Rt-1930-288
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-03-14 |
| Publisert: | Rt-1930-288 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96/1 s.a. |
| Parter: | Harald Volstad, fru Olufine Volstad og Erna Volstad (overrettssakfører Henning Bjørvik til prøve) mot I. Volstads konkursbo (advokat Sigurd Fougner). |
| Forfatter: | Broch, Motzfeldt, Larssen, Andersen, Flock, Lyng samt justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Straffeprosessloven (1887) §21, §25, §283, §373, Ægtefælleloven (1888) §6, Straffeloven (1902) §256, §282, §286, §288 |
Dommer Broch: Ved Trondhjems overretts dom av 20 september 1926 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte fru 0. Volstad tilpliktes at betale I. Volstads konkursbo: 1. Hvad fru 0. Volstad ved skjønn optatt paa hennes bekostning finnes at ha oppebaaret i lønn i 1 Volstads forretning fra i februar 1921 til 15 februar 1922 utover en rimelig godtgjørelse for sin assistanse. 2. Kr. 3.500 med 4 prncent renter av dette beløp fra 10 mai 1922 til betaling skjer. Forøvrig bør innstevnte for appellantskapets tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger for underretten opheves. I saksomkostninger for overretten betaler innstevnte fru 0. Volstad til i. Volstads konkursbo kr. 300».
Enn videre blev av samme rett 27 september 1926 avsagt to dommer, hvorved blev kjent for rett: «Innstevnte Harald Volstad med 4 av hundre i aarlig rente av dette beløp fra 10 mai 1922 bør til appellantskapet 1. Volstads konkursbo betale kr. 48.000 til betaling skjer. Forøvrig bør innstevnte for appellantskapets tiltale i denne sak fri at være. Processens omkostninger for underretten opheves. Processens omkostninger for overretten betaler innstevnte Harald Volstad til appellantskapet I. Volstads konkursbo med kr. 250». - «Innstevnte Erna Volstad ved verge sersjant A.
Side:289
Andreassen bør under en daglig løpende mulkt av kr. 20 til Vardø herredskasse tiltransportere I. Volstads konkursbo sin fordring paa Harald Volstad stor kr. 32.766,23 med eventuelt stipulerte renter. Forøvrig bør innstevnte for appellantskapets tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger for underretten opheves. I processomkostninger for overretten betaler innstevnte Erna Volstad ved verge sersjant A. Andreassen, Vardø, til appellantskapet I. Volstads konkursbo kr. 200».
Ved de tre underrettsdommer avsagt av settedommer i Vardø sorenskriver henholdsvis 20, 21 og 22 november 1923 var fru Olufine Volstad dømt til at betale konkursboet kr. 3.500 med 4 av hundre i aarlig rente fra 10 mai 1922, men forøvrig frifunnet under ophevelse av sakens omkostninger, Harald og Erna Volstad var helt frifunnet og tilkjent 300 kroner hver i saksomkostninger.
Overrettens dommer er av fru Olufine Volstad, Harald Volstad og Erna Volstad, som har faatt kumulasjonsbevilling og bevilling til fritagelse for rettsgebyrer, innbragt for Høiesterett med saadan paastand: «1. Overrettens dommer underkjennes. 2. For appellantene Harald Volstad og Erna Volstad stadfestes underrettens dommer. Appellantinnen Olufine Volstad frifinnes for I. Volstads konkursbos tiltale i saken. 3. Appellantene tilkjennes hos I. Volstads konkursbo processens omkostninger for overrett og Høiesterett».
I. Volstads konkursbo har uttatt kontrastevning, men innskrenket sig til at paastaa overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett hos appellantene in solidum.
Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til de tidligere retters domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, som dog ikke finnes at ha bragt saken i nogen for appellantene gunstigere stilling.
Jeg er kommet til samme resultat som overretten og tiltrer i alle vesentlige punkter dens begrunnelse, som finnes fyldestgjørende. Det skal alene tilføies at ved Finnmark lagmannsretts dom av 29 juli 1926 er I. Volstad og fru Olufine Volstad straffedømt efter straffelovens §282 for sitt forhold med utbetaling av prokuristgasjen kr. 15.000 og for innbetaling av de 2.000 kroner og 1500 kroner til hustruens særeie. Enn viidere blev fru Volstad felt for grov forsømmelse eller uorden i regnskapsførsel efter straffelovens §286, jfr. §288.
Efter mitt resultat blir overrettens dommer at stadfeste. Fristen for Erna Volstads transport av fordringen paa Harald Volstad settes til 15 dager fra denne doms avsigelse. Saksomkostningene for Høiesterett finnes appellantene at burde tilsvare konkursboet.
