Rt-1934-347

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-03-24
Publisert:	Rt-1934-347
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85/1 s.a.
Parter:	Oslo kommune (advokat Gustav Heiberg) mot Joh. Jerndahl (advokat Fr. Vilberg).
Forfatter:	Hanssen, Rivertz, Schjelderup, Broch, Aars, Næss, Backer
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §54, Byskatteloven (1911) §38d

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Oslo byretts dom av 8 mai 1931. Ved denne dom blev en

Side:348

av kemneren i Oslo den 10 mars 1930 avholdt utpantning hos Joh. Jerndahl for byskatt til Oslo for 1929/30 kr. 8485 med renter og omkostninger stadfestet forsaavidt angaar det beløp, som fremkommer naar der fra Jerndahls inntekt trekkes kr. 172.798,32, men iøvrig ophevet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Byrettens dom er innbragt for Høiesterett av begge parter, av Oslo kommune som hovedankende og av Joh. Jerndahl som motankende. Hovedanken er bygget paa at det ansees uriktig at Jerndahl er gitt fradrag for mere enn kr. 12.250,77 av sitt tap paa Lillestrøm Læderfabrik kr. 172.798,32, idet tapet ikke kan ansees at være paadratt til inntektens erhvervelse, sikrelse eller vedlikeholdelse eller at være opstaatt i Jerndahls næringsvirksomhet. Under prosedyren har imidlertid kommunen godkjent til fradrag ytterligere kr. 10.140,60 vedkommende rentetap, saaledes at kommunens endelige paastand gaar ut paa, at utpantningsforretningen stadfestes for det skattebeløp som frem kommer naar Jerndahl gis tapsfradrag for kr. 22.391,37 samt at kommunen tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

Motanken er rettet mot at byretten har undlatt at tilkjenne Jerndahl fradrag i inntekten for den tapte aktiekapital i Lillestrøm Læderfabrik kr. 240.000, fordi den ansaa sig avskaaret fra at behandle spørsmaalet om saadant fradrag. Jerndahl har nedlagt følgende paastand: «I. Ligningen underkjennes. II. Ved ny ligning blir at hense til grosserer Jerndahls anførte tap kr. 240.000 + kr. 172.798,32 = kr. 412.798,32. Subsidiært: kr. 240.000. Ytterligere subsidiært: Hver især av underpostene for beløp kr. 172.798,32, nemlig kr. 46.840,33, kr. 43.577,22, kr. 59.989,70, kr. 22.391,37. III. Jerndahl tilkjennes hos kommunen saksomkostninger for Høiesterett og byrett.»

Der er for Høiesterett fremlagt enkelte nye dokumenter, deriblandt betenkninger fra revisorene Kjelstrup, Dahl og Schierenbeck angaaende den post paa kr. 59.989,70 som Jerndahl har paastaatt fradratt ved ansettelsen av hans inntekt.

Høiesterett kommer til et noget annet resultat enn byretten. Efter sakens nuværende stilling gjelder tvisten følgende poster, som Jerndahl paastaar fratrukket ved ansettelsen av hans inntekt i 1928, men som ikke godkjennes av kommunen:

1. Tap paa aktier i Lillestrøm Læderfabrik kr. 240.000,002. Tap paa laan til fabrikken » 46.840,033. Tap paa garanti og kassekreditt » 43.577,224. Erstatning paa grunn av manko ved mottatte varer » 59.989,70

Byretten har paa grunn av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §54, 2net ledd, siste punktum, ansett sig avskaaret fra at behandle spørsmaalet om Jerndahls rett til fradrag for tapet paa aktier i Lillestrøm Læderfabrik, fordi denne innvending mot ligningen ikke er nevnt i stevningen. Oslo kommune har ikke reist nogen innvending mot spørsmaalets behandling av denne grunn, men har derimot hevdet at Jerndahl er avskaaret fra nu at fremsette krav om fradrag for dette tap, fordi krav herom ikke blev fremsatt for ligningsmyndighetene. Høiesterett anser det unødvendig at

Side:349

gaa inn paa disse formelle spørsmaal, idet man finner at burde gi kommunen medhold i dens subsidiære standpunkt, at fradragskravet ikke er materielt begrunnet.

