Rt-1985-1421
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-12-20 |
| Publisert: | Rt-1985-1421 |
| Stikkord: | (Greenpeace-dommen), Strafferett, Medierett, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om straff, mortifikasjon, erstatning og saksomkostninger etter at avisen Dagningen skrev lederartikkel, hvor Greenpeace ble fremstilt som naturvernets terrorister.
Høyesterett mente at selv om det i et tilfelle som det foreliggende var grunn til å innrømme en ganske vid adgang for pressen til ansvarsfri omtale, var Dagningens lederartikkel likevel så ytterliggående at det måtte reageres. Uttalt at henvisningen til Baader-Meinhofbanden var meget grov og rammet Greenpeace på en helt uberettiget måte. Ikke ethvert verbalt angrep på politiske motstandere er akseptabelt. |
| Saksgang: | Lillehammer byrett 25.01.1985 - Høyesterett HR-1985-195-B, L.nr. 195 B/1985 |
| Parter: | 1. Dagningen v/styrets formann, 2. A, (advokat Tallag Andersen) mot 1. Greenpeace-Danmark v/styrets formann m.fl. (4 parter) (advokat Alf Nordhus) |
| Forfatter: | Kst dommer Christiansen, Philipson, Schweigaard Selmer, Endresen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §246, §247, §250, Grunnloven (1814) §100, EMKN A10 |
Kst. dommer, lagmann Christiansen: Organisasjonen Greenpeace-Danmark og dens styremedlemmer reiste ved stevning 13. februar 1984 sak ved Lillehammer byrett mot avisen Dagningen og avisens redaktør, A, med krav om straff, mortifikasjon, erstatning, oppreisning og saksomkostninger. Saksanlegget gjaldt en lederartikkel i avisen for 25. august 1983 med overskriften «Greenpeace - naturvernets terrorister». Artikkelen er et angrep på organisasjonens aksjoner mot norsk fangst av vågehval, der boikottaksjoner i USA mot norske fiskeprodukter omtales spesielt.
Byretten avsa dom i saken 25. januar 1985 med slik domsslutning:
«1. Redaktør A, Lillehammer, dømmes for overtredelse av straffeloven §246 og §247, jfr. samme lovs §62 og §63 til en bot til statskassen stor kr. 10000,- - titusenkroner - subsidiært 45 dager fengsel.
2. Følgende beskyldninger, fremsatt i avisen Dagningens lederartikkel den 25. august 1983 kjennes døde og maktesløse; jfr. straffeloven §253, pkt. 1:
a. «Greenpeace-Naturvernets terrorister».
b. «De driver sin virksomhet i blind fanatisme. Greenpeace er det ytterliggående naturvernets svar på Baader/Meinhofbanden.»
c. «Godt hjulpet av særinteresser drives en velutviklet terror . . .»
d. «Greenpeace-terroristene kompromitterer naturligvis alle som er opptatt av miljø- og naturvern.»
e. «Et kulturland kan ikke gi etter for terrorisme. Erfaringene har vist at det bare er fasthet som hjelper mot terrorister.»
3. Avisen Dagningen v/styrets formann og ansvarlig redaktør A dømmes til in solidum å betale saksøkerne et beløp til oppreisning stort kr. 30000,- - tredvetusenkroner - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.
4. De saksøkte frifinnes for kravet om erstatning.
5. Avisen Dagningen v/styrets formann og ansvarlig redaktør A dømmes til in solidum å betale saksøkerne saksomkostninger med kr. 142890,80 til h.r.adv. Alf Nordhus, kr. 85000,- til adv. Birgitte Refn og kr. 50000,- til Greenpeace-Danmark innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.»
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
Avisen og redaktør A har påanket dommen i sin helhet til Høyesterett, bortsett fra domsslutningens punkt 4. Oppreisningsavgjørelsen er subsidiært påanket til lagmannsretten i medhold av straffeprosessloven §449 annet ledd. Under saksforberedelsen for Høyesterett har det vært avholdt bevisopptak i Oslo, Elverum og København. Av partene har redaktør A og styremedlemmene Dan Mathiassen og Michael Gylling Nielsen forklart seg under bevisopptakene. Det er videre avhørt 13 vitner, hvorav 8 er nye for Høyesterett. For Høyesterett er det videre dokumentert et omfattende skriftlig materiale, som til dels er nytt. Under forhandlingene i Høyesterett er det også vist to filmer, som blant annet handler om Greenpeaces aksjoner mot dumping av giftstoffer og radioaktivt avfall.
Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og straffutmålingen. I anken som gjelder mangelfulle domsgrunner, vises til en rekke av de momenter som anføres til støtte for anken over rettsanvendelsen.
Rettsanvendelsesanken bygger på to grunnlag. Det hevdes for det første at straffeloven §246 og §247 overhodet ikke rammer de påklagede utsagn. Dernest anføres det at utsagnene ikke retter seg mot noen av ankemotpartene.
Avisens og redaktørens hovedangrep retter seg mot byrettens forståelse av de aktuelle formuleringer og den slagvidde som retten har gitt straffeloven §246 og §247.
De ankende parter hevder at uttrykk som «terror» m.v. lest i sin rette sammenheng ikke kan oppfattes som en beskyldning om voldelige angrep og trusler. En påstand om dette ville for øvrig ikke være egnet til å vekke tiltro. I høyden kan artikkelen sies å innebære utsagn om hva man kan kalle «økonomisk terror». For øvrig mener de ankende parter at det er et visst innslag av voldelig preg i den aksjonsvirksomhet som Greenpeace driver.
Avisen og redaktør A gjør videre gjeldende at straffeloven §246 og §247, fortolket blant annet i lys av den ytringsfrihet som er sikret i Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjon, ikke rammer de påklagede uttrykk. Det dreier seg om ytringer som må være tillatt i den politiske debatt og diskusjon om samfunnsmessige spørsmål. Greenpeaces hensynsløse og til dels ulovlige aksjonsformer rettet mot lovlig norsk virksomhet, medfører at utsagnene ikke kan anses som utilbørlige og rettsstridige, selv om byrettens forståelse av de aktuelle uttrykk legges til grunn. Det sistnevnte forhold må under enhver omstendighet lede til straffrihet etter straffeloven §250.
De ankende parter hevder videre at de påklagede uttrykk gjelder karakteristikker på grunnlag av en riktig fremstilling av Greenpeaces virksomhet og derfor ikke rammes av §246 og §247. Når det spesielt gjelder organisasjonen Greenpeace-Danmark som fornærmet, anfører de at en sammenslutning har et svakere ærekrenkelsesvern enn personer, og at dette forsterkes ved at det er tale om en utenlandsk organisasjon.
I annen rekke anfører avisen og redaktør A at i den utstrekning utsagnene er urettmessige, må det anses å ramme Greenpeace-International, eventuelt Greenpeace-USA. Verken Greenpeace-Danmark eller styremedlemmene i denne organisasjon er utpekt i lederartikkelen og kan derfor ikke aksjonere overfor de uttrykk som der er brukt.
Avisen og redaktøren har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Dagningen v/styrets formann og ansvarlig redaktør A frifinnes.
Subsidiært:
Byrettens dom oppheves.
I begge tilfeller:
De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten og for Høyesterett.»
Ankemotpartenes innlegg for Høyesterett har for en stor del bestått i en omfattende dokumentasjon med sikte på å belyse Greenpeaces struktur, utvikling, bakgrunn, formål, midler, og - i særlig grad - organisasjonens internasjonale omdømme og anseelse. Deres anførsler av mer juridisk karakter kan sammenfattes slik:
Den påklagede lederartikkel gir et uriktig og utilbørlig bilde av Greenpeace. Den er krenkende på en rekke punkter og er egnet til å skape hat mot organisasjonen. Det er intet i artikkelen som modifiserer den alminnelige forståelse av ordet «terror» m.v. Tvert imot må lederens henvisning til Baader-Meinhofbanden bestyrke inntrykket av Greenpeace som en voldelig terrororganisasjon, ihvertfall innen den leserkrets Dagningen henvender seg til.
Ankemotpartene er enige med byretten i at både Greenpeace-Danmark og dets styremedlemmer rammes av lederartikkelen. Organisasjonen har Norge som sitt arbeidsfelt og må særlig på denne bakgrunn anses som selvstendig fornærmet. Under enhver omstendighet kan organisasjonen opptre i prosessen i medhold av en fullmakt som Greenpeace-International har utferdiget i anledning av saken. En rekke av utsagnene i lederartikkelen tar sikte på enkeltpersoner som opptrer for Greenpeace. Ihvertfall må styremedlemmene anses som personlig fornærmet ved de uttrykk som er brukt.
Greenpeace-Danmark og styremedlemmene bestrider videre at de påklagede ytringer er vernet av Grunnloven §100 og den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Når det spesielt gjelder Grunnloven §100, påpeker de at denne bestemmelse bare beskytter ytringens tankeinnhold og ikke dens form. Redaktør A kunne ha gitt uttrykk for sin mening uten å bruke de ærekrenkende betegnelser, og lenger enn dette rekker ikke det grunnlovsmessige vern.
I den utstrekning lovligheten av de benyttede uttrykk avhenger av en konkret interesseavveining, er det åpenbart at utsagnene må anses rettsstridige. Ankemotpartene har i denne sammenheng vist til en rekke momenter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.
Organisasjonen og styremedlemmene avviser at de ankende parter kan frifinnes fordi de påklagede uttrykk skulle dreie seg om karakteristikker. Det foreligger ikke i lederartikkelen slike premisser at leseren kan kontrollere riktigheten av utsagnene. Det er i denne sammenheng særlig påpekt at ordet «terrorister» er brukt i overskriften på lederen.
Ankemotpartene er enige i at det i den politiske debatt er plass for en kraftigere språkbruk enn ellers. De grove og sterkt ærekrenkende uttrykk som er brukt i Dagningens leder, går imidlertid langt ut over en slik ramme.
At uttrykkene forekommer i en leder, innebærer ikke en utvidelse av grensene for lovlig ordbruk. På grunn av dens særlige slagkraft bør lederen være mer forsiktig utformet enn annet stoff i avisen.
