandlingen av skiftetvisten reist av A den 6 mai 1987 og ellers de skritt som ble foretatt med sikte på å løse gjenstående tvistepunkter, herunder de aktuelle forsøk på å få til forlik. Når det gjelder As mer alminnelige synspunkt om at tiden i seg selv tilsa at skifteretten etterhvert økte behandlingstempoet, bemerkes at den skiftedommer som overtok bobehandlingen spesielt i den siste perioden viste både vilje og evne til å få boet avsluttet. De siste forsinkelser kan føres tilbake til A som fremmet nye krav i boet og fremmet prosessuelle innsigelser overfor skifteretten.

6. Saksomkostninger.

Anken fra A har etter dette vært forgjeves, mens motanken fra staten har ført frem. A finnes å måtte betale sakens omkostninger for lagmannsretten for såvel anken som motanken, jf tvistemålsoven §180 første ledd og for motanken §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan tilsi unntak. Omkostningene settes til kr 35 900, hvorav kr 900 er utgifter til kopiering av utdrag o l, alt overensstemmende med omkostningsoppgave fra statens prosessfullmektig. Det bemerkes at vedkommende prosessfullmektig ikke har delt sin omkostningsoppgave for anken og motanken. Lagmannsretten antar imidlertid at motanken ikke har medført nevneverdig merarbeid. I tillegg må staten få dekket gebyret vedrørende motanken, kr 12 125.

Etter omstendighetene finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten. Skifterettens behandling av boet var på enkelte punkter ikke tilfredsstillende og A anses for å ha hatt fyldestgjørende grunn til å prøve sin sak for en instans, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten.

3. I hovedanken (sak 95-01304 A) dømmes A til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Justisdepartementet med 35 900 - trettifemtusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

4. I motanken (sak 95-01305 A) dømmes A til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Justisdepartementet med 12 125 - tolvtusenetthundreogtjuefem - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.