Rt-1934-305
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-01-30 |
| Publisert: | Rt-1934-305 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24/1 s.a. |
| Parter: | Nøsteboder 10 A/S (o.r.sakfører Tjodvald Gjelsvik til prøve) mot A/S I. Jensens Kullforretning & Vedhuggeri (advokat Th. Opdahl). |
| Forfatter: | Boye, Bonnevie, Broch, Bade, Christiansen, Solem, Berg |
| Lovhenvisninger: | Granneloven (1887) §8, Granneloven (1887), §11 |
Dommer Boye: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Bergens byretts dom av 17 november 1932, som har saadan domsslutning: «A/S I. Jensens Kull & Vedforretning kjennes som eier av Nøsteboder nr. 9 a og 9 b overfor Nøsteboder nr. 10 A/S at være eier av den nordre halvdel av det under saken omhandlede smitt delt efter en midtlinje paa langs og likeledes eier av den del av den under saken omhandlede hop som ligger nordenfor den rettlinjede forlengelse av den ovennevnte midtlinje utover i hopen. Nøsteboder nr. 10 A/S kjennes, som eier av eiendommen av samme navn, ikke at ha nogen rett til ferdsel i eller annen benyttelse av de Nøsteboder nr. 9 a og b saaledes tilhørende deler av hopen og smittet og heller ikke at ha nogen rett til at ha vinduer med vindark, dører, vinduer, glugger og andre lys- eller luftaapninger ut mot samme. A/S I. Jensens Kull & Vedforretning dømmes til at betale til Nøsteboder nr. 10 A/S kr. 2000. Ellers frifinnes A/S Jensens Kull & Vedforretning for Nøsteboder nr. 10 A/S dets krav i denne sak. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen, som er avsagt med domsmenn, blev avsagt under dissens, idet rettens formann ikke fant at eieren av Nøsteboder nr. 10 hadde hevdet nogen bruksrett over hopen, og at det derfor ikke forelaa grunnlag for at tilkjenne A/S Nøsteboder nr. 10 erstatning.
A/S Nøsteboder nr. 10 har paaanket denne dom i dens helhet. Den ankende part gjør gjeldende at byretten har tatt feil, naar den har funnet at «smittet» er gaatt over fra at tilhøre eieren av Nøsteboder nr. 9 a og 9 b til at tilhøre nr. 10 og nr. 9 a og b med en halvpart hver, ikke som sameie, men delt efter en linje langsefter saaledes at den nordre del tilhører nr. 9 a og b og søndre del nr. 10. Videre hevder den ankende part at bruksretten til hopen har stor verdi og ikke kan berøves den ankende part ved
Side:306
at der bygges over hopen. Den opførte bygning maa derfor rives. Subsidiært anføres at den tilkjente erstatning, kr. 2000, er for liten. Den ankende part gjør ogsaa for Høiesterett gjeldende at Nøsteboder nr. 10 har rett til at ha vinduer, dører, vindark med vinder, samt lys og luftaapninger ut mot hopen.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom opheves. 2. At Nøsteboder 10 A/S kjennes eiendomsberettiget til passasjen (smittet) mellem Nøsteboder 10 og Nøsteboder 9 b, samt passasjens forlengelse ut i sjøen. 3. At Nøsteboder 10 A/S kjennes bruksberettiget til hopen mellem Nøsteboder 10 og Nøsteboder 9 a og 9 b. 4. At Nøsteboder 10 A/S kjennes berettiget til at ha vinduer, dører, vindark med vinder, samt lys og luftaapninger ut mot nevnte hop. 5. Prinsipalt: At I. Jensens Kull- & Vedforretning A/S tilpliktes at fjerne de bygninger og utfyllinger som er opført eller foretatt paa den nevnte passasje og hop. Subsidjært: At I. Jensens Kull- og Vedforretning A/S tilpliktes at betale Nøsteboder 10 A/S erstatning efter rettens skjønn for det tap saksøkeren er paaført ved den ulovlige bygning, dog ikke over kr. 50.000,-. 6. At i Jensens Kull & Vedforretning A/S tilpliktes at betale Nøsteboder 10 A/S sakens omkostninger for byretten og Høiesterett. Subsidjært paasfaaes byrettens dom stadfestet.»
Den annen part, A/S I. Jensens Kullforretning og Vedhuggeri har erklært motanke, idet det mener at dommen uriktig har fastslaatt bruksrett for Nøsteboder nr. 10 over hopen og tilkjent kr. 2000,- i erstatning i den anledning.
A/S I. Jensens Kullforretning og Vedhuggeri har nedlagt saadan paastand: «1. Byrettens dom stadfestes, dog saaledes at A/S I Jensen, Kullforretning og Vedhuggeri frifinnes for Nøsteboder 10 A/S krav paa erstatning. 2. Nøsteboder 10 A/S dømmes til at betale A/S I. Jensen, Kullforretning og Vedhuggeri saksomkostninger for Høiesterett i saavel hoved- som motanke.»
For Høiesterett er dokumentert bevisoptagelse ved Bergens byrett den 18 september 1933 og en del nye dokumenter som jeg nedenfor skal nevne forsaavidt jeg finner det har nogen betydning for saken.
Jeg kommer til samme resultat som byrettens formann.
