RG-1998-1458

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-01-23
Publisert:	RG-1998-1458 (227-98)
Stikkord:	Strafferett, Mortifikasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Haugesund byrett Nr. 95-00384 M - Gulating lagmannsrett LG-1996-01479.
Parter:	Ankende part: 1. A 2. B 3. C 4. D 5. E (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). Ankemotpart: F (Prosessfullmektig: Advokat Jens Otto Haugland, Haugesund).
Forfatter:	Lagdommer Trovåg. Lagdommer Truyen. Byrettsdommer Wolff. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §253, Grunnloven (1814) §100, §247, §249, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), EMK (1999), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeprosessloven (1981) §440

Saken gjelder krav om oppreisning for og mortifikasjon av følgende utsagn:

"Metoden som helse sosial omsorgens personalansvarlig har brukt vil vi karakterisere som stalinistiske metoder som hører hjemme i helt andre sammfunn enn det sammfunn frp ønsker å tilhøre."

Sakens bakgrunn er i hovedtrekk som følger:

Haugesund kommune har ansvaret for den psykisk utviklingshemmede kvinnen G. Hun er en selvdestruktiv autist. Det har vært registrert opp til 4.800 tilfeller av selvskading pr dag for G. Hun har bl a fått svekket syn som følge av selvskadingen. I perioder har hun også vært plaget av spisevegring. G bor i - - - - -veien, som er et boligkompleks med 13 psykisk utviklingshemmede.

I mars 1994 ble det iverksatt et prosjekt med adferdsterapi mot selvskadingen til G. Prosjektet ble tildelt både fylkeskommunale og statlige midler. Bruk av adferdsendrende tiltak var et sentralt element i prosjektet. Uønsket atferd skulle motvirkes ved bruk av bl a "sirkling", "styrt gange" og "bakoverbøyning på krakk". I grove trekk kjennetegnes "sirkling" av at pleierene skulle videreføre Gs påbegynte slag i sirkler for å avlede slaget. Også "styrt gange" hadde til formål å avlede G fra selvdestruksjon ved at man førte henne hurtig rundt på gulvet mens man holdt en av hennes armer bakpå ryggen og den andre langs siden. Tiltaket "bakoverbøyning på krakk" gikk ut på at uønsket atferd i spisesituasjoner skulle korrigeres ved at to pleiere la hvert sitt ben over G sine ben og lente henne bakover i inntil 90 vinkel. G skulle deretter selv ta seg opp igjen ved en form for situps bevegelse.

Det var fremhevet fra prosjektets ledelse at de adferdsendrende tiltak måtte utøves konsekvent, og det var klart at prosjektet ville stille store krav til de ansatte. Før prosjektet ble igangsatt, ble det derfor holdt informasjonsmøter. De ansatte fikk anledning til å søke seg over i andre jobber innen pleie- og omsorgsavdelingen i Haugesund kommune.

Hjelpepleierne H og I, som arbeidet som nattevakter, var blant de ansatte som deltok i prosjektet. Begge ønsket likevel å reservere seg mot bruk av "styrt gange" og "bakoverbøyning på krakk". Ledelsen fremkom i utgangspunktet ikke med innsigelser til reservasjonene. Situasjonen tilspisset seg imidlertid i begynnelsen av 1995. En episode da H kom på vakt om kvelden den 04.02.95 synes å ha fått betydning. G hadde da sittet i en spisesituasjon i 4 timer. De ansatte som var på vakt hadde liten erfaring, og det er enighet om at situasjonen var kommet ut av kontroll. Det har vært hevdet at G hadde utført opptil 1.000 "bakoverbøyninger på krakk" i løpet av den aktuelle spisesituasjon. Det er omstridt hvordan H reagerte på dette da hun kom på jobb. Imidlertid er det klart at den ukontrollerte spisesituasjonen ble avsluttet først etter ytterligere 36 minutter ved at en annen ansatt ble tilkalt.

Etter episoden den 04.02.95 ble det inngitt klage fra en ansatt på H. I påfølgende periode ble det avholdt flere personalmøter hvor bl a H, pleie- og omsorgssjef F og hovedtillitsvalgt J deltok. Tilsvarende møter ble avholdt for så vidt gjelder I. Resultatet av møtevirksomheten var at I aksepterte overflytting til et annet boligkompleks for psykisk utviklingshemmede. Også H aksepterte slik overflytting, men forbeholdt seg retten til å jobbe i - - -veien hvis det skulle vise seg ikke å være rettslig grunnlag for å flytte henne. Både I og H fikk turnusordninger som stort sett samsvarte med hva de hadde hatt i - - -veien.

