Rt-1939-432

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1939-06-17
Publisert:	Rt-1939-432
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 100
Parter:	Aker kommune (advokat E. Corneliussen) mot 1. Fabrikkeier Chr. Schou (advokat Otto Wiersholm) og 2. Den norske Creditbank (advokat Arne Rygh).
Forfatter:	Næss, Alten, Klæstad, Winsnes, Coucheron, Stang, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §21, Tvistemålsloven (1915) §98

Dommer Næss: Angående denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til domsgrunnene for Oslo byretts dom av 30 november 1937, som har følgende domsslutning: «Den av Aker ligningsmyndigheter foretatte ligning av fabrikkeier Chr. Schou for gevinst ved tomtesalg fra gnr 83, bnr 3, Søndre Sinsen, Østre Aker, for inntektsåret 1934 opheves. Aker kommune kjennes forpliktet til å utlevere til Schou den av denne for den ilignede skatt deponerte bankbok med Den norske. Creditbank. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen, som er avsagt av 3 byrettsdommere, er med samtykke av Kjæremålsutvalget av Aker kommune påanket. direkte til Høiesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet og er i alt vesentlig bygget på de samme betraktninger som kommunen gjorde gjeldende i byretten, hvorfor jeg også forsåvidt kan henvise til byrettens domsgrunner. Anken er rettet ikke bare mot Chr. Schou, men også mot Creditbanken som hovedmotparter, idet forholdet er avklart derhen at Creditbanken er den reelle hovedmotpart som har hele den økonomiske interesse i saken forsåvidt som Creditbanken må legge ut alle de penger som skatten vil utgjøre. Ganske særlig gjør den ankende part gjeldende at byretten har tatt feil når den går ut fra at Schou - i strid med ordlyden i den foreliggende korrespondanse, og ennå mer i strid med alle fremstillinger til ligningsmyndighetene - har overlatt eiendomsretten til Sinsen allerede i 1929. I sammenheng hermed bestrider kommunen den antagelse fra byrettens side, at det efter ordningen i 1929 intet moment lå tilbake hos Schou enten av en reell eller en formell eiendomsrett. Blandt annet bestrides den uttalelse at Schou ingen innløsningsrett hadde. Det anføres bl.a. at det er i og for sig gitt, at skulde Aker tape saken i Høiesterett, blir det efterligning.

For Aker kommune er nedlagt sådan påstand: «At fabrikkeier Chr. Schou kjennes skattepliktig til Aker for gevinst ved tomtesalg fra Sinsen i året 1934 og at Aker kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter, in solidum hos fabrikkeier Chr. Schou og Den norske Creditbank.»

Den norske Creditbank påstår byrettens dom stadfestet og Aker kommune tilpliktet å betale saksomkostninger for begge retter.

Fabrikkeier Chr. Schou påstår likeledes stadfestelse av byrettens dom med tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter.

Side:433

Det er for Høiesterett fremlagt stenografisk referat av parts og vidneforklaringer under hovedforhandlingen i byretten tillikemed en del nye bevisligheter som dog ikke antas å ha bragt saken i noen vesentlig annen stilling enn før. Det bemerkes at Creditbanken ikke for Høiesterett har optatt det synspunkt at «Sinsen og Chr. Schous verdipapirer» var å betrakte som et privat administrasjonsbo, i hvilken anledning er henvist til den under 5 mars 1938 falne høiesterettsdom som er referert i Rt-1938-174.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten. Spørsmålet i saken er om Sinsen Søndre ved den gjeldsordning som fant sted mellem fabrikkeier Schou og Den norske Creditbank i 1928-1929 blev overdratt banken til eie, således at de senere tomtesalg må betraktes som salg av bankens eiendom og salgsgevinsten i 1934 derfor ikke kan skattlegges hos Schou. Når byretten har antatt at det fant sted en sådan overgang av eiendomsretten ved det nevnte tidspunkt, er det fordi den finner at Schou efter gjeldsordningen ikke lenger hadde noen faktisk eller juridisk rådighet over Sinsen, som helt og holdent var overgått til å disponeres av banken. Hos Schou var alene tilbake den formelle hjemmel til eiendommen, men denne hadde også banken sikret sig rett til å få overført når som helst det måtte passe for den å forlange skjøte utstedt til sig selv eller ordre. Og heller ikke i økonomisk henseende hadde Schou efter 1928-1929 efter byrettens mening praktisk talt noen interesse av Sinsen.

