Rt-1929-289

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-04-09
Publisert:	Rt-1929-289
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39/1 B s.a.
Parter:	Torstein Dalen m.fl. (advokat Folkv. Bugge) mot Svein Bøe (advokat Kr. Johanssen).
Forfatter:	Broch, Bonnevie, Lie, Larssen, justitiarius Scheel, sorenskriver Hovdan, Christiansen 12-3
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Fjelloven (1920) §8

Dommer Broch: I nærværende sak blev settedommer i Nordre Gudbrandsdalen sorenskriveri den 31 oktober 1922 saaledes kjent for rett: «Innstevnte Svein Bøe bør for citantene Torstein Dalen, H. Andersen, Ole Tarud, Amund Baatberget, Kristian Sandboløkken, Torger Dalen, Ole Karlsrud, Torger O. Botten, Torger Røisum, Hans Dokken, Petter P. Branaa, Hans Rudlandsløkken, L. Randen og Amund Ødegaarden, deres tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Dommen blev av 6 av citantene, nemlig Th. Dalen, T. O. Dalen, Hans Andersen, Torger Røisum, Amund Baatberget og Ole Tarud innbragt for Trondhjems overrett, som ved dom av 24 november 1924 stadfestet underrettens dom forsaavidt paaanket var, under ophevelse av saksomkostningene. Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer i det vesentlige stemte for godtagelse av en av appellantene fremsatt subsidiær paastand.

Samtlige appellanter for overretten har derefter innanket overrettsdommen for Høiesterett med saadan paastand: «1. Prinsipalt: At innstevnte Svein Bøe kjennes uberettiget til at utøve havning i Lomsetrenes seterstrekning i Nordre Fron med gaarden Nordre Bryns besetning. Subsidiært: At hans utøvelse av havning begrenses til hvad Høiesterett maatte finne innstevnte berettiget til paa grunnlag av de av ham spesielt paapekte seterrettigheter paa Lomseteren med disses nuværende belegg og saaledes at det forut for høiesterettssaken optatte havneskjønn herunder legges til grunn. Atter subsidiært: At det i tilfelle bestemmes ved et paa innstevntes bekostning optatt skjønn av uvillige menn, med hvor stort belegg han kan utøve havningen, idet ved skjønnets avgivelse tas fornødent hensyn til hvor stort belegg havnestrekningen overhodet kan taale. 2. At innstevnte tilpliktes til appellantene at betale erstatning efter skjønn optatt paa hans bekostning for stedfunnen uberettiget havning i aarene 1916-1929 med renter av skjønsbeløpet fra forliksklagen. 3. At innstevnte tilpliktes at betale appellantene omkostninger for underretten, overretten og Høiesterett.»

Innstevnte Svein Bøe har paastaatt overrettsdommen stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Side:290

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til de avsagte dommes premisser.

For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter. Herav nevnes en del bevisligheter fra en tidligere sak angaaende visse beiteforhold i omtrent de samme trakter som nærværende sak gjelder (Ole Rolstad m.fl. mot Svein Korstadhagen, paadømt ved underretten den 26 november 1914). Ennvidere utskrift av et tingsvidne i høiesterettssak Hage-Holten (Rt-1920-353). Endelig akt av et aastedsskjønn med tingsvidne optatt paa Lomsetrene 15 september 1925 til bruk for nærværende sak. Ved dette skjønn er avgitt uttalelse om hvor mange dyr antas at kunne vinterfødes paa de forskjellige plasser og av de forskjellige seterløkker som omhandles i saken. Skjønnet, som er avgitt i forskjellige alternativer, kommer jeg senere tilbake til.

Appellantene har under paaberopelse av flere erklæringer og vidneprov for det første gjort gjeldende, at seterrettighetene er uløselig bundet til de gaarde som de fra gammelt av tilligger, og at Bøe derfor ikke har kunnet overføre paa Nordre Bryn de rettigheter som tillaa de forskjellige andre under saken omhandlede bruk (Lundstuen, Lundløkken m.v.). Det hevdes at dette ialfall maa gjelde her hvor det efter deres mening er spørsmaal om at overføre seter- og beiterettigheter til en gaard, som visstnok er innenbygds, men som hører til et annet beitelag. De har blandt annet henvist til Ukeblad for Lovkyndighet VIII side 428 og Rt-1879-204. Appellantene paastaar nemlig at Fagerlisetrene og Lomsetrene rettslig sett danner to forskjellige havneomraader.