Straffrihet etter straffeloven §250 må etter ankemotpartenes oppfatning være utelukket når lederskribenten ikke har umaket seg med å sette seg inn i hva Greenpeace står for, og hans artikkel av denne grunn bygger på grove misforståelser om de faktiske forhold.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
«1. Ankene forkastes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av de ankende parter in solidum.»
Jeg er kommet til at anken må føre frem i forhold til de tre styremedlemmer, og at avisen og redaktøren overfor dem må frifinnes for straff, mortifikasjon og oppreisning. For øvrig må det resultat byretten er kommet til, i hovedsak bli stående.
Jeg er enig med de ankende parter i at lederartikkelen ikke kan anses å rette seg mot styremedlemmene. Lederartikkelen gjelder Greenpeace uten at noen av de tre styremedlemmer er utpekt. Heller ikke på annen måte er artikkelen utformet slik at den er egnet til å individualisere enkeltpersoner innenfor Greenpeace-bevegelsen. Riktignok er det så at styremedlemmet Michael Gylling Nielsen er utpekt av Greenpeace som såkalt internasjonal koordinator når det gjelder aksjoner mot hvalfangst, og at lederen retter seg nettopp mot denne virksomhet fra organisasjonens side. Artikkelen kan imidlertid ikke leses slik at kritikken rammer spesielt den som måtte være i den posisjon som Gylling Nielsen er. Mitt syn på lederartikkelen når det gjelder forholdet til de tre styremedlemmer, innebærer at de ikke kan kreve straff, mortifikasjon og oppreisning og at redaktør A må frifinnes for overtredelse av straffeloven §246, som er anvendelig bare når fysiske personer er fornærmet.
Jeg er derimot uenig med de ankende parter i at lederen heller ikke kan anses rettet mot Greenpeace-Danmark, og at de må frifinnes også i forhold til organisasjonen. Avisen og redaktøren hevder at kritikken i lederen bare rammer Greenpeace-International, eventuelt den nasjonale foreningen i USA, der de kritiserte boikottaksjonene fant sted. Artikkelen er rettet mot Greenpeace i sin alminnelighet, og jeg finner det lite tvilsomt at Greenpeace-Danmark som en av de 15 nasjonale organisasjoner innenfor bevegelsen, må anses som direkte fornærmet, selv om Greenpeace-Danmark ikke er spesielt nevnt. Ihvertfall må den danske organisasjonen ha en slik stilling når den har Norge som sitt arbeidsområde, og derfor hadde en særlig grunn til å reagere overfor beskyldninger som fremkom i en norsk avis.
Jeg går så over til å vurdere hvordan de påklagede utsagn må forstås og deretter til å ta stilling til om de rammes av straffeloven §247.
Byretten har etter min mening fortolket artikkelen på en for absolutt og bokstavelig måte. Jeg er således ikke enig med byretten når den nærmest uten videre synes å mene at ord som «terror», «terrorist» og «terrorisme» må forbindes med voldelig virksomhet. Riktignok er det så at vold har inngått som et element i den opprinnelige betydning av ordene. Ikke minst i den senere tid er imidlertid terrorbegrepet blitt noe utvannet, og brukes i dag ofte for å betegne en opptreden av sterkt plagsom og hensynsløs karakter, selv om det ikke dreier seg om direkte vold eller trusler om dette. Alene «terror»-terminologien er etter mitt skjønn ikke uten videre egnet til å skape en forestilling om at Greenpeace er en voldsorganisasjon, ihvertfall ikke med det som er bakgrunnen for lederen. Foranledningen til artikkelen er boikottaksjoner mot norsk fisk og norske fiskeprodukter i USA og gir i utgangspunktet inntrykk av å omtale tiltak av rent økonomisk karakter.
Når jeg allikevel er kommet til samme resultat som byretten, skyldes dette utsagnet om at «Greenpeace er det ytterliggående naturvernets svar på Baader/Meinhofbanden». Vel er det så at redaktøren kan ha ment denne setning som en karrikert spissformulering for å understreke at Greenpeace utviser den samme militante holdning som Baader-Meinhofbanden uten dermed å ville si at organisasjonen også benytter seg av de samme metoder som Baader-Meinhof. Det er også mulig at en rekke lesere vil oppfatte utsagnet på denne måten fordi det er tale om en overdrivelse som i sin absurditet ikke kan tas på alvor. Det avgjørende er imidlertid at henvisningen til Baader-Meinhofbanden er egnet til å gi en del av leserne det inntrykk at Greenpeace kan sammenlignes med en organisasjon som er troendes til grov vold for å oppnå sine mål. Referansen til Baader-Meinhof er videre egnet til å skape en forestilling om at det med ord som «terror» m.v. siktes til en virksomhet av voldelig karakter.
Av punkt 2 i byrettens domsslutning fremgår det hvilke formuleringer som etter byrettens mening rammes av straffeloven §247 og som mortifiseres. Jeg er enig med byretten i at utsagnene om terror med henvisningen til Baader-Meinhofbanden rammes av ordlyden i straffeloven §247. Ett av utsagnene gjelder «blind fanatisme» i følgende sammenheng:
«Men saklig opplysning biter selvsagt ikke på en organisasjon som Greenpeace. De driver sin virksomhet i blind fanatisme. Greenpeace er det ytterliggående naturvernets svar på Baader/Meinhofbanden.»
Setningen om «blind fanatisme» har byretten funnet ærekrenkende fordi den kommer umiddelbart foran henvisningen til Baader-Meinhofbanden. Jeg finner det for mitt vedkommende mer naturlig å se uttrykket i sammenheng med den foregående setning om at saklig opplysning ikke biter på Greenpeace. Om uttrykket forstått på denne måte rammes av §247, kommer jeg senere tilbake til.
Jeg går så over til å drøfte de ankende parters anførsler om at de påklagede uttrykk må tillates i kraft av den alminnelige ytringsfrihet slik den blant annet kan utledes av Grunnloven §100 og den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10.
Jeg er enig med avisen og redaktøren i at det i en debatt om politikk og samfunnsspørsmål må innrømmes en stor grad av frihet for skarpe og tilspissede meningsytringer. Jeg er også enig i at en organisasjon som Greenpeace må tåle en relativt hårdhendt verbal behandling. Det er riktignok så at Greenpeace i vide kretser, også offisielt, nyter en betydelig grad av respekt og anseelse, særlig på grunn av organisasjonens ideelle formål og erklærte ikkevoldslinje. På den annen side er det på det rene at organisasjonens metoder har vakt sterke reaksjoner i de land som Greenpeace har sett seg ut som mål for sine aksjoner. Selv om Greenpeace ikke kan sies å opptre voldelig, har flere av dens aksjonsformer eller såkalte «oppmerksomhetsrettede tiltak» preg av en hensynsløshet som folk flest ikke vil akseptere, ihvertfall ikke i de land som aksjonene retter seg mot. Jeg nevner for øvrig at boikottaksjonene i USA, som er omtalt i avislederen, har påført eksportbedriften Frionor et betydelig tap, og at det fra Greenpeacehold har vært truet med å utvide aksjonene blant annet til SAS og norsk cruisefart - om truslene var alvorlig ment, er dog ikke på det rene. Lederartikkelen gjelder i første rekke den norske vågehvalfangst, men selfangsten er også nevnt. På disse områder er det, så vidt jeg kan forstå, tale om en saklig basert uenighet om fangsten bør fortsette. Det foreligger vitenskapelig underbygget grunnlag for å hevde det syn som norske myndigheter gjør gjeldende, men det kan også anføres gode argumenter for at fangsten bør opphøre. Også dette moment må få betydning når det skal vurderes i hvilken utstrekning Greenpeaces uforsonlige holdning kan rettferdiggjøre en skarp ordbruk i norsk presse. Jeg innskyter i denne forbindelse at byretten etter mitt skjønn ved sin vurdering i for stor grad har bagatellisert de uheldige sider ved Greenpeaces virksomhet som jeg her har nevnt.
Selv om det i et tilfelle som det foreliggende er grunn til å innrømme en ganske vid adgang for pressen til ansvarsfri omtale, er Dagningens leder likevel så ytterliggående at det må reageres. Henvisningen til Baader-Meinhofbanden er meget grov og rammer Greenpeace på en helt uberettiget måte. Det var unødvendig for redaktøren å bruke et slikt uttrykk for å få frem sin mening og for å gi sitt angrep en skarp form. Jeg kan ikke se at det kan påberopes noe berettiget hensyn for å bruke de aller verste uttrykk slik det her er gjort. Skulle denne form for språkføring tillates, ville det kunne resultere i en forsimpling og forgroving av samfunnsdebatten som ingen er tjent med.
Etter min mening kan det derfor ikke innrømmes noen ansvarsfrihet for avisen og redaktøren når det gjelder beskyldningene om terror med henvisning til Baader-Meinhofbanden. Dette må gjelde selv om det dreier seg om et innlegg i den offentlige debatt om samfunnsmessige og politiske spørsmål der ytringsfriheten går langt. Annerledes stiller det seg med uttrykket «blind fanatisme». Jeg er foran kommet til at utsagnet må forstås i sammenheng med den forutgående setning om at saklig opplysning ikke biter på Greenpeace. Oppfattet på denne måte faller det etter min mening i dette tilfelle innenfor rammen av den alminnelige ytringsfrihet.
Greenpeaces fremgangsmåte og aksjonsmetoder kan etter min mening heller ikke lede til straffrihet etter provokasjonsbestemmelsen i straffeloven §250, slik de ankende parter gjør gjeldende. Det foreligger ikke slik forholdsmessighet mellom Greenpeaces opptreden og de uttrykk som er benyttet, at nevnte bestemmelse kan komme til anvendelse.
