Rt-1938-421

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-05-24
Publisert:	Rt-1938-421
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111
Parter:	Ole Kristensen Hovlands arvinger (advokat Stian Bech) mot Ullensvang kommune (advokat Claus Wiig).
Forfatter:	Larssen, Næss, Aars, Grette, Fougner, Hjelm-Hansen, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §12, Jordskifteloven (1882) §121, §40, §15, §1, §25, Skylddelingsloven (1909) §3, Vassdragsreguleringsloven (1917)

Dommer Larssen: I sak mellem Ole Kristensen Hovland og Ullensvang kommune om retten til vannkraft i vassdraget Vendo avsa Hardanger herredsrett den 4 februar 1935 dom hvor ved Ullensvang kommune blev frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Denne dom blev påanket til Høiesterett av Ole Kristensen Hovlands arvinger. I ankeerklæringen gjøres mot herredsrettens dom i det vesentlige gjeldende at salg av den enkelte sameiers rettigheter og parter i et sameie i utmark ikke gyldig kan skje uten samtykke fra de andre sameiere, og at derfor de tre andre sameieres salg av deres parter i Vendo er å anse som ugyldig i forhold til de ankende parter (som er arvinger efter Ole Kristensen Hovland, eier av bnr 6). Under enhver omstendighet påstår de ankende at kommunen ikke kan bruke vassdragslovens §12 ved utbygging av den del av vassdraget som kommunen har kjøpt, idet denne bestemmelse kun kan brukes av den som eier grunn som støter til vassdraget.

At Ole Kristensen skulde ha stilltiende eller uttrykkelig erkjent kommunens erhverv som gyldig, benektes av de ankende.

I henhold til ankeerklæringen nedlegger de ankende følgende påstand: 1. Prinsipalt: Skjøtet på vannretten i Vendo til Ullensvang kommune av 22 desember 1919, tgl. 15 mai 1920, kjennes ugyldig. Subsidiært hertil: Ullensvang kommune kjennes uberettiget til å benytte vannkraften i utmarken i henhold til skjøte

Side:422

av 22 desember, tgl. 15 mai 1920, uten samtykke av sameieren i vassdragsretten, Ole Kristensen. 2. Subsidiært: Skjøtningen fra Ole Larsen til Ullensvang kommune på vannretten i Vendo av 22 desember 1919, tgl. 15 mai 1920, kjennes ugyldig. Subsidiært hertil: Ullensvang kommune kjennes uberettiget til å benytte vannkraften i utmarken på nordsiden av Vendo i henhold til skjote av 22 desember 1919, tgl. 15 mai 1920, uten samtykke av sameieren i vassdraget, Ole Kristensen. 3. Ullensvang kommune betaler sakens omkostninger for alle retter.»

Motparten, Ullensvang kommune, har påstått sig frifunnet og tilkjent sakens omkostninger for herredsrett og Høiesterett.

Til bruk for Høiesterett er optatt rettslige forklaringer av sakens parter og de i herredsretten optrådte vidner.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Efter det mellem de 4 Hovlands-bruk i 1813 inngåtte forlik, hvorved utmarken deltes i 4 felter, fikk bnr 6 og bnr 8 i sameie feltet langs nordsiden av Vendo og bnr 1 og bnr 3 feltet langs sydsiden. Noen bestemmelse om selve vassdraget blev ikke truffet i forliket. Det er derfor nogen uklarhet med hensyn til sameiernes eierforhold til selve vassdraget. De ankende hevder som sin opfatning at eierretten må anses å tilligge grunneierne på hver side av vassdraget, så at bnr 6 og 8 eier vannkraften langs nordsiden og bnr 1 og 3 langs sydsiden. I samsvar hermed er påstanden nr. 2, 2nen del. De ankendes påstand under nr. 1, 2nen del hviler på den opfatning at vassdraget i sin helhet også efter forliket blev liggende i sameie mellem alle 4 bruk, således at hvert av brukene har sin ideelle anpart av vassdraget i sin helhet.

Efter det resultat hvortil jeg er kommet med hensyn til overdragelsen av sameiepartene i vassdraget, er det unødvendig i nærværende sak å avgjøre dette spørsmål.