Subsidiært har appellantene hevdet, at de overdragne rettigheter ialfall ikke kunde gi adgang for Nordre Bryn til at havne med flere kreaturer fra Lomsetrene enn der kan vinterfødes av vedkommende seterkveers egen havn. De har forsaavidt henvist til høiesterettsdom i Rt-1920-353.

Jeg er i hovedsynspunktene enig med overrettens dissenterende medlem og til trer i de vesentlige dele hvad han har anført.

Ved høiesterettsdom i Rt-1917-97 og Rt-1887-369 er det avgjort, at i statsalmenning som var solgt til de bruksberettigede og derefter utskiftet mellem dem, og som saaledes var gaatt over til privateie, var de baand som hvilte paa den utskiftede eiendom som almenning, løst tiltross for at beiteretten var blitt liggende i fellesskap. Høiesterett har antatt at seter med full havnerett i dette tilfelle fritt kunde fraselges vedkommende bruk. Mellem partene er det paa det rene, at Fagerlisetrene og Lomsetrene ligger i Ruste sameie som ikke er almenning. Iøvrig er forholdene ensartet med dem som høiesterettsdommen av 1917 omhandler, forsaavidt som skogen er utskiftet, mens beitet ligger i fellesskap. Under disse omstendigheter maa jeg anta at der ikke var nogen rettslig hindring for at seterretten kunde fraskillis de omhandlede eiendomme Lundløkken og Lundstuen m.fl. Tilstrekkelig bevis for nogen sedvansmessig opfatning i distriktet i motsatt retning er ikke ført. Og at det har vært overdragers og mottagers mening at overføre de forskjellige plassers hele seterrett til Bøe maa jeg anse godtgjort.

Side:291

Paa den annen side mener jeg at Bøe heller ikke kan paaberope sig overdragelsene i videre utstrekning. Bøe kan ikke paa grunnlag av dem havne paa Lomsetrene med flere dyr enn overdragerne tilsammen hadde rett til. En videregaaende havning maatte bygges paa annen rettslig hjemmel.

Bøe har i den anledning paaberopt sig, at han som medeier i Ruste sameie har fri havnerett for Nordre Bryn overalt i sameiet, idet det normale er fritt beite overalt efter vanlige sameieregler. Han mener at han derfor ogsaa fritt kan øve denne havnerett i Lomsetrene. I hvert fall maa dette gjelde saalenge det ikke bevises, at han dermed hindrer andre rettighetshaveres bruk, og Bøe finner at saadant bevis ikke er ført.

Jeg antar med overrettens dissenterende medlem, at det ikke er nødvendig at komme inn paa spørsmaalet om Fagerlisetrene og Lomsetrene rettslig sett maa ansees som hørende til forskjellige beitelag.

Efter de oplysninger som foreligger maa jeg legge til grunn at Fagerlisetrene og Lomsetrene som helhet sett er av gammel oprinnelse. Noget av betydning er ialfall ikke oplyst i motsatt retning. Jeg tør forsaavidt ikke engang gaa ut fra som givet, at seterbebyggelsen er yngre enn selve sameiet som saadant. Selv om man ikke vilde turde anse N. L. 3-12-3 direkte anvendelig - et spørsmaal som det er ufornødent at ta standpunkt til - kan jeg ikke innse annet enn at forholdenes elde og almindelige beskaffenhet gir en sterk formodning for at seterhavningen bygger enten paa et uavhengig rettsgrunnlag, eller ialfall paa en stiltiende sanksjon fra de medberettigede i sameiet. Hensynet til den nødvendige stabilitet i beiterettens utnyttelse synes mig noksaa bestemt at tilsi en saadan betraktningsmaate.

