Rt-1929-654
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-09-03 |
| Publisert: | Rt-1929-654 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10/2 s.a. |
| Parter: | A. S. Moes konkursbo (ved konkursboets bestyrer overrettssakfører Alf Hærem) mot Elias Seiland (advokat Lea). |
| Forfatter: | Bugge, Christiansen, Boye, Rivertz, Schjelderup, Hanssen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | LOV-1869-03-06-§1, LOV-1869-03-06 |
I denne sak avsas den 19 oktober 1927 av Sunnhordland herredsrett dom med saadan domsslutning: «Det skadesløsbrev som A. S. Moe utstedte til Elias Seiland den 28 februar 1914, tinglyst 7 mai 1914 for kr. 6.000 med pant i Tufte, g.-nr. 9, b.-nr. 5 av Etne, ansees fremdeles at hvile som heftelse paa eiendommen. Sakens omkostninger opheves».
Denne dom er av A. S. Moes konkursbo innanket for Høyesterett, hvor boet har nedlagt saadan endelig paastand: «Prinsipalt: A. S. Moes konkursbo kjennes berettiget til de i Bergens Sparebank paa kontrabok nr. 04316 deponerte i saken omhandlede kr. 6.000 med paaløpne og paaløpende renter. Subsidiært: A. S. Moes konkursbo kjennes berettiget til kr. 2.500 av nevnte beløp med renter som anført. I begge tilfelle: Elias Seiland dømmes til at betale A. S. Moes konkursbo sakens omkostninger for herredsretten og Høyesterett».
Innstevnte Elias Seiland har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og A. S. Moes konkursbo dømt til at betale ham sakens. omkostninger for Høyesterett.
Hvad saken gjelder fremgaar av herredsrettens domsgrunner. Det er for Høyesterett oplyst, at den ved skadesløsbrevet pantsatte eiendom senere efter overenskomst er solgt for kr 7.500, hvorav kr. 6.000 er deponert i Bergens Sparebank paa kontrabook nr. 04316 inntil Høyesteretts dom foreligger, og at skadesløsbrevet er avlest. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, blandt hvilke alene skal nevnes rettsbok over bevisoptagelse 27 september 1928 ved Sunnhordland herredsrett, hvorunder Amund Sjursen Moe som vidne og Elias Seiland som part har forklart sig nærmere om det laan paa 2.000 kr., som Seiland ydet Moe i desember 1924.
Høyesterett kommer forsaavidt angaar utstrekningen av den Elias Seiland tilkommende pantesikkerhet til et annet resultat enn herredsretten.
Det maa efter hvad der foreligger oplyst ansees paa det rene, at skadesløsbrevet av 28 februar, tinglyst 7 mai 1914, i virkeligheten utstedtes alene for at gi Seiland den tidligere avtalte pantesikkerhet, for det laan oprinnelig paa 8.000 kr., som han hadde ydet Moe et par aar i forveien og hvorpaa restet 6.000 kr. At der ved dokumentets utferdigelse blev anvendt formen av skadesløsbrev med tilsigelse av sikkerhet ogsaa for annet mellemværende, maa antas nærmest at skyldes en misforstaaelse. Idet denne
Side:655
sammenheng legges til grunn, finnes skadesløsbrevet i virkeligheten utstedt alene til sikkerhet for allerede tilværende gjeld, saaledes at bestemmelsen i §1 i lov av 6 mars 1869 om utslettelse av pantebøkerne av «skadesløsbrev, der er meddelt til sikkerhet for mulig inntredende ansvar», ikke her vil kunne faa anvendelse. Seilands pantesikkerhet for laanesummen, nu tilrest kr. 3.500, maa saaledes betraktes som fremdeles at ha hvilt som heftelse paa eiendommen.
For de 2.000 kr.s vedkommende, som Moe fikk laant av Seiland i desember 1924, finner man at forholdet stiller sig anderledes. Ifølge de nevnte forklaringer ved bevisoptagelsen 27 september 1928 maa det nemlig antas bragt paa det rene, at der ved opptagelsen av dette laan, som var ment som rent midlertidig, intet blev avtalt om, at skadesløsbrevet skulde tjene til sikkerhet derfor. Man finner da ikke Seiland berettiget til pantesikkerhet i eiendommen for de kr. 2.000. Hans forklaring om, at Moe ved en senere leilighet efter laanets optagelse hadde innrømmet ham pantesikkerhet ogsaa for dette laan, kan som ubevist ikke tillegges betydning. At skadesløsbrevet i formen ogsaa omfatter sikkerhet «for annet mellemværende», finnes efter hvad før er anført om forutsetningene for dokumentets tilblivelse heller ikke at kunne hjemle Seiland pantesikkerhet for det senere laan paa 2.000 kr.
Idet saaledes Seilands panterett ifølge skadesløsbrevet ansees fremdeles for 3.500 kr. at ha hvilt som heftelse paa eiendommen ved dennes salg, blir han for nevnte beløp med renter at anse fortrinsberettiget til dekning av det efter salget deponerte beløp.
Der finnes ikke grunn til at idømme omkostningsansvar.
