Rt-1935-52
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-01-22 |
| Publisert: | Rt-1935-52 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10/1 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen, aktor mot Berndorf Sefrian Davidsen (forsvarer: advokat Emil Stang). |
| Forfatter: | Alten, Andersen, Bonnevie, Lie, Aars, Hesselberg, Dahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, §45, §318, §61, Straffeloven (1902) |
Dommer Alten: Ved Oslo lagmannsretts dom av 27 oktober 1934 blev Berndorf Sefrian Davidsen dømt for forbrydelse mot straffelovens §318, jfr. §317 og §61, til fengsel i 60 dager og dessuten for en tid av 10 aar fradømt stemmeret og adgang til at opnaa offentlig tjeneste samt retten til at tjenstgjøre i krigsmakten. Domfelte anker over lovanvendelsen, idet han anser lagmannens rettsbelæring uriktig. Subsidiært anker han over straffutmaalingen.
Forsvareren advokat Stang, som ogsaa var forsvarer ved lagmannsretten, har erklært at anken over rettsanvendelsen er rettet mot følgende avsnitt av lagmannens protokollerte rettsbelæring: «Hvor straffbarheten ved et heleri avhenger av hvorvidt tiltalte visste eller maatte forstaa at gjenstanden er nogen fravendt ved underslag, tyveri osv., antar lagmannen at den omstendighet at tiltalte var beruset uten at være bevisstløs som følge av selvforskyldt rus, ikke kommer i betraktning».
Om dette spørsmaal skal jeg bemerke følgende:
Til fellelse for heleri efter straffelovens §317 kreves ikke bare at handlingen er foretatt i den hensikt at skaffe sig eller andre en uberettiget vinning, men ogsaa at den er utført med forsett, idet ordene «visste eller maatte forstaa» er fortolket som ensbetydende med visste eller forstod, se Rt-1908-776. Om en tiltalt har handlet i den hensikt at skaffe sig eller andre en vinning, og om han har visst eller forstaatt at den gjenstand han befattet sig med, er uuderslaatt eller stjaalet, er rene bevisspørsmaal, som lagretten maa avgjøre under hensyntagen til alle omstendigheter som i det enkelte tilfelle kan ha betydning for bedømmelsen av tiltaltes sinnstilstand og de forestillinger som han har forbundet med handlingen. I denne henseende er det dog opstaatt nogen uklarhet paa grunn av den endring som blev foretatt i straffelovens §45 ved lov av 22 februar 1929 forsaavidt angaar virkningen av selvforskyldt beruselse.
Ved Høiesteretts kjennelse i Rt-1933-1180 er det avgjort at en tiltalt heller ikke efter loven av 1929 kan dømmes
Side:53
for en forbrydelse som forutsetter en bestemt hensikt, hvis han som følge av beruselsen har vært bevisstløs. Derimot har Høiesterett ved en kjennelse av 4 desember 1934 i Rt. side 1096 s.a. antatt at den som har handlet i bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, kan felles for en forsettlig forbrydelse naar straffebudet ikke tillike krever en bestemt hensikt. Konsekvensen herav skulde være at beruselsen ogsaa maa settes ut av betraktning naar den ikke har medført fullstendig bevisstløshet, fordi en tiltalt ellers kunde bli dømt hvis han har vært fullstendig bevisstløs, men frifunnet hvis beruselsen ikke har medført bevisstløshet, men dog faktisk har utelukket forsett. Avgjørelsen er imidlertid i strid med almindelig anerkjente strafferettsprinsipper, og om den enn stemmer med opfatninger som er kommet til orde saavel i straffelovkommisjonens motiver av 1925 som senere under forberedelsen av lovforandringen, kan jeg ikke finne at loven har faatt en avfatning som gir uttrykk for hvad forfatterne har tilsiktet.
Under disse omstendigheter finner jeg at der ialfall ikke bør trekkes nogen konsekvenser av kjennelsen av 4 desember 1934 for de forbrydelser som foruten at være forsettlige maa være utført i en bestemt hensikt. For disses vedkommende følger det av Høiesteretts avgjørelse i 1933 at det skal tas hensyn til den selvforskyldte beruselse, naar den medfører fullstendig bevisstløshet, med andre ord at hensikt ikke kan fingeres. I overensstemmelse hermed bør det ogsaa tas hensyn til en beruselse som ikke har naadd en saa høi grad, naar det dog maa antas at den tiltalte ikke har handlet med hensikt. Og det samme mener jeg bør antas naar beruselsen faktisk har utelukket forsettlig utførelse av handlingen, da forsett og hensikt henger paa det nøieste sammen. Ved heleriforbrydelsen er saaledes forstaaelsen av at gjenstanden er tyvegods, en betingelse for at hensikten kan være at skaffe sig eller andre en uberettiget vinning.
Jeg kan efter dette ikke slutte mig til den paaankede del av lagmannens rettsbelæring og finner derfor at anken bør tas til følge.
Kjennelse:
Lagmannsrettens dom og hovedforhandling opheves, fordi lagmannen i sin rettsbelæring har uttalt: Hvor straffbarheten ved heleri avhenger av hvorvidt tiltalte visste eller maatte forstaa at gjenstanden er nogen fravendt red underslag, tyveri osv., antar lagmannen at den omstendighet at tiltalte var beruset uten at være bevisstløs som følge av selvforskytdt rus, ikke kommer i betraktning. (Vanlig salær til forsvareren).
Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg dog vil ta reservasjon like overfor hans uttalelse om at kjennelsen av 4 desember 1934 ikke kan antas at stemme med den nuværende lovs avfatning.
Dommer Bonnevie: Som herr dommer Andersen.
Side:54
Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Aars: Som herr dommer Andersen.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Likesaa.
Dommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.