Rt-1930-186

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-02-11
Publisert:	Rt-1930-186
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49/1 s.a.
Parter:	Ingeborg Holden m.fl. (advokat Dahl Hansen) mot Ella Holden Arnestad (advokat Scbibbye).
Forfatter:	Hazeland, Larssen, Alten, Christiansen, Rivertz, Bang, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854)

Ved dom avsagt den 13 desember 1926 av den edsvorne fullmektig ved Nord-Østerdal sorenskriveri blev kjent for rett: «Innstevnte Ingeborg Holden bør for citantinnen Elia Arnestads tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves».

Ved dom av Trondhjems overrett, avsagt den 7 mai 1928 i samme sak, blev kjent for rett: «Det i saken omhandlede skjøte av 6 desember 1924, tinglest 27 januar 1925 fra Anders Holden til Ingeborg Jonsdatter Holden paa gnr 91, bnr 1 og 2, Holden søndre i Tolga herred, av skyld mk. 1.44, og paa forskjellig nærmere opregnet løsøre kjennes ugyldig i forhold til Anders Holdens dødsbo. De innstevnte Ingeborg Holden og hennes mann Halfdan Holden (Funnesdal) tilpliktes under en daglig løpende mulkt av 10 kroner til Tolga herredskasse at overdra og overlevere til Anders Holdens dødsbo den i forannevnte skjøte omhandlede eiendom og løsøre, likesom de innstevnte tilpliktes at betale erstatning efter skjønn, optatt paa de innstevntes bekostning, til Anders Holdens dødsbo for avkastning, bruk og avsavn av forannevnte løsøre og fast gods. Sakens omkostninger for underretten og overretten opheves».

Ingeborg Holden og hennes mann Halfdan Holden (Funnesdal) har paaanket overrettens dom til Høiesterett med saadan paastand: «At appellantene Ingeborg Holden og hennes mann Halfdan Holden (Funnesdal) frifinnes og hos innstevnte Elia Holden Arnestad tilkjennes omkostninger for Høiesterett og for de underordnede retter».

Innstevnte for Højesterett Elia Holden Arnestad har paastaatt overrettens dom stadfestes og at appellantene in solidum tilpliktes at betale henne saksomkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters domsgrunner. Appellantene har for Høiesterett frafalt sin tidligere procedyre om, at det i saken

Side:187

omhandlede skjøte ikke inneholdt en dødsgave. Derimot fastholdes paastanden om, at skjøtet maa bli at godkjenne som testament. Forøvrig foreligger saken i uforandret skikkelse.

Høiesterett kommer til samme resultat som underretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Med hensyn til sakens formelle side tilføies, at tingsvidnet i Oslo, hvorunder fremkom oplysninger av vesentlig betydning for spørsmaalet om skjøtets gyldighet som dødsgave, først blev avholdt efterat der var avgitt tilsvar for Ingeborg Holden for underretten. Man finner da saa meget mindre grunn til at anse henne for at ha vært avskaaret fra i sitt neste innlegg at paastaa skjøtet oprettholdt som testament.

Med hensyn til realiteten bemerkes, at det efter de tre vitterlighetsvidners edelige forklaringer ikke finnes tvilsomt, at skjøtet er utferdiget av Anders Holden som uttrykk for hans siste vilje. Som anført antar man ogsaa med underretten, at skjøtet bør godkjennes efter denne sin hensikt. Det er utferdiget i overvær av tre vitterlighetsvidner, som alle var spesielt tilkalt, sykepleiersken og ingeniør Kvaal av avdøde selv, direktør Aas av Kvaal. Alle tre har, edelig bekreftet at avdøde var ved full sans og samling ved skjøtets underskrift. Sykepleiersken har forklart at hun var i samme værelse som avdøde den dag han underskrev skjøtet, og at dettes tekst blev skrevet av Kvaal og derefter straks underskrevet av Anders Holden. Kvaal har med tilslutning av Aas uttrykkelig bekreftet, at utkastet blev tre ganger oplest for avdøde og drøftet med ham, og at han (Kvaal) derfor er sikker paa at det skrevne gir uttrykk for Anders' helt klare og bevisste vilje. Det maa ansees paa det rene, at det er dette utkast som er undertegnet av testator. Det er antydet for Høiesterett, at Kvaal ikke skulde være noget helt uvillig vidne, men denne anførsel er benektet og ubevist. De beviser arveloven krever for at man har at gjøre med en alvorlig ment og gyldig siste viljeserklæring finnes efter dette at foreligge, og overensstemmende med tidligere høiesterettsavgjørelser at burde godtas uaktet lovens krav med hensyn til formen for vidnenes paategning ikke er iakttatt. At disposisjonen er ikledt form av skjøte istedetfor testament antas heller ikke at være til hinder for godkjennelse, all den stund det som anført maa ansees bevist, at skjøtet er ment som en siste viljeserklæring, jfr. Rt-1914-864 og Rt-1915-381.

Efter dette vil underrettens dom bli at stadfeste. Sakens omkostninger finnes at burde opheves ogsaa for overretten og Høiesterett.

Dom:

Underrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for overretten og Høiesterett tilkjennes ikke.