Det er paa det rene at Nordre Bryn før har utøvet sin beiterett fra Fagerlisetrene. Det er ennvidere, som av overrettens tredjevoterende anført, neppe tvilsomt at en overflytning av Nordre Bryns besetning til Lomsetrene maatte forvolde en vesentlig forrykkelse i beiteforholdene der paa grunn av avstanden mellem Fagerli- og Lomsetrene. Jeg finner da at maatte gaa ut fra som det naturlige, at Bøe som den der bryter med den bestaaende ordning, maatte ha bevisbyrden for at han kunde foreta et saadant brudd eller endring i den bestaaende tilstand uten derved at gripe forstyrrende inn i den beiterett som Lomsetrenes rettmessige brukere maa forutsettes at ha. Det kan ikke være tilstrekkelig at han kan paaberope sig almindelig bruksrett i sameiet. Han maatte ialfall godtgjøre at der var saavidt overflødig havn paa Lomseter, at overflytningen ikke vil de komme setereierne der til skade. Men saadant bevis har han ikke ført.

Jeg maa saaledes gaa ut fra at Bøe er uberettiget til at bruke beite fra Lomseter i videre utstrekning enn han kan støtte sig til de rettigheter fra andre brukere der som han har sikret sig.

Forsaavidt angaar spørsmaalet hvilke disse rettigheter er, og hvad de gaar ut paa, er jeg likeledes, paa en mindre undtagelse nær som nærmere skal omhandles, enig med overrettens dissenterende medlem. Jeg finner - med ham at Bøe har tilstrekkelig

Side:292

legitimert sin hjemmel overfor appellantene til at utøve rettighetene paa saadan maate som i nevnte votum anført. Jeg er saaledes ogsaa enig i hans avgjørelse forsaavidt Mellemdokken angaar, og i at raadigheten over de 3 innlegg (ved Tarud, Lundløkkens innlegg og Nilsensletten) ikke uten videre kan forutsettes at medføre havnerett. Bevisbyrden maa ogsaa her være Bøes. Men jeg antar dernest at Karenstuens innlegg maa sees paa samme maate. Efter vidneprovene hadde Karenstuens brukere først for en del aar tilbake kjøpt seter paa Lomsetrene (Piperstuens seter), før hadde de ikke seter der. Innlegget har aldri vært bebygget.

Jeg kommer saa tilbake til den før nevnte skjønnsforretning over hvad der kan vinterfødes paa de forskjellige plasser og løkker. Jeg forstaar procedyren saaledes, at partene ingen innvending har villet gjøre mot selve skjønnet, som derfor blir at legge til grunn for dommen.

Som nevnt er skjønnet avgitt i flere alternativer. For det første er opført plassenes avkastning med seterrett, og uten seterrett. Jeg finner det ikke tvilsomt, at man maa legge til grunn det alternativ hvor seterretten er innbefattet. Det maa være det antall dyr som kan vinterfødes paa gaarden under utnyttelse av dens muligheter, herunder ogsaa utnyttelse av de seterløkker som skal legges til grunn for bedømmelsen.

Dernest er skjønnet avgitt alternativt under følgende to forutsetninger: I. Det presumeres ved besvarelsen at angjeldende eiendomme avkaster hvad de ved en almindelig, skjønnsom manns opdyrken og hevden av hovedbruk og seterløkke som vanlig er i bygden, skjønnes at kunne avgi. II. Der legges til grunn ved besvarelsen hvad eiendommene i deres nuværende forfatning skjønnes at kunne avkaste.

Jeg finner at alternativ I bør legges til grunn. Seterretten tilligger efter sin natur gaarden som saadan, ikke eieren, og bestemmes normalt av gaardens behov. Det synes mig da ikke naturlig at gaa ut fra, at denne retts utstrekning ubetinget svinger alt efter den maate som vedkommende eiere eller brukere driver gaarden paa. Jeg mener at der er behov for en mere konstant objektiv maalestok, og finner at den uttalte forutsetning for alternativ I best tilfredsstiller dette krav. Det bemerkes i denne forbindelse, at spørsmaalet om dette skjønn i tilfelle kan undergis senere revisjon staar aapent.

Efter mitt resultat skulde Bøe være berettiget til at havne fra Lomsetrene med følgende antall kreaturer, idet bemerkes at skjønnet har beregnet et kufor likt med 4 à 5 smaafefor: Lundløkken 6, Lundstuen 3 1/2 Bratlien 4 1/2 Røisum (med Gaalaabrænden seter) 3 1/2, Troen 6, tilsammen 23 1/2 eller avrundet 24 storfe.

