Rt-1935-467

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-05-22
Publisert:	Rt-1935-467
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122/1 s.a.
Parter:	Skibsreder Rich. Amlie (advokat Annæus Schjødt) mot D/S A/S Vestland (advokat Per Rygh).
Forfatter:	Boye, Bade, Motzfeldt, Schjelderup, Soldan, Hesselberg, Lie,
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §12, §14, Grunnloven (1814) §97, Firmaloven (1890), Skipsaksjeloven (1916) §44, §45, §47, §61, §62, §70, §71, §88, Skipsaksjeloven (1916)

Kjennelse:

Dommer Boye: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til Haugesund byretts dom av

Side:468

16 april 1932. Dommen, som er avsagt med domsmenn, har saadan domsslutning: «Det i den ekstraordinære generalforsamling i D/S A/S Vestland den 3 juli 1930 fremsatte forslag om opsigelse av saksøkte skibsreder Rich. Amlie som disponent ansees lovlig vedtatt, hvorfor saksøkte tilpliktes at fratrede som disponent. Forøvrig frifinnes saksøkte. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Skibsreder Amlie har erklært anke mot denne dom. Han anfører i ankeerklæringen: «Haugesunds byrett formenes at ha gaatt ut fra en feilaktig opfatning av det i saken foreliggende rettsspørsmaal, nemlig om skibsreder Amlie kunde opsies som disponent ved en beslutning fattet paa generalforsamling i D/S A/S Vestland med simpel majoritet. Amlie hevder at han i henhold til selskapets statutter er avskaaret fra at opsies som disponent, medmindre der derom fattes beslutning i samme former og med samme stemmetall som der utkreves for vedtektsforandringer. Det er paa det rene at den beslutning som blev fattet i ekstraordinær generalforsamling 3 juli 1930 om hans opsigelse ikke er fattet paa denne maate». Videre an føres: «Amlie akter at gjøre gjeldende at opsigelsen skyldes en aksjon fra 2 likviderende banker i Haugesund, som har kjøpt op aktiemajoriteten i den hensikt at fremtvinge selskapets skrittvise opløsning, og at opsigelsen av ham - som erkjennes ikke at ha saklige grunner - utelukkende er et ledd i disse bankers forsøk paa at faa Amlies rederi opløst og avviklet, og pengene utdelt til aktionærene».

I et process-skrift av 29 november 1933 har den ankende parts advokat anført: «Til klargjørdse og supplering av ankeerklæringen fremholdes følgende, som vil bli gjort gjeldende og utviklet nærmere under prosedyren: Bankenes optreden overfor skibsreder Amlie - derunder deres aksjon for at faa ham avsatt som disponent og deres votering paa vedkommende generalforsamling for denne opsigelse - maa karakteriseres som en rettsstridig utpresningsaffære, som i sin helhet og for sine enkelte ledds vedkommende maa være ugyldig. Den er ikke uttrykk for nogen «varetagelse av selskapets anliggender» (skibsaktielovens §61) men er søkt - og søkes - gjennemført i strid med selskapets interesser. Bankenes plan har bl.a. gaatt ut paa at tvinge Amlie til at kjøpe aktier som de visste han ikke ønsket at erhverve og i hvert fall ikke til de forlangte priser. Bankene forlangte priser som laa over den virkelige verdi, og stillet ham overfor truselen om at miste sin stilling som disponent. Da denne plan ikke førte frem, forsøkte bankene at fullføre sin trusel i den hensikt derved at kunne opnaa en høiere pris for sine aktieposter, nemlig ved at selge dem med disponentstillingen som tilgift».

Den annen parts advokat har hertil i process-skrift av 10 januar 1934 anført: «1. Det ankegrunnlag, som i processkriftet paaberopes, er nytt og ligger utenfor ankeerklæringen, uten at de lovlige betingelser for saadan utvidelse av ankegrunnene foreligger. D/S A/S Vestland protesterer derfor mot,

Side:469

at den i advokat Schjødts nevnte process-skrift angivne nye ankegrunn overhodet optas til behandling og avgjørelse».

Dette processuelle spørsmaal har vært gjenstand for særskilt prosedyre for Høiesterett.

