Rt-1930-202
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-02-22 |
| Publisert: | Rt-1930-202 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 71/1 s.a. |
| Parter: | Hovedstyret for Norges Statsbaner (advokat Johs. Bergh ved advokat Jon Vislie) mot G. M. Tinne (advokat Arne Fliflet). |
| Forfatter: | Evensen, Lie, Motzfeldt, Boye, Breien, Winsnes, Paulsen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Evensen: Ved Oslo byretts dom av 2 juli 1925 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte Norges Statsbaner bør til citanten G. M. Tinne betale kr. 42.775,70 samt erstatning efter uvillige menns skjønn paa innstevntes bekostning for den skade som er paaført citanten ved branden i hans skog ved Øisteinstul jernbanestasjon den 14 juli 1921 og følgende dager med 5 av hundrede i aarlig rente av førstnevnte beløp fra 20 februar 1923 og av skjønnsbeløpet fra 20 september 1921 til betaling skjer. Søksmaalets omkostninger opheves».
Denne dom er av begge parter innbragt for Høiesterett.
Statsbanerne har som hovedappellant nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At byrettens dom underkjennes og at Norges Statsbaner frifinnes for G. M. Tinnes tiltale i saken. Subsidiært I: At G. M. Tinne hos Norges Statsbaner tilkjennes erstatning fastsatt ved skjønn av uvillige menn optatt paa partenes felles bekostning for den skade som er paaført ham ved branden i hans skog ved Øisteinstul i juli 1921 med lovlige renter av skjønnsbeløpet, men at Statsbanerne forøvrig frifinnes. Subsidiært II: At byrettens dom stadfestes, dog saaledes at slukningsutgiftene nedsettes til kr. 39.175,05 eller ytterligere subsidiært til kr. 41.073,80, og rentefoten til 4 procent. For alle tilfeller: At Statsbanerne hos G. M. Tinne tilkjennes saksomkostninger for begge retter».
Kontraappellanten G. M. Tinne har nedlagt saadan paastand «Prinsipalt: At hovedappellanten Norges Statsbaner tilpliktes at betale til kontraappellanten G. M. Tinne: 1. erstatning for den ham ved branden i hans skog ved Øisteinstul den 14 juli 1921 og følgende dager paaførte skade med kr. 50.000 med 5, 6 av hundrede i aarlig rente derav fra 20 september 1921, og 2. for utlegg til slukningsarbeidet kr. 42.755,70 med 5, 6 av hundrede i aarlig rente derav fra 20 februar 1928. Subsidiært: At hovedappellanten Norges Statsbaner tilpliktes at betale til kontraappellanten G. M. Tinne: 1. erstatning efter uvillige menns skjønn, optatt paa hovedappellantens bekostning, for den skade som er paaført kontraappellanten ved branden i hans skog ved Øisteinstul den 14 juli 1921 og følgende dager med 5, 6 procent renter av skjønnsbeløpet fra 20 september 1921, samt 2. for utlegg til slukningsarbeidet kr. 42.755,70 med 5, 6 procent renter derav fra 20 februar 1923. begge tilfelle: At Norges Statsbaner tilpliktes at betale G. M. Tinne sakens omkostninger ved byretten og Høiesterett med et tilstrekkelig beløp».
Angaaende sakens nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner. For Høiesterett er der fremlagt en del nye
Side:203
dokumenter, hvorav jeg nevner en uttalelse fra professor Watzinger om lokomotivers gnistdannelse m.v., en saakalt «bevidnelse» fra lensmannen i Heddal angaaende de skjønnsmenn der har forrettet i saken og en erklæring fra overskjønnets opmann om fremgangsmaaten ved overskjønnet. De nye oplysninger bringer saavidt skjønnes ikke saken i nogen annen stilling enn den hadde for byretten.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og til trer i alt vesentlig byrettens begrunnelse. Ser man sakens bevisligheter i sammenheng efterlater de efter min mening ikke berettiget tvil om at branden skyldes jernbanen og nærmere uttrykt antendelse ved gnistdannelse fra det tog der hadde passert brandstedet umiddelbart før branden blev opdaget. Da byretten har referert bevislighetene saa detaljert som skjedd finner jeg ikke grunn til her at gaa i detaljer. Jeg skal alene peke paa det ubestridte faktum at branden opstod innenfor jernbanens inngjerdede omraade og vidneprovene om at man saavel fra Veleseteren som fra Trytekjønsfjellet og Høgelifjellet saa det begynte at ryke fra brandstedet like efterat toget hadde passert. Der er intet som tyder paa at andre har passert stedet senere enn jernbanens vedkommende - det i byrettsdommen nevnte arbeidslag av anleggsarbeidere som gikk linjen kort tid før toget kom uten da at merkemerke ild eller røk - og man har i det hele tatt ingen annen plausibel forklaringsgrunn enn at branden maa skyldes jernbanen.
