RG-2000-563
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-10 |
| Publisert: | RG-2000-563 (84-2000) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr 98-00186 M - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00045 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Olav Helge Thue) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Otterstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §37d, §62, §63, LOV-1974-06-14-39-§22, LOV-1974-06-14-39-§2, LOV-1974-06-14-39-§41, Straffeprosessloven (1981) §344, §436, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-5, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
I straffesak mot A født xx.xx.1958 og B født xx.xx.1959 avsa Fredrikstad byrett 26 august 1998 dom som for As vedkommende har slik domsslutning:
A født xx.xx.58 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd, straffeloven §162 første ledd jf femte ledd, legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jf §24 første ledd, lov om eksplosive varer §41 jf §22 første ledd jf §2 og alkoholloven §10-1 1. straffalternativ jf §8-5, jf straffeloven §62 første ledd og straffeloven §63 annet ledd til en straff av fengsel i 3 -tre- år og 9 -ni- måneder.
Til fradrag kommer 88 - åttiåtte - dager for utholdt varetekt.
I medhold av straffeloven §34 jf §37d inndras hos A 34.500 - trettifiretusenfemhundre - kroner til fordel for statskassen.
A erstatter det offentlige saksomkostninger med 3.000 - tretusen - kroner.
Om det nærmere saksforhold og tiltaltes personlige forhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har anket over straffutmålingen. Avgjørelsen om inndragning er ikke påanket. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 5 januar 1999 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad 2 september 1999. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne samt foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvareren la ned påstand om at tiltalte anses på mildeste måte, og anmodet om at det ble avsagt dom på samfunnstjeneste.
Aktor la ned påstand om at anken forkastes, samt at tiltalte ilegges saksomkostninger for lagmannsrett med 5.000 kroner.
Lagmannsretten skal bemerke:
Ved byrettens dom ble tiltalte dømt for erverv og oppbevaring av ca. tre kilo hasjisj og 5,872 gram amfetamin, samt oppbevaring av ytterligere ca. 9,5 kilo hasjisj - dvs til sammen befatning med ca. 12,5 kilo hasjisj. Av dette ble ca. en halv kilo videresolgt. Tiltalte ble også dømt for overtredelse av legemiddelloven, samt for ulovlig oppbevaring av sprengstoff og et hjemmebrenningsapparat.
Tiltalte har bestridt at han kan dømmes for befatning med så mye som ca. 12,5 kilo hasjisj.
Tiltalte ble pågrepet 20 mai 1997. Ved ransaking på hans bopel ble det funnet - ved siden av de nevnte gram med amfetamin - i alt ca. 12 kilo hasjisj. I tillegg har tiltalte erkjent at ca. en halv kilo var blitt videresolgt, jf foran. Av beslaget på ca. 12 kilo ble ca. 2,5 kilo funnet i hovedhuset, mens ca. 9,5 kilo ble funnet i en bag i garasjen - nærmere bestemt i et avlåst bakrom her. Tiltaltes innsigelser relaterer seg til beslaget på ca. 9,5 kilo.
Tiltalte har forklart at han opprinnelig hadde kjøpt ca. tre kilo hasjisj av medtiltalte B, med sikte på videresalg. Av dette var ca. en halv kilo solgt da B 16 mai 1997 - fire dager før pågripelsen - dukket opp hos tiltalte medbringende en bag. I følge tiltalte sa B at det var hasjisj i baggen, og B ba tiltalte om baggen kunne oppbevares hos ham noen timer. Tiltalte har forklart at han kviet seg for dette. Denne samtalen fant sted i det nevnte bakrommet til garasjen. Plutselig fikk tiltalte en telefon, slik at han måtte gå inn i hovedhuset. Da han kom ut igjen var B dratt, mens baggen sto igjen. Tiltalte visste da ikke riktig hva han skulle gjøre, men valgte å la baggen stå - hvoretter han låste av rommet. Tiltalte har presisert at B ikke sa hvor mye hasjisj det var i baggen. Tiltalte antok at det kunne dreie seg om 3-4 kilo, og mener at dette er det maksimale han i denne sammenheng kan gjøres strafferettslig ansvarlig for.
Lagmannsretten bemerker at B ikke var tiltalt for befatning med baggen - og for øvrig heller ikke for noe tidligere salg av hasjisj til tiltalte.
