Rt-1939-328

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1939-04-27
Publisert:	Rt-1939-328
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69
Parter:	Karl K. Lia og Olav K. Lia (advokat Arne Vislie) mot Signe Magdalena Gautefall (advokat Valentin Voss opnevnt).
Forfatter:	Broch, Evensen, Stang, Solem, Lundevall, Jebe, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §9, Odelsloven (1821), §29, Skjønnsprosessloven (1917) §71, §74, Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Broch: Den 13 februar 1937 avsa Kragerø herredsrett enstemmig dom i en odelsløsingssak med sådan domsslutning:

«Karl K. Lia og Olav K. Lia pålegges til lovens første faredag å utstede skjøte til Signe Magdalena Gautefall på eiendommen Gautefall nedre, gnr 44 bnr 6 av skyld mark 2,10 i Drangedal, og til innen samme frist til fordel for Signe Magdalena Gautefall

Side:329

å fravike og ryddiggjøre eiendommen, mot at Signe Magdalena Gautefall betaler omkostningene ved skjøtingen og tilsvarer kr. 5280 av den pa eiendømmen hvilende pantobligasjon av 22 januar, tinglyst 11 desember 1936 til Kongeriket Norges Hypotekbank. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen blev av Karl K. Lia og Olav K. Lia innanket for Agder lagmannsrett som 22 desember 1937 med to mot en stemme stadfestet herredsrettens dom og ila de ankede parter saksomkostninger før lagmannsretten. Det dissenterende medlem stemte for de ankende parters frifinnelse uten tilkjennelse av saksomkostninger. Angående sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til de avsagte dommers domsgrunner.

Karl K. Lia og Olav K. Lia har innanket lagmannsrettens dom for Høiesterett. De har anført at flertallet har tatt feil når det har antatt at ankemotpartens odelsrett ikke gikk tapt 27 september 1929, og når det som begrunnelse herfor har anført at odelspreskripsjonsfristen var avbrutt ved at ankemotpartens søster, som var dårligere odelsberettiget, hadde anlagt odelssøksmål innen fristens utløp. Flertallet hadde tatt feil når det antok at det ikke er adgang til å skille mellem nærmere og fjernere av ætten. Dette resonnement bygger på en efter de ankende parters mening uriktig fortolking av odelslovens §9. Av annet punktum i denne bestemmelse sammenlignet med første punktum fremgår det at odelsretten før en bedre berettiget preskriberes når en dårligere berettiget sitter med eiendommen, og et odelssøksmål fra en dårligere berettiget kunde da heller ikke avbryte preskripsjonens løp for en bedre berettiget.

De ankende parter har nedlagt sådan påstand: «Karl K. Lia og Olav K. Lia frifinnes og tilkjennes hos ankemotparten Signe Magdalena Gautefall ved verge Gunstein Gautefall saksomkostninger ved alle retter.»

Motparten Signe Magdalena Gautefall ved verge Gunstein Gautefall, som har fått fri sakførsel for Høiesterett, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, at tiden for Signe Gautefalls overtagelse av odelsgodset settes til 14 april 1940, og at de ankende parter tilpliktes solidarisk å erstatte det offentlige sakens omkostninger, derunder den opnevnte sakfører advokat Valentin Voss' salær.

Saken foreligger for øvrig for Høiesterett i uforandret skikkelse.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og finner i det vesentlige å kunne tiltre hvad dens dissenterende medlem har anført.

Odelslovens §9 inneholder de almindelige regler om foreldelse av odelsrett. Paragrafens første punktum opstiller således som jeg leser paragrafen, for det første den hovedregel at dersom odelsgodset har vært på helt fremmed hånd uten påtale i 3 år eller derover (eller nu 5 år jfr. midlertidig lov av 30 juni 1932), har alle odelsberettigede tapt sin odelsrett. Dernæst bestemmer §9, 2. Punktum ytterligere, at de nærmere i ætten også har tapt deres innløsingsrett såfremt godset har vært på en fjernere berettigets

