Rt-1936-923

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-12-10
Publisert:	Rt-1936-923
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 221/2 s.a.
Parter:	Fisker Mandius Nygaard m.fl. (overrettssakfører Olav Omland til prøve) mot Jørgen Dyrdal og Hans Sandviken (advokat G. Strøm Walseng).
Forfatter:	Motzfeldt, Klæstad, Lundevall, Evensen, Soelseth, Wærness, Andersen
Lovhenvisninger:	Lakseloven (1905) §7, Lakseloven (1905), §1b, §5, Lakseloven (1930) §10, §7, Landslottloven (1930)

Dommer Motzfeldt: Hvad saken angaar sees av dom avsagt 11 juni 1932 av sorenskriveren i Nord-Jarlsberg med domsmenn. Domsslutningen lyder saaledes: «De innstevnte Mandius

Side:924

Nygaard, Lars Stenevik, Hans Andersen, Mikael Sivertsen og Haldor Kristiansen kjennes uberettiget til at drive vadfiske av enhver art, derunder ogsaa benyttelse av grunn paa fiskegrunnene Storgarnet, Østergaardsgarnet, Hansken og Leina i Sande med tilhørende fiskeganger over hele Sandvikbukten. De forannevnte innstevnte dømmes til at betale de foran nevnte saksøkere i erstatning for den skade og forringelse som er tilføiet fisket med de omhandlede bunngarn med fiskegange ialt kr. 2000 in solidum, dog saaledes at innstevnte Nygaards andel av erstatningsbeløpet settes til en halvdel mot hver av de andre fires andel. I saksomkostninger betaler de innstevnte in solidum til saksøkerne kr. 2500.»

Mandius Nygaard og de fire andre vadfiskere har paaanket dommen til Høiesterett. Anken gjelder baade bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. De har i ankeerklæringen anført de samme betraktninger som de fremholdt i herredsretten.

De har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: 1. At herredsrettens dom opheves og de ankende parter frifinnes. 2. At de ankende parter tilkjennes omkostninger for herredsrett og Høiesterett. Subsiditert: 1. At herredsrettens dom opheves og at de ankende parter fisker Mandius Nygaard, Stavanger. fisker Lars O. Stenevik, Hordaland, fisker Hans Andersen, Holmsbo, fisker Haldor Kristiansen, Holmsbo, frifinnes samt fisker Mikael Sivertsen, Holmsbo, frifinnes mot at betale til Hans Sandviken 3 pct. av verdien av de 2 brislingsteng Sivertsen hadde i Leina sommeren 1929 til en verdi av ca. 5000 kroner. 2. Som punkt 2 i den prinsipale paastand.»

De ankende parter har nedlagt saadan tilleggspaastand som subsidlær: «1. At herredsrettens dom opheves. 2. At de ankende parter kjennes uberettiget til at drive vadfiske av enhver art i Sandviken og Leina innenfor et omraade av 200 meter fra fangstsiden av de derværende bunngarn, nemlig Østergaardagarnene, Storgarnet, Hanaken og Leina, saaledes som fangstsiden er angitt paa det i saken fremlagte kort over fiskefeltene ved Sandvikbukten - i den tid av aaret laksefisket drives ved disse bunngarn. Forøvrig frifinnes de ankende parter. 3. At de ankende parter tilkjennes omkostninger for herredsrett og Hølesterett. Atter subsidiært: 1. Som punkt 1 ovenfor. 2. At de ankende parter kjennes uberettiget til at drive vadfiske av enhver art i Sandviken og Leina innenfor et omraade av 200 meter fra fangstsiden av de derværende bunngarn, nemlig Østergaardsgarnene, Storgarnet, Hansken og Leina - saaledes som fangstsiden er angitt paa det i saken fremlagte kart over fiskefeltene ved Sandvikbukten - i den tid bunngarnene staar ute og fisker, herunder ogsaa de dager i sesongen da bunngarnene eventuelt mastte være paa land til tørring eller reparasjon. Forøvrig frifinnes de ankende parter. 3. Som punkt 3 overfor.»

Bunngarneierne Jørgen Dyrdal og Hans Sandviken har paaataatt: «Prinsipalt: 1. a) Herredsrettens dom stadfestes. med følgende tillegg: Fiskegangen for de tre førstnevnte

Side:925

fiskegrunner spesifiseres derhen at den omfatter ethvert territorium innen 250 meters avstand fra disse fisker samt hele Sandvikbukten - for Leinas vedkommende ethvert territorium innen 250 meters avstand fra dette fiske. 2. De ankende dømmes til in solidum at betale motpartene sakens omkostninger for Høiesterett.

Til bruk for Højesterett er utarbeidet et kart. Videre foreligger for Høiesterett betenkninger fra de opnevnte sakkyndige inspektøren for ferskvannfiskeriene Birger Aagaard (Oslo) og fiskerikonsulent Paul Bjerkan (Bergen), som begge har vært paa aastedet, og erklæringer fra professor Knut Dahl og dr. Alf Dannevig. Ved Nord-Jarlsberg herredsrett er avholdt 5 bevisoptagelser, derunder er avhørt fem av partene og 70 vidner (mot herredsrettens 37).

Videre er fremlagt forskjellige opgaver og erklæringer angaaende fiskerier o. 1. Endelig er fremlagt utskrift av den under høiesterettssaken i 1907 (Rt. side 742 flg.) omhandlede dom, avsagt 15 juli 1875 av sorenskriveren i Nord-Jarlsberg med meddomsmenn; den av herredsretten i nærværende sak benyttede dom av 15 juli 1872 er ophevet av overretten som avsagt uten meddomsmenn. Derhos er fremlagt utskrift av skjønnsforretning av 23 juni 1870, benyttet i dommen av 1875, samt uttog i høiesterettssaken av 1907 (straffesak).

Saken er anlagt i anledning av vadfiske efter sommerbristing i nærheten av to strandeieres gamle bunngarn i eller ved Sandvikbukten, som ligger ved Drammensfjordens utløp.

Den særdeles omfattende vidneførsel og den nu fremskaffede dom av 1875 har bragt saken i en stilling som i ikke liten grad avviker fra den som herredsretten bygget paa.

Jeg er paa gruunlag av de nu foreliggende oplysninger kommet til et noget annet resultat enn herredsretten.

Om fiskemaaten i dens almindelighet oplyser Oslofjordens hermetikkfabrikkers forening: «Brislingen fanges saavel med landnot som med snurpenot, men i begge til feil er er det i sommersesongen og langt utover høsten nødvendig at laassette fisken for at faa den anvendelig til hermetisk nedlegning, saaledes at fiskerne alltid maa ha kontakt med stranden.»

Saaledes har forholdet ogsaa vært i nærværende sak - som det fremgaar av herredsrettens domsgrunner, som jeg ogsaa forøvrig henviser til.

Den eneste høiesterettsdom om forholdet mellem vadfiskere og bunngarneiere er saavidt sees den i Rt-1907-742 flg. gjengitte. Saken angikk straff og erstatning for vadfiske utøvet i nærheten av bunngarn ved Bjerkøen, tilhørende daværende eier av en av de i nærværende sak omhandlede gaarder, Mørkassel ved Sandvikbukten. Avstanden mellem Bjerkøen og Sandvikbukten er henimot 800 meter. Høiesterett dømte vadfiskerne til en straffebot og tilkjente Mørkassel erstatning. Førstvoterende, til hvem 4 dommere sluttet sig, uttalte bl.a.: «Det maa nemlig ved hvad der er anført i meddomsrettens dom i forbindelse med en dokumentert dom av 1875 i en civil sak, der

Side:926

gjelder vesentlig det samme forhold som det der har fremkalt nærværende sak, ansees godt gjort, hvad der ogsaa bestyrkes ved de for Høiestrett i det hele irettelagte oplysninger, at eierne av de ved Bjerkøen beliggende fiskegrunner som benyttes til anbringelse av bunngarn, efter den sedvansmessige opfatning i distriktet har rett til at motsette sig at der paa den tid disse faste fiskerier brukes, av andre fiskes saaledes i nærheten av dem at de førstnevnte fiskerier forulempes. En saadan ved sedvanerett godkjent rettsordning maa ansees at være bindende, uansett at den for eierne av vedkommende faste fiskerier medfører en rett der gaar videre eller utover hvad lovgivningens bestemmelser hjemler i retning av at motsette sig det fiskeri i sjøen som i almindelighet er fritt for enhver. §7 i lov av 8 april 1905 om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. har ogsaa gitt uttrykk for at saadanne særlige rettigheter blir bestaaende, uansett om de ikke lar sig bringe i overensstemmelse med de almindelige i lovgivningen fastsatte regler med hensyn til rett til fiske.» Og erstatningsansvaret «maa omfatte ikke alene som av de tiltalte gjort gjeldende, laksefiskeriet, men ethvert fiskeri som øves ved hjelp av det omhandlede bunngarn».

