RG-1998-1452
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-23 |
| Publisert: | RG-1998-1452 (226-98) |
| Stikkord: | Tingsrett, Hevd, Alders tids bruk |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr. 95-00690 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00227 A |
| Parter: | Ankende part: Astrid Sorteberg (Prosessfullmektig: Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen). Motpart: Mari Bøe Skinnes (Prosessfullmektig: Advokat Alf Skogly). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem 2. Lagmann Berit Fosheim 3. Byrettsdommer Astrid R. Langaas |
| Lovhenvisninger: | Lov om bruksrettigheter (1874), Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §180, Hevdslova (1966) §12, §2, §4, §7, §8, Hevdslova (1966), LOV-1967-01-01 |
I Krødsherad kommune ligger et fjellområde på ca 9.000 dekar i sameie mellom flere eiendommer. Frem til 1890 gjaldt dette de fire eiendommene gnr. 212 bnr. 1, 3, 4 og 6, som hver hadde en like stor part. Ved kjøpekontrakt av 18. oktober 1889 og skjøte av 1. desember 1890 overdro Knud Knudsen Bøe en del av gnr. 212 bnr. 6 til Even Herbrandsen Sorteberg. Ved skylddelingsforretningen fikk den delen som ble solgt - ca 30 dekar dyrket mark, 50 dekar annet jorbruksareale og ca 150 dekar produktiv skog - bruksnummer 6. Gjenværende eiendom - ca 952 dekar skog - ble tildelt bruksnummer 10. Nåværende eier av bnr. 6 er Astrid Sorteberg, i uskifte etter ektemannen Eivind, som avgikk ved døden i 1992. Mari Bøe Skinnes eier bnr. 10. Saken gjelder spørsmålet om gnr. 212 bnr. 6 har en eierandel i fjellsameiet, i så fall 1/8, eventuelt en tilsvarende andel i jaktretten.
Etter forgjeves forliksmegling ble tvisten innbragt for Eiker, Modum og Sigdal herredsrett ved Mari Bøe Skinnes' stevning av 20. oktober 1995. Herredsretten avsa 22. oktober 1996 dom med slik domsslutning: domsslutning:
1. Mari Bøe Skinnes som eier av gnr. 212, bnr. 10 i Krødsherad er eier av en ideell fjerdepart av jakt- og grunneiendomsretten i fjellsameiet.
2. Astrid Sorteberg dømmes til å erstattet Mari Bøe Skinnes saksomkostninger med kr 29489,50 - tjuenitusenfirehundreogåttini 50/100-.
3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 2 er 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse.
Astrid Sorteberg har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen fant sted på Hokksund 7. januar 1998. Astrid Sorteberg var representert ved prosessfullmektigen og sønnen Bjørn Sorteberg, som avga vitneforklaring. Mari Bøe Skinnes møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble dessuten avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens dom og den følgende fremstilling. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Partenes anførsler er også i det alt vesentlige de samme som for herredsretten.
Den ankende part - Astrid Sorteberg - anfører i det vesentlige:
Overdragelsen i 1890 gjaldt også en eierpart i fjellsameiet. I motsatt fall burde selgeren ha tatt et forbehold. Ganske særlig var det grunn til en slik presisering i skjøtet; da skjøtet ble utferdiget, var det på det rene at den frasolgte delen beholdt den opprinnelige eiendommens bruksnummer, bnr. 6. På bakgrunn av de eierbeføyelser kjøperen og hans rettsetterfølgere har utøvet, bør sameieparten være 1/8 for både bnr. 6 og bnr. 10. Subsidiært gjøres det gjeldende at en slik sameiepart er ervervet ved hevd, eventuelt alders tids bruk.
Riktignok skrev kjøperen, Even Herbrandsen Sorteberg, i 1906 under på en erklæring om at jaktterritoriet i fjellet ikke var overdratt, og at sameieparten på 1/4 dermed fortsatt tilhørte bnr. 10. Erklæringen kan ikke tillegges noen avgjørende vekt, idet bruken av fjellterrenget fortsatte som før.
Sønnen Bjørn Evensen Sorteberg, som overtok driften av bnr. 6 i 1903 og ble eier i 1909, kjente neppe til erklæringen av 1906. Han må ha ment at en andel i fjellsameiet medfulgte. Riktignok ble 1906-erklæringen forkynt for ham i 1918. Den ble samtidig tinglyst som en heftelse på eiendommen, men dengang kunne man få tinglyst nærmest hva som helst på hvilken som helst eiendom. Han godtok aldri erklæringen, og skrev heller ikke under på den. Han fortsatte å jakte i sameiet, uten å møte protester.