Dom:
Overrettens dommer stadfestes, dog således at fristen for Erna Volstads transport av hennes fordring på Harald Volstad settes til 15 dager fra avsigelsen av Høiesteretts dom. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Olufine Volstad, Harald Volstad og Erna Volstad en for alle og alle for en til I. Volstads konkursbo kr. 1.200.
Side:290
Dommer Motzfeldt: Enig med førstvoterende.
Dommerne Larssen og Andersen, de ekstraordisære dommere justitiarius Flock og justitiarius Lyng samt justitiarius Berg: Likesaa.
Av underrettens dom i saken mot fru O. Volstad:
- - - Alt i alt drister saaledes retten sig ikke til at redusere aktiva i konkursskyldnerens status for 1920 med mere enn ca. 275.000 kroner, hvilket er den sum som finnes sannsynliggjort ved saksøkerens procedyre Efter dette skulde skyldnerens nevnte status ikke vært opgjort med formue, men med en underbalanse av ca. kr. 25.000, om hvilken retten dog vil ha uttalt, at den i en saavidt stor og forskjelligartet forretning som konkursskyldnerens, der ogsaa spendte over omraader som laa det vovsomme nær, ikke med skjellig grunn kan sies at indicere en uoprettelig insolvens. Konkursskyldneren kan vel ha vært sig bevist, at hans verdiansettelser for store deles vedkommende var ganske høie, men det er ikke sannsynliggjort enn si bevist at han burde forstaatt eller forstod at han var en insolvent mann. At saa var tilfelle - forsaavidt denne sak angaar - er gjenstand for bevis, men ikke bevist. Og den fulle bevisbyrde for insolvens og forstaaelse herav paahviler saksøkeren. - - -
Efter det resultat som retten saaledes kommer til med hensyn til insolvens og konkursskyldnerens forstaaelse herav, vil betingelsene for omstøtelse av den av innstevnte oppebaarne lønn (paastandens post 1) ikke være tilstede. Og da som nevnt lønsavtalen ikke efter rettens mening peker tilbake paa noget tilregnelig rettsbrudd fra konkursskyldnerens side, blir det ufornødent at drøfte hvorvidt innstevnte kunde eller burde ha hatt forstaaelsen av stillingens uholdbarhet.
Hvad angaar betalingen av kr. 3.500, bemerker retten, at det efter den passerte vidneførsel maa være tilstrekkelig klarhet over, at disse penger er overlatt innstevnte som gave av konkursskyldneren, for hvem de betød en haandgripelig og sikker formuesfordel. Men da denne gave ikke er iklædt de former som lov av 29 juni 1888 §6 byder ved overførsel fra særeie til særeie, vil den ikke kunne oprettholdes overfor konkursboet, men beløpet maa bli at tilbakebetale med renter som av saksøkeren paastaatt. - - -
Av overrettens dom i saken mot fru Volstad:
- - - Saken gjelder: 1) fru Volstads prokuristlønn. 2) assuranse for ishavsfartøiene.
Med hensyn til spørsmaalet om betalingen av assuransepremien kr. 3.500 kommer jeg til samme resultat som underretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig tiltrer. Det blir derfor unødvendig for mig at undersøke om gaven ogsaa gaar inn under bestemmelsen i Norske Lov 5-13-44 II.
Hvad angaar spørsmaalet om prokuristgasjen kommer jeg til et annet resultat enn underretten.
Som det fremgaar av underrettens domspremisser har denne antatt, at appellanten ikke har ført bevis for at I. Volstad var insolvent i 1921 eller at ektefellene forstod eller burde forstaa at Volstad var insolvent. Jeg kan ikke være enig heri. Efter min mening er omstøtelse efter Norske Lov 5-13-44 II som appellantskapet paaberoper sig for det første ikke avhengig av hvad ektefellene rent subjektivt har ment, eller om de hadde
Side:291
vært opmerksom paa insolvensen. Hvad det antas at komme an paa er en helt objektiv bedømmelse av om insolvens forelaa. Se Hagerup konkurs- og akkordforhandling eldre utgave side 252.
