Rt-1929-785
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-09-26 |
| Publisert: | Rt-1929-785 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 21/2 B s.a. |
| Parter: | Lapp Anders Paulsen (advokat Puntervold) mot A/S Røros Kobberverk (overrettssakfører J. B. Hjort til prøve). |
| Forfatter: | Boye, Schjelderup, Paulsen, Bade, Reinholdt, Lyng, Backer |
| Lovhenvisninger: | Rørosloven (1901) §1, Norske Lov (1687), LOV-1883-08-02, LOV-1901-05-29-§1 |
Dommer Boye: Ved dom avsagt av sorenskriveren i Gauldal den 15 november 1924 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte lapp Anders Paulsen kjennes forpliktet til under sin benyttelse av vinterbeite for rendrift i A/S Røros Verks skoger innen lappedistrikt II Fæmund at utøve denne hevningsrett med iakttagelse av de forpliktelser, som den til enhver tid gjeldende lovgivning om rendrift (for tiden lov av 2 august 1883 m.fl.) paaligger, saaledes ogsaa til likeoverfor A/S Røros Kobberverk paa den maate nevnte lovgivning bestemmer at erstatte skade paa skog, hvor saadan skade maatte være en følge av renens ophold i verkets skoger under beitning. Sakens omkostninger opheves.»
Ved Trondhjems overretts dom av 30 august 1926 blev underrettens dom stadfestet og sakens omkostninger f or overretten ophevet.
Overrettens dom er av lapp Anders Paulsen innanket for Høyesterett med saadan paastand: «At Anders Paalsa (Paulsen) frifinnes og tilkjennes saksomkostninger ved Høyesterett.»
Innstevnte A/S Røros Kobberverk har paastaatt: «At overrettens dom stadfestes og at appellanten lapp Anders Paulsen tilpliktes at betale innstevnte A/S Røros Kobberverk saksomkostninger for Høyesterett.»
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene for de avsagte dommer.
Jeg er kommet til samme resultat som overretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltrede.
Naar Røros Kobberverk gjør gjeldende, at appellanten skal være forpliktet til under sin benyttelse av vinterbeitet at utøve beitningsretten med iakttagelse av de forpliktelser, som loven av 2 august 1883 paalegger, skal jeg bemerke, at den plikt, som denne lov paalegger lappene, at vokte sine ren og erstatte skade, ikke or en ny forpliktelse. Allerede kodicillen til grensetraktaten mellem Norge og Sverige av 7/18 oktober 1751 inneholder følgende bestemmelse i §16: «Og skulle paa begge sider de fremmede Lapper nøye tage sig i agt, at de ikke ved deres Flytnings Færd giøre Landets egne Innbyggere nogen Skade, enten Vinter eller Sommer, paa Skoug, Ager eller Eng, Multe-Bær o.s.v.» Bestemmelsen tar nærmest sikte paa de svenske flyttelapper, som ifølge §10 skal være likestillet med de norske. Disse innskrenkninger i beitningsretten
Side:786
efter den citerte paragraf i kodicillen maa imidlertid antas at ha vært gjeldende ogsaa før de norske lapper. Jeg henviser til høyesterettsdom i Rt-1892-411 angaaende en sak, som var reist mot Paul Johnsen, far av appellanten i nærværende sak, jfr. ogsaa dommer i Rt-1896-321 og Rt-1897-759, hvilke dommer ogsaa angikk appellantens far.
Der er under nærværende sak dokumentert en skrivelse fra Thomas Christian Nilssen paa egne og øvrige lappfinners vegne av Aalen, Tydalen og Røros datert 23 desember 1794, hvori bl.a, ansøkes om følgende: «At vi bemeldte tvende finnefamilier fremdeles maa være tilladt med vore rensdyr at opholde oss som før i fjeldstrækningerne fra Hyllingen til Sør-Woldalen uhindret av bemeldte Bernt Woldalen og andre bønder. Hvorimod vi aldrig agter at gjøre dem eller deres eiendomme nogen skade.» Som svar herpaa blev gitt Kronprinsens resolusjon av 29 desember 1794, hvori anføres følgende: «Derimod bør lapfinnerne paa sin side vogte sig for at gjøre nogen beboer skade eller forfang, og tilkommer det dem at vogte sine dyr saaledes, at de ikke innkommer paa nogen mands lovlig bøkslede eller eiende sæter eller høislaatter, da de i saa fald bør erstatte den skade, som derved forvoldt, dog bør ingen tage sig selv tilrette eller egenraadig fratage finnerne deres dyr, kobberkjedler eller andet, som dem behøver, thi naar skaden ikke i mindelighed betales, bør den av upartiske mænd takseres til erstatning for den fornærmede, alt efter den anførte traktats 1ste kodicil.»
