Rt-1932-555

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1923-05-28
Publisert:	Rt-1932-555
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 160/1 s.a.
Parter:	Ole T. Kvammen og hustru Brita (advokat Valentin Voss) mot Ingeborg Herstad (advokat Arne Eftestøl).
Forfatter:	Bonnevie, Broch, Motzfeldt, Evensen, fhv. justitiarius Scheel, overrettsdommer Winsnes, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §367, §65, §111, §335, §365, §371, §377, §62, §96

Kjennelse.

Dommer Bonnevie: I forberedende innlegg i anledning anken av 20 august 1930 bebuder den ankende parts advokat at den ankende part i Høiesterett vil gjøre gjeldende som ankegrunn den innsigelse «at motparten ellerede ved overdragelsen av en parsell av Tundal for lengere tid siden har faatt sitt odelskrav tilfredsstillet, saaledes at hun nu ikke har adgang til at innløse ogsaa resten av eiendommen.» Den annen parts advokat protesterte i sitt svar paa dette innlegg mot at den ankende part nu fremsatte denne nye ankegrunn. Under forhandlingen her i retten har den ankende part paa denne maate som i forberedende innlegg bebudet gjort den nevnte innsigelse gjeldende som ankegrunn, og den annen part har som likeledes bebudet protestert under henvisning til rettergangslovens §367.

Jeg finner at protesten maa bli at ta til følge. Det er paa det rene at den her omhandlede ankegrunn ikke er berørt eller antydet i ankeerklæringen, og at den først er gjort gjeldende efter ankeerklæringens forkynnelse. Den kan da, naar motparten protesterer, ikke gjøres gjeldende undtagen under de betingelser som er spesielt nevnt i rettergangslovens §367, 2 og 3 ledd. Men det er helt paa det rene at ingen av de der omhandlede betingelser tier er tilstede. Det dreier sig her om en innsigelse som kunde vært gjort gjeldende allerede under sakens behandling i første instans, idet det forhold som innsigelsen bygger paa var partene fullt bekjent.

Side:556

Kjennelse:

Den ankegrunn, at Ingeborg Herstad ved en tidligere overdragelse av en parsell av Tundal har faatt sin odelsrett tilfredsstillet, blir ikke at ta under behandling.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt og Evensen, de ekstraordinære dommere fhv. justitiarius Scheel og dommer overrettsdommer Winsnes og justitiarius Berg: Likesaa.

Dom.

Dommer Broch: Den 20 desember 1929 blev av Voss herredsrett i odelsløsningssak anlagt av lngeborg Herstad mot Olav T. Kvammen og hustru Brita avsagt enstemmig dom med saadan domsslutning: «De saksøkte Olav T. Kvammen og hustru Brita dømmes til mot betaling av kr. 13.500 og overtagelse av det paa odelsgodset heftende kaar til Anna Tundal at utstede skjøte paa odelseiendommen Tundal gnr 116 bnr 1 av skyld mark 3.32 i Voss til saksøkersken Ingeborg Olsdatter Herstad samt til at fravike nevnte eiendom til 1ste faredag 14 april 1930».

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Olav T. Kvammen og hustru har paaanket dommen til Høiesterett. I ankeerklæringen an føres at dommen paaankes i sin helhet, idet de ankende parter mener at herredsretten har tatt feil, naar den finner at odelsløsningens gjennemførelse ikke stanses av eiendommens overdragelse til Guri Tundal, som erkjennes at være bedre odelsberettiget enn saksøkeren.

De har nedlagt saadan paastand: «At Olav T. Kvammen og hustru Brita frifinnes for Ingeborg Herstads tiltale i denne sak og til kjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett».

Innstevnte Ingeborg Herstad har nedlagt saadan paastand: «1. Herredsrettens dom stadfestes, dog med fornøden forandring forsaavidt angaar tiden for dommens opfyllelse. 2. Ingeborg Herstad tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett».

For Høiesterett er fremlagt en del nytt, deriblandt dokumentene i et par bevisoptagelser. Jeg kommer tilbake til de nye dokumenter i den utstrekning som de finnes at være av betydning for mitt resultat.