Den 24.03.95 var et avisoppslag over to sider i VG under overskriften "DE NEKTET TVANGSBRUK". I ingressen til artikkelen heter det:

"H og I har vært hjelpepleiere i Haugesund kommune i 18 og 19 år. Nylig ble de fjernet fra sine stillinger - fordi de nektet å utføre to fysiske tvangstiltak overfor en autistklient."

Oppslaget inneholder videre bl a to tegninger hvor tiltakene "styrt gange" og "bakoverbøyning på krakk" er illustrert. Det er også et intervju med pleie- og omsorgssjef F under overskriften "Må utføre ordre".

Samme dag utarbeidet A en pressemelding på vegne av formannsskapsgruppen i Haugesund fremskrittsparti. Pressemeldingen ble forevist et annet medlem av gruppen, D, før den ble sendt ut. I pressemeldingen heter det:

"Haugesund fremskrittsparti's formannsskapsgruppe reagerer med vantro og sjokk over oppslaget i VG 24.03. at to hjelpepleiere nylig ble fjernet fra sine stillinger, fordi de nektet å utføre to fysiske tvangstiltak overfor en autistisk klient.

Det må være klinkende klart at de som nekter å utføre ting som oppfattes som tvang må også kunne si nok er nok, uten at de blir fjernet fra sine stillinger.

Metoden som helse sosial omsorgens personalansvarlig har brukt vil vi karakterisere som stalinistiske metoder som hører hjemme i helt andre sammfunn enn det sammfunn frp ønsker å tilhøre.

Vi som er politisk ansvarlig i denne kommunen ønsker ingen slik soloutspill som pleie og omsorgssjef F her har gjort, vi kan heller ikke tenke oss at de andre politiske partier i Haugesund kommune ønsker en slik personalpolitikk.

Vist en skulle ha gjort som F her har gjort skulle han ha skaffet seg politisk ryggdekning, og avklart med helse og sosial styre om dette var grunnlag nok til å fjerne to hjelpepleiere fra sine stillinger det er ikke gjort.

Haugesund fremskrittsparti's formannskapsgruppe vil forfølge denne sak videre i Administrasjonsstyre 28.03, helse og sosialstyre 28.03 og i formannskapet den 29.03.

Ytterligere informasjon ring gruppeleder Hgsd.frp A på tlf arb: - - - - - - priv: - - - - - - -."

Pressemeldingen ble sendt til NRK-Rogaland, Haugesunds Avis, Radio 102, som er en lokal radio, og VG. Pressemeldingen ble gjengitt i Radio 102 i forbindelse med et program den 27.03.95 hvor både A og F ble intervjuet. Ut over dette ble pressemeldingen ikke omtalt i andre medier før gruppelederne i de øvrige politiske partier i Haugesund bystyre den 30.03.95 sendte ut en pressemelding hvor det ble tatt sterk avstand fra pressemeldingen til Fremskrittspartiets formannsskapsgruppe.

Ved stevning datert 29.05.95 ble det reist privat straffesak av F mot i alt 5 medlemmer av Fremskrittspartiets formannsskapsgruppe som man mente stod bak pressemeldingen den 24.03.95. Det ble nedlagt påstand om mortifikasjon, oppreisning og saksomkostninger. De saksøkte tok til motmæle.

Haugesund byrett avsa den 26.03.96 dom med slik domsslutning:

"1. Følgende beskyldning fremsatt av Haugesund Fremskrittspartis formannskapsgruppe v/A, B, C, D og E i pressemelding den 24. mars 1995 kjennes død og maktesløs: "Metoden som helse sosial omsorgens personalansvarlig har brukt vil vi karakterisere som stalinistiske metoder som hører hjemme i helt andre samfunn enn det samfunn frp ønsker å tilhøre".

2. A, B, C, D og E dømmes in solidum å betale til F oppreisning med kr 25000,- kronertjuefemtusen 00/00 innen 2 -touker.

3. A, B, C, D og E dømmes til innen 2 -to- uker å betale saksomkostninger til F med kr 60000,- kronersekstitusen 0/00."

A, B, C, D og E har i rett tid anket byrettens dom. Ankeforhandling ble holdt i Haugesund den 09.12.97 til 12.12.97. F og A ga partsforklaringer. Det ble ført 14 vitner. Saken står i det vesentligste i samme stilling som for byretten, dog slik at spørsmålet om medvirkning ble reist av lagmannsretten.