Domsslutning:
Det av Amund Sjursen Moe til Elias Seiland den 28 februar utstedte og den 7 mai 1914 tinglyste skadesløsbrev for kr. 6.000 med pant i Tufte, gr.-nr. 9, br.-nr. 5 i Etne blir at anse som fremdeles at ha hvilt som heftelse paa eiendommen for kr. 3.500, saaledes at Elias Seiland efter eiendommens salg, for nevnte beløp med renter blir at anse fortrinsberettiget til dekning av de i Bergens Sparebank ifølge kontrabok nr. 04316 deponerte kr. 6.000. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av underrettens dom:
Det faktiske forhold er paa det rene mellem partene og bestaar i følgende: Den 1 februar 1913 laante saksøkeren (Elias Seiland) til A. S. Moe 8.000 kr., som denne skulde bruke til at kjøpe eiendommen Tufte for. Det var meningen at saksøkeren for sitt tilgodehavende skulde faa 1ste prioritets panterett. Der blev 30 juli 1913 avbetalt 1.000 kr. og 2 februar 1914 1.000 kr.
Den 28 februar 1914 utstedte Moe et dokument, som bar overskriften skadesløsbrev og hvorav 1ste ledd lød saa: «Til sikkerhet for hvad undertegnede Asmund Sjursen Moe, Etne, skylder eller maatte komme til at skylde til herr Elias Seiland, Etne, i anledning laan, kausjonsansvar eller annet mellemværende pantsetter jeg herved for et beløp av inntil 6.000 kroner med 1ste prioritet min eiendom Tufte - - -».
Skadesløsbrevet blev tinglyst 7 mai 1914. Det er ikke tinglyst paanytt
Side:656
og ikke slettet av panteregistret. Den 31 januar 1918, 31 juli 1919, 28 juli 1919 og 2 februar 1920 avbetalte Moe henholdsvis 1.000, 500, 500 og 500 kroner, saaledes at der altsaa stod igjen 3.500 kroner.
I desember 1924 fikk Moe ytterligere laant av Seiland 2.000 kroner. Den 28 februar 1927 blev Moes bo tatt under konkursbehandling.
Saksøkeren paastaar at skadesløsbrevet fremdeles hviler paa eiendommen, da det ikke blev utstedt for mulig inntredende ansvar, men for allerede eksisterende gjeld. Han har nedlagt paastand herpaa og paa, at han har rett til at sette eiendommen til auksjon til dekning av sitt tilgodehavende. Dessuten paastaaes saksomkostninger. - - -
Retten skal bemerke, at skadesløsbrevet efter sin tekst er utstedt for at sikre hvad Moe skylder eller maatte komme til at skylde saksøkeren. Efter sin tekst har det altsaa til hensikt at sikre baade mot nuværende og mot mulig fremtidig ansvar. Det er videre paa det rene at Moe ved dokumentets utstedelse skyldte saksøkeren 6.000 kr., og at det var partenes mening at dokumentet skulde tjene til sikkerhet herfor. Efter det underliggende forhold var det altsaa utstedt i den hovedhensikt at sikre allerede bestaaende gjeld. Under disse omstendigheter antar retten, at det ikke gaar inn under loven av 6 mars 1869 §1, som bruker uttrykkene «til sikkerhet for mulig inntredende ansvar». Naar man tar i betraktning de alvorlige rettstap loven kan volde kreditorer, som ikke kjenner til den, er det rimelig at fortolke den strengt efter ordene, saaledes at den båre faar anvendelse paa skadesløsbrev som er utstedt alene for at sikre mot mulig inntredende ansvar, derimot ikke paa skadesløsbrev som er utstedt for at sikre baade mot nuværende og mot fremtidig ansvar. Jfr. ogsaa: Aubert, Obligasjonsrettens sp. del III side 271, note 2, og Hagerup, Panterett (1ste utgave) side 436. I denne retning gaar ogsaa høyesterettsdom i Rt-1907-609. Høyesterettsdom i Rt-1899-369 kan ikke ansees som avgjørende i motsatt retning. For det første er at merke, at dommen er avsagt under sterk dissens (4 mot 3 stemmer). Dernest er det ansvar som det i dommen nevnte skadesløsbrev er utstedt for at sikre mot - - baade efter sin tekst og efter det underliggende forhold - av en mere usikker og fremtidig art enn i den foreliggende sak. Det blev utstedt for at dekke selgeren mot mulig tap ved en eiendomshandel - et tap som ikke behøver at være innskrenket til kjøpesummen, men ogsaa kan omfatte f.eks. erstatning for misligholdelse.
Retten kan heller ikke gi saksøktes subsidiære paastand medhold. Loven av 1869 blev gitt for at rense panteregistrene for gamle - presumtivt innfridde - heftelser, derved at registerføreren utsletter heftelsene ex officio, uten nogen medvirkning ifra kreditors eller debitors side. Registerføreren kan da alene holde sig til dokumenterte tekst, han har ikke anledning til at granske det underliggende forhold. Han kan derfor ikke foreta slettelser som ikke fremgaar av dokumentet selv eller som parterne ikke gir ham materiale til. Dokumentet maa betraktes som en helhet. Enten er det av den art at det gaar inn under loven av 1869, og da skal det slettes i sin helhet naar 10 aar er gaatt og det ikke er tinglyst paanytt. Eller det gaar ikke inn under loven av 1869, og da følger det med hensyn til utslettelse de almindelige regler. Et system med slettelse beroende paa mulige avbetalinger er ikke forenelig med lovens prinsipp om slettelse ex officio. - - - G. Wiesener.