De ankende parter har fastholdt at den av herredsretten hevdede rettsopfatning angaaende sakens processuelle side er ti riktig, naar det som her gjelder overdragelse til en bedre odelsberettiget efter saksanlegget. Enn videre har de anført at saken staar i en annen stilling for Høiesterett enn for herredsretten, forsaavidt som overdragelsen til Guri Tundal nu er effektuert. De henviser til en fremlagt erklæring av 2 oktober 1930, saalydende: «Undertegnede Olav T. Kvammen erkjenner herved at ha mottatt av Guri O. Tundal fullt opgjør for gaarden Tundal gr.-nr 116 bnr 1 i Voss med kr. 15.000. I ovennevnte sum er innbefattet gaarden, besetning og redskaper».

Side:557

Enn videre er saavidt skjønnes ubestridt oplyst at skjøte er utferdiget til Guri Tundal 10 mars 1932, tinglyst 12 s. m. I henhold hertil har de gjort gjeldende at paa grunn av disse faktiske omstendigheter kan underrettsdommen ikke under nogen omstenstendighet oprettholdes.

Ingeborg Herstad har i sin prosedyre prinsipalt oprettholdt sin paastand om at grunnlaget for alle transaksjonene omkring overdragelsen til Guri Tundal er proformaverk. I virkeligheten sitter Olav Kvammen og hustru fremdeles som eiere av gaarden og har heller ingen betaling faatt av Guri for eiendommen.

Jeg finner ikke at kunne gi Ingeborg Herstad medhold i denne paastand. Det er visstnok paa det rene og uttrykkelig erkjent av de ankende parter, at overdragelsen til Guri hadde den hensikt eller det motiv at hindre Ingeborgs odelsløsning. Men dette motiv forhindrer ikke i og for sig at overdragelsen kan være fullt reell, og det kan ikke karakteriseres som noget misbruk, om Guri benytter sig av sin bedre odelsrett til at opnaa dette formaal. Hvad dernest angaar tilveiebringelsen av pengene til kjøpesummen og dennes erleggelse er det visstnok ikke fremskaffet full klarhet. I en skrivelse av 8 mai 1931 uttaler partenes slektning L. K. Sætre, Aalesund, at de 15.000 kroner som Guri betalte for gaarden, var tilveiebragt ved ham. Han satt inne med pantobligasjon herfor. Videre anfører han at Olav og Brita Kvammen hadde ikke tilveiebragt midlene. Jeg bemerker dog at pantobligasjonen ikke er tinglyst.

Hvorom allting er, tør jeg ikke av de foreliggende oplysninger slutte at eiendomsoverdragelsen alene er en tom form. Selv om stillingen kan være den, at Kvammens og Guri Tundal har sett sin felles interesse i at hindre Ingeborg Herstads odelsløsning, og at denne felles interesse kan ha bevirket lempelighet m.h.t. vederlaget og de øvrige vilkaar, finner jeg det efter omstendighetene i det hele ikke berettiget at gaa ut fra at Guri ikke er blitt virkelig eier av gaarden.

Ingeborg Herstad har dernest hevdet at selv om man ser bort fra proformaspørsmaalet, kan de ankende parter ikke naa frem med sin paastand i odelsløsningssaken. Utfallet maa efter hennes mening være bestemt ved situasjonen som den forelaa da forliksklagen blev uttatt, eller ialfall ved herredsrettsdommens avsigelse. Da herredsrettsdommen blev avsagt forelaa i hvert fall ingen effektuert overdragelse, bare en kjøpekontrakt, hvorefter tiltredelse av besidderen først skulde skje paa et senere tidspunkt.

Endelig har hun fastholdt at herredsrettens opfatning av de processuelle spørsmaal ut fra tvistemaalslovens §65 maa være riktig.

