Rt-1929-604
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-06-29 |
| Publisert: | Rt-1929-604 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 212/1 s.a. |
| Parter: | Oslo kommune (advokat G. Heiberg) mot Bondeungdomslaget i Oslo (advokat Solnørdal). |
| Forfatter: | Hanssen, Andersen, Alten, Paulsen, Boye, Breien, Backer |
| Lovhenvisninger: | LOV-1882-04-15-§17H, Byskatteloven (1911) §21 |
I nærværende sak blev av Oslo byrett den 7 november 1927 avsagt dom med følgende domsslutning: «Oslo kommune dømmes til at betale til Bondeungdomslaget i Oslo innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen kr. 20,988 med 4 av hundre i aarlig rente fra 6 januar 1927 til betaling skjer, men frifinnes iøvrig. Sakens omkostninger opheves.»
Byrettens dom er av begge parter paaanket til Høyesterett Hovedappellanten Oslo kommune har paastaatt frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for byretten og Høyesterett. Kontraappellanten Bondeungdomslaget i Oslo har paastaatt Oslo kommune dømt til at betale kr. 37.256,87 med renter derav fra 6 januar 1927 og saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Side:605
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Der er for Høyesterett fremlagt endel nye dokumenter, som man delvis skal komme tilbake til nedenfor.
Med hensyn til skatten for skatteaaret 1925/26 kommer Højesterett til samme resultat som byretten, og man kan forsaavidt i det vesentlige henholde sig til den av byretten gitte begrunnelse. Angaaende Høyesteretts tidligere praksis overfor krav paa tilbakebetaling av erlagt skatt kan man iøvrig foruten til den av byretten nevnte dom av 27 april 1927, som er referert i Rt-1927-237 tillike henvise til de i Rt-1927-814, Rt-1928-34 og Rt-1929-177 refererte dommer. Av de nye dokumenter fremgaar, at Oslo ligningskontor i 1927 og 1928 sendte en rekke aktieeiere i A/S Vinmonopolet meddelelse om, at byskatten vilde bli omberegnet og det for meget betalte skattebeløp tilbakebetalt, hvis endelig dom avgjorde beskatningen anderledes enn skjedd ved ligningen. Denne omstendighet finnes imidlertid ikke at kunne tillegges nogen avgjørende vekt. Efter hvad der av ligningskontoret er oplyst maa man gaa ut fra, at det her gjaldt en særordning som blev benyttet efter kemnerens ønske av hensiktsmessighetshensyn. I det foreliggende tilfelle maa det ansees paa det rene, at forbeholdet ved inngivelsen av selvangivelsene ikke har foranlediget noget svar fra ligningsraadet eller ligningskontoret og at det ikke har vært berørt under de senere forhandlinger angaaende ligningsansettelsene.
Med hensyn til skatten for skatteaaret 1926/27 kommer Høyesterett til et annet resultat enn byretten; idet man finner at kommunen ogsaa forsaavidt maa bli at frifinne for tilbakebetalingskravet. Den omstendighet at ligningen for dette aar fant sled efter avsigelsen av den i Rt-1926-262 refererte dom i sak:
Aalesunds Arbeiderforening mot Aalesunds kommune antas nemlig ikke tilstrekkelig til at bringe saken i nogen annen stilling for det nevnte aars vedkommende. Efter den nevnte dom forelaa der visstnok sterk grunn for ligningsmyndighetene i Oslo til at nære tvil om riktigheten av den tidligere fremgangsmaate med hensyn til ligningen av Bondeungdomslaget. Men der antas ikke at være grunn til at tro annet enn at ligningsmyndighetene, naar de fastholdt den tidligere fremgangsmaate, forsaavidt var i god tro, som de fremdeles mente, at denne var riktig. Og under enhver omstendighet var Bondeungdomslaget vel bekjent med spørsmaalets tvilsomhet,.saaledes at det hadde opfordring til at ta standpunkt til spørsmaalet om at betale under forbehold eller nekte at betale.
Saksomkostninger finner ikke at burde tilkjennes.
Domsslutning:
Oslo kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av byrettens dom:
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av byskatt som Bondeungdomslaget i Oslo har betalt for skatteaarene 1925/26 og 1926/27 med henholdsvis kr. 16.468,21 og kr. 20.988,66, tilsammen kr. 37.456,87.
Side:606
Ifølge byskattelovens av 1911 §21 i - saaledes som denne bestemmelse var lydende før loven av 3 juni 1927, - saavel efter byskatteloven av 15 april 1882 §17h kunde formues- og inntektsskatt ikke paalegges. «selskaper og innretninger, som ikke har erhverv til formaal». Bondeungdomslaget i Oslo har til formaal at «samle norsklynd bondeungdom til samvær og samarbeid paa heimleg grunn og gjeve landsungdom i hovudstaden vern og hjelp. Laget vil auka vyrdnaden for bonden og bondeyrket og arbeide for atterreisning av det norske folkemaalet, for ædruskap og for nationalt sjølvstende i alle leider». For at kunne fremme disse formaal har laget skaffet sig inntekter bl.a. ved at drive hoteller og «kaffistovar», og har siden 1907 vært skattelagt av denne sin erhvervsmessige virksomhet, som blev antatt ikke at være skattefri i henhold til de nevnte lovbestemmelser, jfr. Finansdepartementets skrivelse av 26 august 1909.