Dagningen og redaktør A har til sin frifinnelse også påberopt seg at de påklagede uttrykk innebærer karakteristikker som ikke kan straffes eller mortifiseres. At en ytring fremtrer som en karakteristikk, medfører ikke uten videre ansvarsfrihet dersom den etter sitt meningsinnhold fremtrer som en beskyldning. Det er lite tvilsomt at uttalelsene om terror og Baader-Meinhofbanden inneholder beskyldninger. Dersom en ærekrenkende beskyldning fremsatt som en karakteristikk skal passere ansvarsfritt, kreves det at injurianten samtidig gir korrekte premisser for sin dom. Det stilles ganske strenge krav til slike premisser. Jeg viser om spørsmålet til høyesterettsdommer inntatt i Rt-1939-507, Rt-1952-8, Rt-1963-430 og Rt-1979-727, særlig side 736 og til Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett side 152-54. Etter min mening er det klart at avislederen ikke oppfyller de krav til en fyldestgjørende redegjørelse for et saksforhold som er stillet opp i rettspraksis som vilkår for at «karakteristikk-synet» kan føre til frifinnelse.
De ankende parter har subsidiært påstått at byrettens dom må oppheves som følge av feil saksbehandling i form av mangelfulle domsgrunner. Jeg finner ikke at det foreligger mangler av denne art som kan lede til en opphevelse av dommen.
Etter dette må de ankende parter frifinnes i forhold til de tre styremedlemmer, herunder slik at redaktør A frifinnes for straff etter straffeloven §246. I forhold til Greenpeace-Danmark opprettholdes dommen i hovedsak når det gjelder straff og mortifikasjon. Som jeg før har sagt, gjøres den endring at setningen «De driver sin virksomhet i blind fanatisme» ikke mortifiseres.
Jeg finner videre at den idømte bot bør reduseres fra 10000 til 2500 kroner og den subsidiære fengselsstraff fra 45 til 10 dager. Bakgrunnen for straffereduksjonen er at A frifinnes i forhold til styremed lemmene, og at jeg har et noe annet syn enn byretten når det gjelder straffverdigheten av hans artikkel. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om forståelsen av ordet «terror» og synet på Greenpeaces aksjonsformer, der min oppfatning avviker fra byrettens.
Når det gjelder oppreisningen, bemerker jeg: Når Dagningen og redaktør A frifinnes for straff og mortifikasjon i forhold til styremedlemmene, har disse ikke krav på oppreisning. Byretten har tilkjent Greenpeace og styremedlemmene oppreisning under ett, og det kan ikke utledes av dommen hvor meget som tilfaller hver av dem. Byrettens avgjørelse av oppreisningskravet må derfor oppheves for så vidt angår Greenpeace. Den subsidiære anke til lagmannsretten faller bort som innholdsløs.
Når det gjelder saksomkostningene for byretten, er Greenpeace-Danmark og styremedlemmene tilkjent omkostninger i fellesskap. Ettersom Dagningen og redaktør A frifinnes i forhold til styremedlemmene, har disse ikke krav på saksomkostninger for byretten. I forhold til Greenpeace-Danmark har Høyesterett i og for seg kompetanse til å prøve avgjørelsen etter straffeprosessloven §458 annet ledds første punktum når det gjelder straffekravet mot redaktør A, der Høyesterett har endret byrettens straffutmåling til gunst for ham. Utfallet av anken i mortifikasjonsspørsmålet i forhold til Greenpeace er imidlertid slik at Høyesterett er avskåret fra å prøve den del av byrettens omkostningsutmåling som knytter seg til dette spørsmål. Det fremgår ikke av byrettens dom hvordan omkostningsbeløpet er fordelt mellom de ulike parter og tvister, noe byretten for øvrig ikke hadde foranledning til å gjøre. Heller ikke har partene under prosedyren for Høyesterett vært inne på spørsmålet. Under disse omstendigheter mener jeg at byrettens omkostningsavgjørelse bør oppheves for så vidt Greenpeace-Danmark er tilkjent saksomkostninger.
Når det gjelder saksomkostningene for Høyesterett, antar jeg at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger.
Om omkostningene for Greenpeace skal jeg bemerke: For redaktør A's vedkommende har anken ledet til en forandring til hans fordel med hensyn til straffutmålingen, og han er så langt fritatt for omkostningsansvar, jfr. straffeprosessloven §455 nr. 2 jfr. §451 annet ledd. Jeg antar at behandlingen av mortifikasjonskravet mot redaktør A ikke har ført til ekstraomkostninger, og at det derfor ikke er aktuelt å vurdere spørsmålet om saksomkostninger etter §456 nr. 3. Saksomkostningsansvaret for Dagningen reguleres av §456 nr. 2. Etter min mening var det rimelig og naturlig at avisen fikk prøvet saken for Høyesterett. Jeg er derfor blitt stående ved at heller ikke avisen bør erstatte noen del av de omkostninger Greenpeace har hatt for Høyesterett.
I forhold til de tre styremedlemmer er avisen og redaktøren frifunnet. Jeg antar at Dagningen og redaktør A ikke bør tilkjennes saksomkostninger, jfr. straffeprosessloven §455 nr. 3 og §456 nr. 2.
Jeg stemmer for denne
1. Redaktør A frifinnes for overtredelse av straffeloven §246. For overtredelse av straffeloven §247 dømmes han til en bot stor 2500 - to tusen fem hundre - kroner, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
2. Avisen Dagningen og redaktør A frifinnes for kravet om mortifikasjon av utsagnet «De driver sin virksomhet i blind fanatisme».
3. Avisen Dagningen og redaktør A frifinnes for å betale oppreisning til styremedlemmene i Greenpeace-Danmark. Byrettens dom oppheves for så vidt de er dømt til å betale oppreisning til Greenpeace-Danmark.
4. Styremedlemmene i Greenpeace-Danmark tilkjennes ikke saksomkostninger for byretten. Byrettens dom oppheves for så vidt Greenpeace-Danmark er tilkjent saksomkostninger.
5. For øvrig forkastes anken.
6. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og Blom: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Arne Haugestad med domsmenn):
Organisasjonen Greenpeace-Danmark og medlemmer av styret i samme organisasjon tok den 13. februar 1984 ut stevning for Lillehammer byrett mot avisen «Dagningen» v/styrets formann og mot ansvarlig redaktør i samme avis, A. Grunnlaget for søksmålet var en lederartikkel i «Dagningen» den 25. august 1983 under overskriften «Greenpeace - Naturvernets terrorister». I stevningen ble krevet mortifikasjon av diverse uttrykk og avsnitt i lederartikkelen som saksøkerne anser som ærekrenkende. I tillegg ble krevet straff, oppreisning, erstatning og saksomkostninger.
Den aktuelle lederartikkel lyder i sin helhet som følger:
«Greenpeace - naturvernets terrorister.
Skal miljøekstremistorganisasjonen Greenpeace makte å ødelegge store deler av norsk fiskeriproduksjon? Det har i alle fall nå blitt et spørsmål av stor betydning for fiskeeksportlandet Norge. Det er ekstremistenes kamp mot norsk fangst av vågehval som er bakgrunn for at man forlanger boikott også av andre norske fiskeprodukter. Det begynte med norsk frossen fisk, og det er bekreftet at Frionor allerede har tapt betydelig kontrakter i USA - vårt viktigste marked. Nå kommer et nytt utspill fra Greenpeace: Sardiner og fersk fisk skal også med på listen over norske produkter som skal svartelistes i USA.
Hvis boikottaksjonene kommer til å få vind i seilene, utover det som allerede er tilfelle når det gjelder frossenfisk, oppstår en alvorlig situasjon for en hel næring i dette landet. Er Norge helt hjelpeløse overfor den type økonomisk utpressing som Greenpeace nå ha satt i verk? Statssekretær Leiv Grønnevet i Fiskeridepartementet sier i den forbindelse til Nationen at det må innrømmes at det er et enormt problem å møte en så godt organisert opinionsdannelse som tilfellet er i USA akkurat nå. Det er vanskelig for oss å bruke andre virkemidler enn rent saklig opplysning.
Men saklig opplysning biter selvsagt ikke på en organisasjon som Greenpeace. De driver sin virksomhet i blind fanatisme. Greenpeace er det ytterliggående naturvernets svar på Baader/Meinhofbanden. Godt hjulpet av ressurssterke særinteresser drives det en velutviklet terror mot mennesker hvis eneste forbrytelse er at de høster av naturens grøde.
Greenpeace-terroristene kompromitterer naturligvis alle som er opptatt av miljø- og naturvern. Det har satt seg fast en forskrudd forestilling i hodet på dem om at sel og hval skal vernes mot enhver beskatning. Aktivistene er ikke det minste opptatt av den trusel mot den økologiske balanse dette representerer. Bare selbestanden alene spiser eksempelvis bare i det nordøstlige del av Atlanterhavet minst like mye torsk som det norske og sovjetiske fiskere tar opp av havet. Det sier litt om f.eks. selens trusel mot det maritime miljø.
Greenpeace støttes av pengefyrster og utlevde sexbomber. De er naturligvis opptatt verken av bosetting på norskekysten eller at havet kan gi mat til en voksende og stadig mer sultende verdensbefolkning. Bare de kan slå et slag for sin hobby-baserte vrangforestilling om selens og hvalens helliggjøring synes alt å være bra.
Hva skal vi gjøre - skal vi gi sel- og hvalfangsten på båten for å unngå at vår fiskeeksport blir rammet? Nei, det bør vi så absolutt ikke gjøre. Norge skal fortsette sin tradisjonelle fangst. Et kulturland kan ikke gi etter for terrorisme. Erfaringene har vist at det bare er fasthet som hjelper mot terrorister.»
- - -
Organisasjon og virksomhet innenfor Greenpeace.
Greenpeace er en internasjonal miljøorganisasjon. Både organisasjonens oppbygging og dens arbeidsmåte er spesiell. Greenpeace opptrådte første gang - og da nasjonalt - i Canada i 1971. Utgangspunktet var en protest mot USA's atomprøvesprengninger ved øygruppa Aleutene i det nordlige Stillehavs-område. Deretter fortsatte kampanjen mot de franske prøvesprengninger i Polynesiaområdet sammen med tilsvarende organisasjoner som ble opprettet i Australia og New Zealand i de påfølgende år. Som et ledd i aksjonene seilte bl.a. i to år på rad et skip fra Greenpeace inn i den sonen der prøvesprengningene fant sted.