Paa vegne av D/S A/S Vestland er der nedlagt saadan preliminær paastand «At den i advokat Schjødts process-skrift av 29 november 1933 angivne nye ankegrunn avvises».

Den ankende part har nedlagt paastand om at innstevntes avvisningspaastand ikke tas til følge.

Jeg er kommet til det resultat at det ikke foreligger nogen processuell hindring mot at det i advokat Schjødts processkrift omhandlede grunnlag for anken behandles av Høiesterett. Det var allerede under prosedyren for byretten oplyst av Amlies advokat, at det skulde foreligge en -hemmelig overenskomst mellem bankene angaaende felles optreden overfor Amlie bl.a. om eventuelle salg av aktier, og overenskomsten herom blev provosert fremlagt. Men det blev oplyst av bankenes sakfører at han ikke kjente til nogen hemmelig overenskomst mellem bankene angaaende en saadan felles optreden. Som nevnt inneholder ankeerklæringen at Amlie aktet at gjøre gjeldende at opsigelsen skyldtes en aksjon fra de to likviderende banker i Haugesund, og at opsigelsen var et ledd i bankenes forsøk paa at faa Amlies rederi opløst og avviklet. Riktigheten herav blev benektet i et processkrift av 31 august 1932 av sakføreren for D/S A/S Vestland.

Det kan visstnok gjøres bemerkninger ved ankeerklæringen, som er uttatt av Amlies tidligere processfullmektig, idet den kunde ha vært tydeligere for det heromhandlede punkts vedkommende. Saken dreier sig imidlertid om det foreligger en gyldig opsigelse av Amlie, og ankeerklæringen peker som nevnt paa at opsigelsen ikke har saklig grunnlag. Process-skriftet av 29 november 1933 maa naturlig ansees som en nærmere utformning og tydeliggjørelse av det i ankeerklæringen nevnte forhold. Naar jeg saaledes finner at den nevnte paastand om avvisning ikke kan tas tiÅ følge, stemmer det efter min mening best med tidligere avgjørelser av Høiesterett. Jeg henviser spesielt til dom i Rt-1932-700.

Kjennelse:

Paastanden om avvisning av den innsigelse som omhandles i advokat Schjødts process-skrift av 29 november 1933 tas ikke til folge.

Dommer Bade: Enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt, Schjelderup, de ekstraordinære dommere overrettsjustitiarius Soldan og sorenskriver Hesselberg og dommer Lie: Likesaa.

Dom:

Dommer Motzfeldt: Til avgjørelse igger skibsreder Rich. Amlies anke over Haugesund byretts dom av

Side:470

16 april 1932. Baade domsslutningen og anken er gjengitt av førstvoterende under behandlingen av det processuelle spørsmaal 22de ds.

Amlies paastand i realiteten gaar ut paa, at byrettens dom underkjennes, at det i den ekstraordinære generalforsamling i D/S A/S Vestland om opsigelse av ham som disponent fremsatte forslag ikke ansees lovlig vedlatt, og at der tilkjennes ham saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

D/S A/S Vestland paastaar at by rettens dom stadfestes med tilkjennelse av saksomkostninger for Højesterett.

Der er ikke erklært motanke i anledning av at Amlie er frifunnet for erstatningskravet.

For den av byretten behandlede del av Amlies prosedyre - om han ved vedtektene var sikret mot opsigelse med mindre enn 2/3 flertall - foreligger saken i uforandret skikkelse undtatt den nye oplysning, at overrettssakfører Faye i generalforsamlingen 3 mars 1922 bragte paa bane at selskapets statutter ikke var overensstemmende med skibsaktieloven, og vilde henstille til disponenten til en senere generalforsamling at forelegge nye utarbeidede statutter til vedtagelse.

Jeg er angaaende dette spørsmaal kommet til samme utslag som byretten og kan i det vesentlige henholde mig til dens begrunnelse.

Jeg kan ikke finne at den maate hvorpaa vedtektene av 1915 i §3 nevner Amlies stilling - «Selskapet bestyres av Rich. Amlie, Haugesund, der forplikter det med sin underskrift» - gir ham nogen klar rett til at kreve at en endring i dette forhold maa behandles og avgjøres som en vedtektsforandring, altsaa med 2/3 flertall.

