RG-1999-1009

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-11-23
Publisert:	RG-1999-1009 (159-99)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 97-01992 A/47 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00076 A/01
Parter:	Ankende part: Både Og... AS (Prosessfullmektig: Advokat Inger Kjersti Dørstad) Motpart: Pål Bang-Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Morten Foros Krohnstad) Hjelpeintervenienter: 1. Kreativt Forum 2. Reklamebyråforeningen (Prosessfullmektig: Advokat Inger Kjersti Dørstad)
Forfatter:	1. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann 2. Lagdommer Øystein Hermansen 3. Ekstraordinær lagdommer Oscar Nørgaard
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §246, §247, §390, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, Fotografiloven (1960) §15, §3, §6, Åndsverkloven (1961) §12, §45, §45c, Markedsføringsloven (1972) §1, §2

Dom: I september 1996 ble Pål Bang-Hansen kjent med at det var sendt et innslag i P 4 - Radio Hele Norge ASA hvor hans person var trukket inn. Advokat Morten Foros Krohnstad henvendte seg til P 4 på vegne av Bang-Hansen og ba om at innslaget ble stoppet og reiste krav om erstatning. P 4 opplyste at innslaget ikke skulle sendes flere ganger. På denne bakgrunn og fordi BangHansen trodde det var et redaksjonelt innslag, fant han ikke grunn til å forfølge saken ytterligere. Under ankeforhandlingen ble det klarlagt at innslaget likevel var et reklameinnsalg. Imidlertid er innslaget ikke trukket inn i saken.

Den 23 desember 1996 sendte P4 følgende reklameinnslag:

"Hei dere, jeg har en hobby. Jeg liker å bli fotografert sammen med filmstjerner. Her har du meg og Sharon og der er et med Sylvester og her er et med Clinter'n og han bak der, det er meg. Jeg leverer inn filmen min til Ekstrafilm og der får jeg dobbelt sett kopier og ny film med på kjøpet og det fine med det er at da kan jeg sende de ekstra bildene til alle filmstjernevennene mine. Greatings from Pål to jul skriver jeg da, og så blir de så glade. Thank you for the beautiful picture kan de for eksempel si da".

Voice: Ekstrafilm posen har du fått hjem til deg, og den finnes og på nærmeste postkontor.

"Ja, det er ganske enkelt ekstra mye moro med Ekstrafilm".

Innslaget ble kringkastet i P4 tilsammen 56 ganger i tiden 23 desember 1996 til 2 januar 1997. Produktet som innslaget omhandlet, ble markedsført og solgt av Extra Film AS. Innslaget var laget av Både og.... AS som blant annet produserer reklameinnslag for radio.

Pål Bang-Hansen mente at hans person var benyttet rettsstridig og ansvarsbetingende i innslaget. Han anførte at innslaget var egnet til å skape negative assosiasjoner om hans faglige virke som filmjournalist og kulturarbeider med tilsvarende negative virkninger for ham som privatperson. Gjennom sin advokat henvendte Bang-Hansen seg derfor til P4, Extra Film og Både Og ... AS.

Partene kom ikke til enighet i saken. Ved stevning av 4 mars 1997 reiste Pål Bang-Hansen sak mot de nevnte selskaper med påstand om at reklamesendingene i perioden 23 desember 1996 til 2 januar 1997 kjennes uberettiget. Videre ble det reist krav om vederlag eller erstatning, begrenset oppad til kr 100 000.

Oslo byrett avsa dom i saken 19 september 1997 med slik slutning:

1. De saksøktes bruk av saksøkers person i reklamesendinger i perioden 23. desember 1996 til 2. januar 1997 kjennes uberettiget.

2. De saksøkte dømmes til å betale erstatning til saksøkeren med 20000,- tyvetusen - kroner med tillegg av 12 % rente p.a.

3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger med 55705,- femtifemtusensyvhundreogfem - kroner med tillegg av 12 % rente p.a.

