RG-2000-175
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-11 |
| Publisert: | RG-2000-175 (29-2000) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr.9801347 M - Frostating lagmannsrett LF-1999-00085 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Anne H. Tronshart) mot A (Forsvarer: Advokat Venil K. Thiis). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens. Ekstraordinær lagdommer Erik Sølberg. Herredsrettsdommer Kjetil Gjøen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Psykisk helsevernloven (1961) §4, §227, §233, §52 |
Saken gjelder hvorvidt det er grunnlag for å forlenge varigheten av idømt sikring, og i tilfelle hvilke sikringsmidler påtalemyndigheten skal gis bemyndigelse til å anvende, jf straffeloven §39 nr 1.
A, født xx.xx.1963, er pasient ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus, avdeling Brøset, i Trondheim. Hun ble ved Frostating lagmannsretts dom av 5. desember 1986 dømt for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, idet hun i januar 1986, som pasient ved Haukåsen psykiatriske sykehus i Trondheim, hadde begått drap av en medpasient. Straffen ble utmålt til fengsel i 6 år. I tillegg ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til å anvende sikring etter straffeloven §39 nr 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 år.
Etter at to tredjedeler av fengselsstraffen var sonet ble A den 2. januar 1991 overført til sikring i form av fengslig forvaring. Justisdepartementet besluttet 29. mai samme år å bytte sikringsmiddel, nemlig til sikring i anstalt, jf straffeloven §39 nr 1 e. Ombyttingen ble imidlertid ikke effektuert, idet A i stedet fikk anledning til frivillig innleggelse ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus, regional sikkerhetsavdeling, Brøset, i medhold av lov om psykisk helsevern §4. Hun var innlagt der frem til 2. mai 1995, da hun ble utskrevet og tilbakeført til fengslig forvaring, noe som varte frem til 21. september samme år.
I forbindelse med løslatelsen fra fengselet ble A pålagt å flytte til sin far, som bor i Skaun, og undergi seg poliklinisk behandling på Brøset sykehus. Hun ble imidlertid etter relativt kort tid innskrevet som dagpasient ved dette sykehus. A har senere vekslet mellom å være heldøgnpasient og dagpasient på Brøset sykehus.
Påtalemyndigheten hadde i mellomtiden fremsatt begjæring om forlengelse av sikringstiden. Ved Trondheim byretts dom av 11. september 1995 ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 a og b for et tidsrom av 3 år, regnet fra 6. september 1995. Frostating lagmannsrett forkastet ved kjennelse 18. januar 1996 påtalemyndighetens anke, som gjaldt omfanget av sikringsmidlene.
A ble ved Trondheim byretts dom av 30. januar 1998 dømt for overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ. Domfellelsen gjaldt flere tilfeller av trusler som var blitt fremsatt mot pleiere og medpasienter på Brøset sykehus. Straffen ble fastsatt til fengsel i 120 dager, som ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år, jf straffeloven §52 flg.
Statsadvokatene i Trondheim satte den 24. august 1998 A under tiltale ved Trondheim byrett, idet det ble begjært dom for forlengelse av sikringstiden med 5 år, regnet fra 6. september 1998, og slik at bemyndigelsen skulle omfatte sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f. Trondheim byrett avsa 18. november 1998 dom, som har denne domsslutning:
"Sikringstiden for A, født xx.xx.1963 forlenges, slik at påtalemyndigheten gis fortsatt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39 nr. 1, a, b og e, sikringsanstalt unntatt, for et tidsrom av 3 - tre - år regnet fra 6.9.1998."
Dommen er anket til lagmannsretten av statsadvokatene i Trondheim. Anken gjelder omfanget av sikringsmidler, derimot ikke varigheten av sikringen. A, som for byretten prinsipalt hadde nedlagt påstand om at begjæringen om sikringsforlengelse ikke skulle tas til følge, har ikke anket dommen. Under ankeforhandlingen har hun imidlertid nedlagt prinsipal påstand om at sikringsbemyndigelsen skal opphøre.
Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim 10. juni 1999. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner, deriblant overlege Egil Bjarnar og psykologspesialist Jim Aage Nøttestad. Førstnevnte er avdelingsoverlege på Brøset sykehus og sistnevnte har vært As faste behandler i de siste par årene. Bjørn Gunby og Anne Regine Føreland, som begge er overleger og spesialister i psykiatri, har vært oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndige. De var oppnevnt også for byretten, og har avgitt en rettspsykiatrisk erklæring, som er datert 14. juli 1998. Begge de sakkyndige møtte og avga forklaring under ankeforhandlingen.
