Rt-1935-231

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-03-26
Publisert:	Rt-1935-231
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20/1 B s.a.
Parter:	Overrettssakfører Trygve Bendixen, aktor (til prøve) mot Alfred Herman Hjelseth og Else Skjønsberg (forsvarer: advokat Eilif Moe).
Forfatter:	Larssen, Broch, Blom, Borch, Christiansen, Boye, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913) §2, §13, Håndverksloven (1913)

Dommer Larssen: Ved dom avsagt 29 oktober 1934 av Lillehammer byrett med domsmenn blev Alfred Herman Hjelseth efter straffelovens §332 I, jfr. lov om haandverksnæring av 25 juli 1913 §2, dømt til en bot paa 25 kroner, subsidiært 7 dagers fengsel. Fru Else Skjønsberg blev frifunnet. Byretten hadde under sin behandling av saken bistand av to opnevnte sakkyndige i skredderfaget. Angaaende saks forholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner.

Dommen er paaanket saavel fra paatalemyndighetens som fra de tiltaltes side.

Paa talemyndigheten har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen og har nedlagt følgende paastand:

«I saken mot Hjelseth: 1. At Hjelseths anke forkastes. 2. At byrettens dom og den til grunn for samme liggende saksbehandling opheves, forsaavidt Hjelseth er frifunnet, prinsipalt: fordi byretten har gaatt ut fra at Hjelseth ikke har utøvet skredderhaandverk ved sin fremstilling av standarddresser efter nummenstorrelser; subsidiært: fordi byretten ikke har avgjort om der til fremstilling av standarddresser paa Hjelseths verksted kreves haandverksmessig innsikt og øvelse.

I saken mot Else Skjønsberg: Byrettens dom og den til grunn for samme liggende saksbehandling opheves, prinsipalt: fordi byretten har gaatt ut fra at Else Skjønsberg ikke har utøvet skredderhaandverk derved at hun i eget navn og for egen regning har gjort sig en næring av at motta bestillinger paa individuelt tilpassede klær som hun saa har latt sy hos Alfred Herman Hjelseth, og som hun mot betaling derefter har levert til sine kunder; subsidiært: fordi byretten har gaatt ut fra at maaltagning som ledd i den haandverksmessige forferdigelse av individuelt tilpassede klær ikke gaar inn under skredderhaandverk; subsididiært hertil: fordi byretten ikke har drøftet og avgjort om slik maaltagning som ovenfor er beskrevet, krever haandverksmessig innsikt og øvelse.»

De tiltalte har ogsaa fra sin side anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen og har nedlagt følgende paastand:

«Ad Alfred Hjelseth: 1. Med hensyn til tiltalebeslutningens

Side:232

post I, 2: Paatalemyndighetens anke forkastes. 2. Med hensyn til tiltalebeslutningens post I, 1 og 3: Prinsipalt: Tiltalte frifinnes. Subsidiært: Byrettens dom med hovedbehandling opheves, idet byretten a) ikke har avgjort hvorvidt de arbeider som er utført i tiltaltes forretning krever fagmessig ferdighet eller innsikt av den art som erhverves ved utdannelse i skredderfaget, b) ikke har nærmere begrunnet sin avgjørelse, forsaavidt den gaar ut paa at den arbeidshjelp tiltalte har ikke er haandlangerhjelp.

Ad fru Else Skjønsberg: At paatalemyndighetens anke forkastes.»

Med hensyn til de formelle anker bemerkes: Paatalemyndigheten har paastaatt byrettens dom ophevet, fordi byretten ikke har avgjort om det til fremstilling av standarddresser paa Hjelseths verksted kreves haandverksmessig innsikt og øvelse. Jeg finner ikke at kunne gi denne anke medhold. Det er visstnok saa at byretten ikke uttrykkelig uttaler sig herom, men efter hele byrettens fremstilling av forholdet synes det tilstrekkelig klart at fremgaa, at den antar at for dette punkts vedkommende blir Hjelseths virksomhet at anskue paa samme maate som ved fabrikkmessig fremstilling av standarddresser.