4. Oppfyllelsesfristen under punkt to og tre er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Både Og...AS har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Pål Bang-Hansen har tatt til motmæle. For lagmannsretten har Kreativt Forum og Reklamebyråforeningen erklært hjelpeintervensjon til støtte for den ankende part. P4 Radio Hele Norge ASA og Extra Film AS har ikke påanket byrettens dom. Under ankeforhandlingen ble det opplyst at det ilagte erstatningsbeløp og saksomkostningene var betalt. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det være tvilsomt om den nødvendige rettslige interesse fortsatt foreligger i saken med hensyn til erstatningsspørsmålet. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at saken kan realitetsbehandles, og ankemotparten har heller ikke påstått anken avvist. Retten har etter omstendighetene ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo 28 og 29 oktober 1998. Daglig leder og styreformann Geir Osnes i Både Og ...AS og Pål Bang-Hansen var til stede og avga forklaring. Kreativt Forum var representert ved styreformann Elizabeth Ann Hartmann og Reklamebyråforeningen var representert ved administrerende direktør Sol Olving som begge avga forklaring. Retten mottok forklaring fra tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det reklameinnslag saken gjelder ble avspilt under forhandlingen og fremlagt. Videre ble det avspilt og fremlagt en del andre reklameinnslag.

Den ankende part, Både Og...AS har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Både Og ...AS frifinnes.

2. Pål Bang-Hansen dømmes til å betale Både Og... AS sine saksomkostninger for byrett og lagmannsrett samt Kreativt Forums og Reklamebyråforeningens saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av den til en hver tid gjeldende forsinkelsesrente fra rettens oppfyllelsesfrist til betaling finner sted.

Ankemotparten, Pål Bang-Hansen, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

Både Og ... AS, Kreativt Forum og Reklamebyråforeningen, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Reklameinnslaget er ikke rettsstridig. Det er således ikke grunnlag for å kjenne reklameinnslaget uberettiget. Subsidiært anføres at betingelsene for erstatning eller vederlag ikke er til stede.

Innslaget er en parodi og vil bli oppfattet som sådan av den alminnelige lytter. Bruk av parodi er vanlig i mange sammenhenger, blant annet i revy. Parodier har også lang tradisjon i radio. Reklamen bruker og må bruke de virkemidler som ellers benyttes i dagens samfunn for å få frem et budskap. Parodien spiller på humor og er ikke ondsinnet. Som offentlig person må Bang-Hansen finne seg i å bli parodiert.

Det bestrides at noen vil tro det er Bang-Hansen selv som opptrer. Det skapes ikke noe inntrykk av at Bang-Hansen har stilt opp for Extra Film. Innslaget kan ikke oppfattes slik at Bang-Hansen anbefaler produktet. Det bestrides at innslaget "snylter" på Bang-Hansen. Reklameinnslaget beveger seg dessuten ikke inn på det private området.

I utgangspunktet er det dessuten tillatt å bruke etterligninger av en person i reklameøyemed. Det er bare de urimelige etterligninger som er ulovlige. Innslaget i denne sak kan ikke på noen måte karakteriseres som urimelig.

Det juridiske utgangspunkt er at ytringsfriheten også gjelder for reklame. Dette må gjelde både reklamens innhold og dens form. Det er ikke rettslige holdepunkter for Bang-Hansens anførsel om at reglene om ytringsfrihet ikke kommer inn da det er formen i reklamen som er angrepet og ikke budskapet. Ytringsfriheten er vernet av Grunnloven §100 som gir uttrykk for et generelt prinsipp. Lovbestemmelsen omfatter alle media og alle former for formidling av et budskap. Det er ikke tvilsomt at alle former for kommersielle ytringer også er vernet. Unntak fra det generelle prinsipp om ytringsfrihet krever uttrykkelig hjemmel, som må være tilstrekkelig tilgjengelig og forutsigbar. Det er Bang-Hansen som må påvise at det finnes slik hjemmel. Slik påvisning er ikke foretatt.

Det vises videre til EMK artikkel 10 som oppstiller de nærmere vilkår for at ytringsfriheten kan begrenses. Det følger av bestemmelsen at innskrenkninger i retten til ytringsfrihet må være foreskrevet ved lov og være nødvendige i et demokratisk samfunn etter nærmere bestemte hensyn.

I vårt samfunn har man funnet det nødvendig å begrense ytringsfriheten på en del områder. Når det gjelder personvernet, er det begrensninger i reglene om ærekrenkelser i straffeloven §246 og §247. Det samme gjelder straffeloven §390 om privatlivets fred og personregisterloven. Videre vises det til markedsføringsloven §1 og §2 og åndsverkloven §45c som med visse begrensninger fastsetter at bildet av en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke fra den avbildede. Ingen av disse regler kommer til anvendelse. Det eksisterer således handlefrihet på dette området i relasjon til denne sak.

