Rt-1937-990
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-12-22 |
| Publisert: | Rt-1937-990 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 191/2 s.å. |
| Parter: | Skoger kommune (advokat Per Seeberg) mot A/S Sundland gård m.fl. (advokat Strøm Walseng). |
| Forfatter: | Dahl, Andersen, Bonnevie, Boye, Rivertz, Næss, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, Tvistemålsloven (1915) §54 |
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Nord-Jarlsberg herredsretts dom av 24. august 1933 med sådan domsslutning: «1. Skoger kommune v/ ordføreren kjennes uberettiget til hos grunneierne: 1) A/S Sundland gård v/ Ivar Bjerknes, - - - og 46) Jens Kjemperud - å kreve refusjon utover det beløp som tilsvarer den verdiforøkelse som hver enkelt eiendom måtte ha vunnet ved gateutvidelsen. 2. Skoger kommune kjennes forpliktet til ved lovlig skjønn å søke fastsatt om verdiforøkelse foreligger og i tilfelle dennes størrelse, og 3. Skoger kommune betaler i saksomkostninger til saksokerne kr. 1000.»
Herredsrettens dom er av Skoger kommune i sin helhet påanket til Høiesterett hvor den ankende part har nedlagt sådan påstand: «1. Prinsipalt: Saken avvises. 2. Subsidiært: Skoger kommune frifinnes. I begge tilfelle: Skoger kommune tilkjennes saksomkostninger solidarisk hos samtlige saksøkere.»
Avvisningspåstanden er i ankeerklæringen begrunnet med at betingelsene for fastsettelsessøksmål efter tvistemålslovens §54 ikke er til stede i dette tilfelle. Videre antar den ankende part at herredsretten også i realiteten har tatt feil når kommunen er ansett forpliktet til å la avholde skjønn til bestemmelse av hvorvidt en verdiforøkelse foreligger og i tilfelle dennes omfang. Hvad saksomkostningene angår finnes disse under enhver omstendighet for høit ansatt.
Motpartene Sundland gård m.fl. har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig hos Skoger kommune tilkjent sakens omkostninger for Højesterett.
Høiesterett finner ikke å kunne ta den ankende parts avvisningspåstand tilfølge. Det finnes klart at motpartene har en rettslig interesse av å få fastsatt ved dom hvorvidt de er berettiget til å kreve utbetalt de dem for de eksproprierte grunnstykker tilkjente erstatningsbeløp uten kompensasjon i de av kommunen i henhold til bygningslovens §46 krevede refusjoner.
I realiteten kommer Høiesterett til samme resultat som herredsretten.
Ved Høiesteretts plenumsdom i Rt-1934-997 er det avgjort at bestemmelsene i bygningslovens §46 om plikt for eiere av tilstøtende eiendommer til refusjon av en kommunes utgifter til grunnerhvervelse for anlegg eller utvidelse av gate må forståes så at refusjonsplikten ikke kan overstige
Side:991
grunneiernes fordel av anlegget eller utvidelsen. Konsekvensen av denne dom antas å måtte være at grunneiernes refusjonsplikt er betinget av at kommunen legitimerer at reguleringens gjennemførelse har medført verdiforøkelse for de tilstøtende eiendommer, samt dennes omfang, og at beviset herfor i tvisttilfelle må føres ved lovlig skjønn - jfr. høiesterettsdom i Rt-1936-792.
Kommunen har for Høiesterett også krevet avgjort spørsmålet om den i sin beregning av det pliktige refusjonsbeløp er berettiget til å medta de med ekspropriasjonsforretningen forbunne skjønnsomkostninger. Da dette spørsmål ligger utenfor sakens i stevningen optrukne ramme, har motpartene protestert mot at kravet undergis avgjørelse i nærværende sak. Protesten antas å måtte tas tilfølge.
Da herredsrettens dom er avsagt før Høiesteretts forannevnte plenumsdom, finnes kommunen å ha hatt rimelig grunn til å kreve rettslig avgjørelse av det tvilsomme spørsmål om forståelsen av bygningslovens §46. Sakens omkostninger for herredsretten antas derfor å burde opheves på samme måte som i plenumsdommen. Derimot antas kommunen å burde tilsvare sakens omkostninger for Højesterett.
Justitiarius Berg: Jeg er ikke enig i at post 2 i herredsrettens dom stadfestes. Det er avgjort ved plenumsdommen i Rt-1934-997 at en grunneiers refusjonsplikt ikke kan overstige de fordeler hans eiendom vil ha ved gateanlegget eller gateutvidelsen. Men derav følger ikke som noen nødvendig eller naturlig konsekvens at kommunens refusjonsrett er betinget av at den legitimerer verdiøkningen og dens omfang. Annenvoterende i plenumsdommen, dommer Baeker, som Høiesteretts flertall sluttet sig til, nevner i sitt votum (side 1004-1005) at refusjonsregelen i bygningslovens §46 har for øie de ekspropriasjoner «hvor det normalt vil være tilfelle at de tilstøtende eiendommer opnår en til gateanlegget eller gateutvidelsen svarende fordel eller verdiforøkelse», og han tilfoier at «forutsetningen har vært at kommunen normalt .... vil få sine utlegg dekket». Men bygger således §46 på en lovpresumpsjon om refusjonsrett som det normale, må kommunen også kunne kreve refusjon, med mindre grunneieren kan påvise at for hans vedkommende foreligger det undtagelsestilfelle at han ingen fordel vil ha av at gatereguleringen blir gjennemfort. Det er derfor efter min mening ikke kommunen, men vedkommende grunneier selv som må ta initiativet til å få avgjort i lovlige former om et sådant undtagelsestilfelle foreligger. Det er i flertallets votum henvist til hoiesterettsdom i Rt-1936-792. Det er her av førstvoterende gitt uttrykk for at det er kommunens sak å legitimere at verdiøkning el. innvunnet, «idet dette er en av betingelsene for kommunens refusjonskrav». Men denne uttalelse var så vidt jeg kan se, ikke et nødvendig ledd i den tankerekke som domsresultatet er bygget på. Den har derfor ikke den vekt som et prejudikat vilde ha hatt. Mitt resultat er at kommunen frifinnes forsåvidt angår post 2.