Hjelseth har ogsaa paastaatt dommen ophevet paa grunn av mangelfulle domsgrunner. Med hensyn til paastandens post a finner jeg at de samme bemerkninger gjelder som ovenfor er gjort med hensyn til paatalemyndighetens formelle anke. Efter dommens almindelige fremstilling av forholdet synes det tilstrekkelig tydelig at fremgaa hvad der fra dommens side har vært meningen. Med hensyn til post b er det visstnok saa at byretten ikke har gitt nogen uttrykkelig begrunnelse for sin opfatning. Men efter omstendighetene finner jeg ikke at dette kan ha hatt nogen innflytelse paa dommens resultat og finner derfor heller ikke at dommen bør opheves av den nevnte grunn.

Hvad realiteten angaar gjelder saken avgjørelsen av grensetilfeller mellem konfeksjonsfabrikkers virksomhet og faglig skreddervirksomhet. I sin typiske form er konfeksjonsvirksomhet en utvilsom fabrikkvirksomhet, hvorved der fremstilles en ferdig salgsvare paa grunnlag av typer (sjabloner), utarbeidet efter innvunne erfaringer om de brukbare gjennemsnittsmaal osv. Hensyn til den enkelte kjøper som skal bruke varen er her utelukket, mens det paa den annen side som følge av ensartetheten av varen er aapnet mulighet for gjennem gaaende maskinanvendelse, arbeidsdeling og derved for massefremstilling. Den faginnsikt som maa kreves her, er av en annen og fra faglig skredderstandpunkt sett ringere art enn den som utkreves for tilfredsstillende utførelse av klær som arbeides spesielt for den enkelte kunde. Den fagmessige skreddervirksomhet, hvorved det efter maaltagning forferdiges klær for den enkelte kunde, stiller paa sin side særlige krav til dette arbeide for at det skal tilfredsstille kundens spesielle krav, likesom det ogsaa forutsetter større nøiaktighet i utførelsen.

Side:233

Arbeidet byr saaledes paa forskjellige opgaver for hver enkelt kunde, - masse fremstilling blir utelukket.

Med hensyn til Hjelseths forhold forsaavidt post 1 og 3 angaar, finner jeg med byretten at denne virksomhet under de av byretten beskrevne verkstedsforhold ma betraktes som fagmessig skreddervirksomhet. Virksomheten, hvorved dresser er fremstillet for den enkelte kunde efter individuelle maal, synes ikke at ha noget vesentlig trekk felles med fabrikkmessig oparbeidelse av ferdige klær som salgsvare i den ovenfor anførte typiske form herfor. Derimot har, saavidt skjønnes, virksomheten alle vesentlige trekk felles med den almindelige haandverksmessige fremstilling av klær til en bestemt individuell kunde efter dennes særlige behov. Det er av Hjelseth fremholdt at hans personlige arbeide, det som gir dressen dens individuelle preg, ikke utføres som fagmessig skredderarbeide, men er samme arbeide som utføres ved forarbeidelsen av en konfeksjonsdress. Dette gjelder saavel maaltagning som prøvning og tilpasning av dressen, likesom heller ikke søm som utføres ved hans hjelpere er at regne som fagmessig skredderarbeide. Jeg maa imidlertid med byretten anta at det nevnte arbeide utføres i det hele som almindelig skredderarbeide, om enn muligens ikke fagmessig fyldestgjørende, jfr. den i dommen nevnte uttalelse fra sakkyndig hold om maaltagningen, hvorefter maalene er utført slik at de er tilstrekkelige til svenneprøve i faget.

Jeg kommer altsaa for disse posters vedkommende til samme resultat som byretten, nemlig at arbeidet paa Hjelseths verksted i forhold til haandverksloven maa behandles som et almindelig fagmessig skredderarbeide. Forsaavidt det under post 3 er solgt standarddresser, et forhold som dommen ikke uttrykkelig behandler, vil disse være at se som nedenfor under tiltalens post 2 omhandlet.