Baade efter kodicillen og lappeloven av 1883 er det paalagt lapperne at betale erstatning for skade paa skogen, og herunder maa efter min mening gaa den i nærværende sak omhandlede hornfeiningsskade.
Appellanten har gjort gjeldende, at hans beiterett gaar inn under de rettigheter som i henhold til lov av 29 mai 1901 §1 er forbeholdt almuen ifølge alders tids bruk. Appellanten mener at denne rett maa sidestilles med almuens beitesrett i almenning for sine kreaturer. Jeg finner ikke, at appellanten kan gis medhold heri. Jeg er enig med de underordnede retter i, at lappenes renbeiterett ikke gaar inn under almuens almenningsrett. Renbeiteretten maa ikke skje til fortrengsel for de fastboendes opdyrkning av jorden, og den maa være underlagt lovgivningens regulerende bestemmelser.
Naar appellanten for Høyesterett har gjort gjeldende, at hornfeiningen er uadskillelig forbunden med renbeiteforholdet, og at skade ved hornfeiningen ikke kan undgaaes, hvor renbeitningen foregaar, skal jeg bemerke, at reneiernes erstatningsplikt ogsaa maa omfatte hornfeiningsskade paa barskog. Angaaende den slags skade henviser jeg til hvad der er anført i Ot.prp.nr.30 (1924) om utferdigelse av lov om fredning av barskog m.v. for renbeitning side 2 og side 4.
Jeg kan ikke finne, at appellanten har ført bevis for, at der tilkommer ham en særrett, hvorefter der er utøvet en raadighet av større omfang enn den i lovgivningen omhandlede renbeiterett. Selv om hornfeiningsskade ikke kan undgaaes, følger ikke derav,
Side:787
at der ikke bør betales for skaden. Naar det er anført, at lappene ikke tidligere har betalt erstatning for hornfeiningsskade, eller at Røros Kobberverk ikke tidligere har fordret betaling for slik skade, kan det komme av, at skaden tidligere hadde mindre betydning. Ialfall har lappene ikke erhvervet nogen rett ved, at Kobberverket ikke tidligere har krevet erstatning.
Jeg behøver ikke at gaa inn paa spørsmaalet om, hvorvidt betingelsene for alders tids bruk forøvrig foreligger, og behøver saaledes ikke at uttale mig om, hvorvidt der kan erhverves rett ifølge alders tids bruk, naar forholdets oprindelse ikke er legalt.
Jeg finner at appellanten maa tilsvare omkostninger for Høiesterett.
Dom:
Overrettens dom. stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anders Paulsen til A/S Røros Kobberverk kr. 1.000.
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Paulsen og Bade, de ekstraordinære dommere sorenskriver Reinholdt og byrettsdommer Lyng samt dommer Backer: Likesaa.
Av overrettens dom:
- - - Appellanten gjør gjeldende at han som innvaaner av Røros herred ved Rørosloven av 29 mai 1901 §1, er tilsikret de rettigheter som ved alders tids bruk tilkommer almuen innen de strekninger som ved overenskomsten av 1901 blev overlatt Røros verk til eiendom. Til disse strekninger hører Forbundsdistriktet, hvortil appellantens ren hører. Og innenfor dette distrikt hadde lappene før overenskomsten en ved alders tids bruk erhvervet rett til at drive renbeitning uten at betale nogensomhelst erstatning for vanlig hornfeiningsskade i den utstrekning denne er uadskillelig forbundet med renbeitningen. Appellanten mener saaledes at lappene innenfor dette distrikt har erhvervet en spesiell rett som medlemmer av almuen i Røros herred.