De ankende parter har i hovedtrekk anført følgende:

Det utsagn som kreves mortifisert er gjenstand for en objektiv tolkning. Utsagnet må leses i sammenheng med pressemeldingen for øvrig. Også andre omstendigheter, slik som artikkelen i VG, gir et mer nyansert bilde av utsagnet. Det må dessuten ses hen til at målgruppen er redaksjoner som er vant til å håndtere det trykte ord.

Uttrykket "stalinistiske metoder" henspeiler på maktbruk i personalpolitikken. Det er imidlertid tvilsomt om uttrykket er tilstrekkelig klart til å kunne være gjenstand for mortifikasjon. Det dreier seg om et udefinerbart kraftuttrykk om maktbruk. Uansett skal ikke uttrykket ordfortolkes. Det er ikke grunnlag for en historisk tolkning eller en påstand om at uttrykket henspeiler på hensynsløs maktbruk. Det skal skje en tidsmessig tolkning. Tolkningen skal videre innsnevres av hensyn til ytringsfriheten. Rettspraksis viser at det er en glidende overgang mellom spørsmålet om tolkning og rettsstrid.

Det er ført sannhetsbevis for at det i det vesentlige foreligger en unødvendig maktbruk. Makt er brukt idet de ansatte er flyttet fra sine stillinger. Maktbruken var unødvendig ettersom F kan kritiseres. Det vises til at F var klar over at det manglet lovhjemmel for tiltakene mot G. De ansatte ble likevel beskyldt for ordrenekt, fikk skriftlig advarsel, ble omplassert og truet med oppsigelse. Det er videre påvist en maktarroganse ved at man ikke ville høre på de argumenter som ble fremsatt og det ble ikke undersøkt om det var hold i kritikken fra H og I. F kan også kritiseres for ikke å ha skaffet seg ryggdekning ettersom man her var inne på et kontroversielt område. De ankende parter må derfor frifinnes fordi det er ført sannhetsbevis.

Uttrykket "stalinistiske metoder" kan betegnes som en karakteristikk. Det er klart definert i pressemeldingen hva uttrykket gjelder. Det foreligger således en klar og korrekt fremstilling i premissene, hvilket i seg selv utgjør et selvstendig frifinnelsesgrunnlag.

De ankende parter må også frifinnes under henvisning til straffeloven §249 nr 3. Pressemeldingen har skjedd til ivaretakelse av offentlighetens, hjelpepleiernes og velgernes tarv. Aktsomhetskravet er oppfylt. Før pressemeldingen ble sendt ut, sjekket A med journalisten fra VG at sitatene i avisen var riktige.

Også den generelle rettsstridreservasjonen tilsier at de ankende parter må frifinnes. Isolert sett kan riktig nok uttalelsen være egnet til å skade Fs gode navn og rykte. Det dreier seg imidlertid ikke om et utilbørlig forhold. Det foreligger intet anslag mot Fs personlige hederlighet, lovlydighet eller vandel. Det dreier seg mer om et kraftuttrykk som ikke er rettet mot en person.

Også en interessavveining mellom hensynet til Fs personvern og ytringsfriheten tilsier at det ikke foreligger et utilbørlig forhold. Det vises til at man her er inne på området for en samfunnsfaglig og offentlig debatt. Debatten om personalpolitikken og debatten om behandling av G henger sammen. Det ene er årsak til det andre. Rettspraksis viser at det er vide grenser for uttalelser i en slik debatt.

Dertil skal det også i interesseavveiningen tillegges vekt at begrepet "stalinistiske metoder" ikke har et klart meningsinnhold. Det er et verdiladet begrep i motsetning til en beskyldning om konkrete forhold. Det er intet personlig angrep mot F. Det er metoden i personalpolitikken og behandlingsmetoden av G som angripes. Utsagnets manglende grovhet er også et moment. Preget av karakteristikk og formen dette har skjedd i må videre tillegges vekt. Det foreligger intet stort avisoppslag med tendensiøs typografi. Hensikten med pressemeldingen har vært å gi støtte til autisten G. Pressemeldingen var et av flere utspill som førte til debatt om dette emnet.

F er å betegne som en offentlig person. Han har selv uttalt seg i pressen om spørsmålet, og det følger av kommunens retningslinjer at det var F som skulle håndtere slike spørsmål i pressen.

Også en totalvurdering av alle ovennevnte momenter tilsier derfor frifinnelse av de ankende parter.

Det var A og D som kjente til teksten i pressemeldingen før denne ble sendt ut. De øvrige ankende parter har først stilt seg bak denne i ettertid. Det dreier seg kun om passiv tilslutning etter fullbyrdelsen. Det foreligger derfor verken psykisk eller fysisk medvirkning.