Jeg kan ikke være enig heri. Både i faktisk og juridisk henseende står saken efter min opfatning av gjeldsordningen ikke således. Jeg antar at Schou også efter gjeldsordningen er vedblitt å være eier av Sinsen, og at tomtesalget i 1934 overensstemmende med den valgte form også i virkeligheten er sluttet av banken på Schous vegne. Gjeldsordningen gikk ut på å avvikle Schous gjeld til banken, som i den hensikt ved advokat Steffens' skrivelse av 30 november 1928 blev tilbudt å overta Schous aktiva mot å frafalle videre krav mot Schou personlig, et tilbud som banken i sin svarskrivelse av 14 januar 1929 i hovedsaken aksepterte men i skrivelsen av 30 november 1928 blev det med hensyn til overgangen av de forskjellige aktiva til banken sondret mellem alle de deposita, aksjer og pantobligasjoner som berodde i banken på den ene side og eiendommen Sinsen på den annen side forsåvidt som det angående de førstnevnte verdier sies at banken overtar disse til eiendom og får fornøden transport på disse verdipapirer, mens det vedkommende Sinsen sies at banken fritt og alene disponerer over eiendommen og kan når som helst forlange skjøte utferdiget på eiendommen til banken selv eller ordre hvorefter det fortsettes: «De har således valgretten mellem å være panthaver eller selv å overta eiendommen i eget navn.»

Det forekommer mig klart at når banken har akseptert dette tilbud uten å treffe bestemmelse med hensyn til valget mellem å overta Sinsen til eiendom eller pant, må eiendomsretten ansees å være forblitt hos Schou. Jeg bemerker i denne forbindelse at det klarlig ikke ligger noen bestemmelse i så henseende i det uttrykk som står i spissen av bankens svarskrivelse av 14 januar 1929,

Side:434

hvor banken bemerker at «ikke alene de deponerte verdier, men også herr Schous frie aktiva overgår til oss som vår eiendom». Det kan med frie aktiva ikke siktes til eiendommen Sinsen, men alene til andre enn de deponerte verdipapirer.

Det har efter min forståelse av forholdene av forskjellige grunner ikke vært i bankens interesse å overta Sinsen til eie. Dens interesse var best tjent med å stå som realiserende panthaver. Banken hadde efter det oplyste i sitt depot en gjort pantobligasjon i Sinsen på 1 million kroner som blev overdratt til den sammen med de øvrige verdipapirer. Dermed var bankens juridiske rådighet sikret efter ønske foruten ved de i anledning av realisasjonen utstedte salgsfullmakter for bankens advokat og murmester Løken. Inntil videre og utover det år som denne sak gjelder blev Schou også selv boende på eiendommen, hvis vedlikehold og bortforpaktning han drog omsorg for i forståelse med banken.

Jeg kan heller ikke finne at Schou efter gjeldsordningen kan ansees å ha tapt all økonomisk interesse i Sinsen. Ordningen gikk ut på at hans ansvar til banken skulde fyldestgjøres av Sinseneiendommen og de øvrige overdragne verdier, men at han skulde beholde Hjula Veveri mot å forplikte sig til å anvende overskuddet av veveriets drift til nedbetaling av dets gjeld til banken til kr. 500.000, og derefter anvende halvparten av overskuddet til avbetaling på bankens krav i dens øvrige mellemværende med Schou. I bankens avsluttende erklæring av 13 februar 1929 angående gjeldsordningen anføres uttrykkelig: «Dog skal herr Schou som eier av Hjula Veveri være ansvarlig for at denne bedrifts mulige overskudd anvendes på den i vart brev til advokat Henrich Steffens av 14 januar 1929 angitte måte.» Det er efter min mening efter dette uriktig å anse Schou efter gjeldsordningen å ha vært uten økonomisk interesse i Sinsen. Han vedblev å ha interesse i en fordelaktig realisasjon av verdiene, om han enn ikke kunde blande sig i bankens administrasjon av salget da han hadde gitt denne rådighet ifra sig. Men at det til slutt vilde bli spørsmål om et opgjør og at banken måtte levere regnskap for Sinsen, synes klart. Banken leverte da også såvidt jeg har forstått årlig utskrifter av vedkommende konti. I bankens bøker førtes forholdet vedkommende Schou og Sinsen såvidt jeg har forstått over de samme konti som før. Kontoen vedkommende realisasjonen fremtrådte som Schous, og Sinsen var ikke opført som bankens eiendom i dens bøker. Det spørsmål om Schou kunde ha krevet innløsing av eiendommen mot innfrielse av sin konto i banken, har vært drøftet og er av byretten besvart benektende. Skjønt jeg ikke tillegger spørsmålet noen betydning, er jeg dog også forsåvidt av den motsatte opfatning.