I 1975 innledet ulike grupperinger av Greenpeace en kampanje mot hvalfangst. Det ble demonstrert ved å gå inn med små båter og legge seg mellom hvalfangernes harpuner og målet for disse. Greenpeace har i dag offisiell status som observatørorganisasjon til den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC). I 1976 innledet Greenpeace kampanjen mot den industrielle fangst av selunger ved Newfoundlandskysten ved Canada. Deretter har Greenpeace engasjert seg i spørsmålet om dumping av radioaktivt og kjemisk avfall, havforurensning i sin alminnelighet, sur nedbør m.v. Sentralt har stått internasjonale problemer som har berørt flere land, men det er ikke noe til hinder for at en nasjonal organisasjon innenfor Greenpeace også arbeider med rent nasjonale og lokale oppgaver. Det skjer i en viss utstrekning, men dette arbeid spiller likevel en underordnet rolle.
Etter hvert ble samarbeidet innenfor Greenpeace mer formalisert. I 1978/79 ble Stichting Greenpeace Council opprettet i samarbeid mellom Holland, England og Frankrike. Organisasjonen ble registrert som stiftelse i Holland og andre nasjonale Greenpeace organisasjoner ble invitert til å være med. Det er i dag 15 nasjonale organisasjoner som er med i det internasjonale samarbeid i Greenpeace. Greenpeace-Danmark er en av disse. De øvrige er Australia, Østerrike, Belgia, Canada, Frankrike, Vest Tyskland, Luxemburg, Holland, New Zealand, Spania, Sverige, Sveits, England og USA.
Greenpeace-Danmark ble stiftet i 1980. Ifølge de gjeldende vedtekter er organisasjonens formål «å utvide offentlighetens kjennskap til og forståelse for miljøproblemer av enhver art, samt å fremsette forslag til, hvorledes miljøskader kan unngås eller avverges». I de nasjonale vedtekter er bl.a. fremhevet spesielt ansvaret for truede havpattedyr.
Vedtektene for Greenpeace-Danmark er ikke bygget opp etter en internasjonal standard. Hvert land velger sin egen organisasjonsform og denne varierer også tildels betydelig fra det ene land til det annet. Dette gjelder også i praksis utformingen av arbeidsoppgavene for de nasjonale organisasjoner. Tilknytningen til det internasjonale samarbeid i Greenpeace har i første rekke form av bidrag til en felles finansiering og visse rammevilkår for øvrig. Disse rammevilkår vil bli behandlet nærmere nedenfor. Reaksjonsmidlet for brudd på vilkårene er at Greenpeace-Danmark eventuelt taper retten til å benytte navnet Greenpeace.
Et dominerende trekk i den organisasjonsmessige oppbygging av Greenpeace-Danmark er at den besluttende myndighet i overveiende grad er plassert hos et par 10-talls personer som arbeider aktivt med organisasjonens daglige gjøremål. Greenpeace-Danmark har vel 20000 støttemedlemmer (globalt er antallet støttemedlemmer i samtlige nasjonale organisasjoner ca 1,5 mill.). Medlemmene i Danmark betaler hver (minst) kr. 100,- pr. år, men de har ingen formell innflytelse på organisasjonens arbeid. Dette i motsetning til enkelte andre land som har vanlig fullt medlemsdemokrati med årlige generalforsamlinger. Blant støttemedlemmene i Danmark regner man med at ca 100 er spesielt aktive og mer eller mindre daglig arbeider for organisasjonen. Deres status som aktivt støttemedlem gir dem likevel ikke noen formell stilling etter vedtektene. Blant disse aktive medlemmer utpeker så igjen representantskapet i Greenpeace-Danmark et antall såkalte koordinatorer for en 2-års periode. For tiden er dette ca 20 personer. Disse tar i det daglige arbeid i Greenpeace og er tildelt den oppgave å koordinere aktivitetene innenfor et spesielt arbeidsområde. Koordinatorene velger seg imellom et representantskap på 11 personer som møtes «når bøgen springer ud i maj».
Representantskapet velger et styre som består av 5 medlemmer og som konstituerer seg selv. Styret velges for 2 år og kan etter nærmere bestemmelser helt eller delvis avsettes av representantskapet. Det er således representantskapet som både velger styret og utpeker koordinatorer mens det samtidig er koordinatorene som velger representantskap. Slik er det bygget opp et «selvsupplerende» system som skal sikre at de som til daglig arbeider i Greenpeace-Danmark også har den besluttende myndighet. De jevne medlemmer støtter kun organisasjonen igjennom sin kontingent. Den nåværende beslutningsstruktur er et resultat av en utvikling som hadde sin begynnelse med et selvetablert nasjonalt styre for Greenpeace-Danmark som begynte sitt arbeid med utgangspunkt i den internasjonale Greenpeace bevegelse. Greenpeace etablerer seg nå ved en slags nasjonal «knoppskyting» med utgangspunkt i det enkelte land. Man bygger opp nasjonale organisasjoner som svarer til forutsetningene nasjonalt. De nasjonale organisasjoner har en høy grad av selvstyre. Greenpeace-Danmark er registrert i det danske «foreningsregister». Dette er nærmest å betrakte som et slags handelsregister for foreninger. Registreringen medfører plikter m.h.t. regnskapsføring, underretninger om valg av styre m.v. Regnskapene i Greenpeace-Danmark er revidert av en uavhengig statsautorisert revisor slik det kreves etter loven.
Tilknytningen til det internasjonale samarbeid innenfor Greenpeace kan kort beskrives slik: Stichting Greenpeace Council (nedenfor betegnet «Rådet»).
Rådet er det øverste besluttende organ innenfor det internasjonale samarbeid i Greenpeace. Det er innehaver av rettighetene til navnet Greenpeace. Hver av de nasjonale foreninger velger ett medlem som representerer vedkommende land i h.t. de enkelte foreningers vedtekter. Etter §7 i vedtektene for Greenpeace-Danmark velges foreningens representant til Rådet av styret i Greenpeace-Danmark. I prinsippet skal alle nasjonale organisasjoner av Greenpeace være med i Rådet, men vilkåret er at den nasjonale organisasjon er selvfinansiert og oppfyller sitt økonomiske bidrag til det internasjonale Greenpeacesamarbeidet. Av de 15 nasjonale organisasjoner er det f.t. 9 som oppfyller disse vilkår, herunder Danmark som har sete i Rådet. Rådet velger igjen blant sine representanter 4 medlemmer til et styre. Disse velger så igjen ytterligere et styremedlem, slik at styret ialt består av 5 medlemmer. Styret møtes ca 4 ganger pr. år. Rådet møter normalt én gang om året. Det er dog etter nærmere bestemmelse anledning til å treffe avgjørelser gjennom telefonisk behandling og avstemming. Rådet kan avsette ett eller flere styremedlemmer.
Den daglige administrasjon - det utøvede organ for det internasjonale Greenpeacesamarbeidet - betegnes «Greenpeace International» og ligger i England. Sekretariatet teller ca 10 ansatte. Etter en bestemt fremgangsmåte kan Greenpeace International (nedenfor betegnet som Sekretariatet) omgjøre vedtak av Rådet, men ved fornyet vedtak av Rådet blir vedtaket stående.
Det er også formalisert et regionalt samarbeid i 2 regioner, h.h.v. region Europa og region Nord Amerika/Stillehavet.
Videre er det formalisert et internasjonalt samarbeid mellom de nasjonale koordinatorer innenfor de enkelte saksområder i hvert medlemsland. For feltet «sur nedbør» har man til illustrasjon i hver av de nasjonale organisasjoner en nasjonal koordinator. Disse samarbeider direkte. Dette samarbeidet koordineres igjen av en internasjonal koordinator som utpekes av Sekretariatet. Eks.vis er saksøker nr. 4 Michael Gylling Nielsen utpekt som internasjonal koordinator for hvalkampanjer. - - -
Som nasjonal organisasjon har Greenpeace-Danmark forpliktet seg til å overholde selve formålet i vedtektene for Rådet. Videre heter det i §3 femte ledd i de nasjonale vedtekter:
«Foreningen har ved opprettelsen overdratt rettighetene til navnet Greenpeace Danmark til Stichting Greenpeace Council, og foreningen er ansvarlig for at de beslutninger der måtte tas i Stichting Greenpeace Council, realiseres såvidt disse beslutninger er i overensstemmelse med Greenpeace Danmark's vedtekter.
I vedtektene for Rådet heter det tilsvarende i artikkel 2 innledningsvis:
Stiftelsen har til formål å fremme bevaring av naturen. Stiftelsen søker å oppfylle dette formål ved:
a. å koordinere sine nasjonale avdelinger ved gjennomføringen av sine målsettinger, og om nødvendig gi dem bistand og å fremme deres interesser i den videste forstand; . . .»
I artikkel 4 under pkt. 3 for Rådets vedtekter heter det:
«Minst 45 dager før styremøte som årlig holdes i november måned bør hver nasjonal avdeling fremlegge for styret til gjennomsyn og godkjennelse et budsjett og planene for dens nasjonale kampanjer. Hver nasjonal avdeling tar de nødvendige skritt for å oppfylle stiftelsens formål. . . .»
Hverken Rådet eller Sekretariatet har noen organisasjonsmessig myndighet til å gripe inn i de nasjonale organisasjoners virksomhet, men Rådet kan trekke tilbake retten til å benytte navnet Greenpeace. Dette innebærer at man utelukkes fra samarbeidet innenfor Greenpeace. Når det gjelder gjenomsyn og godkjennelse av budsjett og planer for nasjonale kampanjer er det for retten forklart - og retten legger til grunn at man med kampanjer sikter til mer generelle og omfattende målsettinger. Disse utformes i internasjonalt samarbeid i Rådet. Den praktiske oppfølgning og aksjonenes utforming - herunder bruk av virkemidler - er et nasjonalt anliggende. Samtidig er det den nasjonale organisasjon som faktisk disponerer det vesentlige av økonomiske midler som kreves for gjennomføringen av de nasjonale aksjoner.