Det er på det rene at de nevnte lovregler om personvern i norsk rett anses som spesielle uttrykk for et generelt ulovfestet personvern. Det er imidlertid usikkert hvor langt dette personvernet rekker. Den ankende part anfører at dette personvern ikke strekker seg så langt at det er forbud mot å parodiere personer i reklame. Under alle omstendigheter er vernet etter den ankende parts mening for svakt at det kan oppstilles en rettslig norm som begrenser reglen om ytringsfrihet i Grunnloven §100.

Det finnes bare en høyesterettsdom om det ulovfestede personvern, Rt-1952-1217. Resultatet i denne dommen kan ikke anses å være gjeldende rett i dag. Det vises til professor Birger Stuevold Lassens artikkel i TfR1987 side 937, Om Dichtung und Wahrheit som rettspolitisk problemstilling, særlig side 954. Dommen har dessuten ikke særlig betydning for vår sak da den gjelder beskyttelse av det private området. Det ble i dommen fra 1952 lagt avgjørende vekt på vedkommendes interesse i å få bli anonym. Det ble også lagt betydelig vekt på at det er et samfunnsanliggende at kriminelle får starte på nytt når straffen er sonet. Dessuten viser dommen at vernet bare omfatter de grove krenkelser. I vår sak foreligger ingen krenkelse i det hele tatt.

Bjøro Haalanddommen, RG-1995-151 har heller ikke betydning i saken. Det er en underrettsdom og rettsanvendelsen i dommen er ikke korrekt.

Det aksepteres at det ikke er nødvendig at regler som begrenser ytringsfriheten på dette området må fremgå i formell lov, men det må påvises en eksisterende ensartet norm som er tilgjengelig. Det vises til Kyrre Eggen: Vern om ytringsfriheten etter art 10 EMK (1994) side 75 flg. Disse krav er ikke oppfylt i nærværende sak. Lovgiveren har hatt anledning til å lovregulere personvernet ved flere anledninger, senest i forbindelse med endringene i markedsføringsloven. Det ble ikke foretatt slike lovregulering. Det vises til NOU 1995:2 Forslag til endringer i markedsføringsloven. Under disse omstendigheter må det konstateres at det ikke finnes noen norm som kommer til anvendelse i denne sak. Det er heller ikke plass for domstolskapte lovregler på dette området. Å innføre nærmere regler her må være lovgivers oppgave.

Reklamebyråforeningens etiske regler og Det internasjonale Handelskammers grunnregler for reklamepraksis løser ikke saken. Disse regler er heller ikke rettslige normer. Det anføres videre at utenlandsk rett ikke har betydning i saken.

Det er heller ingen reelle hensyn som tilsier at det skulle finnes en norm som medfører at innslaget er rettsstridig. Bang-Hansen har ingen innvendinger mot å bli parodiert i kunstnerisk og redaksjonell sammenheng. Han er en offentlig person og er ved innslaget ikke krenket som privatperson eller som filmmann.

Det anføres dessuten at det er en kutyme for å bruke parodier i reklamesammenheng. Det vises til parts- og vitneforklaringene og de fremviste reklameinnslag. Denne kutymen er rettslig bindende.

Under ingen omstendigheter er det grunnlag for noe erstatningsansvar eller vederlag. Bang-Hansen har ikke påvist noen hjemmel for dette. Avgjørelsen i Rt-1981-1215 er ikke relevant.

Pål Bang-Hansen, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Spørsmålet i saken er om det foreligger et rettslig vern mot å bli brukt i reklameinnslag uten samtykke, og om reglene kommer til anvendelse i denne sak. Videre er det spørsmål om en eventuell rettsstrid medfører plikt til å betale vederlag eller erstatning.

Det er sikker rett at det eksisterer et ulovfestet alminnelig personverninstitutt, jf Rt-1952-1217. For bruk av fotografier kommer åndsverkloven §45c til anvendelse. Denne lovbestemmelse er et lovfestet utslag av et mer omfattende personvern. Dette fremgår av Høyesterettsdommen fra 1952. Det følger av forarbeidene til markedsføringsloven at personverninstituttet kan anvendes i reklamesammenheng. Det vises blant annet til Ot.prp.nr.57 (1971-72) Lov om markedsmisbruk side 8 og Ot.prp.nr.70 (1995-96) Om lov om endring av 16 juni 1974 nr 47 om kontroll av markedsføring og avtalevilkår side 8.