A/S I. Jensens Kullforretning og Vedhuggeri hadde for byretten ikke bestridt at smittet, som saken angaar, i 1776 tilhørte eieren av Nøsteboder nr. 10. Senere er der foretatt arkivundersøkelser paa Bergens Opmaalingskontor, og der er for Høiesterett dokumentert et skjøte fra Bergens by av 19 august 1728 til Nils Andersen Wenvig paa «Et støcke Øde Grund Paa den Nordre Side af bemelte Comesarie Wenvigs ned ved Nøstet nu bestaaende Nøst og Boeder, strækende sig i Breden Langs Gaden i Lienne fra hands nøst Nord ad 11 allen Sællands Maal». Der er likeledes henvist til det for byretten dokumenterte skjøte av 15 juli 1737 fra Bergens by til Thomas von der Lippe paa sjøgrunn ved Nøstet, og den ankende part har hevdet for Høiesterett at den grunn som omhandles i sistnevnte skjøte, er den samme som smittet. Der er likeledes for Høiesterett dokumentert skrivelser for opmaalingschefen i Bergen av 25 november 1933 og 8 januar 1934. I siste skrivelse
Side:307
anføres at han er kommet over en grunnmaalingsforretning av 8 desember 1759, hvor han har foretatt beregning over areal av Nøsteboder nr. 10 efter grunnseddelen av 1698 og de foran nevnte skjøter av 1728 og 1737. Han mener at byens almening i tidens løp er blitt forminsket, og at eieren av Nøsteboder nr. 10 har lagt beslag paa almeningens grunn. I henhold hertil har A/S I. Jensens Kullforretning og Vedhuggeri bestridt for Høiesterett at eieren av Nøsteboder nr. 10 i det 18de aarhundre var rettmessig eier av smittet. Den ankende part har anført at utgangspunktet for denne beregning er feilaktig, og enn videre bestrides det at en bemerkning, som der er bygget paa - side 139 i en dokumentert side av Manufacturhusets grunnebok, ltr. A fra 1753 om at en nøstegrunn 18 alen lang og 11 alen bred med avgift 12 skilling - har noget at gjøre med Nøstebod nr. 11.
Jeg kan ikke finne at der foreligger saa sikre utgangspunkter at der er ført bevis for den nevnte av opmaalingschefen fremsatte teori. Jeg maa med byretten anse det sannsynlig at smittet, som paa kartet i 1776 er benevnt «Wollert Krohns øde Grund», dengang tilhørte eieren av Nøsteboder nr. 10. Senere er smittet i kartforretning av 1819 anført som «Draabefaldet», i kartforretning av 1843 som «fælleds Draabefald» og i kartforretning av 1876 som «felles smit». Der er for Høiesterett dokumentert et auksjonsskjøte av 9 mai 1842, hvorved pakkbodene i 10de rode nr. 12 blev overdratt til konsul August Konow. Jeg maa anta at konsul A. Konow, som ved kartforretning av 1843 møtte ved sin sønn, konsul L. Konow, og som har begjært kartforretningen, var blitt tilstillet gjenpart av kartet hvor smittet var betegnet som «fælleds Draabefald». Han har imidlertid efter hvad der er oplyst, intet foretatt sig i den anledning Antagelig gir den nevnte angivelse paa kartet uttrykk for den opfatning av eierforholdet, at smittet var felles for begge de tilstøtende eiendommer. Senere har Nøsteboder nr. 10 skiftet eier mange ganger, uten at spørsrmaalet om eiendomsforhold med hensyn til smittet kan sees at ha vært reist. Josef H. Kismul, som fra 1927 var medeier av Nøsteboder nr. 10 til denne eiendom i 1931 blev solgt til den ankende part har under hovedforhandlingen for byretten den 11 november 1932 forklart som vidne at han gikk ut fra at hopen og draapefallet var felles eiendom for de 2 boder, Nøsteboder nr. 10 og nr. 9 efter gammel bergensk kutyme.
Det er først i 1931, efter at man er kommet over grunnmaalingsforretningen av 1776, at eieren av nr. 10 har gjort krav paa eiendomsretten til hele smittet. Man savner underretning om hvorledes det er gaatt til at smittet i de senere karter er betegnet som felles. Det er mulig at der kan ha vært truffet et arrangement mellem naboene om felles draapefall, uten at noget derom er tinglyst, eller forandring i eierforholdet kan være skjedd paa annen maate som ikke kan konstateres. Kartforretningene av 1843 og 1876 som betegner smittet som felles kan selvfølgelig ikke forandre eiendomsforholdet, men de maa antas at ha gitt uttrykk for en rettsoøating som vedkommende eiere av de tilstøtende grunneiendommer hadde. De har ikke regnet med at de eiet mere enn halvdelen av smittet Der er en sterk presumpsjon for at denne
Side:308
opfatning av eierforholdet, som hadde bestaatt i «alders tid», er riktig, og jeg kan ikke finne at den gamle kartforretning av 1776 alene kan danne tilstrekkelig bevis for at eieren av Nøsteboder nr. 10 er eneeier av smittet. At der i den grunnavgift som eieren av nr. 10 betalte inngikk betaling for smittet (8 skilling) kan jeg ikke anse avgjørende mot den ordning som nevnt. Det var en bagatell, og vedkommende som betalte var sig neppe bevisst at det angikk smittet. Fra 1855 har avgiften vært betalt som samlet avgift 80 skilling eller senere kr. 2. 67 pr. aar.
Jeg ma saaledes gaa ut fra at eiendomsretten til smittet tilkom eierne av nr. 10 og 9 i fellesskap.
Naar nu eieren av nr. 9, uten at nogen deling har funnet sted, bebygger den halvdel som støter til hans eiendom, opstaar spørsmaalet om eieren av nr. 10 i den anledning kan kreve nedrivning av bygningen. Det er visstnok en feil, at eieren av nr. 9 har tillatt sig eneraadighet over den halvdel som laa nærmest hans eiendom. Han har derved handlet formelt uriktig. Han skulde ha faatt fastslaatt deling ved mindelig overenskomst eller ved dom. Materielt har han imidlertid ikke overskredet sin rett. Der kunde neppe bli spørsmaal om deling paa annen maate enn efter midtlinjen. Det er heller ikke fra den annen part paastaatt at delingen kunde skje anderledes eller paa en mere fordelaktig maate. Eieren av nr. 9 var i en vanskelig situasjon efter branden. Det var av stor betydning for ham at faa gjenopført bygningen saa snart som mulig og bebygget tomten paa en hensiktsmessig maate. Eieren av nr. 10 gjorde imidlertid krav paa eiendomsretten til hele smittet, bestred at det var felles eiendom og vilde derfor ikke gaa med paa deling.
Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at der her foreligger grunn til at tilplikte eieren av nr. 9 en nedrivning som den ankende part har gjort paastand paa.. Jeg henviser til høiesterettsdom i Rt-1897-589, og annenvoterendes votum i høiesterettsdom i Rt-1915-289. - Det er oplyst at den av A/S Jensens Kullforretning & Vedhuggeri opførte bygning er kommet nogen faa centimeter utover midtlinjen. Den ankende part har ikke av hensyn hertil paastaatt bygningen revet.
Med hensyn til eiendomsretten til hopen skal jeg bemerke, at den del derav som ligger rett utenfor Nøsteboder nr. 9, maa ansees at tilhøre eieren av denne eiendom, mens den del som ligger utenfor smittet, har likesom dette vært felles for begge eiendommer. Naar nu smittet deles mellem de 2 eiendommer, kan det synes naturlig at den del av hopen som ligger rett utenfor, deles paa samme maate. Efter branden i 1930 er den del av hopen som danner forlengelsen av nr. 9's andel av smittet, blitt utfylt og paabygget, og spørsmaalet er om nr. 10 har en bruksrett som derved er blitt krenket. Den ankende part har for Høiesterett ikke krevet eiendomsrett til hopen, men bare bruksrett.
Jeg finner med hensyn til nr. 10s bruk av hopen at kunne slutte mig til byrettens formann. Jeg kan ikke finne at der foreligger bevis for at den bruk som nr. 10 har gjort av hopen, har vært av nogen vesentlig betydning, og efter hvad det er oplyst i saken, maa jeg gaa ut fra at den raadighetsutøvelse fra eieren av
Side:309
nr. 10 overfor den tjenende eiendom som skulde begrunne hevd, ikke har vært utøvet som en virkelig rett. Jeg kan forsaavidt henvise til høiesterettsdom i Rt-1932-693. Jeg maa saaledes være enig med byrettens formann i at der ikke foreligger grunn for at tilkjenne A/S Nøsteboder nr 10 nogen erstatning for tap av bruksretten til hopen.
Med hensyn til den ankende parts krav paa at ha rett til at ha vinduer, dører, vindarker med vinder, samt lys- og luftaapninger ut mot hopen, er jeg enig med byretten og kan i det vesentlige slutte mig til dens begrunnelse.
Jeg kommer saaledes til det resultat at A/S I. Jensen Kullforretning & Vedhuggeri maa frifinnes, og jeg finner at den ankende part maa tilsvare saksomkostninger for Høiesterett, mens saksomkostninger for byretten ikke tilkjennes.
Dom:
A/S Jensens Kullforretning & Vedhuggeri frifinnes. Saksomkostninger byretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Nøsteboder 10 A/S til A/S I. Jensens Kullforretning & Vedhuggeri kr. 2000. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Bonnevie: Jeg kommer til et annet resultat enn førstvoterende. Med hensyn til smittets historie foreligger efter min mening helt avgjørende beviser for at dette grunnstykke utgjør en del av det «støcke øde Grund» som den daværende eier av Nøsteboder nr. 11 - Thomas von der Lippe - erhvervet ved skjøte fra Bergens by av 15 juli 1737. Likesaa at denne «øde Grund» er identisk med det areal som paa kartet fra 1776 er betegnet som «Wollert Krohns øde Grund» og som mot syd støter til Wollert Krohns Nøsteboder nr. 11 (nu nr. 10) og mot nord til matr.nr. 151 b i 9de rode (nu nr. 9), dengang tilhørende Daniel Vallum som var den som hadde rekvirert kartforretningen av 1776. Denne øde grunns bredde mot gaten er i von der Lippes skjøte av 1737 og i kartforretningen av 1776 opgitt til 3 3/4 alen, heri iberegnet 1/2 alen draapefall for Nøstebod nr. 11. Naar smittets bredde ved en senere kartforretning av 11 januar 1843 bare er 2 alen og 5 tommer mot gaten, har dette sin naturlige forklaring i at den nye pakkbodbebyggelse paa Nøstetomt nr. 11 - hvilken bebyggelse partene er enig om at henføre til siste halvdel av 18de aarhundre og efter kartforretningen av 1776 - har beslaglagt en strimmel grunn av den her omhandlede øde grunn som von der Lippe kjøpte i 1737. Det var nettop med saadan utvidelse av bebyggelsen for øie at von der Lippe ønsket at kjøpe dette grunnstykke, og von der Lippe fremholdt dette uttrykkelig i sin skriftlige ansøkning til byen om kjøpet. Det heter nemlig i hans skrivelse bl.a.: Der er i blandt flere byens Tilhørende Øde grunder og saa er liden Øde grund, beliggende med ved Nøstet tet ved Knøsesmuget lige over, afgangene Lars Larsen Waages Efterladte Huus, hvilken Øde Grund, jeg muligens kunde agte at lade bebygge, om den mig, af deris Høy og veledelvisheder, efter Mænds Taxation, en billig penge maatte Selges og overlades». Jeg opfatter altsaa