Det er paa det rene at det i Oslofjorden og Langesundsfjorden tildels gjelder særegne regler for strandeieres rett og for beskyttelse av gamle faste fiskerier. Herom henvises til oplysningene i Helge Klæstads bok om landslott side 29 flg. og til bilag 1 til utkast om lov om landslott (1923) side 16 samt til en senere høiesterettsdom i Rt-1935-945.

Hvorvidt denne rettstilstand skriver sig fra vaar gamle rett eller er opstaatt i nyere tid, er av mangel paa arkivundersøkelser ikke paa det rene, men det er uten betydning for nærværende sak. For det maa antas at være en sikker rettssetning at den som nu vil gjøre gjeldende en videregaaende rettsbeskyttelse enn den der ellers gjelder ved saltvannsfiske, maa føre bevis baade for retten og for dens omfang, jfr. Rt-1916-774.

Ved behandlingen av herhen hørende spørsmaal omtales som rettsgrunnlag ofte snart lokal sedvanerett, snart alders tids bruk, uten at det kan sees at være lagt vekt paa hvilket uttrykk som brukes. Dette gjelder ogsaa ved dommer og teoretiske fremstillinger, og det erkjennes at de to rettsinstitutter tildels gaar over i hinannen, skjønt det ene gir grunnlag for en rettskilde, det annet for en subjektiv rett. Jeg henviser herom til A. Ræstads avhandling i Rt-1913-241 flg. Det heter her: «Paa de omraader hvor loven eller rettsordenen henviser til lokal sedvanerett, der har samtidig rettsinstituttet alders tids bruk sin største utbredelse. Begrepsmessig er der en klar forskjell mellem sedvanerett og alders tids bruk: Det første begrunner en rettssetning, altsaa objektiv rett, det annet begrunner en rettighet, altsaa subjektiv rett. Men likesom de almindelige sedvanerettsregler gaar umerkelig over i rettsforfatningens almindelige regler, saaledes gaar saavidt jeg skjønner lokal sedvanerett og alders tids bruk umerkelig over i hverandre. Det viser sig ogsaa deri at domstolene saa hyppig bruker uttrykkene

Side:927

sedvanerett og alders tids bruk dels ved siden av hverandre, dels om hverandre som synonyme uttrykk.»

I nærværende sak paastaar bunngarneierne at der for deres enerett til fiske foreligger baade lokal sedvanerett og alders tids bruk, og at begge disse utgjør saadan «særlig adkomst» som lakseloven av 8 april 1905 §7 beskytter.

Vadfiskerne hevder at bevis hverken er fort for lokal sedvanerett eller for alders tids bruk, og at lokal sedvanerett ikke gir «særlig adkomst» efter lakselovens §7. Derimot innrømmes at alders tids bruk i tilfelle vilde gi saadan særlig adkomst, hvilket ogsaa er sikker rett.

Jeg behandler først spørsmaalet om der er ført et under de foreliggende forhold tilstrekkelig bevis for disse bunngarneieres beskyttelse ved alders tids bruk allerede innen lakseloven av 1905 hadde innført den i §1b omhandlede enerett.

Ved bedømmelsen av de mange foreliggende - som vanlig i slike forhold tildels motstridende - vidneprov om opfatningen av bunngarneiernes beskyttelse gjennem tidene, maa man holde sig for øie at om uttrykk som «sedvane» er benyttet, vil det efter omstendighetene ofte maatte behandles som angaaende bunngarneierens beskyttelse - hans subjektive rett. Jeg gaar ikke inn paa enkeltheter i vidneprovene. Men for mig er de sammen med de foreliggende gamle dokumenter og dommer tilstrekkelige til at jeg efter omstendighetene finner bevis ført for alders tids bruk.

Bunngarneierne har gjennem tidene ansett sig eneberettiget og har forsvart sin rett mot de angrep som til forskjellige tider med de da brukte fiskeredskaper er gjort eller forsøkt. Forsvaret er ført dels ved saksanlegg, dels ved vakthold, dels ved at jage vekk eller muntlig foreholde vedkommende at han fisket ulovlig. Og dette er efter min opfatning gjort saa jevnlig at rettskravet er oprettholdt. At det ikke alltid har nyttet, er et forhold som gjentar sig i disse saker og som ikke fortjener at tillegges stor betydning. Mitt hovedinntrykk er at den almindelige opfatning blandt de uinteresserte har støttet bunngarneiernes krav.

Det maa ansees bevist at bunngarnene gjennem tidene har fisket - og vært beregnet paa at fiske - ikke bare laks, men all slags forekommende fjordfisk. Om ogsaa vadfiske efter makrell har vært hindret eller forbudt av grunneierne paa tilstrekkelig kraftig maate, har særlig vært omstridt. Ogsaa her anser jeg bevis ført, idet jeg tilføier at forsvar her er særlig vanskelig, saa kravet ikke kan stilles strengt.

Efter dette mener jeg at bunngarneierne ber ved alders tids bruk baade før og efter 1905 har erhvervet en rett til at hindre alt annet fiske som er dem til fortrengsel - innenfor grenser som jeg senere skal komme inn paa. I store trekk er dette overensstemmende med hvad Høiesterett i 1907 fastslog for bunngarnene ved Bjerkøen ut fra lokal sedvanerett. Denne dom har efter min opfatning stor betydning ogsaa for avgjørelsen av nærværende sak.

Side:928

Jeg behøver efter dette ikke at behandle enten beviset for lokal sedvanerett eller dennes betydning i forhold til lakselovens §7.

Før jeg gaar nærmere inn paa omfanget av den beskyttelse bunngarneierne maa antas at ha erhvervet, finner jeg det hensiktsmessig at gjengi en del uttalelser av den opnevnte sakkyndige, fiskeri inspektør Aagaard, under hvem bunngarnfisket hører.