Selv om det er grunnlag for mortifikasjon, skal det ikke nødvendigvis gis oppreisning. Det foretas en konkret rimelighetsvurdering. Det vises til at rettspraksis på dette punkt er sprikende.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. De ankende parter frifinnes.

2. F tilpliktes å betale de ankende parters saksomkostninger for Haugesund byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten har i hovedtrekk anført følgende:

Utsagnet i pressemeldingen henspeiler på et utilbørlig og klanderverdig forhold. Det vises til definisjonen i Riksmålsordboken. Dertil kommer at utsagnet "stalinistiske metoder" følges opp av "som hører hjemme i helt andre samfunn". Også uttalelser i pressemeldingen om at hjelpepleierne er "fjernet fra sine stillinger" og om "soloutspill" fra F forsterker inntrykket. Det kan ikke forutsettes at alle mottakere av pressemeldingens innhold også hadde lest VG. I VG står det for øvrig intet om at metodene er stalinistiske. Uttalelsene i pressemeldingen omhandler F personlig, hans hederlighet, personlige integritet og faglig anseelse. Ønsket man å skape debatt om spørsmålet om lovhjemmel for behandlingen av G, burde Fremskrittspartiet ha reagert tidligere. Saken har tidligere vært omtalt i Haugesunds Avis og det ble foretatt orientering i Helse- og sosialstyre i februar 1995.

Tolkningen viser at det foreligger en beskyldning som er gjenstand for mortifikasjon. Det dreier seg ikke om et skjellsord uten konkret meningsinnhold. Beskyldningen er rettet mot Fs personlige renomme nå og i fremtiden. Dertil kommer at F var i en slik stilling at han trenger særlig beskyttelse. Det vises til at pleie- og omsorgstjenesten har mange ansatte og et stort antall brukere. De fremsatte beskyldningene rammet derfor særlig hardt.

Det er ikke ført sannhetsbevis for at F har benyttet seg av metoder som særkjennes av hensynsløs og utilbørlig maktbruk ved behandlingen av de ansatte. Dessuten ble en del av personalsaken håndtert av de ansvarlige i - - -veien før F ble koblet inn.

Arbeidstakerne ble gitt rett til å reservere seg mot behandlingen ved at de fikk tilbud om jobb ved annen omsorgsbolig. H og I ønsket imidlertid å bli på arbeidsplassen uten å utføre jobben. Det er i dette perspektiv ordet "ordrenekt" og senere advarsler har fremkommet. Det vises for øvrig til at hovedtilitsvalgte J mener kommunen strakk seg langt i å finne egnet arbeidsturnus m.v. for de ansatte. Omplasseringene skjedde til slutt frivillig og var uansett i samsvar med arbeidsgivers styringsrett. Det er således ikke grunnlag for å fremsette kritikk mot Fs håndtering av saken. Dertil kommer at F gjennom hele prosessen hadde løpende kontakt med kommunens personalansvarlige og rådmannen. Det foreligger derfor intet soloutspill. På denne bakgrunn er det ikke ført sannhetsbevis for de beskyldninger som fremkommer i pressemeldingen.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at utsagnet i pressemeldingen er en karakteristikk, meningsytring eller subjektiv vurdering. Rettmessig bruk av karakteristikker forutsetter at de er ledsaget av premisser som er sanne og fullstendige. Dette er ikke tilfellet i den foreliggende sak.

Bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3 gir ikke grunnlag for frifinnelse. Uttalelsen har ikke skjedd til ivaretakelse av noens tarv. Hvis så skulle skje, er det uten mening å angripe F personlig. For øvrig har de ankende parter ikke opptrådt aktsomt. Den eneste undersøkelse som ble gjort i forkant, var å kontakte VG. Man skulle heller forespurt administrasjonen i kommunen som hadde førstehånds kjennskap til saken.

Heller ikke rettsstridsreservasjonen og avveiningen mot ytringsfrihetens grenser gir grunnlag for frifinnelse. Det dreier seg ikke om en offentlig debatt av samfunnsmessige eller vitenskapelige spørsmål. Man er ikke inne på området for politisk polemikk. Det foreligger kun et angrep på en enkeltperson i den kommunale forvaltning.

En gjennomgang av rettspraksis viser at den helhetsvurdering som skal foretas, i den foreliggende sak vil gå i favør av personvernet. Vesentlig mindre graverende uttrykk har blitt mortifisert. Det er også et poeng at det var unødvendig for Fremskrittspartiet å bruke uttrykket "stalinistiske metoder" for å gi pressemeldingen en skarp form.

