Rt-1933-1287

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-12-22
Publisert:	Rt-1933-1287
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123/2 s.a.
Parter:	Bergens kommune (advokat Jens P. Heyerdahl) mot Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond (advokat N. Wiig).
Forfatter:	Boye, Bang, Næss, Aars, Rivertz, Lie, Berg
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §21, §21h, §33, §41, §81

Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Bergens byretts dom av 11 juni 1929, hvorved saaledes blev kjent for rett: «De paaankede utpantningsforretninger opheves. Sakens omkostninger opheves».

Bergens kommune har paaanket denne dom til Høiesterett og overensstemmende med bevilling meddelt av Justisdepartementet nedlagt saadan paastand: «1. At der blir at foreta ny ligning av Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond for budgettaarene 1917/18 til og med 1922/23. Ved den nye ligning blir inntektene at ansette til det beløp som hvert aar er avsatt til sikkerhetsfond med fradrag av den del derav som efter innhentede oplysninger skjønnes at ha utgjort avsetninger til nødvendig premiereserve ved siden av det egentlige forsikringsfond. For de nye skattebeløp med renter og gebyrer som fremkommer ved saadan ligning stadfestes

Side:1288

de paaankede utpantningsforretninger. 2. At Bergens kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett».

Kommunen har ikke for Høiesterett oprettholdt sin innsigelse for byretten om at Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond skulde ha processuelt forspilt sin adgang til at paastaa skattefrihet paa det grunnlag, at det er en mild stiftelse (byskattelovens §21h - nu i) eller en innretning som ikke har erhverv til formaal (byskattelovens §21 i - nu k).

Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett hos Bergens kommune.

Der er for Høiesterett dokumentert en del nye bevisligheter som imidlertid ikke finnes at ha nogen betydning for avgjørelsen av saken.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn byretten. Efter hvad der er anført av byretten om Pensjonsfondets statutter m. m. kan det ikke ansees som en mild stiftelse eller som en innretning som ikke har erhverv til formaal. Det karakteristiske ved en mild stiftelse er at den er av velgjørende art, men det er ikke tilfellet her. Og avgjørende for at fondet ikke opfattes som en innretning som ikke har erhverv til formaal finnes det at være at fondets ydelser til medlemmene i ethvert fall delvis grunnes paa tilskudd fra Det Bergenske Dampskibsselskap som er hjemlet medlemmene som funksjonærer i selskapet. Der foreligger forsaavidt en vesentlig forskjell fra det tilfelle som omhandles i Rt-1928-402. Til støtte for bedømmelsen av det nu omtvistede forhold henvises til Høiesteretts dom i Rt-1927-869. Efter dette finnes Pensjonsfondet for inntektsbeskatningens vedkommende at maatte bli behandlet efter reglene i byskattelovens §41, 4de ledd, paa tilsvarende maate som det for formuesbeskatningens vedkommende blev avgjort av Høiesterett i dom i Rt-1922-433, at Pensjonsfondet skulde behandles efter bestemmelsen i byskattelovens §33, siste ledd. Spørsmaalet blir da om Pensjonsfondets «sikkerhetsfond» skal betraktes som et «fond der utkreves for at dekke kontraktmessig overtatte forpliktelser like overfor de forsikrede», og fritagelse for inntektsbeskatning derfor være hjemlet for de beløp som er overført til dette fond. Der foreligger i en skrivelse fra Forsikringsraadet av 2 mars 1926 en uttalelse om at hvis Pensjonsfondet hadde henhørt under dets tilsyn, vilde det ha forlangt at sikkerhetsfondet blev henført til den nødvendige tekniske reserve (forsikringsfond i riktig forstand). Det som forsaavidt er avgjørende for Forsikringsraadet angis at være Pensjonsfondets forholdsvis ringe omfang, forskjellige sviktninger i «forsikringsfondets» beregningsgrunnlag som tidligere var paapekt av Forsikringsraadet, samt den hittidige utvikling av befolkningsdødeligheten i Norge. Forsikringsraadet finner at disse momenter «gjør det overveiende sannsynlig at store deler av det som idag kalles sikkerhetsfond, i virkeligheten vil vise sig at være en strengt nødvendig premiereserve». Forsikringsraadet uttaler ogsaa at det ikke vilde ha kunnet godkjenne en utskillelse av nogen del av sikkerhetsfondet som ikke nødvendig premiereserve uten efter en

