RG-1998-820
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-19 |
| Publisert: | RG-1998-820 (133-98) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00852 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Arnfinn Hval). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Odd Holck-Steen). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen. Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeloven (1902) §52, §54, Straffeprosessloven (1981) §314, §321, §325, §342, §345 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 12. mars 1997 satt A, født xx.xx.1977 under tiltale ved Larvik herredsrett for overtredelse av
"I.
Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag:
Lørdag 21. desember 1996 ca kl. 0920 på E-18 i Larvik ved nedkjøringen til Vassvik førte han personbil ** ***** i nordlig retning. Han var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom under kjøringen, slik at bilen kom over i motgående kjørefelt og kolliderte med kombinert personbil ** ***** ført av B.
C som var passasjer i personbil ** ***** ble i sammenstøtet påført store brystskader og døde etter kort tid."
Larvik herredsrett avsa 19. juni 1997 dom med slik domsslutning:
"A, f. xx.xx.77 frifinnes."
Saksforholdet og As personlige forhold fremgår av dommen.
Statsadvokatene har 30. juni 1997 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Som ankegrunner var angitt uriktig lovanvendelse under skyldspørsmålet, subsidiært feil ved saksbehandlingen i form av mangelfulle domsgrunner. Lagmannsretten har 7. juli 1997 henvist anken til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg den 18. september 1997. A møtte med sin forsvarer, advokat Odd Holck-Steen, og ble gitt anledning til å forklare seg, men avsto fra dette. Som aktor møtte førstestatsadvokat Arnfinn Hval. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser. Av forsvareren ble det fremlagt og dokumentert et brev som forut for hovedforhandlingen var sendt herredsretten med kopi til politiet. I brevet var hovedforhandlingen begjært utsatt i påvente av at A kunne bli undersøkt av en sakkyndig for å uttale seg om sannsynligheten for at A kunne vært utsatt for plutselig bevissthetstap umiddelbart før ulykken, en begjæring som ikke ble imøtekommet av herredsretten.
Aktor har i det vesentlige anført:
Vegtrafikkloven §3 pålegger en bilfører en meget streng aktsomhetsplikt, en plikt til å opptre hensynsfullt og å være aktpågivende og varsom. Den strenge aktsomhetsplikt tilsies av lovens ordlyd, av dens formål, det å fremme trafikkavvikling på en sikrest mulig måte, og de reelle hensyn som gjør seg gjeldende.
Det er av grunnleggende betydning for realiseringen av lovens formål at kjøretøyer som kommer i hver sin retning holder seg i sitt eget kjørefelt.
For å kunne oppfylle den strenge aktsomhetsplikt er det et minimumskrav at en bilfører holder seg våken, ikke sovner. Som uttalt av Høyesterett i kjennelse inntatt i Rt-1966-833 flg., vil det forhold at en bilfører sovner ved rattet normalt og i seg selv innebære straffbar overtredelse av vegtrafikkloven §3. Det vises også til Rt-1988-311 og Rt-1973-862 (kort omtale).
Når domfellelse etter vegtrafikkloven §3 blir resultatet for den som ved ubevisst uaktsomhet av svært kort varighet kommer over i feil kjørebane og der forårsaker skade, gir det dårlig sammenheng dersom en som gjør det samme fordi han sovner, anses å være straffri.
På grunnlag av det her nevnte, gjøres det gjeldende at herredsretten i dette tilfelle har lagt en vesentlig for mild aktsomhetsnorm til grunn, dette også ut fra det faktum herredsretten la til grunn og som er bindende for lagmannsretten.
Lagmannsretten menes å ha tilstrekkelig grunnlag i herredsrettens premisser for å kunne avsi ny dom, og da A har vært til stede, og er gitt anledning til å avgi forklaring under ankeforhandlingen, bes det om at dette blir gjort, jfr. straffeprosessloven §345 annet ledd 2. punktum. Prosessøkonomiske hensyn tilsier at dom blir avsagt.