Spørsmålet om medvirkning kommer ikke på spissen med hensyn til mortifikasjon. For så vidt gjelder oppreisningskravet, vil F begrense seg til å kreve anken forkastet selv om det opprinnelig ble inngitt motanke over oppreisningens størrelse. Den av byretten idømte oppreisning på kr 25.000 må stadfestes selv om A skulle bli stående alene med ansvaret.

Vedrørende oppreisningskravet størrelse, vises det til rettspraksis hvor beløpet varierer fra kr 20.000 til kr 200000.

F har tidligere fremsatt tilbud om at kravet på erstatning kan frafalles mot at det inngis dementi for de fremsatte beskyldninger. Det fremsatte forlikstilbud må få betydning for spørsmålet om saksomkostninger.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. F tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten."

Lagmannsretten vil bemerke:

F har fremsatt krav om mortifikasjon, jfr straffeloven §253 nr 1, av én setning i pressemeldingen datert 24.03.95. Et grunnvilkår for mortifikasjon er at det er fremsatt en ytring som går inn under et av kjennemerkene i straffeloven §247. Det vises til Bratholm og Matningsdal, Straffeloven, 1995 656.

For å ta stilling til dette grunnvilkåret, må først setningens objektive meningsinnhold klarlegges. En fortolkning av ordlyden skal skje i sammenheng med omstendighetene for øvrig, og da særlig pressemeldingen sett under ett. Det er imidlertid særlig bruken av uttrykket "stalinistiske metoder" som F er kritisk til. Han har henvist til en fremlagt kopi av Riksmålsordboken side 662 hvor det under definisjonen av stalinisme heter:

"2) (i kommuniststater) politikk slik Stalin praktiserte den, med sterk maktkonsentrasjon hos partilederen og hensynsløs maktbruk avl. av Stalin d.1953, se -isme"

F mener definisjonen i Riksmålsordboken viser at uttrykket "stalinistisk metode" er et klart begrep som henspeiler på unødvendig sterk, hensynsløs eller utilbørlig maktbruk.

Lagmannsretten finner at begrepet "stalinistisk metode" på langt nær er så entydig som anført av F. Det synes å være grunnlag for å skille mellom uttrykket brukt i en historisk referanse i motsetning til i polemisk bruk. Den historiske opprinnelsen til uttrykket, med referanse til Stalins terrorregime, er i dagens samfunnsdebatt ikke lenger enerådende. Adjektivet "stalinistisk" har i årenes løp fått et selvstendig innhold løsrevet fra den historiske referansen til Stalin. Begrepet er således benyttet i den politiske debatt som et kraftig uttrykk egnet for spissformuleringer med negativt budskap. Det synes også å være en glidende overgang til bruken av uttrykket som et rent skjellsord. Satt inn i en sammenheng, kan imidlertid uttrykket få karakter av konkrete beskyldninger hvor det særlig henspeiles på maktbruk, intoleranse eller udemokratisk atferd. I stor grad synes begrepets nærmere innhold å fremgå av omstendighetene det fremsettes under.

Som eksempel på bruk av uttrykket kan nevnes artikkel i Røykerett nr 2/1996, under henvisning til oppslag i VG den 08.06.96, hvor det fremgår at professor Per Fugelli har uttalt at "vi har nok vært for stalinistiske i vårt syn, vi skolemedisinere". Et annet eksempel er hentet fra oppslag i Dagbladet den 11.06.96 hvor en straffedømt narkotikaforbryter uttaler at; "Dette er en stalinistisk dom". I Arbeiderbladet den 18.04.97 fremkommer overskriften "Carl I. Hagen er stalinistisk". En mindre krass bruk fremgår av Økonomisk Rapport nr 10/1993 hvor det i en omtale av lederen for Kredittilsynet, Bjørn Skogstad Aamo, heter; "Han er ellers kjent for å bruke stalinistiske metoder for å få foreldre på dugnad i skolekorpset."

Sett hen til at uttrykket "stalinistiske metoder" ikke er entydig og tar valør av den situasjon og den debatt uttrykket anvendes i, blir innholdet i pressemeldingen for øvrig av sentral betydning. Pressemeldingen fra Fremskrittspartiet formannsgruppe er upresist formulert. Etter sin ordlyd synes den å fremme kritikk mot personalpolitikken, dvs behandlingen av de to hjelpepleierne. A har imidlertid forklart at han også mente å kritisere selve behandlingen av G. Slik synes dessuten de øvrige politikere i Haugesund å ha oppfattet pressemeldingen fra Fremskrittspartiet. I pressemeldingen fra øvrige gruppeledere i Haugesund bystyre den 30.03.95 heter det således:

"Undertegnede gruppeledere for partier representert i Haugesund bystyre reagerer meget sterkt på Fremskrittspartiets pressemelding om behandlingsopplegget for autistisk pasient i Haugesund kommune."