Jeg antar dernest, at ektefellene var insolvente allerede ved nyttaar 1921. - - - Istedetfor et overskudd paa kr. 247.025,55 antas status at ha vist et betydelig underskudd. - - - Alt i alt kommer jeg til det resultat at status pr. 31 desember 1920 ved en objektiv vurdering vilde ha vist et betydelig underskudd antagelig omkring kr. 100.000. Ifølge Volstads status pr. 31 desember 1920 hadde han en samlet gjeld av kr. 784.856,37. Han hadde ikke kontanter av nogen betydning og kan heller ikke sees at ha hatt lett realisable verdier av nogen betydning, hvilket siste efter min mening ogsaa fremgaar derav av han allerede 22 mars 1921 saa sig nødt til at søke sine kreditorer om moratorium. En kritisk gjennemgaaelse av status pr. 31 desember viser saaledes betydelig underskudd og ganske visst ogsaa insolvens. Der foreligger imidlertid en rekke omstendigheter som ikke bare støtter dette objektive faktum, men ogsaa efter min mening har godtgjort at Volstad og frue har vært opmerksomme paa forholdet. Jeg nevner saaledes følgende kjensgjerninger:
Den 17 januar 1921 oprettet ektefellene ektepakt. Fra 1 februar 1921 blev innstevnte som tidligere hadde arbeidet i mannens forretning uten lønn, ansatt som prokurist med en lønn av kr. 15.000 og alt fritt I mai-juni utbetaler I. Volstad sine umyndige barn betydelige beløp antagelig kr. 100.000. I oktober 1921 treffes avtale om at forsikringspremien for ishavsfartøiene skal innbetales til innstevnte og innstevnte faar overdratt endel løsøre. Jeg kan i disse transaksjoner ikke se annet enn et utslag av ektefellenes kjennskap til insolvensen og at ektefellene har disponert planmessig i den hensikt at sikre sig midler av bomassen for tilfelle katastrofen skulde inntreffe.
Jeg finner at der under disse omstendigheter i hvert fall er ført et efter omstendighetene tilfredsstillende bevis for at I. Volstad pr. 31 desember 1920 var insolvent.
Det blir dernest at avgjøre om transaksjonen gaar inn under nogen av de forføininger som rammes av Norske Lov 5-13-44 II. At prokuristlønnen i det foreliggende tilfelle maa bli at betrakte som en begunstigelse av innstevnte paa bekostning av I. Volstads kreditorer, finner jeg lite tvilsomt. Transaksjonen skjuler utvilsomt en gave som rammes av lov stedet. Tvilsommere er det om hele lønnen kan betraktes som gave. Dette kan neppe antas. Det er paa det rene at ektepakt er oprettet, og denne er ikke paastaatt ugyldig. Det er neppe heller usedvanlig, at en hustru som har særeie og deltar i mannens forretning, paa en maate som i dette tilfelle mottar lønn. At et hustru arbeider paa mannens kontor og fungerer som prokurist maa nemlig antas at ligge utenfor de plikter som paahviler en hustru som saadan. Volstads forretning var efter det oplyste meget stor og omfattende. Hun førte bøkene og korrespondansen. Jeg antar derfor at hennes engagement i en viss grad var nødvendig, og at hun derfor tilkommer lønn. Retten savner imidlertid tilstrekkelige holdepunkter for at kunne fastsette denne. Lønnen vil derfor i mangel av mindelig ordning bli at fastsette ved lovlig skjønn optatt paa innstevntes bekostning. - - -
N. M. Vaagland.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Erik Eriksen. Ruth Sørensen Bie.
Side:292
Av underrettens dom i saken mot Harald Volstad:
- - - Saksøkeren begrunner - saavidt jeg kan opfatte den ikke helt veiledende procedyre - søksmaalet omtrent saaledes:
Konkursskyldneren, som er innstevntes far, har i sine bøker overført penger til den antagelig den gang umyndige, nu mindreaarige, innstevnte uten at kontantene har vært overlevert barnet eller nogen paa dettes vegne før utpaa vaaren og sommeren 1921. I mellemtiden har pengene vært benyttet i konkursskyldnerens forretning. For en dels vedkommende og for en tid stod de i bank og konkursskyldneren opbevarte bøkene, det var ogsaa denne som rekvirerte pengene uttatt og utbetalte dem til innstevnte, av hvem igjen konkursskyldneren laante kr. 30.000 som dog tilbakebetaltes «ut paa høsten» (1921?).
Boet bestrider tilstedeværelsen av nogen fullbyrdet gave før i aaret 1921, men da var I. Volstad insolvent, saa at en gave maatte omstøtes efter N.L. 5-13-44.
