RG-1998-411
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom og Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-09 |
| Publisert: | RG-1998-411 (72-98) |
| Stikkord: | Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-00122 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01956 A og LB-1995-01957 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00691K . |
| Parter: | Ankende parter i sak nr. 95-01956 A: 1. Karsten J. Ellingsen AS m.fl. (Hjelpeintervenient: Norges Småkvalfangerlag) (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Hersløv). Motpart: Staten v/ Fiskeridepartenmentet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernes). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann, 2. Lagdommer Sissel Rydman Langseth, 3. Lagdommer Dag A. Minsaas |
| Lovhenvisninger: | Hvalfangstloven (1939) §2, Saltvannsfiskeloven (1983) §4, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, Trålfiskeloven (1951) §1, Forvaltningsloven (1967) §2, Forvaltningsloven (1967), Skadeserstatningsloven (1969), §3, §8 |
Saken gjelder erstatningskrav fra flere hvalfangere og hvalkjøttprodusenter for inntektstap under hvalfangststoppen i årene 1988-1992.
Den 3. juli 1986 ble denne pressemeldingen sendt ut fra regjeringens kontor:
1. Norge fastholder at alle havets levende ressurser må forvaltes på et forsvarlig vitenskapelig grunnlag.
2. I påvente av det arbeid som IWC skal avslutte innen 1990 med en omfattende bestandsvurdering, og i lys av de ulike konklusjoner som fremgår av de foreliggende internasjonale bestandsvurderinger, nedtrappes den kommersielle norske vågehvalfangst, med stans etter sesongen 1987.
3. Norge vil fortsette arbeidet med vitenskapelig kartlegging av hvalbestanden, blant annet ved at noen fangstfartøyer engasjeres i forskningsrettet fangst.
4. Regjeringen vil utpeke en internasjonalt sammensatt gruppe av fremtredende vitenskapsmenn som skal vurdere det foreliggende forskningsmaterialet om hvalbestanden. Forskerne vil være uavhengige av de institusjoner som hittil har vært engasjert i dette arbeidet. Gruppen vil bli bedt om å avgi en første rapport 15. november 1986.
5. Utviklingen vil bli vurdert på bakgrunn av konklusjonene fra forskergruppen og når IWC har avsluttet arbeidet med en omfattende bestandsvurdering.
6. Det tas forbehold om tiltak som vil være nødvendige for å begrense praktiske fiskerimessige skadevirkninger som følge av den midlertidige fangststoppen.
7. Regjeringen vil drøfte nærmere med næringen tiltak som vil være nødvendige som følge av den midlertidige stansen i den kommersielle hvalfangsten.
Fem hvalkjøttprodusenter, Norges Småkvalfangerlag og 49 hvalfangere reiste ved stevninger til Oslo byrett av henholdsvis 1. juli 1989 og syvende november 1990 søksmål mot staten v/ Fiskeridepartementet med krav om erstatning for det tapet som fangstforbudet har påført dem. Under byrettens behandling ble konkurs åpnet i én av hvalkjøttprodusentenes bo, 19 av hvalfangerne frafalt søksmålet, og Norges Småkvalfangerlag endret status fra saksøker til hjelpeintervenient. De gjenværende partene har beholdt sine opprinnelige saksøkernumre.
Oslo byrett avsa den 7. april 1995 dom med denne domsslutning:
1. Staten v/ Fiskeridepartementet frifinnes.
2. Følgende saksøkere i sak nr. 90-00178 A/11, samt hjelpeintervenienten Norges Småkvalfangerlag, dømmes til å betale til staten v/ Fiskeridepartementet 150.000 - ethundreogfemtitusen - kroner i saksomkostninger, fordelt slik:
6. Arne L. Bendiksen, 8390 Reine kr 5000,-
8. Ernst Rolf Dahl, 8300 Svolvær kr 5000,-
9. Per Dahl, 8300 Svolvær kr 5000,-
10. Karl Dale v/ Atle Dale kr 5000,-
13. Alf Hansen, 8550 Lødingen kr 5000,-
15. Per Hansen, 8310 Kabelvåg kr 5000,-
16. Torkil Hopmark, 6570 Innsmøla kr 5000,-
18. Jarl Jacobsen, 8320 Skrova kr 5000,-
19. Agnar A. Karlsen, 9014 Håpet kr 5. 000,-
21. Tore Krane, 8320 Skrova kr 5000,-
22. Jan Kristiansen, 8562 Myklebostad kr 5000,-
23. Arne G. Lilleårstein, 8324 Digermulen kr 5000,-
24. Artur Møllerop, 6580 Vestsmøla kr 5000,-
25. Oddvar Berntsen, 8390 Reine kr 5000,-
27. Nils Jørgen Nilsen, 8024 Røstlandet kr 5000,-
28. Finn Egil Odinsen, 8374 Fygle kr 5000,-
29. Erling Olavsen, 8374 Fygle kr 5000,-
30. Olav Olavsen jr., 8374 Fygle kr 5000,-
31. Arnt Olsen, 8470 Bø i Vesterålen kr 5000,-
32. Roald Olsen, 8390 Reine kr 5000,-
33. Terje Olsen, 8390 Reine kr 5000,-
35. Fritz Pedersen, 8320 Skrova kr 5000,-
37. Harry A. Reitan, 6570 Innsmøla kr 5000,-
38. Roald Rikardsen, 8080 Bogøy kr 5000,-
40. Henrik Sedeniussen, 8390 Reine kr 5000,-
42. Erling Soløy, 8395 Mølnarodden kr 5000,-
46. Edmond Willassen, 8316 Laupstad kr 5000,-
47. Bjørnar Willassen, 8300 Svolvær kr 5000,-
49. Nils K. Wærstad, 8352 Sennesvik kr 5000,-
Hjelpeintervenienten, Norges Småkvalfangerlag, kr 5000,-
Norges Småkvalfangerlag er solidarisk ansvarlig for hele beløpet på kr 150000.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Følgende saksøkere i sak nr. 90-00122 A/11 dømmes til å betale til staten v/ Fiskeridepartementet 25.000 - tjuefemtusen - kroner i saksomkostninger fordelt slik:
1. Karsten J. Ellingsen AS, 8320 Skrova kr 6250,-
2. Asmund Olsen AS, 8320 Skrova kr 6250,-
3. John Arntzen, 8320 Skrova kr 6250,-
4. Jul. Nøtnes, 8320 Skrova kr 6250,-
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Om saksforholdet vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Hvalfangerne og hvalprodusentene har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Sakene er forenet til felles behandling også for lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt den 20. - 23. mai 1997 i Oslo tinghus. Den ankende part nr. 6, Arne L. Bendiksen, frafalt anken. Regjeringsadvokaten hadde ingen bemerkninger til frafallelsen av anken og frafalt kravet om saksomkostninger mot ham for lagmannsretten. Ankesaken blir å heve for Bendiksens vedkommende. Av de ankende parter avga Jan Kristiansen og *Asmund Olsen partsforklaringer. Fra staten møtte spesialrådgiver Egil Kvamme og avga forklaring. Fire vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. * Per-Gunnar Olsen
Den ankende parter har anført:
Lov om fangst av hval av 16. juni 1939 (hvalfangstloven) er en konsesjonslov som ikke hjemler staten en reguleringsrett. All regulering av fangsten skal skje ved forskrift utferdiget i medhold av lov om saltvannsfiske m.v. av 3. juni 1983 (saltvannsfiskeloven). Hvalfangstloven bestemmer hvem som kan delta i fangsten, men den gir ingen hjemmel til å regulere fangsten, herunder nedlegge forbud mot den.
