Rt-1928-638
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1928-06-05 |
| Publisert: | Rt-1928-638 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 189/1 s.a. |
| Parter: | O. N. Authens administrationsbo (overretssakfører Sverdrup Thygeson til prøve) mot A/S Fellesbanken (advokat Thorvildsen). |
| Forfatter: | Rivertz, Bonnevie, Næss, Larssen, Lie, Lyng, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1895), Kjøpsloven (1907) §14, Avbetalingsloven (1916) |
Dommer Rivertz: Angaaende nærværende saks gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til præmisserne for Oslo byrets dom av 5 juli 1924, hvorved A/S Fellesbanken blev frifundet for O. N. Authens administrationsbos tiltale i saken under ophævelse av sakens omkostninger. - Dommen er avsagt under dissens, idet byrettens andenvoterende stemte for saadan konklusion: «A/S Fellesbanken bør til O. N. Authens administrationsbo inden 15 dager efter dommens forkyndelse under adfærd efter loven betale 16.430 kroner med 6 av hundrede i aarlig rente derav fra 14 juni 1923 til betaling sker. Sakens omkostninger ophæves».
O. N. Authens administrationsbo har indanket saken for Høiesteret med saadan paastand: «At Fellesbanken tilpligtes at betale til O. N. Authens administrationsbo kr. 16.430 med 6 pct. rente av kr. 14.400 fra 22 august 1922, av kr. 1.330 fra 6 november 1922 og av kr. 700 fra 21 juni 1923 til betaling sker, samt saksomkostninger for byretten og Høiesteret».
Indstevnte A/S Fellesbanken har nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom stadfæstes og at Fellesbanken A/S hos O. N. Authens administrationsbo tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret».
Der er for Høiesteret fremlagt endel nye dokumenter hvorav jeg skal nævne utskrift av O. N. Authens konto i Fellesbanken.
Jeg er kommet til et andet resultat end byretten. Dennes flertal har bygget sin avgjørelse paa, at Fellesbanken ikke kan ansees for at ha vedtat, at Authens bo skal likvideres efter konkurslovens regler, og at boet som følge derav ikke har større ret overfor banken end debitor selv, for hvem bankens forbehold om eiendomsretten til de under saken omhandlede maskiner maa være fuldt bindende. Heri er jeg ikke enig. Det er vistnok saa, at der ved ordningen av den private administration av Authens bo er gaat noget formløst frem av det styre som selv hadde etablert sig til at forestaa administrationen, men jeg mener med byrettens andenvoterende, hvis begrundelse jeg i det væsentlige til trær, at Fellesbanken ved sin optræden har vedtat at betragte administrationsstyrets likvidation av boet som en avvikling efter konkurslovens regler.
Side:639
Jeg lægger for mit vedkommende avgjørende vegt paa, at Fellesbanken benyttet sig av administrationsstyrets samtykke til at sælge maskinerne. Dette samtykke, som var en nødvendig forutsætning for salget, da maskinerne var i boets besiddelse, var uttrykkelig betinget av, at salgssummen blev indsat paa separat konto, indtil spørsmaalet om bankens ret til fortrinsvis dækning i deres utbringende blev endelig avgjort. Jeg kan ikke anse det tvilsomt at banken har fortstaat, at det herved var boets forutsætning at spørsmaalet maatte bli at avgjøre paa grundlag av konkurslovens regler.
Hvad dernæst angaar Fellesbankens krav paa at ansees som eier av maskinerne, er jeg med byrettens andenvoterende enig i, at leieforholdet mellem banken og Authen maa bedømmes som laan mot pantsikkerhet i maskinerne, og at banken derfor ikke har nogen fortrinsret i disses utbringende. Jeg tiltrær forsaavidt i det væsentlige den begrundelse som det nævnte medlem av byretten har git.