Side:330

hånd i 3 år. Motparten i saken har gjort gjeldende at §9, 1. ledd har karakteren av en positiv særbestemmelse som tillegger løsingen fra en fremmed besitter den virkning at den bevarer odelsretten for hele ætten, altså ikke bare for dem som er fjernere berettiget enn løseren og derfor avskåret fra å løse eiendommen i forhold til ham, men også for de nærmere berettigede. Jeg kan ikke være enig i denne fortolking. Odelslovens konsekvente system og den derpå byggede lange rettspraksis er at løsingsretten er av personlig ikke av kollektiv natur. Hadde det vært lovens mening å bryte dette prinsipp ved bestemmelsen i §9, 1. ledd måtte man ventet å finne dette ganske anderledes tydelig uttrykt i teksten enn skjedd, dette så meget mer som bestemmelsen er sammenkoblet med regelen i §9, 2. punktum, som understreker løsingsrettens personlige karakter.

Motparten har til støtte for sin opfatning pekt på at §9, 1. punktum bruker uttrykket «odels- og innløsingsrett», mens annet punktum bare bruker ordet «innløsingrett». Motparten har derav villet slutte at det bare er løsingsretten, ikke odelsretten som efter 2. punktum går tapt, og at dette også viser at §9, 1. og 2. punktum omhandler forskjellige ting. Jeg innskrenker mig til forsåvidt å henvise til advokat Voss' kommentar til odelsloven s. 33 og den der citerte høiesterettsdom i Rt-1936-70, hvori er fastslått at oversittelse av løsingsfristen i odelslovens §9, 2. ledd medfører tap av selve odelsretten, ikke bare løsingsretten.

De praktiske følger av motpartens lovforståelse synes heller ikke rimelige. Det forekommer mig støtende om den bedre odelsberettigede som har undlatt å gjøre sin løsingsrett gjeldende overfor en fremmed besitter under foreldelsesfristen skulde få sin løsingsrett vakt til live igjen derigjennem at en fjernere berettiget i tide har løst eiendommen, og at den bedre odelsberettigede derved skulde ha opnådd en ny frist overfor ham. Ubilligheten overfor den fjernere odelsberettigede som har passet på å bruke sin rett synes mig iøinespringende.

Efter dette stemmer jeg for at de ankende parters frifinnelsespåstand tas til følge.

Da saken gjelder et prinsipielt lovfortolkingsspørsmål finner jeg efter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

Karl K. Lia og Olav K. Lia frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Valentin Voss fastsettes til kr. 700.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stang og Solem, de ekstraordinære dommere, sorenskriver Lundevall og lagdommer Jebe og justitiarius Berg: Likeså.

Side:331

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder odelsløsing av gnr 44 bnr 6 Gautefall nedre av skyld 2 mars 10 øre i Drangedal tinglag. Til denne eiendom har saksøkeren, den umyndige Signe Magdalena Gautefall ved sin far Gunstein Gautefall som verge gjort odelsrett gjeldende. Forliksklage til odelsløsingens påbegynnelse blev innlevert den 19 september 1935, behandlet i forliksrådet den 7 oktober nestefter og da henvist til retten. - - -

Det er utelukkende spørsmålet om hvorvidt saksøkeren har tapt sin løsingsrett som følge av preskripsjon, hvilket saksøkeren på sin side benekter, som er gjenstand for tvist i saken. - - -