Der er fra jernbanens side fremhevet, at det er usannsynlig at lokomotivet har kastet gnister her hvor det paa grunn av jernbanelegemets fall over en lengere strekning gikk med avslaatt damp. Jeg kan imidlertid ikke tillegge de oplysninger der er fremskaffet med hensyn til lokomotivers gnistdannelse, hvor lokomotivet gaar i fall, avgjørende betydning. Gnistdannelser er selv under saadanne omstendigheter ialfall ikke utelukket og deres forekom st avhengig av en rekke momenter som brenselens art, trekkforholdene og alt hvad der igjen øver innflytelse paa disse siste. Jeg henviser ogsaa til de mange vidneforklaringer der foreligger om gnistdannelser fra lokomotiver ogsaa paa strekninger hvor lokomotivet gaar i fall. Saa tørt som det var paa omhandlede tid, maa jeg anta at alt laa til rette for antendelse og hurtig utvikling av ilden, naar en gnist først naadde marken, kfr. ogsaa oplysningene om de mange skogbrande foraarsaket ved gnistdannelse fra tog sommeren 1921.
Hvad erstatningens fastsettelse angaar er jeg enig med byretten i at henvise fastsettelsen til skjønn efter dommen. Jeg bygger dog ikke dette resultat paa samme betraktningsmaate som byretten. Der er imidlertid under saken reist saa sterke anker mot skjønnets resultat - kfr. de foreliggende verdiansettelser og uttalelser fra presumptivt sakkyndige - at jeg finner det forsiktigst at etablere nytt skjønn. Jeg antar, at det hertil er adgang hvor det tidligere skjønn alene er et bevisende skjønn optatt forut for dommen.
Med hensyn til erstatning for slukningsutgifter er jeg likeledes enig med byretten, og jeg tiltrer dens begrunnelse. Hovedappellanten
Side:204
har anført at av slukningsutgiftene er ca. 1.700 kr. og sannsynligvis ogsaa ytterligere ca. 1.800 kr. utbetalt til folk fra Heddal og at ialfall disse beløp bør fragaa paa grunn av Heddals skogbrandsvedtekter. Jeg finner imidlertid ikke grunn til at gjøre nogen undtagelse for disse beløps vedkommende saa meget mere som kontraappellanten har oplyst at folkene var blitt engagert av ham eller hans representant paa brandstedet til at delta i slukningsarbeidet.
Jeg finner at hovedappellanten bør betale sakens omkostninger for begge retter.
Dom:
Byrettens dom stadfestes, dog saaledes at Norges Statsbaner erstatter G. M. Tinne saksomkostningene for byretten. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler Norges Statsbaner til G. M. Tinne kr. 4.000.
Dommer Lie: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Motzfeldt og Boye, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Breien og overrettsdommer Winsnes og dommer Paulsen: Likesaa.
Av byrettens dom:
- - - Førstvoterende skal bemerke:
Efter hvad der foreligger oplyst gaar jernbanen der hvor branden fant sted gjennem forholdsvis store og øde skogstrekninger. Der er paa brandsted et ingen bebyggelse og følgelig heller intet ildsted, likesom der heller ikke er nogen vei. Bortsett fra jernbanens folk er der i almindelighet ikke. nogen trafikk av folk undtagen jegere, fiskere og bærplukkere og lignende, som tilfeldigvis passerer stedet.
