Rt-1938-315
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-04-21 |
| Publisert: | Rt-1938-315 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82. Eierne av Storgaten 41 m.fl. (advokat J. H. Christiansen) mot Tønsberg kommune, (selv), A/S |
| Parter: | Storgaten 39 (advokat Odd Nerdrum) og A/S Storgaten 38 (selv). |
| Forfatter: | Hanssen, Boye, Rivertz, Fougner, Stang, Næss, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: |
Til delvis gjennemførelse av en besluttet utvidelse av Storgaten i Tønsberg mellem Møllegaten og Torvet til 15 meters bredde begjærte kommunen 4 juni 1936 forsøkstakst med
Side:316
repartisjonsskjønn over det stykke av Storgaten 39 som lå mellem den gamle byggelinje og den nye reguleringslinje. Tønsberg skjønnskommisjon avgav 7 juli 1936 takst hvorved grunnstykket blev verdsatt til kr. 19.555,20. Under forhandlingene om repartisjonsspørsmålet 13 juli 1936 påstod A/S Storgaten 39 at som tilstøtende grunner skulde komme i betraktning samtlige eiendommer til Storgaten i det regulerte strøk, nemlig Storgaten nr. 39, 41, 43, 36, 38 og 40 samt Møllegaten nr. 3. Kommisjonen fant at som enhet måtte bli å betrakte eiendommene Storgaten nr. 39, 41, 43, 38 og 40 samt Møllegaten 3. Storgaten 36 fant kommisjonen ikke å være «tilstøtende». Den antokes ikke å ha fått nogen verdistigning ved gateutvidelsen. Kommisjonen fordelte først erstatningsbeløpet på de til enheten henregnede eiendommer efter fasadelengden, men foretok derefter for de fleste eiendommers vedkommende en reduksjon av hensyn til verdistigningen, således at det endelige resultat av repartisjonen blev: Storgaten nr. 39, kr. 3631,95, Storgaten nr. 41 kr. 3500, Storgaten nr. 43 kr. 1200, Storgaten nr. 38 kr. 3500, Storgaten nr. 40 kr. 2500 og Møllegaten nr. 3 kr. 1000, tilsammen kr. 15.331,95.
Apoteker Spærem, Tønsberg Sparebank og enkefru Odahll har påanket repartisjonsskjønnet til Høiesterett, idet de mener at skjønnskommisjonen har tatt feil når den har ansett deres eiendommer Storgaten nr. 41, 43 og 40 samt Møllegaten nr. 3 som «tilstøtende grunner». De har nedlagt følgende påstand:
«Tønsberg skjønnskommisjons skjønn av 13 juli 1936 opheves og saken hjemvises til ny behandling i skjønnskommisjonen. Herunder ansees alene Storgaten 39 og Storgaten 38 som refusjonspliktige. De ankende parter tilkjennes omkostninger hos motpartene.»
Som motparter er innstevnt Tønsberg kommune, A/S Storgaten 39 og A/S Storgaten 38. Tønsberg kommune har nedlagt påstand om frifinnelse, idet kommunen har uttalt at det for den er av mindre interesse hvorledes erstatningsbeløpet fordeles mellem de refusjonspliktige. A/S Storgaten 39 og A/S Storgaten 38 har hver for sig nedlagt påstand om stadfestelse av skjønnskommisjonens avgjørelse og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.
Det er for Høiesterett fremlagt enkelte nye dokumenter deriblandt en kartskisse over vedkommende strøk og en skrivelse fra Oslo skjønnskommisjon til de ankende parters advokat av 15 desember 1936.
Høiesterett kommer til et annet resultat enn skjønnskommisjonen.
Kommisjonen har ikke gitt nogen klar begrunnelse for den opfatning at eiendommene Storgaten nr. 39, 41, 43, 38 og 40 samt Møllegaten nr. 3 i forhold til repartisjonen blir å betrakte som en enhet, således at eierne av alle disse eiendommer har refusjonsplikt. Efter den begrunnelse som er gitt for ikke å medta Storgaten nr. 36, ligger det imidlertid nær å anta at kommisjonen har ansett de førstnevnte eiendommer som «tilstøtende» fordi de vil opnå en verdistigning gjennem gateutvidelsen. Muligens
Side:317
er det dog tillike lagt vekt på at de alle støter til den del av Storgaten som omfattes av den besluttede nyregulering.
I det foreliggende tilfelle er det imidlertid bare tale om en delvis gjennemførelse av den besluttede regulering, nemlig forsåvidt angår strekningen utenfor nr. 39. Og det beløp som er gjenstand for repartisjon, er kommunens utgifter til erhvervelse av vedkommende grunn av nr. 39. Ved avgjørelsen av hvilke eiendommer skal ansees som tilstøtende, kan der da bare tas hensyn til den gatestrekning som vil bli regulert gjennem den tilsiktede erhvervelse. Og som tilstøtende kan efter naturlig sprogbruk bare anses de eiendommer som støter til denne gatestrekning. Den opfatning som her er fremholdt, stemmer efter «Den foran nevnte skrivelse fra Oslo skjønnskomisjon med praksis i Oslo. Og den står ikke i strid med de av ankemotpartene nevnte høiesterettsavgjørelser i Rt-1935-251 og Rt-1936-792. I de der omhandlede tilfeller gjaldt nemlig tvisten ikke spørsmålet om hvilke eiendommer skulde anses som tilstøtende.
Det er på det rene at det bare er Storgaten nr. 39 og 38 som støter til den del av gaten som nu aktes utvidet. Efter Høiesteretts opfatning er derfor eierne av Storgaten nr. 41, 43 og 40 samt Møllegaten nr. 3 med urette pålagt refusjonsplikt. Overensstemmende med de ankende parters påstand vil som følge herav kommisjonens repartisjonsskjønn bli å opheve på grunn av uriktig lovanvendelse, og saken å hjemvise til ny behandling.
Saksomkostninger finnes efter omstendighetene ikke å burde tilkjennes.
Slutning:
Tønsberg skjønnskommisjons repartisjonsskjønn av 13 juli 1936 opheves. Saken hjemvises til ny behandling i skjønnskommisjonen. Herunder anses alene eierne av Storgaten 39 og Storgaten 38 som refusjonspliktige. Saksomkostninger tilkjennes ikke.