Hvorvidt en slik behandlingsmaate kan kreves maa efter min mening avhenge av vedkommende bestemmelses eget innhold, og efter ordene behøver det ikke at ligge annet og mere i §3 enn at Amlie uten valg er antatt som selskapets disponent da det begynte sin virksomhet, mens der blev at foreta valg paa styrets to øvrige medlemmer. Med bestemmelsen i §3 om Amlies ansettelse maa jevnføres vedtektenes §4 hvorefter «selskapets disponent ansettes og avsettes i analogi med sjøfartslovens §12 og §14, men forøvrig utkreves til beslutning om forandring i statuttene, skibets salg eller selskapets opløsning 2/3 pluralitet av den samlede aktiekapital». Herav fremgaar efter min mening at Amlie kunde opsies med almindelig flertall.

Det er antagelig saa, at en disponent i tiden før skibsaktieloven av 1916 ofte har opnaadd at faa sin stilling sikret ved klar og uttrykkelig avtale inntatt i vedtektene, en at ogsaa det motsatte ofte er forekommet nærer jeg liten tvil om. Nærmere oplysninger er ikke fremskaffet om forholdet. Angaaende vedtektene av 1915 tilføier jeg at de jo i hvert fall intet bestemmer om disponentens lønn, som saaledes kunde nedsettes efter et almindelig flertalls ønske. Med byretten legger jeg vekt paa at det stod Amlie fritt for i 1915 at sørge for en

Side:471

klar og utvetydig fastslaaen av hans rettsstilling, saa uklarheten maa gaa ut over ham, som dessuten ogsaa har bevisbyrden for sin videregaaende rett.

Angaaende vedtektene av 1925 henviser jeg til byrettens domsgrunner. Disse vedtekter ophever ikke den almindelige adgang til efter skibsaktieloven av 1916 §44 og §62 at opsi disponenten med almindelig flertall, fordi om de til avsettelse i henhold til samme lovs §45 krever 2 3 flertall.

Angaaende det i kjennelsen av 22 ds. omhandlede spørsmaal, som ikke er behandlet av byretten - om bankenes og aktionærflertallets optreden for at faa Amlie til at overta aksjer - har Amlie irettelagt et særdeles omfattende nytt stoff bestaaende bl.a. av utskrift av Vestlands generalforsamlinger, av de om aksjesalg samarbeidende bankers forhandlinger og brevveksling, dels innbyrdes om felles optreden, dels med Amlie om dennes mulige kjøp av aksjer i selskapet gjennem en rekke aar, til dels under meglingsforsøk fra Norges Bank. Enn videre er fremlagt utskrift av bevisoptagelser ved Oslo byrett og Haugesund byrett med avhørelse av Amlie og 17 vidner, hvoriblandt de forskjellige banksjefer.

Jeg anser det formaalsløst at gjennemgaa eller gi en fremstilling av dette nye stoff, da det ligger paa siden av det rettsspørsmaal, som efter min mening egentlig foreligger til avgjørelse

Jeg antar at Amlie heller ikke paa dette grunnlag kan naa frem.

Amlie er ikke tvunget til at kjøpe aksjer i Vestland, men han er opsagt fra sin lønnede stilling i selskapets tjeneste. Jeg kan imidlertid ikke se at der kan gjelde nogen annen rett om arbeidsleie i aksjeretten enn ellers - frasett mulige særlige lovbestemmelser. Og i et almindelig arbeidsleieforhold kan efter norsk rett utvilsomt en arbeidsgiver si op folk fra sitt arbeide efter eget skjønn og god tykke med lovlig frist uten at behøve at angi eller paavise noget forsvarlig grunnlag eller nogen grunn overhodet - og uten at være underkastet domstolenes kritikk.

Og under varetagelsen av de stridende økonomiske interesser kan man efter min opfatning av vaar nu gjeldende rett ikke i de rent privatrettslige forhold mellem aksjonær i et selskap og deres - selskapets - funksjonærer bringe inn synspunkter fra forvaltningsretten, hvor der handles om utøvelse av et betrodd hverv, og hvorom jeg henviser til Høiesteretts dom om Raadhushospitsets skjenkerett, Rt-1933-548.

