RG-1997-957
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-21 |
| Publisert: | RG-1997-957 (167-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holt herredsrett Nr. 94-00277. Agder lagmannsrett la-1995-00725. Anke til Høyesterett nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Asbjørn Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen) Ankemotpart: Helen Blesvik Alfsen (Prosessfullmektig: Advokat Lars Aspeflaten) |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg Kst.lagdommer Reidun Wallevik Eks.ord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordlova (1995) §1 |
Tvisten gjelder hvorvidt eiendommen gnr. 53 bnr. 6 i Risør kommune er å anse som odlingsjord. Søstrene Paula Ellinor Larsen, Ruth Larsen, Rigmor Solberg og Helen Blesvik Alfsen overtok eiendommen som ledd i skiftet av deres foreldres dødsbo. Saksøkeren, Asbjørn Larsen, er sønn av Paula Ellinor Larsen. Det er ikke omstridt at han, etter sin mor, er den best odelsberettigede til eiendommen. Asbjørn Larsen har forhandlet med de nåværende eiere med sikte på å overta eiendommen til odelstakst. Tre av søstrene har sagt seg villig til å overdra eiendommen til ham, mens Helen Blesvik Alfsen har avvist tilbudet under henvisning til at eiendommen ikke kan anses som odlingsjord. Dette er foranledningen til at Asbjørn Larsen ved stevning av 25. november 94 har saksøkt Helen Blesvik Alfsen med påstand om at han har løsningsrett til eiendommen.
Den 19. juni 1995 avsa Holt herredsrett dom med slik slutning:
"1. Helen Blesvik Alfsen frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."
Saksforholdet forøvrig går fram av herredsrettens dom.
Asbjørn Larsen har ved sin prosessfullmektig Pål Christensen påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Helen Blesvik Alfsen har tatt til motmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Risør 25. juni 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Ankende part, Asbjørn Larsen, avga forklaring og det ble avhørt ett vitne. Det ble foretatt befaring til eiendommen Blesvik, med påvisning av forhold partene mente kunne ha betydning for saken.
Asbjørn Larsen har i det vesentlige anført: Eiendommen fyller kravene til odelseiendom etter odelsloven §1. Det er nå enighet mellom partene om at eiendommen fyller arealkravet i odelsloven §2, slik at temaet for lagmannsretten er mer begrenset enn ved behandlingen for herredsretten.
Eiendommen ligger i Kvernvik i Søndeled og er en eiendom som ikke kan gi fulltids beskjeftigelse. Det er et typisk støttebruk som det finnes mange av i dette distriktet. Bebyggelsen er ikke helt tidsmessig, men våningshuset er fullt ut tjenlig som bolig for fastboende, og driftsbygningen er også tilfredsstillende for den drift som er tenkt. Bruken av eiendommen som feriested knytter seg utelukkende til bebyggelsen, produksjonsarealet er benyttet til landbruksdrift. Jakob Blesvik var ved overtakelsen av eiendommen i 1974 over 70 år, og det var ikke naturlig for ham å flytte på daværende tidspunkt. Han leide bort slått og beite, og området rundt bebyggelsen er også i dag leid bort til en gårdbruker som driver tradisjonelt landbruk.
Odelsloven krav i §1 om at eiendommen kan "nyttast til landbruksdrift" innebærer for det første at de naturgitte forhold for landbruksdrift er til stede, det vil si at jorden kan brukes til produksjon av landbruksvarer. For det andre innebærer bestemmelsen at landbruksdrift på eiendommen kan være aktuelt, jfr. Rt-1987-1231. Når arealkravet, som i dette tilfellet, er oppfylt, må det dessuten foreligge helt spesielle tilfeller for at eiendommen ikke skal betegnes som odlingsjord. Det vises her til Thor Falkangers kommentarer til odelsretten, 42 - 43.
De faktiske forhold slik de er beskrevet i herredsrettens dom skulle være nok for å fylle lovens krav. Eiendommens produksjonspotensiale vil gi et større overskudd enn det som er beskrevet i dommen, anslagsvis kr 25000,-. Det er i dette tilfellet ikke husdyrhold som er den aktuelle bruk, men derimot planteproduksjon, det vil si grønnsaker og bær i vekselbruk med grasproduksjon for salg, samt noe skogsdrift. Det beror også på en misforståelse når herredsretten legger til grunn at eiendommen er for liten til å bli tildelt statstilskudd.