De ankende hevder for det første at overdragelsen til kommunen er ugyldig i forhold til dem fordi vassdragsrettighetene ligger i jordfellesskap og det hevdes å stride mot et sådant fellesskaps natur at de enkelte sameieres rettigheter kan overdras uten at samtlige de andre sameiere samtykker deri. Til støtte herfor er henvist til Gjelsviks Tingsrett side 103-104, (2nen utgave), samt til Høiesteretts dommer i Rt-1909-801 og særlig i Rt-1919-107, jfr. også Rt-1933-1162. Jeg finner om dette punkt i alt vesentlig å kunne henholde mig til det i herredsrettsdommen anførte. I den nevnte høiesterettsdom i Rt-1919-107 gjaldt anken en sameiers overdragelse av jakt og fiske i en sameiestrekning (tidligere almenning) hvor sameierretten var knyttet til de i sameiet deltagende gårder. Når den enkeltes jakt- og fiskerett i sameiestrekningen ikke antokes å kunne overdras uten de andres samtykke, blev dette uttrykkelig begrunnet med at ved overdragelsen til en utenforstående vilde sameiets øiemed forrykkes, og skade, forstyrrelse eller ulemper opstå for de andre sameiere. Jeg mener at disse regler, som er de almindelige regler i sameie, også må komme til anvendelse på sameiet her i saken.

Nogen avvikende lokal rettsopfatning eller sedvane er ikke påvist. De ankendes interesse i vassdraget er efter det som er

Side:423

oplyst en interesse i selve vannkraften av samme art som kommunens. Efter vassdragets størrelse er det helt klart at det ikke er tale om utnyttelse av den kjøpte vannkraft til gårdens eget behov. Kommunens utnyttelse av den kjøpte vannkraft vil derfor i og for sig ikke medføre andre følger for de ankendes stilling som vannfallseier enn sådanne som vil følge av at de andre sameiere selv hadde utnyttet sin rett. Br.-nr. 6's stilling er forsåvidt den samme som før. Det eneste som er fremholdt som en ulempe for bnr 6 er at kommunens utbygging av hele vannkraften og dens mulige bortleie av kraft til industri vil skape en storindustri i distriktet med en større arbeiderbefolkning, og dette vil kunne vanskeliggjøre eller helt hindre de ankendes utnyttelse av sin gård til fruktavl, - således som den hittil har vært drevet. Denne følge, som kun gjelder driften av de ankendes gård er imidlertid uten betydning i denne forbindelse idet kun sådanne ulemper for sameieren kan komme i betraktning som gjelder utnyttelse av rettigheter i sameiestrekningen. Nogen ulempe for de ankende av denne art er imidlertid ikke påvist. Overdragelsen til kommunen av de andre sameieres vannkraftanparter synes derfor å måtte tillegges gyldighet.

Det neste spørsmål blir da om kommunen kan utøve rådighet over sin part av vannkraften i Vendo, når bnr 6 som sameier i vassdraget protesterer herimot. Den ankende parts påstand går ut på at kommunen skal kjennes «uberettiget til å benytte vannkraften» i Vendo uten hans samtykke. Den rådighetsutøvelse som saken dreier sig om er den som hjemles en «loddeier» i vassdragslovens §12, 2. punktum flg. Saken gjelder for øvrig ikke hvorvidt denne lovhestemmelses samtlige betingelser foreligger for kommunen, men kun hvorvidt det er en hindring for kommunens eventuelle bruk av vassdragslovens §12, 2. ledd, at kommunen kun er loddeier i selve vassdraget - vannkraften - men ikke er loddeier i sameiet i den grunn som støter til elven.

Vassdragslovens §12 inneholder i første punktum en bestemmelse om fordeling av vannkraften mellem dem som er loddeiere i grunnen langs vassdraget når grunnen ligger i fellesskap. Motivene viser at øiemedet med denne bestemmelse er å fastslå at dens fordelingsregel kommer til anvendelse, ikke bare ved det «fullkomne jordfellesskap», men også hvor grunnen ligger i teigebytte, idet det finnes å ville «være en urimelighet om de enkelte teigers tilfeldige beliggenhet ved vassdraget skulde være det avgjørende med hensyn til bestemmelsen av opsitternes rett i dette» (motiver side 36). Resten av §12 - dens 2nen del - inneholder en regel som ikke står i annen sammenheng med første del enn at også den annen del behandler det forhold at et vassdrag ligger «i felleskap». Det gis her en «loddeier» en særrett overfor hans «medeiere», - en rett som under gitte omstendigheter strekker sig like til å kunne bruke de øvrige loddeieres vannkraft endog uten godtgjørelse. Hensikten med denne bestemmelse er at ikke den ene parteier i vassdraget skal kunne hindre andre parteiere i en fornuftig utnyttelse av vassdragets vannkraft. De ankende hevder nu at når denne del av paragrafen angir som subjekt for