Jeg stemmer efter dette for at byrettens dom stadfestes og antar at Amlie maa tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Rich. Amlie til D/S A/S Vestland kr. 5000. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Side:472

Dommer Schjelderup: Jeg kan ikke være enig i førstvoterendes tolkning av vedtektene.

Hadde stifterne ment, at skibsreder Amlie skulde kunne avsettes eller opsies uten at det dertil krevdes det i §4 for vedtektsendringer fastsatte flertall, vilde det ikke være nogen som helst mening i at innlede disse vedtekters §3 - paragrafen om selskapets ledelse og dennes beføielser - med den bestemmelse at selskapet bestyres av Rich. Amlie, Haugesund». Man vilde i saa fall ganske enkelt ha innledet §3 med en bestemmelse om at selskapets disponent ansettes og avsettes med almindelig stemmeflertall og saa fortsatt som numed at det «dessuten velges to medbestyrere osv.». Naar da isteden disponentstillingen uttrykkelig er knyttet til Rich. Amlie, kan dette, saavidt jeg forstaar, ingen annen fornuftig mening ha enn at sikre denne bestemte mann mot at kunne avsettes av et almindelig flertall uten skjellig grunn. Ogsaa hvad selve ordlyden angaar - «bestyres av» - har man valgt nettop det vanlige og adekvate uttrykk for en helt ordinær ordning i denslags selskaper, en ordning som for eksempel Beichmann forutsetter i sin kommentar til firmaloven side 63, hvor det heter at «andre kan være bestyrere i kraft av en særlig bestemmelse i vedtektene». Ved siden herav maa da bestemmelsen i §4, tredje ledd om at «Selskapets disponent ansettes og avsettes i analogi med sjøfartslovens §12 og §14 » saavel efter sin art og plass som efter sitt innhold opfattes som en bestemmelse gitt for det tilfelle at Amlie skulde falle fra eller av andre grunner komme til at fratrede sin stilling. §3 er en til fordel for Amlie fattet spesialbestemmelse som efter denne sin karakter gaar foran §4, 3dje ledd, der er en bestemmelse av almindelig karakter, som selskapet automatisk kan falle tilbake paa, om ny disponent maa ansettes. Og hvad §4, 3dje ledds innhold angaar maa det vel merkes, at sjøfartslovens §12 som den henviser til ikke bare har ett, men to ledd, og at det i bestemmelsens annet ledd klart og tydelig sies at første ledds bestemmelse om almindelig stemmeflerhet ikke finner anvendelse for beslutninger som er i strid med rederikontraktens innhold. Forbeholdet i §12, 2net ledd forutsetter altsaa nettop et forhold som det, der lier er vedtektsfestet i §3: at selskapet fra stiftelsen av bestyres av en i selskapskontrakten eller vedtektene bestemt navngitt disponent. Jeg for min del kan efter dette ikke slaa mig til ro med den forstaaelse at §3, 1ste punktums øiemed bare skulde være at la skibsreder Amlie faa gleden av at se sitt navn paa trykk.

Videre maa man ogsaa huske paa at ikke bare idag men ogsaa før vi fikk skibsaksjeloven - og kanske enn mere da - var det en almindelig praksis, at disponentene i skibsaksjeselskaper for fraktfart blev vedtektsfestet i sin stilling, slik at det, hvor de ikke misligholdt sine forpliktelser overfor arbeidsgiveren, maatte kvalifisert flertall til for at faa dem opsagt. Jeg henviser herom til Ot. prp. nr. 4 for 1914 side 6-7, hvor det heter: «Ved stiftelsen av skibsaksjeselskaper har det hyppig