Innstevnte har møtt ved kurator og rettsfullmektig og paastaatt sig frifunnet med tilkjennelse av omkostninger. Han fremstiller sakens gjenstand saaledes:
I. Volstad forærte 26 mars 1912 innstevnte kr. 25.000 og samme dato 1913 kr. 10.000 og hermed blev innstevnte samtidig gjort bekjent. Beløpene blev kreditert innstevnte i konkursskyldneres I. Volstads bøker og av denne benyttet i forretningen, hvor der hvert aar tilførtes renter av kapitalen. Konkursskyldneren tilbakebetalte de saaledes av innstevnte laante midler med renter ved 1 november 1919 at innsette paa bankbok for innstevnte kr. 15.000 og 16 februar 1920 atter kr. 15.000 og endelig 22 februar 1921 kr. 23.487,07. Bankbøkerne berodde hos innstevnte som i mai 1921 ved farens medvirkning tok pengene ut for at bruke dem til fiskekjøp. Han hevder at gaven (gavene) var fullbyrdet allerede ved de foretagne posteringer i konkursskyldnerens bøker, senere disposisjoner fra sistnevntes side maa bli at betrakte som betaling av forfallen gjeld.
Retten bemerker at konkursskyldnerens solvens før 1 januar 1921 synes tibestridt hvorav skulde følge at gaver før det tidspunkt ialfall ikke av den grunn skulde være angripelige. Der er imidlertid uenighet mellem partene om naar den skjedde overførsel av pengene fra I. Volstad til innstevnte fikk karakteren av fullbyrdet gave, samt om giverens solvens, forsaavidt man setter fullbyrdelsen saa sent som i 1921. Det vil da være naturlig at undersøke hvorvidt I. Volstad, efter hvad der foreligger herom i denne sak, kan antas at ha vært insolvent, - hvad saksøkeren paastaar - allerede pr. 1 januar 1921. Det er ikke synderlig tvilsomt at saksøkeren maa føre fullt bevis for denne paastands riktighet, hvis han skal vente medhold i den. I saa henseende foreligger der for retten foruten procedyren bare et dokument av betydning og det er bobestyrelsens innberetning, som retten i motsetning til innstevnte mener at kunne tillegges ikke ubetydelig bevisverdi. Saksøkerens procedyre er noget usikker og beveger sig paa sine steder rett langt utenfor processtemaet. Den vidner ikke om klar forstaelse av bevisbyrdens plikter og omfang og virker ikke paa nærværende rett særlig overbevisende.
Hvad angaar den paaklagede status pr. 1 januar 1921 hvis kritiske bedømmelse øiensynlig er konkursboets eneste bevismiddel for insolvens paa dette tidspunkt, finner retten at kunne uttale: - - - (vesentlig som dommen mot O. Volstad).
Side:293
Jeg har videre opfattet saksøkerens procedyre derhen, at han ikke vil gjøre gjeldende omstøtelse av mulige gaver ydet i 1912 eller 1913, men da den ikke er klar bemerker jeg ex tuto, at insolvens paa det tidspunkt ikke er sannsynliggjort enn mindre bevist.
Retten maa derfor forkaste saksøkerens prinsipale paastand paa betaling av det som det synes noget vilkaarlig valgte beløp kr. 70.000. Om den i processuel henseende meget angripelige subsidiære paastand er det at si at der ikke kan sees forliksmeglet om paastandens innhold, hvorfor retten allerede av den grunn er avskaaret fra at ta den under behandling. - - -
Av overrettens dom i saken mot Harald Volstad:
(Den første del av dommen vesentlig som dommen mot fru O. Volstad).
- - - Det blir da dernest at avgjøre om gavedisposisjonen gaar inn under nogen av de forføininger som rammes av Norske Lov 5-13-44 som appellanten har paaberopt sig.
Det er paa det rene, at innstevnte under 26 mars 1912 og 26 mars 1913 blev kreditert for henholdsvis kr. 25.000 og kr. 10.000 i I. Volstads bøker og renter herav hvert aar ogsaa kreditert innstevnte, idet I. Volstad brukte pengene i forretningen. Under 1 november 1919 og 16 mars 1920 blev der paa bankbok for innstevnte innsatt i Tromsø Privatbank henholdsvis kr. 15.000 og kr. 15.000 og under 22 februar 1921 i Bergens Privatbank kr. 23.487,15. Bankbøkene for den dengang umyndige Harald Volstad blev ikke overlevert overformynderiet eller nogen annen som skulde forvalte dem paa den umyndiges vegne. Innstevnte har hevdet, at det var hans mor fru O. Volstad som opbevarte bøkene. Fru Volstad som til 17 januar 1921 levet i formuesfellesskap med sin mann og som assisterte sin mann i forretningen opbevarte ogsaa saavidt skjønnes samtlige forretningens verdipapirer, og der blev saaledes med de innstevntes bankbøker forholdt som med I. Volstads verdier, de blev opbevart av fru Volstad som den umiddelbare detentor, men paa vegne av I. Volstad. At det var I. Volstad som faktisk disponerte bøkene fremgaar ogsaa derav, at det var konkursskyldneren I. Volstad som henholdsvis under 26 mai 1921 og 4 og 9 mai s.a. hevet pengene i Bergens Privatbank og Tromsø Privatbank. Inntil disse datoer var det saaledes I. Volstad som raadet og disponerte over beløpene, som antagelig i mai-juni blev utbetalt innstevnte.