Side:310
forholdet slik at naar bare en smal strimmel av Wollert Krohns her omhandlede øde grunn blev beslaglagt til bebyggelse ved opførelse av den nye pakkbod paa Nøstetomt nr. 11 for ca. 150 aar siden, saa betyr ikke dette at pakkbodens eier ikke dengang eiet mere grunn enn han bebygget; det betyr formentlig bare at eieren ikke hadde bruk for eller interesse av at bygge pakkboden større enn han faktisk gjorde og derfor foretrakk at la ligge ubenyttet det smale gjenværende stykke av vel 2 alens bredde, som senere den hele tid blev liggende ubenyttet som et aapent smitt mellem det nuværende intr.nr. 10 paa søndre og nr. 9 paa nordre side. Naar opmaalingschefen i Bergen, som av førstvoterende nevnt, mener efter byrettsdommens avsigelse at ha funnet frem oplysninger som skal kunne bevise at dette smitt ikke utgjør nogen del av den av von der Lippe i 1737 kjøpte øde grunn, skal jeg bemerke, at opmaalingcshefen, saavidt jeg kan forstaa, har bygget paa sviktende forutsetninger. Grunnlaget og utgangspunktet for opmaalingschefens argumentasjon er at man efter opmaalingschefens mening kjenner den sønnenfor liggende tomt, Nøstebod nr. 12's nøiaktige beliggenhet og bredde i 1776, eller ialfall at man kjenner beliggenheten i 1776 av Nøstebod nr. 12's sødøstlige hjørne samt nr. 12's bredde mot gaten. Men efter min mening foreligger der ikke noget virkelig paalitelig grunnlag for en fastslaaen hnverken av nevnte hjørnes nøiaktige beliggenhet i 1776 eller tomtens bredde mot gaten. Naar opmaalingschefen, som av førstvoterende nevnt, bygget paa et notat fra side 139 i Manufacturhusets grunnbok om «Raadmand Lauritz Sands forrige Nøste grund, lang 18 alen, bred 11 alen» og gaar ut fra at den i dette notat omhandlede tomt er identisk med Nøstetomt nr. 12 og saaledes viser denne tomts daværende bredde, har han, saavidt skjønnes, trukket en for dristig slutning. Det maa ansees ganske uvisst og paa ingen maate sannsynliggjort at «Raadmand Lauritz Sands forrige Nøste grund» har noget med nøstetomt nr. 12 at gjøre.
For mig stiller det sig i det hele fremdeles som ganske utvilsomt, efter de foreliggende gamle dokumenter og karter, at det i saken omtvistede smitt like fra 1737 og ialfall ca. 100 aar fremover - d. v. s. til 30-aarene i forrige aarhundre - har tilhørt von der Lippes og senere Wollert Krohns rettsefterfølgere og har gaatt i arv og i handel som et tilbehør til Nøstetomt nr. 11. For le siste 100 aars vedkommende - altsaa tiden fra 1830-aarene - skal jeg innrømme at der er kommet momenter til som gjør forholdene med hensyn til eiendomsretten til smittet mere omtvistelige.
Visstnok er det, som ogsaa av førstvoterende nevnt, helt paa det rene at eierne av Nøstetomt nr. 11, som nu er en del av nr. 10, den hele tid har vedblitt at betale og fremdeles betaler den aarlige grunnavgift som ved salget til von der Lippe i 1737 blev fastsatt for den øde grunn, som smittet utgjør en del av. Og der foreligger ingen som helst positive oplysninger om at smittet nogen gang er solgt særskilt eller holdt undav ved de eierskifter som har funnet sted i aarhundrets løp for Nøsteboder nr. 11's vedkommende. Naar det allikevel maa erkjennes her at foreligge en viss uklarhet, beror dette paa den maate hvorpaa smittet er blitt betegnet i de
Side:311
forskjellige kartforretninger som er dokumentert i saken, og hvorom jeg henviser til byrettens dom og til førstvoterendes votum. Jeg sikter særlig til at smittet paa kartet i 1836 er betegnet som «aabent Rum», paa kartet av 1843 som «fælleds Draabefald» og paa kartet av 1876 som «felles smit». Betegnelsen «aabent Rum» og «fælleds Draabefald» er efter min mening nærmest nøitrale, og der behøver ikke i dem at ligge nogen tilsiktet oplysning om eiendomsrettsforholdet. Uttrykkene forklares tilstrekkelig som tilsiktende at gi den rant faktiske oplysning at dette grunnstykke laa aapent - ubebygget - samt at der paa begge sider var bebyggelse med draapefall mot grunnstykket. Derimot synes unektelig uttrykket «felles smit» i kartet av 1876 at peke mere hen paa et ikke bare faktisk, men ogsaa rettslig fellesskap. Og jeg gaar ut fra som noksaa sannsynlig, at opmaalingsvesenet i 1876 brukte denne betegnelse, fordi vedkommende som utarbeidet kartet, trodde at smittet var sameie for de tilstøtende pakkboders eiere, altsaa sameie for eierne av de nuværende nitr.nr. 9 og 10.