Side:473

hendt at innbyderen eller en av innbyderne (stifterne) har sikret sig en stilling som fast medlem av styret eller som fast disponent gjennem bestemmelse i tegningsinnbydelse eller vedtekter». Denne praksis foreslo Justisdepartementet dengang stanset for fremtiden. Men forslaget fikk ingen tilslutning. I betenkning av 23 februar 1914 uttalte Kristiania Rederiforenings skibsaksjelovskomité: «Vi finner det ikke rimelig, at en disponent - han ha vist sig saa dyktig han vil, og som kanskje har faatt hele selskapet i gang - skulde kunne kastes saa lettvint, fordi en konkurrent kanskje hadde faatt opkjøpt en knepen aksjemajoritet», (citert fra innst. dok. nr. 26 for 1916). I sin neste proposisjon, nr. 5 for 1916, foreslo derfor departementet sitt forslag endret «i den retning som er antydet ved (justis)komitéens forslag». «Komitéen har», heter det «i tilslutning til en uttalelse av Kristiania Rederiforening foreslaatt den forandring at det i vedtektene skal kunne treffes bestemmelse om hvilken person eller hvilket firma skal være selskapets forretningsfører eller medlem av styret, inntil generalforsamlingen treffer annen bestemmelse i de for forandring av vedtektene foreskrevne former». Om den nærmere utformning som lovforslaget efter dette fikk, henviser jeg til side 12 og side 19. Saaledes anfores det i forbindelse med §44 at «hensikten med bestemmelsen har alene vært at forby at fastsette en lengere bestemt funksjonstid enn 4 aar. Derimot har det ikke vært tanken at utelukke at en disponent ansettes paa ubestemt tid med adgang til opsigeise». Og for at beskytte aksjonærene foreslo departementet at der i §4, tredje ledd «inntas en regel gaaende ut paa, at bestemmelse om, at en bestemt person skal være styremedlem, alene skal kunne treffes med det forbehold, at vedkommende uten erstatning skal kunne suspenderes og fjernes overensstemmende med reglene i §45, 1ste og annet ledd». Uthevelsene i de to siste citater er gjort av mig.

Paa bakgrunn av denne av lovgivningsmyndighetene i 1916 uttrykkelig anerkjente og av lovens tekst godkjente praksis - ansettelse av navngitt disponent som blir sittende til han opsies i vedtektsmessige former eller fjernes i medhold av §45 - skjønner jeg ikke, hvordan det kan være nogen tvil om hvordan de oprinnelige vedtekter i dampskibsaksjeselskapet Vestland maa forstaaes. Jeg anser det ganske aapenbart at meningen med at angi Amlie som selskapets disponent maa ha vært at sikre ham, som hadde startet selskapet og var dets hovedaksjonær, mot at en del andre aksjonærer, som ved en enkelt anledning tilsammen skaffet sig et knepent flertall, skulde kunne kaste ham kanskje til og med i den hensikt selv at opnaa fordeler som de intet legitimt krav hadde paa.

Denne min opfatning av hvad det maa ha vært meningen med bestemmelsen, synes jeg altsaa har faatt et tilstrekkelig klart uttrykk i de oprinnelige vedtekter. Det er imidlertid ganske betegnende at de 4 banker som i 1925 allerede i lang id hadde samarbeidet for at fremme sine økonomiske

Side:474

særinteresser, ikke satte sig imot den revisjon av vedtektene som Amlie paa foranledning av overrettssakforer Faye foreslo. Den form §4 dengang fikk - «Selskapets disponent ansettes og avsettes med forbehold som i skibsaksjelovens §45» - levner efter min mening ikke plass for tvil, og jeg forstaar derfor ikke rettere enn at hvis førstvoterendes tolkning av D/S A/S Vestlands vedtekter er riktig, skulde saa godt som alle vedtektsfestede. disponenter i skibsaksjeselskalper fra idag av kunne opsies med almindelig flertall.