Lagmannsretten presiserer at spørsmålet om tiltalte kan gjøres strafferettslig ansvarlig for kvantumet på ca. 9,5 kilo ikke har betydning for skyldspørsmålet, bare for straffutmålingen. Beviskravet her er imidlertid like strengt, jf Høyesteretts avgjørelse i Rt-1998-1945. Det uttales der at i narkotikasaker må beviskravet til kvantum i prinsippet være det samme uansett om kvantumet har betydning for hvilken straffebestemmelse handlingen skal henføres under eller bare for straffutmålingen. Lagmannsretten legger til grunn at dette strenge beviskrav ikke bare gjelder det objektive kvantum, men også den subjektive side - dvs hvilket kvantum som omfattes av tiltaltes forsett.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til når partiet på ca. 9,5 kilo ble plassert i tiltaltes garasje. Lagmannsretten finner det heller ikke nødvendig å ta stilling til om partiet på ca. 9,5 kilo tilhørte tiltalte eller - slik han selv hevder - en annen. I fall partiet tilhørte en annen, finner lagmannsretten det utvilsomt at et slikt parti - som i følge byretten hadde en verdi på rundt 750.000 kroner - ikke bare ble «etterlatt» uten noen nærmere avklaring med tiltalte, men at dette skjedde i full forståelse med ham. Spørsmålet er imidlertid om tiltaltes forsett omfattet hele beslaget på ca. 9,5 kilo eller bare 3-4 kilo av dette.
Lagmannsretten finner det helt usannsynlig at tiltalte - når han først visste at baggen inneholdt hasjisj - ikke visste hvor mye hasjisj det dreide seg om. Når tiltalte fikk «i oppdrag» å oppbevare et hasjisjparti er det nærmest utenkelig at det mellom partene ikke har vært fullt avklart hvilket kvantum man hadde med å gjøre. Begge parter har blant annet behov for å sikre seg mot senere uoverensstemmelser om kvantum. Videre kommer «oppdragstakers"- tiltaltes - behov for å vite hvilken risiko han utsetter seg for, blant annet i relasjon til oppdagelse og straff. Lagmannsretten peker i denne sammenheng på at tiltalte, som ubestridt drev med kjøp og salg av narkotika, må antas å ha vært vel kjent med disse forhold.
Lagmannsretten finner det således hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte kjente til hvilket kvantum hasjisj som befant seg i baggen. Tiltalte er følgelig strafferettslig ansvarlig for hele kvantumet på ca. 9,5 kilo, og samlet sett har han dermed hatt befatning med ca. 12,5 kilo.
Lagmannsretten finner det klart at ved befatning med et så stort kvantum tilsier almenpreventive hensyn at det ikke reageres med samfunnstjeneste, men med fengselsstraff.
Med hensyn til det alminnelige straffenivå for befatning med hasjisj i noenlunde tilsvarende omfang vises særlig til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1995-542 og Rt-1999-5. Den første avgjørelsen gjaldt innførsel av ca. 9,9 kilo, noe som førte til fengsel i fire år. Den andre avgjørelsen gjaldt innførsel - som kurer - av ca. 12,7 kilo, hvilket medførte fengsel i tre år og seks måneder.
I skjerpende retning i den foreliggende sak peker lagmannsretten på at ca. en halv kilo ble videresolgt, og tiltalte tok også sikte på ytterligere videresalg - i hvert fall av den del av det beslaglagte kvantum som ikke befant seg i den nevnte baggen.
Forsvareren har anført at tiltaltes personlige forhold må tillegges betydelig vekt i formildende retning. Det er blant annet vist til at tiltaltes samboerforhold opphørte høsten 1998, og at samboeren da egenrådig tok med seg partenes lille sønn og dro til Nord-Norge - noe som har medført store vansker med hensyn til samværsutøvelse. Videre er det vist til at tiltalte fra desember 1998 har maktet å komme i arbeid igjen, som elektroingeniør, og at han fra omtrent samme tidspunkt har sluttet med enhver form for narkotikabruk.
Lagmannsretten peker på at i en så alvorlig narkotikasak som den foreliggende kan personlige forhold bare få liten betydning for straffutmålingen. Etter en samlet vurdering, hensett også til regelen i straffeprosessloven §344, finner lagmannsretten ikke grunn til å endre byrettens straffutmåling. Anken blir derfor å forkaste.
I samsvar med lovens hovedregel finner lagmannsretten at tiltalte bør ilegges saksomkostninger i anledning ankesaken, jf straffeprosessloven §436 annet ledd, jf første ledd. Saksomkostningene finnes passende å kunne settes til 5.000 kroner, som påstått av aktor.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 - femtusen - kroner.