Retten ser det slik at man må bedømme organisasjonsstrukturen og Greenpeace-Danmark med bakgrunn i den samme pragmatiske og politiske vurdering som må antas å ha vært grunnlaget for den opprinnelige oppbyggingen for det internasjonale samarbeid om miljøspørsmål gjennom Greenpeace. De enkelte nasjonale organisasjoner innenfor Greenpeace har et utstrakt selvstyre. Noe annet synes i praksis uaktuelt. Systemet ville opphøre å fungere dersom man skulle tenke seg at Rådet eller Sekretariatet skulle kunne gripe direkte inn i danske forhold. Man har valgt å bygge opp samarbeidet basert på nasjonale enheter tilpasset de nasjonale behov og forutsetninger. Det internasjonale samarbeid i Greenpeace hviler i realiteten på de samme politiske forutsetninger som det meste av internasjonalt samarbeid for øvrig. Man er avhengig av å arbeide i gjensidig enighet - eller iallfall i en gjensidig aksept i de enkelte spørsmål som foreligger til enhver tid.
I de tilfelle der det er tale om å starte opp en større internasjonal kampanje f.eks. vedrørende bevaring av hvalbestanden vil saken først bli behandlet i Rådet, normalt på grunnlag av forslag fra en nasjonal organisasjon eller Sekretariatet. Etter at saken er klarert og visse rammer trukket opp vil de enkelte nasjonale organisasjoner stå for det videre arbeid koordinert av den internasjonale koordinator på saken og i samarbeid med de nasjonale koordinatorer på hvalfangstspørsmål. Hvordan de enkelte nasjonale organisasjoner vil legge opp det praktiske arbeid til enhver tid avgjøres av de enkelte land. Dette gjelder graden av aktivitet, former for aksjoner, valg av demonstrasjonsmidler og hvilke nasjonale økonomiske ressurser som skal settes inn.
Etter Rådets formålsparagraf (art. 2 pkt. 2 b) er det likevel et vilkår at aksjoner er ikke-voldelige og etter de nasjonale vedtekter for GreenpeaceDanmark §3 fjerde ledd har foreningen ikke anledning til å støtte kampanjer til fordel for politiske partier eller kandidater.
På tidspunktet for den påklagede artikkel var Greenpeace-Danmark den eneste Greenpeaceorganisasjon i Norden. Den hadde derfor hele Norden som sitt ansvars- og arbeidsområde. Samtidig lå det til Greenpeace-Danmark, og det gjør det fortsatt, å ta initiativet til at det ble stiftet nasjonale organisasjoner i de øvrige nordiske land. Man arbeidet f.eks. parallelt i 1983 for å stifte Greenpeace i Sverige og i Norge. I Sverige ble det stiftet en nasjonal organisasjon i 1984. Arbeidet med å stifte en tilsvarende organisasjon i Norge er imidlertid stillet i bero. Det er for retten opplyst at dette har skjedd i påvente av utfallet i nærværende sak. Det er etter rettens oppfatning ikke tvilsomt at Norge, slik arbeidet er fordelt innenfor det internasjonale arbeid i Greenpeace, må ansees som ansvarsområde for Greenpeace-Danmark.
Nærmere om bevistemaet.
Retten vil først gå inn på den påklagede leder i Dagningen og hva som er bevistema i saken.
Allerede i overskriften er Greenpeace betegnet som «Naturvernets terrorister». Uttrykket terror og terrorist går deretter igjen 4 ganger i lederen. Den mest vanlige forståelse og bruk av ordet terror er knyttet til virksomhet som benytter seg av alvorlig vold som drap, bortføringer m.v. for å fremme sine mål. I dagligtale kan ordet også benyttes i sammenhenger som «telefonterror» o.l.
De saksøkte har sterkt fremholdt at ordet terror i lederartikkelen er benyttet i betydningen «økonomisk terror». I den forbindelse er det vist til at lederen innleder med å peke på Greenpeaces aktivitet med sikte på å boikotte norske fiskeprodukter i USA.
Retten kan ikke se at betegnelser som «terrorist» m.v. i lederen er benyttet i sammenhenger som gjør det særlig nærliggende å tenke på «økonomisk terror». Etter den innledende beskrivelse går lederskribenten over til å gi en generell fremstilling av Greenpeace. De ord og uttrykk som der er benyttet peker klart i retning av det man til vanlig forbinder med en terroristorganisasjon. Den eneste konkrete henvisning som er egnet til å gi betegnelsen et mer nøyaktig innhold er henvisningen til «Baader/Meinhofbanden». Lederskribenten bruker også uttrykket «blind fanatisme» som nettopp er en egenskap man gjerne forbinder med terroristorganisasjoner i ordets vanlige betydning. Også avslutningen av lederen gir klare assosiasjoner til det man til vanlig forstår med terrorisme som f.eks. flykapring og bortføringer. Det heter i avslutningen:
«Et kulturland kan ikke gi etter for terrorisme. Erfaringene har vist at det «bare er fasthet som hjelper mot terrorister».
Det er på den annen side intet i den generelle beskrivelse av Greenpeace som er egnet til å gi ordet terrorist et annet innhold.
Retten vil i denne forbindelse spesielt fremheve at kjennskapet til organisasjonen Greenpeace i Norge er meget beskjedent. Lederartikkelen får derfor preg av å være informasjon på en helt annen måte enn om den f.eks. hadde omhandlet en velkjent norsk organisasjon. Den alminnelige leser får ingen motforestillinger og artikkelen er egnet til å skape inntrykk av at Greenpeace er en terroristorganisasjon i den vanlige betydning av ordet. Retten anser det som klart at en beskyldning mot en organisasjon eller mot personer i en organisasjon om at de er medlemmer av en terroristorganisasjon i denne betydning er injurierende og rammes av straffeloven §246 og 247. Retten antar også at det er injurierende å beskylde en organisasjon for å være terroristorganisasjon selv om leseren ikke oppfatter henvisningen til Baader/Meinhof helt bokstavelig, men som en mer generell henvisning til en organisasjon som benytter seg av vold og lyssky virksomhet.
Etter dette blir bevistemaet i saken hvilke målsettinger Greenpeace arbeider for og hvilke virkemidler som benyttes. Det er ikke rettens oppgave å ta standpunkt hverken til de mål Greenpeace arbeider for, eller de politiske og moralske interesseavveininger eller verdispørsmål som kan reises. Derimot må retten vurdere om organisasjonen arbeidet saklig og informert (jfr. uttrykket «blind fanatisme») og om den benytter metoder som kan forsvare at organisasjonen beskrives slik det gjøres i lederen.
Retten behandler imidlertid først spørsmålet om saksøkerne er rette vedkommende til å reise sak idet de saksøkte prinsipalt gjør gjeldende at artikkelen ikke retter seg mot Greenpeace-Danmark, men mot det internasjonale samarbeid i Greenpeace.
Nærmere om Greenpeace-Danmark og styrets medlemmer.
Retten finner ikke at de saksøktes anførsel om at artikkelen kun retter seg mot det internasjonale samarbeid i Greenpeace og at derfor saksøkerne av den grunn ikke er injuriert kan føre frem. Retten er for så vidt enig med saksøkerne i at dersom først den internasjonale samarbeidsorganisasjon er injuriert så gjelder det samme for de nasjonale organisasjoner. Retten vil likevel først og fremst peke på at Greenpeace-Danmark og styremedlemmene i denne organisasjon sto spesielt nær til å reise sak. Norge er arbeidsområdet for Greenpeace-Danmark og ca 800 nordmenn er medlemmer i den danske organisasjon. I den utstrekning representanter fra Greenpeace har opptrådt i Norge har det først og fremst vært representanter fra Greenpeace-Danmark. Den internasjonale kampanje mot hvalfangst koordineres dernest av nestformannen i styret i Greenpeace-Danmark, og det er nettopp hvalfangsten og aksjonen mot denne som er den umiddelbare foranledning for lederartikkelen. Endelig vil retten peke på at lederartikkelen er skrevet på norsk og at dens utbredelse av naturlige grunner maksimalt er begrenset til Skandinavia. Men først og fremst når den selvfølgelig norske lesere. Den berører da de nordmenn som er medlemmer av Greenpeace-Danmark og den virksomhet Greenpeace-Danmark driver i Norge. Bl.a. har Greenpeace-Danmark samarbeidet med den norske organisasjonen «Natur og Ungdom».
Retten antar videre at styremedlemmene i Greenpeace-Danmark er selvstendig injuriert ved artikkelen. Språkbruken i lederen peker mot de personer som deltar i virksomheten i Greenpeace. Det kan her vises til betegnelsen «banken», «Greenpeaceterroristene», «forskrudd forestilling i hodet» og bruken av ordet «de» som i setningen «de driver sin virksomhet i blind fanatisme». Retten antar etter dette at samtlige saksøkere er injuriert.
De konkrete kampanjer i Greenpeace.
Det er foran gitt en summarisk fremstilling av hva slags virksomhet som drives i internasjonalt samarbeide i Greenpeace. Retten vil gå noe nærmere inn på endel virksomhet der Greenpeace-Danmark spiller en sentral rolle og hvor virksomheten er av spesiell betydning for Norge.
For mange nordmenn ble nok Greenpeace først kjent som organisasjon da representanter for denne seilte inn i prøvesprengningsområdene for de franske atomsprengninger i midten av 70-årene. Deretter kom bl.a. selkampanjen som mer umiddelbart og direkte berørte Norge. Denne virksomhet har Greenpeace-Danmark engasjert seg i. I den populære oppfatning er formentlig kampanjen mot selfangst i stor grad forbundet med selve avlivingsmåten og skuespillerinnen Birgitte Bardot. Det vises for så vidt til uttrykket «utlevde sexbomber» i lederartikkelen som retten antar henspiller på henne. (Det er for øvrig opplyst i retten at hun ikke er medlem av Greenpeace uten at dette har noen betydning for saken.) Det seriøse grunnlag for Greenpeaces arbeid med selfangsten har sammenheng med at to selarter etter manges oppfatning er truet med utryddelse. Dette gjelder grønlandsselen og den såkalte klappmyss som holder til i nordisen øst for Grønland. Greenpeace er ikke motstandere av tradisjonell selfangst som drives av befolkningen på Grønland og i Alaska.