Side:992
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger ikke tilkjenmes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Skoger kommune til A/S Sundland gård, Bjerknes leiegård, Laura Schartum, Oskar Burud, Gina Andersen, Karl Hanssen, M. Gundersen. Hans Karlsen, O. Chr. Søhoel, Erling Næss, Aksel Andersen, Elise Karlsen og Gustava Olsen, Borgine Kristoffersen, Christian Arbo, L. A. Thoen, Ingvald Christoffersen, Hans A. Bønsnes, Gudbrand Friise, Anna Morstad, Arnt Aaserud, Martha Sundland, Ole Gram, Torstein Gulbrandsen, H. Gulbrandsen, J. Kopperud, S. Holstad, Christen Friise, Anna Trondsen, O. Trogstad, Stormoen gård, Jonas Moen, Hans Andresen, Andreas Hagen, Tollef Y. Tollefsen, Josefine Hagen, Petter Larsen, Ludvig Nilsen, Otto Helgerud, A/S Rødskog Bruk og Guldlistefabrik, Strømsgodsets Ungdomslag, Hans Kristoffersen, T. O. Krogen, A/S Sundland Papirfabrik, Thrine Hansen, H. Ellefsen og Jens Kjemperud kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av herredsrettens dom:
Den 9. november 1931 blev der på Austad herredshus avhjemlet underskjønn i anledning av grunnavståelse til utvidelse av nedre og øvre Eikervei på strekningen fra Drammens bygrense til Stormoen gård. Ved hver eiendom blev til besvarelse av skjønnsretten forelagt tre spørsmål: A. Godtgjørelse for grunnen pr. m2 . B. Om ulempeerstatning skal svares og C. Erstatning for opførelse av nytt gjerde eller gjerders og grinders flytning. Da grunneierne O. Chr. Søhoel, Erling Næss, A/S Sundland Papirfabrik, Lie Høvleri og G. A. Svensens dødsbo var misfornøiet med underskjønnets takster, blev overtakster avholdt, og disse blev avhjemlet på Austad den 13. februar 1932.
Efter rekvisisjon av kommunen blev fravikelseskjennelse den 28. april 1932 avsagt for samtlige forannevnte eiendommer, og kommunen blev efter en frist av 1 uke fra forkynnelsen satt i besiddelse av de eksproprierte grunner mot å betale eller deponere erstatningssummene. Derefter har kommunen på grunnlag av de avholdte takster beregnet den enhver eiendom tilkommende grunnerstatning med et samlet beløp av kr. 43.482,00 + ulempe kr. 7065.00 + for gjerder m. m. kr. 9501.10 = tilsammen kr. 60.048,10. På den annen side har kommunen beregnet den sig tilkommende refusjon, idet den til grunnerstatningene kr. 60.048,10 legger skjønnsomkostningene med kr. 7658.90 - til ialt kr. 67.707,00 som blir å fordele pr. løpende meterlengde av gategrunnen. Under 12. mai 1932 har så kommunen til sendt enhver grunneier opgave over det refusjonsbeløp som faller på dens gatelengde og bedt dette beløp innbetalt til det kommunale kontor, enten det hele beløp straks eller beløpet i 10 årlige terminer.
Grunneierne androg kommunen om eftergivelse av refusjonsbeløpene. Sognestyret besluttet i et møte den 10. september 1932 å frafalle kravet på at grunneierne også dekket skjønnsutgiftene, men på betingelse av at grunneierne frafaller saksanlegg.
Efter at lovlig forliksmegling forgjeves har funnet sted, blev stevning uttatt den 10. februar 1933 til herredsretten. Hovedforhandling i saken holdtes igår. Den 8. februar 1933 har Skoger kommune avholdt
Side:993
utpantninger for sine refusjonskrav hos 34 av grunneierne. Disse utpantninger er på klaget til namsretten, og denne sak er med begge parters samtykke utsatt til det er falt dom i nærværende sak.
Saksøkerne har under hovedforhandlingen i nærværende sak fremholdt at kommunen helt tar feil når den mener at de til gaten støtende grunneiere har plikt til å utbetale den på vedkommende grunn fallende refusjon uten hensyn til om den er tilført verdiforøkelse eller ikke, og uansett om refusjonen overstiger denne verdiforøktlse. Saksøkerne mener at det ikke kan pålegges noen grunneier å yde refusjon med mindre han herfor får full erstatning gjennem de fordeler og den verdiforøkelse som ved gateutvidelsen er tilflytt hans eiendom. De mener at deres refusjonsplikt må bestemmes ved et skjønn over de fordeler de opnår ved gateutvidelsen, og begrenses hertil. - - -