Det har aldri vært aktuelt å bygge en reguleringsadgang inn i konsesjonsbestemmelsen. I denne saken har staten innført et nytt fiskeriregime. NOU 1981:3 side 18 høyre spalte advarer mot den oppfatning at konsesjonsordningen er et slags universalmiddel til styringen av fiskeriene. Ordningens effekt og formålstjenlighet vil ofte være usikker. Konsesjonsbestemmelsen har som formål å tilpasse flåten til ressursene, å fremme distriktspolitiske hensyn og føre kontroll med fangstmennenes forutsetninger for å utøve fangsten. Det er ikke adgang til å anvende den til å fremme andre formål. Det er et åpenbart myndighetsmisbruk av staten å innføre et totalt fangstforbud under henvisning til konsesjonsloven.
Reglene som regulerer hvalfangsten, følger den samme systematikken som fiskerilovgivningen ellers. De enkelte konsesjonslovene angir hvem som skal få delta i fisket eller fangsten, mens reguleringen av selve fisket og fangsten er samlet i saltvannsfiskeloven. Et fangstforbud må derfor ha hjemmel i denne loven. Eksempelvis inneholder trålloven av 20. april 1951 §1 en tilsvarende konsesjonsbestemmelse som hvalfangstloven §2, men i motsetning til hvalfangstloven gir trålloven departementet hjemmel til å utferdige forskrifter. Det generelle forbudet mot trålfiske er hjemlet i saltvannsfiskeloven §8 første ledd, og dette viser fiskerilovgivningens systematikk; konsesjonsbestemmelsene finnes i den enkelte særlov, reguleringshjemmelen finnes i saltvannsfiskeloven. Et forbud mot hvalfangst må derfor ha hjemmel i saltvannsfiskeloven §4.
Tilblivelsen av hvalfangstloven bekrefter at den kun er ment som en konsesjonslov. Opprinnelig inneholdt den - i likhet med trålloven - en konsesjonsdel og en reguleringsdel, men i 1983 ble reguleringsdelen overført til saltvannsfiskeloven. Hensikten var å skape en lik forvaltning for alle havets ressurser. Saltvannsfiskeloven er imidlertid en ren reguleringslov som ikke hjemler en konsesjonsordning, jfr. Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 13. Det var derfor nødvendig å beholde konsesjonsbestemmelsen i hvalfangstloven §2, men det har aldri vært meningen at den skulle benyttes som et supplement til reguleringsbestemmelsene i saltvannsfiskeloven. Det er et misbruk av hvalfangstloven å bruke den til å forby videre hvalfangst for å beskytte bestanden. Hvis konsesjonsbestemmelsen hadde gitt myndighetene hjemmel til å regulere og forby fangsten, ville arbeidet med saltvannsfiskeloven ha vært unødvendig.
Saltvannsfiskeloven reguleringsbestemmelser er uttømmende. Alle reguleringsbestemmelsene ble samlet samlet i én lov for bedre å fremme hensynene bak norsk fiskeripolitikk. De er å bevare bosettingsmønsteret, verne ressursgrunnlaget, sikre folk trygge og gode arbeidsplasser og øke den reelle lønnsevnen i fiskeriene, jfr. Fiskeridepartementets høringsnotat om retten til å delta i fisket av 11. november 1994 4. Det uttales videre i høringsnotatet på side 2 at konsesjonsordningene i seg selv er utilstrekkelige til å bringe beskatningen av fiskeressursene under kontroll, og høringsnotatet sier uttrykkelig at fisket reguleres av saltvannsfiskeloven. Uttalelsen er i samsvar med NOU 1981:3 side 18 hvor det anføres at konsesjonsbestemmelsene ikke er ett og alt. Det har derfor vært nødvendig å etablere kvotereguleringer i de fleste fiskerier. Statens anførsler om at forbudet hjemles i konsesjonsloven, strider således mot det syn staten har gitt uttrykk for i de nevnte dokumentene.
I Rt-1995-1044, som gjaldt regulering av trålfiske, fastslås at kvotereglene etter formål og ordlyd uttømmende regulerer fangsten på kvoteregulerte fiskearter. Dette bekrefter at saltvannsfiskeloven er uttømmende hva gjelder kvoteregulering, og reguleringsbestemmelsene er like for hval og trålfiske. Hvis staten nedlegger fangstforbud i medhold av saltvannsfiskeloven §4 bokstav b), kan konsesjon nektes under henvisning til forbudet. I så fall vil det kreves to tillatelser til å fange hval. Det er ikke uvanlig at det kreves to forskjellige tillatelser for å kunne utøve en virksomhet, jfr. Eckhoff og Smith "Forvaltningsrett" side 304. Hvis det ikke foreligger et fangstforbud med hjemmel i saltvannsfiskeloven, kan ikke staten forby hvalfangsten ved å henvise til hvalfangstloven.