At saken gjelder et skattekrav vedkommende tomtesalget, medfører ikke en annen bedømmelse av forholdet. Det er ikke nødvendig for å erkjenne eiendomsrettens forblivende hos Schou at bankens disposisjonsrett med hensyn til realisasjonen av eiendommen ved tomtesalget er innskrenket i noen henseende til fordel for Schou. Schous eiendomsrett kan være uthulet, men må

Side:435

dog anerkjennes som en realitet når det må ansees på det rene hvad partenes vilje i så henseende i virkeligheten har gått ut på. Kommunen kan derfor holde sig til Schou så lenge eiendomsretten ikke er overgått til banken. Jeg finner ikke at de påberopte høiesterettsdommer, spesielt ikke dommen i Rt-1933-1209, bringer spørsmålet i en annen stilling.

I det foreliggende tilfelle er det på det rene at Creditbanken da den stod foran det tomtesalg som har gitt anledning til denne sak, tok uttrykkelig forbehold overfor kjøperen om ikke å overta hjemmelsansvar for salget som eier. Den vilde alene stå som realiserende panthaver. Jeg citerer av salgskontrakt vedkommende Sinsen, datert 18 november 1935, dens post 8: «Eiendommen overtas med inntekter og utgifter den 2 januar 1936, pr. hvilken dag opgjør finner sted, og skal eiendommen stå til kjøperens fri disposisjon pr. 1 februar 1936, således at eier og leiere innen denne dato skal være utflyttet med alle sine eiendeler.» Som det sees er Schou også her av banken omtalt som eier av Sinsen.

Når jeg således antar at banken har foretrukket å innta denne stilling istedenfor selv å stå som eier av Sinsen, har ganske visst herved de almindelige økonomiske hensyn vært avgjørende for banken. Jeg antar at banken heller ikke vilde ha opnådd noen større fordel ved å optre som eier enn den har gjort ved å handle som skjedd.

Med den opfatning av forholdet som jeg således må anse som den rette, stemmer partenes, bankens og Schous holdning overfor skattemyndighetene fra gjeldsordningens istandbringelse til 1934. De har vært enige om ved sine selvangivelser disse år å gi uttrykk for at forholdet nettop var som her antatt. Sinsen er opført som Schous eiendom og det er opgitt inntekter og utgifter vedkommende realisasjonen og bankgjelden overensstemmende med bankens bokførsel. Dette må selvfølgelig i høi grad støtte mitt resultat. De to parter kan vanskelig høres med at fremstillingen alene skyldes mangel på omtanke, fordi de forholdsvis ubetydelige tomtesalg de første år ikke innbragte så meget at det overhedet kunde bli spørsmål om skatt derav. Jeg legger i denne forbindelse også adskillig vekt på at banken i sin skrivelse av 19 oktober 1929 til advokat Steffens efter hans anmodning uttrykkelig bekreftet «at de skatter som fabrikkeier Schou måtte få å utrede i forbindelse med den realisasjon av Sinsen som vi nå foretar, vil bli godtgjort av oss.» Da banken endret sin holdning under ligningen for inntektsåret 1934, var dette overensstemmende med dens interesser på dette tidspunkt.

Efter den opfatning av forholdet som jeg således er kommet til, kan jeg heller ikke finne at Schou kan høres med den innsigelse mot ligningen, at gevinsten av tomtesalget i 1934 ikke kan vedkomme hans skatteplikt dette år, fordi hans fordel ved gjeldsordningen allerede var vunnet i 1929. Det følger av den opfatning som jeg har fremholdt at den særlige fordel som salgsgevinsten utgjør må ansees realisert med virkning for Schous skatteplikt som Sinsens eier først da salgsbeløpet blev erlagt.

Jeg kommer således til det resultat at kommunens påstand

Side:436

må gis medhold. Jeg finner at det må tilsvares saksomkostninger for begge retter.

Domsslutning:

Chr. Schou er skattepligtig til Aker kommune for gevinst ved tomtesalg fra Sinsen i året 1934. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler Chr. Schou og Den norske Creditbank en for begge og begge for en til Aker kommune kr. 2.500. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Klæstad, de ekstraordinære dommere, byretsdommerne Winsnes og Coucheron og dommer Stang: Likeså.