Tiltalens post 2. Byretten har med hensyn til fremstillingen av standdarddresser paa Hjelseths verksted frifunnet Hjelseth for overtredelse av haandverksloven, idet den har funnet at denne virksomhet maa regnes nærmest i slekt med fabrikkmessig tilvirkning. Jeg har funnet dette spørsmaal tvilsomt. Dressene er oparbeidet efter almindelige erfaringsmessig brukbare sjabloner, uten noget hensyn til bestemt kunde. Naar dressen er levert direkte til en kunde som har innfunnet sig hos Hjelseth, er den altsaa ogsaa levert (eventuelt efter nogen tilpasning) til denne som en fullt ferdig konfeksjonsvare, ikke Som individuelt forarbeidet for ham. Dressen vil derfor for kjøperen staa i samme klasse som en konfeksjonsfabrikkvare. Paa den annen side er forholdet det at fremstillingen av Standarddresser paa Hjelseths verksted skjer i en saa ubetydelig maalestokk at virksomheten i og for sig ikke lar sig betegne Som fabrikkvirksomhet i dette ords vanlige betydning, og fremstillingen av standarddressene skjer ved et verksted som i øvrig drives og er utstyrt i det vesentlige som et almindelig skredderverksted. Virksomheten med standarddtesser skjer i

Side:234

virkiligheten efter de foreliggende oplysninger i saa beskjeden maalestokk i forhold til antallet av de efter individuelt maal sydde dresser at fremstillingen av standarddresser nærmest synes at være et utfyllende arbeide i forhold til hovedarbeidet paa verkstedet. Selve forarbeidelsen av disse dresser skjer ogsaa helt ut paa samme maate som de individuelt sydde dresser. Jeg finner under disse forhold at fremstillingen standarddressen rettslig maa sidestilles med verkstedets øvrige virksomhet. Jeg tilføier at jeg hermed ikke vil ha uttalt noget om hvorledes saken vilde ha stillet sig, ifall det ved hans verksted ikke var fremstillet annet enn standarddresser. Det totalbillede man i saa fall vilde faa av virksomheten vilde muligens kunne stille den rettslige behandling anderledes.

Naar Hjelseth hevder at hans virksomhet ialfall er hjemlet i haandverkslovens §13, idet han for sitt personlige arbeide kan betraktes som frihaandverker og herunder kun har benyttet haandlangerhjelp, finner jeg med byretten dette standpunkt uholdbart. Det arbeide som hans hjelpere har utført er en helt selvstendig del av det ferdige skreddermessige arbeide, bestaaende i utførelsen av selve sømmen, heri ogsaa innbefattet det manuelle arbeide som tiltrenges for at gjøre dressen ferdig, saaledes pikeringsarbeide m.v. Jeg anser det utelukket at dette arbeide efter sin art og betydning omfatter det arbeide som ifølge lovens §13 av en frihaandverker kan overlates til haandlangere.

Fru Skjønsbergs forhold. Paatalemyndigheten hevder prinsipalt at fru Skjønsberg hadde overtraadt lovens §2, 1) dels ved at hun har drevet helt selvstendig skreddervirksomhet, idet hun selv har tatt maal og derhos brukt Hjelseth til som lønnet bistand for sig at fremstille den ferdige dress, 2) dels ved at ha utført maaltagning efter individuelt maal og derved utøvet skreddervirksomhet.

Hvad det første punkt angaar foreligger der forskjellige momenter som kunde tale for at anse henne som den der har overtatt at fremstille en haandverksmessig utført dress. Hun innleder overfor kunden forretningen med individuell maaltagning. Kunden har kun forbindelse med henne med hensyn til avtale om pris, betaling, ansvar for kontraktsmessig levering osv. Hun har overfor kunden overtatt at levere dressen ferdig. Kunden inngaar ingen avtale med Hjelseth, men gaar til ham efter hennes anvisning som til den der utfører arbeidet for henne for at faa dressen prøvet og tilpasset efter sine behov. Det er henne, ikke kunden, som velger den som skal utføre dressen. Sett fra kundens side maa han ha rett til at stole paa at hun har overtatt garantien for at den utførende byr den fornødne garanti for fagmessig utførelse. Jeg er imidlertid blitt staaende ved at hovedvekten bør legges paa forholdet mellem henne og Hjelseth og skal forsaavidt anføre: Hjelseth staar efter det foreliggende ikke i noget underordnet forhold til henne. Han har saavidt det i saken er oplyst ingen plikt til at utføre det arbeide som hun sender ham. Han maa derfor