Det Greenpeace motarbeider er den kommersielle selfangst som kun tar sikte på å utnytte skinnene og som rammer arter som antas å være truet. Fangsten drives kun på selunger og det er bare skinnet som benyttes. Det er kun en kort periode skinnene har de egenskaper som gjør dem anvendbare. Det er nå innenfor EF-området besluttet importforbud for disse skinns vedkommende.
Det er for saken ikke av betydning hva retten måtte mene om hvem som har rett i spørsmålet om dette er truede arter. Det vesentlige er at det foreligger en saklig betinget uenighet. Det er rettens oppfatning at Greenpeaces standpunkt bygger på omfattende og saklig informasjon og ikke er utslag av «fanatisme».
Greenpeace-Danmark har 3 år på rad markert sitt standpunkt til norsk selfangst ved aksjoner i Norge. I årene 1981 og 1982 dro de til Ålesund og lenket seg fast til rekka på en norsk selfangstskute. Etterat de hadde diskutert spørsmålene med besetningen i ca 16 timer løste de selv lenkene og forlot båten. I mars 1983 dro Greenpeace-Danmark på en informasjonsturné til Norge med båten «Sirius». Hovedvekten under turen var lagt på hvalfangst og selfangst. Turen varte ialt i 3 uker. Man var først i Ålesund der man forsøkte å gå ombord i hvalfangstskuta «Vesle Kari» for å gjennomføre en tilsvarende aksjon som i de tidligere år. Dette lykkedes ikke. Greenpeace krysset deretter foran «Vesle Kari» en rekke ganger med en større hurtiggående gummibåt og sjenerte på den måten «Vesle Kari»s utseiling fra Ålesund. Deretter dro man med Sirius til Bergen og hadde et møte med C. Rieber i Bergen som er hovedavtager for skinn fra selunger i Norge. Ingen av de aktuelle virksomheter fra Greenpeaces side i denne forbindelse har vært gjenstand for strafferettslig forfølgelse eller påtale.
Det er for øvrig under hovedforhandlingen opplyst at arbeidet med selsaken nå er nedprioritert til fordel for andre oppgaver som delvis beskrives nedenfor.
Den umiddelbare foranledningen til den påklagede lederartikkel var boikottaksjoner fra Greenpeace i USA rettet mot Frionor og andre som eksporterer kjøtt.
Stadig utifra at bevistemaet i saken bl.a. berører saklighet og seriøsitet finner retten det nødvendig å gå noe nærmere inn på grunnlaget for bl.a. denne boikottaksjonen.
Norge har tradisjonelt vært et foregangsland og spilt en helt sentral rolle i den kommersielle hvalfangst. Det er etterhvert blitt alminnelig akseptert både i Norge og resten av verden at flertallet av hvalarter enten er utryddet eller truet med utryddelse. Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) ble opprettet i 1946. Noe av bakgrunnen for dette var behovet for en bedre styring og kvoteregulering innenfor hvalfangsten. Norge har fra først av spilt en sentral rolle i IWC. I slutten av 70-årene kom det stadig sterkere krav om en tidsbegrenset totalfredning av hval. Samtidig vokste opposisjonen mot fangstmetodene med utgangspunkt i at hvalen er et varmblodig pattedyr med et høyt utviklet nervesystem. Spesielt gjaldt opposisjonen bruk av den såkalte kaldharpun. Denne skiller seg fra granatharpun ved at den ikke er utstyrt med sprenglegeme, og følgelig skader hvalen mindre. I og med at norsk fangst i dag er konsentrert om vågehval som er en relativt liten hvalart spiller kaldharpunen en viktig rolle. En vanlig granatharpun vil i stor grad ødelegge byttet. Motstanden mot kaldharpun skyldes dyrevernmessige hensyn idet hvalen ikke blir drept så raskt som ved bruk av granatharpun. Ut fra norske fangstinteresser stemte imidlertid Norge imot forbud mot kaldharpun i 1981. I h.t. traktater for IWC krever vedtak 3/4 flertall. Likevel kan et medlemsland reservere seg mot et slikt vedtak dersom reservasjonen erklæres innen 90 dager. Norge reserverte seg mot vedtaket om kaldharpun i 1981.
I 1982 vedtok hvalfangstkommisjonen med 3/4 flertall et forslag om foreløpig stans i all kommersiell hvalfangst fra 1986. Norge reserverte seg mot vedtaket sammen med Peru, Japan og Sovjet. Senere har Peru frafalt sin reservasjon.
Etterat vedtaket var truffet erklærte bl.a. Greenpeace offentlig at organisasjonen ville gå inn for internasjonale reaksjoner i form av boikott mot nasjoner som ikke bøyet seg for flertallsvedtaket. Kort tid etter at Norge hadde reservert seg engasjerte Greenpeace seg i en boikottaksjon i USA rettet mot fiskeprodukter fra eksportører som også var eksportører av hvalprodukter. Boikotten mot hvalfangstnasjonene i USA ble innledet av en rekke organisasjoner allerede ett til to år før også Greenpeace engasjerte seg. Aksjonene har etterhvert økt i omfang og et meget stort antall av respekterte nasjonale og internasjonale miljø- og dyrevernorganisasjoner deltar i dag i boikotten. Denne arter seg som en oppfordring til amerikanske salgskjeder og forbrukere om ikke å kjøpe fiskeprodukter fra hvalfangstnasjonene - herunder Norge. Det synes etter bevisføringen på det rene at aksjonene i USA har relativt bred oppslutning både blant amerikanske politikere og i toneangivende seriøse aviser. Det kan også nevnes at det nå er innledet en boikottaksjon mot Japan Air Lines fra et stort antall samarbeidende miljøvernorganisasjoner fordi Japan har reservert seg mot moratoriet. Det er ingen tvil om at den boikottaksjonen som Greenpeace deltar i i USA og hvor Greenpeace-Danmark også må sees som en aktiv deltaker er en fullt ut lovlig aksjon. Slike boikottaksjoner er både nasjonalt og internasjonalt aksepterte påvirkningsmidler. De bygger på forutsetningen om en oppslutning fra opinionen. Greenpeace alene kan ikke gjennomføre noen boikott.
Også i dette spørsmål kan det være saklig begrunnede delte meninger. For retten er det tilstrekkelig å konstatere at Greenpeace i denne sak er på linje med et betydelig flertall i den internasjonale hvalfangstkommisjon. Av den dokumentasjon som er fremlagt for retten er det også klart at Greenpeace bygger sitt standpunkt på grundig informasjon og vurderinger. Fra norsk side er det hevdet at vågehvalen fortsatt tåler en viss beskatning og at dette er grunnlaget for at man ikke kan gi sin tilslutning til et alminnelig moratorium. Man har dog akseptert en stadig reduksjon i kvoten av vågehval. Denne utgjør nå ca 600 dyr. Førstehåndsverdien kan anslås til 20-30 mill. kroner. Tiltross for den relativt beskjedne verdi tillegges fangsten på vågehval fra norsk side fortsatt adskillig betydning av hensyn til de berørte lokalsamfunn. Det blir et saklig avveiningsspørsmål hvordan disse interesser skal vurderes, men retten kan ikke se at den lovlige boikottaksjon som Greenpeace deltar i i USA på noen måte kan berettige bruk av de ord og uttrykk som er anvendt i den påklagede lederartikkel.
Som det fremgår innledningsvis er Greenpeace sterkt engasjert i forurensningsspørsmål. Dette gjelder såvel luft- som vannforurensning. I Norge har Greenpeace-Danmark spilt en sentral rolle i forbindelse med forurensninger som følge av produksjon av titandioksyd.
Fabrikken A/S Titania som ligger ved Jøssingfjorden har i mange år dumpet avfall fra ilmenittproduksjonen i Jøssingfjorden. Denne fjorden hadde tidligere en gjennomsnittlig dybde på ca 90 meter. Som følge av dumpingen er den tilsvarende dybde nå opplyst å være ca 20 meter. Dette har bl.a. vanskeliggjort adkomst med skip til fabrikken. Oppfyllingen av fjorden har resultert i at fjorden i dag er helt død med unntak for enkelte skalldyr som er uspiselige. Etter dette har fabrikken søkt om utslippstillatelse i en fordypning utenfor fjorden som heter Dyngadjupet. Det er her gitt utslippstillatelse for 2,2 mill. tonn avfall pr. år. Saken omkring Dyngadjupet har ført til diverse motsetninger. Bl.a. har fiskeriorganisasjoner, lokale offentlige myndigheter og naturvernorganisasjoner engasjert seg sterkt mot en oppfylling av Dyngadjupet. Det er anført at dette kan føre til en videre forurensning og utryddelse av fisket i tilstøtende viktige fiskeområder.
Heller ikke her er det rettens oppgave å ta standpunkt til de motstridende interesser som gjør seg gjeldende, utover å konstatere at de er saklig betinget.
I samarbeid med den lokale forening av Natur og Ungdom har Greenpeace-Danmark engasjert seg i problemet. Dette har sammenheng med at forurensning av Nordsjøen er et internasjonalt spørsmål og at Nordsjøområdet er et særlig ansvarsområde for Greenpeace-Danmark.
Greenpeace-Danmark har deltatt med en båt på stedet. Ett medlem av Greenpeace-Danmark har også - sammen med flere medlemmer av Natur og Ungdom i Norge - lenket seg fast på fabrikkområdet ved lasterampene. For dette forhold er det utferdiget forelegg mot de norske deltagerne og også mot medlemmet av Greenpeace-Danmark. Foreleggene er ikke vedtatt og etter det som er opplyst vil saken bli avgjort i retten. Dette er det eneste tilfelle retten er kjent med hvor et medlem av Greenpeace eventuelt har overtrådt en norsk lovbestemmelse med påtale tilfølge.