Hvad selve branddagen angaar, er der intet oplyst, som tyder paa, at der før branden opstod har vært andre folk paa brandstedet enn det før nevnte arbeidsmannskap. Det omhandlede arbeidstog gikk fra Øisteinstul ca kl. 9.30 morgen til Finlia (i retning mot Kongsberg) og returnerte til Øisteinstul ca. kl. 11.34, saaledes at det ogsaa da passerte forbi brandstedet. Ca. 15 minutter efterpaa altsaa kl. 11.49 passerte arbeidsmannskapet tilfots forbi brandstedet uten at merke røk eller varme. Tas i betraktning at det var «knusk tørt», at det blaaste «frisk vind» og endelig at ilden opstod paa selve jernbanelinjen ca. 6 meter fra midtlinjen mellem skinn ene, maa det antas at ilden i tilfelle i løpet av 15 minutter hadde antendt og utbredt sig saa meget, at den vilde blitt observert av arbeidsmannskapet, da dette passerte forbi tilfots. Det er saaledes - saavidt skjønnes - lite sannsynlig baade at branden skyldes det tog, som førte arbeidsmannskapet og at den overhodet er opstaatt før dette passerte forbi tilfots.
Tog nr. 501 passerte brandstedet ca. kl. 11.55 og da baneformann Hamborg kom tilstede kl. 12.10, hadde det brent ca. 1 ar. Jeg finner ikke at kunne gi innstevnte medhold i paastanden om at branden overhodet ikke kan skyldes tog nr. 501, fordi det bare hadde brent ca. 1 ar, da baneformannen kom tilstede kl. 12.10. Spørsmaalet blir derefter:
1. Hvorvidt lokomotivet paa tog nr. 501 kan antas at ha kastet gnister, da det passerte brandstedet?
Side:205
2. Hvorvidt i tilfelle brand er foraarsaket ved saadan gnistkastning?
Det er fra innstevntes side ikke benektet, at et lokomotiv kan kaste gnist og at brand som følge derav kan opstaa. Jeg finner derfor ikke grunn til at gaa inn paa vidnenes forklaringer og de øvrige oplysninger om gnistkastning ved andre anledninger og andre brande, som er foraarsaket ved gnistkastning. Men maa gaa ut fra, at sannsynligheten for gnistkastning i det enkelte tilfelle i vesentlig grad avhenger av den paakjenning lokomotivet har, foruten av dettes beskaffenhet i teknisk henseende, at der fra lokomotivpersonalets side er forholdt paa riktig maate og endelig beskaffenheten av brenselsmaterialet. Herom er der avgitt vidneforklaringer under det tekniske skjønn (prøve) som blev avholdt den 9 september 1922 og hvortil henvises. Av de derunder fremkomne oplysninger, maa det kunne sluttes, at der var tatt de nødvendige forholdsreger til undgaaelse - saavidt mulig - av gnistkastning. Under prøven blev det henstillet til skjønnet at kontrollere, hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning lokomotivet kastet gnister under togets fart samt dets størrelse. Videre blev der stillet skjønnet følgende spørsmaal: 1. Anser sjønnet det mulig at en gnist under de oven beskrevne forhold kan være kastet fra lokomotivet? 2. Ansees det antagelig at kullgnist fra lokomotivet, som ikke slynges ut av dampen, av vinden kan kastes ca. 6 meter bort fra midtlinjen av skinne gangen og tende der? - - - De opstillede spørsmaal blev bes vart saaledes: Ad spørsmaal 1: Skjønnet tør ikke betegne det som umulig at en gnist under de paa branddagen herskende forhold kan være kastet fra lokomotivet. Ad spørsmaal 2: Dette spørsmaal maa skjønnet besvare med ja. I en tileggsuttalelse av 6 november avgav skjønnet følgende erklæring: «Skjønnet anser det meget lite sannsynlig, at gnister fra omhandlede tog under de paa branddagen ifølge lokomotivbetjeningens vidneutsagn herskende forhold, kan være kastet fra lokomotivet saaledes at brand derved kan være forvoldt.»