Det vil imidlertid efter min mening være uriktig at legge avgjørende vekt paa disse mere eller mindre misvisende uttrykk i kartforretningene, hvis øiemed jo var opmaaling og kartleggen, derimot ikke at fastslaa noget om eierforholdene. Ingen av de nevnte kartforretninger eller dertil hørende protokollasjon inneholder noget som kan forklare hvorledes smittet kan være gaatt over fra at være nr. 10 alene tilhørende til at bli sameie for nr. 10 og nr. 9. Kartforretningen av 1836 over den her omhandlede del av mtr.nr. 9 dengang nr. 151 b, 9de rode) beskriver klart og tydelig grensen mot smittet som arealets østgrense, uten med et ord at antyde nogen sameierett i smittet, og det derefter i 1841 utferdigede skjøte henviser direke til kartforretningen av 1836, idet det heter «saaledes at denne eiendoms grænser, blive aldeles saaledes, som de i den under 23de august 1836 afholdte Grundmaalingsforretning findes og ere beskrevne». Kjøperen kan da umulig dengang ha ment at ha erhvervet nogen sameierett til smittet. Derimot er det ikke uantagelig at han kan ha vært uvitende om at smittet tilhørte Nøsteboder nr. 11's eier. Kartets betegnelse «aabent Rum» kan ha bibragt ham eller bestyrket ham i den opfatning at smittet fremdeles var byens grunn, usolgt almenningsgrunn, slik som det jo var før 1737. Det er meget som tyder paa at ogsaa den virkelige eier av smittet dengang, konsul August Konow, selv befant sig i samme misforstaaelse eller uvidenhet da han i 1843 rekvirerte kartforretning over Nøsteboder nr. 11 som han hadde kjøpt ved auksjon aaret forut. Hvis konsul Konow hadde vært opmerksom paa at til den av ham kjøpte grunn nr. 11 hørte ogsaa smittet maa man vel anta at han uttrykkelig vilde ha krevet dette stykke med tatt og innmaalt ved kartforretningen 11 januar 1843, men her ved kartforretningen blev bare den grunn innmaalt som Konows pakkbod beslagla, og smittet blev som før nevt bare betegnet som »fælleds Draabefald» og ikke medregnet i arealet. Det kan synes paafallende at ikke Konow hadde undersøkt dette forhold grundigere. Men her maa man erindre, at saalenge bebyggelsen paa begge sider av smittet forblev som den var, hadde
Side:312
smittet i virkeligheten ingen økonomisk betydning hverken for den ene eller den annen. Det var først ved branden i 1930 da husene paa begge sider av smittet strøk med, at eiendomsretten til selve smittet fikk betydning, idet den som eiet smittet jo da kunde utvide tomten for sin nybygning ved at legge smittet til brandtomten.
For mig stiller spørsmaalet sig efter dette slik: Kan den omstendighet at baade eierne av nr. 10 og av nr. 9 i lang tid har trodd at smittet var usolgt almeningsgrunn, eller endog muligens kan ha trodd at smittet var sameie for nr. 9 og nr. 10, lede til at eieren av nr. 10, som hele tiden har betalt avgift for grunnen, har mistet sin eiendomsrett og nu maa anerkjenne nr. 9's eier som sameier i smittet. Jeg mener at dette spørsmaal maa besvares benektende. Jeg legger her den aller største vekt paa at de 2 naboers uvidenhet og villfarelse med hensyn til forholdet til eiendomsretten til smittet aldri har gitt sig uttrykk i nogen faktisk raadighetsutøvelse fra nr. 9's side over smittet. Der foreligger ingen som helst virkelig bruk, og dette er formentlig i og for sig avgjørende for at nr. 9 hverken kan paaberope sig hevd eller alders tids bruk. Nogen likefrem erkjennelse av hr. 9's sameierett har nr. 10's eier aldri avgitt. Jeg kan ikke legge nogen stiltiende erkjennelse deri at nr. 10's eier forholdt sig passiv overfor den misvisende betegnelse «felles smit» paa kartet av 1876. Det maa i saa henseende ogsaa erindres at denne kartforretning bare gjaldt nr. 9. Visstnok var naboene varslet og nr. 10's eier var representert paa aasledet, men man vet intet om hvorvidt kartet med den misvisende betegnelse er sett av nr. 10's eier, eller om han eller hans representant blev gjort bekjent med ordlyden av det protokollerte. Nr 10's eier kan meget godt ha vært helt uvitende om at uttrykket «felles smit» blev benyttet.
Naar jeg efter dette mener at smittet fremdeles maa ansees for at tilhøre Nøsteboder nr. 10, vil det samme maatte gjelde sjøgrunnen utenfor smittet. Da von der Lippe i 1737 fikk skjøte paa smittet, blev grunnen beskrevet som strekkende sig «I breden langs gaden oven til 3 1/4 Allen i breden mod Søen saa langt som med bolverk bebygges kand». Den del av hopen som støter til nr. 10 vil da i smittets bredde maatte betraktes som smittets sjøgrunn og altsaa som tilhørende nr. 10.
Den ankende parts paastand maa derfor efter min mening tas til følge forsaavidt paastandens punkt 2 angaar, som bare omhandler dette areal, smittet og dets forlengelse ut i sjøen.
Derimot antar jeg ikke at den ankende part kan gis medhold forsaavidt angaar paastandens punkt 3 om bruksrett til hopen i sin helhet. Paa samme maate som smittets forlengelse ut i sjøen har tilhørt smittet maa resten av hopen ha tilhørt mtr.nr. 9. Nr. 9 og nr. 10 har altsaa hatt rett til at bebygge hver sin del av hopen, og der foreligger, efter min mening, intet grunnlag for at tillegge den bruk av hopen for baattrafikk, som har funnet sted fra begge eieres side, en saadan betydning, at herved retten til bebyggelse av hopen maa staa tilbake for bruksretten for baattrafikk. Jeg opfatter denne baattrafikk, som iøvrig saa vidt skjønnes ikke har vært av særlig stor betydning, som en raadighetsutøvelse av forsaavidt midlertidig karakter som den kun kunde utøves saalenge
Side:313
hopen faktisk laa aapen, altsaa saalenge ingen av de 2 eiere av hopen benyttet sin rett til at bebygge sin del av den.
Naar fra nr. 10's side særlig er fremhevet den betydning det maa tillegges at den tidligere bebyggelse paa nr. 10 hadde nogen vinduer, dører samt vindark mot nord, d. v. s. mot hopen, er det formentlig herom nok at henvise til at naar smittets forlengelse i hopen ansees for nr. 10 tilhørende, saa kunde anbringelsen av saadanne vinduer og dører ut mot nr. 10's egen del av hopen under ingen omstendighet innebære nogen raadighetsutøvelse over naboens del av samme.