Dersom lagmannsretten finner at den ikke har tilstrekkelig grunnlag for å avsi dom, og dette skyldes mangelfulle domsgrunner i herredsrettens dom, bes denne og hovedforhandlingen opphevet.
Aktor har nedlagt slik påstand:
"A, f. xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §3 første ledd jf. §3 til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager og en ubetinget bot på kr 3000,- - kronertretusen -, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 - §54 med en prøvetid på 2 - to - år."
Forsvareren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det erkjennes at vegtrafikkloven §3 pålegger en bilfører en meget streng aktsomhetsplikt, en aktsomhetsplikt som også påhvilte A som ved sin kjøring forårsaket sin fars død.
Bare lovanvendelsen under skyldspørsmålet, ikke bevisbedømmelsen under samme, er påanket. Dette innebærer at lagmannsretten er bundet av og må legge til grunn herredsrettens bevisbedømmelse, en bevisbedømmelse som er kommet klart til uttrykk i den påankede dom. Når dette gjøres, bestrides det at herredsrettens lovanvendelse kan anses uriktig. Det bestrides ikke at det å sovne ved bilrattet normalt vil innebære straffbar overtredelse av vegtrafikkloven §3, dette fordi den bilfører som sovner vanligvis har forholdt seg slik at innsovning av naturlige grunner kunne skje eller som, før han sovner eller dupper av, har følt trøtthet eller på annen måte fått et eller annet varsel om at dette kunne komme til å skje. Dette var etter herredsrettens bevisbedømmelse ikke tilfellet for A.
For å kunne domfelles for overtredelse av vegtrafikkloven §3 må det være utvist uaktsomhet. Det vises for så vidt til Engstrøm: "Vegtrafikkloven" side 75 og Andenæs: "Alminnelig strafferett" side 241. Den kjennelse som er inntatt i Rt-1966-833 flg. kan ikke forstås slik at det å sovne ved rattet alltid må anses som straffbar overtredelse av vegtrafikkloven §3. Ordet normalt indikerer tvert i mot at bedømmelsen kan bli en annen.
Når det brev der forsvaret begjærte hovedforhandlingen for herredsretten utsatt nå fremlegges, er det ikke for å påberope som saksbehandlingsfeil at herredsretten ikke imøtekom begjæringen, men for å vise at herredsretten ved sin behandling av saken var fullt klar over at spørsmålet om muligheten for plutselig innsovning uten forhåndsvarsel var relevant. Herredsrettens nektelse av å imøtekomme begjæringen om utsettelse og oppnevning av sakkyndig ble gjentatt ved hovedforhandlingens innledning. Nevnte spørsmål var gjenstand for drøftelse i herredsretten, og dennes premisser viser at spørsmålet av retten ble vurdert og tatt stilling til.
Statsadvokatens sammenligning mellom den bilfører som har sin oppmerksomhet rettet mot noe annet enn det å føre sin bil, og den bilfører som uten noe som helst forvarsel sovner, er forfeilet. I motsetning til den første har den siste ingen valgmulighet, og uansett hvilket krav som oppstilles til hans aktsomhet, vil det ikke kunne medføre økt trafikksikkerhet.
På grunnlag av det her nevnte bes det om at påtalemyndighetens anke forkastes.
Noe grunnlag for å avsi ny dom foreligger ikke, og subsidiært bes det om at herredsrettens dom blir opphevet.
Skulle lagmannsretten finne at ny dom kan og bør avsies, gjøres det gjeldende at resultatet bør bli domsutsettelse. Å ilegge A en bot vil være svært upassende hensett til det tragiske utfall av kjøringen, farens død.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
"Anken forkastes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Påtalemyndigheten har som ankegrunn påberopt uriktig lovanvendelse under skyldspørsmålet, jfr. straffeprosessloven §314 nr. 3, nærmere bestemt at herredsrettens dom er basert på en mildere og for mild aktsomhetsnorm enn den som er den rette etter vegtrafikkloven §3, slik denne er håndhevet i praksis. Herredsrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet er ikke angrepet, hvorfor den i utgangspunktet må legges til grunn av lagmannsretten, jfr. straffeprosessloven §342 første ledd.