Også i en kommentar i Aftenposten den 05.06.96, hvor byrettens dom i denne mortifikasjonssak omtales, synes skribenten å forstå pressemeldingen slik at kritikken retter seg både mot personalsaken og mot behandlingsopplegget for G.

Selv om pressemeldingens hovedbudskap derfor kan være tvetydig, finner lagmannsretten likevel at den kritikk som fremsettes mot F er tilstrekkelig presis og entydig til at den kan være gjenstand for mortifikasjon. Det dreier seg om mer enn bare et skjellsord. Kritikken er skarp og referansen til at metodene "hører hjemme i helt andre samfunn enn det samfunn frp ønsker å tilhøre" forsterker kritikken. Det samme gjelder beskyldningene om at F har foretatt "soloutspill" og at han ikke har skaffet seg "politisk ryggdekning". Det er i denne sammenheng av mindre betydning at pressemeldingen refererer til "sosialomsorgens personalansvarlig", hvilket strengt tatt er helse- og sosialsjefen som var Fs overordnede. Referansen til Fs navn i påfølgende setning gjør at kritikken rettes mot ham.

En objektiv fortolkning sett i lys av hele pressemeldingen viser at det fremsettes kritikk mot F for utøvelse av funksjonen som pleie- og omsorgsleder. Det rettes imidlertid ikke kritikk som går på Fs personlige egenskaper. Kritikken retter seg mot håndteringen av personalsaken hvor to hjelpepleiere nektet å utføre fysiske tvangstiltak ovenfor en autistisk klient. Pressemeldingen henspeiler på at det har vært benyttet makt. Dette fremgår bl a ved bruk av uttrykket "fjernet fra sine stillinger". Det er imidlertid ikke grunnlag for å trekke den slutning at det foreligger en påstand om utilbørlig eller hensynsløs maktbruk.

Lagmannsretten finner således at det foreligger en "beskyldning", jfr straffeloven §247, som er gjenstand for mortifikasjon, jfr straffeloven §253 nr 1. Beskyldningen er tilstrekkelig konkret til at det er mulig å føre sannhetsbevis for denne, kfr straffeloven §249 nr 1.

For at en beskyldning skal være gjenstand for mortifikasjon, er det også en forutsetning at uttalelsen er rettsstridig. Det vises f.eks. til kjennelsen i Rt-1994-506 med henvisninger til litteratur og rettspraksis på side 516. Rettsstridsreservasjonen innebærer at den fremsatte beskyldning må være utilbørlig. Det skal foretas en totalvurdering hvor hensynet til den enkeltes personvern må holdes opp mot ytringsfriheten slik denne bl a er nedfelt i Grunnloven §100 og EMK artikkel 10. I den forbindelse vil det være en glidende overgang mellom spørsmålet om tolkning og rettsstrid. Også rettsstridsvurderingen må skje ut i fra rammene rundt det fremsatte utsagn.

Lagmannsretten legger til grunn at uttrykket "stalinistiske metoder" i den betydning det forekommer i pressemeldingen av 24.03.95, må kunne aksepteres brukt som et kraftig og skarpt innlegg i den politiske debatt. I den politiske debatt, særlig på kontroversielle områder, er det trukket en forholdsvis vid grense for hvilke begreper som kan anvendes. Det vises f.eks. til Rt-1990-257 hvor følgende uttalelse i en lederartikkel i Rogalands Avis ikke ble mortifisert:

"Med avsky har de fulgt Fremskrittspartiets og Carl I. Hagens kampanje for å styrke fremmedhatet blant nordmenn."

I høyesterettsdommen sammenholdes den siterte uttalelse bl a opp mot Lingenssaken fra den Europeiske menneskerettighetsdomsstolen (EMD=REF00000108). Her ble uttrykk som "den mest ufyselige opportunisme", "umoralsk" og "uverdig" ansett å ligge innenfor ytringsfrihetens grenser ved en redaktørs omtale av regjeringssjefen.

På den annen side er det klart at det også i den politiske debatt må trekkes grenser for grove beskyldninger. I høyesterettsdommen inntatt i Rt-1985-1421 er bl a uttrykket "Greenpeace - Naturvernets terrorister" mortifisert.

Når det gjelder beskyldninger rettet mot en privat person, får ikke hensynet til demokratiet og ytringsfriheten like stor vekt. Det er her en snevrere grense for ytringsfriheten enn i den politiske debatt. Det samme gjelder angrep på en enkelt ansatt i en større organisasjon, selv om organisasjonen som sådan er gjenstand for offentlig debatt. Det er imidlertid en glidende overgang fra å være en privat person som ikke ønsker oppmerksomhet, over mot en deltager i den alminnelige samfunnsdebatt og helt opp mot aktive politikere som bevisst benytter media for profilering av en sak.