Side:424

disse rettigheter «nogen loddeier», så har loven derved uttrykkelig begrenset sin bestemmelse til å gjelde den som er loddeier i «den til vassdraget støtende grunn» (jfr. 1. punktum). Da nu kommunen ikke har kjøpt noget av fellesskapets grunn, men kun en part i selve vassdraget - vannkraften - mener de ankende at kommunen er utelukket fra å bruke §12, 2. del. Om en analogisk anvendelse av lovbestemmelsen utenfor dens ord, således som av herredsretten anført, mener de ankende at det ikke kan bli spørsmål, idet lovens karakter av en ekspropriasjonsbestemmelse gjør at den kun må brukes så langt lovens ord rekker.

Jeg har ikke kunnet finne denne forståelse av lovens uttrykk holdbar. At den rett som lovbestemmelsens 2. del inneholder tillegges loddeieren i egenskap av medeier i vassdraget, synes helt klart. Jeg henviser således til at også lovens omtale av hans «medeiere» og «øvrige lodd eiere» kun kan gjelde disse i egenskap av interessenter i vannkraften. Den berettigedes stilling som loddeier i den til vassdraget stotende grunn har i denne forbindelse kun betydning derved at denne hans stilling i loven er forutsatt å være hans hjemmel som medeier i vassdraget, (således som forholdet er i lovens 1ste punktum). Det er dog utelukkende i denne siste egenskap - som medeier i vannkraften - at han har de rettigheter som loven tilsier ham. Nogen reell grunn til at disse rettigheter når selve vassdraget ligger i fellesskap kun skulde tilkomme den vassdragseier som tillike er med eier i grunnen langs vassdraget (altså her selgerne av vannkraften), men ikke den som bare er medeier i vannkraften (altså kjøperen), lar sig så vidt skjønnes ikke påvise. Der består som nevnt ikke mellem bestemmelsene i lovens 1. del og dens 2. del nogen sammenheng - hverken i innhold eller øiemed - som skulde gjøre en slik tolkning av loven naturlig. Den tilfeldige omstendighet at loven, idet den har samlet to uensartede bestemmelser i samme paragraf, bruker ordet loddeier i begge bestemmelser, bør ikke lede til at lovordene i 2. del gis en innskrenkende tolkning som ikke kan ses å være tilsiktet og som, såvidt skjønnes, vilde savne rasjonell begrunnelse. Det må derfor være den rimelige forståelse av lovens uttrykk at ordet «loddeier» i 2. del må få anvendelse på enhver som er loddeier i vassdraget - jfr. uttrykket «de øvrige loddeiere» i lovens siste punktum. Den her hevdede forståelse av loven er såvidt skjønnes også hevdet av Arne Carlsen i hans kommentarutgave av vassdragsloven.

Jeg er således også på dette punkts vedkommende kommet til samme resultat som herredsretten. Det blir efter dette unødvendig å behandle, hvorvidt Ole Kristensen har godkjent kommunens kjøp.

Under prosedyren har også vært behandlet spørsmålet om kommunens stilling med hensyn til tomt til kraftstasjon ifølge den avtale som kommunen har sluttet med selgerne av vassdragsrettighetene. Efter den nedlagte påstand skjønnes det ikke å være grunn til å behandle dette spørsmål her i saken. Spørsmålet vil førmentlig naturlig komme under behandling under den verserende sak om utskiftning av grunnrettighetene.

Side:425

Herredsrettens dom blir efter dette å stad feste. Efter resultatet finnes den ankende part å burde betale sakens omkostninger for Høiesterett. Jeg stemmer for sådan

domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Kristen, Anfin, Lars og Kari Hovland, en for alle og alle for en, til Ullensvang kommune kr. 1500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Aars, Grette, Fougner, kst. dommer Hjelm-Hansen og justitiarius Berg: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Elven løper ut i Vendovannet på Hardangervidden og styrter vestover ned i Sørfjorden i Hardanger. Den grunn, som støter til vassdraget, ligger i sin helhet på gården Hovland (gnr 85) i Ullensvang. Elven kan utbygges til ca 20.000 hk. Hovland bestod oprinnelig av 2 hovedbruk. De blev senere - antagelig i det 18. århundre - delt i 4 omtrent like store hovedbruk, hvis nærværende betegnelse og eiere er: B.-nr. 1. Jakob Johannessen (forrige eier Helge Johannessen), bnr 2. Johannes Brandt Aga (forrige Anna J. Aga), bnr 6. Ole Kristensen. Fra bnr 6 blev i 1921 utskilt en parsell (bnr 18) til sønnen Kristen Olsen med andel i utmarken efter skylden. B.-nr. 8. Gunbjørg Larsdatter, (se forrige eier Ola Larsen).