Også Bjørns sønn Eivind Sorteberg, som var eier fra 1957, oppfattet seg som medeier i fjellsameiet og jaktet der. Det er ingen holdepunkter for at 1906-erklæringen ble oppbevart på eiendommen, og Eivind kjente neppe til den. Da en jaktforening for sameiet ble etablert i 1973, ble han valgt til forretningsfører, og 1/8 av inntektene ble fordelt til bnr. 6. Eivind hadde ikke noen foranledning til å foreta undersøkelser i grunnboken, og hevd kan også skje i strid med det grunnboken utviser, jf. Rt-1970-467. Da han døde i 1992, overtok sønnen Bjørn Sorteberg regnskapet for sameiet. Inntektene ble fordelt som før.
Eierne av gnr. 212 bnr. 6 har således opptrådt som sameiere uavbrutt siden 1890. Denne rådighetsutøvelsen må tillegges betydelig vekt ved vurderingen av hva overdragelsen omfattet, jf. Rt-1968-1202 og Rt-1985-362.
For det tilfellet at fjellsameiet ikke var med i salget i 1890, fører hevd og alders tids bruk til samme resultat. Det dreier seg om eiendomshevd, og hevdstiden er dermed 20 år, både etter NL 5-5-3 og hevdsloven av 1966 §2. Eierne av bnr. 6 har vært i god tro. De er blitt oppfattet og behandlet som sameiere av de andre sameierne, i samsvar også med en festnet rettsoppfatning i bygda.
Astrid Sorteberg har nedlagt slik påstand:
1. Astrid Sorteberg, som eier av gnr. 212, bnr. 6 i Krødsherad er eier av ideell 1/8 av jakt- og grunneiendomsrett i det området som ligger i sameie mellom gnr. 212, bnr. 1, bnr. 3, bnr. 4, bnr. 6 og bnr. 10 i Krødsherad kommune.
2. Mari Bøe Skinnes dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten - Mari Bøe Skinnes - anfører i det vesentlige:
Kjøpekontrakten, skjøtet og skylddelingsforretningen beskriver klart og detaljert hva som ble overdratt. Det er utenkelig at en eierpart i fjellsameiet skulle være med i salget uten at dette fremgikk, hva det ikke gjør. Det ville i så fall også ha vært unødvendig å presisere at den utskilte eindommen skulle ha beiterett i fjellsameiet. At den utskilte eiendommen ble tildelt bnr. 6 var en tilfeldighet og er uten enhver betydning.
Erklæringen av 1906 bekrefter denne forståelsen av hva som ble solgt, og den ble undertegnet av kjøperen. Hvis retten skulle komme til at fjellområdet inngikk i overdragelsen i 1890, må erklæringen iallfall ha den konsekvens at eierparten dermed ble tilbakeført.
Det er vanskelig å tro at Even Herbrandsen Sorteberg skal ha holdt 1906erklæringen skjult for sønnen Bjørn, som overtok eiendommen i 1909. Erklæringen ble under enhver omstendighet kjent for Bjørn da den ble forkynt for ham i 1918, og det fremgår av forkynnelsespåtegningen at en gjenpart ble overlevert. Erklæringen ble også tinglyst. Bjørn Evensen Sorteberg kan således heller ikke ha trodd at han var medeier i fjellet.
Det kan etter dette iallfall ikke være tale om hevd før Eivind Sorteberg overtok i 1957, men også i Eivinds eiertid er hevd utelukket. Hevdstiden for en ikke synbar jaktrett vil nemlig være 50 år, jf. hevdsloven av 1966 §8. Dessuten var heller ikke Eivind i aktsom god tro. Selv om han ikke var blitt orientert om eiersituasjonen i fjellsameiet av sin far, ga iallfall grunnboken klar beskjed. For øvrig ble 1906-erklæringen overlevert til Eivind av ankemotpartens svigersønn rundt midten av 1980-årene.
Alders tids bruk gir heller ikke grunnlag for noe rettserverv i dette tilfellet.
Mari Bøe Skinnes har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Mari Bøe Skinnes tilkjennes saksomkostninger, også for lagmannsretten, og dertil morarenter av tilkjente saksomkostninger for herredsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i store trekk også slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Astrid Sorteberg gjør prinsipalt gjeldende at gnr. 212 bnr. 6 fikk en sameiepart i fjellsameiet ved overdragelsen i 1890. Subsidiært anføres at en slik medeiendomsrett, eller iallfall en jaktrett, er ervervet ved hevd eller alders tids bruk.
Det fremgår av kjøpekontrakten og skjøtet at overdragelsen blant annet omfattet "Sæter og Havnegange, dog sidstnævnte, nemlig Havnegange i forhold til den Del af Eiendommen, som tilhjemles Kjøberen...".