For å bedømme uttalelsene i pressemeldingen av 24.03.95, vil det på bakgrunn av det ovennevnte være av betydning hvor i mediebildet F kan plasseres. Han var pleie- og omsorgsleder i Haugesund kommune, hvilket innebærer at han var leder for en betydelig offentlig virksomhet. Pleie- og omsorgsavdelingen har bl a ansvar for trygdeboliger, sykehjem, eldreomsorg, hjemmesykepleien og tilbud til psykisk utviklingshemmede. På det daværende tidspunkt var det 760 ansatte fordelt på 480 årsverk i avdelingen. Det var 1.100 pasienter/brukere av seksjonens tjenester.

Administrativt var F underlagt kommunens helse- og sosialsjef, som igjen var underlagt Helse- og sosialstyret. Personalbehandlingen i kommunen hørte under Administrasjonsutvalget. I henhold til den interne kommunale instruks, tillå det F å utøve kontakt med pressen i alle saker som hørte under pleie- og omsorgsavdelingen. Dette gjaldt selv om F i personalsakene konfererte både med kommunens personaladministrasjon og rådmannen.

F hadde også forut for den 24.03.95 figurert i lokalpressen i tilknytning til oppslag om behandlingen av G. I et oppslag i Haugesunds Avis den 21.02.95 er det således en artikkel med overskrift "Autist ble bedre - uten lovhjemmel". Bakgrunnen for artikkelen var at fylkeslegen hadde reist spørsmål om lovligheten av behandlingen av G. Dette var forelagt Helsetilsynet, som hadde påpekt at etter gjeldende lovgivning kunne ikke tvang iverksettes som systematisk adferdsendrende tiltak. I oppslaget i Haugesunds Avis kommenterer F disse spørsmålene. Han uttaler bl a at han "synes opplegget er forsvarlig og at man må se formalia i forhold til de resultatene som er oppnådd". Oppslaget i Haugesunds Avis inneholder et større bilde av F.

Lagmannsretten ser det slik at ovennevnte presseoppslag er et eksempel på at F engasjerte seg i den alminnelige samfunnsdebatt om problemstillingen rundt bruk av tvang i det psykiske helsevern. Det pågikk en dialog mellom de involverte parter i prosjektet om hvilken betydning den manglende lovhjemmel for behandlingsmetodene burde tillegges. Oppslaget i Haugesunds Avis den 21.02.95 viser at denne debatten også ble omtalt i lokalpressen. Ved å komme med uttalelser om at hjemmelspørsmålet er "formalia", har F flagget et standpunkt i media. Lagmannsretten ser det slik at avisoppslaget er mer enn bare en nøytral omtale av G og behandlingsmetodene.

Behandlingen av G hadde vært omtalt en rekke ganger tidligere i lokalpressen. Ved oppslag i Haugesunds Avis den 18.02.95 fremstår f.eks. andre involverte i prosjektet og fremhever hvor vellykket behandlingen av G hadde vært. Også denne artikkelen viser at spørsmålet om behandling av G etter hvert var gjort til et tema i den lokale samfunnsdebatt. Referansen til den pågående alminnelige samfunnsdebatt fremgår av at man sammenlignet G med den av media meget omtalte behandlingen av "Sol". Innspillene i media må også ses i lys av at Sosial- og helsedepartementet på et tidligere tidspunkt hadde sendt ut et høringsnotat om særregler for tvang og maktbruk overfor mennesker med psykisk utviklingshemming. Det påpekes også at det på møtet i Helse- og sosialstyret i Haugesund kommune den 21.02.95 ble informert om prosjektet med G. Denne del av møtet var lukket for offentligheten, men ønsket om informasjon viser at det var politisk interesse for spørsmålet.

Det kan reises spørsmål om den offentlige debatten om behandlingen av G kan ses isolert fra den personalkonflikt som pressemeldingen av 24.03.95 omhandler. Lagmannsretten finner at de to spørsmål henger nært sammen. Hjelpepleierne H og I hadde reservert seg mot bruken av tiltakene "styrt gange" og "bakoverbøyning på krakk". Etter legalitetsprinsippet kreves det lovhjemmel for å utføre slike tiltak. Dette gjelder selv om Helsetilsynet senere har konkludert med at tiltakene var faglig forsvarlige. Nødvendig lovhjemmel var under utarbeidelse, men var ikke vedtatt. På denne bakgrunn måtte de ansatte ha adgang til å reservere seg mot bruk av slike tvangstiltak. Dette gjelder selv om de ansattes begrunnelse for å reservere seg var etisk motivert. Det kan ikke ventes at den enkelte ansatte har et bevisst forhold til legalitetsprinsippets utstrekning.