Subsidiært har banken for Høiesteret gjort gjældende, at den har fortrinsret for 5.000 kroner, fordi banken for dette beløp er indtraadt i den ret til maskinerne som hadde til kommet Strand i henhold til hans kontrakt med Authen. Det fremgaar imidlertid av den for Høiesteret dokumenterte utskrift av Authens konto i Fellesbanken, at det i virkeligheten var Authen som betalte Strand de omhandlede 5.000 kroner, idet hans konto i banken er belastet med dette beløp ved dets utbetaling til Strand den 24 august 1921. Denne postering paastaaes vistnok av banken at skyldes en feil av en av dens funktionærer, og posteringen sees ogsaa senere at være forandret derhen, at beløpet er kreditert Authens konto og overført til en samtidig aapnet ny «konto for indkjøpte maskiner», men da denne postering først er foretat 29 april 1922, paa et tidspunkt da banken maatte være forberedt paa at dens eiendomsret til maskinerne kunde bli bestridt, finder jeg ikke at kunne tillægge anførslen om feilpostering nogen vegt.
Jeg vil efter det anførte votere for tilfølgetagelse av appellantens paastand, idet der ikke fra indstevntes side er nedlagt nogen indsigelse mot renteberegningen.
Sakens omkostninger fin der jeg at indstevnte bør betale saavel for byretten som for Høiesteret, idet jeg herved tar hensyn til at indstevnte har avslaat boets tilbud om forlik paa basis av, at banken fik beholde 5.000 kroner av maskinernes utbringende. Jeg antar endvidere at indstevnte maa erstatte det offentlige utgifterne ved mangfoldiggjørelse av utdraget.
Dom:
A/S Fællesbanken bør til O. N. Authens administrationsbo betale kr. 16.430 med 6 av hundrede i aarlig rente av kr. 14.400 fra 22 august 1922, av kr. 1.330 fra 6 november 1922 og av kr. 700 fra 21 juni 1923 til betaling sker, og i saksomkostninger for byretten og Høiesteret kr. 1.000 samt til det offentlige i erstatning for utgifter ved at mangfoldiggjøre utdrag kr. 124.80.
Side:640
Dommer Bonnevie: Iøvrig i det væsentlige enig med førstvoterende finder jeg at Fellesbankens ret maa opretholdes forsaavidt angaar de 5.000 kroner, som banken utredet for at faa overdraget fru Strands ret til maskinerne. Da jeg efter konferansen vet at jeg forsaavidt staar alene med min mening, finder jeg at burde indskrænke mig til en ganske kort begrundelse. Jeg vil da fremhæve at der efter procedyren er at lægge til grund som erkjendt, at fru Strands eiendomsret i og for sig maatte respekteres av appellanterne. Hun maatte da ogsaa kunne overdrage denne sin ret til banken og det var i realiteten netop dette som skedde. Jeg lægger ingen vegt paa den av førstvoterende nævnte feilagtige postering som banken først foretok for disse 5.000 kroners vedkommende og som blev rettet nogen tid efter. Bankens erhvervelse av maskinerne blev vistnok ordnet i det øiemed at banken derigjennem skulde faa sikkerhet i maskinernes hele værdi, antagelig ca. 30.000 kroner. Forsaavidt forfeilet ordningen sin hensigt, idet fru Strand ikke kunde overdra til banken større ret end hun selv hadde - nemlig en eiendomsret begrænset derved at Authen ifølge leiekontrakten av 19 februar 1921 hadde krav paa at bli eier mot at indbetale den resterende leietermin 5.000 kroner. Og denne Authens ret ifølge leiekontrakten maa nu administrationsboet kunne gjøre gjældende. Men om end ordningen forsaavidt fra bankens synspunkt set forfeilet sin egentlige hensigt, bør dette efter min mening ikke forhindre, at transaktionerne respekteres som eiendomsoverdragelse med det av mig nævnte forbebold av Authens eller nu administrationsboets rettighet ifølge leiekontrakten.
Med hensyn til sakens omkostninger og utgifterne vedkommende utdraget er jeg enig med førstvoterende, idet jeg forsaavidt lægger vegt paa at appellanten paa et tidlig stadium tilbød forlik paa grundlag av det resultat hvorfor jeg voterer.
Ekstraordinær dommer Næss: I det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Larssen og Lie, ekstraordinær dommer byretsdommer Lyng og dommer Christiansen: Likesaa.