Dommer Bonnevie: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltror i det vesentlige dens begrunnelse. Hvad særskilt forholdet til Hjula angår er det visstnok så at ordningen mellem Creditbanken og Schou medførte at Schous økonomiske interesser i Hjula under visse forutsetninger kunde komme til å bli påvirket av resultatet av bankens realisasjon av Sinsen. Som det fremgår av byrettens dom og av det av førstvoterende her nevnte, gikk avtalen for Hjulas vedkommende bl.a. ut på at av Hjulas eventuelle fremtidige overskudd skulde først Hjulas gjeld innfries så langt at gjelden blev redusert til kr. 500.000, og av det eventuelle ytterligere overskudd skulde halvparten gå til Schou og den annen halvpart til dekking av bankens tap på dens øvrige mellemværender med Schou. Hvis banken på denne måte opnådde full dekking av alt tap, skulde Schou fra den tid fritt disponere hele overskuddet på Hjula. Jeg er selvsagt fullt opmerksom på at denne ordning innebar at Schou til en viss grad var økonomisk interessert i at banken fikk bragt mest mulig ut av Sinsen gjennem tomtesalgene. Jo mer tomtene innbragte banken, desto mindre blev jo bankens samlede tap på dens mellemværende med Schou og desto mindre vilde den del av overskuddet på Hjula bli som banken ifølge avtalen skulde ha krav på. Men denne rent faktiske økonomiske interesse som Schou hadde i at Sinsentomtene innbragte banken mest mulig, hadde ikke i minste måte karakteren av en eierinteresse i Sinsen. Schous avledede interesse i realisasjonens resultat gav ham ikke noen som helst rettslig eller faktisk rådighet over Sinsen eller noen adgang til på noen som helst måte å blande sig inn i bankens disposisjoner under dens realisasjon av Sinsen. Schou hadde bare å avvente resulatet av realisasjonen. Hele denne ordning vedkommende Hjula endrer derfor efter min mening ikke noe i det for denne sak avgjørende forhold at Sinsen-eiendommen definitivt var gått ut av Schous eie. Ordningen medfører bare at det foreløbig ikke lot sig gjøre å fastslå eller beregne hvor meget av det fremtidige overskudd på Hjulas drift Schou måtte avstå til banken.

Av byrettens dom:

- - - Den mellem partene opståtte skattetvist angår ifølge den fra Schous side gitte fremstilling følgende: Schou, som ca 1915 som

Side:437

åsetesberettiget hadde overtatt eiendommen gnr 83, bnr 3, Sinsen Søndre, Østre Aker, var blitt sterkt rammet av omslaget efter krigen, og kom i 1921 faktisk under administrasjon. Det lyktes advokat Steffens, som ordnet med disse affærer, å få Schous gjeld samlet på en hånd, Den norske Creditbank (nedenfor benevnt banken), med hvilken Schou høsten 1928 og begynnelsen av 1929 fikk istand en gjeldsordning. Det blev ikke oprettet noe formelig overenskomstdokument, men avtalen blev fastlagt i en korrespondanse mellem banken og advokat Steffens, se skrivelse av 30 november 1928 fra advokat Steffens til banken, dennes svarskrivelse av 14 januar 1929 og erklæring av 13 februar samme år.

Overenskomsten gikk ut på følgende: Schous aktiva falt i 4 deler:

A) Eiendommen Sinsen Søndre. B) Noen få aksjer - for størstedelen verdiløse. C) Innbo, som Schou overtok efter en avtalt pris. D) Hjula Væveri, som var personlig firma, ikke aksjeselskap, men som dog hadde sine egne, helt fra Schous personlige gjeld adskilte forpliktelser overfor banken.

Men hensyn til Hjula gikk overenskomsten ut på, at Schou fikk beholde det, men med meget sterke bånd på disposisjonsretten, således at hele Hjulas overskudd inntil videre skulde gå til banken til renter og avdrag på Hjulas gjeld, inntil dette beløp var bragt ned til et beløp på kr. 500.000, som ansåes for en rimelig driftskreditt for Hjula. Derefter skulde halvdelen av Hjulas netto-overskudd gå til avdrag på bankens tap i dens øvrige mellemværende med Schou. Schou skulde som utgift for Hjula få beholde et visst bestyrerhonorar for Hjula. Derhos fikk han adgang til inntil videre å bli boende på Sinsen.

Med hensyn til Schous gjeld og Sinsen og de ubetydelige aktiva i form av aksjer gikk overenskomsten ut på, hevder Schou, at denne skulde overdra så vel Sinsen som aksjene til banken. Schous gjeld til banken (stadig bortsett fra Hjula-gjelden) blev redusert med 1 million kroner, og for den resterende gjeld frafalt banken' ethvert personlig ansvar overfor Schou. Sinsen og de øvrige aktiva hadde banken rett til å realisere så fordelaktig den kunde. Fikk banken full dekking' var det godt. Fikk den ikke full dekking, skulde den ikke ha ytterligere krav på Schou bortsett fra hvad han var pliktig til å innbetale til banken i henhold til avtalens punkt om Hjula.

