Rt-1930-129
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-02-11 |
| Publisert: | Rt-1930-129 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 60/1 s.a. |
| Parter: | Carl F. Gyllenhammar (advokat Thaulow Aubert) mot Finansdepartementet (regjeringsadvokaten). |
| Forfatter: | Scheel, Dahl, Lie, Larssen, Bade, Rivertz, Backer |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §36, §38, §39 |
Efterat Carl F. Gyllenhammar hadde paaanket en den 26 januar 1926 hos ham avholdt utpantning for statsskatt for 1925/26. kr. 2990.40 med pantegebyr og renter, avsa Oslo byrett den 29
Side:130
oktober 1927 dom, hvorved utpantningen og den til grunn for samme liggende ligning blev stadfestet under ophevelse av sakens omkostninger.
Denne dom har Gyllenhammar med dispensasjon fra reglene om appellsummen paaanket til Høiesterett, hvor appellanten har nedlagt saadan paastand: «At den av Oslo skattefogd den 26 januar 1926 hos handelsborger Carl F. Gyllenhammar, Oslo, avholdte utpantning for statsskatt 1925/26 med den til grunn for samme liggende ligning underkjennes og at Carl F. Gyllenhammar ved ny ligning beskattes efter den inntekt, som fremkommer ved at der fratrekkes kr. 20000 i den Gyllenhammar ilignede inntekt, samt at Carl F. Gyllenhammar tilkjennes saksomkostninger saavel for byrett som for Høiesterett».
Innstevnte Finansdepartementet har nedlagt paastand om, at byrettsdommen stadfestes og appellanten tilpliktes at betale saksomkostninger, derunder salær til regjeringsadvokaten.
Med hensyn til sakens gjenstand og nærmere sammenheng henvises til byrettsdommens premisser.
Høiesterett kommer til et annet resultat enn byretten. Man kan ikke være enig i den betraktning, at mottagelsen av et erstatningsbeløp er en inntekt, som maa bli at beskatte som saadan, medmindre der er lidt et tilsvarende tap, som efter de almindelige regler om fradrag i inntekt for tap i og for sig vilde bli at fratrekke i inntekten for det aar i hvilket erstatningen betales. Man antar at der ved avgjørelsen av spørsmaalet, om mottagelsen av et erstatningsbeløp er at betrakte som inntekt, maa sondres eftersom det tap som erstattes er tap av inntekt eller tap av formue. Formuestap kan som almindelig regel ikke begrunne fradrag i den skattbare inntekt. Men erstatning for formuestap kan like saa lite betraktes som skattbar inntekt, med mindre formuestapet har vært av den art, som undtagelsesvis begrunner rett til fradrag i den skattbare inntekt, og faktisk har medført, at saadant fradrag er gitt, idet der kar vært sett bort fra den mere eller mindre usikre utsikt til erstatning. Ellers foreligger der, naar erstatning ydes for formuestap, bare en ombytning av verdier, som ikke kan begrunne nogen inntektsbeskatning. Klarest er dette naar tapet umiddelbart begrunner en rett til erstatning. Men der er neppe grunn til at betrakte forholdet paa en annen maate, hvor formuestapet foranlediger ydelse av erstatning, uten at der foreligger nogen juridisk forpliktelse. Dette forandrer ikke den karakter ydelsen har av en ombytning av verdier, med mindre ydelsen er at anse som en gave; men i saa fall er den som saadan fritatt for skatteplikt.
Spørsmaalet blir da videre, om der i det foreliggende tilfelle foreligger erstatning for formuestap eller for inntektstap. Fra appellantens side er det gjort gjeldende, at den særlige erstatning i henhold til haandgivelsens post 5 blev ydet, fordi han blev sittende med sin til vinforretningen innkjøpte og med betydelig utgift spesielt innredede eiendom, uten at de saaledes innredede lokaler for fremtiden kunde utnyttes overensstemmende med sitt øiemed. Herved paastaar han at ha lidt et tap, som overstiger
Side:131
20.000 kr. Innstevnte hevder derimot, at «den skade appellanten maatte ha lidt er ikke, at hans gaard er ubrukelig, men derimot at han ikke kan drive den virksomhet i gaarden, som han hadde tenkt sig at drive der. Hans tap er med andre ord ikke knyttet til gaarden; det er knyttet til forretningen og bestaar alene i en sviktning av forventet forretningsinntekt i fremtiden». Det benektes at der er «lidt tap i den forstand, at gaardens salgsmulighet ligger under dens kostende».
Høiesterett finner det ikke nødvendig at avgjøre, om denne benektelse som av appellanten paastaatt strider mot hvad der av innstevnte er innrømmet for byretten. Man kan i ethvert tilfelle ikke anse det bevist, at erstatningen er ydet for et tap, der kan betraktes som et tap av inntekt. Tvertimot finner man det motsatte godtgjort.
