Rt-1927-248
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1927-04-28 |
| Publisert: | Rt-1927-248 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40/1 B s.a. |
| Parter: | Ingeniør Trumpy (advokat E. Mohr) mot Bergens kommune (overretssakfører F. Torjusseen til prøve). |
| Forfatter: | Schie, Motzfeldt, Alten, Boye, Aars, Holtan, Berg |
| Lovhenvisninger: |
Assessor Schie: I en av Bergens kommune mot ingeniør Trumpy anlagt ekspropriationssak til erhvervelse av dennes eiendomme Dokkebakken nr. 11 og 11 a, beliggende i Bergen, blev der av skjønskommissionen i Bergen den 10 oktober 1924 avsagt saadan kjendelse: «Eksproprianten Bergens kommune kjendes berettiget til efter 3 maaneder fra idag under utkastelses tvang at ta i besiddelse de takserte dele av Dokkebakken nr. 11 og 11 a mot utbetaling eller deponering av de ved forsøkstaksterne av 25 september 1917 og 12 mai 1920 fastsatte erstatningsbeløp, ved hvis beregning der gaaes ut fra: 1) at indstevnte eiendomsret over sjøgrunden strækker sig til en linje, der ligger 2 meter under almindelig lavvand; 2) at indstevnte har ret til at utfylde denne sin sjøgrund, og 3) at grænsen mellem indstevntes eiendom og Nordre Møhlenprisvei nr. 8 gaar saaledes som anført paa kartforretning over sidstnævnte eiendom av 9 august 1889.
Side:249
Indstevntes paastand om tilkjendelse av saksomkostninger tages ikke tilfølge.»
Denne kjendelse er av ingeniør Trumpy indbragt til prøvelse av Høiesteret, hvor appellanten har nedlagt saadan paastand: «1. At den paaankede kjendelse ophæves. 2. At Bergens kommune alene kjendes berettiget til at ta den takserte grund i besiddelse mot betaling av de ved forsøkstaksten fastsatte erstatningsbeløp efter følgende alternativer: a) At appellantens eiendomsret strækker sig til en linje, der ligger 5 meter under middels vandstand. Subsidiært: At appellantens eiendom ansees at omfatte ogsaa den del av de utenforliggende 3 skjær, som ligger over 2.5 m. under middels vandstand, b) At appellanten har ret til at utfylde hele sin sjøgrund. c) At grænsen mellem appellantens eiendom og Nordre Møhlenprisvei 8 fortsætter i retlinjet forlængelse av Møhlenprisgjærdet til sjøen. 3. At appellanten hos Bergens kommune tilkjendes omkostninger for skjønskommissionen og Høiesteret.»
Bergens kommune har tat til gjenmæle og fra sin side paastaat den paaankede kjendelse stadfæstet og sig tilkjendt saksomkostninger for Høiesteret.
Angaaende de tvistemaal, som er opstaat under denne ekspropriationssak, og om hvad dermed staar i forbindelse, henviser jeg til kjendelsens præmisser.
Der er for Høiesteret fremlagt endel nye dokumenter, blandt hvilke jeg kun skal nævne et i Bergen under 8 juni 1926 optat tingsvidne, til hvilket jeg senere skal komme tilbake.
Som det vil sees av kjendelsens præmisser, hævdet ingeniør Trumpy for skjønskommissionen principalt, at kommunens paastand om fravikelse maatte nektes, fordi alle tvistemaal om, hvad der var gjenstand for ekspropriationen, skulde været avgjort under takstforretningen. Ekspropriationsretten forkastet imidlertid denne indsigelse og den er ikke optat her for Høiesteret.
Som videre vil sees av kjendelsen, har ekspropriationsretten avgjort den mellem partene foreliggende tvist om, hvor grænsen skulde trækkes mellem Dokkabakken nr. 11 a og den tilstøtende eiendom Møhlenprisvei nr. 8, og avgjørelsen er gaat i kommunens favør. Som det vil fremgaa av appellantens paastand nr. 2 c., forlanges denne avgjørelse nu omgjort av Høiesteret. Under henvisning til domme av Høiesteret i Rt-1902-913, Rt-1914-433 og Rt-1923-162 og Rt-1923-336 antar jeg for min del imidlertid, at ekspropriationsretten har manglet kompetanse til at avgjøre denne tvist, og at kjendelsen forsaavidt ex officio maa kjendes uefterrettelig, uanseet at partene her i retten ikke har nedlagt paastand derom. Forsaavidt denne del av saken angaar, vil altsaa min konklusion gaa ut paa, at denne ekspropriationsrettens avgjørelse maa kjendes uefterrettelig.