Personverninstituttet må imidlertid avgrenses i forhold til ytringsfriheten. Grunnloven §100 er en rettslig standard, og det forutsettes en alminnelig interesseavveining. Det understrekes at ytringsfrihetsvernet primært gjelder innholdet i budskapet, ikke formen budskapet pakkes inn i. Kommersielle ytringer som reklame yter et langt svakere vern enn kunstneriske ytringer og politiske ytringer. Det vises til den ovenfor nevnte høyesterettsdom og Kyrre Eggen: Vernet om ytringsfriheten etter art 10 EMK (1994) side 75 flg.

Ytringsfriheten kan innskrenkes grunnet personvernhensyn. Dette er sikker norsk rett og følger av EMK artikkel 10 som oppstiller krav for at inngrep i ytringsfriheten skal kunne finne sted. Det er ikke er nødvendig med unntak i formell lov. Det norske personverninstitutt fyller kravene i art 10 (2).

Når det gjelder rettspraksis, er avgjørelsen i Rt-1952-1217 fortsatt gjeldende og sentral. Det finnes for øvrig lite rettspraksis, men avgjørelsen i RG-1975-151 er et eksempel på riktig anvendelse av reglene om personlighetens rettsvern.

Når det gjelder juridisk litteratur om anvendelse av personvernet på reklameområdet, vises til Torvald C Løchen: Kampen om oppmerksomhet, foredrag holdt 16 april 1997, Geir Woxholth: Idrettens sponsoravtaler (1992) side 383 flg og Andreas Galtung: Fotografiloven med kommentar (1991) side 103 samt Henry Mæland: Retten til eget bilde, Lov og rett 1985 side 195 flg.

De skrevne bransjenormer legger til grunn at det foreligger et vern for personer mot å bli brukt i reklamen. Det vises til Det internasjonale handelskammer (ICC)s grunnregler for reklamepraksis fra 1987 og nye regler fra 1997. Videre vises til Reklamebyråforeningens egne etiske regler som også gir klart uttrykk for at en person ikke må benyttes i reklamesammenheng uten forhåndssamtykke. I denne sammenheng vises også til bransjeartikler av Øyvind Kavåg i Næringslivets Servicekontor for markedsrett.

Det vises også til utenlandsk rett. I Sverige er personvernet lovfestet i Lag om namn och bild i reklam 1978: 800. Danmark har personvern på ulovfestet grunnlag, og i Tyskland er vernet dels lovfestet og bygger dels på ulovfestet grunnlag.

Justisdepartementets lovavdeling har uttalt seg om de ulovfestede personvernregler når det gjelder spørsmål om misbruk i reklame. Det vises til uttalelser av 14 april 1993 og 18 januar 1984. Begge uttalelser konkluderer med at de ulovfestede personvernregler inneholder et vern mot misbruk i reklame.

Reelle hensyn tilsier også at det må være et vern mot misbruk i reklame. Det er ingen samfunnshensyn som taler mot dette.

Ovennevnte gjennomgang av rettskildene viser at personvernreglene tilbyr vern mot inngrep i personligheten ved reklame. Dette gjelder både visuell reklame og radioreklame. Dette må gjelde både etterligning av en person og når det brukes en såkalt dobbeltgjenger. Det er umulig å trekke en grense mellom parodier og etterligninger som er så nøyaktige at den alminnelige seer/lytter vil tro det er personen selv som fremstår i reklamen.

Det kan ikke være tvilsomt at personvernreglene kommer til anvendelse i nærværende sak, og at reglene er overtrådt av den ankende part.

Det er ikke bestridt at reklamen bevisst sikter til Pål Bang-Hansen. Det er stor likhet i stemmebruk og dialekt. Navnet Pål nevnes. Den alminnelige lytter vil tro at det er Pål Bang-Hansen som deltar i reklameinnslaget. Dette understrekes ved at produktet det reklameres for er film som har en viss tilknytning til Bang-Hansens arbeidsfelt.

Reklameinnslaget er et massivt inngrep overfor Bang-Hansen. Det er opplyst at det ble kringkastet 56 ganger, og det antas at dette medfører at ca en million lyttere har hørt det hver gang. Innslaget "snylter" på de assosiasjoner som knyttes til Bang-Hansen. Han har et yrke som journalist, og det forutsetter integritet og nøytralitet. Det kan ikke være tillatt å bruke en person i reklame for et produkt som vedkommende overhodet ikke har noen tilknytning til og ikke ønsker å bli oppfattet som en budbringer for. Det er også uheldig at Bang-Hansen blir brukt i reklame av den grunn at NRKs interne regler setter forbud mot at medarbeiderne medvirker i reklameinnslag.