Odelsgodset gnr 44 bnr 6 Gautefall nedre, som består av to skogstykker, er ved skylddelingsforretning tinglyst den 19 september 1934, utgått fra gnr 44 bnr 2 Gautefall. På denne - den oprinnelige eiendom - fikk Ketil Olsen Gautefall tinglyst skjøte den 3 oktober 1873. Han solgte den til sin sønn Gunstein Gautefall, som fikk tinglyst skjøte den 7 mars 1922. Han satt med eiendommen til han gikk konkurs og boet solgte den til hans svoger Egil O. Tveit som fikk tinglyst skjøte den 27 september 1926. Like overfor ham iverksatte den umyndige Kristine Teresie Gautefall, en yngre søster av saksøkeren, ved sin far Gunstein Gautefall som verge odelsløsing, hvis berettigelse imidlertid blev bestridt fra Tveits side. Men ved Kragerø herredsretts upåankede dom av 25 juni 1929 blev Tveit dømt til å utstede skjøte på eiendommen til Kristine Teresie mot at hun overtok på eiendommen hvilende nærmere angitte heftelser. Løsingstiden blev satt til den 14 april 1930. Egil Tveit gav fra sig skjøte og fravek eiendommen til fastsatt tid og Kristine Teresie overtok den. Hennes skjøte blev imidlertid ikke tinglyst, idet hun eller rettere hennes verge angivelig fant det vanskelig å utrede de hermed forbundne omkostninger. Kristine Teresie satt så med eiendommen til 1932 da den blev satt til tvangsauksjon av Hypotekbanken hvis bud blev stadfestet. Herom blev erklæring tinglyst den 23 november 1932. Ved skylddeling, tinglyst den 19 september 1934, gikk nå som før nevnt bnr 6 ut. På denne eiendom, som altså er nærværende odelssøksmåls gjenstand, fikk så saksøkte Karl K. Lia efter forlangende av Hypotekbanken auksjonsskjøte som er tinglyst (dagbokført) den 18 mars 1936. - - -

Retten skal bemerke: Det er på det rene at saksøkerens yngre søster Kristine Teresie Gautefall som odelssaksøker ved herredsrettsdom av 1929 blev kjent løsingsberettiget til odelsgodset som den gang var en del av den eiendom som Kristine Teresies odelssøksmål omfattet og at Kristine Teresie overtok eiendommen på de i dommen fastsatte vilkår til den fastsatte løsingstid, den 14 april 1930. Samtidig utstedte eieren Egil Tveit skjøte på odelsgodset til odelsløseren. Løsingsdommen blev således opfylt fra begge sider.

At denne overgang av odelsgodset til Kristine Teresie var sådan «vitterlig innløsing», som odelslovens §9 krever, finner retten helt utvilsomt. Det er ikke i lovstedet selv opstillet som betingelse for innløsing at odeisløserens adkomstdokument skal være tinglyst og retten kan heller ikke finne et sådant krav hjemlet i lovens øvrige bestemmelser eller i noe til grunn for loven liggende prinsipp. Odelslovens §9 krever for innløsing ikke annet enn at denne skal ha foregått «således som i denne lov (§29) nærmere finnes bestemt», hvilket nå efter at lovens egne bestemmelser om fremgangsmåten ved odelsløsing er ophevet og erstattet av

Side:332

skjønsprosesslovens 3. kapitel vil si, at vilkårene er å finne på sistnevnte sted. Men her vil man forgjeves lete efter noe pålegg om at odelsmannens skjøte skal være tinglyst før løsingen er å betrakte som gjennemført.

Retten må således forkaste den innsigelse at Kristine Teresie Gautefall ikke innløste odelsgodset.

Saksøkte har dernest innvendt at saksøkerens odels- og innløsingsrett gikk tapt allerede i 1929, nemlig 3 år efter at Egil Tveit fikk tinglyst sitt skjøte, som følge av at noen innløsing fra ættens side av odelsgodset ikke fant sted innen lovens frist. Retten finner det herom tilstrekkelig å anføre at da den som nettop nevnt har forkastet de innvendinger som saksøkte har reist mot innløsingens lovlighet forkaster den dermed også den påstand at saksøkerens odelsrett blev preskribert allerede i 1929, idet denne påstand jo står eller faller med rettens resultat med hensyn til innløsingen.

Tilbake står da spørsmålet om saksøkeren har latt sin yngre søster besitte godset i 3 år og som følge derav har tapt sin innløsingsrett.