Det bestrides videre at det kreves store investeringer i utstyr og redskap. Ved grønnsakproduksjon vil en med beskjedne midler kunne gjøre driftsbygningen om til lager, og det er uproblematisk å leie maskiner til den bruk som behøves. Det er dessuten irrelevant å trekke inn eventuelle investeringer i våningshuset som en del av driftsregnskapet.
Det er ikke anledning til ved vurderingen etter odelsloven §1 å legge til grunn subjektive forhold ved eierens person, som at forrige eier ikke bodde fast på eiendommen, og at våningshuset de siste årene har vært brukt som feriehus. Vurderingen må knyttes til produksjonsarealet og om landbruksdrift kan være aktuelt.
Det legges ned slik påstand:
"1. Asbjørn Larsen har løsningsrett til Helen Blesvik Alfsens 1/4 av eiendommen gnr. 53, bnr. 6 i Risør.
2. Helen Blesvik Alfsen tilpliktes å erstatte Asbjørn Larsen sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Helen Blesvik Alfsen gjør i hovedsak gjeldende at herredsrettens dom er riktig i resultatet.
Det bestrides ikke at eiendommen fyller arealkravet etter odelsloven §2. Dyrket mark utgjør 9,8 da og produktivt skogareal 43 da. Åsheim, som tidligere ble regnet som dyrket mark, er nå delvis gjengrodd og består dels av vasssyk jord, og må tas med som skogsarealer. Det foreligger ingen oppgaver over alderssammensetning og fordeling i skogsarealene, og heller ingen oversikt over balansekvantum. Herredsretten har lagt til grunn en årlig tilvekst på 15 m3, hvilket ikke finnes å bestride.
Jakob Blesvik, som eier av eiendommen fra 1974 til 1993, leide de første årene folk til å slå, senere overlot han driften til andre for at jorden ikke skulle gro til. I dag blir jorden nærmest bebyggelsen benyttet til beitemark for storfe.
Det må ved vurderingen av om eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift" etter odelsloven §1 legges vekt på om landbruksdrift på eiendommen etter dagens forhold er realistisk og aktuelt, og det må i denne forbindelse også ses hen til den bruk som hittil har foregått. Eiendommen er de siste 20 årene ikke benyttet til landbruksdrift og ikke bebodd. Den er kun benyttet som feriested.
Det vil være nødvendig med betydelige investeringer, og enhver drift vil være ulønnsom i lang tid fremover. Boligen er ikke tidsmessig, den trenger oppussing, og det er nødvendig med avløps- og renseanordning. Eksisterende driftsbygning kan ikke benyttes. Boligen har en salgsverdi på kr 140000,- og odelstaksten er satt til kr 250000,-. Eiendommen har således liten verdi og liten landbruksmessig betydning.
Det anses videre som totalt urealistisk med grønnsakproduksjon idet dette krever intensiv drift og daglig tilsyn.
Ved vurderingen av om landbruksdrift på eiendommmen framstår som aktuell og realistisk, må det tas hensyn til samfunnsutviklingen og den generelle landbrukspolitikken, der tendensen går mot større og større bruk. Det blir fra landbruksmyndighetenes side oppmuntret til rasjonalisering og sammenslåinger av jordbrukseiendommer, det vises i denne forbindelse til formålsbestemmelsen i jordloven §1 om tjenlig og variert bruksstruktur, jfr. også rundskriv M-35/95 fra Landbruksdepartementet. Tidligere dommer må således tillegges mindre betydning grunnet omstillingen innen landbruket.
Det må videre kreves et visst tilskudd til eierens underhold, jfr. RG-1978-275. I dette tilfellet vil det foreligge en årlig inntekt på ca kr 8000,-, hvilket utgjør en brøkdel av en families underhold.