Jeg skal om de processuelle spørsmaal bemerke: Man kan ikke opstille nogen almindelig processuell regel om at saksøkte har krav paa at faa satt ut av betraktning begivenheter som skjer efter forliksklagen eller avsigelsen av første instans's dom. Tvert imot forutsetter rettergangsloven som hovedprinsipp, at det er anledning til baade for saksøkerens og sakvolderens vedkommende i sin prosedyre at ta hensyn til forandrede forhold, jfr. saaledes

Side:558

§62, §96, §111, §335 og for ankeinstansens vedkommende §365, post 7 og §367 samt §371. (§367 gjelder efter lov av 17 juli 1925 for Høiesterett). Jeg henviser ogsaa til Hagerups Civilprocess, 3 utgave første bind side 413 flg. For den eldre process's vedkommende henvises til Getz Paaanke side 63. Nogen hjemmel for at stille odelssaker i en særstilling paa dette punkt finnes ikke til stede.

Forsaavidt angaar den spesielle art av efterfølgende begivenheter: overdragelse av den omprosederte ting eller rettighet, inneholdes regelen i rettergangslovens §65. Jeg bemerker imidlertid at denne paragrafs bestemmelser bare tar sikte paa den processuelle behandling av de rettigheter og forpliktelser, som opstaar eller overføres ved sukcesjonen i og for sig. Derimot omhandler den ikke hvilke innsigelser mot saksøkerens krav innstevnte i saken iøvrig kan fremsette. Det vilde være urimelig at anta at en overdragelse til tredjemann av den omtvistede ting ikke skulde kunne gjøres gjeldende selvstendig under processen mellem de oprinnelige parter, naar denne overdragelse har som rettmessig grunnlag en i forhold til baade saksøker og sakvolder bedre rett. Den bedre berettigedes rett kan jo ikke berøres av §65, 2 ledd.

Saavidt jeg forstaar illustreres forholdet klart av det hyppige tilfelle, konkurranse mellem odelsberettigede. Jeg nevner som eksempel: Den ringere odelsberettigede faar fravikelsesdom som paaankes. Før ankesaken kommer fore anlegger den bedre odelsberettigede sak, faar dom, og eieren gir skjøte. Det forekommer mig da innlysende at han i ankesaken maa frifinnes - uansett §65, - og jeg mener at det samme maa gjelde om han alt i forlikskoinmisjonen er gaatt med paa at overlate eiendommen. Ogsaa i det tilfelle maa han kunne paastaa sig frifunnet i ankesaken, da den daarligere odelsberettigede ikke har noget rettskrav paa at eieren skal prosedere, før han gir eiendommen fra sig til den best berettigede. Og jeg mener at man maa ta skrittet helt ut. Jeg antar at ogsaa en frivillig overdragelse til den bedre berettigede maa sees under samme synsvinkel, - en motsatt opfatning vilde efter min mening være en tom formalisme.

Et punkt som kunde efterlate nogen tvil, er avfatningen av rettergangslovens §367. Paragrafen opstiller den hovedregel, at en endring av anken bare kan foretas m.h.t. krav, paastand eller ankegrunn, hvis den forkynnes samtidig med ankeerklæringen eller hvis motparten samtykker. Fra denne regel opstilles to grupper av undtagelser. For det første krav som utspringer av ankesaken eller motpartens forhold efter ankeerklæringen til den ting eller rett som saken gjelder. Dernest tillater paragrafen fremsettelse av fordring paa den omtvistede gjenstands verdi eller annen ydelse, naar det gjøres sannsynlig, at endringen er begrunnet i omstendigheter som er inntraadt eller først blir parten bekjent efter ankeerklæringen. Det samme gjelder om utvidelse av paastanden m.h.t. et fremsatt krav.

Som det sees uttaler paragrafen ikke noget om det tilfelle som her foreligger, nemlig at den ankende parts frifinnelsespaastand er ,uforandret, men underbygges med et senere enn anken

Side:559

inntraadt forhold. Jeg kan dog ikke tillegge denne omstendighet nogen vekt. For det første kunde jo en begivenhet som inntreder efter ankeerklæringen ikke være medtatt i denne, og dernest maa det holdes for øie at de foran gjengitte undtagelser er av den art, at de ikke naturlig kan utledes av processlovens almindelige system. Jeg mener derfor at de ikke berettiger eller tvinger til den antitetiske slutning, at enhver annen endring i prosedyren av negativ, det er innsigelsesmessig, art skal være avskaaret. Lovens forarbeider synes heller ikke at gi støtte for en saadan slutning. Jeg antar derfor at man maa falle tilbake paa det almindelige prinsipp som bl.a. har faatt uttrykk i §62 §335, jfr. §377. Men nogen protest mot de nye anførsler om eiendomsoverdragelse ut fra prinsippene i §62 og §335 har innstevnte ikke fremsatt.