Skjøte til banken, som hadde en pantobligasjon av tilstrekkelig størreise, blev ikke utstedt. Men Schou forpliktet sig til å gi banken fullmakt til å utstede skjøte på Sinsen helt eller delvis eller undertegne skjøte efter bankens forlangende. Fullmakt til bankens representant, murmester Løken, og til bankens advokat, C. Stub Holmboe, blev undertegnet av Schou. Hvis det blev noen, skatter som følge av realisasjonen av Sinsen, blev det mellem Schous advokat og banken avtalt, at banken skulde bære skattene.

I årene til og med 1933 var tomtesalget fra Sinsen ikke større enn at Schous selvangivelse i et hvert fall måtte vise underskudd. Han medtok tomtesalgene på sin selvangivelse. Schou blev i disse år skattlagt til Aker skjønnsmessig efter en inntekt svarende til husleie av Sinsen og en rimelig disponentgasje for Hjula.

I 1934 antok imidlertid tomtesalgene et sådant omfang, at det kunde tenkes reist spørsmål om skattbar inntekt. Efter å ha drøftet saken med

Side:438

banken medtok Schou ikke noe tomtesalg fra Sinsen på sin selvangivelse for dette år, men gjorde opmerksom på, at han i realiteten ikke var eier av Sinsen og ikke hadde vært det siden 1928-1929. Banken, som mente, at det rette synspunkt var prinsipalt: å betrakte de aktiva Schou overlot banken i 1929 til dekking av sin personlige gjeld som et insolvent administrasjonsbo, inngav egen selvangivelse for «realisasjon av Sinsen og Chr. Schous verdipapirer, representert ved Den norske Creditbank». Da gjelden oversteg verdiene og rentene oversteg" de ubetydelige inntekter, bortsett fra tomtesalget, var banken av den opfatning, at tomtesalgene var realisasjon, ikke inntektsgivende virksomhet, og opgav til beskatning ingen formue og ingen inntekt, men kun underskudd. Subsidiært så banken saken således, at i et hvert fall Schou ikke kunde betraktes som eier av Sinsen, men at banken efter innholdet av overenskomsten mellem denne og Schou måtte ansees som den reelle eier. Men heller ikke banken skulde beskattes, idet tomtenes utbringende ikke vilde være tilstrekkelig til å dekke bankens tilgodehavende, og realisasjonen av Sinsen i et hvert fall måtte betraktes som et ledd av bankens hele virksomhet, ikke som en spesiell i Aker stedbunden næring.

Efter lange forhandlinger mellem Akers ligningsvesen, Schou og banken blev Schou for inntektsåret 1934 lignet efter en formue av kr. 700.000 og en inntekt ved salg av tomter av kr. 787.503. Dessuten blev han lignet for inntekt av egen bolig i Sinsen. Denne siste post godkjenner Schou for beløpets vedkommende, men mener at denne skattbare inntekt uriktig er blitt klassifisert som «egen bolig» istedenfor «fri bolig». Inntektsansettelsen er bygd på, at merprisen ved tomtesalget, sammenlignet med hvad Schou overtok eiendommen for - - - Subsidiært er det flere punkter i den nærmere beregning av inntekten, hvor Schou ikke er enig i ligningsvesenets opfatning, og vil kreve ligningen redusert. - - -

Akers kommune har bemerket: - - - at av advokat Steffens forannevnte skrivelse av 30 november 1928, hvis innhold banken stort sett aksepterte som grunnlag for ordningen, fremgår greit og klart, at banken overtok verdipapirer til eiendom, men at Schou fremdeles forblev eier av Sinsen, idet banken her bare forbeholdt sig retten til å dirigere det hele økonomisk. Og dessuten en rett til å bli eier, hvis eller når den tid skulde komme når dette måtte passe banken. I bankens skrivelse av l november 1928 til advokat Steffens heter det også bl.a.: «Det vil antagelig være hensiktsmessig, at herr Schou fremdeles blir stående som formell eier av Hjula Væveri og Sinsen gård.» Her sidestilles Hjula og Sinsen. Og for Hjulas vedkommende er det på det rene, at Schou er forblitt eier. Det er videre på det rene, at ved opgjøret med banken i 1929 blev ingen overtagelsessum fastsatt. Opgjøret mellem, banken og dens debitor skulde skje efter sluttresultatet, uten at man i 1929 ante noe om, hvorledes dette vilde stille sig. I konsekvens med dette blev heller intet skjøte utferdiget til banken. - - -

Banken har anført bl.a., at dens syn på denne sak er det, at Sinsen er siden 1929 i hvert fall ikke Schous. Inntil inntektsåret 1934 hadde det hverken med hensyn: til skattene eller i andre retninger noen som helst reel interesse, hvordan man anskuet eierforholdet. For Schou vilde det under ingen omstendighet bli skatt. Og hvis man, som banken nå gjør, ser forholdet som insolvent administrasjonsbo, er beskatting utelukket