Helen Blesvik Alfsen har nedlagt slik påstand:
"1. Holt herredsretts dom av 19. juni 95 pkt. 1 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til er om eiendommen gnr. 53 bnr. 6 i Risør kommune er odlingsjord og således kan løses på odel. Det er enighet mellom partene om at Asbjørn Larsen er den best odelsberettigede dersom eiendommen er å betrakte som odlingsjord.
Det heter i odelsloven §23 at eiendom som etter skifte av forholdene ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord etter odelsloven §2, ikke kan løses på odel. Når det i §23 er sagt "odlingsjord etter §2 i denne lova", må det leses som om det stod "§1 og §2". At dette har vært meningen, går klart fram av begrunnelsen for paragrafen, jfr. Rådsegn 10 75 (NOU 1972:22), se kommentarer til odelsloven av Ola Rygg og Oluf Skarpnes.
Det er uomtvistet at eiendommen fyller arealkravet i odelsloven §2. Spørsmålet for lagmannsretten er således begrenset til om eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift". I dette ligger for det første at naturgrunnlaget er til stede, det vil si at omstendighetene ligger til rette for å utnytte arealet til produksjon av landbruksvarer. For det andre må dette framstå som en aktuell bruksmåte.
Når det gjelder naturgrunnlaget tas utgangspunkt i at gnr. 53 bnr. 6 i Risør består av snaut 10 da dyrket mark, ca 43 da produktiv skog av middels og høg bonitet samt ca 50 da fjell i dagen/berg og lav bonitet blandingsskog. I tillegg kommer ca 6 da tidligere dyrket mark, beliggende på et høydedrag adskilt fra resten av innmarken, men som nå delvis er tilgrodd med løvskog. Dette jordarealet, som også delvis består av noe vasssyk jord, blir ikke lenger å regne som dyrket areal, men tillegges det øvrige utmarksarealet. I herredrettens dom er lagt til grunn at det produktive skogarealet består av god barskog med en årlig tilvekst på 15 m3. Lagmannsretten legger også denne produktivitetsbetraktning til grunn, idet det ikke er framkommet innsigelser eller opplysninger forøvrig som skulle tilsi noe annet.
Det dyrkede areal framstår som forholdsvis lettdrevet og bærer tilsynelatende lite preg av manglende drift. Fylkesagronom Magnus Puntervold har som vitne forklart seg om mulighetene for landbruksproduksjon, hvor han anbefaler en vekseldrift mellom grønnsaker, bær og grasproduksjon, i tillegg til skogsdrift. Puntervold har ikke gitt uttrykk for at det trengst spesielle foranstaltninger for å starte opp drift som nevnt. Det har heller ikke på annen måte framkommet opplysninger om begrensinger i selve naturgrunnlaget for å drive landbruksproduksjon, det vil si de naturgitte forutsetninger for å kunne produsere landbruksvarer. Lagmannsretten legger således til grunn at naturgrunnlaget er til stede, jfr. odelsloven krav i §1 om at eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift".
Når det gjelder den andre delen av kravet, at landbruksdrift er en aktuell bruksmåte, er det på det rene at eiendommen ikke på noen måte framstår som en gård som kan gi fulltids beskjeftigelse, og heller ikke som en gård som kan gi et betydelig tilskudd til en families underhold. Eieren må i det vesentlige basere seg på inntekter skaffet annet steds fra. Det legges videre til grunn at den eksisterende driftsbygning ville trenge forholdsvis betydelig modernisering og ombygging for å tilfredsstille dagens krav til husdyrhold, men en god del mindre dersom bygningen skal brukes til lagring av f.eks bær og grønnsaker, som ankende part har uttalt er den produksjonsform han har til hensikt å starte opp med.
Lagmannsretten skal bemerke at det ikke er noe krav for at landbruksdrift kan framstå som aktuell bruk av eiendommen, at driften går med overskudd. Økonomiske betraktninger alene kan således ikke være utslagsgivende. På den annen side må ikke eiendommen ha mistet sin karakter av landbruk, slik at det praktiskøkonomisk ikke lenger kan komme på tale å drive landbruk på eiendommen. Det naturlige utgangspunkt for vurderingen vil være om det er realistisk ut fra dagens forhold å regne med at eiendommen vil kunne bli benyttet til landbruksformål, hensyn også tatt til hva de nærmeste år vil antas å bringe.