De 4 hovedbruks innmark er utskiftet (antagelig i 1890 årene). Innteigene støter til fjorden. - - - Den ovenforliggende utmark lå inntil 1813 i felleseie, forsåvidt angikk grunn og beite (skogen lå i teigebytte). I 1813 blev imidlertid ved mindelig forlik mellem de 4 hovedbruk utmarken (bortsett fra skogen) delt i 4 felter på følgende måte fra nord til syd: B.-nr. 1 og 3 fikk i sameie et felt lengst mot nord. B.-nr. 6 og 8 fikk i sameie et felt på nordsiden av elven Vendo. B.-nr. 1 og 3 fikk i sameie et felt på sydsiden av Vendo. B.-nr. 6 og 8 fikk i sameie et felt lengst mot syd. Der blev i dette forlik ikke truffet nogen særskilt bestemmelse om retten til eller rådigheten over Vendo.

Ved dokument av 10 mars 1919 tilbød eieren av bnr 1, 3 og 8 Ullensvang kommune, «all vår vannrett der ligger ovenfor Hovlands Uldvarefabriks eiendom»1) på forskjellige betingelser bl.a. kr. 10.000 kontant til hver for den første utbygning til og med 3000 hk. De erklærte sig videre villige til å avstå 5 mål grunn (å kr. 200 pr. mål) til «tomt til kraftstasjon og rørgate», forsåvidt disse skulde bli lagt på vår grunn». Den 11 oktober 1919 blev der holdt 3 skylddelingsforretninger, hvor bl.a. den fjerde eier Ole Kristensen var til stede. Fra bnr 1, 3 og 8 blev der utskilt 3 parseller, som hver fikk følgende grensebeskrivelse:

1) Fabrikken ligger på Hovlands innmark.

«Den frasolgte vannrettighet utgjør hovedbrukets samlede eiendom i Vendovassdraget fra Kvernhusberget og grensen mot fabrikkeier P. Agas eiendom og helt til fjells.» Skylden for hver parsell blev satt til 20 øre, derved blev hovedbrukenes gjenværende skyld henholdsvis m 4,84, m 4,92 og m 5,00. Forretningen blev tinglyst 18 oktober 1919. I desember 1919

Side:426

utstedte de nevnte 3 eiere skjøte til kommunen på parsellene. Skjøtet blev tinglyst 15 mai 1920.

Den 24 november 1920 begjærte Ole Larsen (bnr 8) utskiftning over utmarken med det formål å få hvert enkelt bruks beiteandel samlet i et stykke. Underutskiftningen blev inkaminert 20 september 1922. Foruten grunneiere og naboer møtte også kommunen ved ordføreren. Utskiftningen blev sluttet 14 desember 1925. Blandt dens bestemmelser er å merke, at kommunen - til tomt for kraftstasjon og rørgate - blev utlagt et grunnstykke (som separateiendom) på nordsiden av Vendo ca 60 ar. Den 15 september 1925 begjærte eierne av bnr 6 og 18 (Ole Kristensen og Kristen Olsen) overutskiftning. Den blev sluttet 18 oktober 1928. Det blev bl.a. bestemt at det foran nevnte areal på ca 60 år på Vendos nord side ikke skulde utlegges kommunen som separateiendom. Det skulde utlegges til kommunen og eierne av bnr 6 og 18 i fellesskap med 3/4 på kommunen og 1/4 på b.-nr, 6 og 18.