Efter det av mig saaledes anførte mener jeg at eieren av nr. 9 ikke vilde kommet i strid med eieren av nr. 10's rettigheter, hvis den nye bebyggelse paa nr. 9 hadde holdt sig til grensen mot smittet og dets forlengelse i hopen istedenfor, som nu skjedd, at bebygge halve smittet og dets halve forlengelse. Følgen av dette førhold, at nr. 9's eier har bebygget en halvdel av smittet og dets forlengelse, maa - saavidt skjønnes - bli at den ankende part maa gis medhold i sin paastand om at bebyggelsen fjernes derfra. Der kan her ikke bli anvendelse for nabolovens §8, som bare kan paaberopes av den som i undskyldelig uvidenhet om grenseskillet har bygget inn paa naboens grunn. Eieren av nr. 9 kan, efter min mening, ikke her sies at ha vært i undskyldelig uvidenhet i lovens forstand, selv om han kan ha trodd at hans opfatning av rettsforholdene var den riktige.. Han kjente nemlig til at naboen, nr. 10, hadde en motsatt opfatning. Bebyggelsen paa nr. 9 efter branden er satt igang efterat forliksklagen i saken allerede var behandlet og efterat nr. 9's eier var blitt bekjent med kartforretningen 1776. Han hadde da hatt all mulig grunn til at vente inntil tvisten var blitt løst enten ved domstolene eller ved overenskomst, men han har foretrukket at ta risikoen. At han har forholdt sig slik tør iøvrig ha sin forklaring i bebyggelsens art, som saavidt jeg har kunnet forstaa er slik at det ikke vil være forbundet med uforholdsmessige omkostninger at foreta de endringer som vilde være nødvendige til frigjørelse av den nr. 10 tilhørende grunn.
Mitt resultat blir efter dette at den ankende part kjennes eiendomsberettiget til smittet og dets forlengelse ut i sjøen, og at A/S I. Jensens Kullforretning & Vedhuggeri tilpliktes at fjerne fra smittet og dets forlengelse de bygninger som der er opført.
Da jeg efter raadslagningen vet at jeg er i mindretall, former jag ikke konklusjon.
Dommer Broch: Idet jeg iøvrig i det vesentlige og resultatet er enig med førstvoterende, skal jeg alene anføre at jeg finner det ufornødent at ta standpunkt til, om fullt bevis er ført for at smittet er identisk med «Wollert Krohns øde Grund» paa kartforretningen av 1776.
I anledning av annenvoterendes uttalelser bemerkes: Kartforretningene av 1836, 1843 og 1876, hvor intet nevnt om særeiendomsrett over smittet, gir ihvertfall en sa sterk formodning for at fellesskapet i en meget lang aarrekke har vært anerkjent fra de interesserte hold, at kartforretningen av 1776 og de eldre dokumenter ikke under nogen omstendighet i og for sig er tilstrekkelig
Side:314
som bevis for at nr. 10's mulig oprinnelige eiendomsrett fremdeles bestaar. Det er paa det rene at karforetningen av 1776 har vært ukjent for de interesserte like til nærværende process. Den gamle rent bagatellmessige grunnavgift - nogen øre om aaret - tillegger jeg ingen betydning for saken.
Dommer Bade: Som herr dommer Broch.
Dommer Christiansen: Likesaa.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Solem: Jeg er enig med dommer Bonnevie.
Justitiarius Berg: Som herr dommer Broch.
Av byrettens dom:
Fra Puddefjorden som er en del av Bergens havn og som strekker sig omtrent i retning nord-syd gaar det en liten bukt eller «hop» mot øst (ca. 16 meter lang og ca. 7 meter bred) og som fortsettelse av denne en trang passasje eller «smitt» (ca. 12 meter lang og ca. 1.5 meter bred) der munner ut i Nøstegaten som gaar nogenlunde parallelt med Puddefjorden. Eiendommen nordenfor denne hop og smitt er Nøsteboder nr. 9 a og b., og søndenfor er det Nøsteboder nr. 10. Begge disse eiendommer har fra gammelt av vært bebygget med boder, nr. 10 lengst. Det var her oprinnelig 3 boder i 2 etasjer hvorav de 2, som laa mot hopen og smittet, hadde vinduer eller glugger mot baade smittet og hopen og dessuten vindeark med vinde ut imot hopen. Det foregikk her en ombygning i 1891 hvor blandt annet en full etasje blev paabygget, hvorved der blev 3 fulle etasjer og vindearken tilsvarende løftet Hvad ombygningen ellers omfattet er omtvistet. Begge eiendommer nedbrente totalt 16 mai 1930. Nr. 9 a og b er gjenopbygget. Gjenopførelsen begynte i oktober 1931 og var ferdig i juli 1932. Dette nybygg har sin vegg mot syd like ut i smittets midtlinje paa langs, saaledes at halvparten av smittet herved er bebygget og videre er byggverket ført utover i hopen saa at denne paa samme maate er bebygget, hvilket vil si at størsteparten av den er forsvunnet. Nøsteboder nr. 10 er ikke gjenopbygget
Dokumentene. I. 1. Et skjøte av 15 juli 1737, hvorved «et støkke øde grund» er tilhjemlet en von der Lippe for blandt annet en aarlig grunnleie til Bergens by av 8 skilling, som er en del av den grunnleie av 80 skilling som gjaldt hele den daværende nr. 10. Det er paa det rene at den nevnte «øde grund» er det samme som det heromhandlede smitt, og det er videre paa det rene at kjøperen, den nevnte von der Lippe dengang eiet det som nu heter Nøsteboder nr. 10. Denne eiendom fikk altsaa hermed skjøte paa smittet. 2. Grunnmaalingsforretning av 15 juli 1776. Det fremgaar herav at smittet dengang tilhørte den i forrettningen nevnte Wollert Krohn som da eiet det som nu heter Nøsteboder nr. 10, men noget hjemmelsdokument til smittet hadde han ikke. Paa det her inntatte rids er smittet benevnt «Wollert Krohns øde grund». 3. Et skjøte av 18 januar 1820 vedkommende nr. 9, hvori det uttrykkelig henvises til grunnmaalingsforretning av 15 juli 1776. 4. Et auksjonsskjøte av 25 juni 1836 paa samme eiendom hvori henvises til rettsforgjengerens rettigheter og forpliktelser.