Slik forholdene ligger an i denne saken, har eiendommen vært benyttet til landbruksformål helt fram til i dag. Riktignok har det ikke vært noen intensiv drift de siste 20 årene, men dette antas å ha sammenheng med at eieren fra 1974 til 1993 overtok eiendommen ved passerte 70 år. Av samme grunn flyttet ikke denne eieren til eiendommen, og våningshuset har således bare vært benyttet som feriebolig i denne perioden. Denne bruken av eiendommen kan etter lagmannsrettens syn ikke være avgjørende for vurderingen av om landbruk framstår som aktuell bruk av eiendommen i dag.
Eiendommen har en smal, men asfaltert tilkomstvei fra E 18, arealene kan bearbeides ved hjelp av landbruksmaskiner, og det finnes et beboelig våningshus, selv om det ikke fullt ut tilfredsstiller dagens boligstandard. Eiendommen har grense mot sjøen, og det finnes tilstøtende eiendommer med fast bosetting. Fylkesagronom Magnus Puntervold har uttalt at eiendommen er tilskuddsberettiget og kan drives med et overskudd på ca kr 25000,-, forutsatt slik vekseldrift som nevnt foran, i tillegg til skogsdrift. Puntervold har lagt til grunn at 1 til 2 da tilplantes med kål, 1 til 2 da tilplantes med jordbær eller bringebær, og resten brukes til grasproduksjon. Det anbefales ikke fra Puntervolds side å gå til store investeringer i lager og maskiner, men heller satse på mest mulig direktesalg og maskinleie.
Lagmannsretten finner dette anslaget på ca kr 25000,- i overskudd som noe optimistisk, men legger til grunn at landbruksarealene har normal avkastningsevne, og at eiendommen også har et visst potensiale for overskudd. Det legges også til grunn at den produksjon som er anbefalt fra fylkesagronom Puntervolds side vil være en hensiktsmessig og påregnelig bruk i den nærmeste framtid.
Lagmannsretten er enig med Helen Blesvik Alfsen i at eiendommen ikke framstår som noen spesielt attraktiv landbrukseiendom der det ville finnes mange interessenter som kunne tenke seg å slå seg ned for å drive landbruk. Eiendommen har likevel ikke et så marginalt preg som i tilfellene omtalt i avgjørelsen i Rt-1987-1052, samt i RG-1980-477, der det i begge saker dreide seg om avsidesliggende, tungdrevne bruk med forholdsvis vanskelig adkomst. Tvert imot framstår eiendommen som et nokså typisk støttebruk som ikke er uvanlig i dette distriktet.
Lagmannsretten vil forøvrig bemerke at det i utgangspunktet kreves forholdsvis betydelige endringer for at odlingsjord ikke lenger skal anses som jordbruksareal, jfr. bl.a. avgjørelsen i Rt-1980-585. I foreliggende sak består endringene hovedsaklig i manglende fast beboelse de siste 20 år, manglende optimal drift, og delvis gjengroing av et tidligere innmarksareal adskilt fra det øvrige innmarksarealet. I tillegg kommer den generelle samfunnsutvikling som i denne perioden har tendert mot sentralisering av bosettingen og en utstrakt rasjonalisering av jordbruket. Lagmannsretten finner ikke disse forhold avgjørende.
Etter en samlet vurdering har lagmannsretten, hensett til vitnet Puntervolds uttalelser om arealenes beskaffenhet og muligheter, videre eiendommens adkomst, beliggenhet og bygningsforhold, blitt stående ved at eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift", og tilfredsstiller derfor kravet til odlingsjord i odelsloven §1. Eiendommen gnr. 53 bnr. 6 i Risør kan således løses på odel.
Anken har etter dette ført fram, og saksomkostningsspørsmålet for begge instanser reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Saken har frambudt slik kvalifisert tvil at hver at partene bør bære sine egne omkostninger i medhold av §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. Asbjørn Larsen har løsningsrett til Helen Blesvik Alfsens 1/4 av eiendommen gnr. 53 bnr. 6 i Risør.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.