Rt-1938-362
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-05-06 |
| Publisert: | Rt-1938-362 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 98/1 s.a. |
| Parter: | Kongeriket Norges Hypotekbank (overrettssakfører Leif Chr. Hartsang til prøve) mot Olav Sannes Rennesund v/verge Stian Rennesund (advokat Chr. Stray opnevnt). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Larssen, Næss, Aars, Stang, Klæstad, Lie |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Odelsloven (1821) §19, Tvistemålsloven (1915) §78, §38, §62, LOV-1933-07-06-§1 |
Dommer Motzfeldt: Ved Gjerpen herredsrett blev den 8 juli 1936 avholdt og avhjemlet odels- og ekspropriasjonstakst over eiendommen Storodden gnr 52, bnr 11 i Melum sogn, Solum herred, av skyld mark 2,92, og i forbindelse dermed særskilt takst over erstatning til panthaverne for mulig tap forsåvidt angår den del av pantheftelsene som måtte overstige taktsummen i henhold til lov av 6 juli 1933 §1.
Eiendommen som bare består av skog, blev satt til en verdi av kr. 7800 og den særskilte takst over erstatning til panthavere blev satt til null. Både odelsløseren Olav Sannes Rennesund ved verge Stian Rennesund og eieren Inghart J. Næs samt som panthaver Kongeriket Norges Hypotekbank begjærte overtakster.
Ved odelsovertakst den 31 august 1936 blev eiendommen satt til en verdi av kr. 8900. Da denne sum dekket pantegjelden blev særlig takst ikke avgitt angående erstatning til panthaveren.
Næs som i oktober 1935 hadde kjøpt Storodden av Hypotekbanken for kr. 12.000, mente at den hadde garantert ham eiendommen odelsfri. Med hans og odelsløserens samtykke trådte Hypotekbanken i henhold til tvistemålslovens §78 inn som part istedenfor Næs og har i henhold til skjønnslovens §38 påanket overskjonnet til Høiesterett.
Side:363
Anken gjelder både saksbehandlingen og rettsanvendelsen og bygges på følgende ankegrunner: 1) Da der var tvist mellem partene om skjonnsforutsetningene burde skjønnet være begrunnet efter skjonnslovens §28 eller kjennelse være gitt efter §62, 2. ledd. 2) Eiendommen er ikke satt til full verdi efter gangbar pris i egnen (odelslovens §19 og skjønnslovens §62). 3) Skjønnet er vilkårlig.
Banken påstår odelsovertaksten ophevet og sig tilkjent sakens omkostninger for Hoiesterett.
For Rennesund som har fått fri sakførsel ved Høiesterett, har den for ham opnevnte sakfører påstått: 1) Anken forkastes. 2) Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige. 3) Undertegnede tilkjennes salær som beskikket sakfører.»
Det er for Høiesterett fremlagt utskrift av nogen bevisoptagelser ved Gjerpen herredsrett og av en ved Nedenes herredsrett samt en del erklæringer.
Angående den første ankegrunn finner jeg det nok å nevne at slik som forholdene her lå an var der ikke tilstrekkelig opfordring for skjønnsmennene til å begrunne skjønnet. Og vedkommende rettsformann har som vidne erklært: «Det blev under prosedyren fra partenes prosessfullmektiger fremholdt forskjellige meninger om grunnlaget for taksten. Men det fremkom ikke i den form at vidnet fant sig beføiet til å begrunne skjønnet.»
Efter det derom foreliggende finner jeg ikke at der er noget som viser at skjønnsmennene har gått ut fra uriktige rettslige forutsetninger og avgitt sitt skjønn over noget annet enn eiendommens fulle verdi efter gangbar pris i egnen.
Om påstanden at skjønnet er vilkårlig bemerkes: Den bygges først og fremst på at der var forelagt for skjønnet en linjetakst over Storodden, avgitt 6 august 1936 av antoriserte skogtakstatorer Kvam og Evjen ved Paul Evjen, utført efter Riksskauestyrets forskrifter og visende en kapitalisert forrentningsverdi efter 5 pct. på kr. 15.682 Verdiberegningen er bygget på det års bruttopris for gran og furu og det års driftsutgifter bl.a. til hugst og kjøring. Men foruten at disse priser og utgifter kan veksle år om annet, avhenger verdien i handel og vandel også av en rekke andre forhold som ikke kommer til uttrykk i nogen linjetakst såsom skatter og arbeidsforhold i bygden, rente fot osv. Jeg gjengir i denne forbindelse følgende uttalelse av skogdirektøren, inntatt i skrivelse av 10 desember 1937 fra Landbruksdepartementet til Justisdepartementet. «Å benytte en slik forstlig takst på riktig måte ved vurderingen er ikke hver manns sak. Det krever nemlig praktisk kjennskap til pris, avsetnings og driftsforhold samt skatte- og arbeidforhold og samtidig et visst kjennskap til hvorledes linjetaksten er blitt til.»
Videre er som støtte for påstanden om vilkårlighet nevnt at der foruten Næs's bud på kr. 12.000 er avgitt et annet like stort og et på kr. 12.200. Det er imidlertid oplyst at det første av budene er avgitt av odelsløserens far i den tro at odelsretten var tapt og efter at flere lavere bud fra ham var avvist av Hypotekbanken,
Side:364
og at så de andre (fra utenbygds bydere) var overbud igjen over farens bud. Der kan da ikke legges noget avgjørende bevis for den gjengse verdi i disse bud. Av vidnene holder en del på linjetakstens sum, en del på overskjonnets sum.
Alt i alt finner jeg således intet bevis for å fastslå at skjønnet er vilkårlig, hvortil selvsagt meget må kreves. Jeg henviser også til de høiesterettsdommer der er gjengitt i Rt-1925-896 og Rt-1937-768. Skjønnet blir således å stadfeste.
Jeg finner at Hypotekbanken bør betale sakens omkostninger for Høiesterett og den opnevnte sakførers salær. I hans salær er medtatt hans utgifter til den sakkyndige Boe, men ikke salær og utgifter ved bevisoptagelser.
Domsslutning:
Odelstaksten stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Kongeriket Norges Hypotekbank til det offentlige kr. 1200 og salær og øvrige utgifter ved bevisoptagelser som vedkommer det offentlige. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til høiesterettsadvokat Chr. Stray som opnevnt sakfører for Høiesterett fastsettes til kr. 1200.
Dommer Larssen: I det vesentlige og resultatet enig med forstvoterende.
Dommerne Næss, Aars, Stang, Klæstad og Lie: Likeså.