Selskapets advokat har imidlertid hevdet at dette følger i hvert fall av skibsaksjelovens §44 og §62, som fra 1 august 1918 gjaldt ogsaa for dette selskap og som i motsetning til §45 ikke skulde kreve 2/3 flertall for en opsigelse. De nevnte bestemmelser skulde nemlig med preseptorisk virkning hjemle et almindelig flertall adgang til at opsi en vedtektsfestet disponent uten at skjellig grunn foreligger. I samme forbindelse er ogsaa paaberopt §88's paa bud om at bestemmelser om forhold som er omhandlet i §4 skal anmeldes. Jeg kan heller ikke finne at denne opfatning er riktig. At den er stikk i strid med lovgivernes mening har jeg allerede paavist. Men den har da heller ikke nogen som helst hjemmel i lovens ord. Det som er sagt preseptorisk i §44 er bare, at en disponent som ansettes paa ubestemt tid ikke skal være uopsigelig. Bestemmelsen medfører derfor at hvis han er ansatt paa ubestemt tid, kan han opsies selv om forbehold herom ikke er tatt. Derimot inneholder ikke §44 et ord om størrelsen av den majoritet som maa til for at opsi ham. Om den nødvendige majoritet gjelder da lovens almindelige regler. Efter §62 er hovedregelen at generalforsamlingens beslutninger fattes med simpel majoritet blandt de møtende aktionærer. Denne regel er imidlertid ikke preseptorisk, idet det jo uttrykkelig heter at den gjelder bare «de beslutninger for hvilke nærværende lov ikke opstiller særegne forskrifter». Og blandt de beslutninger for hvilke loven opstiller særforskrifter, hører efter §71, 1ste ledd, beslutning om forandring i selskapets vedtekter. Hertil utfordres minst 2/3 av de avgitte stemmer. Og dette minimum er preseptorisk: Det kan hverken fravikes i sin almindelighet eller med hensyn til en enkelt vedtektsbestemmelse. Og med en forandring i selskapets vedtekter maa selvfølgelig likestilles enhver beslutning som fraviker, d. v. s. er i strid med en vedtektsbestemmelse, altsaa her beslutningen om Amlies opsigelse. Forholdet er her ikke anderledes enn om en generalforsamling besluttet med almindelig flertall at foreta en enkeltstaaende forretning som laa helt utenfor selskapets vedtektsbestemte formaal. Formelt foreligger det ved en slik beslutning ikke nogen vedtektsforandring, men reelt inneholder beslutningen en vedtektsfravikelse. Derfor har man i skibsaksjeloven i §71, 4de ledd, maattet gjøre en uttrykkelig undtagelse fra paragrafens første ledd forsaavidt angaar beslutninger i et ettskibsrederi om efter skibets forlis at kjøpe et nytt skib. Naar bankene i det

Side:475

foreliggende tilfelle ønsket Amlie fjernet uten skjellig grunn, maatte det altsaa vedtektsflertall til.

Hvad paaberopelsen av §88 angaar er det intet i denne bestemmelse som efter ordlyd eller rimelighet tyder paa at innsendelse av den der paabudte tilleggsanmeldelse skulde være nogen betingelse for at en vedtektsbestemmelse om særrett i et eldre selskap skulde vært gyldig ogsaa efter skibsaksjelovens ikrafttreden. Undlatelsen av at avgi saadan anmeldelse har selvsagt bare til følge at disponenten kan ilegges mulkt.

Sluttelig maa jeg tilføie at hvis §44 eller nogen annen paragraf virkelig hadde inneholdt en preseptorisk bestemmelse om at det for at opsi en disponent bare skulde kreves almindelig majoritet, vilde den efter min mening ikke kunne faa anvendelse til skade for vedtektsfestede disponenter ansatt før lovens ikrafttreden. Av Ot. prp. nr. 5 for 1916 side 24-25 fremgaar det at noget slikt har vært fjernt fra lovgivernes tanke. Naar skibsredere før 1916 satte et selskap i gang, idet de selv gikk inn med en vesentlig del av aksjekapitalen, hadde de sterke grunner for at ønske sin disponentstilling rimelig befestet. Forholdet minner forsaavidt om det som forelaa i en nylig paadømt høiesterettssak, hvor en disponent før februar 1916 hadde startet et selskap sammen med en del andre, deriblandt en kaptein som skulde føre skibet og i den anledning tegnet et større beløp i aksjer. Det var da av vesentlig betydning for disponenten at han efter utløpet av de to første aar - hvis konjunkturer han saa nogenlunde kunde overskue - ikke selv skulde være forpliktet til at innløse kapteinens aksjer for det tilfelle at tidene senere blev slik at selskapet maatte slutte og dermed ogsaa kapteinen. At den tidligere lovmessige adgang for en reder til at ordne sig paa denne maaten i enkelte tilfelle kan lede til misbruk overfor en skibsfører, og at bestemmelsen i skibsaksjelovens §47 derfor blev endret ved lov av 27 februar 1930, forhindrer ikke at en reder som allerede hadde innrettet sig i henhold til denne lov, med rette maatte kunne beklage sig om den nye lov blev bragt i anvendelse overfor ham. Paa samme vis maatte Amlie kunne protestere mot, at loven av 1916 trakk bort hele grunnlaget for hans økonomiske disposisjoner. Om den beskyttelse grunnlovens §97 her gir henviser jeg til Augdahls artikkel i Rt-1935-36 og til Knophs fremstilling i hans bok om Hensiktens betydning.