Bøe har subsidiært gjort gjeldende, at selv ut fra den rettslige opfatning av tvisten, som jeg har lagt til grunn, kan man ikke anse det bevist at Bøe har overskredet sin rett. Han anfører at man har med noksaa ubestemte og rent skjønnsmessige faktorer at gjøre, og det er paa det rene at det høieste antall som Bøe har hatt paa Lomsetrene er 31 kreaturer. Han har gjort gjeldende

Side:293

at han maa frifinnes naar appellantenes prinsipale paastand ikke fører frem.

Jeg kan ikke være enig heri. Allerede forskjellen mellem resultatet og tallet 31 er forholdsvis betydelig. Det fremgaar dernest av procedyren, at Bøe ikke har villet binde sig til de 31 storfe som et maksimum, og det er paa det rene at han under forliksforhandlinger har gjort fordring paa fór til 35 kreaturer. Jeg mener da at appellantene har retmessig krav paa at se begrensningen av Bøes rettigheter nærmere fastslaatt under nærværende sak.

Derimot finner jeg at Bøe bør frifinnes for erstatningskravet. Det er ikke oplyst hvor mange kreaturer Bøe i aarenes løp har havnet med fra Lomsetrene, bortsett fra at han som nevnt et aar har hatt 31 stykker der. Og jeg kan heller ikke finne det sannsynliggjort at appellantene ved hans forhold faktisk er tilføiet noget økonomisk tap.

Efter sakens paa flere punkter tvilsomme beskaffenhet finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Efter det anførte stemmer jeg for saadan

Dom:

Innstevnte Svein Bøe kjennes i forhold til appellantene Th. Dalen, T. O. Dalen, Hans Andersen, Torger Røisum, Amund Baatberget og Ole Tarud uberettiget til at utøve havning fra Lomsetrene med Nordre Bryns besetning i større utstrekning enn der kan vinterfødes paa eiendommene Lundløkken, Lundstuen, Bratlien, Røisum (Gaalaabrænden seter) og Troen, under den i skjønnet av 15 september 1925 under alternativ I uttalte forutsetning - for tiden tilsammen 24 storfe eller et tilsvarende antall smaafe, idet 1 storfe regnes at tilsvare 4 a 5 smaafe. Iøvrig frifinnes innstevnte for appellantenes tiltale. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende; bortsett fra et enkelt punkt, nemlig det prinsipielle spørsmaal, hvorvidt man ved bedømmelsen av utstrekningen av vedkommende brukers havnerett skal legge til grunn det ved skjønnet av 15 september 1925 med I. betegnede alternativ eller det med II. betegnede alternativ. Førstvoterende har funnet at det riktige er at legge alternativ I. til grunn, mens jeg mener at det rette maa være at bygge paa alternativ II. Jeg mener nemlig, at det det kommer an paa i denne henseende maa være vedkommende bruks forfatning til enhver tid. Jeg legger for mitt vedkommende ikke vekt paa hvor stort antall fe der faktisk til enhver tid vinterfødes, men paa det antall som efter brukets forfatning til enhver tid kan vinterfødes, og dette er saavidt jeg forstaar nettop det samme som der er gaat ut fra i skjønnet under alternativ II. Jeg mener altsaa at man maa se bort fra muligheten for fremtidig utvidelse av storfeholdet gjennem en mere fullstendig opdyrkning, drenering eller lignende, saaledes som en almindelig skjønnsom mann maatte formodes at ville tilstrebe at naa frem til gjennem aarene. Først naar saadan ytterligere opdyrkning faktisk har funnet sted inntrer efter

Side:294

min mening retten til denne utvidede havning med det større antall storfe, som gjennem denne bedre opdyrkning da kan vinterfødes.

Idet jeg saaledes for mitt vedkommendefinner at maatte legge skjønnets alternativ II til grunn, blir mitt resultat forsaavidt forskjellig fra førstvoterendes som jeg for de enkelte eiendommes vedkommende faar følgende antall storfe: Lundløkken 3, Lundstuen 3 1/2, Bratlien 4 1/2, Røisum med Gaalaabrænden 3 1/2 Troen 2, tilsammen 16 1/2, avrundet 17 storfe.

Med disse reservasjoner er jeg, som antydet, iøvrig i alt vesentlig enig med førstvoterende, og jeg er likeledes enig i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Da jeg har grunn til at tro at min mening i det punkt hvori den avviker fra førstvoterendes ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusion.