Ved å henvise til hvalfangstloven har staten unnlatt å vurdere de skjønnstemaer som saltvannsfiskeloven gir anvisning på. Departementet kan ikke unnlate å vurdere de lovpålagte hensyn ved å vise til en annen lov, hvalfangstloven. Staten kan ikke med hjemmel i en klassisk konsesjonsbestemmelse innføre et fangstforbud uavhengig av hvorvidt saltvannsfiskeloven betingelser for å nedlegge forbudet foreligger.
Ved å henvise til hvalfangstloven er fangstforbudet heller ikke blitt gitt i form av forskrift, som saltvannsfiskeloven påbyr i §4. Derved berøves næringsutøverne den rettssikkerheten som forvaltningsloven saksbehandlingsregler skal sikre dem. Forvaltningsloven forutsetter skriftlig behandling. Her foreligger kun ett enkeltvedtak fra 1991, som viser til regjeringens beslutning. Vedtaket av 3. juli 1986 fastslår grunnene, men man berøves innsyn i om regjeringen har tatt utenforliggende hensyn. Mye kan tyde på at regjeringen ikke har forvaltet havets ressurser etter prinsippet om en bærekraftig utvikling. Forskerne fikk ikke engang lov til å fange hval til forskning. Da Norge ble truet med handelsboikott, ble det ikke engang gitt tillatelse til å fange hval til forskning.
Regjeringen er ikke tillagt forvaltningsmyndighet og mangler kompetanse til å gjøre vedtak. Beslutningen om fangststopp er i realiteten et forvaltningsvedtak. Avslag under henvisning til beslutningen er derfor ugyldig, jfr. svarene på konsesjonssøknadene. De hensyn som regjeringen bygget på, måtte bli avgjørende for behandlingen av senere konsesjonssøknader, jfr. Eckhoff og Smith side 459. Høyesterett har i Rt-- 1994 side 1036 forholdt seg til meldingen som et vedtak fattet av Fiskeridepartementet. Den delen av beslutningen som er bestemmende for hvalfangernes rettigheter og plikter er et enkeltvedtak. Realiteten er et forhåndsavslag på de søknadene som måtte bli innsendt så lenge den ulovlige stansen forelå. Saken må behandles som om alle hadde fått avslagsbrev under henvisning til regjeringens beslutning.
Formfeilene, kompetansemangelen og den manglende forskrift er tilstrekkelig til å erklære vedtaket ugyldig. Det forelå ingen saklig grunn til å nekte noen av hvalfangerne konsesjon. Alle partene har hatt konsesjon for hvalfangst både før og etter 1988, og alle tilfredsstiller konsesjonskravene. Det foreligger ingen forhold som skulle tilsi andre fordelinger av konsesjonene ut fra formålet om å ta geografiske og distriktsmessige hensyn. Det forelå vitenskapelige utsagn om at det var forsvarlig og innenfor føre varprinsippet å fange 200 hval i 1988 og 1989 og deretter 1.000 hval i årene 1990, 1991 og 1992, tilsammen 3.400 dyr i femårsperioden. Hvis hvalen hadde vært forvaltet i samsvar med programformuleringen i pressemeldingens pkt. 1, ville hvalfangerne ikke ha blitt påført noe tap.
I forhold til saltvannsfiskeloven har regjeringen tatt utenforliggende hensyn. Selv om staten hadde gått frem på formelt riktig måte og stanset hvalfangsten ved forskrift etter saltvannsfiskeloven §4, ville forskriften ha vært ugyldig, og måtte ha vært satt til side som en nullitet.
Saltvannsfiskeloven gjelder etter §3 med de begrensninger som følger av folkeretten, men hvalfangsten er i seg selv ikke folkerettsstridig, jfr. Rt-1996-376. Derav følger at regjeringen ikke kan påby stans i hvalfangsten ut fra folkerettslige betraktninger. Etter §4 bokstav b) kan departementet gi forskrifter om stans av fangst på visse arter når internasjonale avtaler gjør det nødvendig. IWC-traktaten pålegger imidlertid ikke Norge å følge vedtakene. Norge har reservert seg både mot moratorievedtaket av 1982 og fredningsvedtaket av 1985. Reservasjonsretten har hjemmel i traktaktens artikkel V nr. 3, hvoretter medlemsstater som protesterer mot blant annet fredningsvedtak ikke er bundet av vedtakene så lenge protesten opprettholdes. Det forelå derfor ingen rettslig nødvendighet for Norge å stanse hvalfangsten i årene 198892.Handelspolitiske hensyn er utenforliggende i forhold til saltvannsfiskeloven. Den vektlegger i §4 at det skal høstes av ressursene på en forsvarlig måte. Det fremgår av Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 15 at det primære formål med reguleringene er å verne bestanden. Hvis bestanden er nedfisket, må det av hensyn til næringsutøverne brukes lenger tid på oppbyggingen enn det som ut fra en ren biologisk vurdering ville være ønskelig. I Innst.O.nr.70 (1982-83) forutsatte fiskerikomitéen at loven praktiseres på en slik måte at den ikke kan nyttes til ugunst for fiskerinæringens utøvere vis vis andre næringer. Lest i sammenheng er det klart at innstillingens syn er opprettholdt i alle lovforarbeider. Lovens formål er å ivareta fiskernes interesser. Det kan ikke legges avgjørende vekt på utsagn i motivene til den opphevede delen av hvalfangstloven. Bestemmelsene er opphevet og med det motivene til den.