Appellanten anfører videre: Rørosverkets eldste privilegier av 1646 gav verket enerett til bergverksdrift og bruk av skogene i en omkrets av 4 mil omkring bergstaden, men verket har tross privilegiet og tross det efter skjøte av 1729 paastod sig eiendomsberettiget til cirkumferanceomraadet funnet sig i at respektere lapperis rett til at beite med sine ren uten at erstatte hornfeiningsskaden. Det eneste forsøk verket har gjort paa at kreve skadeserstatning gjaldt en skogskade i 1848, og denne sak endte med at lappene blev frifunnet ved overrettsdom i 1853. Lappene har alltid baade før og efter 1853 utøvet sin hevningsrett for sine ren paa samme maate som den øvrige almue for kjør og gjeter uten at der har vært tale om erstatning for den skade, beitningen medførte paa trærne. Hverken grensekodicilen av 1751 eller lappeloven av 1883 gjorde nogen forandring i lappenes uavkortede hevningsrett med fritagelse for erstatningsplikt for skogskade. Denne beitningsrett forelaa utøvet i alders tid, da overenskomsten mellem staten og Rørosverket blev avsluttet og fastslog at de rettigheter som maatte tilkomme almuen ved kontrakt, hevd, alders tids bruk eller lov, skal forbeholdes vedkommende. Rørosloven bekreftet derfor
Side:788
bare disse forhold og bragte ingen endring i dem, og hverken verket eller nogen anden kan berøve almuen dens velerhvervede rettigheter. - - -
Appellanten finner at det maa ansees bevist ved historiske undersøkelser at lappene kom til Rørostraktene før Rørosverket blev anlagt og antar at dette skjedde før de fastboende bønder slog sig ned der. Men dette mener han har mindre interesse, da det ialfall er paa det rene, at de har ferdedes her i alders tid. Selv om de gamle lovbestemmelser om almenningsrettigheter muligens ikke direkte kan anvendes paa lappene, idet hverken Magnus Lagabøter eller Christian Qvint har talt om eller tenkt paa lappene, antar appellanten det allikevel riktig at trekke analogier fra almenningsretten, idet det for den folkelige rettsbevissthet visstnok har vært saa, at ogsaa lappene hadde full hevningsrett i statens almenning,, og at dette tilkom dem som en rett sidestillet med den fastboende almues vanlige beiterett i almenning. - - -
Jeg er kommet til samme resultat som underretten hvis begrunnelse jeg ogsaa delvis kan tiltrede.
Naar appellanten hevder, at han ved positiv lov, nemlig Rørosloven av 1901, er sikret rett til beite i Rørosverkets skog uten erstatningsplikt for hornfeiningsskade paa skogen, idet saadan rett var erhvervet ved alders tids bruk før overenskomsten av 1901 og saaledes er bindende for verket, kan det ikke erkjennes, at det er ført fyldestgjørende bevis herfor.