Når det gjelder selve kjøringen og hendelsesforløpet ved sammenstøtet med den møtende bil, vises det til herredsrettens dom.
Lagmannsretten forstår for øvrig herredsrettens premisser dithen at den festet lit til og anså bevist det A selv forklarte om at han hadde hatt en normal natts søvn, at han spiste frokost og at han ikke på noe tidspunkt under den relativt korte kjøreturen fra hjemstedet til henimot Larvik og ulykkesstedet følte seg trøtt eller uvel. Det vises her særlig til disse setninger i premissene: "Tiltalte har opplyst at han ikke følte seg trett eller uvel før uhellet. Etter rettens mening kan det ikke kreves at en ungdom som føler seg opplagt og våken må stoppe for å ta seg en hvilepause i løpet av den første timen han kjører". Når det her siterte sammenholdes med herredsrettens uttalelser annensteds om at ulykken skyldtes at A duppet av, må det etter lagmannsrettens vurdering forståes slik at herredsretten anså det godtgjort at A, plutselig og uten noe forvarsel om at dette kunne skje, falt i et øyeblikks søvn. Selv om dette ikke er uttrykkelig sagt, følger det også indirekte av premissene at herredsretten anså det mulig for en en ung og frisk mann brått å falle i søvn uten at han følte seg trøtt eller uvel på forhånd. Etter den begjæring om utsettelse av hovedforhandlingen som var fremsatt, har det all mulig formodning mot seg at herredsretten ikke vurderte og tok stilling til hvilken mulighet som for så vidt forelå i dette tilfellet.
Riktigheten av herredsrettens bevisbedømmelse slik den foran er gjengitt kan det stilles spørsmål ved. Ikke desto mindre er den bindende for lagmannsretten som må holde det faktum heredsretten la til grunn opp mot det som anses som riktig forståelse av aktsomhetsnormen etter vegtrafikkloven §3. Etter å ha gjort dette, er lagmannsretten blitt stående ved at anken over lovanvendelsen ikke kan føre fram og må forkastes.
Lagmannsretten er klarligvis enig i at vegtrafikkloven §3 pålegger en bilfører en særdeles streng aktsomhetsplikt. Overtredelse av bestemmelsen er imidlertid betinget av at det er utvist noen grad av uaktsomhet, jfr. vegtrafikkloven §31 første ledd, med andre ord at det kan rettes en viss bebreidelse mot den aktuelle bilfører. Slik herredsretten vurderte bevisene, kan det vanskelig sies at A opptrådte uaktsomt eller var noe å bebreide.
Når Høyesterett har uttalt at "normalt vil det forhold at en bilfører sovner ved rattet i seg selv innebære straffbar overtredelse av veitrafikkloven §3", må dette etter lagmannsrettens vurdering peke hen på det som vil være det normale, det at en ikke sovner bak rattet med mindre det er en rimelig forklaring på det, manglende søvn, kjøring over lengre distanser uten hvilepause, kjøring under vanskelige forhold, i sterk varme e.l., forhold som en bilfører plikter å hensynta før han påbegynner eller fortsetter sin kjøring. Bruken av ordet normalt indikerer da også at det kan forekomme tilfeller der det at en sovner bak rattet ikke i seg selv kan anses som overtredelse av vegtrafikkloven §3.
Som det fremgår av foranstående, har lagmannsretten funnet herredsrettens domsgrunner tilstrekkelig fyldestgjørende og klare til at anken over lovanvendelsen har kunnet prøves. Noen saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle domsgrunner som kan gi grunnlag for å oppheve herredsrettens dom, foreligger da ikke. Noen anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er som nevnt ikke inngitt, og påtalemyndighetens anke blir derfor å forkaste. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning: Anken forkastes.