Side:1289

tilfredsstillende begrunnelse fra Pensjonsfondets side, bygget paa positive tallopgaver. Disse uttalelser av Forsikringsraadet gir uttrykk for at sikkerhetsfondet i tilfelle av at forsikringsloven kom til anvendelse maatte kreves behandlet av Forsikringsraadet som nødvendig premiereserve i sin helhet, fordi det som forelaa om fondet ikke gav tilstrekkelig sikkerhet for at nogen del av det ikke var fornøden i dette øiemed. Men bedømmelsen av forholdet i denne relasjon kan ikke være avgjørende. Byskattelovens §41, 4de ledd, kan ikke forstaaes saaledes at det som efter de foreliggende omstendigheter i forhold til forsikringsloven maa kreves behandlet som nødvendig premiereserve, fordi det ikke er gitt tilstrekkelige oplysninger om at det for nogen del ikke behøves i dette øiemed, ogsaa skal være fritatt for inntektsbeskatning. Efter den nevnte bestemmelse er det bare «fond der utkreves for at dekke osv.» som fritagelsen gjelder. Og det maa da i relasjon til spørsmaalet om skatteptikt bli gjenstand for selvstendig bedømmelse om eller i hvilken utstrekning sikkerhetsfondet efter rimelig skjønn utkreves forsaavidt. Og denne bedømmelse tilligger ligningsmyndighetene. Men for ligningsmyndighetenes utførelse av hvervet vil det paa grunn av forholdets natur selvsagt være av betydning i første rekke at der foretas en forsikringsteknisk granskning til veiledning for ligningsmyndighetene. I denne forbindelse bemerkes: Forsikringsraadet anfører at det for en rekke av Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfonds ydelser planmessig er forutsatt, at dekning skal søkes i det saakalte sikkerhetsfond, idet beregningsgrunnlaget for premiereserven ikke inneholder noget element for visse ydelser. Som saadanne pekes der særlig paa alle ydelser for invaliditet og - for en del - de kvinnelige funksjonærers alderspensjoner. Raadet konkluderer med at anbefale prinsipalt at hele sikkerhetsfondet for tiden stilles i klasse med forsikringsfondet, og subsidiært at der av sikkerhetsfondet utskilles 25 pct. av forsikringsfondet og ytterligere en halvdel av sikkerhetsfondets gjenværende beløp til økning av forsikringsfondet. Disse uttalelser av vaar presumtivt største autoritet paa det her foreliggende tekniske omraade har krav paa at tillegges en vesentlig vekt.

Det er paaberopt av Pensjonsfondet at kommunen under saken burde ha tilveiebragt materiale som godtgjorde at de stedfunne avsetninger til sikkerhetsfond overstiger hvad der er nødvendig for at dekke kontraktsmessig paatatte forpliktelser. Men man finner ikke at kunne tillegge det betydning for sakens avgjørelse at dette ikke er gjort. Selv efter Forsikringsraadets uttalelser maa man regne med at sikkerhetsfondets midler bare delvis er nødvendige i det nevnte øiemed. Spørsmaalet maa bli gjenstand for ligningsmyndighetenes vurdering og skjønn efterat et tilstrekkkelig oplysende materiale forsaavidt er skaffet til veie.

I henhold til det anførte vil Bergens kommunes paastand bli at ta til følge.

Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.

Dommerne Boye, Aars og Rivertz stemmer for at byrettsdommen stadfestes. Vi finner det ikke nødvendig at uttale os om