Naar lappene kom til Rørostraktene kan vel neppe sies ennu at være helt paa det rene. At de har ferdes her i nogen større mengder før Rørosverket blev anlagt kan ialfall ikke antas. Jeg henviser herom til hvad der anføres om lappenes tilhold i Norge i innberetningen fra lappekommisjonen av 1889 side 4, hvoretter lappene først noget før utgangen av det 17 aarhundrede kom til Tydalen. Dette synes ikke avkreftet ved de av appellanten paapekte nyere undersøkelser blandt annet av reninspektør Nissen. Han antar at lappene i begynnelsen av det 17 aarhundrede eller snarere i siste halvdel av det 16 aarhundrede har overskredet Meraker- og Størdalsdalføret og vunnet fast fot for sig og sine ren i Tydalsfjellene, hvorfra de forholdsvis snart gjorde fremstøt til Nordre Østerdalen. At de i den første tid hadde nogen større utbredelse i Rørostraktene stemmer dog litet med lappenes klage til stiftamtmann Fjeldstad av 1794 hvor der da anføres kun at bo 2 lappefamilier i disse trakter. Den av appellanten paaberopte klage til statholder Hannibal Sehested over lappene fra aar 1643 omhandler kun disse som jegere, som da ikke ennu synes at ha faatt fast fot i disse ti akter. At lappene før Rørosverket i 1646 fikk sine første privilegier hadde nogen fra alders tid erhvervet rett til beitning i de omliggende statalmenninger kan ialfall ikke antas. Dette stemmer ogsaa med Røroskommisjonens standpunkt i dens innberetning av 1879, hvor det anføres: «Da Røros verk oprettedes, gaves der endnu ingen Almue i Røros og nogen Benyttelse at Almenningslovene der havde endnu ikke utviklet sig. Det kunde saaledes uten Præjudice for nogen tidligere udøvet Brug tilstaaes Verket en Rett, der indskrænkede anvendelsen av den almindlige Lovgivning om Almuens Retsforhold til Statsalmenningen. Saadan Indskrænkning stemmer ogsaa med Privilegiets Hensigt, der var at sikre Værket Adgang til de for dets Drift fornødne Skovmaterialer, medens Rettigheten lettelig var bleven illusorisk, om der var levnet en fremtidig Almue Adgang til en av hin Ret uavhængig Brug av Almenningsskovene til alt Husbehov.»
Naar appellanten derfor hævder, at lappenes uinnskrenkede beiterett
Side:789
er erhvervet som en almenningsrett i henhold til lovbokens bestemmelser i likhet med bøndernes rettigheter i almenning, kan han ikke gis medhold heri. De vanlige almenningsregler synes som foran nevnt ikke anvendelige paa verkets skoger. Jfr. herom ogsaa det i Røroskommisjonens innberetning side 46 omtalte tingsordner fra 1785-90 hvor det anføres, at almenningens brukes av Røros verk uten at noget bruk av almuen omtales. Dette synes ogsaa antatt i Høyesterettsdom i Rt-1870-385 og i 2 dommer i Rt-1899-609 og Rt-1899-622. I de siste dommer er det saaledes antatt, at verkets rett utelukker almuens rett til mosetak. Selv om man derfor vilde anta, at lappenes rendrift ogsaa kan nyte godt av lovbokens bestemmelser om almenningsrettigheter - hvad der vel maa ansees særdeles tvilsomt - vilde de neppe med hjemmel i lovbokens almenningsregler kunne ha erhvervet nogen rett over Rørosverkets omraade.
Nu er det imidlertid paa det rene i saken, at lappene har beitesrett i omhandlede trakter, og dette benektes heller ikke av verket, men lovhjemmel til denne rett kan da kun søkes i den lappenes ellers i riket tilkommende rett til at ferdes paa steder hvor de fra gammel tid har hatt tilhold, og de erstatningsregler som i grensetraktaten av 1751 og den senere lovgivning er opstillet for lappene maa da være bindende for dem, hvis de ikke for disse trakters vedkommende kan paavise nogen særegen rettsdannelse som begrenser deres ansvar. I høyesterettsdom i Rt-1892-411 er da ogsaa antatt at lappene maa vokte sin ren og at grensecodicillens regler i §16 om innskrenkninger i lappenes rett ogsaa maa gjelde de norske flyttlapper. At lappenes ansvar i Rørostraktene er modifisert ved kronprinsens resolusjon av 29 desember 1794, fordi skogskade her ikke spesielt er nevnt, kan ikke antas, idet det her ikke var tale om skogskade, og resolusjonen henviser til kodicillens ansvarsregler.