Jeg antar under disse omstendigheter at gavetransaksjonen mellem I. Volstad og innstevnte overhodet ikke har funnet sted før beløpene i mai-juni 1921 blev utbetalt innstevnte.
At en blott og bar krediteren av beløpene i I. Volstads bøker ikke betegner en fullbyrdet gave i denne forbindelse anser jeg givet. Heller ikke antas fullbyrdet gave at foreligge ved innsettelse paa bankbøker, naar disse som i det foreliggende tilfelle disponertes av I. Volstad, hvilket ogsaa bl.a. fremgaar derav at vedkommende bankkonti lød paa Harald Volstad ved I. Volstad. Det synes klart, at først i det øieblikk beløpene utbetaltes innstevnte og I. Volstad endelig gav disposisjonsretten fra sig, først i det øieblikk forelaa en fullbyrdet gaverettshandel. Dette forhold blir enda klarere, naar som her innstevnte dengang var umyndig og midlene saaledes burde ha vært tilstillet overformynderiet. Forsaavidt disposisjonsretten av bankbøkene angaar henvises til Rt-1889-526 og Rt-1907-699.
Antar man saaledes at I. Volstad var insolvent da gaven skjedde sommeren
Side:294
1921 blir spørsmaalet videre, om innstevnte ogsaa har hatt kjennskap til insolvensen, da dette er betingelsen for at Norske Lov 5-13-44 I kan komme til anvendelse. Dette kan ikke antas. Skjønt det efter de foreliggende oplysninger og kjensgjerninger er meget som taler for at innstevnte ogsaa var vidende om forholdet, finnes ikke bevis ført for saadan kunnskap.
Jeg antar imidlertid at gavetransaksjonen rammes av Norske Lov 5-1344 II. At gaver mellem nær beslektede efter denne artikkel blir at omstøte, hvis de finnes at være foretatt efter at giveren ut fra en objektiv bedømmelse var insolvent, synes at fremgaa av artikkelens ordlyd og stemmer ogsaa med Hagerups konkurs og akkordforhandling eldre utgave side 252. Se ogsaa Rt-1924-641.
Som følge av denne objektive bedømmelse antas boet kun at ha krav paa berikelsen. Se Hagerups konkurs og akkordforhandling side 252, jfr. side 237. Da omstøtelsen i dette tilfelle virker fra omstøtelseskravets fremsettelse eller forliksklagens uttagelse blir det dernest at avgjøre hvor meget innstevnte hadde i behold den 10 mai 1922.
Appellanten har hevdet at innstevnte for skifteretten har innrømmet at disponere 69 à 70 tusen kroner som følge av gaver fra sin far, uten nærmere at ville opgi beløpets størrelse. Innstevnte har i sitt tilsvar for underretten oplyst at han ikke har i behold mere enn ca. kr. 48.000, idet endel er forært bort, endel er brukt til skoleutdannelse og noget har han tapt ved aktiespekulasjoner. Appellanten har benektet at innstevnte har brukt saa meget som kr. 22.000, men har subsidiært paastaatt sig tilkjent kr. 48.000.
Da appellanten som her har bevisbyrden ikke har godtgjort at innstevnte ved forliksklagens datum hadde et større beløp enn av innstevnte opgitt nemlig kr. 48.000, vil dom bli at gi for tilbakebetaling av dette beløp med 4 procent rente herav fra 10 mai 1922 til betaling skjer. - - -
N. M. Vaagland.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg skal tilføie:
Det er oplyst under procedyren at I. Volstads økonomiske stilling ikke blev forværret i aaret 1921, hvilket ogsaa er nævnt i underrettens dom. Men at han gikk konkurs allerede i januar 1922, er da et moment som ogsaa styrker antagelsen om insolvens pr. 1 januar 1921. Det synes lite tvilsomt at det beløp paa kr. 23.487,07 som den 22 februar 1921 blev innsatt i Bergens Privatbank, maa kunne søkes tilbake med hjemmel i Norske Lov 5-13-44, 2net ledd, hvad enten man antar at der foreligger en endelig og bindende gavedisposisjon ved beløpets innsettelse i bank eller ved dets senere utbetaling til innstevnte. Det maa nemlig ansees bevist at insolvens forelaa ved begge disse tidspunkter. Naar det er anført at innstevnte allerede 15 desember 1920 i I. Volstads bøker var kreditert et beløp paa over 23 tusen kroner, kan hertil bemerkes, at Volstads status pr. 31 desember 1920 ikke kan sees at gi uttrykk for nogen saadan gjeld.