Efter det anførte kommer jeg til det resultat at de ankende parters paastand blir at ta til følge. Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.

Dom:

Ole T. Kvammen og hustru Brita frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Motzfeldt: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Efter min opfatning av de foreliggende oplysninger foreligger der ikke mellem Guri Tundal og Olav Kvammen og hustru Brita en virkelig og alvorlig ment avtale om salg av Tundal, men kun et proformasalg. Idet jeg henviser til herredsrettens bemerkninger i samme retning skal jeg tilføie: Jeg legger likesom førstvoterende ingen vekt paa partenes hensikt at stenge Ingeborg Herstad ute. Der foreligger i tidens løp forskjellige dokumenter og skriftlige uttrykk for salg 7 oktober 1929, overtagelse 5 april 1930, betaling 2 oktober 1930 og skjøtning 10 mars 1932. Men disse dokumenter har ikke paa mig virket overbevisende. Det er fra flere hold fremholdt at Guri, der er en eldre og enslig kvinne uten nogen som helst kapital, er uten evne til at drive eller forestaa en gaard. Og fra flere naboers side er det provet at de ingen forandring har merket i Guris og i familien Kvammens forhold til gaarden Tundal og dens drift, efterat det paastaatte salg har funnet sted. Dette uttales av Arnfin Graue, av Eirik Graue og av Samson Belsnes. Eirik Graue tilføier at Olav Kvammen, som er maler, pleier at være meget borte paa malerarbeide om sommeren, og dette var tilfellet ogsaa i 1930; efterat haaslaatten var begynt saa vidnet at han flere dager var med paa at slaa haa paa gaarden, og Belsnes mener at han ogsaa saa Olav Kvammen delta i vaaraannarbeidet i 1930.

Ogsaa den i forhold til odelstaksten usannsynlig høie pris peker hen paa at ingen betaling var tilsiktet. I samme retning peker det ogsaa, at Olav Kvammen uten anmodning fra Guri like efter kjøpeavtalen slog av paa kjøpesummen, idet han til sa henne henstand rentefritt i 5 aar, hvilket tilsvarer 5000 kroner. Hvordan det i virkeligheten til sist er gaatt med de 15.000 kroner fra Sætre til Guri Tundal er uoplyst, men pantobligasjonen er som av førstvoterende nevnt ikke tinglyst.

Side:560

Da jeg efter dette ikke anser noget reelt salg at foreligge, blir det for mig unødvendig at uttale mig om de processuelle spørsmaal.

Jeg antar at Kvammen og hustru bør tilsvare Ingeborg Herstad saksomkostninger for Høiesterett. Da jeg efter konferansen vet at jeg er i mindretall former jeg ingen konklusjon.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Likesaa.

Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Winsnes: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Berg: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder spørsmaalet om Ingeborg Herstads adgang til i kraft av sin odelsrett til gaarden Tundal, gnr 116, bnr 1 i Voss at innløse denne fra dens nuværende besiddere Olav T. Kvammen og hustru. Ved odelstakst 24 september 1929 blev eiendommens verdi ansatt til kr. 16.500, og i rettsmøte den 16 november 1929 foreviste og tilbød saksøkersken nevnte sum med fradrag av takstverdien for et paa eiendommen heftende kaar til Anna Tundal kr. 3000, altsaa rest kr. 13.500, mot skjøte paa eiendommen.

De saksøkte nektet imidlertid at motta løsningssummen og paastod sig i samme rettsmøte frifunne og tilkjent saksomkostninger hos saksøkeren. Som grunnlag for denne paastand har de saksøkte gjort gjeldende: 1)- - - 2) at de den 7 oktober d.a. atter har solgt gaarden til Guri Tundal som er bedre odelsberettiget enn saksøkersken.