Det sidste hovedspørsmaal i saken blir da tvisten om, hvor langt grundeierens ret til sjøgrunden gaar i nærværende sak. I dette punkt kommer jeg til samme resultat som ekspropriationsretten og kan i alt væsentlig tiltræde dennes begrundelse, som jeg finder fyldestgjørende. Under det foran nævnte tingsvidne i Bergen av 8 juni 1926 har ingeniør Trumpy bl.a. ladt avhøre
Side:250
som vidne i saken ingeniør Birger Olsen. Denne har forklart at han i 1922 efter anmodning av Trumpy kartla sjøgrunden utenfor Dokkebakken nr. 11, at sjøgrunden praktisk talt falder jevnt utover indtil 5 meters dybde, at efter 5 meters dybde fortsætter grinden et langt stykke utover helt flat og endelig, at han for sit vedkommende ikke kan uttale sig om, hvorvidt den nævnte skraaning kan betegnes som marebakke, men at han har forstaat det saa, at skraaningen i dokumenterne vedkommende denne sak er betegnet som marebakke. Han tilføier sluttelig, at «hvis betegnelsen »marebakke overhodet skal kunne brukes paa undervandsskraaningen utenfor Dokkebakken 11, maa efter vidnets mening betegnelsen marebakke gjælde skraaningen, indtil grunden paa nævnte dyp blir flat».
Jeg kan ikke se, at sakens stilling er blit forandret ved dette vidneprov, idet jeg med ekspropriationsretten maa, efter hvad der ellers foreligger oplyst, anta, at der utenfor Dokkebakken nr. 11 i virkeligheten ikke kan paavises nogen egentlig marebakke. »
Med hensyn til ekspropriationsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmaalet for ekspropriationsretten finder jeg ikke føie til at votere for nogen forandring. Efter mit resultat finder jeg derimot, at appellanten maa tilpligtes at tilsvare procesomkostningerne for Høiesteret og til at yde det offentlige erstatning for mangfoldiggørelse av utdraget.
Konklusion:
Den paaankede kjendelse kjendes uefterrettelig, forsaavidt den har avgjort hvordan grænsen gaar mellem ingeniør Trumpys eiendom og Nordre Møhlenprisvei nr. 8. Forøvrig stadfæstes kjendelsen, forsaavidt paaanket er, dog saaledes, at den i kjendelsen fastsatte frist blir at regne fra avsigelsen av Høiesterets dom. I procesomkostninger for Høiesteret betaler ingeniør Trumpy til Bergens kommune kr. 500, og i erstatning til det offentlige for mangfoldiggjørelse av utdraget betaler han kr. 101,75.
Ekstraordinær assessor Motzfeldt: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
De ekstraordinære assessorer Alten, Boye, justitiarius Aars, overretsassessor Holtan og assessor Berg: Likesaa.
Av skjønskommissionens kjendelse:
- - - Bergens bystyre har derefter under 19 september 1921 besluttet at iverksætte ekspropriation i henhold til de nævnte forsøkstakster av de dele av Dokkebakken nr. 11 og 11 a, som indgaar i den regulerte Professor Hansteensgate, og som ligger vestenfor nævnte gates vestre reguleringslinje. - - -
Dernæst har indstevnte gjort gjældende, at han eier sjøgrunden i betydelig større utstrækning, end eksproprianten har indrømmet. Han har forsaavidt paaberopt sig en kartforretning over eiendommen avholdt i 1788. I denne kartforretning er indtal en skrivelse av 15 mars s.a. fra stiftamtmanden til Bergens magistrat, hvori denne anmodes om at utstede skjøte til en av indstevntes formænd paa denne eiendom «med den der udenfor i Søen værende Marrebakke», samt det i henhold hertil utfærdigede
Side:251
skjøte paa eiendommen «med hosliggende Marrebakke». Paa grundlag herav har nu indstævnte paaberopt sig, at han eier sjøgrunden ut til cote 5.
- - - Kommissionen antar, at det ikke har været meningen med uttrykkene i skjøtet av 1788 at uttale noget andet og mere end, at sjøgrunden utenfor eiendommen fulgte med saa langt som den efter almindelig lov og ret var privat eiendomsret underkastet, og at ordet marebakke saaledes er brukt om den første skraaning i havet umiddelbart fra tjæren eller fra lavvand. Noget andet kan formentlig heller ikke sluttes av det av indstevnte paaberopte makeskiftebrev av 21 februar 1879, hvorved Bergens kommune solgte eiendommen Jægteviken med de vestenfor samme liggende holmer i Puddefjorden. Skiftebrevet gjælder nemlig en anden eiendom end den her omhandlede, og de nævnte holmer maa antages paa forhaand at ha været privat eiendomsret undergit, likesom kjøperens adgang til at bebygge holmerne og til at anlægge moloer og dæmninger etc. er gjort avhængig av havnekommissionens samtykke. Man maa saaledes gaa ut fra, at til indstevntes eiendom hører sjøgrund i Puddefjorden saa langt som denne sjøgrund efter almindelig lov og ret er privat eiendomsret undergit, men da sjøgrunden efter det fremlagte cotekart skraaner jevnt utover uten nogen paaviselig marebakke, maa man bli staaende ved at sætte grænsen ved 2 meters dybde under almindelig lavvand, kfr. Scheels tingsret side 40, 41, Gjelsviks tingsret side 32, 33 og Rt-1891-57 flg. Indstevnte vil saaledes ikke tilkomme betaling for den sjøgrund, som ligger længere ute. - - -