Det er paa det rene, at appellanten i 1919 hadde kjøpt en eiendom til bruk for sin forretning, og at han paakostet kjellerne 50000 kr. for at faa dem skikket til vinlager og kontor. Av hensyn til det tap han av den grunn led, naar lokalene ikke lenger kunde benyttes paa denne maate, søkte han Vinmonopolet om en særlig godtgjørelse i henhold til haandgivelsens post 5. Naar dette andragende blev innvilget, er der i og for sig liten grunn til at tro, at dette skjedde av nogen annen «særlig grunn» enn den av appellanten anførte. Og helt avgjørende maa man forsaavidt anse det som uttales i skrivelse av 28 september 1925 fra H. Petterøe, som var en av de menn som var opnevnt for at fastsette paa Vinmonopolets vegne godtgjørelsen til vinhandlerne efter haandgivelsens poster 4 og 5. Her sies, at «naar herr Carl F. Gyllenhammar i sin tid fikk saa høi erstatning av A/S Vinmonopolet som kr. 20000, skyldes dette at man fant at maatte ta hensyn til det tap han led ved at ha kjøpt og innrettet en kostbar eiendom til sin vinforretning uten anledning til for fremtiden at anvende den til dette øiemed».
At det faktiske forhold var dette synes ogsaa at være innrømmet av ligningsmyndighetene og av innstevnte. Men innstevnte synes at ville gjøre gjeldende, at da han ikke vilde ha faatt denne erstatning, hvis han ikke var blitt hindret i at fortsette med at drive sin vinforretning og oppebære dennes inntekter, er det for tapet av disse inntekter at erstatningen er ydet. Det oversees imidlertid da, at den særlige erstatning, hvorom her er tale, gjelder den nedsettelse av eiendommens bruksverdi og derfor ogsaa av dens salgsverdi, som følger av, at de særlig for vinforretning innrettede lokaler ikke lengere kunde brukes overensstemmende med sin bestemmelse. Hvis eiendommen kunde forrentes like godt med annen anvendelse av disse lokaler, vilde jo den omstendighet, at appellanten drev vinforretning i egen dertil innkjøpt og innrettet eiendom, ikke ha vært nogen særlig grunn til ekstraordinær erstatning, uaktet inntektstapet ved ophør av vinforretningen vilde vært ganske det samme.
Til støtte for den opfatning som her er gjort eldende, finner man at kunne henvise til høiesterettsdommer i Rt-1926-30 og Rt-1927-501.
Side:132
Høiesterett maa saaledes anse den omtvistede inntektsbeskatning uberettiget.
Sakens omkostninger for byretten og Høiesterett finnes Finansdepartementet at burde betale.
Dommer Dahl er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Der handles ikke her om en erstatning for tap om appellanten hadde rettskrav paa at bli holdt skadesløs for, men om et av Vinmonopolet i henhold til haandgivelsens post 5 «av særlige grunner» ydet tillegg til den efter post 4 utbetalte «billighetsgodtgjørelse». Hverken denne eller det bevilgede tillegg antas at kunne betraktes som «gave» i skatterettslig forstand. Ogsaa tillegget maa da efter min opfatning - paa samme maate som godtgjørelsen efter post 4 anskues som en efter byskattelovens §36 skattbar inntekt med mindre det dekket et i inntektsaaret lidt tap der kan bringes til fradrag efter §38 eller §39. Det innsees imidlertid ikke at der i nærværende tilfelle er nogen hjemmel herfor. Jeg er enig med flertallet i den betraktning, at de omtvistede kr. 20000 efter de foreliggende oplysninger maa antas at være innrømmet appellanten av hensyn til et forutsatt tap paa eiendommen Eckerberggaten 24 som følge av at denne efter vinforretningens nedleggelse ikke lenger kunde anvendes til det øiemed hvorfor den av appellanten var kjøpt og innrettet Men et saadant tap kan efter byskattelovens §39 først fradras i inntekten naar det er konstatert ved salg. Ved ligningens foretagelse forelaa alene en mulig og av Vinmonopolet formodet verdiforringelse, som ikke i skatterettslig henseende kan finnes at berettige til inntektsfradrag. Det er ogsaa for tiden ganske usikkert og avhengig av de fremtidige konjunkturer paa eiendomsmarkedet om appellanten overhodet vil komme til at lide noget tap paa eiendommen. Leieinntekten er oplyst at være steget efter ominnredningen, og den forestaaende ophevelse av husleiereguleringen maa utvilsomt forutsettes at ville medføre en betydelig forhøielse av eiendomsprisen. Det kan saaledes ingenlunde ansees utelukket, at eiendommen senere vil kunne selges uten tap. Under denne forutsetning vilde de her omhandlede kr. 20000 for appellanten bli en ren nettogevinst, og jeg finner det lite rimelig og helt i strid med skattelovens forutsetninger om appellanten i saa fall skulde fritas for inntektsskatt herav. De av flertallet citerte dommer angaar et helt forskjellig forhold, nemlig ekspropriasjonserstatninger, paa hvilke eierne av de avstaatte eiendommer hadde rettskrav, og finnes derfor ikke at kunne tillegges nogen betydning for de her foreliggende spørsmaal.