Greenpeace-Danmark har også deltatt i en internasjonalt samordnet aksjon mot forurensning som følge av produksjon av titandioksyd. I flere land i Europa ble aksjonen gjennomført ved at medlemmene av Greenpeace klatret opp i høye fabrikkpiper og oppholdt seg der en viss tid. I Norge skjedde dette høsten 1984 ved fabrikken Kronos Titan i Fredrikstad. To kvinner, en fra Danmark og en fra Vest Tyskland klatret opp i en 110 meter høy pipe og oppholdt seg på toppen i ca 1 døgn. Denne samordnede europeiske aksjon vakte adskillig oppmerksomhet, men førte ikke til noen formelle reaksjoner mot Greenpeace i Norge. Det er heller ikke opplyst at denne aksjonen førte til reaksjoner i andre land.
Også når det gjelder disse aksjoner er det rettens vurdering at GreenpeaceDanmark har bygget sine vurderinger på et saklig og grundig materiale før de har engasjert seg. Det kan i den forbindelse også nevnes at Greenpeace-Danmark i samarbeid med Jærens avdeling av Natur og Ungdom og Natur og Ungdom sentralt har utarbeidet en informativ trykksak på 46 sider om de problemer som knytter seg til «Titaniasaken». Denne er fremlagt i saken.
For øvrig har også Greenpeace-Danmark i samarbeid med andre nasjonale organisasjoner i Europa engasjert seg i aksjoner mot sur nedbør og «pipeklatring» i den forbindelse. Det er opplyst at dette bare 2 ganger har ført til reaksjoner. I Østerrike førte det en gang til anmeldelse og i Tjekkoslovakia har en «pipeklatrer» blitt beskutt.
Greenpeace, og særlig Greenpeace-Danmark, arbeider også innenfor andre områder som berører Norge. Her kan særlig nevnes forurensning i Nordsjøen og i Arktis. Greenpeace har vært blant pionerene når det gjelder arbeidet mot dumping av gift og radioaktivt avfall i sjøen. Det er for retten vist filmer som illustrerer hvorledes disse aksjoner er blitt gjennomført. Med små gummibåter har man forsøkt å hindre at dumpingskip har sluppet store fat med radioaktivt avfall og gift i sjøen. Tildels har aksjonene utsatt de som har deltatt i disse fra Greenpeace for en betydelig personlig risiko. Også disse aksjoner er imidlertid gjennomført etter prinsippene for ikke-vold fra Greenpeaces side. I områdene i Arktis har Greenpeace konsentrert seg om mulige forurensingsproblemer som følge av oljeutvinning og eventuell annen ressursutnyttelse samt de store konsentrasjoner med skyer med forurenset luft som i de senere år har samlet seg i Arktis. Innenfor disse områder har Greenpeace foreløpig ikke engasjert seg i aksjoner, men driver ren informasjon.
Generelt vil retten bemerke følgende om Greenpeaces stilling internasjonalt:
Det er for retten lagt frem en omfattende dokumentasjon og også vist 2 filmer. Det er etter rettens oppfatning godtgjort at Greenpeace som internasjonal organisasjon oppfattes som ansvarlig, helt seriøs og faglig kvalifisert i saker organisasjonen tar opp. Uttalelser fra regjeringsmedlemmer i Danmark, sentrale medlemmer av den amerikanske kongress, formell observatørstatus til en av FN's særorganisasjoner, formell status som observatør til den internasjonale hvalfangstkommisjon og i det hele det samlede fremlagte materiale godtgjør det inntrykk som her er referert. Retten finner på grunnlag av det fremlagte materiale å kunne fastslå at organisasjonen bruker informasjon, forhandlinger og ikkevoldelige oppmerksomhetsskapende aksjoner for å fremme de målsettinger de arbeider for. Retten finner grunn til å peke på at det bildet som i stor grad er tegnet av organisasjonen Greenpeace i norske massemedia står i sterk kontrast og direkte motsetning til den anerkjennelse organisasjonen har i andre land hvor Greenpeace driver sin aktivitet.
Nærmere om de påklagede formuleringer.
Som det fremgår foran antar retten at bruken av betegnelsene terror og terrorisme - og da spesielt i sammenheng med uttrykket «Baader/Meinhofbanden» må ansees som injurierende. Det vil videre fremgå av den beskrivelse som foran er gitt av såvel det internasjonale samarbeid i Greenpeace som den virksomhet som drives i Greenpeace-Danmark at det ikke er ført noe sannhetsbevis for den karakteristikk lederartikkelen for så vidt gir av Greenpeace. Før retten går nærmere inn på hver enkelt formulering som kreves mortifisert finner retten det likevel nødvendig å si noe om pressefrihet, Grunnloven §100 og lederartiklers eventuelle særlige stilling i denne forbindelse.
Det må trekkes vide grenser for den politiske meningsutveksling. Retten kan likevel ikke se at en lederartikkel i en avis - slik som det har vært påberopt - er en særlig friplass for redaktøren i forhold til de spørsmål denne sak gjelder. Det kan ikke være noen forskjell i den rettslige bedømmelse av en lederartikkel f.eks. sammenlignet med et leserinnlegg om et samfunnsspørsmål i en avis. Det avgjørende er om man står overfor en «beskyldning». Med dette siktes bl.a. til en påstand eller beskrivelse av faktiske forhold. Når det i denne sak har vært hevdet at redaktøren har sin «friplass» i lederen så ser retten det slik at dette er en friplass i forhold til andre interesser som gjør seg gjeldende i avisen, ikke en friplass i forhold til norsk injurielovgivning. Tvertimot må det kunne anføres at en leser normalt vil gå ut i fra at det som skrives på lederplass i en seriøs avis bygger på nokså nøyaktig informasjon og veloverveide vurderinger som redaktøren står inne for.
Fra de saksøktes side er det anført at saksøkerne selv gjennom brudd på lovregler og gjennom sin opptreden for øvrig har provosert på en slik måte at det hever terskelen for hva de selv må finne seg i av omtale.
I prinsippet er retten enig i at saksøkernes egen opptreden og forhold til lovgivningen må tas i betraktning når beskyldningene skal vurderes. Det er imidlertid på det rene at saksøkernes brudd på ordensforskrifter er bagatellmessige. Det er tale om oppmerksomhetsvekkende tiltak hvor andre forhold enn brudd på ordensbestemmelser er sentrale. De brudd på ordensbestemmelser som er påvist er ubetydelige både med hensyn til innhold og antall og det er konsekvent bygget på prinsippet om ikke-vold. I løpet av de siste ti-år i Norge har det gjennom sivil ulydighet forekommet adskillig mer vidtrekkende brudd på alminnelige ordensforskrifter uten at noen av den grunn formentlig ville benytte betegnelser på linje med dem de saksøkte har benyttet. For øvrig vil retten peke på at saksøkerne selv aksepterer ordensforskriftene i den forstand at de godtar reaksjoner fra offentlig myndighet og innretter seg etter disse.
Som det fremgår foran er det etter rettens vurdering ikke ført sannhetsbevis for noen av de beskyldninger som er krevet mortifisert. Det er i det hele påfallende at partene objektivt sett er nokså enige om hvilken virksomhet Greenpeace driver og hvordan denne foregår. Som det fremgår innledningsvis består uenigheten mellom partene i første rekke i hvorledes denne virksomhet kan beskrives.
Ved bedømmelsen av hvilke uttrykk og setninger som kan betegnes som injurierende tar retten utgangspunkt i begrepet «terrorist» og dets referanse til «Baader/Meinhofbanden». De formuleringer som innenfor lederartikkelens sammenheng må oppfattes som henvisninger til «terrorist» eller «Baader/Meinhofbanden» mortifiseres. Dette gjelder for det første overskriften gjengitt i påstandens pkt. a «Greenpeace - narturvernets terrorister».
Under pkt. b er gjengitt følgende påstand som kreves mortifisert:
«Men saklig opplysning biter selvsagt ikke på en organisasjon som Greenpeace. De driver sin virksomhet i blind fanatisme. Greenpeace er det ytterliggående narturvernets svar på Baader/Meinhofbanden.»
Det vil fremgå av rettens fremstilling foran at Greenpeace må oppfattes som en organisasjon som bygger på saklige opplysninger. Den første setning under dette punkt er derfor etter rettens oppfatning ikke korrekt, men retten finner likevel at den må aksepteres innenfor rammen av den frie meningsutveksling. Setningen mortifiseres derfor ikke. Henvisningen i neste setning til «blind fanatisme» er imidlertid så nær assosiert med terrorisme og Baader/Meinhof at setningen - sett i sammenheng med den påfølgende setning - må mortifiseres.
Setningen under pkt. c «godt hjulpet av ressurssterke særinteresser drives det en velutviklet terror . . .», må mortifiseres fordi innholdet av ordet terror må sees i sammenheng med den forutgående bruk av henvisningen til Baader/Meinhofbanden. Dette selv om formuleringen isolert sett og i andre sammenhenger måtte vært unntatt fra mortifikasjon.
Under pkt. d er krevet mortifisert: «Greenpeaceterroristene kompromitterer naturligvis alle som er opptatt av miljø- og naturvern. Det har satt seg fast en forskrudd forestilling i hodet på dem osv.»
Den første setningen må mortifiseres fordi den inneholder betegnelsen «Greenpeace-terroristene». Retten vil også peke på at det i seg selv er en grov beskyldning mot en miljøvernorganisasjon at den kompromitterer det arbeid den selv står for og alle som arbeider for miljøvern. Når setningen mortifiseres i sin helhet skyldes det likevel at den inneholder en direkte henvisning til «terroristene». Den påfølgende setning: «Det har satt seg fast en forskrudd forestilling i hodet på dem osv.» er etter rettens oppfatning lite dekkende, men det antas at setningen ikke inneholder beskyldninger som er gjenstand for mortifikasjon.
Under pkt. e er anført: «Greenpeace støttes av pengefyrster og utlevde sexbomber.»
Det vil fremgå foran at Greenpeace i det alt vesentlige støttes av vanlige medlemmer som betaler en ordinær kontingent. Det vil også fremgå at henvisningen til «utlevde sexbomber» ikke står for en seriøs beskrivelse av hvem som er medlemmer i Greenpeace. Selvom begge betegnelser kan virke nedlatende og den siste også klart kvinnediskriminerende finner retten ikke at det er rettslig grunnlag for å mortifisere denne form for valg av ord og uttrykk i den offentlige debatt. Det må være opp til den enkelte avis å velge hvilket nivå den ønsker m.h.t. språkbruk sålenge denne ikke har karakter av konkrete beskyldninger som kan mortifiseres.