Av underrettens dom:

Den 6 desember 1924, en uke før sin død, overdrog Anders Holden sin eiendom Holden Søndre i Tolga, gnr 91, bnr 1 og 2, til sin søsterdatter Ingeborg Holden for en kjøpesum av 4000 kr. Med i handelen skulde følge avling og det paa gaarden værende løsøre. Kjøpesummen blev avgjort

Side:188

saaledes at kjøperen, foruten at overta de paa eiendommen hvilende heftelser, tilrest ca. 1000 kr., skulde utstede gjeldsbevis for resten 3000 kr. til selgeren. I det gjeldsbevis som Ingeborg Holden sammne dag utstedte for restkjøper summen 3000 kr., forpliktet hun sig til «at forrente beløpet med 5 procent p. a. fra gaardens overtagelse som forutsettes at skje ved Anders Holdens død og saa efter endt skifte stille renter med hovedstol til disposisjon ved skifte mellem arvingene efter loven».

Anders Holden døde 13 desember s.a. Hans søster Elia Holden Arnestad, som ved siden av Ingeborg Holden er avdødes eneste arvinger, har følt sig forurettet ved denne disposisjon, og har efter forgjeves anstillet forliksmegling i henhold til forliksklage av 12 august 1925 anlagt sak. - - -

Retten finner at det stedfundne salg maa betraktes som en dispositio mortis causa, som for at være gyldig maa være inngaatt under iakttagelse av testamentsformene. - - -

Citanten har protestert mot innstevntes anførsel om, at disposisjonen subsidiært paastaaes oprettholdt som testament, gyldig oprettet i testamentsformer, da denne anførsel menes forsent fremsatt. Anførslen er fremsatt i innstevntes annet innlegg efter det i saken optatte tingsvidne. Det er riktignok en paastand som ikke til at begynne med har vært antydet av innstevnte, men det synes ikke som der av innstevnte ved at gjøre denne nye anførsel gjeldende har vært fremsatt nogen ny faktisk omstendighet ved saken, idet det fra først av mellem partene har vært paa det rene, at salget blev foretatt i vidners overvær, og at avdøde synes at ha vært ved sans og samling, hvilket siste innstevnte har hevdet fra først av. Det synes derfor kun at være en ny utnyttelse av det foreliggende materiale, naar innstevnte subsidiært i et senere innlegg gjør gjeldende, at disposisjonen maa oprettholdes som testament, og retten finner derfor ikke at kunne godta citantens paastand om at sette denne anførsel ut av betraktning.

- - - Det blir da spørsmaal om testamentsformen skal ansees fyldestgjort derved, at skjøtet er underskrevet av to vitterlighetsvidner. Hvad disse vidners habilitet forøvrig angaar, finner retten ikke at der er gjort nogen innsigelse herom, og de maa derfor ansees som habile. Retten finner det ogsaa godtgjort at avdøde ved anledningen var ved full sans og samling, idet der foreligger bevidnelse herom avgitt for retten av de tre vitterlighetsvidner, hvoriblandt sykepleiersken Sara Lien, om hvem der intet er oplyst, som kan avsvekke dette vidnes stilling som helt objektivt og uinteressert.

- - - Det kan synes rimelig at avdøde har ønsket at overdra den ene arving, innstevnte, eiendommen, idet den annen arving, citantinnen, var bosatt i Amerika og maa formodes i de seneste aar, som anført av innstevnte, ikke at ha latt hørt fra sig. - - -

Det kan synes noget urimelig at kjøpesnmmen for eiendommen er saa lav, idet det for den faste eiendom og løsøre som salget omfattet er opført under registreringen en verdi ca. kr. 11.000. I betraktning av at avdøde maa antas selv at ha kjøpt eiendommen for en vesentlig lavere verdi samtidig som det kan ansees rimelig, at han har villet at innstevnte skulde faa det meste efter ham, synes ikke disposisjonen saa urimelig, at det skulde være utilstedelig av den grunn at godta de former under hvilke disposisjonen blev oprettet. Hvad disse former angaar maa retten anse det godtgjort, at skjøtet blev langsomt og tydelig oplest for avdøde.

Retten antar enn videre at det ikke kan være til hinder for at godta avdødes disposisjon som testament, at den i det yttre fremtrer som et kjøp

Side:189

og salg. Avdøde hadde uttrykkelig uttalt sin hensikt med disposisjonen, nemlig at disponere sine midler naar han selv døde, og disposisjonen blev utelukkende foretatt av den grunn, at han antok at han snart vilde dø. - - -

B. Dunker.

Av overrettens dom:

- - - Jeg kommer til et annet resultat enn underretten. Jeg er enig med denne i, at det omhandlede skjøte maa ansees som en dispositio mortis causa, og følgelig at det for at være gyldig maa være oprettet i testaments former. Saadan form kan imidlertid ikke i nogen henseende finnes benyttet. Og visstnok har rettspraksis vært noget vaklende med hensyn til de krav som stilles til testamentformenes nøiaktige iakttagelse, men naar som in casu testamentsform overhodet ikke er benyttet, kan skjøtet qu. ikke skjønnes at kunne oprettholdes som testament, selv om man gaar ut fra at skjøtet i virkeligheten er ment som en testamentarisk disposisjon, og selv om man finner det godtgjort, at betingelsene for oprettelse av gyldig testament har vært tilstede. - - -

Finn S. Bruun. Ludvig Munthe. N. M. Vaagland.