Dommer Lie: Jeg kommer til samme resultat som de foregaaende retter. Efter min mening maa man, som ogsaa begge parter tenker sig at forholdet har vært, gaa ut fra, at Ruste sameie i gamle dager har vært almenning, og jeg finner ogsaa at man maa gaa ut fra at det innbyrdes forhold mellem de bruksberettigede i almenningen forsaavidt angaar adgangen til setring og havning har vært det almindelige, nemlig saaledes som omhandlet i N. L. 3-12-3. Videre mener jeg at man ogsaa maa legge til grunn at der forsaavidt ikke er inntraatt nogen forandring efter almenningens overgang til sameie. Spesielt skal jeg bemerke, at man efter de foreliggende oplysninger ikke kan betrakte Lomseteromraadet og Fagerliseteromraadet som to særskilte beiteomraader, saaledes adskilt i rettslig henseende, at kun den krets av rettighetshavere som er knyttet til Lomseteromraadet har adgang til at utøve seter- og beiterett i dette, men derimot ikke den krets av rettighetshavere som er knyttet til det annet omraade, og at det forsaavidt gjelder det samme med hensyn til Fagerliseteromraadet. Det er visstnok saa, at der faktisk har vært havnet paa Lomseteromraadet og Fagerliseteromraadet i det vesentlige kun av rettighetshavere, som har hatt seter henholdsvis paa det ene og det annet av disse omraader, men der er ikke oplyst noget som tyder paa, at dette har vært mere enn en rent faktisk ordning. Man kan ikke legge til grunn at det enten ved avtale eller paa annen maate har dannet sig en ordning, som ogsaa adskiller disse omraader i to særskilte rettsomraader.

Efter dette bygger jeg for mitt vedkommende paa, at Svein Bøe som eier av en gaard der tilhører sameiet, har adgang til at beite med de kreaturer som kan vinterfødes paa denne gaard, Nordre Bryn, ogsaa i Lomseteromraadet, forsaavidt dette ikke er til skade for nogen av de rettighetshavere i sameiet som allerede paa forhaand har seter paa Lomseter og har havnet derfra. Rettighetshaverne paa Lomsetrene kan derfor alene ansees at ha en fortrinsrett, ikke nogen ene rett til beite paa dette seteromraade. Det er en tidsprioritet som er innrømmet ved den nevnte artikkel i Lovboken, men kun paa den maate at den utelukker andre rettighetshavere fra beite som skader dem der allerede før har innrettet sig paa en enkelt eller enkelte strekninger av det samlede rettsomraade.

Side:295

Ved avgjørelsen av hvorvidt der foreligger en saadan uberettiget skadetilføielse ved Svein Bøes beitning paa Lomseteromraadet, kommer det inn som et enkelt spørsmaal i hvor stor utstrekning Bøe har adgang til saadan beitning i kraft av særlige rettigheter som han maatte ha i Lomseteromraadet fra før av og i henhold til den overenskomst han har sluttet med eieren av Lundløkken og Lundstuen ved mageskiftet. Med hensyn til dette spørsmaal skal jeg først bemerke, at jeg er enig med førstvoterende i, at det omhandlede mageskifte maa ansees fullt gyldig. Imidlertid finner jeg ingen grunn til at avgjøre spørsmaalet herom paa et saa bredt grunnlag som førstvoterende har gjort, nemlig at der i det foreliggende sameie ikke kan være nogen hindring for at skille seter- og havneretten fra gaardene. Efter min mening er det tilstrekkelig at bygge resultatet paa den betraktning, at det her gjelder et mageskifte av setrer mellem gaarde, som alle er rettighetshavere i sameiet, og at der efter hvad der er oplyst med hensyn til dette mageskiftes nærmere omstendigheter ikke kan tenkes for nogen av gaardene at være nogen ulempe forbundet med at et saadant mageskifte har funnet sted.