Det heter i hans betenkning av 4 mai 1934 bl.a.: «Mine uttalelser er uttrykk for de personlige erfaringer jeg har gjort, og de oplysninger som jeg har faatt av erfarne laksefiskere og andre i de snart 36 aar jeg har vært knyttet til ferskvannsfiskeriene, de siste 14 aar som etatens chef. At sild- og brislingsteng virker skremmende paa laks er en almindelig opfatning. Der skal ofte ikke mere enn en olje flekk paa vannet til for at skremme laksen: for at faa laksen til at ta en retning bort fra oljeflekken. At brislingsteng i høi grad kan frembringe disse skremmende flekker er en kjennsgjerning som ikke lar sig bortdisputere. Jeg føler mig derfor helt overbevist om at de dynger av død sild og brisling som følger med stengede, er til stor gene for bunngarnfisket i Sandbukten.» Aagaard sier om bunngarnene, at de «er saa typiske for fangst av all stimfisk at jeg føler mig helt overbevist om at saalenge bunngarn har eksistert, har deres fangst vært blandet, og for de flestes vedkommende har ganske sikkert annen fisk enn laks vært hovedfangsten». Han nevner at der i hans arkiv finnes oplysninger av fiskeriinspektør Landmark fra 1876 bl.a. om fisker ved Bjerkøen og Sandviken. «Redskapet trekkes morgen og aften, ofte dog flere ganger (4-5), navnlig maa det trekkes ofte efter makrell.» Om samme redskaper anføres i 1887: «Garnene trekkes morgen og aften. Der pleier da jevnlig møte frem en hel del baater ved garnene for at faa kjøpt agnsild.» Aagaard mener: «Selve bunngarnet har nok alltid vært bestemt ogsaa til fangst av annen fisk - først og fremst all stimfisk. De her omhandlede bunngarn er gamle redskaper og efter hvad jeg foran har anført bestemt til fangst av laks og sjøaure og all matnyttig stimfisk.» Av Høiesteretts dom av 30 september 1884 (Rt. side 257) mener han det fremgaar at bunngarn allerede for 50 aar siden i Vestfold var meget anvendt til fangst ogsaa av almindelig sjøfisk. Aagaard ender med at si: «Det er min bestemte mening at høiesterettsdommen av 28 september 1907 helt ut bør oprettholdes, og at altsaa de i denne sak omhandlede bunngarneiere med hjemmed av sedvane (lakselovens §7) har rett til at motsette sig vadfiske til gene for deres gamle rettigheter.»

Jeg finner efter omstendighetene at maatte legge vesentlig vekt paa hvad fiskeriinspektøren fremholder - tildels mot de andre sakkyndige.

Den stedlige begrensning av bunngarneierens beskyttelse avhenger av dels i hvilken avstand vadfiske kan antas at volde skadelig innflytelse paa deres fangst, dels av i hvilken avstand eller omkrets bunngarneieren har erhvervet sin beskyttelse.

Side:929

Det er klart at skade skjer paa fisket, naar fisken hindres eller skremmes fra bunngarnene. For laksens vedkommende er det viktigste spørsmaal her om den saakalte fiskegang - laksens vanlige vei mot gyteplassen - omfattes av beskyttelsen og i hvilken utstrekning. Det er i dommer og uttalelser fra eldre og senere tid fra dette strøk likesom fra andre fremholdt at det er av vesentlig betydning for et faststaaende redskaps fangeevne at fiske gangen frem til det er aapen. Jeg henviser her særlig til den dom av 15 juli 1875 som før er nevnt. Og dette gjelder ogsaa for kysten og fjordene, ikke bare for vassdrag.

Det fremgaar da ogsaa av Aagaards betenkning: «Med hensyn til forstaaelsen av uttrykket fiskens gang (rendsel) ved bunngarn skal jeg bemerke at maa ikke alene kan betrakte strekningen mellem land garn og redskapets inngangsaapning som fiskens gang. Fiskens gang bestemmes først og fremst av strandlinjens form. Naar laks, sild, makrell m.v. støter inn fra fjorden og, som f.eks. i Sandviken, kommer inn i en bukt, vil fisken her i stor utstrekning følge strandlinjen, saa den hele bukt blir at regne som fiskens gang, saaledes som herredsrettsdommen uttaler. Hvis strekningen mellem landgarnet og fiskets inngangsaapning stenges av brislingnøter eller paa annen maate, vil selvsagt bunngarnets fangst helt være umuliggjort, saa lenge bunngarnets inngangsaapning er sperret. Jeg har tidligere fremholdt at laksen er en meget sky fisk og at det ofte ikke skal mer enn en oljeflekk til for at skremme den, og jeg kan ikke se at denne paastand fra noget hold er bestridt. Personlig føler jeg mig helt overbevist om at saadanne skremmende oljeflekker i høi grad vil fremkomme efter sild- og brislingsteng, hvorfor jeg er overbevist om at disse steng skremmer laksen vekk fra bunngarnene. Hertil kommer ennvidere at all den støi og trafikk som følger med stengningen, vil jage laksen bort.»

Av det før nevnte skjønn av 23 juli 1870 er antatt at flyndregarn i Bjerkøsundet som stod 400-500 alen fra bunngarnene ved Bjerkøen, skadet disses fiske. Og selv om de hadde staatt adskillig lenger fra bunngarnene, vilde de ha gjort skade. Skjønnet er stadfestet ved enstemmig overskjønn.

Hvilket omraade fiskegangen maa antas at omfatte, er selvsagt avhengig av skjønn. For vaart tilfelle maa først og fremst avgjøres om hele Sandvikbukten maa regnes til fiskegang eller bare de nærmest bunngarnene liggende deler derav. Jeg er efter sted forhold, forklaringer av stedkjente, Aagaards betenkning og procedyren blitt staaende ved at anse hele Sandvikbukten fra Kløvnesodden til Leinaodden som fiskegang.

Paa samme maate antar jeg at det mot vadfiske fredede omraade ved hvert enkelt bunngarn ialfall maa settes til den i lakselovens §5 omhandlede avstand av 200 meter paa redskapets fangstside. Av hensyn til trafikken under vadfiske og til den ikke sjelden forekommende skadelige dødsild efter laas som har staatt lenger enn vanlig, maa fisket ogsaa vernes mot

Side:930

bunngarnenes bakside. Jeg antar efter stedforholdene her og efter de forøvrig noksaa sparsomme oplysninger at fisket ikke blir vernet med mindre avstand enn 100 meter. For Leinafisket er oplyst at det vekselvis benyttes til fangst begge veier.

Angaaende det tidsrum hvori bunngarnene har vært vernet ved alders tids bruk, gir oplysningene i saken efter min opfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for lengere enn den tid hvori laksefiske lovlig er foregaatt. Til den tid begrenser nevnte dom av 15 juli 1875 ogsaa uttrykkelig beskyttelsen for bunngarnfisket ved Bjerkøen.

Jeg gaar saa over til spørsmaalet om erstatningen, idet jeg anser det bevist at vadfisket i 1929 har skadet Dyrdals og Sandvikens fiske. Vadfiskerne har her gjort gjeldende at de var i god tro og derfor ikke plikter nogen erstatning. Jeg antar ikke at god tro fritar for erstatning av fiskeskade som her og finner det tilstrekkelig at henvise til høiesterettsdom i Rt-1935-838.

Angaaende erstatningens størrelse finner jeg ikke grunn til at fravike det av herredsretten ansatte beløp kr. 2000.

Vadfiskerne har videre hevdet at der ikke er anledning til at paalegge dem solidarisk ansvar. Heri er jeg efter omstendighetene enig. Mikael Sivertsen har for sitt vedkommende paaberopt en særavtale angaaende erstatningen. Denne er nektet av bunngarneieren, og jeg finner den ikke bevist.

Herredsretten har ilagt Mandius Nygaard halv erstatningsplikt med et endelig ansvar av kr. 200. Da ingen motanke foreligger, kan intet større beløp fastsettes for ham. Hvordan de gjenværende kr. 1800 blir at fordele beror til sist paa et skjønn. Efter det herom foreliggende er jeg blitt staaende ved at la alle staa likt.

Sakens omkostninger finner jeg grunn til at opheve for begge retter.

Dom:

De ankende parter Mandius Nygaard, Lars 0. Stenevik, Hans Andersen, Mikael Sivertsen og Haldor Kristiansen kjennes uberettiget til at drive vadfiske av enhver art innenfor et omraade av 200 meter fra fangstsiden og 100 meter fra baksiden av de i saken omhandlede bunngarn Østergaardsgarnene, Storgarnet, Hansken og Leina samt overhodet i Sandvikbukten innenfor en linje fra Kløvnesodden til Leinaodden, alt i den tid av aaret da laksefiske lovlig drives med disse bunngarn. I erstatning til Jørgen Dyrdal og Hans Sandviken for skade ved uberettiget fiske i 1929 betaler Mandius Nygaard kr. 200 og Lars O. Stenevik, Hans Andersen, Mikael Sivertsen og Haldor Kristiansen hver kr. 450. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Klæstad: Som bevis for sin paastand om at de, til beskyttelse av sitt bunngarnsfiske, i kraft av lokal sedvane eller alders tids bruk, har en mot vaare almindelige rettsregler stridende rett til at forby andres fiske med kastenot i

Side:931

Sandvikbukten og ved Leina, har ankemotpartene paaberopt et omfattende bevismateriale som jeg vurderer paa en annen maate enn førstvoterende og som jeg, i motsetning til ham, finner at maatte gaa inn paa i enkelthetene.

