Rt-1934-1043

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-11-17
Publisert:	Rt-1934-1043
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 68/2 s.a.
Parter:	Statsadvokat Faye-Hansen, aktor mot John Kristian Arvid Bredesen m.fl. og Oskar Weider Johansen m.fl. (forsvarer: advokat J. M. Lund).
Forfatter:	Lie, Bonnevie, Bade, Aars, Borch, Breien, Christiansen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §280, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §78, Straffeprosessloven (1887) §323, §343, §406

Dommer Lie: Ved Fosen herredsretts dom av 28 mai 1934 blev John Kristian Arvid Bredesen, Herman Brede Bredesen, Peder Olsen, Arne Meldal Bredesen og Anton Martinus Indreraak dømt for forbrydelse mot straffelovens §280, de 4 første efter 1ste ledd og den siste efter 2net ledd, til en bot av 10 kroner, subsidiært fengsel i 6 dager, for hver av de 4 første og en bot av 50 kroner, subsidiært fengsel i 12 dager, for den siste. Ved en annen dom av samme herredsrett avsagt 29 mai 1934 blev Oskar Weider Johansen, Ove Ansgar Monsvold, Jørund Ansgar Monsvold og Anton Kristian Arntsen dømt for forbrydelse mot samme paragraf, de tre første efter 1ste ledd og den siste efter 2net ledd, til en bot av 10 kroner, subsidiært fengsel i 6 dager, for de tre første og en bot av 50 kroner, subsidiært fengsel i 12 dager, for den siste. Alle de domfelte i begge saker har erklært anke mot derespektive dommer. Sakene er behandlet under ett i Høiesterett. Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner.

De av de domfelte i begge saker som er dømt efter straffelovens §280, 1ste ledd, grunner anken dels paa at utpantningene ikke er holdt paa det sted hvor de skulde ha vært fremmet, nemlig. hos fordringshaverne, og dels paa at de fordringer som utpantningene angaar, ikke kan ansees som formuesgjenstander i den forstand hvori straffelovens §280 bruker dette uttrykk, idet de mener at ordet formuesgjenstand ikke tillike dekker en obligatorisk fordring. Hvad de av de domfelte angaar som blev straffelt efter straffelovens §280, 2net ledd, bygges anken paa at den medvirkning som herredsretten ansaa det bevist at de hadde gjort sig skyldig i, bare bestaar i en medvirkning til at fordringsbeløpene er hevet, men derimot ikke i en medvirkning til at fordringsbeløpene er forbrukt.

Side:1044

Ved siden av de ankegrunner som jeg her har referert, har forsvareren i Høiesterett m.h.t. lovanvendelsen gjort gjeldende at der ikke i virkeligheten foreligger nogen unddragning av fordringene fra at komme den berettigede til gode eller en forvoldelse av tap for den berettigede m.h.t. disse fordringer, idet han, under henvisning særlig til Høiesteretts kjennelse i Rt-1925-499 mener at de anførte uttrykk i §280 ikke dekker et saadant forhold som det foreliggende. Overensstemmende med hvad der under voteringen i den nevnte høiesterettsdom er anført, finner han at en fordring som opnaaes hevet av en uberettiget, ikke kan sies at være unddratt den berettigede, naar han til tross for at beløpet er hevet, fremdeles som i dette tilfelle har den samme rettslige adgang som før til at gjøre fordringen gjeldende mot vedkommende.

Jeg kommer til det resultat at anken maa forkastes.

Med hensyn til de ankegrunner som er paaberopt i ankeerklæringene, finner jeg det tilstrekkelig at henholde mig i det vesentlige til hvad herredsretten har anført.