Side:439

ifølge landskattelovens §21, 2. ledd, jfr. høiesterettsdom i Rt-1931-225. Heller ikke vil det være noen skattbar inntekt om man betrakter banken som eier. At Sinsen ikke er Schous fremgår bl.a. av, at han siden 1929 hverken aktuelt eller eventuelt har hatt noen fysisk eller juridisk rådighet over eiendommen eller noe krav på et visst økonomisk utbytte av dens drift eller realisasjon. Et mulig, om enn utenkelig overskudd, vil gå i bankens, ikke i Schous kasse. På den annen side har Schou intet personlig ansvar for mulig underskudd, om det skulde gå galt med Hjula. Efter overenskomsten har Schou ingen innløsningsrett. Den omstendighet at han også efter 1929 vedblivende har stått som skjøteinnehaver er i sig selv helt betydningsløst for spørsmålet om eiendomsretten. - - -

Retten skal først bemerke, at den under 20 september sistleden efter partenes begjæring i henhold til tvistemålslovens §98, 2. ledd har bestemt, at det skal forhandles om og avgjøres særskilt hvorvidt Schou for inntektsåret 1934 er skattepliktig til Aker kommune for mulig gevinst ved tomtesalg' fra Sinsen Søndre.

Hvad retten efter dette først vil ha å ta standpunkt til, blir hvorvidt Schous eierforhold til Sinsen Søndre ved hans omhandlede gjeldsordning med banken i 1928-1929 undergikk sådan forandring, at han efter dette tidspunkt ikke lenger og således heller ikke forsåvidt angår inntektsåret 1934 kunde ansees som eier av gården på sådan måte, at det for ham medførte skatterettslig ansvar for mulig gevinst ved tomtesalg fra eiendommen i 1934.

Det er på det rene, at det ikke blev oprettet noe formelig overenskomstdokument angående nevnte gjeldsordning, men at denne blev fastlagt i den mellem banken og Schou stedfundne korrespondanse. Den begynner, som det sees, med en skrivelse av 1 november 1928, hvori banken meddeler Schous advokat, Steffens, bl.a., at den «i prinsippet er villig til å frafalle videre krav mot herr Schou personlig under forutsetning av at hans aktiva overgår til oss. .... Det vil antagelig være hensiktsmessig at herr Schou fremdeles blir stående som formell eier av Hjula Væveri og Sinsen gård og vi samtykker i, at herr Schou fortsetter som leder av bedriften. .... Spørsmålet om herr Schous eventuelle gjeninntreden helt eller delvis som ansvarlig eier av væveriet tør han gjøre regning på, at vi, så vidt gjørlig, vil stille oss imøtekommende. .... Videre vil vi få nevne at spørsmålet til en viss grad vil måtte sees i sammenheng med salgsverdien av Sinsen gård, idet vi har ment å kunne regne med en verdi for denne eiendom av kr. 1.000.000 ....» I svarskrivelse av 30 november 1928 fremkom så advokat Steffens med detaljerte forslag til sakens endelige ordning og foreslo bl.a. med hensyn til Hjula, at veveriet «og hvad derunder hører, eies og disponeres fortsatt, formelt som reelt, av herr Schou, som fortsetter som leder av bedriften.» Om Sinsen sier han derimot bl.a.: «De disponerer helt fritt og alene over eiendommen Sinsen og kan når som helst forlange skjøte utferdiget på eiendommen til Dem selv eller ordre. De har således valgretten mellem å være panthaver eller selv å overta eiendommen i eget navn.» I bankens påfølgende skrivelse av 14 januar 1929 til advokat Steffens, heter det så. bl.a., at den er «enig i at herr Schou beholder Hjula Væveri», og videre bl.a., at den «er enig i, at der angående Sinsen forholdes således som av Dem foreslått ...... Derefter følger en skrivelse av 1 februar 1929

Side:440

til banken fra advokat Steffens hvori denne bl.a. bekrefter sin «muntlige meddelelse til Dem, hvorefter saken nå er i orden i overensstemmelse med vår skriftveksel. .... For ordens og fremtids skyld vilde jeg sette pris på om De godhetsfullt vilde underskrive vedlagte erklæring i overensstemmelse hermed». I den begjærte erklæring av 13 februar 1929, hvori for øvrig eiendommen Sinsen ikke særskilt er nevnt, bekrefter så banken at ved den således trufne ordning er «et hvert mellem vær av hvad navn nevnes kan mellem vår bank og ham helt op- og" avgjort, og han er følgelig fri for enhver ytterligere forpliktelse til oss. Dog skal herr Schou som eier av Hjula Væveri vare ansvarlig for at denne bedrifts mulige overskudd anvendes på den i vart brev til advokat Henrich Steffens av 14 januar 1929 angitte måte ....»