Fangsten ble stanset den tiden det tok å få internasjonal anerkjennelse for den, noe som vises ved at den ble gjenopptatt først i 1992, til tross for at det allerede i 1990 forelå tilstrekkelige bevis for å kunne gjenoppta den. Staten forholdt seg ikke til en vitenskapelig ressursforvaltning. Alle som har hatt med hvalsaken å gjøre, har vært enige om at IWC var blitt politisert. Likevel har hensynet til IWC vært vektlagt i ikke ubetydelig grad. Forvaltningen skal skje på grunnlag av vitenskapelig, biologisk kunnskap og hensynet til kystens befolkning. Hensynet til IWC ligger langt utenfor disse hensynene. Ut fra lovens formål forelå intet behov for å stanse hvalfangsten. Det er tilstrekkelig å konstatere at hensynet kan ha fått innvirkning på avgjørelsen, jfr. Rt-1960-1064 og Eckhoff/Smith side 581.
Staten har heller ikke foretatt en forsvarlig vurdering før den vedtok fangstforbudet. I 1986 fant man, uten annet grunnlag enn det som kom fra det politiserte IWC, å se bort fra all norsk forskning frem til da. Walløerapporten ble ikke gjennomgått og vurdert av fagfolk i Fiskeridepartementet, og Walløekomitéens handlingsalternativer - fange 200 hval eller stanse enhver fangst - ble ikke vitenskapelig vurdert. Fiskeriministeren hadde ikke engang kjennskap til den engelsksproglige rapporten, hvor det ble antatt at likevektsfangsten lå på cirka 350 hval årlig. Regjeringen trodde stans var nødvendig for å være på den sikre siden, men det fremgår av Walløekomitéens rapport at det kunne fanges 300 dyr. Staten har ikke skjønnet forsvarlig over de hensyn som saltvannsfiskeloven pålegger staten å vurdere.
Vitenskapelig kunne fangstkvoten trygt settes til 200 dyr, jfr. professor Walløes forklaring for lagmannsretten, og det lå innenfor føre varprinsippet. Dette var staten klar over ved iverksettelsen av stoppen i 1988, og man visste i 1990 at 1.000 hval kunne fanges årlig. Dengang forelå intet eksportforbud, og en kvote på 1.000 dyr er større enn kvotene som ligger til grunn for beregningen av erstatningskravet.
Ingen jurist eller byråkrat kan overprøve vitenskapen. Heller ikke føre varprisnippet kunne legitimere fangststoppen. Forskningen visste nok til at en fangst på 1.000 dyr årlig kunne tillates. Staten kjente Walløerapporten, og stansen må derfor være motivert av annet enn vitenskapelige hensyn.
Man vet ikke hvilke hensyn som staten vektla da den gjorde vedtaket, som fikk stor betydning for fangstmennene. Kravene til begrunnelsen skjerpes i saker som har spesielt inngripende følger for partene, jfr. Rt-1981-745. Også av denne grunn må forskriften settes til side.
Norge hadde reservert seg mot fredningsvedtakene i IWC, men det var en for tung innenrikspolitisk belastning åpenlyst å forby hvalfangsten under henvisning til internasjonalt press. Regjeringen ønsket neppe å henvende seg til Stortinget for å få den nødvendige hjemmelen, for i så fall ville den ha invitert til en debatt om norsk selvråderett. Staten ville ha både i pose og sekk, den forlot derfor forvaltningsretten og gikk over i politikken. Dermed forlot den også de prosedyrene som skal sikre næringsutøvernes rettsikkerhet. Statens eneste redningsplanke ble konsesjonsbestemmelsen i hvalfangstloven, men lovstoffet viser at den ikke gir hjemmel for forbudet.
Ikke enhver ugyldighet leder til erstatningsansvar for staten. Her er det imidlertid begått betydelige feil, rettsreglene er sikre, og staten er ansvarlig som arbeidsgiver etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 2.
Årsaksammenhengen mellom forbudet og hvalfangernes tap er åpenbar. Den bekreftes av Fiskeridepartementets utredningsavdelings notat av 21. oktober 1987 hvor utredningsavdelingen anfører at hvalfangerne har mistet en del av sitt drifts- og inntektsgrunnlag på grunn av en internasjonal opinion, og ikke nødvendigvis på grunn av overfiske.
Erstatningen skal settes til et beløp som setter hvalfangerne i den samme økonomiske stillingen som de ville ha vært i med en korrekt saksbehandling. Man må forutsette en kvote fastsatt i samsvar med føre varprinsippet. Eksportforbudet fantes ikke i årene med fangststopp, og det må derfor legges til grunn at hele fangsten ville ha blitt omsatt. Ut fra disse forutsetningene legges et veiet gjennomsnittstall for inntektene de siste fire år før fangststoppen til grunn for erstatningsberegningen. Tidsforskyvningen gir ikke særlige konsekvenser, og tapsberegningen vil alltid være usikker. Alle utgifter og støtteordninger må trekkes fra. Det kan imidlertid ikke gjøres fradrag for verdien av frigjøringen av hvalfangernes arbeidskraft og andre ressurser, fordi det ikke finnes noen alternativ aktivitet i den årstiden da fangsten pågår.
Produsentene er så nært knyttet til hvalfangsten at de må ha erstatningsrettslig vern mot et uhjemlet fangstforbud. Den sjøbaserte og den landbaserte virksomheten er avhengig av hverandre og reguleringene. Hvalfangernes kvoter bestemmer produsentenes økonomi vedkommende sesong. Eksportforbudet gjaldt ikke før i 1993, og det må derfor legges til grunn at hele fangsten ville ha blitt tatt imot, produsert og solgt. Forøvrig vises til gjengivelsen av anførslene i Oslo byretts dom. Også hvalprodusentenes krav bygger på et veiet gjennomsnitt for årene 1984-87.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
1. Staten v/ Fiskeridepartementet dømmes til å betale til
hvalfangerne:
8. Ernst Rolf Dahl kr 3257793,-
9. Per Dahl 1469194,-
10. Karl Dale v/ Atle Dale 2568120,-
13. Alf Hansen 5995768,-
15. Per Hansen 2188462,-
16. Torkil Hopmark 2196933,-
18. Jarl Jacobsen 2494628,-
19. Agnar A. Karlsen 2954060,-
21. Tore Krane 2627781,-
22. Jan Kristiansen 1782984,-
23. Arne G. Lilleårstein 3321305,-
24. Arthur Møllerofødt xx.xx.913,-
25. Oddvar Berntsen 1974158,-
27. Nils Jørgen Nilsen 1010779,-
28. Finn Egil Odinsen 498385,-
29. Erling Olavsen 2031102,-
30. Olav Olavsen 2357896,-
31. Arnt Olsen 1240284,-
32. Roald Olsen 1580116,-
33. Terje Olsen 2970297,-
35. Fritz Pedersen 3026936,-
37. Harry A. Reitan 4182149,-
38. Roald Rikardsen 1259491,-
40. Henrik Sendeniussen 1908066,-
42. Erling Soløy 1161375,-
46. Edmond Willassen 2496482,-
47. Bjørnar Willassen 2783321,-
49. Nils K. Wærstad 405503,-
hvalprodusentene:
1. Karsten J. Ellingsen AS 16678245,-
2. Asmund Olsen AS 12070829,-
3. John Arntzen AS 7722663,-
4. Jul. Nøtnes 8264433,-
I tillegg kommer 12% rente p.a. fra den 1. juni 1997 til betaling skjer.