Av byrettens dom:
I skrivelse av 19 august 1921 meddelte Fellesbanken O. N. Authen, at den var villig til at yde ham et kassakreditlaan stort kr. 50.000 «mot depositum av første og anden prioritets pantobligationer paa tilsammen kr. 25.000 i Deres villa Furubakken pr. Hvalstad st. (brandtakst kr. 44 500) og Deres livspolice paalydende kr. 20.000 av gjenkjøpsværdi 4 à 5.000 samt behørig sikkerhet i en leiekontrakt stor kr. 25.000 paa maskiner som er fuldt utbetalt, likesom de hos os til inkasso for Dem til enhver tid beroende anvisninger skal tjene til sikkerhet for laanet.» Laanetransaktionen ordnedes nogen dage senere paa den maate, at banken mottok fra Authen som depositum livspolicen og pantobligationerne, hvorfor den gav depositoerklæring. Leiekontrakt paa tre maskiner (1 sættemaskin, 1 beskjæremaskin og 1 adressemaskin) oprindelig lyden de paa en avbetalingssum av kr. 30.000, hvorav kr. 10.000 var betalt, fik banken sig tiltransportert fra kontraktshaveren Strands enke mot at betale hende kr. 5.000, idet efter hvad Authen anfører «Strans resttilgodehavende kr. 15.000 blev dækket med regninger
Side:641
som Strand hadde inkasso for mig». I slutten av oktober 1921 blev Authens kredit forandret til et kassakreditlaan paa kr. 20.000 og et veksellaan paa kr. 30.000, idet det samtidig for maskinerne blev oprettet ny leiekontrakt mellem banken og Authen for sum kr. 30.000.
Efterat Authen hadde indstillet sine betalinger, overlot han i februar 1922 sit bo til privat likvidation. Likvidationsstyret, der hævdet at banken i virkeligheten ikke var eier av maskinerne, og at der forelaa en pantsættelse der ikke var retsgyldig, idet maskinerne var i debitors besiddelse, har forgjæves forlangt av banken, at denne skulde indbetale til boet kr. 16.430 hvortil maskinerne var utbragt av banken, efterat likvidationen indtraadte.
- - - Indstevnte Fellesbanken A/S har paastaat sig frifundet og tilkjendt saksomkostninger. I motsætning til citantskapet, der hævder at der foreligger en av samtlige kreditorer og specielt av citantskapet tiltraadt likvidation efter konkurslovens regler, hævder banken, at der foreligger et selvkonstruert likvidationsstyre uten ret til at optræ utad og uten ret til at om støte debitors retshandler. Den benegter, at der forelaa en ikke retsgyldig pantsættelse, og gjør gjældende, at den blev eier av maskinerne i henhold til den skedde transport fra rette eier, Strands enke.
Jeg maa gi indstevnte ret i, at indstevnte ikke kan ansees at ha vedtat, at Authens bo skal likvideres efter konkurslovens regler. Det er paa det rene, at der ikke har været indhentet nogen erklæring fra banken om at den vedtar saadan avvikling. Den har vistnok i sin tid mottat en meddelelse til kreditorene om at tre personer hadde konstituert sig som likvidationsstyre «med opgave at faa avhændet hvad der kunde utgjøres i penge og efter opgjør basert i det væsentlige paa konkurslovens regler at foreta en utlodning av hvad boet maatte vise sig at faa i behold,» men den kan ikke sies at ha vedtat opgjør efter konkurslovens regler ved ikke at ha protestert herimot. Heller ikke kan banken sies at ha vedtat saadant opgjør ved efter anmodning fra likvidationsstyret at tilstille dette annonceregninger, som banken sat inde med, eller ved at ha utbetalt styret beløp som banken hadde inkassert paa saadanne regninger eller ved at samarbeide med styret angaaende salg av den eiendom, hvori banken hadde pant. Da likvidationsstyret saaledes overfor banken ikke har større ret end debitor selv, og det maa ansees utvilsomt, at denne ikke har nogen adgang til at forlange av banken at den skal gi salgsbeløpet for maskinerne fra sig før bankens fordring er dækket, maa banken bli at frifinde. - - - Anton Getz.