Retten er efter innholdet av de foreliggende dokumenter, sammenholdt med Schous og banksjef Evensens partsforklaringer samt advokat Steffens vidneprov kommet til det resultat, at ved omhandlede overenskomst i 1928-1929 mellem Schou og banken, gikk Schous eiendom Sinsen Søndre - om ikke i formen, så dog i realiteten - endelig og helt over i bankens eie. Schou har forklart bl.a., at banken efter dette tidspunkt ikke engang i formell henseende behandlet ham som eier. I henhold til avtale om at banken fritt og alene skulde disponere Sinsen, gav han allerede 19 august 1929 advokat Stub Holmboe «fullmakt til på mine vegne å utstede skjøter på parseller som fraskilles min eiendom Sinsen gnr 83, bnr 3 i Østre Aker». Lignende fullmakt gav han 24 s.m. murmester Løken. 25 februar 1932 gav han også Løken «fullmakt til på mine vegne å undertegne alle papirer vedrørende salg, bebyggelse, pantobligasjoner, leiekontrakter samt tinglysingserklæringer vedrørende min eiendom i Aker gnr 83, bnr 3 og den derfra utskilte del gnr 83, bnr 88. Nærværende erklæring blir å tinglyse.» Noen medvirking fra hans side for å bringe de senere tomtesalg etc. i berørig orden ved skjøteutstedelser var ikke nødvendig lenger. Schou hadde ingen adgang til å motsette sig disse salg, om hvilke han som regel først efterpå, og da tilfeldig, fikk kunnskap. Han fikk således - sier han - ikke rede på det store salg i 1934 til brødrene Johnsen, før han leste om det i avisene. Banken ordnet helt på egen hånd med salg, utparsellering, anlegg av veier, vann, kloakk m.v. gjennem et i banken oprettet eiendomsråd og et underselskap, A/S Standardbygg. Videre bemerkes, at banksjef Evensen (Creditbanken) og advokat Steffens, som var sammen om å bringe overenskomsten av 1928-1929 istand, samstemmig har forklart bl.a. at ved denne avtale gikk eiendomsretten til Sinsen i realiteten over til banken, som fikk fullt herredømme over eiendommen.

Retten anser det efter dette på det rene, at Schou efter gjeldsordningen således ikke lenger hadde noen eiendomsrådighet over Sinsen, hverken i juridisk eller faktisk henseende. Han hadde ikke adgang til å selge eller gi noe bort av Sinsen eller behefte eiendommen. Han hadde, som nevnt, visstnok adgang til å bo i huset og bruke haven, sålenge dette blev tillatt av banken. Han hadde således inntil videre fri bolig, hvilket utgjorde en del av vederlaget for bestyrelsen av Hjula. I januar 1936 måtte han imidlertid med kort varsel efter bankens forlangende fraflytte Sinsen, og hans gasje som bestyrer av Hjula blev da forhøiet. Schou hadde heller ikke noen innløsingsrett.

Når det fra Akers side er hevdet, at banken kun kan betraktes

Side:441

som panthaver, ikke som eier, er hertil å bemerke, at en eier vel kan gi en panthaver beføielser, f.eks. til salg og til bruk utenfor hvad som følger av den almindelige panterett, men noe må det dog bli igjen hos eieren, hvis man fremdeles skal behandle ham som eier. I nærværende tilfelle var det, efter rettens opfatning av forholdet, ikke lenger Schou, men banken som fra 1929 disponerte eiendommen som eier av det hele. Det var intet igjen av Schous tidligere eiendomsrett, bortsett fra den formelle hjemmel på eiendommen, som banken hadde tilsikret sig rett til å få overført, når som helst det måtte passe den å forlange skjøte utstedt til sig selv eller ordre. Også på dette punkt var for øvrig innskrenking skjedd ved de foran nevnte fullmakter. I denne forbindelse bemerkes for øvrig, at banksjef Evensen i sin partsforklaring har uttalt at banken ved overenskomsten 1928-1929 sikret sig adgang til efter eget forgodtbefinnende å avgjøre om eiendommen fortsatt skulde bli stående i Schous navn eller gå over på bankens navn. Banken fant at Sinsen fortsatt burde stå på Schous navn, da en formell overdragelse vilde vekke offentlig opmerksomhet, som ikke var ønskelig dengang, både av hensyn til banken, som hadde hatt en krise i 1928, og av hensyn til Schou, når denne fortsatt skulde beholde og drive Hjula Væveri.