Derimot synes det mere tvilsomt om de to beløp paa kr. 15.000 som blev innsatt i Tromsø Privatbanø den 1 november 1919 og 16 mars 1920, kan søkes tilbake med hjemmel i det nevnte lovsted. Efter innstevntes procedyre for underretten synes disse innsettelser at være foretatt av hensyn til gjeldspaagang. I innstevntes innlegg for underretten av 7 august 1922 og 7 mai 1923 er nemlig uttalt at innstevnte i 1919, han var da ca. 17 aar gammel, forlangte pengene innsatt i bank fordi Norges Bank tok
Side:295
sikkerhet i alle farens eiendommer. At I. Volstad den gang var insolvent er ikke paavist. Spørsmaalet blir da om der ved innsettelsene foreligger en endelig og bindende gavedisposisjon. Jeg er enig med førstvoterende i at dette ikke kan sies. Overfor banken var I. Volstad den som disponerte innskuddene. Og naar en giver beholder adgangen til at raade over det som sies at være bortgitt, ligger heri et moment som taler mot en endelig og bindende gavedisposisjon. Det er ogsaa i teorien antatt at der ved gaverettshandler maa nøie hensees til om en endelig og bindende disposisjon foreligger. Se Aubert: Obligasjonsretten spesielle del I side 12, jfr. §4. Som støtte for rusultatet kan ogsaa henvises til Rt-1922-757. Jeg antar derfor med førstvoterende at en endelig gavedisposisjon ikke fant sted før beløpene i mai-juni 1921 blev utbetalt innstevnte. Og giverens insolvens ved dette tidspunkt maa ansees bevist. Erik Eriksen.
Enig med de foregaaende voterende. Ruth Sørensen Bie.
Av underrettens dom i saken mot Erna Volstad:
- - - Retten vil ha bemerket at søksmaalet fra saksøkerens side er saa mangelfullt utredet og saa svevende begrunnet, at den har vært sterkt betenkt paa at avvise saken paa grunnlag av manglende begrunnelse av sakens gjenstand.
Saavidt den imidlertid har kunnet finne ut gaar saksøkerens realitets procedyre i det vesentlige ut paa følgende:
Konkursskyldneren I. Volstad - innstevntes far - har i sine bøker latt overføre penger til sin da umyndige datter, innstevnte, uten at pengene har vært overlevert barnet eller nogen paa dets vegne før ut paa vaaren eller sommeren 1921, da de nemlig av I. Volstad uttokes av de banker hvor de hadde staatt inne paa innstevntes navn. Efter mottagelsen overleverte Volstad pengene til innstevntes bror Harald Volstad som skulde ta vare paa dem for søsteren.
Under 18 april 1921 betalte I. Volstad innstevnte kontant kr. 4.211,54. Sammen med de av banken uttagne beløp, blir da den innstevnte overdragne sum paastandsbeløpet.
Boets processuelle standpunkt er formentlig, at pengegavene til innstevnte først fullbyrdedes ved at bankbøkene uttokes av bankene og sammen med ovennevnte beløp kr. 4.211,54 disponertes til innstevntes fordel. Men paa det tidspunkt hadde giveren «længe» vært insolvent og var uberettiget til at gi gaver der forringet kreditorenes dekningsadgang. Gaverettshandelen maa derfor bli at omstøte og beløpet bli at tilbakeføre til konkursboet
Innstevnte fremstiller saken saaledes: Konkursskyldneren forærte 3 august 1912 sin datter Erna (innstevnte) kr. 15.000 og aaret efter kr. 5.000. Pengene kreditertes henne i Volstads bøker, og da denne brukte pengene i sin forretning, blir innstevnte hvert aar kreditert renter.
Tilbakebetalingen av disse laante gavebeløp skjedde paa den maate at konkursskyldneren innsatte paa innstevntes navn i forskjellige banker under 1 november 1919 og 22 februar 1921 ialt kr. 27.000. Med paaløpne bankrenter og det av Volstad 18 november 1921 kontant betalte beløp fremkommer kr. 32.766,23. I april og mai 1921 blev bankinnskuddene uttatt med. renter og sammen med det givne kontante beløp overlevert innstevntes bror harald som laan til benyttelse ved av ham drevne forretninger.