2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for byretten og for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten, staten v/ Fiskeridepartementet, har anført at byrettens dom er riktig, og at den ytterligere styrkes av bevisførselen i lagmannsretten.
Det kan ikke trekkes en grense mellom politikk og forvaltning på den måten som de ankende parter gjør. Norsk forvaltning styres ikke av vitenskapsmenn, og det må være helt klart at regjeringen kan velge å være mer forsiktig enn Walløekomitéen var. Hvalfangsten er et sammensatt problemområde, og spørsmålet som saken reiser er om regjeringens motiver for å innføre fangstforbudet var lovlige.
Både hvalfangstloven og saltvannsfiskeloven gir hjemmel for fangstforbudet.
Før 1983 inneholdt hvalfangstloven, ved siden av fullmaktsbestemmelser som ga adgang til å regulere selve fangsten, også bestemmelser om konsesjonsordningen slik at ingen kunne drive hvalfangst uten tillatelse. Det fremgår utvetydig av Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 13 at man ønsket å beholde konsesjonsbestemmelsen i hvalfangstloven, mens reguleringsfullmakten skulle overføres til saltvannsfiskeloven. Konsesjonstildelingen bestemmer om det skal fanges hval, og hvis det skal fanges, så kan fangsten reguleres med hjemmel i saltvannsfiskeloven. Hvalfangstloven §2 fikk sin nåværende ordlyd ved vedtakelsen av saltvannsfiskeloven i 1983, forbudsbestemmelsen står der, og den gjelder fortsatt.
Skal det foregå en hvalfangst, må den reguleres, og det skjer med hjemmel i saltvannsfiskeloven. NOU 1981:3 bekrefter dette på side 18 hvor det advares mot den oppfatning at konsesjonsordningen er et universalmiddel til styringen av fiskeriene. Forarbeidene kan ikke tolkes dithen at bare personlige forutsetninger er avgjørende for å få hvalfangstkonsesjon, jfr. høringsnotatet side 1.
Selv om fangsten reguleres av saltvannsfiskeloven, må allmenne hensyn trekkes inn ved vurderingen av den enkelte konsesjonssøknad etter hvalfangstloven. Tildeling av tillatelser må bero på et skjønn hvor det foretas en helhetsvurdering av alle relevante omstendigheter, jfr. høringsnotatet side 43. Uttalelsen viser at det skal tas brede hensyn ved konsesjonstildelingene.
Rt-1995-1044 avgjorde at kvotebestemmelsene gikk foran tidligere innvilgede konsesjoner. Avgjørelsen sier ikke at all kvoteregulering må ha hjemmel i vedkommende reguleringslov.
Etter hvalfangstloven gjelder et forbud mot hvalfangst uten tillatelse av departementet. Det foreligger ingen grunnlag for de ankende parters oppfatning om at departementet kun kan vurdere søkerens personlige kvalifikasjoner når det skal vurdere om tillatelse skal gis. Hvalfangstloven §2 er en typisk konsesjonsbestemmelse, hvor ordlyden, i motsetning til enkelte andre konsesjonslover, ikke setter nærmere begrensninger for skjønnsutøvelsen. Departementet kan derfor etter fritt skjønn gi eller avslå en konsesjonssøknad, bare det tar lovlige hensyn, jfr. Eckhoff og Smith side 238. Formuleringen gir forvaltningen adgang til å ta i betraktning en lang rekke ulike hensyn av faglig og politisk art, og til å tillempe anvendelsen etter skiftende samfunnsforhold og samfunnssyn, jfr. Rt-1979-1179 og Knophs "Oversikt over Norges Rett" side 1174.
Hvalsaken får nye dimensjoner ettersom tiden går. Det blir i økende grad nødvendig å ta ressurspolitiske, miljøvernpolitiske og utenrikspolitiske hensyn, og hvalfangstloven gir regjeringen en adgang til å ta et stort spekter av hensyn. I Ot.prp.nr.5 (1945) pekes det på side 1 på at hvalfangsten gjennom tidene har ruinert det ene fangstfeltet etter det andre. På side 3 anså departementet en konsesjonsodning nødvendig for at de norske myndigheter skulle ha fullt herredømme over utviklingen når det gjelder gjenreisningen av den norske hvalfangst, og av hensyn til det internasjonale arbeid til beskyttelse av hvalbestanden. Dette gjentas i Ot.prp.nr.30 (1951) side 1-2. På side 3 påpekes hensynet til hvalfangstens betydning i landets utenriksøkonomi, næringens plass i landets ervervsliv og de sosiale problemer som er forbundet med spørsmålet om å opprettholde hvalfangsten. Lovgivningen var opptatt av konsesjonsplikten; reguleringsbestemmelsene kom etter hvert.