- - - Saken gjælder her virkningen av sælgerens eiendomsforbehold ved avbetalingsretshandler. Det har som bekjendt været ytret nogen tvil om slike forbehold kan tillægges virkning andet end mellem parterne. Se Scheels tingsret side 352. Det maa imidlertid visselig nu være sikkert, at domstolene har sat sig ut over denne tvil og tillægger eiendomsforbehold en absolut virkning. Foruten til flere domme av nærværende ret kan henvises til høiesteretsdom i Rt-1872-749 og Rt-1886-261 og Rt-1913-930. De domme, hvor i større eller mindre grad noget andet er antat (høiesteretsdom i Rt-1918-845 og Rt-1907-359) kan ikke skjønnes at ha nogen interesse for denne sak. Lov om avbetalingskjøp av 21 juli 1916 nr. 9 maa vel ogsaa, uagtet den kun regulerer forholdet mellem parterne, sies at være bygget paa forutsætningen om at slike eiendomsforbehold i almindelighet vil være at anerkjende.
Den oprindelige sælgers forbeholdte eiendomsret kan visselig ikke bli
Side:642
mindre beskyttet ved den omstændighet alene, at hans ret overdrages til en eller flere retsefterfølgere.
Men hverken paa den oprindelige sælgers haand eller paa retsefterfølgenie bør eiendomsforbeholdet anerkjendes i anden eller videre utstrækning end det økonomiske hensyn tilsier, som maa antages at ha ført til, at retsordenen har anerkjendt det. Og det maa antages at være rimeligheten av, at der gives sælgeren et middel til at beholde eiendomsretten, indtil den avtalte kjøpesum er betalt. Forsaavidt temmelig analoge hensyn som de, der har ført til anerkjendelsen av sælgerens stansningsret og hans ret til at kræve ydelse mot ydelse (kjøpslovens §14). Denne tanke maa jeg anta det er, som har fundet antydningsvis uttryk i høiesteretsdom i Rt-1913-930, dels i det byretsvotum (side 932 nederst) hvortil Høiesterets flertal henviser, dels side 930 nederst til 931 øverst, hvor samme flertal pointerer, at det in casu ikke var spørsmaal om et pactum reservati domini kunde ansees gyldig, hvis der for eiendomsrettens overgang var opstillet «andre eller videregaaende betingelser end erlæggelse av kjøpesummen for den overdratte gjenstand». Hvis derimot eiendomsforbeholdet enten oprindelig eller ved senere avtale gjøres gjældende ogsaa for andet mellemvær mellem parterne end den til enhver tid tilbakestaaende del av kjøpesummen (med renter og lignende), der brister den forbindelse med kjøperetshandelen, som er forholdets væsentlige karaktertræk, og forholdet faar samtidig et saa sterkt panteretslig tilsnit, at jeg mener, at reglerne for løsørepants opretholdelse overfor tredjemand maa komme til anvendelse. Der kan i denne forbindelse ogsaa henvises til høiesteretsdom i Rt-1878-412 (med Hagerups bemerkninger i Rt-1884-778 til 779).
Jeg mener med citantskapet, at oplysningerne temmelig tydelig viser, at man her har for sig et tilfælde, hvor forholdet maa bedømmes som pant.
Det er av advokat Dyvik i hans erklæring av 16 november 1923 oplyst, at den daværende leiekontraktshaver (eier) Strands enke eller bo, hvis juridiske hjælper Dyvik da var, vilde gi kontrakten fra sig til banken mot at faa utbetalt kr. 5000. Dette skedde 24 august 1921. Det sees av bankens anmeldelse (av 28 april 1922), at disse kr. 5000 samtidig debitertes Authen. Det er rigtignok paastaat, at dette berodde paa en feiltagelse av en av bankens funktionærer, og beløpet er i anmeldelsen tilbakeført. Men det er dog et faktum, som har sin betydning. Det synes at være paa det rene, at mere betalte ikke banken for at utløse Strand. Der stod rigtignok, som det fremgaar av Strands enkes transportpaategning paa kontrakten, da tilrest (om end uforfaldent) yderligere kr. 15.000. Men som av førstvoterende nævnt har Authen forklart, at disse kr. 15.000 dækkedes ved Authen tilhørende inkassofordringer, som berodde hos Strand. - - -
Foranledningen til at banken kom til at utløse Strand synes ogsaa at være utvilsomt og betegnende. Den var et led i bestræbelserne for at sikre det laan, som Authen netop ved den tid søkte om. - - - Det for mig væsentlige er, at banken bevilget dette laan paa kr. 50.000 mot «behørig sikkerhet» ogsaa i leiekontrakten. Banken paaberoper sig i det nys citerte indlæg, at kvittering for «deposita» av 22 august 1921 ikke omhandler leiekontrakten, som - efter hvad banken anfører - faldt bort som gjenstand for sikkerhet, da der ikke blev truffet nogen ordning med «behørig» sikkerhet som tilfredsstillet lovens krav. Men det senere passerte viser det motsatte. - - - I skrivelse av 31 oktober 1921 meddelte banken Authen under henvisning til den citerte skrivelse av 19 august og
Side:643
«konferanser med vor depotchef», - - - at man hadde delt kreditten (paa kr. 500 i et kassakreditlaan paa kr. 20.000 og et 3 maaneders veksellaan paa kr. 30000 med sikkerheter som tidligere. Og det maa være ganske paa det rene, at veksellaanet ikke var noget andet end de maaneders veksler, som skulde utstedes av Authen for terminerne paa den leiekontrakt angaaende de identiske maskiner, hvilken oprettedes ved samme tid (26 oktober 1921).