Den 14 januar 1929 påanket Ole Kristensen og Kristen Olsen (ved advokat Friele) overutskiftningen til Hardanger herredsrett. Fra stevningen hitsettes: «Såvel ved under- som ved overutskiftningen har man betraktet den hele utmark som liggende i felleseie mellem samtlige 4 brukere, hvorved hele grunnlaget for utskiftningen er blitt uriktig. Ole Kristensen påstår derfor den hele utskiftning underkjent, idet han forlanger sin utmark skiftet alene med Ole Larsen, der er den eneste med hvem han eier i fellesskap. Ytterligere påklager Ole Kristensen, at han av overutskiftningsretten er tillagt i fellesskap med Ullensvang kommune et areal stort 58,9 ar på nordsiden av Vendo. Dette areal er utlagt Ullensvang kommune med 3/4 og Ole Kristensen med 1/4. Arealet er utlagt til byggetomter, rørgate og inntaksdam m.v. for vannkraften i Vendo. Denne vannkraft eiedes tidligere i fellesskap med 1/4 hver av Jakob Johannessen, Ole Kristensen, Anna Agas og Ole Larsens eiendommer. De 3/4 er solgt til Ullensvang kommune, mens Ole Kristensen ikke har solgt. I forhold til Ole Kristensen er de andres salg ugyldig, da en sameier ikke kan selge sin andel uten alle medeieres samtykke. Ytterligere har Ole Larsen solgt til Ullensvang kommune til rørgate m.v. et areal av den utmark han eier i fellesskap med Ole Kristensen. Ved underutskiftningen blev et areal på 60,3 ar i henhold til denne handel utlagt som særeie for Ullensvang kommune. Ved overutskiftningen blev arealet innskrenket til 58,9 ar og blev tillagt Ullensvang kommune i fellesskap med Ole Kristensen, således at kommunen blev eier for 3/4 og Ole Kristensen for 1/4. Ole Kristensen mener imidlertid at Ole Larsen ikke er berettiget til å fraselge sin gård nogen del av utmarkssameiet på en sådan måte, at erhververen får nogen som helst rettigheter i forhold til annen sameier. Under enhver omstendighet mener han, at kommunen ikke kan tilkjennes mer enn en halvdel i fellesskap på samme måte som Ole Larsen tidligere var sameier for en halvdel.»

Saksøkeren påstod overutskiftningen underkjent, subsidiært helt eller delvis forandret, forsåvidt den anerkjente kommunen som medeier i forhold til saksøkeren. Ytterligere subsidiært påstodes saksøkerne kjent som sameiere for 1/2 i det til rørgate m.v. utlagte areal og overutskiftningen underkjent, forsåvidt saksøkerne er kjent som sameiere for 1/4.

De saksøkte påstod overutskiftningen stadfestet. Betingelsene for utskiftning forelå, idet utmarksstykkene lå i teigeblanding. Når kommunen var utlagt tomter i fellesskapet, var det ikke som eier, men i medhold av

Side:427

en obligatorisk overenskomst med de tre selgere. Videre hadde saksøkerne ved sin holdning under underutskiftningen avskåret sig adgangen til å protestere mot den fremgangsmåte som blev valgt (nemlig direkte å utlegge arealet til Ullensvang kommune). For øvrig mente de saksøkte at kommunen også i forhold til saksøkerne var å anse som eier av 3/4 av vannkraften i Vendo og derfor hadde krav på å anerkjennes som eier av 3/4 av den grunn, som blev henlagt til vannfallet, når bare den således i fellesskap utlagte grunn for 3/4's vedkommende blev fratrukket selgernes andeler ved utskiftningen.

Ved herredsrettens dom av 12 juli 1932 blev de saksøkte (Anna Aga, Jakob Johannessen, Ole Larsen og Ullensvang kommune) frifunnet. Ved stevning av 20 september 1932 blev dommen innanket for Bergens overrett, hvor den blev optatt til dom 20 august 1934. Dom er ennu ikke avsagt.

Efter forgjeves forliksmegling har Ole Kristensen ved stevning av 20 september 1934 reist den foreliggende sak.

Saksøkeren gjør for det første gjeldende, at fra sameie i utmark kan ingen tinglig rett utskilles uten alle sameieres samtykke, enhver sameier har rett til å hindre, at nogen fremmed kommer inn i sameiet. Jfr. særlig Gjelsviks Tingsrett' (2. utg.) s. 103, Rt-1019-197 og Rt-1933-1162. Da vassdragsretten følger vedkommende grunneiendommer (Jfr. vassdragslovens §1) er skylddelingene av 11 oktober og skjøtet av desember 1919 ugyldige. Forsåvidt man har den opfatning, at Vendo og dermed Vassdragsretten ligger i felleseie mellem de fire bruk og at den altså eies med 1/4 av hvert bruk inntrer hel ugyldighet, saksøkeren er jo da sameier i hver dråpe vann. Forsåvidt man har den opfatning - hvad saksøkeren mener er riktig - at den søndre halvdel av Vendo tilhører bnr 1 og 3 og den nordre halvdel bnr 6 og 18, blir skjøtet bare delvis ugyldig, nemlig forsåvidt angår salget av Ole Larsen (eier av bnr 6), Ole Kristensen er jo sameier for en halvdel av nordre halvdel. Om skylddelingen og skjøtet skulde være gyldige er kommunen bare sameier i vannfallet, men ikke i nogen til vassdraget støtende grunn. Den kan da ikke gi utbygging efter vassdragslovens (§12, §15 §25) uten samtykke av alle vedkommende Sameiere. Anses Ole Kristensen som sameier for 1/4 i det hele vassdrag, kan ikke kommunen utbygge noget som helst uten samtykke. Anses han alene som sameier i nordre halvdel, kan kommunen vel utbygge søndre halvdel, men ikke nordre. Saksøkeren benekter, at han ved undlatelse av å protestere eller ved sitt forhold i øvrig under skylddelingene og utskiftningene har bevirket eller erkjent, at utskillelsen av vannrettighetene og skjøtet er gyldig. - - -