Ordlyden i disse dokumentene gir ingen holdepunkter for at en sameiepart i fjellsameiet ble overdratt, og lagmannsretten finner det klart at overdragelsen ikke gjaldt rettigheter i fjellet, utover det som er uttrykkelig nevnt. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det er helt usannsynlig at partene hadde ment å inkludere i handelen en sameiepart til det ca 9.000 dekar store fjellområdet, uten å nevne noe om dette i kjøpekontrakten og skjøtet.
Dertil kommer at kjøperen, Even Herbrandsen Sorteberg, i 1906 skrev under på en erklæring - som, så vidt lagmannsretten forstår, var ført i pennen av selgeren, Knud Knudsen Bøe - hvorav det helt entydig fremgår at jaktterritoriet ikke var med i handelen.
Det prinsipale grunnlaget for medeiendomsrett i fjellsameiet kan etter dette ikke føre frem, og lagmannsretten må vurdere om betingelsene for erverv ved hevd eller alders tids bruk er tilfredsstilt.
For hevdserverv er det en forutsetning at eierne av gnr. 212 bnr. 6 har trodd at de hadde rett til den bruken de har utøvet i fjellsameiet, og denne oppfatningen må ha vært aktsom. Kravet til god tro er kommet til uttrykk i hevdsloven av 1966 §4 første ledd, jf. §7 annet ledd:
Den som veit at han ikkje eig tingen, hevdar ikkje. Det same gjeld den som ikkje veit det avdi han ikke har vore så aktsam som han burde etter tilhøva.
Hevdsloven av 1966 representerer i så henseende ingen endring av rettstilstanden; aktsom god tro var et hevdsvilkår også tidligere.
Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å vurdere dette kravet til aktsom god tro, som også gjelder tilsvarende for erverv ved alders tids bruk, jf. Rådsegn 6 fra Sivillovbokutvalget, side 16.
Even Herbrandsen Sorteberg eide gnr. 212 bnr. 6 fra 1890 til 1909. Det er mulig at han jaktet i fjellet i hele sin eiertid, og at hans undertegning av 1906-erklæringen heller ikke medførte noe avbrudd. Lagmannsretten bemerker at han i så fall ikke kan ha vært i tvil om at det dreide seg om en "tålt bruk", ikke om en rettighet han hadde som medeier i fjellsameiet.
I 1909 ble eiendommen overdratt til sønnen Bjørn Evensen Sorteberg, som etter det opplyste hadde drevet den allerede fra 1903. Det har nok formodningen mot seg at han skal ha vært ukjent med omfanget av den overdragelsen som hadde funnet sted i 1890. Men under enhver omstendighet ble 1906-erklæringen forkynt for ham i 1918, og den ble samtidig tinglyst som en heftelse på bnr. 6. Deretter kan han neppe ha vært i tvil om hvordan eiendomsforholdene i fjellsameiet var. Under ingen omstendighet kan hans tro på at bnr. 6 hadde fått en sameiepart ved overdragelsen i 1890, om han også etter 1918 mente at det forholdt seg slik, karakteriseres som aktsom. Riktignok er det ikke uten videre avgjørende at hevderen har stått overfor omstendigheter som har gitt grunnlag for tvil med hensyn til eierforholdene. Hevd er imidlertid utelukket hvis en alminnelig fornuftig person ville ha forstått at noe var galt fatt, jf. Falkanger: Tingsrett (1993) side 239, og både adkomstdokumentene og erklæringen av 1906 ga tilstrekkelig klare signaler.
Lagmannsretten legger til at Bjørn Evensen Sorteberg var eier til 1957, det vil si i nærmere 50 år. Det kan vel ikke utelukkes at den kunnskap han hadde til overdragelsen i 1890 etterhvert gikk i glemmeboken. Dette er imidlertid uten avgjørende betydning, jf. Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett (1964) side 589.
Lagmannsretten finner etter dette at noen hevdstid ikke kan være påbegynt i perioden fra 1890 til 1957, da eiendommen ble overtatt av Eivind Sorteberg, Bjørns sønn. Det samme gjelder tidsrommet for erverv ved alders tids bruk.
Eivind Sorteberg står i en noe annen stilling enn rettsforgjengerne. Etter bevisførselen må det legges til grunn av også han ble presentert for 1906erklæringen, men ikke før rundt midten av 1980-årene. Da hadde han eid bnr. 6 i 25-30 år og, må det antas, jaktet i fjellsameiet som om han hadde vært medeier i dette. Dette er et for kort tidsrom til å kunne karakteriseres som "alders tid", men tilstrekkelig til hevdserverv hvis hevdstiden er 20 år, et spørsmål som er omtvistet mellom partene.