At fangstforbudet ble innført i påvente av det arbeid som IWC skulle avslutte innen 1990, de foreliggende bestandsvurderinger og forskningstvil, fremgår av pressemeldingen. Statsminister Brundtland, som var sterkt opptatt av miljøpolitikk, engasjerte seg personlig etter et TV-intervju med professor Sidney Holt. Han hevdet at Norge stod i ferd med å utrydde hvalen, og hun ba professor Walløe om å undersøke dette. Da forskningsresultatene forelå, var flertallet i vitenskapskomitéen enig i de norske resultatene, hvoretter Norge gjenopptok hvalfangsten, selv om de handelspolitiske forholdene ikke hadde endret seg siden 1986.
Både forskningstvilen og hensynet til IWC er lovlige hensyn å ta. Selv om Norge har reservert seg og selv om IWC var blitt politisert, var det likevel ikke usaklig å ta hensyn til organisasjonen. Hensynet blir ikke usaklig selv om Norge ikke er rettslig forpliktet til å følge organisasjonens vedtak. I det lange løp har et lite land fordel av at internasjonale avtaler holdes, noe som ble fremhevet av tidligere fiskeriminiser Bjarne Mørk Eidem.
Regjeringen hadde også faktisk belegg for disse to hensynene. IWC hadde i 1982 vedtatt et moratorium for all kommersiell hvalfangst, i 1985 ble den nordøstatlantiske vågehvalbestanden klassifisert som en fredet bestand, og det skulle før 1990 foretas en omfattende bestandsvurdering av alle arter og bestander. Det var uenighet mellom norske og utenlandske forskere og til dels også norske forskere imellom. Walløerapporten konkluderte med at forskningen ikke var god nok og anbefalte enten en stans i hvalfangsten mens det ble forsket videre, eller en fortsatt fangst på et lavt nivå. Det er fullt i samsvar med loven å gi et midlertidig forbud, dersom regjeringen mener ikke å kunne se bort fra den mulighet at fangsten ikke er forsvarlig, men at det trenges ytterligere erfaring før det eventuelt utferdiges et forbud av mer permanent karakter, Rt-1961-554.
Hvor forsiktig man skal være, om man skal forby fangsten helt, eller om man skal tillate en forsiktig fangst og i så fall på hvilket nivå, er et politisk spørsmål. Politisk sett forelå imidlertid intet valg. Norge var det eneste land i verden som drev kommersiell hvalfangst etter at hvalfangstnasjoner som Japan, Island og Sovjet hadde opphørt med sin. Ingen land støttet Norge, som i tillegg var utsatt for et betydelig politisk press.
Alle de hensyn som regjeringen har vektlagt, er lovlige. Spørsmålet om det etter forholdene var grunn til å utferdige fangstforbudet, kan domstolene ikke prøve. De kan ikke ta standpunkt til avveiningen av hensynene, om regjeringens syn på hva som talte for og mot forbudet var det riktige, jfr. Rt-1961-554.
Forbudet har også hjemmel i saltvannsfiskeloven §4. Ifølge bestemmelsen er formålet å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, og departementet kan gi forskrifter når en hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fangsten tilsier det. Heller ikke saltvannsfiskeloven gir således anvisning på et lovbundet skjønn. Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 15 må forståes dithen at det ikke er nødvendig å totalforby fangsten på en redusert bestand, hvis det av hensyn til næringsutøverne ikke er mulig å gjennomføre en slik regulering.
Slik loven lyder, vil det være adgang til å forby hvalfangst av hensyn til IWC's vedtak og usikkerheten og uenigheten blant forskerne. Dette var nødvendig for å sikre hvalfangstnæringen på lengre sikt, et hensyn som det ifølge Rt-1961-554 er lovlig å ta. Norge kunne ikke i lengden stå alene mot hele det internasjonale samfunnet. Bestemmelsen gir også hjemmel til å utferdige forbud når internasjonale avtaler gjør det nødvendig. Dette omfatter ikke bare rettslig nødvendige forbud; et forbud må kunne utferdiges også hvis det er politisk nødvendig.
Det er intet bevismessig belegg for anførselen om at handelspolitiske hensyn og internasjonalt press mot Norge har hatt vesentlig vekt for avgjørelsen. Regjeringen måtte ta avgjørelsen ut fra den uenigheten som forelå mellom departementene. Statsminister Brundtland var sterkt engasjert i miljø-, ressurs- og utviklingspørsmål, og telefonsamtalene som hun hadde med professor Walløe viser at hun var meget opptatt av forskningen. Fangsten ble gjenopp- tatt da det forelå tilstrekkelig sikker dokumentasjon for bestanden av vågehval, til tross for at det fremdeles forelå muligheter for handelsboikott. Hvis handelspolitiske hensyn hadde vært avgjørende, ville det ha vært liten mening i å nedsette Walløekomitéen. Den omstendighet at fangsten ble gjenopptatt, bekrefter at slike hensyn ikke har vært avgjørende.
Under enhver omstendighet ville slike hensyn ha vært lovlige, i hvert fall etter hvalfangstloven, men også etter saltvannsfiskeloven. Hvalfangsten er integrert i fiskerinæringen, og forbudet skulle sikre hvalfangsten på lengre sikt.
Alle hensynene er lovlige etter begge lover, regjeringen hadde faktisk belegg for dem, og avveiningen av de ulike hensynene kan domstolene ikke prøve.
Under enhver omstendighet må det - for å fastslå erstatningsrettslig årsaksammenheng - fremstå som overveiende sannsynlig at vedtaket ville ha fått et for hvalfangerne og hvalkjøttprodusentene gunstigere innhold om eventuelle feil ikke hadde foreligget, jfr. Eckhoff og Smith side 1176. Eventuelle feil har derfor ingen relevans. Man vet hva regjeringen ville, og resultatet ville ha blitt det samme om feilen ikke var blitt begått, jfr. Trygve Lange-Nielsens artikkel i Lov og Rett 1968 2 (LoR 1968 2). Domstolene kan ikke via erstatningsretten involvere seg på forvaltningens kompetanseområde, jfr. samme artikkel side 9.