Innslaget ivaretar utelukkende hensynet til den ankende parts økonomiske interesser som kunne vært ivaretatt like godt ved bruk av andre virkemidler.Det bestrides at det foreligger en rettslig bindende kutyme/sedvane når det gjelder bruk av kjente personer i reklame. Ankemotpartens bevisføring støtter ikke en slik anførsel. Bruken er ikke akseptert av de berørte personer, og ankemotparten har ført bevis for at minst ett av de avspilte innslagene ble stanset etter påtale.

Bang-Hansen hevder ikke at det er forbudt å parodiere kjente personer. Slik parodiering er tillatt i kunstnerisk sammenheng og i redaksjonelle innslag. I denne sammenheng går det imidlertid et skarpt skille mot reklameinnslag.

Bang-Hansen har ikke lidt noe økonomisk tap som følge av reklameinnslaget. Det må likevel tilkjennes vederlag eller erstatning. Det vises i denne forbindelse til Rt-1981-1215.

Lagmannsretten bemerker:

Det er på det rene at Pål Bang-Hansen ikke har gitt sitt samtykke til reklameinnslaget. Både Og... AS var overhodet ikke i kontakt med BangHansen før innslaget ble sendt. Spørsmålet i saken er om reklameinnslaget er rettsstridig i forhold til Bang-Hansen, og om det ved eventuell rettsstrid er grunnlag for å tilkjenne ham erstatning eller vederlag.

Den ankende part og hjelpeintervenientene bestrider ikke at det er BangHansen det siktes til i innslaget. Det hevdes imidlertid at innslaget inneholder en parodi på Bang-Hansen, og at det er lovlig å bruke parodier i reklameøyemed.

Etter lagmannsrettens mening står man overfor en etterligning av BangHansen. De fleste alminnelige lyttere vil tro at det er Bang-Hansens stemme man hører i innslaget, og at han har stilt seg til disposisjon i markedføringen av produktet til Extra Film. Likheten i form av måten å snakke på, stemmeleiet og dialekten er betydelig, og navnet Pål nevnes. Innslaget refererer til film og filmstjernevennene. Etter rettens syn inneholder innslaget ikke overdrivelser av en slik karakter at lytterne vil skjønne at det ikke er Bang-Hansen som snakker. Retten viser dessuten til Bang-Hansens forklaring om at flere personer har henvendt seg til ham og fortalt at de har hørt ham i reklameinnslaget.

Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det er ulovlig å gjøre bruk av parodier på kjente personer i reklameinnslag. Det er heller ikke nødvendig for retten å trekke noen grense mellom parodier og etterligninger, en grense som neppe er skarp. Bang-Hansen har fremholdt at han ikke har noen innvendinger mot å bli parodiert i teater, revy og redaksjonelle innslag i radio m.v. Med det syn retten har på innslaget i denne sak, er det heller ikke nødvendig å trekke noen grense mellom redaksjonelle innslag og reklameinnslag.

Spørsmålet i saken er om det i norsk rett er en regel som gir Bang-Hansen vern mot å bli etterlignet i reklameinnslag.

Norsk rett inneholder et vern for personligheten. Personverninstituttet kommer også til anvendelse på reklamens område. I denne forbindelse viser retten til innstilling fra Konkurranselovkomiteen av 1966 side 43, Ot.prp.nr.57 (1971-72) Lov om markedsmisbruk side 8 og Ot.prp.nr.70 (1995-96) side 8. Disse forhold er partene i saken enige om. Uenigheten gjelder hvor langt dette vern rekker.

Reglene om personlighetens rettsvern er ulovfestet. Den viktigste rettskilde er fortsatt dommen om "To mistenkelige personer", Rt-1952-1217. I rettskilder for øvrig og i den rettspolitiske debatt er det reist spørsmål om hvor langt vernet rekker, og i hvilken utstrekning domsresultatet kan opprettholdes i dag. Lagmannsretten viser blant annet til professor Birger Stuevold Lassens artikkel TfR 1987 side 937 flg, særlig side 940. Spørsmålet har ikke vært vurdert av lovgiver i løpet av de år som er gått siden dommen fra 1952, og den rettspraksis som foreligger etter dommen er svært sparsom.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt resultatet i dommen fra 1952 kan opprettholdes i dag. Den gjelder dessuten at annet område enn nærværende sak, nemlig hvor langt den kunstneriske frihet går i forhold til personlighetens rettsvern. Det er imidlertid naturlig for retten å ta utgangspunkt i de elementer i dommen som det synes å være enighet om er gjeldende rett i dag. Høyesterett uttaler i dommen side 1219:

Jeg mener dog at det kan fastslås at dette vern går videre enn angitt i straffeloven §246, §247 og §390 samt de under saken påberopte bestemmelser i åndsverkloven §12 og fotografiloven §3 og §6, og at de her nevnte lovsteder alene kan anses som enkeltstående utslag av et alminnelig rettsvern for personligheten.