Det maa ansees paa det rene at A/S Lillestrøm Læderfabrik var et reelt aktieselskap, ikke bare et proformaselskap. Som følge herav maa den av aktieselskapet drevne forretningsvirksomhet betraktes som selskapets egen forretning, ikke som en del av Jerndahls forretning. Videre anser man det godtgjort at naar Jerndahl deltok som hovedaktionær ved stiftelsen av selskapet og ved den senere utvidelse av aktiekapitalen skyldtes det i første rekke at han ansaa lærfabrikken som en lønnende bedrift og derfor ventet at faa et godt utbytte av sine aktier, mens den fordel han kunde opnaa for sin egen næring ved forretningsforbindelsen med selskapet kom i annen rekke. Efter Høiesteretts mening hadde Aktietegningen saaledes hovedsakelig karakter av en pengeanbringelse. Som følge herav kan tapet ikke betraktes som tap i Jerndahls forretning, og tapet kan da ikke kreves fradratt ved ansettelsen av hans inntekt.

Hvad angaar tapet paa laan til A/S Lillestrøm Læderfabrik og paa garantien for fabrikken, antar Høiesterett at det hovedsakelig var for at søke at redde den kapital han hadde anbragt i aktier i selskapene at laanene og garantien blev ydet, mens hensynet til den forbindelse hans forretning hadde med fabrikken spillet en underordnet rolle. Heller ikke de her omhandlede tap kan derfor ansees som tap lidt i Jerndahls forretning, og hans krav om inntektsfradrag for dem finnes derfor ikke beføiet.

I en noget annen stilling staar efter Høiesteretts opfatning fradragsposten «erstatning paa grunn av manko ved mottatte varer». Sammenhengen hermed er saavidt skjønnes følgende: Foruten at kjøpe varer fra selskapet i fast regning, solgte Jerndahl ogsaa varer som kommisjonær for selskapet mot en provisjon av 3 pct. Ved mottagelsen av varene aksepterte Jerndahl veksler for fakturabeløpene, og disse veksler blev efter at være diskontert i en bank innfridd av Jerndahl. I en del tilfelle viste det sig imidlertid dels at varemengden var noget mindre enn opgitt, dels at varene maatte selges for en lavere pris enn den fakturerte. De beløp varene i disse tilfeller innbragte mindre enn Jerndahl hadde betalt gjennem akseptering og innfrielse av vekslene blev av ham efterhvert debitert selskapet og utgjorde tilsammen kr. 59.989,70, som inngaar i det beløp han hadde tilgode ved selskapets konkurs. Det er sannsynlig at Jerndahls stilling som direktør og største aktieeier i selskpet har vært medvirkende ved istandbringelsen av ordningen med akseptering av veksler for fakturabeløpene. Til tross herfor ansees det naturlig at opfatte det tilgodehavende han paa den omhandlede maate fikk hos selskapet som et tilgodehavende der skriver sig fra hans forretningsforbindele med selskapet. Og da Jerndahl ved selskapets konkurs hadde tilgode et betydelig større beløp ansees det rimeligste at opfatte det nevnte tilgodehavende som fremdeles utesaaende, uansett at det saavidt skjønnes ikke i hans bøker har vært holdt ute fra hans øvrige mellemværende med selskapet. Nogen innvending mot beløpets størrelse eller mot at det betraktes som tapt er ikke reist fra kommunens side. Høiesterett finner saaledes

Side:350

at det her omhandlede beløp kr. 59.989,70 bør anerkjennes til fradrag i Jerndahls inntekt.

Ved den nye ligning som maa foretas for Jerndahls vedkommende vil der efter dette bli at gi ham inntektsfradrag for kr. 59.989,70 foruten det av kommunen anerkjente beløp kr. 22.391,37, altsaa tilsammen kr. 82.381,07.

Efter det resultat Høiesterett saaledes er kommet til, finnes saksomkostninger at burde opheves for begge retter.

Domsslutning:

For Joh. Jerndahl foretas ny ligning for skatteaaret 1929/1930, hvorved det tilstaaes ham inntektsfradrag for tap paa forretningsforbindelse med A/S Lillestrøm Læderfabrik med kr. 82.381,07. Den paaankede utpantningsforretning stadfestes for det skattebeløp som fremkommer efter den nye ligning, men opheves forøvrig. Saksomkostning tilkjennes ikke.