II. 1. Kartforretning over Nøsteboder nr. 9 b av 23 august 1836. Her kalles smittet «aapent rum». 2. Et skjøte av 18 november 1836 vedkommende nr. 9, hvori det uttrykkelig er henvist til den nevnte kartforretning eller
Side:315
som den i skjøte kalles grunnmaalsforretning. 3. Et skjøte av 24 november 1841 vedkommende nr. 9 hvor det likeledes er henvist til samme kart.
III. 1. Grunnmaalingsforretning av 11 januar 1843. Her er smittet kalt «felles draapefall». 2. Et skjøte av 22 oktober 1861 vedkommende nr. 9 hvori henvises til rettsforgjengerens rettigheter og forpliktelser. 3. Kartforretning av 12 august 1876. Her kalles smittet «felles smitt». 4. Et auksjønsskjøte av 3 oktober 1876 vedkommende nr. 9 som henviser til rettsforgjengerens rettigheter og forpliktelser. 5. Et skjøte av 13 juli 1895 vedkommende nr. 9 som har lignende form. 6-9. De efterfølgende 4 skjøter vedkommende nr. 9: Av 20 oktober 1898, av 31 juli 1902, av 16 juli 1907 og av 5 februar 1924, hvilket er saksøktes hjemmelsdokument til nr. 9 a og 9 b, har alle sammen en helt almindelig form. 10. Maalebrev over nr. 9 av 18 september 1930 som er optatt av saksøkte efter branden 16 mai 1930. Her kalles smittet «felles draapefald». 11. Maalebrev over nr. 10 av 14 februar 1931 som er optatt av saksøkeren efter branden 16 mai 1930. Her kalles smittet «felles smitt».
Bruken. Herom vil det paa dette sted ikke kunde sies noget annet enn at saavel hopen som smittet har vært brukt i nogen grad av begge parter. Det er omtvistet i hvilken utstrekning.
Saksøkeren Nøsteboder 10 A/S hevder eneeiendomsrett til hopen og smittet, subsidiært rett til ferdsel begge steder og rett til at ha vindeark med vinder og dører samt vinduer og andre lysaapninger ut mot hopen og smittet.
Saksøkte hevder at smittet eies av begge parter med en halvpart hver efter midtlinjen paa langs og ikke i sameie og at hopen eies paa samme maate efter en fortsettelse av denne midtlinje utover i hopen, hvilket vil si at praktisk talt hele hopen paastaaes at tilhøre saksøkte. Dette fremgaar tydeligst av kartforretningen av 1876.
Saksøkeren henviser vedkommende eiendomsretten til smittet til skjøtet av 1737 og kartet av 1776 og benekter at den senere utvikling har gjort nogen forandring i denne rettstilstand og paastaar at den tvert imot er oprettholdt ved de efterfølgende skjøter paa nr. 9 a og 9 b. Videre henvises det til at nr. 10 like fra 1737 og til dato har betalt den aarlige grunnleie for smittet av kr. 2.67. Med hensyn til eiendomsretten til hopen innrømmer saksøkeren at hopen oprinnelig i sin helhet har tilhørt nr. 9 og at dette fremgaar av grunnmaalingsforretningen av 1776, saaledes at nr. 9 altsaa dengang skulde vært eier av hopen. Men saksøkeren paastaar selv at ha erhvervet eiendomsretten til hopen og bygger dette paa 1. hevd, og 2. kartet av 1836. Med hensyn til hevden henvises til vidneførselen. Med hensyn til kartet av 1836 henvises til at dette, der er et kart over nr. 9 opregner alle grenser for eiendommen og at hopen ikke ligger innenfor disse grenser. Vedkommende sin angivelige ferdselsrett og de andre paastaatte servitutter paaberopes hevd, hvorom henvises foruten til vidneførselen ogsaa til en rekke utskrifter av forhandlingsprotokoller for Bergens Brandvesen og Bygningsvesenet. - - -
Angaaende smittet finner retten at dette i tidens løp er gaatt over fra at tilhøre nr. 10 alene til at tilhøre nr. 10 og nr. 9 a og 9 b med en halvpart hver, ikke som sameie men delt efter en linje langs efter saaledes at nordre del nu tilhører nr. 9 a og b, og søndre del nr. 10.
Som nevnt tilhørte smittet saa sent som i 1776 nr. 10 alene, og dette er fastholdt ialfall i skjøtet av 1820 og muligens ogsaa i skjøtet av 1836. Men allerede i kartforretningen av 1836 betegnes ikke lengere smittet som
Side:316
tilhørende nr. 10 men betegnes bare som aapent rum. Det neste skjøte derefter, ogsaa av 1836, henviser til disse kart, og de senere skjøter inneholder ikke noget bestemt herom. Tvert imot inneholder samtlige senere karter ((1843, 1876, 1930 og 1931) betegnelser som tyder paa at smittet er felles eller er et saakalt «draapefald». Det kan derfor ikke medgis at det forholder sig saaledes som av saksøkeren paastaatt at alle skjøter nedigjennem tidene paa nr. 9 a og b like til saksøktes har fastholdt nr. 10's oprinnelige eneeiendomsrett til smittet. Visstnok er karter ikke direkte hjemmelsdokumenter. Men alle vedkommende ogsaa fra nr. 10 har vært til stede under optagelsen av ethvert av disse karter og funnet sig i uten protest at smittet er blitt betegnet som felles. Dette i forbindelse med hvad der er oplyst om bruken, viser efter rettens mening at smittet nu eies med en halvpart av hver av partene. Det er umulig at si bestemt naar og nærmere hvorledes dette har fullbyrdet sig, men sammenhengen maa antas at være den at forholdet litt efter litt i tidens løp umerkelig har utviklet sig derhen at de 2 parter som naboer er blitt enige - uttrykkelig eller stiltiende - om at anse smittet som tilhørende hver av dem med en halvpart. Det finnes ikke at kunne tillegges nogen avgjørende betydning i motsatt retning at nr. 10 den hele tid har betalt grunnagiftsbeløpet for smittet med 8 skilling pr. aar.