Saksøkte mener, at vassdraget også efter forliket av 1813 blev liggende i helt sameie mellem de 4 hovedbruk, og at derfor kommunen erhvervet den sydlige halvdel av vassdraget og halvdelen av den nordlige halvdel. Saksøkte anser det for øvrig av mindre vesentlig betydning, enten man følger saksøkerens eller saksøktes opfatning i denne henseende. Saksøkte går ut fra, at det er den almindelige regel i norsk rett, at en sameier fritt kan avhende sin andel i sameiet, uansett hvad er sameiets gjenstand. Når saksøkeren mener, at de tre eiere ikke kunde selge sin anpart av vassdragsretten uten hans samtykke, gjør han gjeldende en undtagelse fra den almindelige regel. Han har da bevisbyrden for, at denne undtagelse er berettiget. Men det er ingen hjemmel for saksøkerens påstand, hverken i norsk lov, sedvanerett,

Side:428

teori eller rettspraksis. Når en utmarksstrekning ligger i sameie mellem flere gårder, er sameiernes eiendomsrett til utmarken bestemt ved loddenes størrelse, (d. v. s. i forhold til den gamle matrikulskyld). Også sameiernes bruksrett er begrenset i forhold til størrelsen av deres lodd. Men dessuten må man som hovedregel kunne opstille den begrensning, at sameieren ikke har rett til å utnytte sameiet i videre utstrekning enn til gårdsfornødenhet. Sameierne har da en ganske sterk interesse av å hindre, at den enkelte lodd i sameiet avhendes uten forbindelse med selve gården. Derved vilde jo hele grunnlaget for sameiernes innbyrdes rett i sameiet bli fullstendig forrykket. Denne betraktning passer ikke, hvor det gjelder vassdragsrettigheter i utmark. Der eksisterer ikke nogen slik forbindelse mellem sameiernes rett til å utnytte vannkraften og de enkelte gårders behov for vannkraft. Der finnes ikke i norsk rett nogen regel, som går ut på, at den enkelte sameier ikke kan utnytte vannkraften i videre utstrekning enn til gårdsfornødenhet. Tvertimot, vassdragslovens §12 og §15 viser, at det ikke finnes nogen slik begrensning. Under disse omstendigheter har de enkelte sameiere ikke nogen berettiget interesse i å kunne motsette sig at vannretten ved salg skilles fra de respektive gårder. Når en bruksrett utskilles fra en gård og overdrages til en fremmed, kan det føre til, at sameieteigen forringes eller at pågjeldende utnyttelsesmulighet helt ødelegges. En sådan risiko løper man ikke, om en vassdragsrett utskilles. Om den blir utnyttet aldri så intenst, blir den nemlig ikke selv forringet. Skulde saksøkeren ha rett i sin påstand, vilde det føre til uantagelige resultater. Man vilde ikke kunne komme ut av sameiet ved salg av hele sameiegjenstanden efter N.L. 5-3-51. Adgangen til utskiftningen er stengt ved utskiftningslovens §40. Den enkelte vilde da stå overfor valget mellem enten ganske å renonsere på nyttiggjørelsen av vannfallets verdi eller å skille sig ved gården sammen med sameiet. Den regel saksøkeren opstiller, vilde derfor legge alvorlige vanskeligheter i veien for en hensiktsmessig utnyttelse av vannkraften og stå i dårlig samklang med den interesse for å opnå en heldig utnyttelse av vassdraget, som hittil er vist fra statsmaktenes side.- -

Anses først utskillelsen og skjøtningen av vannfallet lovlig, kan kommunen gå til utbygning når den iakttar reglene i vassdragslovens §12 og §15. - - -