Jeg finner at burde tillegge disse erklæringer vesentlig vekt. Saavidt forstaaes har skjønnet ikke turdet betegne det som umulig, at en gnist tinder de paa branddagen herskende forhold kan være kastet fra lokomotivet. likesom det heller ikke har funnet det umulig - om enn meget lite sannsynlig at gnister kan være kastet fra lokomotivet, saaledes at brand derved har kunnet opstaa. Det bør ogsaa i denne forbindelse merkes, at enkelte vidner har forklart, at ha sett gnistkastning ved forskjellige anledninger paa den her omhandlede strekning med det maksimale fall. - - - Det er selvfølgelig ikke utelukket at der kan ha vært uvedvedkommende folk ved jernbanelinjen som har vært uforsiktige med ild eller at en passager kan ha kastet ut en brendende cigar- eller cigarettstump fra toget. Men der foreligger sam det vil fremgaa av foranstaaende, intet som tyder paa, at saa er tilfelde. Ingen har sett uvedkommende personer og stedet er, som foran nevnt, meget lite beferdet. Det var «knusk tørt» og «frisk vind» og branden opstod paa jernbanelinjen saa at si like ved skinnegangen. Bevisspørsmaalet forekommer mig tvilsomt. Men saaledes, som saken ligger an paa grunnlag av de foreliggende oplysninger, er det saa mange omstendigheter som peker hen paa, at branden skyldes gnistkasting fra lokomotivet, at jeg har funnet at maatte bli staaende ved dette resultat som overveiende sannsynlig. Jeg henviser til høiesterettsdommer i Rt-1877-337. Rt-1888-513 og Rt-1890-538.
Jeg finner ikke at kunne gi citanten medhold i at retten i tilfelle er bundet til at tilkjenne erstatning med det beløp, hvortil overskjønnet fastsatte
Side:206
skaden. Baade ved skjønnet og overskjønnet synes man ikke at ha vært fullt paa det rene med det brente areals størrelse, likesom det ogsaa kan herske tvil om hvorvidt skjønnsmennene har vært i besiddelse av den tilstrekkelige sakkyndighet. Jeg antar saaledes at erstatningen bør fastsettes ved efterfølgende skjønn optatt paa innstevntes bekostning.
Jeg finner ikke at kunne gi innstevnte medhold i at citanten ikke har krav paa at faa refundert slukningsutgiftene. Visstnok er ifølge de paaberopte vedtekter enhver arbeidsfør mann innen Heddal herred pliktig til at delta i slukningsarbeidet, likesom der ifølge vedtektene kan ventes fastsatt en passende godtgjørelse for saadant arbeide. Men disse bestemmelser kan dog ikke forstaaes saaledes, at den der har forvoldt branden, slipper at betale de utgifter, som har vært forbundet med at begrense skadens omfang. - - - Theodor Petersen.
Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I henhold til de av citanten tilveiebragte bevisligheter antas det at der foreligger en til visshet grensen de sannsynlighet for at det er gnister fra jernbanen, som har foraarsaket skogbranden.
Med hensyn til de foretatte skjønn om skadens størrelse, er jeg enig med førstvoterende i, at disse ikke kan ansees forbindende for retten, og det avgjørende for mig med hensyn til dette resultat er, at det brente areals størrelse antagelig ikke har vært paa det rene hverken ved under- eller overskjønnet. Det er følgelig tvilsomt, om skjønnsmennene forsaavidt er gaatt ut fra riktige faktiske forutsetninger ved sitt skjønn. Derimot finner jeg det ikke tvilsomt, at skjønnsmennene har vært fullt kyndige paa omraadet, i hvilken henseende skal anføres, at det ikke er benektet av innstevnte, at mennene samtlige er skogeiere. Videre skal anføres, at innstevnte har hatt anledning til at benytte sin utskytelsesrett i henhold til lov 3 juli 1914, likesom det ikke kan sees, at innstevnte under takstforretningene har fremsatt nogen innsigelse i retning av, at skjønnsmennene ikke skulde være istand til at avgi et riktig skjønn. Olav Hohle.
Likeledes i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg tiltrer annenvoterendes tilleggsbemerkninger. Finn Nygaard.