Av byrettens dom:

Saken gjelder krav om inntektsfradrag ved skatteligning.

Saksøkeren grosserer J. Jerndahl har siden 1904 drevet agenturforretning i lær, idet han som representant for utenlandske lærhuser har solgt finere skotøimaterialer til skotøifabrikker og lærhandlere. Efter krigen blev han også grossist og importerte lær for egen regning, og i 1917 kjøpte han Lillestrøm Lærfabrikk som fremstillet fettlær og saalelær. Jerndahl solgte derefter ogsaa fettlær som han tidligere ikke hadde solgt, likesom han solgte mere saalelær enn før. Det var meningen at omlegge forretningen til kromgarvning til fremstilling av boxcalf og chevreau, men dette kom ikke i stand, da en stor del av fabrikken brente i desember 1920. Kjøpesumnien for fabrikken var kr. 150.000, og fabrikken blev ordnet som et aktieselskap med aktiekapital svarende til kjøpesummen, fordelt paa 15 aktier, hvorav Jerndahl hadde 9, hans sønn 5 og disponenten 1 aktie. I 1918 blev aktiekapitalen forhøiet til kr. 300.000, hvorav Jerndahl hadde aktier for kr. 240.000 og hans sønn og disponenten resten. Jerndahl var den hele tid styreformann, og hans kontorpersonale besørget fabrikkens kontorarbeide og bokholderi, likesom hans prokurist ogsaa var prokurist for fabrikken, for samtlige vedkommende uten særskilt godtgjørelse. I fabrikkens regnskaper var dog opført kr. 2400 pr. aar som godtgjørelse til Jerndahl for kontorhold.

Efter salget fortsatte fabrikken at levere varer til enkelte av sine tidligere kunder, hvoriblandt hærens intendantur, mens den øvrige produksjon dels blev overtatt av Jerndahl i fast regning og dels blev solgt av ham pr. kommisjon mot 3 pct. provisjon overfor større kunder og overfor mindre kunder i tilfelle av salg med gevinst ogsaa 3 pct. provisjon. Derhos solgte han endel raavarer til fabrikken. Hvis kromgarvning var kommet i stand, vilde han overtatt fabrikkens hele produksjon.

Lærfabrikken som baade før salget og i de første aar derefter gikk godt, hadde fra 1920 større og mindre underskudd og gikk konkurs i mai 1928, saa aktiekapitalen gikk tapt.

For skatteaaret 1929/30 blev Jerndahl efter klage ilignet en byskatt av kr. 8485 efter formue kr. 120.000 og en inntekt av kr. 57.075. I sin selvangivelse hadde han under aktieopgaven opført 36 aktier i Lillestrøm

Side:351

Lærfabrikk à kr. 5000 med verdi - 0 med oplysning at fabrikken var konkurs. Sine inntekter hadde han opført med minus kr. 113.819,55, idet han som tap paa Lillestrøm Lærfabrikk A/S hadde opgitt kr. 172.798,32 paa laan, garanti, manko ved mottatte varer, rentetap m.v. Dette beløp blev ikke godtatt til fradrag, da ligningsraadet antok at det ikke kunde betraktes som tap i næring eller forretningsforetagende. Jerndahl klaget til overligningsnevnden. - - -

Retten skal bemerke: - - - Med hensyn til inntektsfradrag for Jerndahls tap paa laan og garanti vedkommende Lillestrøm Lærfabrikk skal retten bemerke, at der ifølge byskattelovens §38d gjøres fradrag i inntekten for alle utgifter der skjønnes at være paadratt til inntektens erhvervelse, sikrelse og vedlikeholdelse, saaledes tap paa utestaaende fordringer i forretningsvirksomhet saavel som annet tap i næring eller forretningsforetagende.