Derimot finner jeg opfordring til at uttale mig nærmere om den betraktning som forsvareren har gjort gjeldende. I den høiesterettssak som han henviser til, gjaldt spørsmaalet om der ved en handling av en lignende art som i den foreliggende sak var forøvet en forseelse mot straffelovens §343 og §406. Og begrunnelsen for at §343 ikke kom til anvendelse gikk ut paa at uttrykkene i §343 nærmest tydet paa at bestemmelsen bare siktet til legemlige ting, ikke tillike til fordringer, og at paragrafen i hvert fall ikke kunde utvides til at omfatte andre handlinger med hensyn til gjenstander hvori det var tatt utlegg, enn de som spesielt var nevnt i bestemmelsen, nemlig tilintetgjørelse osv. I relasjon til spørsmaalet om det forelaa en tilintetgjørelse av den fordring som det var tale om, derved at den var hevet av en uberettiget, anføres det særlig at en tilintetgjørelse kunde ikke anerkjennes at være til stede, fordi rette vedkommende, utleggshaveren, ikke var blitt berøvet den fordring som var gjenstand for utlegget og som var blitt hevet, men fremdeles hadde denne fordring i behold til tross for den uberettigede hevning av beløpet. Efter min mening kan ikke de betraktninger som forsaavidt har vært avgjørende for Høiesterett i den nevnte sak, tillegges nogen avgjørende betydning for den foreliggende sak. I denne sak er det nemlig ikke spørsmaal om hvorvidt der foreligger en tilintetgjørelse, men om en unddragning av fordringen fra at komme den berettigede til gode. Den handling som herredsretten har funnet bevist, bestaar efter domsgrunnene i at de domfelte har sig imellem foretatt et opgjør av de fordringer som nogen av dem, nemlig de almindelige, menige fiskere, hadde paa den av dem som hadde forrettet som notbas paa vedkommende fangsttur, og ved opgjøret foregikk en dekning av fordringene i strid med den panterett som kommunen ved utlegget hadde erhvervet i fordringene. Hvorvidt en saadan forføining kan sies at inneholde en unddragning av fordringene fra at komme den berettigede til gode maa bero paa en fortolkning av det begrep unddragning, som er anvendt i §280, sett paa bakgrunn av almindelig

Side:1045

sprogbruk og bestemmelsens grunner. Efter min mening kommer det her ikke i første rekke an paa hvorvidt fordringen fremdeles kan sies at bestaa, efterat de oprinnelige fordringshavere uberettiget har faatt fordringsbeløpet utbetalt. Selv om man konstruerer forholdet paa denne maate, finner jeg at forføiningen maa dekkes av hvad der inneholdes i begrepet unddragning. Forat en unddragning skal foreligge, er det ikke nødvendig at gjenstanden blir berøvet den berettigede for godt, enn mindre at den tilintetgjøres eller skades. Naar som her fordringshaverne uberettiget under et opgjør med notbasene selv hever fordringsbeløpene istedenfor at la dem staa til utleggshaverens raadighet og derved ialfall tilgodegjør sig den del av notbasenes midler som utkreves til denne dekning av fordringene, volder utleggshaveren besvær og forringer hans utsikter til at dekning til ham senere vil kunne skje, mener jeg at en unddragning maa sies at ha funnet sted i den forstand hvori straffelovens §280 bruker ordet. Mere er det efter min forstaaelse av lovgrunnen ikke grunn til at fordre at det skal foreligge, forat forholdet kommer inn under bestemmelsen.

Den avgjørelse i Rt-1925-499 som jeg har citert, kan efter dette ikke hindre en godkjennelse av herredsrettens lovanvendelse i det foreliggende tilfelle. Jeg skal i denne forbindelse spesielt nevne at Høiestrett i den nevnte sak ikke hadde nogen kompetanse til at ta op det spørsmaal, om den handling som det dengang gjaldt, ialfall gikk inn under straffelovens §280. De domfelte var nemlig frifunnet, og anken over frifinnelsesdommen var alene bygget paa at den underordnede retts anvendelse av straffelovens §343 og §406 var feilaktig. Foruten den nevnte avgjørelse er det en avgjørelse av Høiesteretts kjæremaalsutvalg som har interesse, nemlig en avgjørelse i Rt-1929-218. Ved denne avgjørelse har Kjæremaalsutvalget ogsaa tatt standpunkt til spørsmaalet om, hvorvidt det forhold som dengang forelaa, var straffbart efter nogen annen straffebestemmelse enn straffelovens §343, og besvart dette spørsmaal benektende. Nogen nærmere begrunnelse herav er ikke gitt, og hvis man kan gaa ut fra at Kjæremaalsutvalget ved denne anledning har hatt for øie ogsaa spørsmaalet om anvendeligheten av straffelovens §280, er det tilstrekkelig for mig at bemerke, at jeg ikke er enig i denne opfatning.

Kjennelse:

Ankene forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Anton Martinius Indreraak og Anton Kristian Arntsen en for begge og begge for en kr. 25. (Vanlig salær til forsvareren).

Dommer Bonnevie: Jeg er enig med førstvoterende i at de ankegrunner som er gjort gjeldende fra de domfeltes side i ankeerklæringen ikke fører frem. Derimot er jeg helt uenig med førstvoterende med hensyn til det spørsmaal som er reist av forsvareren, altsaa om hvorvidt det efter en riktig fortolkning av straffelovens §280 her i det hele tatt foreligger «unddragelse» eller foretagelse av en handling hvorved den berettigede, altsaa her vedkommende kommune, er paaført tap.