Hvad angår Schous stilling til dette spørsmål bemerkes, at da han ved avtalen hadde gitt banken den fulle rådighet over Sinsen, må det antas å ha vært i og for sig av mindre betydning for denne, hvorledes banken valgte å optre utad. Banken var enerådende her som ellers.

Efter rettens opfatning av forholdet hadde Schou efter 1929 praktisk talt ikke lenger noen økonomisk interesse av Sinsen. Et mulig overskudd på realisasjonen vilde gå i bankens kasse, ikke i Schous. For et mulig underskudd hadde han efter avtalen intet ansvar lenger, bortsett fra den indirekte interesse han hadde derved, at banken hadde forbeholdt sig rett til å ta inntil en halvdel av Hjulas overskudd til dekking av hvad Sinsen-tomtene ikke måtte skaffe dekking for, når Hjula-gjelden var blitt bragt ned til kr. 500.000. Noe personlig ansvar for underskudd hadde Schou ikke hvis Hjula sviktet. I denne forbindelse finner retten for øvrig å kunne henvise til bankens oplysning om at «Hjula-gjelden» pr. 31 desember 1928 (den tid, da Schou fikk sin ordning) utgjorde kr. 1.221.000, og at den senere er steget betydelig, således at banken har avsatt beløp til dekking av tap på Hjula, og det har vært drøftet spørsmål om en nedskriving. En betaling fra Hjulas side av mulig tap på Sinsen-tomtene var i det hele noe hypotetisk, fremtidig, som meget snart viste sig å ligge utenfor enhver mulighet. Efter dette kan retten ikke tillegge dette forbehold, med hensyn til mulig overskudd av Hjula, noen avgjørende vekt ved bedømmelsen av hvem som var eier av Sinsen eller hvem gevinsten ved bankens salg av Sinsentomter i 1934 tilfalt.

Efter rettens opfatning lå med hensyn til Sinsen den egentlige interesse siden 1929 hos banken, for hvem det gjaldt og gjelder å, bringe mest mulig ut av eiendommen. Man kan derfor ikke med grunn innvende, at det ikke var noen eiendomsoverdragelse, siden det ikke blev nevnt noen kjøpesum. Eiendommen blev overdratt for å tjene til størst mulig dekking for banken av dens tap på Schou.

Efter dette finner retten, at det heller ikke med føie kan påståes, at selv om det i virkeligheten skjedde en eiendomsoverdragelse fra Schou til banken i 1929, kom dog gevinsten først inn efter hvert, nemlig ved

Side:442

salg av tomtene videre, og at derfor Schou med rette er lignet for salget i 1934. Den gevinst, hvorom det i tilfelle kunde være tale for Schous vedkommende, må nemlig efter rettens opfatning antas å være innkommet i 1929. Da blev han fri for sin gjeld; hvad salget av tomtene senere innbragte, minsket ikke hans gjeld og øket ikke hans gevinst. - - -

Hvad banken angår, har den av grunner som nevnt ovenfor, inntil 1934 selv ønsket at Schou skulde figurere som eier, opgi Sinsen som sin eiendom og opgi tomtesalgsfortjenesten som sin fortjeneste. Men dette kan ikke være avgjørende og bindende for alle senere skatteligninger, og kan ikke avskjære Schou og banken fra senere å ta et annet standpunkt, som stemmer med de virkelige og riktige forhold, jfr. høiesteretts" dom i Rt-1925-862. Og man må, når det gjelder spørsmålet om hvem som har hatt gevinsten ved salget i 1934 og hvem, som skal skattlegges for denne, se på det virkelige forhold. Det er i en rekke dommer fastslått at ved ileggelse av skatt er det det reelle forhold, og ikke det rent formelle som det kommer an på, jfr. Domme og uttalelser m.v. 6. del, 3. hefte s. 464 ff., hvor den faktiske eierinteresse blev antatt å være avgjørende i skatterettslig henseende, jfr. også høiesterettsdom i Rt-1933-1208 m.fl. dommer.

Efter det anførte er retten kommet til det resultat, at Schou og banken må gis medhold i, at Sinsen efter omhandlede avtale ikke lenger har tilhørt Schou, og at under enhver omstendighet Schou ikke var den, som erhvervet gevinsten ved tomtesalgene i 1934., Herav følger, at den under saken omhandlede skatt av gevinst ved tomtesalg, som Aker ligningsmyndigheter har ilagt Schou for inntektsåret 1934, må være ham uvedkommende og ligningen opheves for så vidt. - - -

Olaf Rye. Johs. Koefoed. Eiv. Dahl.