Angaaende spørsmaalet i sin almindelighet om særlige sedvaner i Oslofjorden og Langesundsfjorden er der henvist til den utredning som er gitt i Landslottkomiteens innstilling av 1922, bilag 1 side 12 flg. og til en utrykt overrettsdom av 4 juni 1923, omtalt i Norsk Fiskeritidende for 1925 side 183-184. De her meddelte oplysninger og dommer viser, likesom de av førstvoterende paaberopte tidligere uttalelser av mig, at der paa enkelte steder i disse kyststrøk forekommer særlige lokale sedvaner eller særrettigheter som ikke stemmer overens med vaare almindelige rettsregler angaaende retten til at fiske med kastenot ved annenmanns strand. De viser imidlertid ogsaa at disse særlige rettsdannelser som kan paavises paa enkelte steder, har hatt et annet innhold enn den beskyttelse av bunngarnfiske mot notfiske som paastaaes i nærværende sak; se saaledes eksempelvis høiesterettsdommer i Rt-1887-673, Rt-1898-747 og Rt-1916-774. Særlige rettsdannelser paa enkelte steder i disse to fjorder kan forøvrig ikke tjene som hjemmel eller bevis for at maa ogsaa paa andre steder kan fravike vaare almindelige rettsregler. Hver enkelt særrett som paastaaes trenger sin særlige hjemmel og sitt spesielle bevis. Landslottkomiteen uttaler herom i sine motiver side 10, at en enerett for grunneierne til notfiske i de nevnte Østlandsdistrikter kun forekommer rent undtagelsesvis, og at notfiske med landdragning av fangsten ogsaa her maa betraktes som fritt for enhver i det overveiende antall av tilfelle hvor grunneieren ikke kan føre tilstrekkelig bevis for tilstedeværelsen av en enerett.

Ankemotpartene har søkt at føre et saadant bevis og de har paaberopt følgende: I en fortegnelse av 1456 over Hartvig Krummediges jordegods anføres at Dyrdal renter et pund salt av halvt laksefiske i Sandviken. Dette kan i høiden tyde paa at laksefisket der allerede paa den tid var forbeholdt grunneieren som enerett. Herav kan maa naturligvis ikke slutte at grunneieren, for at verne dette laksefiske, hadde rett til at forby andre at fiske annen fisk enn laks. Det samme kan anføres om en lagmannsdom av 1516 som er nevnt i et «pergamentsbrev» av 16 juni 1935. Det oplyses nemlig bare at Berger og Dyrdal eier laksefisket i Sandviken halvten hver av dem. En lagmannsdom av 1560 som er nevnt i en overbirkeretsdom av 28 februar 1817, angikk likeledes bare laksefisket i Sandviken. Av det ufullstendige utdrag av dommen som foreligger, fremgaar at den avgjorde en tvist mellem eierne av to laksefiskende faststaaende redskaper innbyrdes. Den har saaledes ingen betydning for den foreliggende tvist. I en skatteliste, antagelig fra 1689, oplyses at Mørkassel for laksefiske betaler to lispund smør. Herav kan intet utledes om at grunneieren hadde rett til at forby fiske av annen fisk. Det samme gjelder oplysningene i en «deliberationsprotokol» av 1 oktober 1802 om at Dyrdal,

Side:932

Berger og Mørkassel har laksefiske. Av en avskrift av matrikelen for Strøm av 1723 sees at der for Dyrdal med underliggende Sandviken er opført under rubrikken for kverner og fiskeri: «1/2 parten i et laxefiske som ogsaa i et seigefiske». At der er tatt hensyn til fiskeinntekter ved ansettelsen av matrikkelskylden inneholder imidlertid intet bevis for at det angjeldende fiske er utøvet som en enerett med utelukkelse av andres notfiske paa stedet. Jarlsberg overbirkerets dom av 28 februar 1817 angikk, likesom lagmannsdommen fra 1560, en tvist mellem eierne av to faststaaende redskaper til fiske av laks og er derfor uten interesse for nærværende sak. Av denne dom kan intet utledes angaaende ankemotpartenes paastaatte rett til at forby andres fiske av annen fisk enn laks, idet der for laksefisket i sjøen har gjeldt særlige regler; se Landslottkomiteens innstilling, bilag 1 side 25 med henvisninger. En «fredlysning» av 3 april 1926 tillegger jeg ingen rettslig betydning. Den søkte forøvrig bare at forby fiske med «de saakalte settegarn». Den av førstvoterende omhandlede underrettsdom av 15 juli 1875 angikk fisket med et enkelt bunngarn i Bjerkøsundet og kan ikke være avgjørende for nærværende sak som gjelder fisket i Sandvikbukten og ved Leina. Dommen angikk forøvrig bare spørsmaalet om grunneieren, til vern for sitt laksefiske, kunde forby andre at sette ut flyndregarn (eller garn og liner) og uttalte intet om at han ogsaa kunde forby et derfra helt forskjellig fiske med kastenot. Ankemotpartene paaberoper videre at der i et skjøte fra 1877 vedrørende gaarden Østre Mørkassel blev undtatt fra salget «de til gaarden hørende fiskegrunner og alt til sjøfiskeri tilhørende denne eiendom», samt at «gaardens fiskegrunner» samme aar blev særskilt skyldsatt. Intet av dette viser dog at der har tilligget gaardens eiere en mot vaare almindelige rettsregler stridende særrett til at forby andre at fiske med kastenot efter annet enn laks. Baade bestemmelsen i skjøtet og skyldsetningen av «fiskegrunnene» er vel forenelig med vaare almindelige regler om grunneierens enerett til fiske av laks (og sjøørret). I skyldsetningen er det forøvrig ogsaa uttrykkelig sagt at det var laksefisket som blev skyldsatt og gitt 1/4 part av gaardens skyld.

Intet av det bevismateriale jeg hittil har nevnt, har efter min mening angaatt eller hatt betydning for det spørsmaal som er gjenstand for den foreliggende tvist. Den i saken omhandlede høiesterettsdom i Rt-1907-742 kan derimot paaberopes, forsaavidt som det ved denne dom er antatt at grunneierne efter den sedvansmessige opfatning i det distrikt det her gjelder, har rett til at motsette sig at der paa den tid de fisker laks eller annen fisk med sine bunngarn, av andre fiskes med kastenot efter stimfisk i nærheten av bunngarnene saaledes at fisket med dem forulempes. Naar jeg allikevel ikke kan tillegge denne dom avgjørende betydning, er det av følgende grunner: Det fremgaar av det dissenterende votum at Høiesterett i denne sak var avskaaret adgang til at foreta en selvstendig prøvelse av spørsmaalet om der forelaa nogen lokal sedvanerett av et