Under pkt. f er krevet mortifisert: «Et kulturland kan ikke gi etter for terrorisme. Erfaringene har vist at det bare er fasthet som hjelper mot terrorister.»
Under henvisning til det som er anført foran går denne formulering direkte på det som er karakteristisk for den vanlige bruk av ordene terrorisme og terrorister. Setningene må derfor mortifiseres i sin helhet.
Nærmere om straff, oppreisning, erstatning m.v.
Det fremgår foran hvilke ord og uttrykk retten har funnet ærekrenkende. Retten anser det også klart at straffeloven §246 og §247 er overtrådt. I forhold til saksøker nr. 1 er de mortifiserte ord og uttrykk egnet til å skade det gode navn og rykte for Greenpeace-Danmark. Beskyldningene som er fremsatt i lederen er fremsatt med forsett av redaktør A.
I forhold til saksøker nr. 1 blir han derfor å straffe for overtredelse av straffeloven §247. Ærekrenkelsen er forøvet i trykt skrift, og dette er etter loven forutsetning en skjerpende omstendighet.
I forhold til de saksøkte nr. 2, 3 og 4 kommer såvel straffeloven §246 som §247 til anvendelse. De fremsatte beskyldninger krenker æresfølelsen til de enkelte styremedlemmer i Greenpeace-Danmark, jfr. straffeloven §246. For øvrig er omtalen egnet til å skade deres gode navn og rykte og ærekrenkelsen er fremsatt i trykt skrift, jfr. straffeloven §247.
Saksøkerne har videre påstått redaktør A domfelt etter straffeloven §248 dvs. at han er skyldig i å ha «handlet mot bedre vidende».
Retten finner at vilkårene for å anvende denne bestemmelse ikke er til stede. Det har - såvidt retten har kunnet bedømme utfra det fremlagte bevismateriale - nærmest vært vanlig innenfor deler av norsk presse å beskrive Greenpeace på en meget nedsettende måte, selvom lederartikkelen i Dagningen skiller seg noe ut. For øvrig er denne leder bygget på en annen lederartikkel i avisen Nordlands Framtid for så vidt angår det vesentlige av de påklagede ord og uttrykk. Retten ser det slik at redaktør A uten selv å sette seg tilstrekkelig inn i saken har bygget sin oppfatning om Greenpeace på det andre aviser har skrevet. Han har gått ut ifra at dette har vært riktig, og har derfor subjektivt sett ikke handlet mot bedre vitende selvom hans opptreden er klart uaktsom med hensyn til å orientere seg om det tema lederen behandler. Ved straffutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på at de mortifiserte uttrykk må betegnes som meget grove og uriktige påstander. Dette gjelder spesielt fordi de rammer en organisasjon og personer som etter sin målsetting bare bruker ikke-voldelige midler. I formildende retning tas det hensyn til at det i vårt land råder utbredte feiloppfatninger om hva organisasjonen Greenpeace står for. Disse oppfatningene synes i stor grad å falle sammen med innholdet i lederartikkelen i avisen Dagningen. Under disse omstendigheter finner retten at boten kan settes til kr. 10000,- - titusenkroner - subsidiært 45 dager fengsel.
Saksøkerne har krevet oppreisning, jfr. skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 §3-6. Saksøkerne har krevet et beløp tilkjent i fellesskap, og retten finner ikke noe til hinder for at en eventuell oppreisning tilkjennes på denne måte. Spørsmålet om å tilkjenne oppreisning beror på hva retten finner rimelig. Ved vurdering av dette spørsmål tar retten utgangspunkt i at de fremsatte beskyldninger er meget grove. De går ut på at saksøkerne kan betegnes som «terrorister» m.v., tiltross for at ikke-vold, som nevnt, er et overordnet mål for saksøkerne i deres virksomhet for Greenpeace. Under disse omstendigheter finner retten at saksøkerne bør tilkjennes oppreisning. Beløpet settes samlet for saksøkerne til kr. 30000,-.
Saksøkerne har videre krevet erstatning etter samme bestemmelse i skadeserstatningsloven og begrenset oppad til kr. 250000,-. Kravet grunner seg på at oppstartingen av Greenpeace i Norge er blitt forsinket. Av den grunn har Greenpeace-Danmark måttet finansiere virksomheten i Norge - særlig i Titaniasaken - som det ellers er grunn til å tro kunne ha vært finansiert av nyervervede norske medlemmer. Dertil har Greenpeace-Danmark direkte medlemmer fra Norge. Det må generelt kunne antas at skriveriene i norske aviser har påvirket medlemsvervingen.
Retten kan ikke se bort fra at artikkelen i Dagningen kan ha vært et bidrag til å hindre oppstarting av Greenpeace i Norge og at artikkelen også - sammen med adskillige andre avisskriverier - har medført skadevirkninger som har gitt Greenpeace i Danmark ekstra utgifter. Retten finner likevel at spekulasjoner i denne retning blir nokså løse. Mange forhold har påvirket spørsmålet om tidspunktet for oppstarting av Greenpeace i Norge, og lederartikkelen i Dagningen er bare én av mange artikler som har versert i norsk presse. Dessuten er utgangspunktet at en fremtidig medlemsinntekt for Greenpeace Norge ville tilfalle den nasjonale organisasjon - ikke Greenpeace-Danmark. Endelig må pekes på at man står overfor en organisasjon med en ideell målsetting. Det faller da vanskelig å peke på økonomisk tap slik det ellers kan gjøres for ren økonomisk virksomhet. Alt i alt finner derfor retten at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å utmåle en erstatning for økonomisk tap.
Saksøkerne har videre krevet omkostninger til kunngjøring av dommen, jfr. skadeserstatningsloven §3-6 tredje ledd.
Retten antar at saken har vakt så stor interesse i media at domsslutningen og hovedpunktene i dommens innhold vil bli referert i alle de aviser som har omtalt Dagningens leder. Etter dette går retten utifra at det ikke er noe behov for å kunngjøre dommen.
Saksøkerne har krevet saksomkostninger. Hensett til sakens karakter og resultatet av søksmålet finner retten at saksøkerne må tilkjennes saksomkostninger fullt ut i den utstrekning omkostningene har vært nødvendige til ivaretagelse av saksøkernes interesser. Adv. Nordhus har fremlagt en samlet omkostningsoppgave stor kr. 140252,-, hvorav salær utgjør kr. 120000,-, som er godkjent av saksøkte. Denne oppgave legges til grunn. Adv. Birgitte Refn har fremlagt en samlet omkostningsoppgave stor kr. 95452,-. Oppgaven bygger på at det har vært nødvendig å foreta 5 reiser til Oslo for konferanser forut for saken i tillegg til reise og opphold på Lillehammer og tilstedeværelse i retten under hovedforhandlingen. Hertil kommer forberedende arbeid.
De saksøkte har hevdet at adv. Refns tilstedeværelse under hovedforhandlingen har vært unødvendig og at også hennes arbeid for øvrig har vært mer omfattende enn det saken egentlig krever. De saksøkte aksepterer at saksøkerne kan ha et visst - men beskjedent - behov for juridisk bistand i Danmark.
Retten antar i utgangspunktet at saksøkerne i en sak av denne karakter har hatt behov for nasjonal juridisk bistand under hele sakens behandling. For Greenpeace-Danmark har det vært en meget viktig sak. Adv. Refn har i 2 1/2 år vært organisasjonens faste advokat. Hennes bistand har vært nødvendig i forbindelse med mange spørsmål som har oppstått undervegs. Spesielt kan vises til at de saksøkte opprinnelig påstod saken avvist på formelt grunnlag. Dette krevet bl.a. kjennskap til Greenpeace-Danmark, det internasjonale samarbeid i Greenpeace og også til dansk rett.
Retten antar at det har vært behov for adv. Refns bistand under hovedforhandlingen. Hennes nærvær kan også ha begrenset behovet for å ha alle saksøkerne tilstede under hele hovedforhandlingen. Adv. Refn har for daglig fremmøte i retten beregnet et salær stort kr. 4000,-. Under en viss tvil har retten blitt stående ved at salæret for fremmøte bør følge norske tariffer som formentlig er noe lavere enn de tilsvarende danske. Samlet settes salær og omkostninger til adv. Refn til rund sum kr. 85000,-.
Greenpeace-Danmark har i tillegg lagt frem en regning med samlet beløp kr. 69474,30. Av dette beløp er vel kr. 25000,- henført til 5 saksforberedende møter med de to advokater, styrets formann Dan Mathiasen og styrets nestformann M. Gylling Nielsen. 4 av møtene fant sted i Oslo og ett i København. Omkostningene refererer seg til de 4 møter i Oslo med kr. 25501,30. Dertil har man beregnet reise og opphold for 3 parter og 2 vitner til Lillehammer med kr. 38173,- og fotokopiering av bilagsmateriale med kr. 5800,-.
Slik saken ligger an finner retten at saksøkerne i utgangspunktet må få dekket de nødvendige omkostninger for parter og vitner for fremmøte i Norge. Det må også antas at det har vært behov for konferanser mellom advokatene og med styrerepresentanter. For en rasjonell saksforberedelse antar likevel retten at et møte i København og 4 møter i Oslo går ut over det som har vært nødvendig. For Greenpeace-Danmark har saken hatt sammenheng med muligheten for å etablere seg i Norge og det kan være forståelig om dette har ført til flere møter og mere aktivitet enn det som saken strengt tatt har gjort nødvendig. Retten reduserer derfor beløpet skjønnsmessig til kr. 50000,-. Etter dette tilkjennes adv. Nordhus salær og omkostninger med kr. 140252,-, adv. Refn salær og omkostninger med kr. 85000,- og Greenpeace-Danmark får dekket omkostninger med kr. 50000,-.
Hertil kommer rettens utgifter til innstevnte vitner som er dekket av saksøkerne med samlet kr. 2638,80. Beløpet tillegges samtidig omkostningsoppgaven fra advokat Nordhus.
Dommen er på alle punkter enstemmig. - - -