Side:1290

hvorvidt Pensjonsfondet kan ansees som en mild stiftelse eller som en innretning som ikke har erhverv til formaal. Vi mener likesom Høiesteretts flertall at fondet for inntektsbeskatningens vedkommende maa bli at behandle efter byskattelovens §41, 4de ledd; men efter hvad det foreligger finner vi det tilstrekkelig godtgjort at Pensjonsfondets «sikkerhetsfond» for tiden «utkreves for at dekke kontraktsmessig overtatte forpliktelser overfor de forsikrede», og at de beløp som er overført til dette fond derfor maa være fritatt for inntektsbeskatning. Vi henviser forsaavidt til Forsikringsraadets skrivelse av 1 september 1922, hvor raadet hadde uttalt, at man under henvisning til utviklingen av den almindelige folkedødelighet burde anta, at fondet i sin tid burde anvendes til at styrke beregningsgrunnlaget. «Hvorvidt,» heter det, «hele sikkerhetsfondet vil medgaa hertil, eller bare en del av det, er det for øieblikket ingen givet at uttale noget sikkert om, og et skjønn herom vil være svakt underbygget.» Videre henviser vi til raadets skrivelse av 2 mars 1926, hvori det heter: «Hvis Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond hadde henhørt under Forsikringsraadets tilsyn, vilde man ikke bare ha godkjent henføringen av de nuværende «forsikringsfond» og «sikringsfond» til den nødvendige tekniske reserve (forsikringsfond i riktig forstand), men man vilde ha forlangt den.» Disse sakkyndige uttalelser om det forsikringstekniske spørsmaal finner vi avgjørende for at de beløp som er overført til «sikkerhetsfondet» for tiden ikke kan inntektsbeskattes.

Dom:

Utpantningene stadfestes for de skattebeløp som fremkommer ved ny ligning, hvorunder inntekten fastsettes til hvad der er avsatt til sikkerhetsfondet med fradrag av den del derav som skjønnes at ha utgjort avsetningen til nødvendig premiereserve ved siden av det egentlige forsikringsfond. Forøvrig opheves utpantningene. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom:

Ved stevning av 9 januar 1924 til Bergens kommune har Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond her for retten innanket 9 utpantningsforretninger, avholdt av kemneren i Bergen hos appellantskapet, ved hvilke der er gitt innstevnte utlegg i forskjellige appellantskapet tilhørende verdipapir er for resterende skatter, som er ilignet appellantskapet til den innstevnte kommune. - - - Appellantskapet har faatt Justisdepartementets bevilling til at paaanke disse utpantningsforretninger i én sak.

Appellantskapet er et av Det Bergenske Dampskibsselskap oprettet pensjonsfond for selskapets funksjonærer og deres enker. Det blev oprettet den 1 januar 1916 med et tilskudd fra selskapet paa noget over 1 million kroner. Ved skatteligningen for kommune-budgettaaret 1916/17 blev appellantskapet ilignet skatt til Bergens kommune av formue kr. 1.000.000. - - - Appellantskapet lot ligningen prøve ved rettegang, hvor den fikk sin endelige avgjørelse ved høiesterettsdom av 15 februar 1922. Ved denne dom blev det fastslatt, at appellantskapets premiereserve maatte bli at behandle efter den i byskattelovens §33, siste ledd, for forsikrings- og livrenteselskaper gitte regel fremfor efter paragrafens litra c, og utpantningen for skatten blev derfor underkjent.

Side:1291

Imidlertid var appellantskapet for budgettaarene efter 1916/17 blitt ilignet skatt til Bergens kommune baade av formue og inntekt, og de fleste av de i nærværende sak paaankede utpantninger var blitt avholdt for de ilignede skatter. Men efter høiesterettsdommen erkjentes det fra kommunens side, at de formuesskatter, som var blitt appellantskapet ilignet i de forløpne aar, maatte bortfalle, og at dommen ogsaa maatte faa betydning for inntektsskatteligningens vedkommende. Efter hvad det i dommen var fastslaatt, antokes nemlig den skattbare inntekt at maatte bli at ansette efter reglene i byskattelovens §41, 4de ledd. Hvad der av appellantskapets aarsoverskudd var overført til premiereserve, skulde saaledes ikke kunne beskattes som inntekt, men derimot hvad der henlas til sikkerhetsfond. Der blev derfor av ligningskontoret foretatt en omberegning av skattene, hvorved dette synspunkt søktes gjennemført. Da man ved denne omberegning kom til et høiere skattebeløp for 1917/18 enn det oprinnelig ilignede, blev utpantning ogsaa avholdt for den saaledes omberegnede skatt.