Side:235

ogsaa i forhold til henne sees som en selvstendig næringsdrivende. Han faar betaling for hvert enkelt arbeide efter regning. Forholdet synes nærmest at være det at det fra Hjelseths side et et helt selvstendig verkslejeforhold særskilt for hvert enkelt opdrag. Forsaavidt er forholdet i nærværende sak forskjellig fra dommen i Rt-1865-99, hvor mesteren arbeidet for ukelønn, og fra Rt-1899-367, hvor utførelsen var overlatt til en svenn til en selvstendig næringsdrivende. Derimot synes dommen i Rt. for 1912 side 711 i alle vesentlige trekk at være ensartet med det foreliggende tilfelle, om enn kunden i den sak som der er behandlet, synes i nogen grad at være overlatt at velge hos hvem han ønsket dressen sydd. Alt tatt i betraktning finner jeg derfor særlig under hensyn til dommen i Rt-1912-711 at man ikke kan anse fru Skjønsberg som den som gjennem arbeidets utførelse har overtraadt lovens §2.

Det er dernest fremholdt at fru Skjønsbergs maaltagning separat sett inneholder en overtredelse av lovens §2, idet hennes maaltagning innebærer utforelsen av en virksomhet hvortil haandverksbrev er nødvendig. Heri maa jeg gi anken medhold. Det skal bemerkes at jeg ikke kan anse den av byretten som prejudikat anførte dom i Rt. for 1900 side 337 for avgjørende. Det spørsmaal som der forelaa til avgjørelse var hvorvidt maaltagning som skjedde innenfor en bys omraade av en haandverksmester som hadde sitt verksted utenfor byen, kunde ansees som en tilstrekkelig betydningsfull del av vedkommendes skreddervirksomhet til at han maatte regnes for at «utøve haandverk som skredder paa stedet, naar han hadde sitt verksted og øvrige arbeider vedkommende haandverket annet steds». Det blev efter omstendighetene under dissens ikke funnet rimelig at besvare dette bekreftende. Det her i saken foreliggende spørsmaal, om selve maaltagningen forutsetter nødvendigheten av næringsbrev i skredderfaget, var i den nevnte sak ikke under avgjørelse. Anganende maaltagningens stilling til skredderfaget uttaler Handelsdepartementet i en skrivelse til politimesteren i Gudbrandsdalen av 12 mai 1934 bl.a. følgende: «Med hensyn til maaltagningen bemerkes at departementet anser den maaltagning som danner innledningen til skredderens haandverksmessige forferdigelse av ytterklær, d. v. s. klær, forarbeidet efter individuelt maal, som haandverk. Hvor der optas bestillinger paa konfeksjon, d. v. s. klær, forarbeidet efter nummer ved masseproduksjon, kan det ogsaa bli spørsmaal om maaltagning for at bringe paa det rene hvilket nummer som vil være passende. Saadan maaltagning er ikke haandverk». Til stotte for den opfatning at individuell maaltagning er et viktig ledd i utøvelsen av skreddervirksomheten er ogsaa fremholdt at maaltagning ved en revisjon av svenneprøveplakaten av 17 april 1931 er inntatt som krav ved svenneprøven. Det er likeledes for Høiesterett oplyst at maaltagning ved fagets utvikling i de senere aar er blitt ytterligere presisert som en akt som krever særlig fagkunnskap. Jeg fremhever at naar jeg her taler om maaltagning tenkes det utelukkende paa