- - - Forsaavidt angaar den nevnte innsigelse har saksøkeren til støtte for sin opfatning særlig henvist til høiesterettsdom i Rt-1919-41 samt til dommer i Rt-1855-561 og Rt-1915-967 samt Hagerups civilprocess I s. 320. Derhos er fra saksøkerens side gjort gjeldende at den foran nevnte kjøpekontrakt av 7 oktober d.a. maa antas alene at være oprettet proforma for at søke odelsløsningen hindret. - - -

Naar Høiesterett i de av saksøkeren nevnte dommer i Reist. 1919 s. 41 og 1855 s. 561 har oprettholdt søksmaal mot den oprinnelig saksøkte til tross for, at odelsgodset under sakens gang har vært avhendet til tredjemann, gjør de saksøkte gjeldende, at dette alene kan ba sin grunn deri, at de nye eiere i disse tilfeller ikke har vært odelsberettiget eller i alle fall ikke nærmere odelsberettiget enn den som har anlagt odelssøksmaalet.

Retten antar imidlertid at den begrunnelse som Høiesterett og de i disse tilfeller underordnede retter har gitt for sitt resultat er gjeldende i alle tilfeller (kfr. ogsaa Schweigaards process II s. 164-165 (utg. 1883) og nu tvistemaalslovens §65). Som det særlig er fremhevet i dommen av 1855 vilde en manns odelsrett lett kunne helt forspilles, hvis han paa grunn av odelsgodsets salg efter søksmaalets anlegg skulde maatte stanse odelssøksmaalet mot den fra først av saksøkte og begynne fra nytt av mot den nye og muligens senere kjøper av eiendommen.

Det er i nærværende tilfelle paa det rene, at Guri Tundal som er søster av saksøskersken Ingeborg Herstad og av Olav Kvammens hustru

Side:561

Brita, er den eldste av disse og saaledes bedre odelsberettiget enn saksøkersken. Om nærværende odelsløsning gjennemføres vil derfor ogsaa Guri Tundal i kraft av sin bedre odelsrett efter nytt almindelig odelssøksmaal mot Ingeborg Herstad formentlig atter kunne fordrive denne fra gaarden. Denne rett har Gurli Tundal ifølge loven, men det er noget helt annet enn at hun ifølge en med de saksøkte oprettet kjøpekontrakt uten videre skulde kunne stanse og forhindre gjennemførelsen av Ingeborg Herstads odelsløsning. Nogen hjemmel dertil i lov eller praksis er ikke paavist av de saksøkte og finnes formentlig ikke. I denne forbindelse tilføies, at det maa ansees bevist at saksøkeren i nærværende tilfelle ikke hadde noget kjennskap til den mellem Guri Tundal og de saksøkte oprettede kjøpekontrakt før i rettsmøte den 16 november s. l.

Som før nevnt mener saksøkeren, at kjøpekontrakten av 7 oktober 1929 mellem de saksøkte og Guri Tundal alene er oprettet proforma og blandt flere andre omstendigheter har saksøkeren i den forbindelse særlig fremhevet, at prisen for eiendommen ifølge denne kjøpekontrakt kr. 20.000 er betydelig høiere enn takstverdien efter odelstaksten, selv om der tas hensyn til verdien av hvad der efter kontrakten skulde følge med eiendommen, samt derhos at der samtidig med kjøpekontrakten den 7 oktober 1929 oprettedes et testamente, hvorved Guri Tundal innsatte de saksøktes voksne sønn Alf Tundal til sin hovedarving.

Efter det resultat hvortil retten i henhold til det foran anførte er kommet med hensyn til de saksøktes innsigelser mot søksmaalets gjennemførelse selv under forutsetning av, at kontrakten av 7 oktober 1929 var alvorlig ment og gyldig, finner retten det imidlertid upaakrevet i full utstrekning at behandle spørsmaalet om kontrakten av 7 oktober 1929 maa ansees som en proforma rettshandel eller at avgjøre dette spørsmaal. Retten vil dog tilføie at efter dens opfatning av de foreliggende oplysninger i saken i det hele peker flere omstendigheter sterkt i retning av at ordningen med den her omhandlede kjøpekontrakt m.v. er en proforma rettshandel.

- - - Angaaende de saksøktes plikt til at gi skjøte, skjønt de ikke selv har saadant, henvises til den før nevnte dom i Rt-1919-41 og de underordnede retters dommer i samme sak. - - -