Om den nærmere grensedragning bemerkes på side 1220 og 1221:

For å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en interesseavveining..... ........

Når jeg så mot hensynet til ankemotparten skal avveie filmselskapets interesser i en fremvisning av den film det her gjelder, er det å merke at den litterære, sceniske og filmatiske kunst har et berettiget behov for å hente stoff og ideer fra virkelige begivenheter og personer, og likeså at den kunstneriske behandling av dette stoff som sin naturlige forutsetning må ha hva en vanligvis kaller "kunstens frihet". Men for denne frihet kan likesålitt som for tale- og trykkefrihet oppstilles som et aksiom at den skal være uten skranker. De må alle tåle en begrensning hvor de krysses av andre, likeverdige samfunnshensyn eller hvor de kommer i konflikt med de rettigheter som tilkommer enhver i et rettssamfunn - herunder også retten til ikke å bli tilføyet skade i utrengsmål.

Lagmannsretten understreker at dommen må forstås slik at det eksisterer et vern utover de nevnte lovfestede områder. Det skal foretas en avveining av partenes interesser. I denne sak innebærer dette at det må foretas en avveining mellom den ankende part interesse i å bruke Bang-Hansen og hans interesser i å slippe å bli benyttet i en reklamefilm .

Etter lagmannsretten syn har problemstillingen i nærværende sak mange likhetstrekk med de spørsmål som er løst i åndsverkloven §45c (den tidligere fotografilov §15). Det er ikke tvilsomt at denne bestemmelse bare gjelder for fotografi av en person, film o.l. Men etter rettens syn er det naturlig å se på de hensyn som ligger bak denne regel. Om dette uttales i Andreas Galtungs kommentar til fotografiloven (1991) side 86:

Hva angår bruken av personbilder, må særlig nyhetsmedias behov og bruk fremheves. Som begunnelse for personvernet i denne sammenheng, kan anføres at det er rimelig at det tilkommer det enkelte individ selv å bestemme hvor og når at ens bilde skal brukes. For så vidt må en kunne si at ens eget bilde i utgangspunket tilhører en privat sfære, som en selv må få råde over. Etter forarbeidene til loven av 1909 ble det ansett som en selvfølge at en person burde ha rett til å bestemme over et bilde av seg selv.

Når det gjelder bruk av bilder i reklame og annet kommersielt øyemed, uttaler Galtung side 101: ...gjelder hovedregelen om retten til eget bilde.

Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse sagt at §15 stort sett gir et tilfredsstillende vern mot bruk av personfotografier i reklame. Det uttales videre at offentlig kjente personer som utgangspunkt må ha samme vern som andre.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger de samme hensyn, som begrunner retten til eget bilde, i denne sak. Det er naturlig at Bang-Hansen selv får bestemme over bruk av sin person og sin stemme. Spørsmålet blir så om det er grunn til å gjøre forskjell når det ikke er BangHansens virkelige stemme som brukes, men en etterligning.

Henry John Mæland uttaler følgende i sin artikkel Retten til eget bilde, Lov og Rett 1985 side 195 følgende, på side 205:

Dersom den avbildede er "dobbeltgjenger" til en offentlig person står vi overfor et vanskelig problem. Den "goodwill" som dobbeltgjengeren gjør bruk av, er ikke opparbeidet og "eies" strengt tatt ikke av den avbildede. På den annen side må vel utgangspunktet være at det tilligger enhver som rettsgode å råde over sitt eget bilde i reklameøyemed. Det kan muligens på denne bakgrunn være vanskelig å skille ut "dobbeltgjengertilfellene" selv om disse unektelig har karakter av misbruk. Antas imidlertid forholdet å være rettsstridig, vil det i alle fall ikke være fotografiloven §15 som får anvendelse.

Forholdet må evnetuelt rammes av markedsføringsloven §1 eller det ulovfestede personlighetsvern.

Fotografiloven §15 er for øvrig selvsagt ikke anvendelig på tegninger av en offentlig person brukt i reklame. Men dette må antas å stride mot det ulovfestede personvern.