Aktor har i hovedtrekk anført:
Vilkårene i straffeloven §39 nr 1 for å anvende sikring er oppfylt. A har således mangelfullt utviklede sjelsevner, og det foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av voldshandlinger. Bedringen i As tilstand har vært kortvarig og er derfor usikker. Det er vist til trusselepisodene som A ble dømt for i januar 1998.
Dersom A utskrives fra Brøset sykehus, vil gjentakelsesfaren være betydelig. Muligheten for at A blir utskrevet fra Brøset sykehus er høyst reell, idet hun er frivillig innlagt og sykehuset ikke har noe tilbud dersom hennes tilstand forverres.
Sikringsbemyndigelsen må omfatte også anbringelse i sikringsanstalt og i fengslig forvaring. I motsatt fall har påtalemyndigheten ingen mulighet til å foreta inngrep dersom A ikke oppfyller sykehusets påbud eller utviser økt aggresjon. Det er herom vist til Rt-1990-823, Rt-1992-1428 og Rt-1997-1769.
Behandlingssynspunkter må vike for samfunnets beskyttelsesbehov. Det er ikke adgang til å reise ny sikringssak alene fordi A bryter sykehusets påbud eller utviser økt aggresjon, idet det kreves nye straffbare handlinger, jf Rt-1972-497.
De nye reglene om forvaring er hittil ikke trådt i kraft. De kan derfor ikke tillegges vekt i nærværende sak.
Aktor har nedlagt slik påstand:
"I Trondheim byretts dom av 18.11.1998 gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler utvides til også å gjelde de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 e (innbefattet sikringsanstalt) og f."
Forsvareren har i hovedtrekk anført:
Benyttelse av sikring er et sterkt inngrep overfor den det gjelder, og må anvendes med utgangspunkt i et likebehandlingsprinsipp. Handlingen som i nærværende sak utgjør grunnlaget for begjæringen om sikringsforlengelse fant sted for mer enn 13 år siden. Tidsforløpet tilsier at det i utgangspunktet er urimelig å beslutte sikringsforlengelse, jf eksempelvis Rt-1993-793.
Det foreligger ikke kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger. As tilstand er blitt klart forbedret siden byrettens dom, noe de sakkyndige har bekreftet.
Spørsmålet om gjentakelsesfare må vurderes med utgangspunkt i den faktiske situasjon A for tiden befinner seg i. Hun er innlagt på Brøset sykehus etter eget ønske, og vil ikke begjære seg utskrevet. Sykehuset vil opprettholde tilbudet til henne.
En forlengelse av sikringstiden vil være mer til skade enn til gunst for A. Reelt sett vil dette også kunne øke risikoen i forhold til omverdenen, og således virke mot sin hensikt, hensett til formålet med sikringsinstituttet.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Sikringen av A opphører.
Subsidiært: Trondheim byretts dom stadfestes."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Betingelsene for å anvende sikring fremgår av straffeloven §39 nr 1. Bestemmelsen oppstiller to kumulative vilkår, der det ene består av alternativer som refererer seg til den begåtte straffbare handling og gjerningsmannens tilstand, mens det andre retter seg mot muligheten for nye straffbare handlinger.
De psykiatrisk sakkyndige har i erklæringen av 14. juli 1998 konkludert med at A har mangelfullt utviklede sjelsevner. Denne konklusjonen er blitt opprettholdt under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner intet grunnlag for å stille spørsmål ved denne konklusjon, og legger den til grunn i det følgende.
For idømmelse av sikring kreves etter straffeloven §39 nr 1 i tillegg at det "er fare for at gjerningsmannen på grunn av en sådan tilstand atter vil foreta en handling som foran nevnt". Uttrykket "fare for" er imidlertid ikke helt dekkende, idet det etter rettspraksis kreves at gjentakelsesfaren må være kvalifisert. Det vises herom til Rt-1988-262 og Rt-1992-1020. Med utgangspunkt i Rt-1994-1031 legger lagmannsretten til grunn at spørsmålet om gjentakelsesfare må vurderes særlig på grunnlag av tre forhold, nemlig domfeltes individuelle avvik, den tidligere kriminalitet og vedkommendes senere utvikling.
Som tidligere nevnt, har A mangelfullt utviklede sjelsevner. De handlinger hun tidligere er dømt for, må anses som klare utslag av denne tilstand. Lagmannsrettens dom av 5. desember 1986 gjelder dessuten et meget alvorlig forhold. På den annen side ligger dette forholdet nå mer enn 13 år tilbake i tid. Hertil kommer imidlertid Trondheim byretts dom av 30. januar 1998, som gjelder fremsettelse av trusler.