Appellantskapet anser sig imidlertid heller ikke forpliktet til at betale disse omberegnede skatter. Dets videstgaaende innvending imot skatteleggelsen er den, at fondet efter sin art overhodet skulde være fritatt for formues- og inntektsskatt efter reglene i byskattelovens §21. Forøvrig mener appellantskapet, at reglen i §41, 4de ledd, ikke er riktig befulgt ved omberegningen av skatten, og at i virkeligheten all den stedfunne avsetning til fonds er at anskue som avsetning til premiereserve - eller i hvert fall i større utstrekning enn det er anerkjent ved omberegningen. Videre har appellantskapet fremholdt at omberegningen ikke er foretatt av nogen dertil kompetent ligningsmyndighet, og at den forhøielse, som ved omberegningen er foretatt av skatten for 1917/18, er utilstedelig. - - -

Innstevnte Bergens kommune har frafalt utpantningsforretningen av 20 august 1923 for den omberegnede skatt for 1917/18, idet den erkjenner, at der ikke var adgang til at forhøie den oprinnelig ilignede skatt. De øvrige utpantningsforretninger har innstevnte paastaatt stadfestet -. dels i sin helhet, dels for de mindre beløp, hvortil man ved omberegningen har ansatt skatten, samt for renter av disse beløp.

Jeg er - under adskillig tvil - kommet til det resultat, at appellantskapet maa gis medhold i sin prinsipale prosedyre, og jeg skal derfor ikke komme nærmere inn paa prosedyren angaaende de andre sider ved saken. Appellantskapets prinsipale standpunkt var oprinnelig det, at fondet maatte anskues som en mild stiftelse, og at dets fullstendige skattefrihet derfor var begrunnet i byskattelovens §21, litra h (siden lov av 16 juli 1926, litra i). Men efter at der den 20 april 1928 var avsagt høiesterettsdom i en sak angaaende et lignende skattespørsmaal mellem Oslo kommune og Den Norske Amerikalinjes Sjømannsfond, har appellantskapet under henvisning til denne dom fortrinsvis fremholdt, at det maatte ansees som et selskap eller en innretning, der ikke har erhverv til formaal, og bygget sin paastand om skattefrihet paa byskattelovens §21, litra i (nu litra k). - - - En saadan endring rammes imidlertid ikke av eventualmaksimen. Ennu mindre er appellantskapet bundet av sin prosedyre i den før omtalte eldre skattesak mellem de samme parter, som innstevnte tildels har paaberopt for sig i nærværende sak. Og appellantskapet maa gis medhold i, at høiesterettsdommen av 15 februar 1922 intet avgjør med hensyn til spørsmaalet om, hvorvidt appellantskapet har rett til skattefrihet efter byskattelovens §21. Dette spørsmaal var dengang ikke forelagt domstolen,

Side:1292

og selve formuleringen av høiesterettsdommens premisser henpeker paa, at retten intet har villet avgjøre utenom det dengang foreliggende alternativ.