Jeg er ogsaa enig med førstvoterende i, at man setter det antall storfe som Svein Bøe har rett til at beite med paa Lomseteromraadet til 24, ifølge de særlige rettigheter som han allerede fra før av har paa dette omraade og i henhold til mageskiftet, saaledes som av førstvoterende nevnt. Efter min mening har annenvoterende visstnok rett i at hvis spørsmaalet alene dreiet sig om i hvilken utstrekning Svein Bøe kunde utnytte disse rettigheter, maatte man legge til grunn det antall kreaturer som kunde vinterfødes under de til enhver tid forhaandenværende faktiske forhold. Lenger kunde man vel logisk sett ikke komme. Imidlertid innskrenker spørsmaalet sig ikke til hvad Svein Bøe som rettighetshaver ifølge særskilt adkomst har adgang til paa Lomseteromraadet. Dette er kun et hjelpespørsmaal i saken. Hovedspørsmaalet er om Svein Bøe ved optagelse av setring og havning paa Lomseteromraadet med Nordre Bryns kreaturer gjør sig skyldig i nogen rettsstridig skadetilføielse overfor de eldre rettighetshavere paa dette omraade, og det er ved avgjørelsen av dette spørsmaal at det annet spørsmaal dukker op som et enkelt moment der har betydning. Jeg mener at N. L. 3-12-3 ikke kan forstaaes saa mekanisk at det skulde kunne ansees som en rettsstridig skadetilføjelse at en rettighetshaver i sameiet som Svein Bøe beiter paa Lomseteromraadet med kreaturer fra Nordre Bryn i større utstrekning enn hans særlige rettigheter gir adgang til under de forhaandenværende faktiske forhold, naar havningen dog ikke strekker sig videre enn under skjønnets alternativ I forutsatt, nemlig saaledes, at der beites med saa mange dyr som kan vinterfødes paa vedkommende eiendomme ved almindelig skjønsom manns styre og stell paa vanlig maate. Det staar nemlig for mig saaledes, at det vesentlige og avgjørende her er, at der ikke beites med andre dyr enn saadanne, som faktisk under de foreliggende forhold kan vinterføres paa en gaard i sameiet. Derimot synes det at maatte være en ganske underordnet omstendighet i forhold til de eldre

Side:296

rettighetshavere paa Lomseteromraadet om Svein Bøe driver kreaturtallet som han kan beite med op til det tillatte maksimum ved fornuftige forføininger over sine egne særrettigheter i Lomseteromraadet eller ved utnyttelse av Nordre Bryns forhold. Jeg opfatter det som et rent bekvemmelighetsspørsmaal i relasjon til hvad der her skal avgjøres, om Bøe innretter sig paa den ene eller annen av disse maater.

Under disse omstendigheter finner jeg at det ialfall ikke kan forbydes Bøe at beite i den utstrekning som førstvoterende har angitt. Men jeg mener ogsaa at man ikke har tilstrekkelig grunn til at forby ham at beite i ytterligere utstrekning innenfor den grense som legges til grunn i de underordnede retters domme, nemlig med inntil 31 storfe som kan vinterfødes paa Nordre Bryn. Saaledes som jeg anskuer forholdet er det ikke noget unormalt at Svein Bøe, som rettighetshaver i sameiet, optar setring og havning paa Lomseteromraadet med dyr fra Nordre Bryn. Rettsstridig blir et saadant forhold kun hvis der derved voldes dem som har bedre tidsprioritet paa Lomseteromraadet skade. Der foreligger heller ikke i de oplysninger som er skaffet tilveie noget som tyder paa, at Lomseteromraadet allerede fra før av er utnyttet saa langt som forsvarlig kan skje, eller som forøvrig skaper nogen presumsjon for, at Svein Bøe ved sin optreden gjør sig skyldig i nogen rettsstridig inntrengen. Et enkelt av de avhørte vidner, nemlig Eli Olsdatter Bryn, har gitt en forklaring paa dette punkt som efter min mening gir et meget tillidvekkende inntrykk. Som svar paa spørsmaalet om havnegangene paa Lomseteromraadet er utilstrekkelige, sier hun nemlig: «I almindelighet er her havn nok, enkelte ganger for litet høst og vaar, her som paa andre steder. For nogen aar siden var det en laak vaar og der var da mangel paa havn paa Lomsetrene ved St. Hans tider, formentlig her som andre steder. Nu om dagen kommer kuen trind og mett hjem, men det har jo ogsaa vært en usedvanlig god sommer.»

Under enhver omstendighet er der intet grunnlag for at fastslaa at der hittil er forvoldt nogen skade ved Bøes beitning. Dette er ogsaa de tidligere voterende enige i. Spørsmaalet blir da om Bøes optreden efter en bedømmelse av forholdet ogsaa med fremtiden for øie kan skjønnes at ville volde skade. Efter min mening har man ikke materiale til at gaa ut fra at dette vil være tilfelle. Og jeg mener at de som paastaar, at skade voldes, maa ha bevisbyrden.