De psykiatrisk sakkyndige har i erklæringen av 14. juli 1998 konkludert med at det foreligger fare for gjentakelse av straffbare handlinger, relatert til As mangelfullt utviklede sjelsevner. Denne konklusjonen er basert på en gjennomgåelse av saksdokumentene og samtaler med A i mai 1998. Etter denne tid har A imidlertid gjennomgått en klart positiv utvikling.
Lagmannsretten legger til grunn at aggresjonsutbruddene, som i 1997 var mange og til dels alvorlige, har avtatt sterkt i løpet av det påfølgende år. Fra høsten 1998 har A således blitt betydelig roligere og fremfor alt mindre aggressiv, noe som særlig er fremholdt av overlege Bjarnar og psykologspesialist Nøttestad.
Siden november 1998 har A benyttet legemidlet Effexor, som er et antidepressivt medikament. Fra januar 1999 har hun i tillegg brukt legemidlet Zyprexa, som er et antipsykotisk middel. Kombinasjonen av disse legemidlene har klart forsterket den positive utvikling som var påbegynt allerede tidligere.
De sakkyndige har under ankeforhandlingen ikke funnet å kunne opprettholde konklusjonen om at det foreligger fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Under ankeforhandlingen har de presisert at gjentakelsesfaren er betydelig mindre enn da erklæringen ble skrevet for et knapt år siden. Denne utviklingen antas å skyldes en kombinasjon av As innsikt med hensyn til egen tilstand og hennes ønske om behandling, og den terapi hun gjennomgår på Brøset sykehus, samt benyttelsen av nye medikamenter. Selv om den positive perioden hittil er relativt kortvarig, har de sakkyndige lagt til grunn at det foreligger en varig bedret utvikling.
Forutsetningen for at utviklingen skal vare ved er imidlertid at A fortsatt har opphold på Brøset sykehus. En utskrivning til fullstendig frihet vil åpenbart skape en ny situasjon for henne, som hun pr i dag ikke er i stand til å mestre. Som tidligere nevnt, er hun imidlertid frivillig innlagt på Brøset sykehus i medhold av §4 i lov om psykisk helsevern. Spørsmålet om gjentakelsesfare er derfor i nærværende sak knyttet til hvorvidt A vil begjære seg utskrevet, eventuelt til om sykehuset ikke lenger mener å ha et adekvat behandlingstilbud for henne.
A har imidlertid bestemt og utvetydig gitt uttrykk for at hun må oppholde seg på Brøset sykehus i flere år. Denne institusjonen utgjør det sentrale holdepunkt i hennes liv, noe hun selv fullt ut er på det rene med. Hun ser frem til å benytte en treningsleilighet på sykehusets område, men ønsker sterkt å ha behandlingstilbudet på Brøset å falle tilbake på. Hun har fremhevet at utviklingen må foregå gradvis og at hun trenger lang tid for å kunne tilpasse seg et liv utenfor institusjon. Overlege Bjarnar har på sin side opplyst at A vil kunne være på Brøset sykehus og få behandling der så lenge hun selv ønsker det.
Lagmannsretten er etter dette komme til at det i nærværende sak ikke lenger foreligger en slik fare for gjentakelse av straffbare handlinger som kreves etter straffeloven §39 nr 1. Når situasjonen er denne, vil de behandlingsmessige synspunkter tre i forgrunnen. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at det vil være fordelaktig for As utvikling at hun får være på Brøset sykehus på egne og sykehusets premisser, uten å være underlagt sikring.
Lagmannsretten finner avslutningsvis grunn til å bemerke at A har vært underlagt sikring i betydelig større omfang enn det som synes å være vanlig, selv etter en dom for drap. Dette gjelder også når en tar domfellelsen av januar 1998 om trusler i betrakning. Det er således lagmannsrettens oppfatning at A nå har sonet nok, og at hun bør vises den tillit som et opphør av sikringsbemyndigelsen innebærer.
Utgangspunktet for saken er påtalemyndighetens begjæring om forlengelse av sikringstiden, som utløp 6. september 1998. Lagmannsrettens dom innebærer i praksis at sikringen skal opphøre. Domskonklusjonen utformes imidlertid som et svar på påtalemyndighetens begjæring.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Påtalemyndighetens begjæring om forlengelse av sikringstiden for A, som utløp 6. september 1998, tas ikke til følge.