Det er ingen feil at regjeringen sendte ut pressemeldingen i stedet for fiskeriministeren, eller at han drøftet saken i regjeringen før han tok avgjørelsen. Det kan ikke forlanges at regjeringsmedlemmene skal huske på denne nyansen i alle situasjoner. Ordbruken er riktignok feil, men det innebærer ingen realitet.
Det har ingen betydning for den rettslige vurderingen om det foreligger et vedtak eller ikke etter forvaltningsloven definisjon. Det tas mange avgjørelser som ikke er vedtak. Enkeltindividers rettigheter og plikter ble ikke avgjort i regjeringskonferansen. Avgjørelsen er bare en uttalelse om hvordan myndighet ville bli utøvet i fremtiden, og det er derfor lite naturlig å betegne den som et enkeltvedtak. Enkeltvedtak forelå først da konsesjonssøknadene ble avslått. Det erkjennes at begrunnelsen i avslagene var knapp.
Heller ikke har regjeringen handlet uaktsomt. Regjeringsmedlemmene har handlet etter beste skjønn i en vanskelig sak, og mulige feil i saksbehandlingen er av underordnet karakter.
Hvis lagmannsretten skulle finne at de øvrige erstatningsvilkårene foreligger, erkjenner staten at hvalfangerne lider et adkvat tap. Hvalkjøttprodusentene har derimot en for fjern tilknytning til hvalfangerne til å ha erstatningsrettslig vern, jfr. Rt-1992-453. Hvalkjøperne konkurrerer ved et auksjonslignende salg, hvor ingen produsent er knyttet direkte til en fangstbåt.
En eventuell erstatning kan ikke utmåles på basis av gjennomsnittlig inntekt de siste fire årene før fangststoppen. At hvalfangerne skulle ha fått større kvoter i de fem årene stansen varte enn året før og det første året etter stansen, er usannsynlig. Skal de få erstatning, må den baseres på kvotene i årene umiddelbart før og etter fangststoppen.
Det må også gjøres fradrag for frigjort arbeidskraft og andre ressurser. Fangstforbudet ble vedtatt i 1986, men det ble ikke iverksatt før sesongen 1988, og det varte deretter i fem år. På denne tiden måtte en viss omstilling til andre inntektskilder ha vært mulig.
Staten v/ Fiskeridepartementet har nedlagt denne påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/ Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger.Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten, idet fangststoppen har hjemmel i hvalfangstloven §2. Lagmannsretten kan i det vesentlig tiltre byrettens begrunnelse som er dekkende for lagmannsrettens syn.
Det følger av hvalfangstloven §2 at ingen må drive fangst av hval uten tillatelse av departementet. Etter sin ordlyd gir loven ingen direktiver for myndighetsutøvelsen. Bestemmelsen pålegger således ikke departementet å ta bestemte hensyn ved vurderingen av hvorvidt tillatelse til fangst skal gis. Ordlyden i hvalfangstloven §2 gir departementet en meget vid fullmakt til å skjønne over om konsesjon bør gis eller ikke, og åpner adgang til å anvende den etter skiftende samfunnsforhold og samfunnsyn, sml. Rt-1979-1179. Se også Eckoff "Forvaltningsrett" 5. utgave ved Eivind Smith side 238.
Etter bevisføringen kan lagmannsretten ikke se at staten har tatt utenforliggende hensyn ved skjønnsutøvelsen. Nødvendigheten av en begrensning av hvalfangsten ble fremholdt i Ot.prp.nr.5 (1945) side 1 ff., hvor det ble pekt på at hvalfangsten gjennom tidene har ruinert det ene fangstfeltet etter det andre. Departementet anså det nødvendig med en konsesjonsordning for den pelagiske hvalfangst "for at de norske myndigheter skal ha fullt herredømme over utviklingen når det gjelder gjenreisningen av den norske hvalfangst og av hensyn til det internasjonale samarbeid til beskyttelse av hvalbestanden som forutsettes å bli videre utbygd". Seks år senere, da gjenreisningen av den norske hvalfangsten i det vesentlige var fullført, ble formålet gjentatt i Ot.prp.nr.30 (1951) side 1. Hvalfangstpolitikkens mål har vært å legge grunnlaget for en varig norsk hvalfangstnæring, hvilket alene kan oppnås ved en almen oppslutning om det internasjonale arbeid for å bevare hvalfangstens naturgrunnlag, jfr. side 3. Lagmannsretten må etter dette legges til grunn at både usikkerheten i forskningsmiljøet om hvalbestanden tålte ytterligere fangst og hensynet til IWC's vedtak var saklige grunner for ikke å tildele hvalfangstkonsesjoner i årene 1988 - 92.
Etter bevisføringen må lagmannsretten legge til grunn at regjeringens hovedbegrunnelse for å forby hvalfangsten var den usikkerheten omkring bestandsvurderingene som var skapt sommeren 1986. Professor Lars Walløe forklarte som vitne at statsminister Brundtland hadde ringt ham etter at fjernsynet hadde sendt et intervju med professor Sidney Holt. Holt hadde i intervjuet uttalt at Norge holdt på å utrydde vågehvalen. Dette stemte ikke med norske forskningsresultater, og statsministeren spurte hva som var riktig. Det fremstod som helt nødvendig for norske myndigheter å kunne vise til forskningsresultater som ble annerkjent av IWC's vitenskapskomité. Det ble derfor besluttet å nedsette en internasjonal forskningsgruppe som senere er blitt kalt Walløekomitéen.
På bakgrunn av tidligere fiskeriminister Bjarne Mørk Eidems vitneforklaring legger lagmannsretten til grunn at regjeringen vurderte situasjonen dithen at den fremtidige hvalfangsten ikke kunne sikres på annen måte enn ved å stanse den inntil Norge hadde tilstrek- kelig sikre forskningsresultater til å overbevise IWC om at bestanden tålte å bli beskattet. Selv om fangststoppen fratok hvalfangerne muligheten til å drive fangst i noen år, kan ikke lovens formål forståes så snevert at det ikke skulle være adgang til å nedlegge et fangstforbud av hensyn til næringsutøvernes interesser på lengre sikt, jfr. Rt-1961-554. Hensynet til hvalfangstens fremtidige opprettholdelse var også en del av begrunnelsen for å opprettholde konsesjonsordningen i 1951, jfr. Ot.prp.nr 30 (1951) side 3.