Ved det saaledes passerte er det fra Strand overdratte eiendomsforhold, som efter det foran sagte kun gjaldt kr. 5000, som paa den tid stod tilbake paa kjøpesummen, utvidet til at gjælde en fordring paa kr. 30.000, der ikke skriver sig fra kjøp av maskinerne, men fra et kjøperen bevilget senere laan, som ingen forbindelse har med maskinkjøpet. - - -
Men naar banken uten formidling lar Strands leiekontrakt avløses av den nye med dens aapenbare tilknytning til det samtidige laan, saa faar den finde sig i, at forholdet bedømmes som det virkelig er, nemlig at der er ydet Authen et nyt veksellaan mot pantesikkerhet i maskinerne. - - -
Jeg mener, at banken ved sin faktiske optræden maa ansees for at ha godkjendt «administrationsboet» som saadant.
Spørsmaalet vilde kanske efter omstændigheterne stillet sig anderledes, hvis det her hadde været spørsmaal om «omstøtelse» med iagttagelse av konkurslovens positive bestemmelser og frister. Men her er spørsmaalet ikke herom, men om hvorvidt banken har godtat «administrationen» eller «likvidationen» i den forstand, at dens organer maa ansees at optræ, ikke længer paa Authens vegne, men paa kreditorfællesskapets. Ti dermed er det i tilfælde git, at gyldigheten av bankens ret til maskinerne maa bedømmes efter pantelovens regler, som overfor tredjemand. - - -
Banken henvendte sig i skrivelse av 21 juni 1922 til Dyvik for at faa erklæring fra Authen og administrationsstyret om samtykke til at holde direkte tvangsauktion over villaen ved Hvalstad istedenfor at maatte gaa gjennem auktion over de deponerte pantobligationer. I den skrivelse av 28 juni 1922 hvori samtykket meddeltes, tok administrationsstyret forholdet med leiekontrakten paa maskinerne op. Under forbehold mot at anerkjende banken som separatist i boet for hvad maskinerne utbragtes til og med forlangende om, at utbringendet indsattes paa separatkonto, uttalte. styret sin enighet i, at banken solgte maskinerne til liebhaber, som man forstod at banken hadde. Av dette samtykke benyttet banken sig, uten forbehold. Men banken kunde da ikke være berettiget til at se bort fra styrets gjentatte præcisering av, at intet skulde være foregrepet med hensyn til bankens ret til fortrinsvis dækkelse. Vilde ikke banken respektere boets uttrykkelige forutsætning om, at dækningsadgangen skulde bedømmes efter konkurslovens regler, saa maatte banken ha sagt fra. Følgen vilde da ha været, at boet hadde maattet gaa over til formelig konkursbehandling for at faa klare linjer. Naar banken tidde stille, maatte derimot styret tro, at banken var enig i, at administrationsbehandlingen fortsatte paa angit basis. - - -
Johs. Stenersen.
Spørsmaalet om hvorvidt indstevnte ved ikke at ha protestert skal ansees for at ha vedtat likvidation av Authens bo med adgang til dækning efter konkurslovens regler, frembyr adskillig tvil. Imidlertid er jeg blit staaende ved at slutte mig til den betragtning, som er fremholdt av førstvoterende. - - - Finn Nygaard.