Galtung uttaler på side 103:

Helt uten vern mot dobbeltgjengerbruk er en offentlig person imidlertid ikke. For det første kan en tenke seg at slik bruk vil kunne være i strid med det ulovfestede personvern.

Etter lagmannsretten syn støtter disse uttalelser at personvernet også innebærer at en person kan motsatte seg en etterligning av stemmen i reklameøyemed, og at de øvrige sider ved personligheten brukes i reklameinnslag. Det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende i nærværende sak som når det gjelder dobbeltgjengerbruk av en offentlig person brukt i reklame.

Reklamebransjens egne etiske regler og bransjepraksis underbygger også at det er et vern som beskrevet. Det vises til Reklamebyråforeningens etiske regler hvor det heter at "Reklamen bør ikke avbilde eller henvise til personer uten at tillatelse er innhentet på forhånd. " Videre vises til Det internasjonale Handelskammer, ICCs Grunnregler for reklameprakis fra 1987 hvor det i artikkel 8 heter at "Reklame må ikke avbilde eller henvise til personer, verken som privatperson eller i offisiell sammenheng, uten at tillatelse er innhentet på forhånd". I artikkel 9 heter det at "I reklame må ingen trekke uberettiget fordel av den goodwill som er knyttet til navnet til en person..". Reglene er blitt revidert i 1997, men de nevnte regler er de samme. Reglene er i seg selv ikke bindende, men det forutsettes at de følges av alle som arbeider med reklame.

Bang-Hansen har til støtte for sitt syn vist til uttalelser fra Justisdepartementet av 15 april 1993 og 18 januar 1984. Lagmannsretten vil bemerke at disse uttalelser ikke kan betraktes som forvaltningsprakis og tillegges slik betydning som f.eks. ligningspraksis kan få på skatterettens område. Etter lagmannsrettens syn har uttalelsene likevel en viss vekt. Begge uttalelser konkluderer med at de ulovfestede personvernregler gir vern mot misbruk i reklamen. Den første uttalelsen gjaldt bruk av daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland, i en annonse. Det ble antatt at bilder at fotomodeller/dobbeltgjengere som til forveksling ligner statsministeren kan rammes av reglene om personvern. Videre ble det lagt til grunn at navnet også har et vern. Det ble uttalt at bruk av dobbelgjenger og statsministerens navn kan være like krenkende som bruk av et virkelig bilde av statsministeren. Behovet for beskyttelse mot slik bruk kan ofte være like stort som ved bruk av bilder som ville rammes av forbudet i fotografiloven §15.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at det ulovfestede personlighetsvern omfatter et vern mot bruk i reklame. Vernet omfatter bruk av etterligninger. Ved avgjørelsen av om en reklameinnslaget i denne sak rammes av reglene, må det foretas en avveining av partenes interesser. Denne interesseavveining kommer retten tilbake til nedenfor.

Den ankende part har til støtte for sitt syn henvist til Grunnloven §100 om ytringsfrihet og EMK artikkel 10. Det er ikke tvilsomt at disse regler også får anvendelse for reklame. Etter lagmannsrettens syn gjelder vernet både reklamens innhold og form - ikke bare selve budskapet, slik som anført av Bang-Hansen. Om disse spørsmål viser retten til Kyrre Eggen: Vernet om ytringsfriheten etter art 10 i EMK (1994) side 75 flg og Peer Lorenzen, Lars Adam Rehof og Tyge Trier: Den Europæiske Menneskeretskonvention (1994) side 273.

Etter lagmannsrettens mening er det imidlertid ikke tvil om at ytringer i reklame har et langt svakere vern enn politiske ytringer og kunstneriske ytringer. Retten vises til Eggen og Lorenzen m fl i henvisningene i forrige avsnitt.

Ytringsfriheten kan innskrenkes av personvernhensyn. Det vises til det nevnte verk av Eggen. Partene er heller ikke uenige om det. Etter lagmannsrettens oppfatning oppfyller personvernreglene kravene i EMK art 10 som hjemmel for inngrep i ytringsfriheten. Lagmannsretten finner således at kravene om at innskrenkningen må være "prescribed by law" og "necessary in a democratic society" er oppfylt. Det er sikker rett at ulovfestet rett kan tilfredsstiller kravet i artikkel 10. Det er nødvendig med regler om personlighetens rettsvern i et demokratisk samfunn. Lagmannsretten viser i denne forbindelse også til art 8 i EMK som beskytter privatlivets fred. Til støtte for disse konklusjoner viser retten for øvrig til Eggen side 89101.