Side:933

saadant innhold som antatt av meddomsretten. «Direkte uttalelser herom foreligger ikke for Høiesterett - anføres det - undtagen forsaavidt angaar hvad en av domsmennene har uttalt i domsgrunnene om sin personlige erfaring. Hvad vidnene herom har uttalt under nærværende sak har det for Høiesterett ikke vært anledning til at erfare, likesom heller ikke vidneførselen under den i 1875 paadømte sak er dokumentert; og man er saaledes henvist til at bygge paa den bedømmelse av vidneprovene som er foretatt av retten under nærværende sak og under den i 1875 paadømte civile sak.» Underrettsdommen fra 1875 som flertallet bygget paa, angikk som jeg før har nevnt fisket med et bunngarn i Bjerkøsundet og inneholdt intet om en lokal sedvane i distriktet. Den angikk alene spørsmaalet om en enkelt bunngarnseier kunde forby andre at sette flyndregarn (eller garn og liner) og uttalte intet om andres fiske med kastenot efter stimfisk. Endelig innskrenket den beskyttelsen til at gjelde laksefisket. Den lokale sedvane som Høiesterett i straffesaken fra 1907 mente forelaa i et kyststrøk av helt ubestemt utstrekning, medførte saaledes i flere henseender en vesentlig utvidelse av den særrett underrettsdommen av 1875 vilde tillegge en enkelt grunneier, uten at der efter oplysningene i voteringen og det fremlagte utdrag kan sees at ha foreligget noget grunnlag for en slik utvidelse. Det som imidlertid for mitt vedkommende er avgjørende for at jeg ikke kan følge dommen av 1907 er bestemmelsen i den tidligere lakselov av 8 april 1905 §7, sammenholdt med §5. Lovens §7 har efter min mening, paa samme maate som landslottloven av 1930 innenfor sitt omraade, ophevet all tidligere lokal sedvane som strider mot lovens bestemmelser om fiskeretten. Ordene «særlig adkomst» i §7 omfatter ikke, og er visstnok heller ikke ment at skulle omfatte en i kraft av lokal sedvane utøvet bruk; jfr. Stortingsforhandlinger 1904-05, forhandlinger i Lagtinget side 49 og 59. Av lovens §5 fremgaar at grunneierens enerett efter §1b ikke er til hinder blandt annet for sildefiske, lodde fiske og notkast efter makrell og sei, samt at Kongen overhodet ikke har adgang til at begrense retten til saadant fiske til fordel for et faststaaende redskap som fisker laks, f.eks. et bunngarn; jfr. Ot. prp. nr. 21 for 1903-4 side 89. Nu er dommen av 1907 utelukkende grunnet paa antagelsen av en lokal sedvane som strider mot lakselovens §5. Denne lokale sedvane blev, forutsatt at den overhodet har eksistert, ophevet ved lovens §7, og der var da efter min mening ingen adgang for domstolene til senere at gjenoplive en ved lov gyldig ophevet lokal rettssedvane. Jeg har forøvrig forstaatt førstvoterende saaledes at heller ikke han har funnet at kunne følge dommen av 1907 i alle henseender, idet han, i motsetning til denne dom, vil inns1krenke beskyttelsen til at gjelde bunngarnfisket i laksetiden. En høiesterettsdom i Rt-1935-944 har oprettholdt en lokal sedvane angaaende bruken av bunngarn; men den rettssedvane det ber gjaldt var saavidt skjønnes ikke stridende mot lakselovens bestemmelser om fiskeretten.

Side:934

Ankemotpartene har endelig paaberopt uttalelser av vidner og sakkyndige samt egne partsforklaringer. Angaaende forklaringer av parter og vidner vil jeg først bemerke at maa maa se bort fra alle uttalelser som utelukkende kan tas til inntekt for paastanden om at ankemotpartenes krav kan grunnes paa lokal sedvane. Som jeg nettop har nevnt vilde nemlig en slik lokal sedvane, hvis den forelaa, være ophevet ved lakselovens §7, fordi den vilde stride mot lovens §5. Tilbake blir da det av førstvoterende behandlede spørsmaal om ankemotpartene, efter de foreliggende forklaringer av parter og vidner, kan antas at ha erhvervet den paastaatte særrett ved alders tids bruk før lakseloven av 1905 traadte i kraft. Senere bruk kan forsaavidt ikke tillegges selvstendig betydning, da den vilde stride mot denne lovs §5. For at faa anerkjent en slik paa alders tids bruk grunnet særrett maa ankemotpartene bevise at de gjennem tidene regelmessig har forholdt sig paa en slik maate at den paastaatte rett er blitt respektert av andre. Det er ikke nok at de selv har trodd eller ment at ha en mot almindelige rettsregler stridende særrett. Den bruk som skulde hjemle særretten, maa av alle vedkommende være utøvet slik at den kan ansees som et uttrykk for ankemotpartenes rett til at forby andres notfiske. Et saadant bevis er efter min opfatning ikke ført. Det fremgaar av de foreliggende forklaringer at fremmede notfiskere helt siden 1880-aarene, da notfisket i dette kyststrøk begynte, aar om annet har fisket i Sandvikbukten og ved Leina. Undertiden har grunneierne paatalt fisket, og ved en eller to anledninger har de satt ut vakt for at passe paa. Men det er bare rent undtagelsesvis, om nogengang, at notfiskerne har respektert den paastaatte særrett. Det er forsaavidt bemerkelsesverdig hvad ankemotparten Hans Sandvikens far, Martin Sandviken, har forklart. Han deltok i bunngarnfisket under Sandviken fra omkring 1873. Omkring 10 aar senere kom de første notfiskere til Sande. «Disse lot sig ikke jage, men blev bestandig gjort opmerksom paa bunn garnsfiskernes rettigheter.» Der foreligger forøvrig en rekke vidneforklaringer fra notfiskere gaaende ut paa at de har fisket i Sandvikbukten, ogsaa om dagen og i den tid da bunngarnene stod ute, uten at de blev tilsnakket av grunneierne. Disse forklaringer refererer sig til forskjellige tidsrum; enkelte gaar tilbake til den tid da not fisket begynte der. Eksempelvis kan nevnes at et vidne som siden 1894 har bodd ved Sandvikbukten, ifølge sin forklaring har drevet fiske der «i all tid», og mest om dagen, uten nogen gang at bli tilsnakket for fisket, og han har sett at makrellvadfiskere til stadighet har fisket der i makrelltiden. Et annet lokalkjent vidne har forklart at det har hendt at der i fisketiden om sommeren har ligget optil 20-30 fiskebaater paa Sandvikbnkten, og at bunngarnseierne til og med har solgt agnsild til baatene. Andre not fiskere har forklart at de undertiden er blitt tilsnakket for sitt fiske, men at de ikke har tatt hensyn til det, da de har ansett sitt fiske for lovlig. De foreliggende tallrike forklaringer viser efter min mening helt tyde

Side:935

tydelig at bunngarnseierne og notfiskerne ikke har forholdt sig paa en slik maate at en mot vaare almindelige rettsregler stridende særrett kan være erhvervet av ankemotpartene ved alders tids bruk. Ved sitt resultat vil førstvoterende for fremtiden forby bl.a. det notfiske efter makrell som hittil har paagaatt uhindret i omkring et halvt hundre aar. Jeg kan ikke skjønne at der kan være rettslig hjemmel til det. Med hensyn til den stedlige begrensning av den av førstvoterende etablerte beskyttelse av bunngarnene vil jeg bare bemerke at den fastsatte avstand i meter fra garnene forekommer mig helt vilkaarlig, og at spesielt et forbud mot fiske i en avstand av 100 meter fra den ikke fisken de side av garnene savner grunnlag baade i de foreliggende oplysninger og i partenes procedyre.

Det bevismateriale som foreligger kan saaledes efter min optatning ikke begrunne ankemotpartenes passtand om en særrett. Det notfiske de ankende parter drev i 1929, maa derfor i og for sig ansees for lovlig, og da der ikke foreligger noget som viser at de under dette notfiske er gaatt utenfor den rett som loven hjemler, eller at de har voldt skade paa ankemotpartenes fiskeredskaper eller annen eiendom, er der intet grunnlag for et erstatningskrav mot dem. Landslottlovens særlige bestemmelser gjaldt paa den tid ikke i dette kyststrøk.

Efter det anførte stemmer jeg for at de ankende parter frifinnes og at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Lundevall: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Ekstraordinær dommer lagmann Soelseth: Likesaa.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Andersen: Likesaa. Jeg ønsker spesielt at fremholde at for mig har høiesterettsdommen i Rt. for 1907 side 742 i forbindelse med den der paaberopte dom av 15 juli 1875 vært av ikke uvesentlig betydning ved sakens avgjørelse. Jeg har ikke kunnet komme fra at begge disse dommer i det store og hele støtter den opfatning av retts- og raadighetsforholdene med hensyn til fisket ogsaa paa det nu omprosederte felt som førstvoterende i nærværende sak har gitt uttrykk for.