Side:1046

De av førstvoterende nevnte tidligere avgjørelser av Høiesterett og Høiesteretts kjæremaalsutvalg i Rt-1925-499 og Rt-1929-218 er visstnok ikke strengt tatt prejudikater og angikk som av førstvoterende nevnt spørsmaalet om subsumsjon under straffelovens §343. Imidlertid mener jeg at de nevnte to avgjørelser, som jeg for mitt vedkommende anser helt riktige,, i virkeligheten naar man skal legge de synsmaater til grunn, som avgjørelsene er bygget paa, med nødvendighet fører til den slutning, at forhold som de i herredsrettens dom beskrevne ikke kan ansees for at innebære en unddragelse av vedkommende obligatoriske fordring fra at komme panthaveren - her kommunen - til gode. Det er jo efter dommene helt paa det rene at utpantningene i og for sig var helt gyldige og gav kommunen all den rett og beskyttelse som en utpantning i en muntlig fordring kan gi. Det er paa det rene at vedkommende fordrings kreditor og debitor var underrettet og vitende om utpantningen. Under disse omstendigheter mener jeg, og henviser atter til de to nevnte avgjørelser av 1925 og 1929, at kommunens retsstilling og hele faktiske situasjon som innehaver av pantefordringen ikke kunde bli berørt ved at debitor, altsaa her notbasen, foretok utbetalinger til fordringens kreditor, her notlagets medlemmer. Helt uavhengig av disse utbetalinger hadde kommunen i kraft av sin panterett full anledning til fremdeles at kreve den fordring, hvori utpantningen var holdt, utbetalt til sig til dekning av utpantningspeløpet. Og fordringens debitor, notbasen, hadde ingen rett til overfor et slikt krav at gjøre gjeldende som innsigelse at han allerede hadde utbetalt fordringsbeløpene til kreditorene, altsaa notlagets medlemmer. Ti disse utbetalinger var under de foreliggende omstendigheter ikke betaling til rette vedkommende, men til personer som ikke rettslig disponerte over kravet og kunde kvittere for det med virkning overfor kommunens rett i fordringen i henhold til utpantningene.

Mens jeg saaledes finner det klart at unddragelse her ikke foreligger, er herved ikke i og for sig utelukket at utbetaling fra notbasene til notlagets medlemmer under omstendigheter som de her foreliggende kunde innebære eller ansees som foretagelse av «en handling hvorved den berettigede paaføres tap», §280, 1ste ledd in fine. Jeg mener at muligheten for at saadant tap kan opstaa, vil være til stede hvis forholdet er at vedkommende debitor, altsaa her notbasen, er saa daarlig økonomisk stillet, at den omstendighet at han har skilt sig av med de pengebeløp, som utpantningen gjelder, ved at la notlagets medlemmer faa dem utbetalt, faktisk har forringet kommunens utsikter som panthaver ifølge utpantningen til at kunne faa pengene inndrevet hos notbasene. Jeg skal ikke gaa inn paa spørsmaalet om hvordan man efter herredsrettens domsgrunner maa gaa ut fra at forholdet i saa henseende faktisk har stillet sig med hensyn til de to notbaser, som er domfelt i disse to saker. Jeg skal bare nevne at det fremgaar av domsgrunnene, at de begge har opgitt at ha formue, nemlig henholdsvis ca. 20.000 kroner og ca. 2.000 kroner. Det synes da for mig litet sannsynlig at det her kan ha foreligget paaførelse av tap for kommunen ved de stedfunne utbetalinger fra notbasene. Kommunen maa formentlig

Side:1047

antas fremdeles og uten vanskelighet at kunne faa de beløp som det er pantet for, inndrevet hos notbasene i henhold til utpantningen. Da imidlertid herredsretten ikke spesielt har uttalt sig om sin bedømmelse av de faktiske forhold i denne henseende og saaledes ikke likefrem har sagt, at den anser det bevist, at pengene vil bli betalt av notbasene om de kreves inndrevet i henhold til utpantningen, finner jeg ikke at det bør bli spørsmaal om at stemme for frifinnelsesdom, men at det riktige maa være at herredsrettens dommer opheves paa grunn av "den her av mig omhandlede feil ved lovanvendelsen. Da jeg efter raadslagningen vet at jeg staar alene med min mening former jeg ikke konklusjon.