Poenget med å omtale arbeidskonflikten her, er imidlertid ikke å vurdere om Haugesund kommune har handlet kritikkverdig overfor de to hjelpepleierene. Dette er et spørsmål som først og fremst hører under en eventuell gjennomgang av et sannhetsbevis, selv om holdbarheten i sannhetsbeviset i noen grad kan få betydning som et moment i den interesseavveining som skal foretas.

Bakgrunnen for arbeidskonflikten viser imidlertid at det var behandlingen av G som de ansatte reagerte på. I media ble dette fremstilt som to sider av samme sak. Dette vises ved presseoppslaget i VG den 24.03.95. Selv om artikkelen i VG strengt tatt handler om arbeidskonflikten, vies de kontroversielle behandlingstiltak av G bred omtale i artikkelen. Også intervjuet med F i det samme oppslaget i VG, omhandler sider ved behandlingen av G og spørsmålet om bruk av tvang uten lovhjemmel. Han uttaler således at "adferdsterapi blir meningsløst dersom folk selv skal vurdere hva de vil gjøre og hva de ikke vil gjøre". Sammenblandingen av behandlingsopplegget og personalsaken illustreres også ved pressemeldingen fra gruppelederne i Haugesund bystyre datert 30.03.95, hvor det innledningsvis fremgår at Fremskrittspartiets pressemelding gjelder behandlingsopplegget.

Det synes på denne bakgrunn vanskelig å betrakte F som en deltager i debatten om tvangsbruk, uten at det også er adgang til å kommentere spørsmålet om den arbeidskonflikt som pågikk ved at to hjelpepleiere reserverte seg mot tvangsbruken. Lagmannsretten finner således at F må anses som deltaker i den offentlige debatt om både behandlingen av G og personalkonflikten.

Etter en totalvurdering av ovennevnte momenter, finner lagmannsretten ikke at det foreligger en rettsstridig beskyldning. Dette gjelder selv om F subjektivt sett har oppfattet pressemeldingen som personlig krenkende. Objektivt sett foreligger intet utilbørlig utsagn. Det fremheves i den sammenheng at beskyldningen om "stalinistiske metoder" som nevnt er knyttet mot Fs utøvelse av stillingen som pleie- og omsorgssjef og ikke mot hans personlige egenskaper.

Selv om F også i stillingen som pleie- og omsorgssjef har et sterkere personvern enn politisk valgte tillitsmenn som aktivt benytter media i den offentlige debatt, gjør kombinasjonen av hans medieutspill og hans posisjon i den kommunale administrasjon at han må tåle i en viss grad fokus og offentlig kritikk. Han opererer på en arena hvor ytringsfriheten har et særlig vern. Til sammenligning ser man i dagens mediebilde økende personfokus og debatt om sykehusdirektører. Fs posisjon med ansvar for 760 ansatte og et stort antall brukere er ikke ulik dette. Dertil kommer at han som nevnt var ansvarlig for kontakt med media i saker som berørte pleie- og omsorgsavdelingen.

Når det ikke foreligger en rettsstridig beskyldning, blir de ankende parter å frifinne for kravet om mortifikasjon. På denne bakgrunn er det heller ikke grunnlag for kravet om oppreisning jfr skadeserstatningsloven §3-6.

Anken har ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger skal da vurderes etter straffeprosessloven §440 første ledd, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr tvistemålsloven §172. Hovedregelen er at den tapende part skal ilegges motpartens saksomkostninger, jfr §172 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten, jfr §172 annet ledd 1. alternativ. Særlig spørsmålet om tolkningen av begrepet "stalinistiske metoder" har budt på kvalifisert tvil. Selv om tolkningen har skjedd ut i fra en objektiv forståelse, kan det føres gode argumenter også for skarpere valører av begrepet. Dertil kommer at begrepet må leses i den sammenheng det fremsettes, herunder sett i lys av hvor i mediebildet F befinner seg. Det foreligger derfor en betydelig grad av skjønnsmessig vurdering i lagmannsrettens tolkning, hvilket innebærer at saken har fremstått som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for F til å la den komme for retten. Det bemerkes også at byretten kom til motsatt resultat av lagmannsretten under behandlingen i første instans.

Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære egne saksomkostninger for både byretten og lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, B, C, D og E frifinnes.

2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.