Hverken innstevnte selv eller hennes verge paa hennes vegne sitter
Side:296
derfor inne med midler. Gavene har efter innstevntes mening vært fullbyrdet ved innsettelse i bank. Men saa har konkursskyldneren som Ernas fødte verge disponert over pengene ved at laane dem bort til Harald Volstad for et nærmere bestemt tidsrum. Ved konkursens aapning hadde derfor innstevnte alene i behold en fordring paa laanebeløpet paa broren, men denne er ikke forfallen til betaling.
Retten bemerker at konkursskyldnerens solvens før 1 januar 1921 synes noget nær ubestridt hvorav skulde følge at gaver før det tidspunkt i all fall ikke av den grunn skulde være angripelige. Der er imidlertid uenighet mellem partene naar den skjedde overførsel av pengene fra I. Volstad til innstevnte fikk karakteren av fullbyrdet gave, samt om giverens solvens, forsaavidt man sætter fullbyrdelsen saa sent som i 1921. Det vil da være naturlig at undersøke hvorvidt I. Volstad efter hvad der foreligger herom i denne sak kan antas at ha vært insolvent - hvad saksøkeren paastaar - allerede pr. 1 januar 1921. - - - Vesentlig som dommen mot O. Volstad).
Jeg kommer derfor til det resultat at det ikke kan bli tale om omstøtelse av den eller de mulige gaver konkursskyldneren maatte ha fullbyrdet i 1921, i hvilket aar hans stilling forøvrig efter saksøkerens egen oplysning ikke forværredes.
Jeg har videre opfattet saksøkerens procedyre derhen, at han ikke vil gjøre gjeldende omstøtelse av mulige gaver ydet i 1912 eller 1913, men da den ikke er klar bemerker jeg ex tuto, at insolvens paa det tidspunkt ikke er sannsynliggjort enn mindre bevist
Innstevnte maa derfor bli at frifinne. - - -
Av overrettens dom i saken mot Erna Votstad:
(Den første del av dommen vesentlig som dommen mot fru O. Volstad).
- - - Det blir dernest at avgjøre om disposisjonene gaar inn under nogen av de forføininger som rammes av Norske Lov 5-13-44 I og II som appellanten har paaberopt sig.
Det er paa det rene (se underrettsakten s. 9) at innstevnte Erna Volstad under 3 august 1912 og 3 august 1913 blev kreditert henholdsvis kr. 15.000 og kr. 5.000 i I. Volstads bøker og renter herav ogsaa hvert aar kreditert innstevnte, idet I. Volstad brukte pengene i forretningen. Under 1 november 1919 innsattes paa Erna Volstad i Tromsø Privatbank kr. 15.000 av hennes far I. Volstad og under 22 februar 1921 i Bergens Privatbank kr. 12.000 av den samme. Kontrabøkene opbevartes saavidt skjønnes av fru O. Volstad og kontiene lød paa Erna Volstad ved I. Volstad.
Under 26 mai 1921 blev det i Bergens Privatbank innestaaende beløp kr. 12.188 utbetalt I. Volstad og under 30 april 1921 blev paa samme maate det i Tromsø Privatbank innestaaende beløp kr. 16.366,59 utbetalt I. Volstad. Sommeren 1921 antagelig i slutten av mai eller begynnelsen av juni blev disse beløp tillikemed yderligere kr. 4.211,64, altsaa tilsammen kr. 32.766,23 av I. Volstad paa vegne av Erna Volstad utbetalt broren, Harald Volstad som laan til denne.
Det er paa det rene, at bankbøkene for den dengang umyndige Erna Volstad ikke blev overlevert overformynderiet eller nogen annen som skulde forvalte den paa den umyndiges vegne. Innstevnte har hevdet at det var hennes mor fru O. Volstad som opbevarte bøkene. Fru Volstad som til 17 januar 1921 levet i formuesfellesskap med sin mann og som assisterte sin mann i forretningen, opbevarte saavidt skjønnes ogsaa samtlige forretningens
Side:297
verdipapirer. Der blev saaledes med innstevntes bankbøker forholdt som med alle I. Volstads verdier, de opbevartes av fru Volstad som den umiddelbare detentor, men paa vegne av I. Volstad.
At det var I. Volstad som faktisk disponerte bøkene, fremgaar ogsaa derav at det var konkursskyldneren I. Volstad som hevet pengene i Tromsø Privatbank og Bergens Privatbank. Inntil da var det saaledes I. Volstad som raadet og disponerte over beløpene. Efterat beløpene i april og mai maaned 1921 var hevet blev disse utbetalt Harald Volstad som laan.