Side:236

den maaltagning som er et ledd i forferdigelsen av en fagmessig utført dress, altsaa en dress som skal fremstilles under særlig hensyn til vedkommende kundes individuelle behov. Anderledes er, som av departementet fremholdt, forholdet ved den maaltagning som skjer for at fastslaa hvilket nummer av konfeksjonsfremstilte dresser en kunde skal ha, en maaltagning som altsaa er rettet paa salg av en dress som ligger utenfor haandverksmessig arbeide. At dette maal kan tas av vedkommende kjøpmann, er forlengst fastslaatt. Hvad den her i saken fra Skjønsbergs side utførte maaltagning angaar, er det imidlertid av byretten fastslaatt at den skjedde som en individuell maaltagning og hadde en karakter som fra sakkyndig hold oplyses at maatte antas tilstrekkelig til opnaaelse av haandverksbrev ved avleggelse av svenneprøve.

Jeg finner efter dette at fru Skjønsbergs maaltagning maa regnes at inneholde en overtredelse av lovens §2.

Den subsidiære del av anken for hennes vedkommende om overtredelse av lovens §13 bortfaller herved.

Kjennelse:

1. Alfred Herman Hjelseths anke forkastes. For saa vidt som han ikke er dømt efter tiltalens post I nr. 2 opheves byrettens dom med hovedforhandling, fordi retten har gaatt ut fra at han ikke har utøvet skredderhaandverk ved at sy standarddresser efter nummerstørrelser.

2. Forsaavidt fru Else Skjønsberg er frifunnet for det forhold, at hun for utførelse av dresser bestilt hos henne har latt sin butikksjef eller andre av sine funksjonærer ta individuelle maal, opheves byrettens dom, fordi byretten har gaatt ut fra at dette hennes forhold ikke er ulovlig haandverksdrift. Anken forkastes i øvrig for hennes vedkommende.

Salærene fastsettes for aktor, overrettssakfører Trygve Bendixen til kr. 120 og for forsvareren, høiesterettsadvokat Eilif Moe, til kr. 100.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

De ekstraordinære dommere lagmann Blom og overrettsdommer Borch, dommerne Christiansen og Boye og justitiarius Berg: Likesaa.

Av byrettens dom:

- - - Ved nevnte tiltalebeslutning er Hjelseth satt under tiltale for overtredelse av straffelovens §332 I kfr. lov om haandverksnæring av 25 juli 1913 §2 og res. 17 april 1931 for - - - at han i Lillehammer i tidsrummet siden ca. 10 oktober 1932 har ernæret sig som mester i skredderhaandverket og i saadan egenskap har holdt svenner og lærlinger eller annen leiet hjelp enn hustru og hjemmeværende barn, som har hjulpet ham med utførelsen av det fagmessige arbeide: - - -

1) efter bestilling og mot betaling for det utførte arbeide, til firmaene E. & O. Høstmælingen, Gudbrandsdalens Uldvarefabrikks utsalg, E. Haugli

Side:237

og Th. Lunde, Lillehammer, at sy og levere dresser (jakke, vest og bukser) eller andre klædesplagg til disse forretningers kunder, efter individuelle maal, tatt dels av forretningens funksjonærer og av ham selv, i deres forretningslokaler, dels paa skredderverkstedet, og delvis under prøvning av dressene.

2) efter bestilling og mot betaling for det utførte arbeide til samme firmaer som nevnt under punkt I at sy og levere dresser uten at maaltagning eller prøvning har funnet sted.