Retten skal bemerke: 1. Det er på det rene, at utmarken inntil 1813 lå i helt sameie mellem de 4 hovedbruk på Hovland, at man ved forliket av 1813 delte sameiet i fire felter således som før beskrevet og at man da ikke traff nogen bestemmelse om elven. Retten mener, at utmarken efter delingen ikke kan sies å være kommet i sådan - så å si tilfeldig - teigblanding, at elven blev i helt felleseie som før (jfr. forhandlingene om vassdragsloven i Odelstinget for 1887 side 160-161). Den almindelige regel om at vassdraget følger de tilstøtende grunneiendommer (jfr. vassdragslovens §1 som var gjeldende rett også tidligere), må da komme til anvendelse, slik at bnr 1 og 3 fikk rådighetsrett over elvens søndre halvdel, og bnr 6 og 18 over nordre halvdel. Når grunneierne i 1813 bare traff bestemmelser om beitet (grunnen) og ikke om elven, var det vel, fordi elven da ikke hadde synderlig interesse for dem. Efter denne opfatning har kommunen rådighetsrett over Vendos søndre halvdel. Retten til nordre halvdel tilkommer kommunen for en halvdel og bnr 6 (og 18) for en halvdel, forsåvidt da overdragelsen fra Ole Larsen (bnr 8) i det hele tatt er gyldig. Det vil bli drøftet i det følgende.

Side:429

2. Retten tar sitt utgangspunkt i, at det er hovedregelen i norsk rett, at enhver sameier fritt kan avhende sin (ideelle) andel i sameiet Jfr. Gjelsviks Tingsrett (2. utgave) side 103, Scheel side 149, Brandt (1892) side 109, N.L. 5-3-51. Fra denne hovedregel må der undertiden gjøres undtagelser, som kan være begrunnet i særlige forhold ved det enkelte sameie eller i sedvanerett. Retten er kommet til det resultat, at der i denne sak ikke er grunn til å gjøre undtagelse. Det har ikke vært påstått, at der har foreligget særlige forhold i den måte, hvorpå sameiet er opstått, eller i nogen slags - uttrykkelig eller stiltiende avtale mellem sameiegårdene. For visse bruksrettigheter lar det sig hevde, at ideell andel i dem ikke uten alle sameieres samtykke bør eller kan utskilles fra vedkommende gård og overdras til en fremmed, fordi der da opstår fare for, at andelen vil bli utnyttet utover gårdens fornødenhet. For utnyttelse av skog eller torvmyr er dette bestemt i utskiftningslovens §121. For utnyttelse av skiferbrudd er det samme uttalt i Høiesterettsdom i Rt-1909-801. Når det imidlertid gjelder utnyttelse av vannkraft, kan den ikke settes i relasjon til den enkelte sameiegårds fornødenhet, i alle fall ikke når det gjelder vassdrag av den her omhandlede størrelse. Der er ikke nogen lov eller nogen dom, hvorefter en enkelt sameier forbys å utnytte vannkraften utover gårdens fornødenhet. Tvertimot. Vassdragslovens §12 og §15 viser, at der ikke er nogen slik begrensning. Ifølge disse paragrafer er nemlig sameierne berettiget til å utnytte vannkraften i forhold til sin lodds størrelse. Også overskriften til 2. kapital «Om vannets benyttelse til industrielt øiemed» viser, at der ikke er nogen begrensning til gårdsfornødenhet. Jfr. også lov om regulering av vassdrag av 14 desember 1917 §18. Efter vassdragslovens §15 og reguleringslovens §9 er den sameier, som selv utnytter vannkraften, endog under visse omstendigheter berettiget til å bruke sin medeiers anpart. Når vannkraften på denne måte kan anvendes langt utenfor gårdsfornødenhet og således besittelsen av en enkelt ikke danner nogen naturlig begrensning i retten til å utnytte vannkraften, har heller ikke de enkelte sameiere flogen berettiget interesse til å motsette sig, at vannretten ved salg skilles fra de respektive gårder. Den enkelte lodd i sameiet blir hverken større eller mindre, om loddene skilles fra et gårdsbruk og avhendes til en utenfor sameiet stående tredjemann. Eller for å si det på en annen måte: Når den enkelte sameier ikke kan hindre, at vannkraften utnyttes til industrielt bruk, fullt ut, må det være ham det samme, enten den som utnytter vannkraften er eier av en gård i sameiet eller ikke.