Jeg antar at gavetransaksjonen mellem I. Volstad og innstevnte under disse omstendigheter overhodet ikke har funnet sted før beløpene i mai- juni 1921 av I. Volstad blev utbetalt Harald Volstad paa innstevntes vegne, altsaa efter at I. Volstad som foran antatt var blitt insolvent. - - -
Som følge av denne objektive bedømmelse antas boet kun at ha krav paa berikelsen. Se Hagerups konkurs og akkordforhandling side 252, jfr. side 237. I det foreliggende tilfelle vil dette si at konkursboet har rett til at inntre i innstevntes krav paa broren Harald Volstad. Innstevnte Erna Volstad vil som følge herav maatte tilpliktes at tiltransportere boet sin fordring paa Harald Volstad stor ifølge foran gitte opgave kr. 32.766,23 samt eventuelt stipulerte renter. - - - N. M. Vaagland.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg skal tilføie: - - - (som i dommen mot Harald Volstad).
Spørsmaalet blir da om der allerede ved denne innsettelse foreligger en endelig og bindende gavedisposisjon. Jeg er enig med førstvoterende i at dette ikke kan sies. Overfor banken var I. Volstad den som disponerte innskuddet. Det er holdt utenfor overformynderiets kontroll. Innstevnte var ca. 8 aar gammel da beløpet blev innsatt og hvis hensikten med innsettelsen alene hadde vært at sikre innstevnte, vilde denne hensikt best vært opnaadd ved at beløpet var blitt innsatt i overformynderiet og behandlet som umyndiges midler i sin almindelighet. Naar en giver beholder adgangen til at raade over det, som sies at være bortgitt ligger heri et moment som taler mot en endelig og alvorlig ment gavedisposisjon.
- - - Erik Eriksen.
Enig med de foregaaende voterende. Ruth Sørenssen Bie.
Side:347
Kjennelse 14 januar 1930 i l.nr. 38. Tilbakekallelse av tilstaaelse i sak, som i henhold til straffeprocesslovens §21 er anlagt ved herredsrett, medfører at saken må overføres til lagmannsrett. Tiltalte hadde tilstaatt et underslag til mere enn 1.000 kroner og settes under tiltale ved herredsrett efter straffelovens §256 annet ledd, hvilken forbrydelse hører under lagmannsrett, hvis ikke tilstaaelse foreligger. Under hovedforhandlingen tilbakekaller han tilstaaelsen. Derhos viste det sig, at saken maatte utsettes forsaavidt angikk en annen forbrydelse, som tiltalen til like omfattet. Retten besluttet derfor at avvise saken i dens helhet i henhold til straffeprocesslovens §25 i slutningen. Statsadvokaten erklærte kjæremaal, idet han anfører, at da saken med rette, nemlig i medhold av straffeprocesslovens §21 er anlagt ved herredsrett, og da der intet staar i loven om, at en senere fragaatt tilstaaelse skal medføre at den blir en lagmannsrettssak, maa saken uansett denne fragaaelse være at behandle og paadømme av herredsretten. Han fremholder derhos, at straffeprocesslovens §25 annet ledd, i henhold til hvilken bestemmelse herredsretten har avvist saken, ikke har anvendelse i foreliggende tilfelle.
Kjæremaalet forkastes med saadan begrunnelse: Kjæremaalsutvalget finner, at saken efter tiltaltes tilbakekallelse av tilstaaelsen ikke lengere henhører under herredsretten. Det var alene den omstendighet, at tiltalte hadde avgitt tilstaaelse angaaende det under post 1 omhandlede underslag, som berettigede paatalemyndigheten til at reise tiltale ogsaa for denne forbrydelse ved herredsrett istedetfor ved lagmannsrett. Adgangen for herredsretten til at paadømme denne forbrydelse staar og faller med tilstaaelsen. Tilbakekalles denne innen domsavsigelsen, er dermed herredsrettens adgang til paadømmelse lukket. Forholdet er her det samme som ved spørsmaalet om forhørsrettens adgang til i henhold til straffeprocesslovens §283 at paadømme en sak summarisk. Avgir en siktet tilstaaelse for forhørsretten og samtykker i dens paadømmelse, men innen denne finner sted tilbakekaller tilstaaelsen eller samtykket, berøves forhørsretten derved adgangen til at paadømme saken (jfr. Rt-1929-367). Det samme vil være tilfelle, om tilstaaelse avgis i forhørsretten, men sakens paadømmelse overgaar til herredsretten, fordi siktede nekter samtykke til forhørsrettspaadømmelse. Tilbakekaller siktede nu i herredsretten tilstaaelsen, vil saken ikke kunne paadømmes her overensstemmende med straffeprocesslovens §373. Og anderledes staar saken ikke i her omhandlede tilfelle.