Naar jeg ikke tar standpunkt til den annen innsigelse fra den ankende part, er grunnen den at innstevnte ikke har hatt ordet til imøtegaaelse paa dette punkt.

Jeg voterer for at den ankende parts paastand tas til følge ogsaa hvad saksomkostninger angaar, men da jeg vet at jeg er i mindretall finner jeg ikke grunn til at forme nogen konklusjon.

Ekstraordinær dom mer overrettsjustitiarius Soldan: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg, dommerne Boye, Bade og Lie: Likesaa.

Side:476

Av byrettens dom:

Saken gjelder spørsmaalet, om saksøkte skal ansees lovlig opsagt som disponent for D/S A/S Vestland ved en beslutning derom fattet i ekstraordinær generalforsamling i selskapet 3 juli 1930 og videre krav fra saksøkeren om erstatning hos saksøkte for tap, saksøkeren har lidt og maa antas at lide ved saksøktes vegring av straks at anerkjenne lovligheten av hans opsigelse.

I konstituerende generalforsamling 22 9 1915 blev A/S D/S Vestland stiftet. I vedtektenes §3 heter det: Selskapet bestyres av Rich. Amlie, Haugesund, der forplikter det ved sin underskrift....» I vedtektenes §4 heter det: «....Selskapets disponent ansettes og avsettes i analogi med sjøfartslovens §12 og §14, men forøvrig utkreves til beslutning om forandring av statuttene, skibets salg eller selskapets opløsning 2/3 pluralitet av den samlede aksjekapital....» I vedtektenes §6 heter det: «....Sjølovens regler er forøvrig gjeldende for selskapet, forsaavidt de er anvendelige og ikke strider mot disse statutter.»

Aktiekapitalen var oprinnelig kr. 350.000, blev senere forhøiet til kr. 4.400.000, men derefter gjentagne ganger nedskrevet. Pr. 20 mai 1925 utgjorde den kr. 2.750.000 fordelt paa 4400 aktier à 625 kroner. Nu utgjør den kr. 2.640.000 fordelt paa 4400 aktier à 600 kroner.

I generalforsamling 20 mars 1925 er ifølge selskapets forhandlingsprotokoll vedtektene bl.a. forandret derhen, at foran citerte punkt 2 i §4 lyder: «Selskapets disponent ansettes og avsettes med forbehold som i skibsaktielovens §45. Til beslutning om forandring i statuttene, salg av skib eller selskapets opløsning kreves 2/3 majoritet av den samlede aktiekapital.» Det foran citerte punkt i §6 lyder efter forandringen: Skibsaktielovens regler er forøvrig gjeldende for selskapet, forsaavidt de er anvendelige og ikke strider mot disse statutter. Saksøkeren bestrider, at de her citerte forandringer er foretatt paa lovlig maate, idet de ikke har vært referert for de i generalforsamlingen møtende aktionærer.

I skrivelse av 28 mai 1930 forlangte en gruppe aksjonærer. representerende aksjemajoriteten i henhold til skibsaksjelovens §70 en ekstraordinær generalforsamling avholdt i D/S A/S Vestland til behandling av følgende forslag: «Principalt: Skibsreder Rich. Amlie avsettes som disponent i medhold av §4 i statuttene vedtatt 22 september 1915 og 18 september 1916.» Subsidiært: Skibsreder Rich. Amlie opsies som disponent med 1 - ett - aars varsel i medhold av skibsaksjelovens §44. - - -