Også i Eivind Sortebergs eiertid vil imidlertid god trokravet stille seg hindrende i veien for hevdserverv. Lagmannsretten peker på at en undersøkelse av grunnboken for bnr. 6 ville ha klargjort for ham hvordan det forholdt seg med fjellsameiet, idet 1906-erklæringen var anmerket slik:
Erklæring fra Even K. Sorteberg hvorefter d.e. ikke har ret til jagtterritorium i fjeldet dat. 30 juli 1906 tgl. 9. septbr. 1918.
Det er mulig at Eivind Sorteberg ikke kjente grunnboken for sin egen eiendom, selv om dette må sies å ha formodningen mot seg. Hvis han imidlertid var i god tro var han, slik lagmannsretten ser det, ikke så aktsom som man må kunne kreve i forbindelse med et mulig hevdserverv, jf. Brækhus/Hærem side 573 og side 584. Anmerkningen i grunnboken var i seg selv opplysende med hensyn til eiendomsforholdene i fjellsameiet, slik at det i dette tilfellet ikke var påkrevet å foreta nærmere undersøkelser i andre dokumenter. Lagmannsretten legger til at det også ble reist tvil om eiendomsforholdene i fjellet i en jordskiftesak i 197274. Dette ga i seg selv en særlig foranledning til å se etter i grunnboken, uansett om spørsmålet var tatt opp av eierne av bnr. 10 eller, som hevdet av den ankende part, av andre som var involvert i saken.
Selv om kravet til god tro i dette tilfellet avskjærer et hevdserverv, vil lagmannsretten knytte noen avsluttende bemerkninger til betydningen av begrensningene i adgangen til brukshevd som gjaldt før hevdsloven av 1966 trådte i kraft og til hevdstidens lengde.
Etter hevdsloven av 1966 er hevdstiden 20 år både for hevd av eiendomsrett og av bruksrett, jf. hevdsloven §2 første ledd og §7 annet ledd. Hvis det dreier seg om hevd av en usynbar bruksrett - en "bruk som ikkje viser seg av ei fast tilstelling" - er hevdstiden imidlertid 50 år, jf. bestemmelsen om langhevd i §8 første ledd. Også etter Norske Lov (NL) av 1687 var hevdstiden som hovedregel 20 år, jf. NL 5-5-3. Men etter den såkalte snikhevdloven av 23. mai 1874 kunne usynbare bruksretter - bruksretter som ikke viser seg "ved nogen stadig for Brugens Skyld anbragt Indretning" - som hovedregel ikke hevdes; unntakene er uten betydning for saken. Slike bruksretter kunne imidlertid vinnes ved alders tids bruk.
Eiendomshevd forutsetter at hevderen har ment at han var eier og har utøvet en bruk som svarer til den en eier ville ha utøvet - han må "ha tingen som sin eigen", jf. hevdsloven §2 første ledd. Hvis rådigheten har vært mer begrenset, og ikke har falt sammen med de praktisk viktige utnyttelsesmåter av eiendommen, kan den kun gi grunnlag for hevd av en tilsvarende bruksrett, jf. Falkanger side 233 og side 245. I dette tilfellet har eierne av gnr. 212 bnr. 6 utøvet seter- og beiterettigheter i sameiet, og dessuten har de jaktet. Seter- og beiteretten var imidlertid forankret i adkomstdokumentene til eiendommen. Siden hevd forutsetter at det er utøvet en rådighet utover hva man har rett til, er det kun jakten som er av betydning. Den kunne, etter lagmannsrettens syn, ikke gi grunnlag for annet enn brukshevd. Det er ikke gjort gjeldende at dette var en bruk som har satt spor etter seg. Etter hevdsloven av 1966 vil hevdstiden dermed være 50 år, og etter "snikhevdloven" kunne noe hevdserverv ikke ha skjedd før den nye loven trådte i kraft 1. januar 1967. Slik saken ligger an er det unødvendig å gå nærmere inn på overgangsreglene, som er aktuelle når hevdsbruk er påbegynt, men ikke fullført, før utløpet av 1966, jf. hevdsloven §12 og Falkanger "Tingsrettslige arbeider" (3. utg.) side 183.
Etter dette blir herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, å stadfeste.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, som også blir å stadfeste. Mari Bøe Skinnes har krevet morarenter av de tilkjente saksomkostninger for herredsretten. Rentekravet tas til følge.
Astrid Sorteberg bør betale saksomkostninger for lagmannsretten, i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Alf Skoglys omkostningsoppgave er på kr 27972, hvorav kr 27.500 i salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Astrid Sorteberg betaler til Mari Bøe Skinnes 12 % årlig rente av saksomkostningene tilkjent i herredsrettens dom, med virkning fra oppfyllelsestidspunktet i herredsrettens dom og inntil betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Astrid Sorteberg 27.972 - syvogtyvetusennihundreogtoogsytti - kroner til Mari Bøe Skinnes.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.