Ved høyesterettsdom av 23 mars 1926 (Rt-1926-216) blev Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet tilkjent skattefrihet for sin gaard Rostad i Inderøy. - - -
I dom av 10 april 1926 (Rt-1926-262) fritok Høyesterett med 4 mot 3 stemmer Aalesunds Arbeiderforening for at betale skatt til Aalesunds kommune av sin bygning, hvor foreningen selv hadde sine lokaler, men som den vesentlig benyttet til utleie. - - -
Endelig har Høyesterett ved dom av 4 desember 1926 (Rt-1926-985) med 6 mot 1 stemme avgjort, at Bondeungdomslaget i Nidaros efter sine love maa inngaa under «selskaper og innretning, som ikke har erhverv til formaal», efter byskattelovens §21 i, og at laget ikke mister denne karakter» fordi det til fremme av sine ideelle opgaver driver inntektsbringende virksomheter, selvom dette foregaar i forholdsvis betydelig omfang. - - -
Bondeungdomslaget i Oslo oversendte sin selvangivelse av 27 februar 1925 for skatteaaret 1925/26 (inntektsaar 1924) til Oslo ligningsvesen med en skrivelse av s.d., hvori bl.a. anføres: «Da det er tvilsomt um vaare forretningar er skattepliktige, maa vi og ta atterhald um aa faa skatten refundert, um det ved dom skulde visa seg at vi urettvist vert skattlagt». Skatten blev betalt til kemneren i to terminer 2 mai og 20 august 1925 uten forbehold.
I selvangivelse av 25 februar 1926 for skatteaaret 1925 uttaler laget: «Med umsyn til plikten for ungdomslag og ungdomssamskipnader til aa svara skatt, gaar det process. Dersom denne fører til at disse lagi vert kjendt skattefrie, tek vi hermed atterhald um aa faa likningi underkjendt og den utlikna skatt betalt tilbake», og i følgeskrivelse av s.d. anføres: «Som nemndt i sjølvmeldingi gaar det process um skatteplikt for samskipnader under Noregs Bondeungdomslag. Dersom denne fører til fritakning, tek vi atterhald om aa faa refundert all skatt, som vi etter lova skulde vere friteke for». Skatten for 1926/27 blev betalt 16 august 1926 likeledes uten forbehold. - - -
Retten anser det utvilsomt at forbehold om tilbakebetaling av byskatt - ialfall forsaavidt det ikke tas ved betalingen av skatten - maa henvendes til formannskapet, og at ligningsmyndighetene, som ikke kan treffe bestemmelse om tilbakebetaling, ikke er rette vedkommende i denne henseende. Det blev oplyst av 4de vidne, ligningssekretær Thue, at der kun i ganske faa tilfelle er forekommet forbehold som omhandlet i selvangivelser, og det kunde visstnok synes at være ønskelig om ligningsvesenet i saadanne tilfelle ga vedkommende skattyder meddelelse om det rette forhold eller
Side:607
underrettet formannskapet om, at forbehold var tatt, men nogen forpliktelse hertil kan ikke antas at paahvile ligningsmyndighetene. Det vil være skattydernes sak at undersøke, hvad de har at gjøre for at kunne opnaa tilbakebetaling uten søksmaal. Byskattelovens §76 kan ikke antas at medføre nogen plikt for ligningsraadet til at gi skattyteren meddelelse som nevnt, mens det paa den annen side ikke kan antas at stride mot ligningsfunksjonærenes taushetsplikt efter §121 med hensyn til skattyterens formues- og inntektsforhold at gi formannskapet underretning om et forbehold er tatt.
Efter dette maa innstevnte gis medhold i, at saksøkerens forbehold i selvangivelser med bilag om at faa den betalte skatt tilbake, er uten betydning, og det vil da ikke være nødvendig at avgjøre, om forbehold maa godkjennes for at være gyldige.
Derimot kan retten ikke anse ligningsvesenet berettiget til at sette Høyesteretts dom i Aalesundssaken ut av betraktning ved ligningen for 1926/27. Allerede i premissene til den forutgaaende dom i Inderøysaken uttalte 3 av Høyesteretts medlemmer, at vedkommende selskapers skatteplikt berodde paa, hvorvidt de hadde erhverv til endelig formaal, mens de øvrige ikke fant det nødvendig at avgjøre spørsmaalet i sin almindelighet, og Aalesundsdommen fastslog saa, at det avgjørende for skattefritakelsen maatte ligge i formaalet uten sondring mellem de forskjellige inntekter. At dommen er avsagt med 4 mot 3 stemmer kan ikke hindre, at den er et prejudikat, saalenge der ikke er falt ny dom som strider mot den. Dommen angaaende Bondeungdomslaget i Nidaros var overensstemmende med Aalesundsdommen, uaktet det var oplyst at lagets virksomhet foregikk i forholdsvis betydelig omfang, og det er som ubenektet paa det rene, at saksøkerens formaal og virksomhet i det vesentlige er overensstemmende med Nidaroslagets.
Retten kommer da til det resultat, at innstevnte som erstatning for saksøkerens tap ved den uriktige ligning for 1926/27 maa tilbakebetale laget vedkommende skattebeløp kr. 20.988,66 med renter som paastaatt, men forøvrig frifinnes. - - -