Da nr. 9 har bygget efter den grense som her er antatt vil det altsaa ikke tilkomme nr. 10 noget krav paa dette punkt.
Angaaende hopen saa finner retten at denne oprinnelig har tilhørt nr. 9 praktisk talt i sin helhet efter den ovenfor nevnte rettsregel om rett til sjøen utenfor fast eiendom, og at kartet av 1836 ikke har gjort nogen forandring heri. Det henvises forsaavidt til at fordi om man sier at en eiendom grenser til sjøen, uten at det uttrykkelig sies at den tilliggende sjørett tilhører eiendommen, saa er sjørettigheten ikke dermed frafalt, idet denne da maatte vært spesielt undtatt. Særlig gjelder dette her hvor den eiendom det handles om var et nøst som ikke vilde kunde paa fornuftig maate nyttiggjøres uten sjørett.
Rettens formann finner videre at heller ikke det oplyste om nr. 10's bruk av hopen er skikket til at danne grunnlag for noen hevd av medeiendomsrett eller av bruksrett for nr. 10. Hopen er visstnok brukt endel av nr. 10, men svært lite, og ikke mere enn at det finner sin naturligste forklaring deri at nr. 10, som jo hadde en smal strimmel av hopen, hyppig har overskredet grensen til naboen, og at denne i elskverdig passivitet har latt dette upaatalt. Formannen finner saaledes at hopen den dag i dag fremdeles tilhører nr. 9 som den oprinnelig har gjort, og da nr. 9 har holdt sig efter denne grense med sin nybygning er denne ogsaa her rettmessig.
Rettens flertall, domsmennene, er enig med formannen i at det ikke eksisterer nogen medeiendomsrett for nr. 10 til hopen, men finner at det er ført et efter omstendighetene tilstrekkelig bevis for at nr. 10 har hevdet bruksrett over hopen til ferdsel og annen benyttelse, og at nr. 9 saaledes har gaatt denne bruksrett for nær naar den har bygget over hele sin del av hopen. Bruken har imidlertid vært liten baade paa grunn av hopens ringe utstrekning og dens snevre adkomst dertil (ca. 4 meter i bredde) og har dessuten vesentlig innskrenket sig til at robaater og smaa motorbaater har ligget i oplag her. Nr. 10's bruksrett er derfor aldeles uvesentlig i forhold til nr. 9's interesse i at ha sitt nybygg staaende. Videre maa det antas at nr. 9 har vært i god tro under opførelsen. Visstnok er forliksklagen uttatt i mai 1931 og byggingen begynte først i oktober 1931, men kartet av 1776
Side:317
som først klarla nr. 10's eiendomsrett til hele smittet kom først for en dag i februar 1932 og skjøtet av 1737 først enda senere. Dessuten maa det antas at nr. 9 befant sig i en tvangssituasjon, idet dens forretningslokaler var nedbrent 16 mai 1930, og man vanskelig kunde vente i aarrekker med gjenopførelse av huser, som var nødvendige til forretningens fortsettelse. I henhold hertil finnes saksøkerens paastand om nedrivning ikke at kunne godtas. Derimot antas nr. 9 at burde betale en rimelig erstatning for at nr. 10's rett til ferdsel i og annen benyttelse av nr. 9's andel av hopen er borteliminert ved nr. 9's bygg. Denne erstatning finnes passende at kunde settes til kr. 2000.
Angaaende lysrett m.v. ut imot hopen og smittet saa vil følgen av nabolovens bestemmelser i §11 og tidligere rettstilstand være den at det ikke var anledning til at hevde vindusrett m.v. før naboloven av 1887. ti da var denne rett utslag av eiendomsrett. Heller ikke efter naboloven kan det bli tale om hevd av saadanne tidligere eksisterende rettigheter, ti det vilde være at gi naboloven tilbakevirkende kraft. Først naar gammelt bygg rives og nytt bygg opføres kan det her bli tale om hevd. Da her intet gammelt bygg er revet eller nytt bygg opført i dettes sted, finner retten at det ikke kan bli tale om hevd. Men det er mulig at en ombygging alene kan være saa omfattende at denne kan begrunne hevd, selv om intet annet bygg rives. Og spørsmaalet her blir da om dette var tilfelle med den paabygning som boderne paa nr. 10 undergikk i 1891. Det gjelder her situasjonen ut imot hopen. Det er omtvistet og efter oplysningene vanskelig at avgjøre hvad som her kom til av nytt. Saksøkeren sier at 2 nye vinduer kom til i veggen ut mot hopen. Dette benektes av saksøkte. Partene er enig om at vinden med vindearken blev løftet. Dette siste medfører ikke hevd. Angaaende de 2 nye vinduer i 3dje etasje bemerkes, at det er høist tvilsomt om disse kan medføre hevd, naar det allerede var vinduer i samme retning i de 2 nedre etasjer, og naar hertil kommer at oplysningene herom er meget usikre, finner retten ikke at kunne konstatere nogen hevd, hvorfor 9 maa bli at frifinne i dette punkt.
Vilhelm Eid. H. Klohs. F. Martens.