Av herredsrettens dom:

Paa den sydligste odde mellem Sandebakten og Drammensfjorden nærmest inngangen til sistnevnte finnes en bukt, som kalles Sandvikbukten. Inntil skylddelingen av 23 mai 1877 eide gaarden Østre Mørkassel (Hagasantl) den til gaarden hørende fiskeplass. Grensen mellem denne Mørkassel-gaard og Sandviken gikk straks vestenfor Hans Sandvikens hus. Efter salget i 1877 blev Dyrdal, gnr 145, bnr 1, og Sandviken, gnr 145, bnr 2, eiere ogsaa av Østre Mørkassels tidligere fiske, som fikk gnr 142, bnr 2. saaledes at disse gaarder blev eneeiere av hele stranden med bunngarnsfiskerettigheter fra Kløvenesodden med fisket «Østergaardsgarnet» i vest og videre «Storgarnet», «Hansken» og «Leina»

Side:936

i øst. Helt til 1923 raadet gaardene Dyrdal og Sandviken i ro over stranden med disse bunngarn uten inngrep utenfra. De fisket til da bra med laks og all slags fjordfisk i forbindelse med stimfisk, som sild, brisling, makrell m. m. Efter de foreliggende oplysninger fisket i gamle dager bunngarnene nærmest utelukkende laks. Litt efter litt er imidlertid maskevidden blitt mindre og mindre, saaledes at de i den senere tid ogsaa har kunnet fiske som nevnt annen fisk.

Først det nevnte aar, 1923, begynte ved- eller notfiskerne at trenge sig inn i Sandvikbukten. Det blev flere og flere av dem og de voldte stadig mer og mer skade paa de der staaende bunngarn. Innstevnte nr. 1, Nygaard, benyttet da grunnen mellem Storgarnet og Hansken, idet han hadde stengt brislingen et godt stykke undav og førte noten herinn. Ved siden av ham fisket innstevnte nr. 3, Hans Andersen, som ogsaa fisket midt mellem Østergaerdsgarnet og Storgarnet. Innstevnte nr. 2, Lars Stenevik, fisket like østenfor Østergasrdsgernet. Innstevnte nr. 4, Mikal Sivertsen, fisket østenfor Leina. Innstevnte nr. 5, Haldor Kristiansen - - - fisket østenfor Østergaardsgarnet.

Da de to saksøkere ansaa sig eneberettigede eiere til all slags fiske paa de nevnte fiskegrunner med tilhørende fiskeganger, uttok de efter forutgenende forliksklage, stevning under 13 juni 1930 mot de innstevnte. Sakens behandling paabegyntes paa aastedet den 7 juni 1932, idet kjennelse var avsagt av retten om at saken mot de seks innstevnte kunde forenes under ett. - - -

Under saken har saksøkerne fremholdt meget bestemt at der fra gammel tid efter opfatning i distriktet heromkring i Oslofjorden tilligger grunneierne som har bunngarn en enerett til fisket pen sin strand. De støtter dette til at deres eiendommer fra gammel tid har vært skattlagt for inntekt av laksefiske, som ogsaa har vært tett i sterk betraktning ved eiendommenes matrikulering. Naar de saksøkte saaledes paa fremmed grunn uberettiget har tilegnet sig fangst, som grunneiere var eneberettiget til, plikter de innstevnte at svare saksøkerne full erstatning herfor efter rettens skjønn. - - -

De innstevnte har tatt til gjenmele og anført: Innstevnte nr. 1, Nygaard, gjorde et brislingsteng med snurpenot nordøst for Langøypynten, hvorefter stenget blev slept inn til Sandviken og fortøiet ved land like bak Storgarnet. Paa den annen side ligger bunngarnet Hansken. Han hørte ikke at nogen protesterte mot at laasen blev anbragt der. Da laasen hadde staatt et par dager, kom der imidlertid en mann og spurte om han var opmerksom paa at laasen kunde skremme laksen. Vedkommende sa et han var eier av bunngarnet og spurte hvad parten vilde betale i erstatning. Hen tilbød at betale 3 % av laasens verdi, men vedkommende vilde ha 5 %, og der blev ikke nogen ordning mellem dem. Han mener at hans laas ikke generte nogen av bunngarnene, de deri ikke fantes død eller reatten fisk. Brislingen mas bli staaende i stenget minst tre dager for st bli fri for sete. Laasen inneholdt ca. 500 skjepper til en verdi av ca. kr. 3000. - Innstevnte nr. 2, Stenevik, erkjeener at han 50 å 100 favner sønnenfor Jørgen Dyrdels bunngarn og ca. 50 à 100 favner fra land satte sin not paa 5 favner vann. Noten blev derefter festet i land og brislingen blev staaende ca. 4 dager. Fangsten utgjorde ca. 500 skjepper til en verdi av ca. kr. 1500. Der fantes ikke i stenget noget bedervet sild. Det innrømmes at død brisling som flyter

Side:937

op paa vannet kan føres bort med strømmen. Denne innstevnte kjente ikke til at der bestod nogen enerett for grunneieren til fisket. - Innstevnte nr. 3 kastet med landnot paa baksiden av Storgarnet. Han fikk 326 skjepper brisling som blev satt i steng bak Storgarnet ved siden av innstevnte nr. 1.s steng. Fra baksiden av Storgarnet til Andersens steng var det en avstand av ca. 25 meter, op til Hanskens bunngarn var det en avstand av ca. et par hundre meter. Han benekter at han paa nogen maate med sitt steng har genert bunngarnet, likesom han ogsaa mener at han var fullt berettiget til at kaste der. Denne innstevnte hadde ogsaa et steng staaende midt mellem Østergaardsgarnet og Storgarnet. Dette var kastet med landnot. Dette steng inneholdt ca. 250 skjepper brisling. Jørgen Dyrdal kom og vilde ha erstatning, men han nektet dette, da han mente at han ikke var pliktig dertil. Denne innstevnte sier at han har fisket i 40 aar og hatt steng omkring i Holmestrandsfjorden uten nogen gang at ha betalt erstatning. - Innstevnte nr. 4, Sivertsen, hadde 2 brislingsteng i Leina i 1929 og stengene blev anbragt ca. 300 meter fra den fiskende side av bunngarnet. Hans Sandviken spurte denne innstevnte om han vilde betale avgift efter politimester Meyers overenskomst, hvad denne innstevnte gikk med paa. Han undertegnet ogsaa denne overenskomst. Imidlertid er han gjennem saksøkernes advokat avkrevet full erstatning. Da det blev krevet at han skulde anerkjenne saksøkernes enerett til at fiske fra søndre pynt av Bjerkøen og til Bergerbukten, nektet han dette, hvor for forlik ikke kom istand. - Innstevnte nr. 5, Haldor Kristiansen, mener at han har rett til at dra steng paa land hvorsomhelt, men at han maa betale erstatning naar han volder skade, erstatningen at erlegge efter skadens størrelse. Han har nok hørt at saksøkerne er misfornøet, men de har ikke snakket til ham. - Det er oplyst under saken at de 5 første innstevnte tilsammen har fanget i Sandvikbukten brisling for en. kr. 13.450. - - -

Nærværende sak angaar formelt kun saksøkernes rettigheter til bunngarnsfisket paa sin sjøgrunn. Men da saken har vakt almindelig opsikt og i all fall indirekte kan ha betydning for andre steder i Oslofjorden, hvor forholdene er likeartet, finner retten det hensiktsmessig - før den nærmere behandler vidneførslen - i en noget videre utstrekning at omtale sjøfiskets stilling helt fra de eldste historiske tider samt rettspraksis tilbake gjennem aarene. Videre vil den ogsaa komme til at nevne forarbeiderne til landslottloven av 1863.