Den ankende part ha subsidiært anført at den norm som det hevdes eksisterer ikke er kommet frem med tilstrekkelig klarhet og forutberegnelighet slik at vilkåret i EMK art 10 (2) ikke er oppfylt. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til denne anførsel. Lagmannsretten viser til gjennomgangen ovenfor av reglene om personlighetens rettsvern.

Når det gjelder den konkrete vurdering i saken - avveiningen mellom partenes interesser - legger retten avgjørende vekt på at Bang-Hansen er brukt i markedsføringsøyemed. Som ovenfor nevnt fremstår innslaget slik for retten at Bang-Hansen går god for et produkt som han ikke ønsker å ha noe med å gjøre eller har noen tilknytning til. Reklameinnslaget er et inngrep i Bang-Hansens nødvendige integritet og nøytralitet som journalist. Hertil kommer at innslaget "snylter" på Bang-Hansen som person. Hans ry som filmjournalist, hans særtrekk i denne forbindelse og hans personlighet utnyttes på en utilbørlig måte. Hvis det ikke hadde vært i strid med BangHansens ansettelsesvilkår i NRK, ville det vært ham selv som hadde hatt rett til å bruke sin status som kjent filmmann i kommersiell sammenheng. Videre har lagmannsretten lagt betydelig vekt på at det dreier seg om et massivt inngrep overfor Bang-Hansen. Det er på det rene at innslaget ble sendt i P 4 56 ganger, og at det har nådd et stort antall lyttere.

Når det gjelder den ankende parts interesser, er disse utelukkende av økonomisk karakter. Den ankende part har anført at man mister betydelige virkemidler hvis denne type reklameinnslag ikke er tillatt . Det anføres at man i reklamen må kunne bruke de virkemilder som for øvrig benyttes i samfunnet som oppmerksomhetsvekkere. Lagmannsretten har forståelse for betydningen av at reklamebransjen må kunne bruke et bredt spekter av virkemidler. Imidlertid kan dette moment her ikke tillegges vekt av betydning. At det ikke er tillatt å benytte reklameinnslag av en slik karakter som i denne sak, vil etter rettens syn neppe få noen betydning for reklamebransjens virksomhet.

Den ankende part ha også anført at det er tillatt å bruke etterligninger av personer utenom de mer urimelige tilfeller. Slik lagmannsretten ser det er inngrepet overfor Bang-Hansen under alle omstendigheter urimelig.

Den ankende part har fremlagt en rekke øvrige reklameinnslag som er avspilt for retten. Under henvisning til disse og forklaringene for lagmannsretten, er det hevdet at det foreligger en kutyme for slik bruk av kjente personer i reklaminnslag slik det er gjort i nærværende sak. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke ført bevis for et det foreligger en slik rettslig bindende sedvane.

Etter dette finner lagmannsretten at reklameinnslaget er et rettsstridig inngrep overfor Bang-Hansen.

Bang-Hansen har ikke hatt noe økonomisk tap i anledning reklameinnslaget. Han har krevet vederlag, eventuelt erstatning for ikkeøkonomisk skade. Etter lagmannsrettens syn må vederlag være den adekvate reaksjon i dette tilfelle. Lagmannsretten finner støtte for dette i avgjørelsen inntatt i Rt-1981-1215, selv om denne sak gjaldt et annet rettsområde. Videre viser retten til Mæland side 219-222. Lagmannsretten finner etter dette at BangHansen har krav på vederlag, og i likhet med byretten settes vederlaget til kr 20 000.

Etter dette stadfestes byrettens dom, slutningens punkter 1 og 2.

Anken har vært forgjeves og etter tvistemålsloven §180 første ledd bør Både Og... AS og hjelpeintervenientene, Kreativt Forum og Reklamebyråforeningen betale saksomkostninger for lagmannsretten idet bestemmelsens unntaksregel ikke finnes anvendelig. Hjelpeintervenientene pålegges solidaransvar med den ankende part, jf tvistemålsloven §178. Advokat Krohnstad har fremlagt saksomkostningsoppgave med kr 69 090 hvorav kr 64 200 utgjør salær. Det er ikke innkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten fastsetter omkostningene i samsvar med oppgaven.

Lagmannsretten stadfester byrettens saksomkostningsavgjørelse så langt dommen er påanket. Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Både Og... AS, Kreativt Forum og Reklamebyråforeningen en for alle og alle for en 69 090 - sekstinitusenognitti - kroner til Pål Bang-Hansen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.