Hvad appellantskapets formaal angaar; saa er dette i dets statutter angitt at være det at danne et pensjonsfond for Det Bergenske Dampskibsselskaps funksjonærer og deres enker under dampskibsselskapets garanti. Det staar under selvstendig bestyrelse og utgjør et fra dampskibsselskapet adskilt rettssubjekt. Dets ydelser er pensjoner og vartpenger til funksjonærer efter deres fratredelse fra stilling i selskapet paa grunn av naadd aldersgrense eller sykdom, invaliditet eller lign. - og pensjoner til enker efter avdøde funksjonærer. Pensjonene og vartpengenes størrelse er fastsatt ved almindelige regler for de forskjellige stillinger og forskjellige tilfeller. Og vedkommende funksjonærer og deres enker er tilsagt en rett til de fastsatte ydelser. Fondet er dannet ved et tilskudd en gang for alle fra dampskibsselskapet svarende til premiereserven for allerede løpende pensjoner og for pensjoner til dem, som ved fondets oprettelse blir pensjonsberettiget, - og videre ved aarlige tilskudd fra selskapet beregnet som premier for de i statuttene bestemte pensjonsydelser og saaledes fastsatte, at fondet efter forsikringstekniske regler maa ansees tilstrekkelig til at fyldestgjøre sine forpliktelser. Alle dampskibsselskapets funksjonærer i pensjonsberettiget stilling har som nevnt rett til eventuell pensjon eller vartpenger, men er paa den annen side forpliktet til at erlegge et fastsatt bidrag til selskapets aarlige tilskudd, der avholdes i deres lønn hos selskapet. Dette bidrag har dog ikke paa langt nær vært stort nok til at dekke de aarlige tilskudd, som selskapet har forpliktet sig til at yde til fondet. Fondets midler skal holdes fullstendig adskilt fra dampskibsselskapets og gjøres rentebringende ved anbringelse i verdipapirer og pantobligasjoner. Midlene skal - selv om de maatte komme til at overstige vad der behøves til premiereserve og sikkerhetsfond - kun kunne disponeres til fordel for pensjonsberettigede funksjonærer og deres efterlatte. Og det samme gjelder for fondets midler i tilfelle av fondets likvidasjon, idet der dog da ogsaa er gitt adgang til at disponere et eventuelt overskudd til beste for andre i Bergen hjemmehørende sjøfolk og deres efterlatte. - Forholdene ved det her omhandlede pensjonsfond er efter dette saavidt forskjellige fra Den Norske Amerikalinjes Sjømannsfond - som er omhandlet i den av appellantskapet paaberopte høiesterettsdom - at denne dom aapenbart ikke kan danne et prejudikat som er avgjørende for nærværende sak. Visstnok kan Det Bergenskes og Amerikalinjens egne hensikter med oprettelsen av disse fond gaa ut paa omtrent det samme - å knytte funksjonærstanden fastere til selskapet. Men det som det her kommer an paa - selve fondets egne formaal - er temmelig forskjellige. Amerikalinjens Sjømannsfonds formaal var i trangstilfeller at yde understøttelser som bevilgedes for hvert enkelt tilfelle uten grunnlag i noget rettskrav fra den understøttedes side, og fondets inntekter var - saavidt forstaaes - kun vanlige renteinntekter av fondets kapital. Det Bergenske Dampskibsselskaps Pensjonsfond spiller derimot omtrent den samme rolle for de pensjonsberettigede som et almindelig livrenteselskap, og det forfølger saaledes et ordinært privatøkonomisk formaal. Det har ogsaa utenom renteavkastningen av sin kapital inntekter ved tilskudd som beregnes efter samme prinsipper som et almindelig forsikringsselskaps premier. - Naar jeg allikevel er kommet til det resultat, at dette fond gaar inn under byskattelovens §21 i som ikke havende erhverv til formaal, er det - som

Side:1293

nevnt - under adskillig tvil. Jeg antar, at den omstendighet, at et selskap eller en innretning har varetagelsen av privatøkonomiske interesser til formaal, ikke ubetinget utelukker det fra at gaa inn under byskattelovens §21 i - nemlig ikke naar det er andres økonomiske interesser det saaledes har at vareta. Det er da formentlig avgjørende for at betrakte appellantskapet som en innretning der ikke har erhverv til formaal, at fondet - til forskjell fra et ordinært forsikringsselskap - ikke drives i den hensikt at skaffe fondet selv inntekter, idet de pensjonsberettigedes interesser er dets endelige formaal (jfr. Aschehougs Socialøkonomi kap. 44 §15), og videre at det ikke er ved nogen egentlig virksomhet fra dets side, at det oppebærer den inntekt som gir anledning til avsetningene, som innstevnte vil ta belagt med inntektsskatt, men at dets inntekter utenom renter av fondene kun er de aarlige tilskudd fra Det Bergenske Dampskibsselskap, som dette engang for alle har tilsagt fondet. I sistnevnte henseende adskiller det i nærværende sak foreliggende tilfelle sig fra det, som er omhandlet i høiesterettsdommen i Rt-1927-869 flg., som innstevnte har paaberopt sig. Jessenløkken Boligselskap skaffet sig sin inntekt ved utleie av leiligheter.

Idet jeg mener, at disse grunner er avgjørende for, at appellantskapet maa betraktes som en innretning der ikke har erhverv til formaal, vil resultatet bli, at det overhodet ikke skulde ha vært paalagt formues- og inntektsskatt, og samtlige de paaankede utpantningsforretninger maa bli at opheve. Innstevnte har visstnok til selvstendig forsvar for utpantningene for skattene for 1917/18 og 1922/23 anført, at appellantskapet har tapt sin «klagerett» ved at undlate at inngi selvangivelser for de angjeldende aar. Men da det jo aldeles ikke er nogen «klagerett» (rett til klage til ligningsmyndighetene, jfr. byskattelovens §81) appellantskapet gjør gjeldende i nærværende sak, blir spørsmaalet om klagerettens tap denne sak aldeles uvedkommende. - - -

M. Coucheron.

I det vesentlige og i resultatet enig. A. E. Soelseth.

Wilhelm Eld.