Ved Høiesterettsdom i Rt-1919-107 blev en sameiers salg av jakt- og fiskerett kjent ugyldig i forhold til de øvrige sameiere (Jfr. også Rt-1933-1162). Der blev her lagt vekt på, at innbringelsen i sameiet av et nytt og fremmed moment «må forutsettes lettere å kunne bli til ulempe og fortrengelse av de øvrige interesserte i sameiet». Dette moment har betydning, hvor det gjelder herligheter, som kan forringes ved sterk bruk eller utnyttelse. Men vannkraft forringes ikke hvor meget den enn utnyttes. At en «fremmed» blir loddtager i vannet, kan da ikke bli til fortrengsel for de øvrige loddeieres interesser i vannkraften. De beholder sin lodd like fullt og ubeskåret. Hvad spesielt det foreliggende tilfelle angår, er det ikke påvist, hvilken skade saksøkeren skulde lide ved, at kommunen blev loddeier i vassdraget, uten samtidig å kjøpe de tre andre hovedbruk.

Saksøkeren har ikke godtgjort, at der i våre bygder eksisterer rettsoverbevisning eller skikk og bruk eller sedvanerett, gående ut på, at ideelle

Side:430

anparter i vassdrag ikke kan skilles fra vedkommende gård uten alle sameieres samtykke. Det som er passert i den foreliggende konflikt mellem partene tyder heller på, at man har gått ut fra, at slik utskillelse kan finne sted. Derimot har man vært uklar over hvilke spesielle beføielser kommunen hadde under utskiftning.

Retten er enig med saksøkte i, at saksøkerens opfatning leder til urimelige resultater. Slår en enkelt sameier sig vrang - hvad der lett kan hende -, vil betydelige samfundsinteresser kunne skades derved, at vassdraget ikke kan utnyttes. Og de øvrige sameiere vil skades derved at de ikke kan nyttiggjøre sig sin andel i vassdraget uten ved å selge gården, hvilket folk med ettefølelse og tradisjon selvfølgelig kvier sig for. Adgangen til opløsning av sameiet ved salg efter N.L. 5-3-51 er stengt (Gjelsviks Tingsrett side 104, note 16). Også utskiftning er stengt ifølge utskiftnings lovens §40. Det bør også tilføjes, at en sådan vetorett for den enkelte sameier kan føre til usømmelige spekulasjoner.

Antar man, at der fra den materielle retts side ikke er noget til hinder for, at en ideell anpart i sameiet utskilles og overdrages til en utenfor sameiet stående tredjemann, kan skylddelingsforretning finne sted og anparten få eget bruksnummer. Jfr. Skylddelingsloven av 20 august 1909 §3, siste punktum. Dette er også uttalt i en skrivelse fra Finansdepartementet av 2 desember 1913. - - -

4. Når Ole Larsens overdragelse antas gyldig, opstår spørsmålet om kommunen - mot saksøkerens protest - kan utøve nogen rådighetsrett over Vendos nordre halvdel. Dette må komme an på, hvorledes man forstår vassdragslovens §12 og §15, §12 har efter ordene alene anvendelse «hvor den til et vassdrag støtende grunn ligger i fellesskap». Dette er ikke tilfelle her. Det er bnr 6 (og 18) og 8, som eier den tilstøtende grunn sammen. Kommunen har ikke fått overdratt nogen grunn, bare bnr 8's andel i vassdraget. Vassdragslovens tekst og forarbeider kan ikke sees å omhandle det tilfelle, at vannretten er blitt skilt fra grunnen. Det har vel sin årsak i at slike adskillelser den gang ikke hadde funnet sted. Retten antar imidlertid at man må kunne gi §12 analogisk anvendelse, således at også den, som bare har lodd i vannet, kan gå til utbygning, når han iakttar de regler paragrafen fastsetter. Ut fra det syn retten har gjort gjeldende ovenfor (under nr. 2), kan der ikke skjønnes å være nogen betenkelighet forbundet med en sådan analogisk fortolkning. De legislative hensyn, som taler for at sameierne i grunnen kan benytte sig av §12, taler like sterkt for at sameiere i vassdraget kan gjøre bruk av den. I denne retning har også Arne Carlsen uttalt sig i sin kommentar til vassdragsloven (1916) side 26. Olaf Amundsen har i sin kommentar til vassdragsreguleringsloven (1928) side 177 alene uttalt, at «vassdragslovens §12 gjelder kun, når grunnen ligger i fellesskap (enten fullkomment eller teigbytte, se W. S. Dahl side 48). Om han hermed har ment å ville bestride Arne Carlsens fortolkning, synes tvilsomt. Også vassdragslovens §15 har efter ordene alene anvendelse på grunneierne. Av de samme grunner, som er nevnt ved §12, antar retten at også §15 analogisk må kunne utvides til loddeiere i vassdraget. - - -

5. Saksøkte blir efter dette å frifinne. - - -

Wiesener.