Lagmannsretten tar ikke stilling til i hvilken grad regjeringen også har lagt vekt på handelspolitiske hensyn og internasjonalt press, fordi det, i den situasjonen som forelå sommeren 1986, under ingen omstendighet var ulovlig å legge vekt på slike hensyn. Også det internasjonale presset bygget på hensynet til å bevare hvalbestanden. Norge var da det eneste land i verden som fortsatt drev kommersiell hvalfangst og ble satt under press fra en rekke land, blant andre England og Sverige, og USA truet med å boykotte norske produkter hvis hvalfangsten ikke opphørte.
Det fremgår av Rt-1979-1179 at domstolene ikke kan prøve om selve avveiningen av de ulike hensynene burde ha ledet til en annen konklusjon enn statens.
Reguleringsfullmakten i saltvannsfiskeloven §4 kan ikke få noen betydning for tolkningen av hvalfangstloven §2, selv om bestemmelsen gir departementet hjemmel til å nedlegge fangstforbud når nærmere bestemte forhold tilsier det. Det påpekes i NOU 1981:3 side 18 at konsesjonsordningers effekt og formålstjenlighet ofte kan være usikker. Andre styringsmidler - som alternativ eller tillegg - må komme med i betraktningen. Fiskeridepartementets høringsnotat av 11. november 1994 om lov om retten til å delta i fisket bygger på at adgangen til å drive fiske og fangst som næringsvei reguleres blant annet i hvalfangstloven, men utøvelsen av fisket reguleres av saltvannsfiskeloven, jfr. notatet side 1. Lagmannsretten legger til grunn at reguleringsfullmaktene i saltvannsfiskeloven §4 kommer i tillegg til konsesjonsordningen i hvalfangstloven §2. Eksempelvis kan det oppstå behov for å regulere fangsten i konsesjonsperioden, særlig hvis konsesjonsperiodene er av lengre varighet enn én sesong, som praksis har vært for hvalfangstkonsesjonene. En annen sak er at de hensyn som tilsier at fangsten stanses i medhold av saltvannsfiskeloven også kan begrunne at det ikke tildeles nye hvalfangstkonsesjoner.
At reguleringsbestemmelsene ble overført fra hvalfangstloven til saltvannsfiskeloven i 1983, kan ikke ses å ha medført noen endring i rettstilstanden. Fiskeridepartementet fant det hensiktsmessig å samle reguleringsbestemmelsene i en ny lov om saltvannsfiskeriene. Det fremgår av Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 13 at de bestemmelsene som gjaldt om konsesjon i hvalfangstloven, ble opprettholdt. De hensyn som begrunnet konsesjonsordningen i 1945 og 1951 må derfor fortsatt ha vekt.
Da lagmannsretten finner at fangststoppen hadde hjemmel i hvalfangstloven §2, blir det unødvendig å ta stilling til om den hadde hjemmel også i saltvannsfiskeloven.
På regjeringskonferansen fikk fiskeriministeren tilsutning til beslutningen om ikke å tildele hvalfangstkonsesjoner. Hvalfangstloven krever ikke at tillatelse til å fange hval gis ved kgl. res. At pressemeldingen viser til "regjeringens beslutning" er sproglig ukorrekt, men det har ingen realitetsbetydning.
Det er heller ingen feil at beslutningen ikke er kunngjort som forskrift. Beslutningen er en meddelelse om at tillatelse til hvalfangst ikke vil bli gitt. Den er imidlertid ikke bestemmende for hvalfangernes rettigheter og plikter. Hvalfangstforbudet forelå allerede i kraft av loven. Først da konsesjonssøknadene var avslått, forelå et vedtak i forvaltningsloven forstand, jfr. forvaltningsloven §2.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Ankene har vært forgjeves. I samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd og regjeringsadvokatens omkostningsoppgave tilkjennes staten saksomkostninger med kr 20.000 i sak nr. 95-01956 A og kr 120.000 i sak nr. 95-01957 A. Hver part skal hefte pro rata for sin del av saksomkostningene, dog slik at hjelpeintervenienten hefter solidarisk for hele beløpet, jfr. tvistemålsloven §178.
Dommen og kjennelsen er enstemmige.
Slutning i kjennelse:
Saken heves for ankende part nr. 6, Arne L. Bendiksen.
Domsslutning:
I sak nr. 95-01956 A:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker - fra dommens forkynnelse betaler
1. Karsten J. Ellingsen AS 5.000 - femtusen - kroner
2. Asmund Olsen AS 5.000 - femtusen - kroner
3. John Arntzen 5.000 - femtusen - kroner
4. Jul. Nøtnes 5.000 - femtusen - kroner til staten v/ Fiskeridepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten.
I sak nr. 95-01957 A:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler
8. Ernst Rolf Dahl 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
9. Per Dahl 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
10. Karl Dale v/ Atle Dale 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
13. Alf Hansen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
15. Per Hansen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
16. Torkil Hopmark 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
18. Jarl Jacobsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
19. Agnar A. Karlsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
21. Tore Krane 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
22. Jan Kristiansen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
23. Arne G. Lilleårstein 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
24. Artur Møllerop 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
25. Oddvar Berntsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
27. Nils Jørgen Nilsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
28. Finn Egil Odinsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
29. Erling Olavsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
30. Olav Olavsen jr. 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
31. Arnt Olsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
32. Roald Olsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner 33. Terje Olsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
35. Fritz Pedersen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
37. Harry A. Reitan 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
38. Roald Rikardsen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
40. Henrik Sedeniussen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
42. Erling Soløy 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
46. Edmond Willassen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
47. Bjørnar Willassen 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
49. Nils K. Wærstad 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner
Hjelpeintervenienten, Norges Småkvalfangerlag 4137,93 - firetusenetthundreogtrettisyv 93/100 - kroner til staten v/ Fiskeridepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten.
Norges Småkvalfangerlag er solidarisk ansvarlig for hele beløpet på kr 120000.