3) samt ved iøvrig for egen regning at sy og levere til andre kunder dresser og andre klædesplagg, dels uten dels med maaltagning og prøvning, foretatt av ham selv paa sitt verksted. - - -

Tiltalebeslutning mot fru Else Skjønsberg, innehaverske av E. & O. Høstmælingens manufakturforretning i Lillehammer, for overtredelse av:

I. Prinsipalt straffelovens §332 I kfr. lov om haandverksnæring av 25 juli 1913 §2 og res. 17 april 1931. - - - derved at hun som innehaver av forannevnte manufakturforretning i tiden siden høsten 1932 1. Lillehammer har drevet haandverk som næring - som mester - i skredderhaandverket - - - idet hun som innehaver av nevnte forretning til forretningens kunder har tilvirket og levert - solgt - dresser (jakke, vest og bukser) og eller andre klædesplagg, efter individuelle maal, tatt av forretningens butikksjef eller andre av dens funksjonærer i forretningslokalet i Lillehammer og - idet forretningen har levert stoff, forsaker o. l. til Alfred Hjelseth og betalt denne hans tilkommende for arbeidet - haandverksmessig tilskaaret og ferdigsydd av Alfred Hjelseth med eller uten tilpasning i Alfred Hjelseths skredderverksted i Lillehammer, og idet Hjelseth, uaktet han ikke i Lillehammer har erhvervet haandverksbrev i skredderfaget, har holdt og benyttet svenner og lærlinger eller annen lei et hjelp enn sin hustru og hjemmeværende barn til utførelsen av det tagmessige arbeide. - - -

Ad tiltalebeslutningen mot Hjelseth. Denne, som ikke har haandverksbrev, har utdannelse hos en bygdeskredder og siden som arbeider i forskjellige konfeksjonsfabrikker. Han har til for nogen aar siden drevet sin virksomhet med leiet hjelp i Faaberg og har nu sin virksomhet i Lillehammer. I Hjelseths verksted eller, som han selv vil kalle det, fabrikk, arbeider foruten ham selv 4 sydamer, av hvilke en er hans hustru, og en mannlig arbeider. Disse har 3 eller 6 maaneders utdannelse som saakalte konfeksjonsarbeidere. Hjelseth utfører arbeidet med maaltagning (i den utstrekning saadan foretas paa hans verksted), tilskjæring og prøvning. Hjelseths tilskjæring foretas paa grunnlag av sjabloner (dels standardsjabloner, dels hans egne, men med modifikasjoner i disse efter de foreliggende maal. Ogsaa paa et skredderverksted brukes sjabloner ved tilskjæring, men antagelig som regel med adskillig flere modifikasjoner enn paa Hjelseths verksted. Det arbeide, som ikke er maaltagning, tilskjæring og prøvning utføres av Hjelseths betjening og dessuten, antagelig for en forholdsvis ubetydelig del, av ham selv. Verkstedet, som er besiktiget av retten, har følgende innredning og utstyr: Der er to rum, det ene hvor Hjelseth, det annet hvor betjeningen arbeider. Der er i betjeningens rum 5 almindelige symaskiner, av hvilke to drives med motor, en overkastemaskin og en knapphullsmaskin. - - - Dette utstyr med maskiner er ikke annen slags maskiner enn hvad der ogsaa kan forekomme paa et almindelig skredderverksted. - - -

Side:238

Arbeidet fordeles mellem betjeningen saaledes, at en syr en jakke, en en vest, en benklær osv., eller kanskje riktigere: en syr vest og benklær. Dette er en spesialisering av arbeidet som ogsaa forekommer paa et almindelig skredderverksted. Saakalt kjedesøm, som forekommer ialfall i flere konfeksjonsfabrikker,og bestaar i, at arbeidet paa et enkelt klædningsstykke igjen fordeles mellem flere arbeidere, foretas ikke paa Hjelseths verksted.

Ved befaring av Hjelseths verksted forefantes en bunke med bestillingrsedler for 1934. fra E. & O. Hostmælingen. En saadan bestillingsseddel er et skjema, som utfylles for hver bestilling. Det inneholder flg. rubrikker: Kunde, adresse, leveres (til utfylling av leveringstid), kvalitet. fasong, 7 rubrikker for maaltagning til jakke og lign., 4 rubrikker for maaltagning til vest, 7 rubrikker til maaltagning for benklær, og dessuten en rubrikk for bemerkninger. - - -

Som regel er der tatt maal i E. & O. Høstmælingens forretning. Om de maal som tas er det fra sakkyndig hold oplyst, at disse er tilstrekkelige til svenneprøve. - - -

En forholdsvis helt ubetydelig del av dresser, Hjelseth i 1934 har arbeidet for E. & O. Hostmælingen, er saakalte standarddresser. Der er for 1934 paavist bare 15 bestillingssedler paa saadanne.