Paa generalforsamling 3 juli 1930 nektet herr Amlie at sette det prinsipale forslag under votering. Det subsidiære forslag blev derimot forelagt og blev vedtatt med 2480 stemmer. Kun en aksjonær representerende 22 aktier stemte imot. Herr Amlie tilførte imidlertid protokollen at forslaget var falt, idet han hevdet, at der til vedtagelse utkrevedes 2/3 av selskapets 4400 aksjer. - - -

Torvestad & Skaare Sparebank og Haugesund Sparebank krevet i skrivelse av 9 april 1931 til Haugesund skifterett at skifteretten i medhold av skibsaksjelovens §70 skulde innkalle generalforsamlingen. Skifteretten besluttet den 25 s. m. at innkalle den begjærte generalforsamling, som 9 mai 1931 - - - besluttet saksanlegg. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkte maa ansees ansatt som disponent for D/S A/S Vestland paa ubestemt tid og paa opsigelse. Efter de oprinnelige lover kunde han

Side:477

avsettes i analogi med sjøfartslovens §12 og 14, d. v. s. med beslutning fattet med simpelt flertall. Det maa da antas, at han ogsaa kunde opsies med simpelt flertall, idet en opsigelse vilde, bli at betrakte som en lempeligere form for avsettelse - en avsettelse, hvor tidspunktet for fratredelsen var utskutt.

Den 1 august 1916 traadte lov om skibsaksjeselskaper av 26 juli 1916 i kraft. - - - Spørsmaalet blir, om skibsaksjeloven medførte nogen annen forandring i den adgang til opsigelse av disponenten, som selskapet tidligere hadde. Dette kan ikke antas. Fremdeles maatte nemlig ansees gjeldende reglen i vedtektenes §4. hvorefter disponenten kunde avsettes med simpelt flertall, og det maa da som foran fremholdt antas, at han ogsaa kunde opsies med simpelt flertall. Skibsaksjelovens §44 sammenholdt med §62 krever normalt kun simpelt flertall til opsigelse.

Saksøkte hevder imidlertid, at i og med, at det i vedtektenes §3 er bestemt, at selskapet bestyres av ham, kan han kun opsies ved en vedtektsforandring, hvortil kreves 23 flertall av aksjekapitalen.

Da der er strid om vedtektsendringene 20 mars 1925 finner retten det hensiktsmessig her at behandle dette spørsmaal. Det har utførlig vært drøftet i saken, om der i det hele tatt er adgang i vedtektene at bestemme at en disponent eller et styremedlem kun kan opsies med flertall som fastsatt for vedtektsendringer. Meget gode grunner er an rørt for at besvare dette spørsmaal benektende. Man finner det imidlertid unødrendig at løse det spørsmaal, idet retten er kommet til det resultat, at saksøktes stilling som disponent ikke er vedtektsfestet i den forstand at der skal vedtektsforandring til for at opsi ham som disponent. Saksøkte har ikke nogen kontraktsmessig rett til at være disponent, han sitter som saadan paa ubestemt tid paa opsigelse. Naar han opsies, er dette ikke en vedtektsforandring, men kun en utøvelse av en generalforsamlingen i loven selv forbeholdt rett, - - -

Retten er kommet til det resultat, at der ved de foran citerte vedtektsendringer 20 mars 1925 ikke er gjort nogen forandring i den adgang til opsigelse av disponenten, som selskapet tidligere hadde. Retten anser det derfor unødvendig at gaa nærmere inn paa det tvistespørsmaal mellem partene om disse vedtektsendringer er lovlig besluttet. De nye loves §4 er forsaavidt angaar det foran citerte punkt om disponentens ansettelse og avsettelse uklare. Saksøktes processfullmektig har medgitt dette, idet han har uttalt at bestemmelsen henger noget i luften og kunde vært utelatt som overflødig. Det kan efter det foran anførte ikke antas, at det har vært meningen med vedtektsforandringen 20 mars 1925 at gjøre det vanskeligere at opsi saksøkte. Har dette vært saksøktes mening, er det under enhver omstendighet ikke kommet tydelig frem, og uklarheten maa gaa ut over saksøkte, som har den fulle bevisbyrde for, at vedtektene er forandret derhen, at ler kreves 2/3 flertall til hans opsigelse. Saadant bevis er ikke ført. - - -