Jeg voterer saaledes for at byrettsdommen stadfestes, og at appellanten tilsvarer sakens omkostninger for Høiesterett.
Dom:
Den paaankede utpantning av 26 januar 1926 stadfestes for det beløp med renter og omkostninger som fremkommer, naar der fratrekkes 20000 kroner i den Gyllenhammar ilignede inntekt, men opheves forøvrig. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler Finansdepartementet til Carl Gyllenhammar kr. 800.
Side:133
Av byrettens dom:
Carl F. Gyllenhammar drev vinforretning her i Oslo inntil forretningen maatte ophøre ved A/S Vinmonopolets overtagelse av all vinhandel. Som «billighetsgodtgjørelse» overensstemmende med post 4 i den fremlagte «haandgivelse» blev han av Vinmonopolet utbetalt kr. 5623.27 den 30 juni 1923 og kr. 1405.82 den 5 januar 1924. Dessuten blev han den 30 mars 1924 utbetalt kr. 20.000 i henhold til post 5 a. i ovennevnte haandgivelse.
- - - Tvisten dreier sig saaledes alene om hvorvidt det ovennevnte beløp paa kr. 20000 som han har mottatt i henhold til haandgivelsens post 5 a. skal betraktes som inntekt der uten fradrag blir at beskatte. - - -
Førstvoterende skal bemerke: Efter den omhandlede post 5 a. i haandgivelsen skulde Vinmonopolet utrede en ekstra godtgjørelse til vinhandlere «som av særlige grunne faar en altfor liten godtgjørelse efter punkt 4». Hvilke særlige grunne man har ment der forelaa for appellantens vedkommende, fremgaar av den ovennevnte skrivelse fra H. Petterøe. Det uttales her, at naar appellanten fikk saa høi erstatning som kr. 20000 «skyldtes dette at man fant at maatte ta hensyn til det tap han led ved at ha kjøpt og innredet en kostbær eiendom til sin vinforretning uten anledning til for fremtiden at anvende den til dette øiemed». At en saadan erstatningsgodtgjørelse gaar inn under de inntekter som i og for sig er skattbare efter byskattelovens §36 kan formentlig ikke være tvilsomt. Godtgjørelsen (erstatningen) er i og for sig en skattbar inntekt, selv om den korresponderer med et tap som den er ment at være erstatning for. Hvorvidt et saadant tap skal ansees for at være lidt og hvorvidt det skal komme til fradrag i samme inntektsaar er et spørsmaal for sig (jfr. nedenfor). Skulde godtgjørelsen ikke kunde betraktes som skattbar inntekt, kunde det alene være fordi den maatte ansees som en gave. Men at denne godtgjørelse ikke er en gave maa være utvilsomt, og det er da heller ikke paastaatt av appellanten.
Hvis appellanten har lidt tap i forbindelse med Vinmonopolets overtagelse av vinhandelen, maa han paa den annen side ha krav paa at dette tap medtas ved skatteligningen. Men betingelsen for at han kan kreve noget saadant tap medtatt ved ligningens samlede inntektsopgjør for aaret 1924, er at et saadant tap er lidt i dette aar. Og dette kan ikke ansees at være tilfellet. Det appellanten her krever fradrag for bestaar efter hans egen fremstilling (som forøvrig stemmer med Petterøes ovenrefererte fremstilling) i verdiforringelse som den omhandlede eiendom har lidt som følge av, at han blev tvunget til at ophøre med vinforretningen, hvorved gaarden ikke lenger kunde anvendes efter bestemmelsen. Men det maa formentlig være sikkert i henhold til byskattelovens §39, at man ikke kan kreve fradradd «tap» ved verdiforringelse av en fast eiendom saalenge tapet ikke er konstatert ved avhendelse av eiendommeen. Saalenge den er usolgt og som saadan utsatt for verdifluktuasjoner (mens den er i denne eiers besittelse), vil skatteloven overhodet ikke at noget tap skal ansees at være lidt. Først naar eiendommen er avhendet kan der efter skatteloven - ved sammenligning mellem salgsprisen og innkjøpsprisen (plus eventuelle paakostninger m.v.) - fremkomme et tap. At den omhandlede eiendom ikke av appellanten blev solgt i 1924 er paa det rene. Appellantens krav paa fradrag for det omhandlede «tap» kan følgelig ikke gis medhold. - - - N. Hoff.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Olaf Rye. And. Færden.