Ved høiesterettsdom av 18 desember 1928 ( Rt-1928-1158) blev en norsk trelastgrosserers tap paa garantier stillet av ham som aktionær og direksjonsmedlem for et russisk skogbruks- og treforedlingsselskap som han hadde vært med at stifte, i motsetning til hvad nærværende rett hadde antatt, ikke ansett for tap lidt i hans næring eller forretningsanliggender og derfor ikke fratrukket hans inntekt. I premissene citeres en rekke tidligere dommer, idet anføres: «Ved de her refererte dommer er avgjort, at tap som aksjonær og styremedlemmer i næringsdrivende aktieselskaper har lidt ved at yde laan til selskapene eller garantere for laan til disse, ikke kan betraktes som tap som laangiverne eller garantistene har lidt i sin næring eller sine forretningsanliggender, og derfor heller ikke kan medføre rett for dem til at faa tapene fradratt i deres personlige inntekt med hjemmel av byskattelovens §38d.»

Ved høiesterettsdom av 15 januar 1929 ( Rt-1929-27) blev derimot fradrag i inntektsskatt innrømmet for tap ved et industrielt aktieselskaps tegning av certifikatkapital ved rekonstruksjon av bank, hvis sammenbrudd befryktedes indirekte at ville paaføre bedriften tap. Herom anførtes, at det selvfølgelig hører med til enhver forretningsmanns næring eller bedrift at anvende omkostninger til undgaaelse av tap i hans egen bedrift, og det er dette som «foreligger i nærværende tilfelle». I premissene anføres videre at tilfellet bl.a. av denne grunn faller utenfor rekkevidden av de tidligere dommer. «Hovedtrekket i disse saker - bortsett fra andre forhold som de delvis angaar - er at skattyderen har paastaatt inntektsfradrag efter skattelovens §38d for tap paa forstrekninger av forskjellig slags som han av hensyn til sin stilling som aksjonær eller styremedlem har ydet sitt aktieselskap. Saadant fradrag er blitt ham nektet med den begrunnelse at bedriften var aktieselskapets, ikke skattyderens, og at det ikke inn gikk under hans næring at yde den slags forstrekning.»

Av de i de to høiesterettsdommer citerte eldre dommer fra 1925, 1926 og 1927 synes at fremgaa at fradrag har vært nektet, fordi laanet ikke har vært gitt til støtte for skattyderens egen forretningsvirksomhet. Dels har den virksomhet som er støttet, vært helt forskjellig fra laangiverens, og dels har hans interesser i den støttende virksomhet ikke vært tilstrekkelig store. I dom av 29 juli 1928 ( Rt-1928-675) blev det antatt at et bryggeris laan til selskap som tilvirket saft og syltetøi, ikke kan komme til fradrag i bryggeriets inntekt. Det kunde ikke sees at det var av interesse for bryggerinæringen at yde laan til selskapet, og heller ikke kunde laanetransaksjonen

Side:352

antas at gaa inn under uttrykket tap i forretningsforetagende i §38d. «Forretningsforetagende forutsetter en paa erhvervelse av inntekt rettet virksomhet.»

I Rt-1926-211 sees byretten, hvis dom den 23 mars 1926 blev stadfestet av Høiesterett, angaaende en direktørs laan til Vinoren Sølvverk at ha uttalt, at direktørens interesse i sølvverket har endog vært meget betydelig: «Verket kan dog ikke betraktes som hans forretning, idet han av en aktiekapital paa kr. 1.000.000 kun har vært eier av aktier for kr. 130.000. Laanene er ydet til fremme av andres virksomhet, og da appellanten ikke driver pengeutlaan som næring. kan de ikke sies at være gitt i hans egen forretningsvirksomhet, hvorfor tapet ikke kan komme til fradrag av inntekten».

Efter de citerte uttalelser i de forskjellige dommers premisser antar retten, at avgjørelsen av spørmaalet om hvorvidt der skal gis inntektsfradrag for laan, maa bero paa om skattyderens regulære forretningsinntekt helt eller delvis skyldes vedkommende laan. I nærværende sak er det ubestridt oplyst at Jerndahl paa grunn av kjøpet av fabrikken har faatt større salgsinntekt enn før, idet hans salg av saalelær tiltok, likesom han efter kjøpet ogsaa solgte fettlær. Av fabrikkens aktiekapital eiet han 4/5 del, og hans tap paa laan til fabrikken maa efter rettens mening ansees at være paadratt til inntektens erhvervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Retten antar ikke at Jerndahls forretning og lærfabrikken kan betraktes som en og samme foretning. - - -

S. Schjøtt.