Dommer Bade: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aars, kst. dommer Borch, ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien ogdommer Christiansen: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

- - - Under 26 februar 1934 har statsadvokaten for Trondheim lagsogn utferdiget saadan tiltalebeslutning mot de tiltalte: «- - - nr. 1, 2, 3 og 4 efter straffelovens §280, første ledd, for rettsstridig at ha unddradd en ham tilhørende formuesgjenstrand, hvori nogen annen hadde pant eller annen sikkerhet, fra at komme den berettigede tilgode eller med hensyn til saadan formuesgjenstand at ha foretatt handling, hvorved den berettigede paaførtes tap, derved at de høsten 1932 i Stjøna av notbas Anton Indreraak lot sig utbetale og forbrukte sine som notmannskaper ved Indreraak sildnotbruk tilgodehavende restlodder, henholdsvis ca. 20, 20, 20 og 9 kroner, hvori der ved utpantningsforretninger avholdt 23 september 1932 var tatt utlegg for skatter til Stjørna kommune henholdsvis for kr. 85.04, 130.46, 57.06 og 183.36, hvorved kommunen paaførtes tap. Nr. 5 efter straffelovens §280, annet ledd, for at ha medvirket til saadan handling som i straffelovens §280, første ledd, nevnt, derved at han som notbas for Indreraak sildenotbruk høsten 1932 i Stjørna utbetalte til notmannskapene Arvid Bredesen, Hermann Bredesen, Peder Olsen og Arne Bredesen deres da resterende notlodder henholdsvis ca. 20, 20, 20 og 9 kroner, hvori det ved utpantningsforretninger av 23 september 1932 var tatt utlegg for skatter til Stjørna kommune». - - -

Ved de møtende tiltaltes egne forklaringer og ved 2net vidne lensmannsbetjent Kotengs prov er det paa det rene, at det faktiske forhold er som i tiltalebeslutningen anført. - - -

For tiltalte nr. 1-4 er det fra forsvarets side for det første søkt frifinnelse i, at utpantningsforretningene er avholdt paa Indreraak hos tiltalte nr. 5, notbasen, istedenfor hos hver av de 4 første tiltalte, 2net vidne, lensmannsbetjenten, der holdt utpantningene har forklart, at grunnen til, at det blev forholdt paa denne maate, var at han følte sig sikker paa, at der intet utlegg var at finne hjemme hos de tiltalte. Han holdt derfor utpantningene hos notbasen, der skulde tilsvare lottene, kfr. tvangsfellbyrdelseslovens §79. Dette er imidlertid neppe riktig. Det læres da ogsaa saavel av Hagerup i siste utgave av civilprocessen, bind III, side 103, som av Alten i hans kommentar til tvangsfullbyrdelseslovens §78, at utlegg i fordringer, som ikke er knyttet til gjeldsbrev eller annet dokument, skal tas der, hvor rettighetshaveren (ikke der hvor den forpliktede) bor.

Side:1048

Retten finner imidlertid ikke av den grunn at burde avvise saken, kfr. straffeprocesslovens §323, eller at denne formfeil bør føre til frifinnelse. Feilen er nemlig uten enhver praktisk betydning, idet det fremgaar av 2net vidne, lensmannsbetjentens prov, at de 4 første tiltalte samme dag utpantningene blev holdt, i rek. brev blev underrettet derom. Det er da ogsaa erkjent av de møtende tiltalte nr. 1-3, at de hadde faatt dette brev fra lensmannen, før opgjøret med notbasen fant sted. Disse tiltalte har videre innrømmet, at tiltalte nr. 5 under opgjøret fortalte dem om de stedfunne utpantninger og gjorde annvendinger mot at utbetale dem mere av lottene (de tiltalte hadde som nevnt faatt endel forskudd). - - - Tiltalte nr. 5 gav sig dog tilslutt og holdt tilbake bare 20 pct. av hver enkelt lott som foran nevnt. - - -

Endelig har det fra forsvarets side vært hevdet, at utpantningene er gjort i en obligatorisk fordring, og at straffelovens §280 derfor ikke kan anvendes paa forholdet, idet denne bestemmelse taler om «formuesgjenstand». Retten finner imidlertid ikke at denne bestemmelse kan fortolkes innskrenkende, men at den maa antas at ramme formuesrettigheter av enhver art, ogsaa fordringer. Denne opfatning støttes av Hagerup i note 3 til §280 i hans utgave av straffeloven. Man henviser ogsaa til Kjerschows kommentar til straffeloven, side 698, og uttalelse i høiesterettsdom i Rt. for 1925, side 500. At notmannskapenes krav paa sine notlodder hos noteierne ved notbasen maa betraktes som en almindelig fordring, kan retten ikke anse for tvilsomt.

Videre anser retten det paa det rene, at kommunen er paaført tap ved, at tiltalte nr. 5 har utbetalt de øvrige tiltalte deres tilgodehavende, hvori der var gjort lovlig utpantning (med fradrag av 20 pct.), idet disse tiltalte har forbrukt pengene og ikke anvendt dem til at betale skatt. Det er dessuten ogsaa efter det oplyste paa det rene, at denne skatt fremdeles ikke er betalt og det er høist usannsynlig at den nogen gang vil bli det. - - -