Jeg vil ikke undlate at tilføie, at det, om man ikke uten videre gikk ut fra, at ingen skadetilføielse forelaa, efter min mening kunde være sterke grunne til at henvise til avgjørelse ved skjønn om eller i hvilken utstrekning Bøes beitning inneholder en skadetilføielse. Efter forholdets art er der ingen processuell hindring for at dette kan skje. Jeg henviser forsaavidt f.eks. til høiesterettsdom i Rt-1909-753, særlig side 760. Likeledes frembyr sig som en nærliggende analogi den fremgangsmaate som er anvist forsaavidt i Fjelloven av 12 mars 1920 §8. Jeg har vært inne paa den tanke at man skulde henvise saken til et saadant skjønn, som vilde ha den store fordel, at en nærmere prøvelse av skadespørsmaalet blev

Side:297

lagt i hendene paa presumptivt langt kyndigere menn paa dette omraade enn almindelige dommere. Imidlertid tror jeg dog at jeg efter min opfatning av bevislighetenes stilling gjør rettest i at komme til det resultat som jeg har nevnt.

I det resultat hvortil de underordnede retter er kommet, nemlig Svein Bøes frifinnelse, legger jeg bare en avgjørelse forsaavidt angaar spørsmaalet om adgangen for ham til at beite med 31 dyr. Efter sakens stilling for de underordnede retter og saavidt jeg forstaar procedyren for Høiesterett, er der ikke nogen grunn til for tiden at innlate sig paa hvorvidt en beitning fra Bøes side med mere enn 31 kreaturer vilde være rettsstridig eller ikke.

Jeg er enig i at der ikke tilkjennes saksomkostninger. Heller ikke jeg former nogen konklusion.

Dommer Larssen: Jeg finner i det vesentlige og resultatet at kunne slutte mig til førstvoterende. Med hensyn til adgangen til at foreta det i saken omhandlede mageskifte, henviser jeg til hvad tredjevoterende derom har anført.

Ekstraordinær dommer justitiarius Scheel: Som hr. dommer Bonnevie.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hovdan: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Christiansen: I det vesentlige og resultatet enig med tredjevoterende.

Av overrettens dom:

- - - Jeg kommer til samme resultat som underretten og kan i alt vesentlig henholde mig til dennes begrunnelse. - - -

Finn S. Bruun.

I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Per Haukaas.

Jeg er enig i, at saken ikke angaar reduksjon av de beitesberettigedes belegg av beltet paa grunnlag av at beitet er utilstrekkelig. Men det bestrides under saken, at innstevnte kan beite med saa mange kreaturer, som skedd, av ham opgitt til 31 i 1919. Tallet hviler ikke paa avtale eller gammel bruk, men innstevnte slaar sammen en rekke forskjellige seterrettigheter, hvor antallet av dyr skal hvile paa hvad hver plass og setervold kan vinterføde.

Jeg antar at om enn Fagerli og Lomseter havnestrekninger støter til hinannen og forsaavidt kan sies at gaa i ett, saa har dog setrene paa Fagerli og paa Lomseter saa forskjellige utgangspunkter for havning, at innstevnte ikke kan foreta annen havning ved at slippe dyr i Lomseterstrekningen enn ut fra seterrett i denne. I annet omfang blir det for mig ikke nødvendig at inngaa paa det omprocederte spørsmaal, om de to nevnte strekninger er felles havnegang eller ikke. - - -

Tilbake blir da Lundsløkken, Lundstuen, Bratlien, Troen, Golaabrænden og Karenstuen. Jeg finner det saa usikkert, hvilket antall kreaturer disse plasser med seter rett gir adgang til at vinterføde, at jeg antar saken maa løses ved skjønn herom. Skjønnet finnes efter omstendighetene at burde optas paa innstevntes bekostning. - - -

Hvar erstatningspaastanden angaar, antas det efter omstendighetene rettest at frifinne innstevnte. - - - C. E. Wildhagen.

Sett. Finn S. Bruun. Per Haukaas.