Historikk: Efter Magnus Lagabøters lov av 1276 hadde saltvannsfiskerne uhindret adgang til at benytte landet og landdra fisken - i all fall utenfor sommermaanedene og var dessuten fritatt for at betale noget til grunneierne. Men gjorde fiskerne i sommermaanedene skade for grunneierne, maatte de betale erstatning bestemt efter 6 skjønnsmenns takst. Kun naar skade var forvoldt, hadde saaledes grunneierne krav mot fiskerne. Dette erstatningskrav var et uttrykk for den til alle tider gjeldende almindelige regel at paa ført skade skal godtgjøres den skadeildende. Den nuværende landslott i visse deler av riket var ukjent paa tiden for Frostatingsloven og Magnus Lagabøter lov. Efter erkebiskop Eysteins Jordebog av 1395 betalte Berger gaard (Berger og Dyrdal er sammen om fisket) i Strømm skatt for laksefisket med 3 lispund smør. Det samme var tilfelle med ogsaa andre gaarder i Strømm, Sande, Botne, Vaale m. f. Etter fortegnelse over Hartvig Krummediges Jordegods i haandskrift av 1456 svarte bl.a. Sandviken i skatt for halvt laksefiske

Side:938

i Sandviken et pund salt. Efter forutgaaende strid mellem rikskansler Jens Bjelke og fiskerne fikk Bjelke og arvinger efter et kongelig aapent brev av 27 januar 1628 rett til at opkreve en kjennelse eller landslott av den sild som av vad eller not fangedes utenfor hans gaarder. Ved et lignende brev av 24 februar 1636 bestemtes at landslott ogsaa skulde svares i Bergenhus len. I skattelister fra ca. 1689 i grev Wedels arkiv finnes en del særskilt skattelagte laksefisker, hvoriblandt Mørkassel med skatt av 2 lispund smør. I matrikkel for 1723 finnes opført Dyrdal med underliggende Sandviken - halvparten i et laksefiske som ogsaa i et seifiske. Den 5 april 1826 blev tinglyst en fredlysning for Østre og Vestre Mørkassel, hvori det heter: Vi er forurettede paa vaare fiskegrunner ved at fremmede utsette og fiske med de saakalte settegarn, saa vi flere ganger har maattet avholde oss fra at faa utsatt vaare egne garn, fordi grunnen har vært betaget av fremmede og uvedkommende i de nevnte fiskegrunner. De som ikke har eiendomsrett til disse fiskegrunner, maa vente at bli tiltalte og straffede hvis de utsette garn eller andre fiskeredskaper paa disse vaare fiskegrunner. Under 4 juni 1877 blev der fra Østre Mørkassel skyldsatt en sjøeiendom med fiskegrunn fra nevnte eiendom til Hans Sandviken og Jacob Dyrdal. Laksefiskeriene blev verdsatt til en fjerdepart av hele gaardens verdi og fikk saaledes en skyld av 1 daler 1 ort og 6 skilling.

Rettspraksis og dommer: Der er dokumentert en overbirkerettadom av 28 februar 1817 i sak: Jørgen Berger og Anders Dyrdal mot Dorthea Mørkassel og Hans Hansen. Under saken er fremlagt et pergamentsbrev fra 1535 om at Dyrdal og Berger allerede da elde laksefisket i Sandviksbukten. Ennvidere er fremlagt en 12-mannsdom av 1560 hvorefter er stadfestet at gaardea Dyrdal og Berger skal ha frie ruser og fiskeinnretninger utsatte paa den østre kant av gaarden Østre Mørkassel paa den venstre kant av Sandvikbukten, hvor Dyrdal og Mørkassels grenser støter sammen. Under denne sak klager saksøkerne over at de innstevnte foraaret 1813 har latt oprette et nytt fiskeri i midten av samme bukt, hvorved laksens frie gang skal forhindres og gaarden Dyrdal og Berger betas nytten og herligheten av deres fiskeri. Den foran nevnte 12-mannsdom av 1560 er mellem Dyrdal og Berger mot Mørkassel i anledning av et nytt fiske, som Orem Mørkassel hadde satt i Fiskegangen for det gamle fiske. Denne gamle dom av 1560 bestemte at det gamle fiske skulde stan ved makt og det nye skulde flyttes vestover og stikkes annetsteds inne i Mørkassels egen eiendom, for den fisk som gaar av bukten og ikke for den som gaar i bukten, dog med saadant vilkaar at han ikke skulde ha lenger hegning fra land enn det annet og heller ikke skulde ha makt at sette nogen ruse eller eller noget annet fiskeredskap i farvannet for det gamle fiske. Overbirkeretten uttaler i sin dom at det ved underrettens uimotsagt er anført at Berger og Dyrdals fiskeri er skyldsatt. Øverbirkeretten finner det bestemt bevist at Mørkassel ved det paa talte fiskeri gjør Berger og Dyrdal vesentlige forhindringer og paa sammes flere hundreanrige og skyldsatte fiskeri - en forhindring som muligens kunde ha dets tilintetgjørelse til følge. I domskonklusjonen blev derfor Mørkassel kjent uberettiget til det nyopsatte fiskeri i Sandvikbukten og blev ilagt en mulkt av 5 speciedaler og tilpliktet at bortta sitt fiskeri med tilhørende hegning og stekk. - Videre er dokumentert en dom av Nord Jarlsberg sorenskriver av 15 juli 1872 i sak: Nils Bjerkøen mot Jacob og Hans Mørkassel i

Side:939

anledning av at de innstevnte har optatt trende flyndregarn, som tilhørte sak søkeren. Retten fant det godtgjort at de innstevnte har utelukkende rettighet til all slags fiskeri i Bjerkøsundet. Videre finner den det godtgjort at enhver anbringelse av flyndregarn eller andre fiskeredskaper - like meget om i eller utenfor den saakalte fiskegang er til skade og fortrengsel for laksefisket. Konklusjonen lød paa at saksøkeren kjennes uberettiget til at ha utsatt flyndregarn i Bjerkøsundet i den tid laksefisket stod paa. - Videre er henvist til høiesterettsdom i Rt-1887-673. En fisker hadde drevet fiske med grunnvad ved gaardene Lillerud og Grisebo paa Nesodden og blev av eierne forlangt straffet for ulovlig fiske. Førstvoterende fremholder: Naar innstevnte panstaar at fisket med grunnvad er fritt, staar det i strid med oplysningene om en sedvansmessig rett, hvorefter grunneierne er eneberettiget til saadant fiske, og at det ikke kan utøves av andre uten efter forut innhentet tillatelse fra grunneieren. Den voterende sier at han anser det bragt til høi grad av sannsynlighet at det er sedvansmessig anerkjent at grunneieren har en eksklusiv rett og jeg maa anse det av innstevnte paa Lillerud og Grisebo drevne fiske for at være ulovlig. Fiskerne blev kjent uberettiget til at drive grunnvadfiske ved de nevnte eiendommer, men frifunnet for straff paa grunn av god tro. - Videre er henvist til høiesterettsdom av 1898, Rt. side 747, angaaende retten til at fiske med flytevad etter stimfisk vedkommende en eiendom ved Gjeløen ved Moss. En annen hadde uten eierens tillatelse drevet fiske med flytevad efter sild utenfor eiendommen og benyttet eierens grunn. Han blev av Høiesterett kjent uberettiget hertil, idet det blev lagt vekt paa st vedkommende hadde disponert over innstevntes sjøgrunn og land. Efter oplysningene har grunneieren hevdet for sig rettighet for sin eiendom til at trekke vad fra og paa samme, idet rettigheten dertil stadig har vært bortforpaktet til inntekt for gaarden. - Videre er dokumentert Nord Jarlsberg meddomsretts dom av 7 mai 1907. Fire mann var satt under tiltale, idet de i tiden fra de første dager av juli 1906 i ca. 3 uker flere ganger om dagen mot eierens vilje har kastet ut vad paa Mørkassels særskilt matrikulerte fiskegrunner ved Bjerkøen til skade og fortrengsel for det ene av hans der utestaaende bunngarn, landgarnet og glufsfisket. Retten finner efter de fremkomne oplysninger at maatte gaa ut fra at det ifølge sedvane hvorom oplysninger er fremkommet fra flere nærliggende steder ikke paa disse kanter er tillatt vadfiskere at fiske i fiskegangen til de enkelte grunneieres bunngarn, mens grunneierne fisker med disse. Og man finner særlig at denne regel gjelder det i saken omhandlede fiskeri. Denne dom blev paaanket til Høiesterett og finnes referert i Rt-1907-742. Høiesterett stadfestet meddomsrettsdommen og bemerker: Efter meddomstettens dom i forbindelse med en dokumentert dom av 1875 i en privat sak ansees det godtgjort hvad der ogsaa bestyrkes ved de for Høiesterett irettelagte oplysninger, at eierne av de ved Bjerkøen beliggende fiskegrunner som benyttes til anbringelse av bunngarn efter den sedvansmessige opfatning i distriktet har rett til at motsette sig at der for en tid disse faste fiskerier brukes, av andre fiskes saaledes i nærheten av dem at de først nevnte fiskerier forulempes. En saadan ved sedvanerett godkjent rettsordning maa ansees at være bindende uansett at den for eierne av vedkommende faste fiskerier medfører en rett der gaar videre eller utover hvad lovgivningens bestemmelser