Hvad spesielt angaar spørsmaalet om Røroslappene har erhvervet nogen særrett ved alders tids bruk bemerkes: Hvorvidt Rørosverkets rett efter skjøtet i 1729 ogsaa omfattet eiendomsretten til skogen i Røros østre almenning - hvad verket hevdet under forhandlingene med staten - finner jeg ikke grunn til at inngaa paa, da jeg antar, at det ved privilegiene av 1646 fikk en eksklusiv rett til skogen som hindret benyttelse av skogen foretatt uten verkets samtykke. Jfr. hvad der foran er anført fra Røroskommisjonens innstilling side 45 og 46. Jeg henviser ogsaa til den foran citerte høyesterettsdom i Rt-1870-385 flg., hvor det uttales at verket ved slutten av det 18 aarhundrede utøver en utelukkende disposisjonsrett over skogen, hvad der har gitt sig utslag i verksbestyrerens raadighet over skogene, ansettelse og avlønning av opsynsmenn, utvisning til bygdens behov, mottagelse av skogleie, paatale av ulovlig hugst. I denne dom uttales ogsaa at stålen har anerkjent verkets utelukkende bruksrett i skogen (side 392). jfr. ogsaa de 2 foran citerte høiesterettsdomme for 1899 hvor det er antatt, at verkets rett utelukker almuens rett til mosetak, da denne ansees til skade for skogen. Jeg er saaledes av den opfatning, at lappene ikke kunde antas berettiget til at paaføre skogen nogen skade ved sin renbeitning innen Rørosverkets «cirkumferenseskoger» uten plikt til at erstatte skaden. Selv om det derfor maa ansees paa det rene at de har beitet der i alders tid uten at svare nogen erstatning for voldt skade, kan de formentlig neppe derved ha erhvervet nogen rett, da forholdets oprindelse ikke er legal, og alders tids bruk isaafall antas utelukket. Jfr. Platons Privatrettens alm. del side 425. Forøvrig antas heller ikke betingelsene for
Side:790
alders tids bruk forøvrig at være tilstede, da retten til beitning uten erstatningsplikt neppe kan sies at være øvet som en rett likeoverfor verket, selv om erstatning ikke alltid er blitt krevet. Naar skogskade fra først av ikke synes paatalt fra verkets side, skyldes dette formentlig at saadan skade da skogen var tettere blev mindre paaaktet og ikke antokes at være til synderlig skade for verket. Jeg antar ogsaa, at skaden paa skogen før i tiden var mindre, da renhjordene baade var mindre og formentlig ogsaa lettere at vokte. Jeg gaar nemlig med underdommeren ut fra at den senere tids omlegning av rendriften har medført at dyrene streifer mer omkring paa egen haand og er vanskeligere at vokte. Jfr. ogsaa Røros kommisjonens innberetning side 77 nederst.
I hvilken utstrekning Rørosskogene er skadet ved hornfeining foreligger der ingen oplysning om i saken undtagen for aarene 1914/15 og 1915/16. Men det maa antas paa det rene, at skaden kan være forskjellig de forskjellige aar da den avhenger av temperatur- og naturforholdene. At skade i lengere tid ikke er blitt paatalt kan derfor ogsaa skyldes at synderlig skade ikke i denne tid er voldt. Og som forholdene laa an, kan man i hvert fall ikke se nogen opgiven fra Rørosverkets side av den rett det ansaa sig at ha til at paatale skogskade. Efter hvad der er oplyst i saken, synes verket første gang i 1830 at være blitt opmerksom paa at vesentlig skade paa skogen var voldt ved finnenes ferd, og verket hevdet da ved opslag sin rett. Verkets saksanlegg i 1878 ledet visstnok til lappenes frifinnelse, men denne blev bygget paa at verket den gang ikke hadde paavist nogen eksklusiv rett til skogen og derfor ikke var rette saksøker. At verket efter denne dom, mens der paagikk underhandlinger med staten om dettes rettsforhold til Rørosskogene, forholdt sig passiv likeoverfor lappenes ferd, kan jeg heller ikke se som nogen anerkjennelse som skulde berøve det retten til at paatale skade, efterat eiendomsforholdet nu er bragt i orden. Underrettsdommen maa saaledes bli at stadfeste, idet det er klart at appellanten, som efter det foran anførte ikke har paavist nogen særrett likeoverfor Rørosverkets skoger, maa være forpliktet til at overholde lovgivningens bestemmelser om lappene. - - - Ruth Sørenssen Bie.
I det vesentlige og resultatet enig. Finn S. Bruun.
Likesaa. Fredrik Wildhagen.