Den allerstørste del av bestillingssedler er, hvad der under saken har vært kalt individuelle bestillinger, i alt ca. 230, med individuelle maal og med særlige krav til dressen. De opnevnte sakkyndige har erklært, at de har funnet i alt 51 forskjellige betegnelser for særlige krav. Som eksempler paa disse kan nevnes: Beste sort søm, almindelig søm. Eller m.h.t. utstyr, som de sakkyndige mener tar sikte særlig paa forsaker: almindelig eller beste eller absolutt beste sort. Eller: «Prøves to ganger», «to riktig brede beltestropper», «almindelige skuldre, smaa slag». «Rette skuldre, store slag», «slengbukser», «Dobbeltknappet vest m. slag», «Benklær med 2 dype foller paa hver side», «Utenpaasydde lommer», «haandsydde knapphull», «Urlomme» (saavidt skjønne i benklær), «benklær med 2 bakl. (baklommer) m. klaffer», og med kombinasjoner av disse betegnelser, osv., osv. Naturligvis medfører dressens bedre eller daarligere utstyr eller de særlige krav, som ellers stilles til den, regulært en prisforskjell (i Hj.s opgjør med E. & O. Hostmælingen og firmaets regning paa kunder for leverte dresser).

Det er som nevnt samme slags maskiner paa Hjelseths verksted som paa et almindelig skredderverksted, men paa Hjelseths verksted er der forholdsvis betydelig flere maskiner og der gjores betydelig større bruk av disse enn paa et almindelig skredderverksted.

Det arbeide som Hjelseths betjening har, utføres som det vil fremgaa av ovenanførte for en stor del ved hjelp av maskiner. Men der blir naturligvis en del arbeide, som maa utføres med haanden f.eks. arbeidet med at pikere (arbeidet med krave og fall eller opslag), da der. som for nevnt ikke er nogen pikeringsmaskin. Retten er paa det rene med at den arheidshjelp Hjelseth har, ikke er haandlangerhjelp som nevnt i lov om haandverksnæring §13.

Paa grunn av den utstrakte bruk av maskiner og fordi det arbeide som gjøres med haanden, utføres med in indre omhu og nøjaktighet (hvorom mere nedenfor), kan der paa Hjelseths verksted arbeides mange flere

Side:239

dresser enn paa et almindelig verksted. Der foregaar paa Hjelseths verksted, hvad han kaller masseproduksjon. - - -

Forholdet mellem Hjelseth og E. & O. Høstmælingen har vært det, at det er Høstmælingen alene, som har med kundene at gjøre ved opgjøret. Hjelseth faar betaling av Hostmælingen for sitt arbeide. Han staar ikke i noget underordningsforhold til firmaet. Han betaler lokale (i Høstmælingens gaard) og sin betjening.

Hjelseth har som nevnt i tiltalebeslutningen under I 3 sydd en del dresser m. m. i den tid det gjelder, for egen regning, idet kunder har henvendt sig direkte til ham. Det er erkjent uten at der er ført noget bevis. I hvilken utstrekning denne Hjelseths virksomhet for egen regning har vært, foreligger der ikke nogen nøiaktig oplysning om. Men retten skulde tro, at denne virksomhet har vært ikke helt ubetydelig. Hjelseth antas at ha sydd dresser m. m. for egen regning vesentlig som efter bestilling fra manufakturforretninger, dog naturligvis saaledes at han selv tar maal og faar kundens nærmere ordre m.h.t., hvorledes dressen skal være.