Side:940

hjemler i retning av at motsette sig det fiskeri i sjøen som i alminelighet er fritt for alle. Om erstatningsansvaret tilføier Høiesterett at den er enig med meddomsretten i at den beskyttelse for sitt fiskeri som klageren med rette maa kunne gjøre krav paa, maa «omfatte ikke alene laksefiske, men ethvert fiskeri som øves ved hjelp av de omhandlede bunngarn. I Rt. for 1916, side 774, finnes en høiesterettsdom som omhandler et fiske utenfor den samme eiendom som omhandlet i høiesterettsdom av 1898. Men forskjellen er den at vedkommende fisker i denne sak ikke har benyttet eiendom mens grunn, men holdt sig ute paa 4 favnes dyp. Høiesterett fant at hvis grunneieren ogsaa skulde nekte et saadant fiske, maatte han bevise at han hadde enerett til et saadant fiske, men det hadde han ikke kunnet skaffe.

Lovforarbeider: I 1852 blev der nedsatt en ny kommisjon til forberedelse av en ny landslottlov. Denne kommisjon opgir praksis i Kristianiafjorden og Langesundsfjorden at være den at vadredskaper kun kan benyttes av landeieren paa det sted hvor vadrett skjer eller av dem som av ham dertil erholder tillatelse. Kommisjonen tilføier at ikke alle steder i Kristianiafjorden erkjennes denne grunneiernes forrett, dog særlig i den indre del har det vært praksis at grunneieren bortleier et paa hans grunn værende skikket sted til at trekke vad. Vadfiskere har dradd omkring og drevet vadtrekk, men vesentlig kun om natten som snikfiske. Er de blitt opdaget av grunneieren, har de funnet sig i at bli bortvist eller de er gaatt med paa at betale avgift. Denne kommisjon foreslaar for Kristiania- og Langesundsfjorden saadan lovregel: Ingen skal være berettiget til vadfiske ved annen manns land uten samtykke av vedkommende grunneier. I et cirkulære fra Indredepartementet av 28 februar 1853 heter det bl.a.: Ved at innføre landslott der hvor den ikke har vært svaret, vilde maa ubilligen støte mot bestaaende forhold. Forpliktelsen til at erlegge landslott har til nødvendig forutsetning at landdragning er fri. Ti behøver fiskerne landeierens samtykke til at landdra, er det unyttig at fastsette hvad der skal erlegges, hvilket jo beror paa partene. Efter landslottloven av 1863 gis erstatning for skade paa aker og eng foruten landslott. Med uttrykkene «aker og eng» siktes ikke bare til dette, men ogsaa til all annen skade tilføiet eiendommen. Selv i den nyeste lov av 14 mars 1930 heter det i §7: Blir under saadant notfiske skade eller ulempe tilføiet, kan særskilt erstatning utenfor landslotten ikke kreves medmindre det er voldt større skade eller ulempe enn fangstarbeidet i almindelighet fører med sig. I denne lovs §10 heter det: Forskriftene i §1, §2, §3, §4, §5 kommer ikke til anvendelse hvis annen bestemmelse er truffet ved skylddeling, adkomstdokument eller paa annen maate.

Landslott svares nu i: Fosen, Gulosen, Namdalen, Lofoten, Salten, Møre, hele Bergens stift og fra lov av 7 august 1827 for Kristiansands stift. I Fosen og Gulosen erlegges landslott med tillegg av erstatning for skade paa aker og eng. Forøvrig kun landslott, men ingen erstatning. Landslott svares av all slags stimfisk. - - -

Under aastedbefaringen fant retten at der var anbragt en rekke vadgarn innimellem de i saken omhandlede bunngarn. Det viste sig sogar at 3 av de innstevnte tross saksanlegget atter var møtt op og hadde anbragt sine vadgarn mellem bunngannene, nemlig Mikal Sivertsen, Haldor Kristiansen og Hans Andersen.

Side:941

Av den stedfunne vidneførsel skal hitsettes: - - -

Av de innstevntes vidner hitsettes: - - -

Retten finner det under saken tilstrekkelig godtgjort at bunngarnseiere fra eldre tider har enerett til fisket med disse saavel i selve garnet som ogsaa i fiskegangen (tilgangen til bunngarnet). Man henviser særlig til Rt-1907-742 og eldre dommer og offentlige dokumenter helt fra brevet av 1535, 12-mannsdommen av 1560, overbirkerettsdommen av 1817, Nord Jarlsberg sorenskrivers dom av 15 juli 1872, høiesterettsdom av 1887 og 1898. Denne høiesterettsdom av 1907 kan ikke senere sees at være fraveget og er tiltraadt av fiskeriinspektør Aagaard. Kommisjonen av 1852 uttaler sig ennu sterkere enn Høiesterett. Enn videre er bunngarnenes enerett bekreftet av en lang rekke vidner. Kontravidnenes forklaringer og hvad der forøvrig er anbragt fra de innstevnte rokker ikke det resultat maa er kommet til. Retten finner i henhold til det foran fremholdte at saksøkerne som eiere av de under saken nevnte 4 bunngarn i Sandvikbukten er eneberettiget til disses bruk og heri innbefattet fiskegangen til ethvert av bunngarnene. Da avstanden mellem bunngarnene er saavidt ubetydelig, finnes disses eiere eneberettiget til alt fiske over hele Sandvikbukten. De saksøkte nr. 1-5 er da uberettiget til at drive vadfiske eller annet fiske ved de nevnte bunngarn med fiskeganger, som strekker sig over hele Sandvikbukten. Saksøkernes paastand nr. 1 blir at ta til følge. Da innstevnte nr. 4's tilbud om betaling av 3 % landslott ikke er mottatt blir han at behandle sammen med de øvrige innstevnte.

Naar retten i nærværende sak har tilkjent bunngarnene enerett, saa finner den det hensiktsmessig at nevne at dette i det hele tatt kun gjelder de bunn garn som kan be vises at ha eksistert fra eldre tid. Om det saaledes skulde bli bevist at der eksisterer andre bunngarn fra eldre tider, vil jo ikke derved fremkomme nogen hindring mot at brislingfisket kan drives fremdeles som hittil i Oslofjorden med dens meget lange kystlinje.

Retten finner det videre bevist at de innstevnte ved sitt uberettigede fiske i 1929 i Sandvikbukten har forvoldt saksøkerne skade ved at stenge og landdrn nøterne inntil bunngarnene og derved skremme fisken, likesom de ogsaa jager bort fisken ved død brisling som følger med nøterne. - - - Nils Hertzberg. Nils Tryti. Herman Furru.