Side:298

Av underrettens dom:

- - - Svein Bøe, eier av nordre Bryhn i Nordre Fron, hadde oprindelig sin seter paa Fagerlisetrene. Ved mageskifte av 20 juli 1905 overdrog han seteren til Iver Storlunde og fikk av denne til vederlag Lundløkkens og Lundstuens setrer paa Lomseter. Saavel Fagerlisetrene som Lomsetrene ligger i det gamle Rustesameie, hvor skogen blev utskiftet i 1823, mens havningen vedblev at være i fellesskap. Avstanden mellem Fagerlisetrene og Lomsetrene er ca. 5000 meter. Svein Bøe har senere brukt de nevnte setrer som han saaledes erhvervede, som setrer for besetningen paa sin gaard nordre Bryhn. Efter hvad han selv oplyser har han havnet paa setrene med inntil 31 storfe.

Torsten Dalen, H. Andersen, Ole Taarud, Amund Baatberget, - - - Torger Dalen, - - - Torger Røisum, - - - som samtlige setrer paa Lomsetrene, har funnet sig skadelidende ved Svein Bø's flytning av seterbruket til Lomsetrene, idet de mener, at det har medført øket belegg av den felles havnegang paa Lomsetrene, og de anser ham uberettiget til at havne paa Lomsetrene med Nordre Bryhns besetning. - - -

Retten maa anta, at innstevnte ved mageskiftet med Iver Storlunde erhvervet Lundløkkens og Lundstuens setrer med rett til den havning, som hadde vært utøvet fra Lundløkken og Lundstuen, hvis havnerett paa Lomseter maa ansees bortfallt ved mageskiftet. - - - Retten maa saaledes bli staaende ved, at innstevnte paa Lundløkken og Lundstuens setrer er berettiget til at havne med 10 storfe, og retten kan ikke innse, at de øvrige setereiere paa Lomsetrene med føie kan gjøre nogen innvending mot at innstevnte som eier av Nordre Bryhn setrer paa Lundløkkens og Lundstuens setrer med en besetning av nevnte størrelse. Innstevnte som eier av Nordre Bryhn er jo havneberettiget i det gamle Ruste sameie, og naar han paa lovlig og - som det maa antas - sedvanemessig maate skaffer sig setrer paa Lomsetrene, er hans utøvelse av Lundløkkens og Lundstuens seterrettigheter berettiget.

Saavidt retten kan forstaa, er det da heller ikke denne bruk som citantene klager over. Deres anke gjelder hovedsakelig det omfang, hvori innstevnte har utøvet havnerett fra de nevnte 2 setrer. Innstevnte har nemlig ikke havnet der med blott 10 storfe, men med inntil 31 storfe.

Innstevnte anfører hertil, at han foruten Lundløkkens og Lundstuens setrer ogsaa er i besiddelse av andre seterrettigheter paa Lomsetrene, hvilket medfører, at han kan havne med saa stort antall dyr, som han hittil har gjort, og innstevnte mener videre, at uansett disse rettigheter vil havnestrekningene paa Lomsetrene ogsaa være tilstrekkelige, naar hans dyr medtas, havnen vil med andre ord ikke bli overbelastet, selv om hans dyr er der, men vil være fullt tilstrekkelig for alle, som havner der. - - -

Resultatet blir efter dette, at innstevnte paa sine rettigheter fra Lundløkken, Lundstuen, Bratlien og Golaabrænden kan havne i Lomsætrenes havnegang med tilsammen ca. 20 storfe. Hvormange innstevnte kan faa paa sine øvrige forannevnte rettigheter stiller sig uklart. Legger man innstevntes opgave til grunn, kommer man til et antall, som er større enn det antall - 31 storfe - hvormed innstevnte hittil har havnet.

Retten antar at bevisbyrden for, at innstevnte har overskredet sin rett, maa paahvile citantene. Som allerede bemerket begynte innstevnte sitt seterbruk paa Lomsetrene i 1905, og retten kan ikke se bort fra, at innstevnte i de derpaa følgende 14 aar upaatalt har hatt sin seter der. Han

Side:299

har innrettet sitt gaardsbruk derefter, og forholdet har i aarenes løp vunnet en fasthet, som det maaskje oprindelig manglet. Under disse omstendigheter synes det rimelig, at de, som nu bestrider innstevntes rett, beviser at de er blitt skadelidende ved innstevntes havning. Men retten kan ikke finne, at citantene i saa henseende har ført et tilstrekkelig bevis. - - -