Hjelseth har ikke ført lager av ferdigsydde klær, ialfall ikke nevneverdig. - - -

Retten skal bemerke:

Det spørsmaal som foreligger til rettslig avgjørelse, er det, om Hjelseths virksomhet vesentlig er haandverk eller fabrikk. Det er det samlede billede, som her blir det avgjørende. Retten antar, at Hjelseths virksomhet maa ansees som haandverk, undtagen forsaavidt angaar tilvirkning av hvad der i det vesentlige kan kalles standarddresser. Som ovenfor nevnt er tilvirkning av saadanne dresser meget sjelden forekommende. Det mest avgjørende er, at Hjelseths levering av dresser for den alt overveiende del skjer efter individuelle bestillinger, som der ovenfor er gjort utførlig rede for. Førstvoterende i høiesterettsdom i Rt-1930-1365 (ang. forferdigelse av dører, vinduer og skuffer til butikkinnredning) bemerker bl.a. i sitt votum, som de øvrige voterende var enige i: «Et moment som sterkt blev fremholdt av aktor var at arbeidet maatte regnes som haandverksdrift, naar det utføres som individuelt arbeide efter bestilling. Dette fremholdes at være tilfellet med den foreliggende bedrift, hvorom dommen oplyser, at tilvirkningen av gjenstandene for en stor del foretokes efter bestilling altsaa efter kundenes spesielle behov, ikke som masseproduksjon av bestemte standard typer. Ogsaa jeg mener at dette er et ved avgjørelsen viktig moment. Men naar der, saaledes som jeg har opfattet forholdene for nærværende bedrift, er anskaffet maskiner til utførelsen av forskjellige typer av de forarbeidede gjenstander, mener jeg at det ikke kan være avgjørende for virksomhetens karakter som haandverksdrift, enten bedriften arbeider op et antall av samtlige disse typer paa forhaand og saaledes selger fra lager eller den først setter arbeidet i gang efter bestilling..

I den nu foreliggende sak spørres der imidlertid ikke om at arbeide op et visst antall standardtyper, enten før eller efter bestilling. I det aldeles overveiende antall tilfeller blir der sydd for hver bestilling en ny individuell dress, ikke nogen standardtyper. Det arbeide, som foregaar paa Hjelseths verksted, er m.h.t. det hvorom det spørres i denne sak, ikke vesentlig forskjellig fra det arbeide som foregaar paa et almindelig

Side:240

skredderverksted, ikke anderledes enn at der fra Hjelseths verksted utføres betydelig mindre nøiaktig og dyktig arbeide. - - -

Rettens formann voterer for straff-fellelse efter tiltalens post I 1 og 3. Domsmennene er i det vesentlige og i resultatet enige med formannen. - - -

Ad tiltalebeslutning mot fru Skjønsberg:

Der henvises til foranstaaende faktiske fremstilling m.h.t. tiltalen mot Hjelseth. Maaltagning er ved Høiesteretts dom i Rt-1900-337 antatt ikke at være haandverk. Kfr. Høiesteretts kjæremaalsutvalgs kjennelse i Rt-1909-384, hvor nevnte høiesterettsdom ansees som bindende prejudikat. Retten slutter sig dertil og kan ikke anta, at spørsmaalet er kommet i annen stilling ved, at efter kongelig resolusjon av 17 april 1931 skal svenneprøven for en skredder bestaa i at ta maal av (det understrekede er nytt) og forferdige en livkjole m. m. - - -

Saavidt retten har forstaatt aktor, skulde det straffbare efter tiltalens post II bestaa i, at fru Skjønsberg som en del av sitt erhverv foretar maaltagning og sender kunder til Hjelseth. Fru Skjønsberg har uttalt i retten, at hvis Hjelseth arbeider ulovlig, hvad hun ikke tror, vedkommer det ikke henne. Og i dette maa hun gis medhold. Fru Skjønsberg antas ikke at ha drevet noget haandverk eller overtraadt haandverksloven ved hos Hjelseth, der som nevnt ikke staar i noget tjenesteforhold til henne, at bestille dresser. Kfr. høiesterettsdommer i Rt-1902-240 og Rt-1926-914 og Høiesteretts kjæremaals utvalgs kjennelse i Rt-1916-480. Fru Skjønsberg blir efter dette at frifinne. - - -