Heller ikke denne innsigelse finner retten å kunne gi saksøkte medhold i og skal i den anledning bemerke at det må ansees for å være fastslått ved sikker rettspraksis at utgangspunktet for odelspreskripsjon ved overdragelse inter vivos er tinglysingen av den nye eiers adkomstdokument. Retten finner det herom tilstrekkelig å henvise til førstvoterendes votum i den i Rt-1936-239 inntatte plenumsdom av Høiesterett. Retten antar at denne beregning av utgangspunktet også må gjelde i forholdet mellem nærmere i ætten og fjernere i ætten således at heller ikke nærmere odelsberettigede forspiller sin løsingsrett like overfor en fjernere odelsberettiget sålenge den sistnevnte ikke har tinglyst adkomstdokument til odelsgodset. Det tidligste utgangspunkt for preskripsjon av saksøkerens odelsrett blir således efter rettens mening tinglysingen den 18 mars 1936 av saksøktes auksjonsskjøte. Men allerede året forut påbegynte jo saksøkeren nærværende løsingssak.

Retten kommer således til det resultat at saksøkeren har løsingsrett til odelsgodset.

Av lagmannsrettens dom:

Lagmannsrettens flertall, lagmann Bonnevie og lagdommer Aanesen, kommer til samme resultat som herredsretten.

De ankende parter kan således ikke gis medhold i at ankemotparten, Signe Gautefalls odelsrett gikk tapt 27 september 1929, 3 år efter tinglysingen av skjøtet til Egil Tveit. Her foreligger jo det i odelslovens §9 nevnte tilfelle som avbryter 3-års-fristen, og redder odelsretten, nemlig at «noen av ætten» - ankemotpartens søster Kristine Teresie - «imidlertid har påtalt sin innløsingsrett» og «derefter vitterligen innløst odelsgodset». Odelsloven hjemler efter flertallets opfatning her ikke adgang til å skille mellem nærmere og fjernere av ætten. Ordet «vitterligen» i odelslovens §9 knytter sig til den nærmere foreskrevne innløsing efter odelslovens §29, nå skjønnslovens §71, jfr. §74. 4, og hverken i odelsloven eller nå skjønnsloven har man - som herredsretten også anfører - noen hjemmel for at det til vitterlig innløsing også skulde kreves tinglysing. Man kan heller ikke fra den almindelige regel, at det som utgangspunkt for preskripsjon av odelsrett kreves tinglyst skjøte, trekke noen slutning

Side:333

om at det skulde kreves tinglysing her, hvor det gjelder en i odelsrettens interesse fastsatt undtagelse fra preskripsjonsregelen.

Flertallet finner det unødig å avgjøre om tinglysing av skjøtet er nødvendig som utgangspunkt for den besittelse av godset i 3 år gjennem «noen fjernere i ætten», som omhandles i odelslovens §9, siste ledd, Kristine Teresie Gautefall som det her gjelder, har nemlig under ingen omstendighet besittet eiendommen i så meget som 3 år. Hun blev jo først ved odelsdom av 25 juni 1929 tilkjent eiendommen fra første faredag 1930 og i 1932 gikk eiendommen over til Hypotekbanken.

De ankende parter har først i 1936 fått skjøte på eiendommen.

Sorenskriver Grini er kommet til et annet resultat enn flertallet. Han finner at motpartens odelsrett er preskribert, idet preskripsjonsfristen må regnes fra den dag, da skjøtet til Egil Tveit blev tinglyst, nemlig 27 september 1926. Fristen utløp således den 27 september 1929 uten å være avbrutt ved noe skritt til eiendommens løsing fra hennes side. Den omstendighet at motpartens yngre søster før fristens utløp hadde gjort skritt til løsing og senere også innløste eiendommen antas ikke å ha noen innflytelse med hensyn til preskripsjonen av motpartens odelsrett. Det er kun til den odelsmann som har innløst odelsgodset samt til mulige fjernere odelsmann at odelsretten er gitt tilbake, derimot ikke til de nærmere odelsmenn, som ugjenkallelig har tapt sin odelsrett ved utløpet av preskripsjonsfristen. I henhold hertil stemmer han for ophevelse av herredsrettens dom og for den ankende parts frifinnelse samt for at saksomkostninger efter omstendighetene ikke bør tilkjennes.